Stikkordarkiv: Ut på tur

Trønderglimt: Rockheim

Ingen grønnmalt benk i haven, men en rødmalt en. Flere rødmalte, i stål. Står så lekkert til betongen og denne mastodonten av et byggverk.  Arkitektonisk lekkert. Og som skapt for aktivitet.  Slik også den innvendige siden av byggverket er. Skapt for aktivitet. Har du ennå ikke besøkt Rockheim, har du gått glipp av noe.  For oss blir det en fast aktivitet på våre sommerlige Trondheimsbesøk.

(klikk på bildet, og du får det i større format)

11/52: Trying to escape

Den eneste forskjellen mellom tåke og skyer, er at tåken er i kontakt med bakken. Her han vandrer innover, kan han bare så vidt skimte noe gjennom den tykke tåkeveggen. En bjørkelegg her, en stein der. Går han noen meter til, vil han forsvinne for meg. Trying to escape. Bli borte. Usynlig.

Flukt er ukens tema i X/52 – Et bilde i uka. Flukt som substantivet en flukt, eller flukt, som i verbet å flykte. Eller som i det engelske escape. Og som i trying to escape, som i get away, komme bort. Og det er det jeg har grepet fatt i. Escape – komme bort, forsvinne. Og det gjør han, forsvinner inn i tåkeheimen, og skynder jeg meg ikke etter, vil jeg komme bort. Eller gå meg bort. Selv.

Andre løsninger på oppgaven:

Jelrik Nylund-van Berkel: Flowerpower
Ståle Ertzgaard: Hverdagsflukt
Anne: Flukt
Randi Lind: Ekornflukt
Line Storlid : Virkelighetsflukt
Sonja Middelhuis: Flukt fra fatet
Yngve Thoresen: A Safe Place For Books
Stein-Evert Pettersen: Flukt
Vanja S. Lund: Plopp
Geir Ertzgaard: Hvis blikk kunne drepe

10/52: Rusten holk

Den en gang så vakre cabincruiser kruser ikke fjorden mer. De var nok stolte, eierne, som en gang fikk denne i hende. Signalgul og hvit, lekker og smekker. Skai i setene, radar, badetrapp. Godt på vannet, lå den. Far bak rattet, mor med nesa vendt mot sola. Kanskje en tur inn til byd’n. Vise seg fram, ta noen øl der ved bryggekanten. Billigere enn å besøke restaurantene der inne i storbyen. Kruse tilbake til strilelandet.

Kildesortering. Gjenvinning. Vrakpant.

En dag var ikke båten mer verdt, eieren fikk kanskje en ny, en stor fjordseiler. Den signalgule og hvite får mer og mer rust, den er fraktet langt opp på land. Sakte til nedfalls.

Forlatte steder er tema for X/52 denne uka. Det finnes noe forlatt overalt. Denne båten var en gang et sted for forlystelse og fritid. Nå er den tappet for energi og er lite egnet for turer mellom øyene. Jeg ser på den som et forlatt sted. Og nei, den er ikke min.

Andre deltagere har løst oppgaven på sin måte:
Jelrik Nylund-van Berkel: Windoweyes
Sonja Elisabeth Middelhuis: Forlatte steder
Anne: Naust i fjæra
Anne Ueland: Abandoned and destroyed
Geir Ertzgaard: Rundown
Ståle Ertzgaard: Forlater detforlatte
Vanja S. Lund: Stille
Stein-Evert Pettersen: “Forlatt sted”
Yngve Thoresen: Snail Shell

Hvor høsten ble av

Hvor ble høsten av? spurte jeg i gårsdagens bloggpost. Høsten ble av i et knippe måneder som framstod som vakre, billedlig sett. Den ble av i en tidlig høstdag i månedsskiftet augus-september, da vi kunne nyte sommerens siste bad fra vår vakre strand, en klar dag med drag av høstlighet.  Senere ble høsten av i et nedsunket naust, som blir mer og mer nedsunket for hvert år.  Kanskje dette er naustets siste høst?  Og som vanlig ble høsten av i sin egen grøde. I rognebær, som muligens skal bety at vinteren blir snørik. Eller snøfattig.

Og i gule kantareller. Som et teppe over skogbunnen, der nede i vågen, den bare jeg vet om. Kanskje. De gullgule kantareller som lukter og smaker høst.  Inn i disse ble høsten av. Samt i bjørkas gule skrud, nesten like vakkert som de første grønne museører i april.  Og siden ble høsten av i fjellturer, høyt hevet over bygda, med utsyn over flere kirkesogn og ut mot hav og inn i himmel.

Det gule landskapet, den høye himmelen, høstens solstråler.  Inn i alt dette ble høsten av.  Fra sent i august til enden av november. Og i høstens første snøfall.  Som farget verden hvit.

Islagt novembersøndag

November er i ferd med å forsvinne, og her inne har det vært tyst som i graven. Hvor ble det av november? Hvor ble det av høsten?

Det er første søndag i advent, og vi går inn i en ventetid. For noen. For meg betyr det innspurt med siste eksamen før jeg for alvor kan sette i gang med masteroppgaven. Det er det høsten har gått med til. Jobb og studier. Og nå sitter jeg her, med en halvferdig eksamensoppgave, der drøftingen vingler og det teoretiske ikke har satt seg helt. Jeg lytter til Bach, er varm i kinn etter å ha lurt i meg en baileys, en liten klunk fra en flaske bakerst i skapet.

Men, til tross for det som ligger der og venter på å bli en god eksamensoppgave, så kan jeg ikke stenge meg inn på skriverommet mitt. Og når novemberdagen viser seg fra den siden jeg liker så godt, den vinterlige, med islagte vann, da må skøytene fram. 15 cm stålis på nærmeste vann, Paddtjønn på folkemunne. Der, på vannets bunn, har paddene gått til ro. Vi andre binder på oss skøyter, tar de første skøytetak, og deretter er det bare å skli over isen.

Svart is. Suser av gårde. Luft og kulde, men likevel varme i kroppen. Og glede. Fordi dette er noe av det beste jeg vet.

Og dette kan godt vare lenge.

Vestlandsglimt ~ Hellesøy

Helt ute i Øygarden, ytterst. Havet er utenfor, ei øy i det fjerne. Hernar. Deretter Fedje. På motsatt side av vågen skimtes Radøy og Bøvågen. I luftlinje ikke så langt hjem dit hvor jeg bor. Den gang sjøveien var hovedferdselsåre, fjord og hav bandt Øygarden sammen med Nordhordland. Rart å tenke på. Nå kjører vi fra Bergen og utover disse smale øyene med den stort sett brede veien på mindre enn en time. Der Troll-ledningen og Oseberg-ledningen kommer i land.

Sånn omtrent 4000 innbyggere er det i Øygarden kommune. Man kan være ganske sikker på at det også er 4000 måker der. Noen av dem med bolig her ytterst, på nothuset. Her har de sine måketing, ser utover havet, drar ut etter mat. Krever sitt. Lager lyd. Det er den eneste lyden vi hører her ute denne augustdagen. Måkeskrik.

Vi kunne gått om bord i båten som bringer folk og fe til Hernar. Vi bør gjøre det en gang.

Bergensbilder ~ Duedamen

Jeg har vandret gjennom Bergens gater, og nederst i Marken treffer jeg på denne unge damen. Med en brødskalk lokker hun duene til seg. Selv blir jeg ganske lammet av opptrinnet og klarer kun å knipse det ene bildet. Jeg, med min fugleredsel, og i særdeleshet dueredsel, har mer enn nok med å forstå at det er akkurat dette som skjer. De stimler sammen rundt henne, og hun får dem til å gå opp på låret sitt. Ikke bare denne ene duen. Til slutt har hun tre stykker der som sloss om brødskalken og flakser rundt. Jeg er målløs. Både av skrekk. Og av beundring.

Københavnerminner

Høyt på setet, god oversikt, kanskje pratende med sidemann, eller i mobil, kanskje en matbit, eller en røyk. Det er Københavnere på vei til og fra jobb, eller de er ute et ærend. En sykkel. En sykkel på hvert hjørne. Egne sykkelveier. Ingen kondombekledde egoer liggende over sykkelstyret. Nesten ikke en hjelm å se. Avslappet. Danmark, et deilig land.

Tre dager i København passer meg bra. Et slitt hotell på hjørnet mellom Nansensgade og Vendersgade, knirkende teppebelagte gulv, morgenmad med rugbrød og et wienerbrød til dessert, kaffe, juice. Flere kilometer vandring tre dager til ende, gnagsår, men du verden – København ligger der med sine avenyer og sine stræder. Og sine konger til hest. Christian, eller Frederik, eller Christian Frederik.

En is-te hos Paludan Bogcafé, eller nyte et glass med hvitt under en baldakin mens man ser på livet på Rådhusplassen. Smørrebrød på Tivoli. Man vil ikke knekke nakken, og er derfor villig pakkesel og ventende på en benk mens datter prøver alskens fartsvidundere. Selv holder man seg til pariserhjul og spøkelsestog.

Man burde shoppet mer. Man burde beveget seg over et enda større område. Man burde prøvd noen flere restauranter. Man burde kjent på nattelivet. Men av og til strekker ikke tiden til. Av og til vil man bare sitte ned og nyte. Av og til vil man heller sove i en seng og være uthvilt til dagen etter. Av og til kan vindusshopping være greit nok.

Men neste gang. Neste gang, når det blir vet man jo ikke, det er så mange byer man skulle besøkt. Men altså, neste gang, da tar man med seg en sykkel hjem.

No ser eg atter slike fjell

Tidlig,tidlig starter vi hjemmefra, noen timers og endel mils kjøretur ligger framfor oss før vi kan sette oss på bussen fra Vassbygdi til Østerbø. Klokka har såvidt passert 09.30 når vi litt småhutrende får i oss ei skive og litt drikke før vi starter nedstigningen, fra Østerbø til Vassbygdi. En stipulert tur på 6 timer. Det er grått, men mannen, som stoler fullt og fast på yr-dott-no, sier at det ikke vil bli regn, ergo er det ikke regn det våte som kommer fra det grå.

Dette er en turistløype, noe vi merker, da det ikke bare er oss som har tatt turen. Vi er ikke vant til slikt, bortskjemte som vi er med å ha vår egen fjellheim nesten for oss selv. Det er smalt, trang og bratt, det er grønt, så grønt, og en utrolig frodig natur, full av voksende arter, både for den botanisk interesserte, og for den som kun er ute etter skjønnheten og opplevelsen av å være en del av storslått natur. Her er stein, bergheller, fosser, vann, elver, gamle gårder og støler. Her har det bodd folk.

Vi starter turen vår i 900 meters høyde, på ene øret hører vi elva, på det andre er det fuglesang. Går i egne tanker. Bratte fjellsider, elva langt under oss. En avstikker til grotta «Vetlehelvete» , et fascinerende syn, der vannet har gravd seg inn i fjellet. Fosser i fjellsiden, et fraflyttet bruk, enda et bruk, men det er i drift. Sinjarheim. Vakre gråsteinsmurer og tømmervegger. Det bittelille bruket  Almen med huset som er bygd innunder ei stor fjellblokk. Så stod det trygt, i det minste.  Videre langs elva til Belle øverst  i Vassbygdi. Sola har kommet fram, slik vi var lovet, vi varmes, både av sol og av vandringen.

Lauge seg i iskaldt elvevann. Ta av varme fjellsko, kjenne på stive legger.  Kjenne kroppen som lever.  Kjenne at 7 timer i fjellheimen har gjort godt.