Bakrus

Det er mulig jeg har en form for hangover her jeg står, men jeg står her i alle fall fortsatt. Min fordums prakt er ikke slik den en gang var, årene går, sårene blir mange, men mitt en gang så praktfulle frontparti kan fremdeles vise seg fra sin beste side. Jeg formelig blomstrer, og hangoveren kan glemmes dersom du bare tar utgangspunkt i min frontale prakt.
potensiale-i
Det at mitt resterende ytre framstår slik det gjør, kan det vel være mange årsaker til. Mitt indre er også et salig rot, uten at jeg helt vet hvorfor og hvordan alt skulle ende slik. Men fremdeles har jeg kanskje et potensiale?
potensiale-iii
Det er slike sammensatte problemer, vet dere. Sykdommen kom sakte og snikende. Jeg kom på en måte litt i bakleksa. De som hadde hovedansvaret for meg fikk seg andre bekjentskaper, og andre framstod plutselig mye finere enn jeg. På en måte ble jeg litt gjemt og litt glemt. Noen kom foran meg, noen kom bak meg. Til slutt ble jeg bare en slik en som ikke en gang ble snakket til. Og så glemte de å se på meg.
potensiale-v
Jeg vet ikke om det er så mange som ser meg nå heller. Joda, av og til stopper noen opp. Gir meg en omgang med spraymaling og slikt, skjønt det er en stund siden nå. Jeg kan også bli brukt som askebeger og som utslagsvask. Ja, ja. Jeg kan vel ikke annet vente. Stygg er jeg, stygg blir jeg, og stygg skal jeg visst være. Til den dagen jeg går under.

Jeg burde kanskje sove, men søvnen min er så urolig. Det er vel det som skjer når man har litt bakrus. Jeg blir liksom aldri skikkelig utvilt, jeg når aldri den gode søvnen, men står heller her og dagdrømmer om de gode tidene. Det som en gang var. Jeg er vel både psykisk og fysisk utslitt av aldri å føle meg riktig vel. Men jeg angrer ikke på noe av det jeg gjorde før jeg gikk inn i denne tilstanden. Hos meg var det alltid så mye som foregikk. Jeg hadde besøk, og det var latter og lyd, sang og musikk. Jeg hadde det storartet. Nå har jeg bare skallebank. Det har jeg ofte. Det skjer stadig at noen slår meg. Da knuses jeg ikke bare utenpå, men innvendig også.
potensiale-vi
Noen kunne nok ha forebygget at jeg endte slik. Jeg tror det er for sent å reparere, og jeg blir vel stående slik til jeg forsvinner i mengden.
potensiale-vii
Men blomsterprakten i mitt frontparti. Det kan du aldri ta i fra meg.
potensiale-ii

(Bildene er tatt i Playa de las Americas i vinterferien i år, i en bakgate. Rundt denne bygningen har det vokst fram nye hoteller og kjøpesentre. Den hadde en gang en misjon. Jeg falt totalt, men jeg vet ikke om jeg ser noe videre potensiale i den.)

6 kommentarer til «Bakrus»

  1. Veldig morsom post 🙂 Gamle, gode puben som har sett sin storhetstid.

    «Til slutt ble jeg bare en slik en som ikke en gang ble snakket til. Og så glemte de å se på meg»
    Den dagen du var der ble pøbben virkelig sett! Han sitter der sikkert og tenker på det ennå 😉

    Tante Grønn’s last blog post..I anledning de hundre

  2. Nei, det er ikke lett å være gammel og glemt, skal jeg si dere. Men nå, når jeg har havnet her, i billedlig form, kan det kanskje skje endringer. Hyggelig å få oppmerksomhet 😀

  3. Takk skal du ha, Grethe. Man gjør så godt man kan 🙂
    Akkurat nå må jeg ligge på latsiden, bloggmessig sett. Av og til hoper det seg opp med andre ting, men sånn er det vel for de fleste.

Legg igjen en kommentar til vibeke Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *