Stikkordarkiv: Ut på tur

Føling i fjellet

En rolig søndag, en søndag som skapt for føling i fjellet. Vi skal 3,5 km rett opp, til toppen der oppe, 600 meter, eller kanskje 800 meter, over havet. Hvem bryr seg, liksom. Vi skal i alle tilfelle opp. Over bare berg, over tregrensen. Vi skal der oppe kunne skue ut over Masfjordfjellene, inn i Gulen, ut mot Fedje, og ut til der vi kan skimte en plattform. Vi skal kunne føle at sommeren er på vei. Vi skal vite at dette er en av mange fjellturer denne sommeren.

~ Jeg har sett noe som er hvitere enn vingene dine, Gabriel. Jeg har sett myrulla bløme på Lomtjennmyrene. Heme på jord ~

namba sita

Namba sita. Ditt sjette bilde i din sjette mappe, sa han til meg, Daxeé. En utfordring altså. Nå var det vel hans matfar som la ordene i munnen på denne unge mann, et menneskeår i mars, men hele sju hundeår. Namba sita, sier jeg, for denne hund slår til med italiensk, og da kan jeg like gjerne slå til med swahili, tenker jeg, sånn for likevekten. Og her sitter jeg og leter i mappene mine, lytter til The Smiths, som bare er noe av det fineste som finnes, og ser ut på et snødekt landskap, i dag 18 april i dette herrens år 2010, to dager før jeg selv fyller år, for nte gang.

Men det var dette bildet da. Min sjette mappe er fra april 2009, og mitt sjette bilde viser også et snødekt landskap. Dette landskapet er i fjellheimen, i de nordre fjordarmer av Hordaland. Det var en slik speilblank dag, og vi hadde en firetimers tur i deler av et vakkert fjellområde, mitt nærområde. Det var i slutten av april, det lå ennå snø i nordhellingene, småbjørka ventet fortsatt på sine grønne musører, men sola varmet, og det var vel like før de spratt ut. Bildene mine ligger der i mappa si, og er i det hele tatt ikke publisert på blogg. Jeg hadde vel på det tidspunktet også en del annet å gjøre, tenker jeg, for siden har aktiviteten på denne blogg gått nedover og nedover. Jeg vet derimot at aktiviteten i fjellet var stor, så om jeg ikke blogget, ble det en del turer der i høyden. Og det blir det i år også.

(Jeg skulle kanskje utfordre noen også, men gjør det ei, fordi jeg selv har hatt vansker med å følge opp de utfordringer jeg har fått. Huff!)

Det livnar

No livnar det i lundar, sang frøken, og dersom hun hadde en god dag, tro hun til på et grønt lite trøorgel. Vi andre stod der som halvtente stearinlys, og dess eldre vi ble der i barneskolen, dess verre ble sangen og stearinlysene slukket helt, på en måte. Men det skal hun ha, frøken, salmeversene satt, om vi ville det eller ikke.

Vi kan være skjønt enig om at det livnar i lundar.

Men foreløpig lauvast det ikkje i li.

Med mindre vi kaller dette for lauv. Og det gjør vi jo ikke. Gåsunger er vel det rette navn, og det er kanskje slik gåsunger kjennes ut hvis vi skulle komme borti en.

Men at den heile skapning stundar no fram mot sumars tid, det kan vi være ganske sikker på.

Vinterens endelikt

Jeg erklærer vinterens endelikt og vårens komme. Riktignok er ikke lammene sluppet ut på bøen enda, og museørene er ikke kommet på bjørka. Påskeliljene vil fortsatt bruke en uke eller to på å vokse seg store og fine, og varmen er det også så som som med. Men snøen er borte, all den fine, hvite, som lå der fra desember og i hele tre måneder. Alt forsvant her nede i lavlandet med et lite fingerknips, et lite pust av en fønvind og noen solstråler , litt vestlandsk regn, og vips, borte vekk. Jeg erklærte vinterens endelikt den dagen jeg kjørte i grøfta, den eneste dagen med grusomt føre. Det er to uker siden.

I går så jeg vårens første sommerfugl, er riktig så prektigkledd en, men visstnok svært ør og svimmel, den for omkring som skulle den forte seg før livet ebbet ut. Helt umulig å få den til å sitte stille slik at det kunne bli et bilde eller to. Og jeg har sett tysker i båt. Stående. Det er et vårtegn uten sidestykke. Riktignok har jeg heller ikke noe bilde av det, så man får bare se tyskeren for seg, der han står, uten redningsvest, med hatt og fiskestang, mitt i ei lita jolle. Fisk får han også, ingen fare for det.

Derfor – med bilder av våren på netthinnen, og noen i kameraets linse, erklærer jeg vinterens endelikt og hyller vårens komme.

Vidunderlige Vinter

(Petunias ABC, runde 2, bokstav V)

Vi er ikke vant med dette på våre kanter av landet. Snø som har ligget siden like før jul. Kulde. Vinterveier. Skiføre. Skøyteis. Frost og istapper. Denne til stadighet høye blå himmelen. Sola. Sola som gleder og varmer, men som avslører støv og skitt i heimen. Det er ulempen. Men også den eneste.

Vinterlandskap. Vinteren har jeg tilbrakt i dette vinterlandskapet, og jeg har ikke ofret våren en tanke. Til tider har jeg ofret den dårlige bergensluften en tanke og tenkt litt på stakkarer som bor på Danmarksplass og der om kring, men ellers lever vi i våre egen lille vinterverden her nord i fylket. I deilige vinterlandskap.

Vinterlandskap, som i dag blir tema for denne runden i ABC. Jeg har forsømt hele leken i to måneder og hoppet over P, Q, R, S, T og U, og dermed blir det i dag et Vinterlandskap i Paradis, der man spør seg hvor man går, der man er del av en Raus vinter, søker Stillheten, er sammen med Turkamerater, ser på denne Underfulle vinter, som bare har vært Vakker.

Paradis

paradis

Quo vadis

quo vadis

Raus vinter

IMG_6020_edited-2

Stillhet

stillhet

Turkamerater

turkamerater

Underfull

under

Vakkert

vakkert

Optimistisk

(Petunias ABC, runde 2, bokstav O)

Iskald

Selv om jeg 1 januar i det Herrens år tjueti eller totusenogti (alt ettersom du vil følge Sylfest eller TV2) våknet med dundrende hodepine som skulle jeg ha vært ute for flatfyll natta i forveien, (noe jeg faktisk ikke var, ikke et fingerbøl alkohol har passert mine lepper på flere dager), er det all mulig grunn til å være mer enn optimist enn pessimist på klodens vegne. Jeg mener – disse dagene med kulde og snø kan da virkelig ikke være i slekt med global oppvarming og smeltende polis? Hva var det egentlig som skjedde i København disse førjulsdagene? Ikke vet jeg, men klimakrisen ser ut til å være løst akkurat nå, disse juledagene, disse første dagene inn i det nye året, og det på breddegrader der det stort sett pleier å komme vinter en fire fem ganger i løpet av sesongen, vintre som ligger et par dager for så å regne totalt vekk. Nå har det hvite lagt seg som et tykt teppe over land og strand, og den deilige kulden biter i kjakene, og vi kan finne fram skiene og gå på ski i lavlandet, vi som alltid må et stykke opp i fjellet for å finne dette vakre hvite. Her i våre rurale utkantsstrøk kjører vi på fine vinterveier og intet saltkorn ødelegger dette hvite slik det gjør inne i byen, der de salter på 20 cm snø, totalt mislykket brøyteopplegg disse bergenserne bedriver. Vi smører med blått og fyker avgårde innover. Mannen min er så optimistisk der han langer avgårde og venter seg vel smilende Hemingjenter med blåbærsuppe på Blankvannsbråten, til tross for at dette terrenget er femti mil og vel så det fra Nordmarka. Han sier forøvrig at jeg har penere skistil enn han. Selvfølgelig har jeg det. Jeg er trønder og pr. definisjon bedre til å gå på ski enn en bergenser. Jeg er forresten flinkere enn han til å svømme også. Men det er visst noe familiært og har ikke noe med svømmehud mellom tærne å gjøre.

Det er deilig å være litt optimistisk. Jeg må prøve å fortsette i den trenden. Det har nemlig gått litt opp og ned de siste par årene, og selv om det kanskje ikke synes på meg eller vises i det jeg skriver, så er det ikke alltid man føler seg helt på topp. Av og til er man nærmere gråten enn smilet, av og til skal det nesten ingenting til før det strømmer over. Men det har visst med hodepinen å gjøre, og den kommer av litt for lite søvn og litt for mye stress. Tror jeg.

Men likevel – jeg har det bedre enn mange. Jeg er takknemlig for det.

Mitt nyttårsforsett er å ta med meg optimismen og takknemligheten inn i det nye året, la det stå framst i tankerekkene mine og ikke la pessimisme uroe tankevirksomheten. Være glad for det jeg har.

Godt nytt år til dere alle.

Istid

(Petunias ABC-tema. bokstav I, runde 2)

Dette våte vestland gir meg i vinterhalvåret lengsel etter tørt innlandsklima og hvite snødekte heier. I dag styrter det ned, og beveger du deg ut, er det som å entre et steambad.

Det er langt ute i november, og jeg ønsker meg kuldegrader. Jeg ønsker at de kuldegradene skal fryse vann til is, jeg ønsker meg skøyteis, jeg ønsker å stå der ute, midt på den blanke isen, og jeg vil få sommerfugler i magen av å titte ned i det svarte dypet. Og det skal brake i isen, det skumleste som finnes, nesten, når jeg er helt på andre siden, og jeg må fly det forteste jeg kan tilbake til motsatt side. Og jeg vil fryse på tær, drikke varm kakao, grille pølser. Kose meg.

Det ønsker jeg. Men vet ikke om jeg får det, for denne verden er så uforutsigbar.

Ishotellet i Alta

Like uforutsigbart er det ikke i Alta. Drar du opp til Ongajok, kan du være sikker på at du finner Alta Igloo Hotel. Selv var jeg i 2008-utgaven av hotellet etter først å ha vært på snøskutersafari på Finnmarksvidda. Snøskutersafari anbefales ikke for vonde rygger, dessuten er jeg ikke fullt så begeistret over at vidda skal besøkes av durende kjøretøy med høy fart og til dels store utslipp. Men det er en helt annen sak. Ishotellet, derimot, det er verdt et besøk. Ikledd kjeledress, votter og lue kan du ta en drink der ved isbaren, og du kan overnatte i fem grader med skinnfeller over og under deg. Og så kan du gifte deg der, hvis du skulle finne på det.

Iskapellet

Og der står hotellet hele vinteren før det i juni en gang føres med Altaelva ut i fjorden, og bygges opp igjen rundt juletider. Et helt utopisk prosjekt for Vestlandet.

Høstsonate

(Petunias ABC-tema, bokstav H, runde 2)

Høsten har vært strålende. Stort sett. Eller er det bare jeg som har tatt bilder i det strålende været? Jeg vet ikke. Men når jeg ser meg tilbake, tilbake til begynnelsen av september, så har været ikke vært så aller verst, tatt i betraktning at dette er en del av det våteste Vestlandet. Det er ikke langt over til den dalen der det er våtest og hvor det er aller mest nedbør.

IMG_5632

Men strålende har det altså vært. For det meste. Strålende. Som her, på en tur i fjellet en søndag i oktober. Ikke strålende i den forstand at himmelen var blå. Himmelen var grå, men bak det grå, der er himmelen alltid blå, og sola gjorde det hun kunne for å nå gjennom.

Høstsonate har jeg kalt innlegget mitt. En sonate består av fire satser, og ser vi året som en sonate med de fire årstidene, er høsten den siste satsen, og fjerde sats i sonaten skal være en middels hurtig finalesats. Og vi kan vel gjerne si at høsten er det, en middels hurtig tid med dager som går opp og ned rent værmessig sett. Regn og blåst den ene dagen, sludd den andre, strålende indian summer den neste.

Jeg tenkte å bryte sonateformen hva bilder angår ved å sette inn et helt galleri.  Derfor bryter jeg også mitt prinsipp om bruk av ett bilde i forbindelse med abc-temaet.  Og tradisjonen med bruk av gamle bilder blir også brutt.  Dessuten var jeg nesten i ferd med å bryte abc-runden, men bare nesten.  Min H blir derfor min Høstsonate, og mitt lille galleri er en del av min høst.

Og som avslutning:  Litt Eva Cassidy og Autumn Leaves.

Kunsten å pakke

suitcases Kofferter skulle pakket seg selv. Bord, dekk deg, sies det i eventyrene. Koffert, pakk deg, skulle jeg gjerne sagt, og en akkurat passe stor koffert eller bag skulle kommet flyvende, og ned i den skulle akkurat passe tøy til akkurat de dagene på akkurat det stedet og til akkurat den anledningen legge seg fint og flott, og ikke en krøll skulle vært å oppdrive når kofferten ble pakket ut.

Jeg innrømmer det gjerne. Pakking utsettes til akkurat siste time, og noe pakkeliste har jeg ikke. Og det blir litt dumt, for da blir jeg stående og tenke på at den genseren og den toppen og den buksa skulle vært med, og blir det tid til trening, da bør jo treningstøyet med, og hvilket vær er det? Også blir jeg bare sur. Skulle selvfølgelig hatt en garderobe som kunne kombineres i det uendelige. Kanskje jeg har det, hvis jeg ser godt nok etter? Jeg ser bare ikke godt nok etter, fordi jeg er kanskje ikke interessert nok?

Nå ser det imidlertid ut som jeg kan få hjelp mot pakkevegringen min. Jeg burde skjønt det etter alle disse årene med kofferter som blir alt for fulle. Det er rett og slett en kunst det der med å pakke, til og med en vitenskap. The Art and Science og Travelling Light. Learn how to lighten your Load. Det er kanskje ikke for sent å lære det? Å pakke lett er rett og slett et talent jeg ikke har, men jeg har hjernekapasitet nok til å lære det, tror jeg. Det minsker stresset, forstår jeg, og jeg må bare gi ham rett, han der som har laget nettsida OneBag, å pakke lett fører, i tillegg til mindre stress, til bedre sikkerhet, det er mer økonomisk, det gir større fleksibilitet, og det fører til mindre utslipp av klimagasser. På denne siden vil jeg også kunne lære hvordan jeg skal pakke det jeg har med meg, også det en hel liten vitenskap.

Men jeg er ikke så sikker på at tre truser er nok.

(Illustrasjon: FFFFound)

Kilder BT og OneBag

Høsten

Høsten kommer tidlig i år, egentlig har det vel vært mer eller mindre høst siden juli, dette øsende pøsende som faller ned, og romling fra alle himmelretninger, storm og plask og tåkete dager. Så også på Lillehammer sist uke.

IMG_5515

Her ved Lystgård står kornåkrene klare for høsting. Jeg liker kornåkre, kornåkre er i mine deiligste sommerminner varme hete støvete sommerdager i Trøndelag, men man vet jo at varme hete støvete sommerdager i Trøndelag bare er et minne, kanskje det var en sommer, eller et par, for Trøndelag er heller ikke viden kjent for sommer slik sommer bør være. Men her går jeg langs åkrene ved Lystgård, bak Birkebeineren hotell, der jeg for sjette gang på et år tilbringer et par dager. Jeg vil så gjerne fotografere Lillehammer i godvær. Det var det jeg hadde tenkt, nå når jeg endelig hadde kamera med meg.

IMG_5518

Tåka henger, og Lystgårdsbakken er ikke å se. Ingen hoppere utfor kanten, heller ingen turister som våger seg opp, det er jo heller ingenting å se fra toppen av bakken. Her ligger anlegget og venter på et nytt OL, det er bare for kronprinsen å løpe opp trappa med flammen, og vi får atter en gang the best Olympic Winter Games ever.

IMG_5521

Lillehammer er studiebyen min noen år framover, og i høst skal 15 studiepoeng fra faget Velferdens organisering bli mine. Egentlig er det bare å sette igang skrivinga av første arbeidskrav, og så er det neste arbeidskrav, og deretter skal den store oppgaven bli ferdig. Det som egentlig er eksamensoppgaven min. Denne høsten skal jeg skrive noe NAVsk noe. Jeg skal studere organisasjonens organisering og dissekrere den; nåja, der tar jeg vel litt hardt i. Jeg tror jeg holder meg til NAV og kultur, slik jeg har gjort i de andre emnene jeg har tatt, fortsetter i det sporet, så får jeg se hva det ender med i selve masteroppgaven. Det er også dette jeg tenker på, der jeg går rundløypa Birkebeineren-Lystgård-Kristinshall, og ser syklister som trener til Birkebeinerrittet.

IMG_5522

Og det er slik løypa ser ut, der ved målgang, før uværet setter inn fredag og lørdag og tusenvis av syklister leiker i gjørma. Og det er høst, og vi vet at været kan vi ikke gjøre noe med, må bare gjøre det beste ut av det, og høsten kan være fin den, inne, med en bok og penn og papir. Det er slik høsten min blir.