Problemstilling

I morgen. Nei, i dag faktisk, går fristen ut for å levere inn skisse til promblemstilling/tema for masteroppgaven.

Fremdeles kverner det i hodet mitt. Fremdeles lurer jeg på hva jeg bør havne på. Jeg vet at jeg ikke er alene om å kverne.

Faget mitt. Velferdsforvaltning. Der vi er

opptatt av hvordan sosiale- og helsemessige oppgaver søkes løst i organisasjoner og i et samspill mellom stat, kommune, lokalsamfunn, private tjenestetilbydere og brukerne.

Der vi skal få

kompetanse om organisering og tilrettelegging av tjenester for å oppnå viktige mål og for at dette bedre skal tilpasses brukerens behov og ønsker.

Og da er jo spørsmålet. Skal jeg

1) satse på en oppgave som handler om arbeidslinja/aktivitetslinja i Nav?
2) satse på en oppgave som handler om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom brukerne og Nav?

eller

3) satse på en oppgave som tar for seg kulturbygging i Nav?

Og hvorfor skal det i det hele tatt handle om Nav, spør vel noen. For derfor, kan jeg svare. Men ettersom det ikke er noe svar, så er det rette svaret at det skal handle om Nav fordi det er interessefeltet mitt innen velferdsforvaltningen. Fordi jeg har jobbet innen trygd og arbeid i 15 år. Fordi det er interessant. Og fordi jeg vil ha svar på noen spørsmål som ligger der ubesvart og som det er lite forsket på.

For dette er forskning. Jeg har lett for å glemme det. Jeg kom på at det er forskning nå i dag, da jeg stod der i solskinnet på ferja og snakket med en sambygding. Du skal forske du da, sa han, da jeg sa at jeg studerte litt på si. Jo, visst søren skal jeg forske.

Men. Jeg kom ett skritt videre i kveld. Jeg leste Øyvind Kvalnes (@othinker) sin bloggpost om Homo Economicus, det økonomiske menneske – som i en hver situasjon ser etter den beste løsningen for seg selv. ”What’s in it for me?”. Der viser han til økonomen Sumantra Ghoshal og det han sier om forhold som betyr ekstra mye for mennesker: Egeninteresse, andres velferd og rettferdige prosesser. Og jeg fant ut at dette er noe som passer inn i en av oppgavetankene mine i alle fall.

Men. Når jeg tenker meg om, passer det inn i alle tre oppgaveidèene.

Så muligens er jeg like langt.

(Illustrasjon: Saying Images.com)

Forglemmegei

Det er Jonsok, Midtsommar visst. Ho tenkjer på dei sju sortar blomar ho skal plukke, dei sju markblomane som ho skal leggje under puta for deretter å drøyme søtt om sin komande ektemake. Sju grinder skal ho visst også hoppe over dersom drøymen skal bli til sanning.

Sju markblomar. Sju grinder. Kva er det ho tenkjer på, gamle kroken? Kva skal ho med dei sju blomane? Og kva med dei sju grindene? Ho set i å fnise, som i sin ungdoms vår. Jo, skulle ein sett. Ho, hoppande over dei sju grindene.

Ho luktar bålet som er i ferd med å brenne ned, ho høyrer låtten frå vaksne og ungar ute på tunet. Sjølv har ho nesten tatt kvelden, sit i stolen framfor glaset, tenkjer på blomane, tenkjer på åra som har gått.

Dei sju blomane. Det kunne vere eit bilete på dei sju menn som i hennar ungdom og vaksne liv har vore noko meir for henne, sju gutar og menn som på kvart sitt vis sette sine spor. Dei tre i hennar tidlege ungdom, som kom, var og forsvann. I seinare år har ho ikkje tenkt mykje på dei. Den fjerde. Han som kunne blitt noko meir, trulova som dei var. Den femte. Han som blei verande, han som blei ektemake, far, bestefar. Den sjette. Ho sukkar, ho veit det er feil av henne å tenke på den sjette. Dei var begge gifte på kvar sin kant. Den sjuande.

Lette barnetrinn over stovegolvet fram til den gamle oldemora i stolen. Dei har plukka blomar til henne, to bukettar. Ein med sju sortar markblomar, for at ho skal ha dei under puta om natta, seier dei. Djupt alvorleg. Og ein bukett med blå forglemmegei. Fordi dei var så vakre. Dei kan ho sett i ein vase. Så er ungane vekke, og i fanget hennar ligg bukettane. Åtte sortar blomar.

Ho lukker augene, ser den sjuande så klårt, og som alltid vert ho glad når ho tenkjer på den sjuande. Så, du er her enno, kviskrar ho, ser at han sit der på greina i hjartet hennar, og der er dei andre og. Og dei tre frå ungdomen, framleis like unge og fine som dei var den gong.

Hovudet duppar, ho legg handa over blomane i fanget. Sju sortar, sju menn. Den åttande blomen, forglemmegei. Nei, ho gløymer ingen av dei. Vi skal snart sjå kvarandre att, tenkjer ho, og kviskrar, ganske stille: Forglemmegei.

En Nav-sak har alltid flere sider

Av og til tror jeg avisene skriver noe bare for å ha noe å skrive. Om sommeren foreksempel, når det ofte er litt nyhetstørke, da putter vi på noen agurker, samme hvor vassne de er. Jo mindre innholdsrik på smak, jo bedre.

Ringblad på Hønefoss hadde en slik tilnærmelsesvis vassen agurk i går, skjønt den hadde aldri fått plass i Reiseradioens agurknyheter. En artikkel så ensidig og enkel, at den i all sin ensidighet og enkelhet er et stort irritasjonsmoment. Men det ser ut som journalist og avis mener at når noe handler om Nav, så lar vi være å sjekke fakta. Her har vi en sak, dere.

I korthet handler den om Annika som får trøbbel med Nav fordi hun blogger. Annika har ME og føler seg uglesett av Nav. Hun har kranglet og kranglet, men med advokats hjelp fått det hun har krav på. Nå har hun søkt uførestønad, men vil komme til å få avslag. Fordi hun blogger.

Står det i avisa. Samt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad.

Kjære avisa. Kjære Annika. Kjære alle som sliter og har vansker. Skal vi få Nav til å bli bedre på kommunikasjon og handlinger forøvrig, tror jeg vi kommer lenger ved selv å bli bedre på kommunikasjon og måten vi handler på. Vi kan spille hverandre gode, er det et uttrykk som heter. Sikkert et forslitt og klisjèeaktig uttrykk, men likevel. Vi kan spille hverandre gode og bedre, og vi kan til og med snakke hverandre gode og bedre.

Det er mange historier om Nav der ute. Om et Nav som ikke tar brukerne på alvor, som ikke tar hensyn, som putter brukere i bås, som ikke ser den enkelte, som er lite ydmyk og hyggelig. Og dette er helt klart sanne historier, men mellom hver slik historie gjør Nav et godt stykke arbeid. Det tror jeg ikke vi skal stikke under en stol.

Vi leser historien i Ringblad, og det skjer det avisen vil skal skje: Vi synes synd på Annika og synes at Nav driter seg ut. Nok en gang. Men egentlig er historien overfladisk og har liten nytteverdi. Avisa får fram en side av saken, og knapt nok det. Selvfølgelig kan de ikke få noen fra Nav til å uttale seg om selve saken, dette grunnet taushetsplikten, men det er noe med det å undersøke nærmere det brukeren sier. Gå litt dypere å få fram hva hun mener, hva hun mener skulle vært gjort annerledes, hvorfor hun mener hun har rett på uførestønad, om vilkår for denne er oppfylt i følge henne selv. Få fram om bloggingen hennes er det eneste legen har skrevet om i vurderingen sin. Sett litt på lover og regler. Finne ut av hva som må til før uførestønad kan innvilges. Ikke ta det for gitt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad. Det er bare brukerens ord. For svært mange er ikke denne stønaden det minste rotete.

Velferdsforvaltningen er i grenseland mellom bistand og grensesetting, og det vil alltid være et konstant nivå på folks misnøye, samme hvor «raus» velferdsforvaltning vi har. Nav bør, og skal, selvfølgelig oppdage sine feil, og de må helt klart utfordres på hvordan de behandler sakene sine, men systemet, lovene og reglene – de skal både Nav og brukere forholde seg til.

Et avslag som Annika mener hun får/har fått (?) kan aldri begrunnes med at hun blogger. Dette er et sitat tatt fra en vurdering rådgivende lege har gjort, og jeg kan aldri tenke meg at vurderingene kun er gjort på bakgrunn av vedkommendes blogg og hva hun skriver der. Begrunnelsen ved avslag skal inneholde en redegjørelse for hvilke regler som er anvendt, og hvilke fakta som er lagt til grunn. Det skal gis en konkret og individuell begrunnelse for hvilke vilkår som ikke anses oppfylt. Et av Navs mål er å få folk ut i arbeid, og dette gjelder ikke minst unge mennesker, og det skal foregå en ganske omfattende utredning før en uførepensjon innvilges. Det ligger et krav om gjennomført hensiktsmessig behandling der, samt et krav om gjennomført arbeidsretta tiltak, dessuten et krav om funksjonsvurdering. Det hadde vært riktig så fint om Ringblad kunne fått fram slikt i artikkelen sin. Riktig så fint, faktisk. Det de får fram nå, er en kvinne som ER sykdommen sin, og fordi hun er syk, så har hun rett. Det er ikke sikkert det er den hele og fulle sannheten.

For meg blir denne saken en vassen agurk. Jeg betviler ikke brukeren, jeg betviler ikke hennes plager og hennes kamp mot systemet, jeg blir bare så lei ensidighet, det å ikke se en sak fra flere sider. Få fram noe fakta som har substans. Denne tabloidiseringen av Nav er hverken brukerne eller Nav verdig.

(Illustrasjon: nettbladet)

Syrinfargen

Innerst inne i skykkjo har han fått plass, den gamle leksepulten til systra hans. Måttspist, men framleis med ein aldrande syrinfarge. Bonden ser på leksepulten og det rustne malingsspannet han er i ferd med å hive ut. Skal tru om det er nokre restar att her, tenkjer han. Lokket sitt hardt, og han er nær ved å gi opp, då det endeleg gjer etter, og han kan titte ned i spannet. Ei lukt stig opp. Umiskjenneleg maling. Han prøver seg fram med ein pinne, rører litt i den brune smørja på toppen, og der, der finn han syrinfargen. Nett som på leksepulten. Nett som på syrinbusken framom stoveglaset.

1975. Han hugser det. Systra mala leksepulten sjølv, og etterpå mala ho den gamle DBS-sykkelen. Han står der med spannet i handa og berre kjenner på seg at han må bruke restane. I augekroken ser han silotanken. Han prøver seg fram, stikk malerkosten han har funne ned i restane av det syrinfarga på botten av spannet. Maler. Det vert fint, tenkjer han. Skal tru om silotanken vil kle denne fargen?

Han får malt heile understellet. Syrinfarga. Han beundrer verket sitt, set tanken til traktoren og kjøyrer han ut på bøen. Der, mellom gule løvetann, står han, tanken med det syrinfarga understellet. Eg syklar forbi, undrar meg over fargekombinasjonen. Og synast han er vakker.

Stevnetid

Vi pleide å sette hverandre i stevne der i Trøndelag den gang da. Det var i juni, og vi kunne møtes i Tydal, på Lundamo eller kanskje vi hadde tatt turen til det bynære strøk Nidarvoll. Det var på slutten av 1970 tallet, det var tidlig 80-tall, og korpsene var ennå store. Og de største i korpsene, de var også svært store. Mange store gutter var det den gang da, som du aldri fikk sjangs på.

Det var nesten sommer, og det var vår tids store happening. Den gang da vi ble busset til disse plassene og fikk tildelt klasserom der vi kunne spre luftmadrassene våre. Kanskje det var årets korpstur, det mest eksotiske vi kunne være ute for, dersom vi ikke spilte i Småbispan og fikk reise til Amerika og Kina og slikt. Vi visste at vi fikk enda en medalje, og medaljer kunne vi være stolte av og sammenligne med andre. Stjerner hadde vi også på uniformsjakka, for antall år spilt i korps. Vi skulle marsjere, vi skulle spise kjøttkaker som spratt vekk fra plastgaffelen, og vi skulle spille fellesnummer.

Hva har de ikke gått glipp av, de som ikke har stått i mølje og spilt seg gjennom mer eller mindre vellykkede arrangement av datidens grandprixlåter og andre hits. Som regel var arrangementene mindre vellykkede, og som regel var framføringen enda mindre vellykket. Var man heldig, kunne man starte på likt. Man sluttet svært sjelden på likt. Mulig vi spilte Guantanamera. Guantanamera, du blir så k.. når du ser’a. Vi fniste og torde ikke uttale k-ordet, der vi stod med vår tredjetrompetstemme, plassert bak de store guttene på førstetrompet. Ganske godt plassert bak klaritutter og fløytejenter også, som selvfølgelig skulle stå fremst. Vi stod der i vårt litt for store blå foldeskjørt, ei båtlue på skakke, og knestrømper. Å, gud, som man har hatet knestrømper i ettertid.

Ofte het han Leiv Flisnes, han som hadde arrangert stevnets fellesnummer. Han var jo en ballroomkomponist, men det var veldig lite ballroomaktig det som kom ut av instrumentene, der vi stod på en grå skoleplass mens dirigenten veivet med armene, susafonene drev intern konkurranse om å spille høyest og styggest, trommene spilte hver sin trommemarsj, og drilljentene mistet stavene. Det hele var et salig kaos. Mulig det også var sjarmerende.

Den store spenningen knyttet seg til det som skjedde i stevneteltet lørdag kveld. For da var det disko, og det var klining bak nåva og jentehyl, blikk, og noen ble sammen. I vårt blå foldeskjørt hadde vi selvfølgelig ikke nubbsjangs, ingen gutter kastet blikk etter oss i løpet av dagen. De valgte seg ut de små nette flaggjentene, de i hvite kort-korte skjørt og støvletter. De som gikk der fremst i korpsrekkene med veivende flagg. De var som regel blonde, og det var milevis fram til dem. Hva hadde vi å stille opp mot slik? Tredjetrompetstemmer kan virkelig ikke sammenlignes med veivende flagg, og blå foldeskjørt som dekker knærne har ingenting å stille opp med når det kommer til hvite miniskjørt.

Og vi skulle spille i stevneteltet. Kanskje det var Highlights from Hair, og kanskje var det et annet korps som også skulle spille det, og vi kunne sammenligne. For klart vi var best. Vi var både størst og best, for vi hadde så god batterist, og dessuten hadde vi med oss bassgitar. Slikt noe gjorde stor lykke, den gang da.

Sammen med dansende flaggjenter med flagrende blondt hår og hvite miniskjørt.

Hvor er min akademiske stemme?

På vei mot en master…….

Velge, vurdere, undersøke, sannsynliggjøre, resonnere, relatere, reflektere, problematisere, prioritere, parafrasere, nyansere, kvalifisere, kontekstualisere, konstruere, kategorisere, tolke, diskutere, definere, sitere, bevise, beskrive, begrunne, argumentere, analysere…..

Gorgon Vaktmester faller i transe når han hører ordet reparere – revidere, reflektere, reformere, resignere, resultere, respektere……. Jeg håper å falle i transe med henblikk på masteroppgaven min. Det er en lang vei å gå, enda vil det ta både vinter og vår før jeg er i havn, og jeg skal vel gjennom skjærsild på skjærsild.

Jeg skal legge ”en stein til vitenskapens store hus”. Hvordan skal jeg kunne klare det, jeg som føler at steinene mine bare ligger hulter til bulter. Gråsteiner, som egentlig kan bli den fineste mur? Slik ligger de i hagen min, og slik ligger de i tankene mine.

Jeg leser så øyet blir stort og rødt, og av og til vått, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har tatt på meg ekstraarbeid. Jeg leser om den selvstendige oppgaven, den som kan være et bidrag til vitenskapens store hus, men som sjangermessig er utdanningssystemets trangeste tekst. Hvor er min vitenskapelige stemme? Hvordan skal jeg finne den?

Når jeg først finner den – stemmen – da kan jeg kanskje klare å velge, vurdere, undersøke, sannsynliggjøre, resonnere, relatere, reflektere, problematisere, prioritere, parafrasere, nyansere, kvalifisere, kontekstualisere, konstruere, kategorisere, tolke, diskutere, definere, sitere, bevise, beskrive, begrunne, argumentere, analysere…..

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.  Det har seg nemlig slik at du skal yte før du i det hele tatt kan nyte. Et liv uten arbeid, er ikke moralsk, og derfor skal du prøve så hardt du kan for å være på den rette siden av arbeidslinja. På den rette siden for tilsynet av høy moral. Det sier Kristin Clemet. Og det sier Det Norske Folk.

Hver gang man hører nogen tale om etikk, kan man være temmelig sikker på, at nogen et eller andet sted er utilfreds med den måde andre opfører sig på, og helst ser, at de opfører sig på en anden måde. Denne betragtning har aldrig været så velplaceret, som når det gælder arbejdsetikken.

Dette skriver den polske sosiologen Zygmunt Bauman i sin bok Work, Consumerism, and the New Poor fra 1997, oversatt til dansk i 2002. Bauman sier at arbeidsetikk er et bud med to uttalte premiss og to underforståtte premiss.

For det første: skal du kunne skaffe deg det som skal til for å holde deg i live og være lykkelig, må du gjøre noe som av andre anses som en verdi det er verdt å betale for. Du må først gi for å få.

For det andre: det er både moralsk forkastelig og dumt å være tilfreds med det du allerede har. Det å ikke arbeid er uverdig og ufornuftig. I følge arbeidsetikken er arbeid rett og slett en verdi i seg selv; en aktivitet som både er edel og foredlende.

Det er altså godt å arbeide, og det er dårlig å ikke arbeide – og her kommer de underforståtte premissene: for det første – arbeid er menneskenes normaltilstand, og for det andre – det er lønnsarbeidet som har den høyeste moralske verdi.

Arbeidslinja er et gammelt begrep innen trygdesystemet og er begrunnet i velferdsstatens arbeidsetiske premiss.  Den bygger på at arbeid er bedre for den enkelte enn passivitet og trygd, og det at flest mulig i lønnet arbeid er til det beste for samfunnet. 

Da arbeidslinja kom inn som et begrep, ble det understreket at attføring skulle være prøvd før uførepensjon ble innvilget, men historisk (fram til 1990-tallet) ble dette i liten grad gjennomført.  Arbeidslinja er blitt karakterisert som symbolpolitikk da politikken ikke godt nok var rettet mot faktisk å realisere arbeidslinja, men mot å legitimere høye trygdeutgifter.  Med en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk fra 1990-tallet og utover ble det understreket at arbeidslivet stilte krav til arbeidstakerne, og gamle aetat fokuserte på arbeidssøkerne som hadde størst mulig sjanse for å kunne lykkes i arbeidslivet.  De sykeste sendte de tilbake til trygdeetaten med ønske om å gjennomføre og avslutte medisinsk rehabilitering, som igjen kunne føre til at folk som etter trydeetatens mening fylte kravene til attføring, ikke fikk dette fordi aetat mente at det ikke var hensiktsmessig, og vi fikk den evige runddansen.  For frisk til trygd, for syk til attføring. 

En slik effektivitetsorientert arbeidslinje kommer i konflikt med det vi kan kalle en inkluderingslinje.  Innenfor en slik forståelse av arbeidslinja rettes søkelyset mot folks ubrukte arbeidsressurser, noe som gjør den mer sosialpolitisk orientert.  Mennesker med funksjonsnedsettelse skal ha samme mulighet til deltagelse i arbeidslivet som andre samfunnsborgere, og med innføringen av IA-avtalen blir arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge arbeidsplassene understreket.

Så står vi her da, med to «ulike» oppfatninger av arbeidslinja hvorav den effektivitetsorienterte fremdeles rår, slik jeg ser det.  Og med det effektivitetsorienterte kommer arbeidsetikken inn i bildet.  Folk vil heller leve på trygd enn å være i arbeid fordi det mangler motivasjons- og incentivstruktur i trygdesystemet, sies det, og det ser ut til at Det Norsk Folk, Kristin Clemet, Regjering og Storting er skjønt enig i dette.  Moral, moral ropes det.  Eller ulv, ulv.  For skal du være fullstendig sosialt inkludert i samfunnslivet, er det lønnsarbeidet som gjelder.  Det er hardt og brutalt, og det handler om arbeidsetikken og paternalismen, og nåde deg om du tar deg en tredagers.  Og for ikke å snakke om andre unnasluntrere som liksom er syk i evigheter.  Og plutselig er en hel gjeng mennesker med ulik grad av sykdom- og funksjonsnedsettelse stigmatisert og ekskludert fra det gode selskap.

Å være syk er en fulltidsjobb og vel så det, sier Tante Grønn .  For mange handler det om tid og krefter til å holde seg noenlunde oppegående, og dette glemmes så alt for lett i den debatten som florerer rundt sykefravær og sykefraværsstatistikk.  Arbeidslinja handler om å få folk tilbake i arbeid fortere enn svint, tilbake i en lønnet tilværesle.  Jeg er ikke i tvil om at de fleste mennesker som har havnet mer eller mindre ufrivillig utenfor arbeidslivet, ønsker seg tilbake.  Men ikke for enhver pris.  Ikke før de er klare.  Og ingen vet bedre hvor skoen trykker enn den som har den på.  Ingen kan vedta at noen er friske nok. Like lite som noen kan vedta at lønnsarbeid er det eneste saliggjørende for å kunne føle seg inkludert i samfunnet.

Sykefraværsdebatten vil komme til å gå sin gang.  Hva om politikerne begynte å diskutere arbeidslinja?  Hva om de la vekk arbeidsetikken for en stakket stund for å hengi seg til en arbeidslinje med en større bredde?  Hva om politikerne kunne enes om en inkluderende arbeidslinje med en noe annen forståelse av inkludering enn det som ligger i lønnsarbeid som det eneste saliggjørende?  For er det slik at lønnet arbeid automatisk fører til sosial inklusjon?  Er det slik at det å være uten lønnet arbeid automatisk fører til sosial eksklusjon?  Er lønnet arbeid den eneste form for verdi i samfunnet? Og er det slik at et inkluderende samfunn ene og alene bygger på lønnsarbeid?

Jeg tillater meg å svare nei på alle de spørsmålene, men jeg er ikke sikker på at det er riktig, for skråsikker skal man aldri være.  Jeg tillater meg det ene og alene fordi jeg mener det kunne være interessant å se hvordan tilbakeføring til arbeid ville artet seg med en mer inkluderende arbeidslinje.  En arbeidslinje som også innbefatter inkludering i samfunnslivet er mer helhetlig enn en arbeidslinje som har sitt fulle og hele fokus på at folk skal i arbeid, koste hva det koste vil. Jeg tror at en samfunnslinjefokusert arbeidslinje vil føre til mindre stigmatisering av mennesker som av en eller annen grunn faller utenfor, enn dagens effektivitetsorienterte arbeidslinje.

Maria skriver om Elefanter og sykefravær i sin eminente blogg og lurer der på hvordan vi skal løse sykefraværet, hvordan skal vi få et mer inkluderende samfunn, hvordan kan det tenkes mer helhetlig.  Jeg har kommentert posten hennes med noen tanker som jeg har prøvd å utdype i denne bloggposten.  Jeg tror likevel ikke jeg klarer å svare henne på spørsmålet hun stiller meg om hvordan vi kan få gjort noe med arbeidslinjeforståelsen i praksis.  Jeg aner ikke hvordan vi skal få politikere til å tenke helhetlig.  Jeg tror forøvrig samfunnet ville tjent på en annen tankegang, og jeg tror neppe det ville ført til noen ulemper.  Samfunnet hadde kanskje rett og slett blitt bedre.

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød heter det i 1 Mosebok 3:19.  Hvem skulle trodd at arbeidslinja bygger på dette moralbegrepet?

Løpetid

sample_4e7a4a09adcdf78b00d39370c5fd386e31fbb810

Som kvinnepolitisk talsmann i denne familien har du helt rett, sier mannen min. Jeg har uttrykt min misnøye over innbydelsen til et orienteringsløp, og mannen min prøver ikke en gang å ta mannen bak innbydelsen i forsvar. Han kunne sagt at fyren vet ikke bedre. Han kunne sagt at det sikkert er gjort med humor. Han kunne også sagt at innbydelsen er helt ok. Men han gjør ikke det, han støtter meg, og på selve løpsdagen er han ikke snauere enn at han konfronterer løpsansvarlig med hans fadese på innbydelsesfronten.

Fadese og fadese, fru Blom. Jeg kan gjerne la slikt passere, men det er noe med den der tonen i innbydelsen. Dette med å undervurdere. Hva som gjorde meg misfornøyd? En filleting, egentlig. Bare en liten småting i den store og hele verden, men nok til å sette sinnet litt i kok og tenke litt over hva som skjer.

Orienteringsløpet går i Ytrebygda i Fana en vinterkald dag i februar. Orienteringsklubben frister med to løyper fordelt på fem klasser:

7 km : Herrer Lang
5 km : Damer alle. Unge gutter. Gamle gubber. Svake herrer.

Her skal alle løpe i et terreng med 30 cm snø, det er både vei og sti, men også en del tungt terreng. Også poster fordelt rundt omkring, slik det pleier å være. Likt for alle, egentlig. Rent bortsett fra at damer må løpe i samme klasse som de gamle gubbene og de svake herrene. De har ikke anledning til å løpe sammen med herrene i den lengste klassen.

Dette er jo et forsøk på å være morsom, jeg ser jo den, for løpsleder følger opp med følgende ord:

Fellesstarten går samtidig for alle. Alle løper samme trasè, men kortløypen har 2 innersvinger. Førstemann til mål vinner, uansett klasse. Egen samvittighet bestemmer løype- og klasse-valg, men arrangøren er helt suveren og kan overprøve svake sjelers løypevalg

Morsomt, ikke sant? Men skal det være sånn? Hvorfor denne forskjellsbehandlingen i idretten?

I dag kunne vi høre lege i Olympiatroppen, Lars Engebretsen, si at det på åtti og nittitallet var et av argumentene fra østblokklandene at kvinnene kunne få brystkreft av å delta i kvinnefotball. Og nedslaget i hopp kunne være skadelig for de reproduktive organene. Det er såkalte medisinske begrunnelser som ligger til grunn, det at kvinnekroppen ikke tåler det og at kvinner er for svake.

”Gutteklubben” Tjalve hegnet om Holmenkollstafetten som mannsbastion fra 1923 til 1975. Kvinner hadde ønske om å være med, men møtte stor motstand. Midt på 1960 tallet fikk de lov til å være pausefyll og løpe en liten stafett inne på Bislett, men ble seinere erstattet med turnjenter, som hadde større underholdningsverdi. Dette var det enkelte som ikke ville finne seg i, og det med god grunn. Gerd von der Lippe, for enkelte av oss kjent som professor i idrettssosiologi ved Høgskolen i Telemark, løp med en blomsterkvast som stafettpinne under Holmenkollstafetten i 1972 og fikk deretter startforbud i friidrett for denne akk så gedigne forseelsen. I 1973 ble Idrettsaksjonen dannet, og i 1974 kunne man i 8-mars toget gå under parolen Nei til kvinnediskriminering i idretten. I 1975 fikk kvinnene lov til å stille egne lag i Holmenkollstafetten, men alle hersketeknikker Berit Ås er en talsmann for ble tatt i bruk for å hindre at dette ble en realitet: Kvinnene ble usynliggjorte, de ble gjort til latter, informasjon ble tilbakeholdt, de ble fordømt og påført skyld og skam. Fordi de ville løpe. Like langt som gutta. Men gutta boys definerte hvorvidt kvinner kunne løpe langt, ja hvorvidt de egentlig kunne løpe i det hele tatt.

For det var denne knallharde etappen opp til Besserud som virkelig var bøygen. Det er jo virkelig skummelt for damer å løpe hele 2 kilometer. Det har jo alltid vært kjempeskummelt å la kvinner få lov til å delta i noe som fører til svetting og sikling. Friidrett for kvinner stod ikke på programmet i Olympiske Leker før i 1928, men de fikk ikke lov til å løpe mer enn 400 meter, altså en runde rundt banen. IOC hadde problemer med å se utmattede kvinner, så noe lengre distanse kom ikke på tale før i 1960. Enten har kvinner blitt bedre til å løpe med åra, eller så har IOC kommet på bedre tanker helt av seg selv, for i 1972 fikk de endelig lov til å løpe 1500 meter, og jaggu var det noen som skjønte at kvinner også kunne løpe maraton og lot dem gjøre det fra 1984.

Men allikevel settes det opp hinder for hvor langt kvinner kan løpe eller gå på ski eller skøyter i forhold til menn. Hvorfor går ikke damene 50 km på ski? Jeg er ganske sikker på at sterke og trente kvinnekropper kunne klart det. Slik jeg også er sikker på at mang en mann jeg kjenner ikke kan klare å komme seg gjennom en 7 km orienteringsløype.

En kropp som tåler en fødsel, tåler lengre distanser. Banna bein.

(Kilder: Lippe, Gerd von der. «det er ittno som kjem ta sæ sjøl.» I: Kvinnens årbok 1976. Oslo: Pax, 1975)

Illustrasjon: Gelbooru

De nære ting

124537579814529

Om vi tok ut den ene pastillen i Lacrylpakken klarte vi å unnvære den ene kalorien som var å finne i esken. På den måten kunne vi spise flere Lacrylpakker daglig, om vi hadde lyst. Om søthungeren ble stoppet, er jeg ikke riktig sikker på, men det var i den tiden man følte at man skulle smale inn på sukkerforbruket, og Grete Roedes små lacrylpakker i ulike farger var på en måte en vei ut av forbruket. Sånn på dagtid. For når vi stod der på Leutenhaven på ettermiddagstid, eller nede i Olav Trygvasson, for å vente på bussen hjem, da fristet Narvesenkiosken. Melkeplettene fra Narvesen var noe annet enn svarte små pastiller uten smak og kalorier. For om vi spiste den Lacrylpakken og på en måte hadde fått i oss litt søtstoff, så var det noe ved melkepletten som trakk. Det å ta den på tunga, la den smelte langsomt. Jeg har siden den gang latt melkeplettene smelte på tunga oftere enn jeg har tatt ut den ene kalorien i Lacrylpakken.

Det er de nære ting. Det som egentlig hendte for lenge siden, den tiden man var ung og litt dum. Nå er man fremdeles ung, men dummheten er erstattet med litt mer livsvisdom, selv om dumskapen ligger der latent og klar til bruk.

Det var i de dager Diana giftet seg med Charles, og hennes kremkake av en brudekjole stod utstilt der nede i Olav Trygvasson, i en damekonfeksjon jeg aldri satte mine bein i. Jeg studerte denne kjolen og fant aldri ut hva som kunne få en ung dame, bare noen år eldre enn meg, til å ikle seg noe så utstudert tåpelig og gifte seg med en gammel fyr.

I de dager var det, og når jeg nå ser bilder fra en klassefest, en reunion, ser jeg noe dypt inne i ansiktene til disse menneskene, en likhet fra den gang da. Bak noen små rynker, bak noe gråstenkt, bak litt alderstillegg og måne, jeg ser at det er han, og han og henne.

Jeg ser at noen av dem har spist flere melkepletter enn lacryl siden den gang, noen av dem har kanskje giftet seg i kremkaker med gamle menn, jeg vet ikke. Jeg har ikke fulgt med, for jeg har vært vekke. Jeg vet jeg kan ha gått forbi mange av disse, forholdsvis unge mennesker, en vårdag på Nordre, når jeg har tatt turen hjemover. Noen har sikkert gått forbi meg også, selv om jeg ikke har forandret meg det spor. Tror jeg selv.

Det fjærne ble så nært, plutselig. Jeg opprettet en facebookkonto, og plutselig var jeg tilbake til dager på Katta. Og jeg kan kjenne melkepletten smelte på tunga.

Vidunderlige Vinter

(Petunias ABC, runde 2, bokstav V)

Vi er ikke vant med dette på våre kanter av landet. Snø som har ligget siden like før jul. Kulde. Vinterveier. Skiføre. Skøyteis. Frost og istapper. Denne til stadighet høye blå himmelen. Sola. Sola som gleder og varmer, men som avslører støv og skitt i heimen. Det er ulempen. Men også den eneste.

Vinterlandskap. Vinteren har jeg tilbrakt i dette vinterlandskapet, og jeg har ikke ofret våren en tanke. Til tider har jeg ofret den dårlige bergensluften en tanke og tenkt litt på stakkarer som bor på Danmarksplass og der om kring, men ellers lever vi i våre egen lille vinterverden her nord i fylket. I deilige vinterlandskap.

Vinterlandskap, som i dag blir tema for denne runden i ABC. Jeg har forsømt hele leken i to måneder og hoppet over P, Q, R, S, T og U, og dermed blir det i dag et Vinterlandskap i Paradis, der man spør seg hvor man går, der man er del av en Raus vinter, søker Stillheten, er sammen med Turkamerater, ser på denne Underfulle vinter, som bare har vært Vakker.

Paradis

paradis

Quo vadis

quo vadis

Raus vinter

IMG_6020_edited-2

Stillhet

stillhet

Turkamerater

turkamerater

Underfull

under

Vakkert

vakkert