Et NAV med tellekanter og gule ledetrøyer, en etat som i stor grad styres ut fra kvantitative mål og der mål og statistikk blir opplevd som et mål i seg selv? Eller et NAV der kreativitet og initiativ blomstrer og der man får hjulpet de som trenger det mest slik at de får gnist og selvtillit nok til å komme seg ut i arbeid igjen? Retoriske spørsmål, muligens, men først og fremst spørsmål det er svært viktig å diskutere. Selvfølgelig må det telles i NAV; det er slik verden har blitt. Men arbeid med mennesker kan ikke telles. Arbeid med mennesker baserer seg på helt andre verdier enn tall. Og det er arbeid med mennesker som er NAVs viktigste oppgave framover.
Jeg har via nettet fulgt LOs NAV-konferanse. Jeg har lyttet til Roar Flåten og Hanne Bjurstrøm. Jeg har hørt på replikker fra fagforeninger og ansatte. Samtidig med dette sitter jeg med min egen masteroppgave, den om NAV. Den som blant annet skal handle om samhandling mellom NAVs veiledere og brukere i de lokale NAV-kontorene. Det er derfor jeg hadde satt av dagen til Wadel og innlemmelser i sosiale fellesskap og til Skau som skriver om at kommunikasjon er bindeleddet i møtet mellom mennesker.
NAV har kommet langt, blir det sagt. Folk får ytelsene sine, og NAV får dermed mer tid til det arbeidet de er satt til å gjøre, nemlig å få flere i arbeid og aktivitet. Da er jo hensikten med reformen oppnådd, på en måte. Eller nei, egentlig ikke. Det har vært fem år med reform, men fremdeles er man ikke i mål. NAV er der for å tilfredsstille brukerne, sa Roar Flåten i sitt innledningsforedrag. Fokus skal være på at brukerne skal føle seg velkommen, det skal skapes relasjoner. Samtidig skal det skapes relasjoner på arbeidsplassen NAV, ressurser skal utnyttes og medarbeidere skal utvikles. Det skal være god kommunikasjon leddene i mellom, også mellom det bakre og det aller ytterste, i NAV-kontorene lokalt, der de som møter brukerne sitter. Det er utfordrende, men får man ikke dette til å fungere, er ikke NAV-reformen gjeldende. Sier Flåten, og jeg er ganske så enig. Det er jo dette jeg selv kommer fram til når jeg analyserer mine data og når jeg leser dokumenter fra NAV-evalueringen. Flåten snakker om frustrasjon og fortvilelse, men også han konstaterer at det går bedre og bedre. Systemet jobber og drar i samme retning.
Skal NAV gjøre seg fortjent til et godt omdømme, må vi være tydelige, tilstedeværende og løsningsdyktige, avslutter Joakim Lystad sitt inlegg, og jeg er raskt inne på nettet for å finne NAVs virksomhetsstrategi for 2012 og framover. For det er den han viser til, i sitt innlegg som han har kalt Arbeid først. Virksomhetsstrategien med fem hovedmål: Arbeid først, Aktive brukere, Pålitelig forvaltning, Kunnskapsrik samfunnsaktør og Løsningsdyktig organisasjon. Og der, under målet Aktive brukere, finner vi de viktige grepene som skal tas for å oppfylle dette målet:
Styrke våre ferdigheter i veiledning og samhandling med bruker.
Tilrettelegge for medvirkning og tydeliggjøre brukers ansvar.
Involvere brukerne i utvikling av tjenester og service.
Tilby flere tjenester via telefoni og nett.
Egentlig såre enkelt, men har ikke dette vært et tema i forbindelse med NAV-reformen tidligere? Jo, så visst har det vel det, men noe har visst buttet i mot på vegen. Det har kanskje vært vanskelig å bygge et skip samtidig som det også skulle seile, slik Bjurstrøm formulerte det på NAV-konferansen. Politikerne skapte for store forventninger, muligens. Ting tar tid, lengre tid enn man tror. Man skulle skape et innhold samtidig som man omorganiserte, men man glemte muligens å snakke om hva som må gjøres og hvordan det må jobbes for å nå mål. Saksbehandleren skulle plutselig bli veileder, den som kunne trygdereglene på fingerspissen søkte seg kanskje vekk, den med høyest arbeidslivskompetanse fikk seg jobb i JobZone. Spesialistene skulle bli generalister, og så var det feil, og det ble prøvet og feilet på nytt, og den nye NAVrollen som skulle skapes var kanskje ikke så lett å skape likevel. Hva vet vel jeg, som dro min vei, og overlot kontoret til en rektor, en sosionom og en med trygdefaglig kompetanse på familieområdet.
NAV-brukernes forventninger kan det være vanskelig å innfri. NAV kan ikke sørge for at alle er lykkelige, sa arbeiderpartiets Karin Andersen til internbladet MEMU i 2011 (02/11). Og forventninger til NAV spriker, dette fordi folk har ulike forventinger, behov og opplevelser. Den ene typen forventninger handler om lang ventetid eller strikt regelverk. Det andre handler om hvordan man blir møtt som bruker av velferdsstjenestene. Kanskje på denne måten:
Han nikket, så på henne og virket interessert. Stikk motsatt av fastlegen hennes som bare så på dataskjermen hele tiden uten å virke det minste brydd uansett hva hun sa. Hun syntes det føltes godt at han fulgte med. At han så henne. (Informant 2)
Hvor går grensen for individets retter og individets ansvar?, spør Bjurstrøm i sitt innlegg på NAV-konferansen. Er det slik at kunden alltid har rett? Hvilke forventninger skal NAV ta hensyn til, og hvilke skal de dempe? Store forventinger er bra, men det er en hårfin grense. Velferdsstaten kan ikke lages uten at det er tydelige grenser. Veilederne i NAV må realitetsorientere samtidig som den menneskelige følelsen aldri glemmes. Det er et mangfold av brukeren, mange i en svært sårbar situasjon, og med sine ord om forventninger, grenser og negative holdninger hos bruker, kunne Bjurstrøm ha sådd tvil om brukeren. Noen vil kanskje oppfatte det som det også, men det hun egentlig sier, er at individet har et ansvar. Nav kan ikke løse menneskers problemer, men kan være fellesskapets utstrakte hånd på veien videre. Det kan NAV blant annet være ved også å sette krav:
Hun likte at han satte krav til henne. (Informant 2)
Det er til syvende og sist samhandlingen bruker og NAV-ansatt det kommer an på. Og så trekkes den NAV-ansatte mellom alt og alle og de skal balansere alle oppgavene. De skal være streng, men samtidig tenne gnister, de må være ydmyke, ha et høyt produksjonsnivå og være energiske. De må stille krav, ha fokus på arbeid først. Og det er da kompetansen kommer inn i bildet. NAV-direktøren selv erkjenner at NAV ikke har jobbet nok med kompetanse, at de ikke er gode nok på dette. Så får vi se da, hvilken strategi NAV legger opp på dette området.
NAV søker menneskekjennere. Det de også trenger, er folk som har relasjonskompetanse, som har en kommunikativ kompetanse som ivaretar begge parters interesser i forholdet, subjekt-subjekt-relasjonen, der man er bevisst sin makt. Den anerkjennende relasjonen. Da vil NAV få enda flere fornøyde brukere, og man kan få enda finere tellekanter.
Kilder: LOs NAV-konferanse 10/1-2012
Kladd av masteroppgave: Vi gir mennesker muligheter. Ikke publisert. Leveres mai 2012.
Tags: nav, Reelle fakta, Småpolitiske innspill
Det er mer enn det, man blir behandlet nedverdigende.
Vi snakker NAV, jeg og en venn. Han er en oppegående type, med ordet i sin makt, egentlig. Men det er denne nedverdighetsfølelsen han snakker om. Og han er ikke den eneste. Selv sitter jeg i forbindelse med min masteroppgave med 18 historier om møter med NAV som stort sett forteller den samme historien. Historien om respektløshet, om makt og avmakt, om ikke å bli hørt, om dårlig service. Ordet som svirrer i mitt hode mens jeg leser og prøver å analysere, er tillit. Hvor blir det av tilliten, og hvordan kan man få tillit til noe/noen som behandler deg respektløst og nedverdigende?
Å stole på noen er å handle med få forholdsregler. Du senker guarden, eller avstår fra å ta forholdsregler mot en samhandlingspartner. Få forholdsregler er tillitens mest allmenne kjennetegn. Dette skriver Harald Grimen i sin lille, men absolutt leseverdige bok ”Hva er tillit?”.
En tillitsgiver utsetter seg for fare og gjør seg selv sårbar, for eksempel overfor slurv og inkompetanse. I vår samhandling med profesjonelle og institusjoner kan disse sidene ved tillit stå på spill. Vårt forhold til disse er preget av at vi overlater noe i deres varetekt, det være seg penger, informasjon eller rettighetskrav. En persons tillit kan bli en annens maktbase, og den fare man utsetter seg for ved å stole på noen, den er reell.
Vi gir mennesker muligheter
En av de klare ambisjonene med NAV-reformen er at den skal bidra til å forbedre brukernes situasjon. I et seks setningers sammendrag i St.prp. nr 46 (2004-2005) oppsummeres følgende:
- Brukernes behov skal være i sentrum
- Offentlig sektor er til for brukerne
- Organisering må skje ut fra brukernes behov
- NAV skal være et offentlig apparat der organisering, arbeidsmåter, rutiner, ledelse, personalpolitikk og administrativ kultur skal gjennomsyres av respekt for brukeren som menneske og enkeltindivid
- Brukeren skal ha mulighet til medvirkning og innflytelse
- Rettssikkerhet, likeverdig behandling, personvern
- Hvordan man møter brukeren og hva man kan gi brukeren handler om service, respekt, informasjon, tilgjengelighet, kompetanse og et godt tilpasset tjenestetilbud
Intensjonene med reformen skulle tilsi at etableringen av lokale NAV-kontor ville bidra til at brukerens situasjon ble bedret, men studier viser at så ikke er tilfelle. Hva min egen studie til slutt vil vise, vil jeg komme tilbake til når resultatet foreligger, men sett ut fra problemstillingen ”Vi gir mennesker muligheter” og dataene mine, er det lite som tyder på en revolusjon innen brukertilfredshet og tillit til etaten.
En studie fra Rokkansenteret i 2009 (dog med en del begrensninger) viser at opprettingen av lokale NAV-kontor ikke nødvendigvis har bidratt til mer positive brukervurderinger av NAV. Selv om brukerne generelt vurderer etaten positivt, spesielt når det gjelder å bli møtt med respekt, er det store variasjoner i vurderingene. Det er en stor andel som uttrykker lav tillit til etaten og en sterk misnøye i forhold til ventetid og det å komme i kontakt med rett person. Det er likevel ingen klare indikasjoner på at lokale NAV-kontor har forverret brukernes situasjon, men det er heller ingen klare indikasjoner på at situasjonen er bedret. Det konkluderes med at NAV-reformen ikke har kommet så langt som en ideelt sett kunne ønske.
Tillit
Hva skjer med tillit når viktige institusjoner ikke fungerer optimalt? Det normative grunnlaget til NAV tilsier at brukerens behov skal være i sentrum. NAV skal være et offentlig apparat der organisering, arbeidsmåter, rutiner, ledelse, personalpolitikk og administrativ kultur gjennomsyres av respekt for brukeren som menneske og enkeltindivid. Overfor NAV skal vi i utgangspunktet handle med guarden nede, ta få forholdsregler og stole på at vi som brukere er i sentrum og at etaten er til for oss.
Tillit til NAV forutsetter at NAV som tillitsmottaker er pålitelig. Tillit gjør samarbeid lettere, tillit åpner handlingsrommet både for tillitsgiver og tillitsmottaker, tillit letter overføring av informasjon og kunnskap, tillit reduserer kompleksiteten. Mistillit krever at du hele tiden er på vakt, og det er slitsomt å være mistenksom og hele tiden ta forholdsregler.
NAV som institusjon er kompleks, men har likevel et begrenset formål. I utgangspunktet er det derfor overkommelig for oss som brukere å gjøre en vurdering av NAV. Ofte vil vurderingen bli gjort på rent subjektive grunnlag, men det finnes også en objektiv virkelighet der ute basert på forskning og dokumenter som vi bør forholde oss til når det gjelder vår vurdering av NAV. Vi har en forventning til at verdigrunnlaget betyr noe og at dette skal komme til uttrykk i vår omgang med etaten. Tilliten til etaten blir derfor et problem når vi ser og opplever at det ikke er samsvar med normativt grunnlag og våre møter med den. Institusjonen opptrer lunefullt og vi får problemer fordi våre forventinger ikke stemmer med realiteten vi blir møtt med.
Men så er spørsmålet: er det NAV i seg selv som institusjon vi ikke har tillit til, eller er det personalet som møter oss? Personalet kan ha dårlige rammebetingelser og dårlige hjelpemidler, de kan være mer eller mindre gode menneskekjennere. En tillitsmottaker, som veilederen i NAV er, er avhengig av tillit for å utøve yrket sitt på en meningsfull måte. Veilederen i NAV utøver sitt yrke på best mulig måte når verdier og visjoner kommer til uttrykk i møte med brukeren, og dette bør kunne komme til uttrykk uavhengig av rammebetingelser og hjelpemidler.
Kommunikasjon – relasjon – tillit
Tillit handler om makt og sårbarhet, det handler om samhandling og om å skape relasjoner. Tillit er lett å bryte ned, men vanskelig å bygge opp. Slik jeg ser det, handler det i bunn og grunn om kommunikasjon. Gjennom kommunikasjonen utvikler vi relasjonene til hverandre som bruker og veileder; sentralt i dette står også våre relasjoner til saken/problemet. Dette er et subjekt-subjekt-forhold med samme interesse for noe tredje, eller det filosofen Hans Skjervheim kaller den treleddede relasjonen, der man ikke gjør den andre til objekt eller kasus. Skjervheim var opptatt av hvordan vi møter hverandre.
”Vi har her en treledda relasjon, mellom den andre, meg og sakstilhøvet som er slik at vi deler sakstilhøvet med kvarandre.” (Skjervheim)
Dette er helt motsatt den andre holdningen om ikke å bry seg om eller være interessert i det den andre sier, og å sette likhetstegn mellom den andre og hans ytringer. Da vil vi få en toleddet relasjon der vi ikke forholder oss til et felles tema. Vi gjør den andre til kasus, og den andres erfaringer, følelser og vurderinger betraktes som ting.
”Ein lever i kvar si verd, der alter er eit faktum for ego i ego si verd.” (Skjervheim)
Dette kan profesjonsutøver stå i fare for å gjøre, og det kan knyttes til et maktperspektiv. Når man objektiverer den andre inntar man en tilskuerholdning, og fratar den andre muligheten til å være deltaker eller aktør i relasjonen.
Jeg tror – uten at jeg har analysert det til bunns – at det er dette, den treleddede relasjonen, som skal til for å få tillit til NAV. Vi må ned på det personlige plan. Der, i møtene, kan tillit skapes. Da kan vi senke guarden.
Denne bloggposten er skrevet med grunnlag i eget arbeid med masteroppgave i velferdsforvaltning, Høyskolen i Lillehammer. Oppgaven skal leveres i mai 2012. Legen Maria Gjerpe er invitert til Stortinget for innspill i debatten om NAV og om hvordan vi kan øke tilliten til NAV blant brukerne. Min masteroppgave vil ha elementer av dette i seg, forhåpentligvis, når den foreligger i ferdig utgave i mai.
Kilder:
Grimen, Harald: Hva er tillit
Skjervheim, Hans: Deltakar og tilskodar
Hansen, Hans-Tore: Bidrar etableringen av lokale NAV-kontorer til bedre tilbakemeldinger fra brukerne?
Tags: Faglig, nav, Reelle fakta, Småpolitiske innspill
En varsom bris – forbi mitt vindu en gyllen vind – et pust fra deg jeg ser ditt blikk – og husker ordene din milde hånd – som rørte meg da ditt lys brant ned – ble dagen lang fylt av stille vinterklang men jeg lengter aller mest, min kjære når høsten puster din sang.
Det er haust. I hagen min også. Difor dette bilde og difor desse ord. Sjølv om Les Feuilles Mortes eller Autumn leaves kanskje handlar om haust på andre område. Tap av kjærleik, å sakna nokon som mest når hausten fell. Eg veit ikkje. Hagen har haustfargar. Sommaren som ikkje var, var der kan hende likevel.
Høst var tema for X/52 – et bilde i uka i uke 39. Andre løsninger på oppgaven:
Jelrik Nylund-van Berkel: Autumn Skies
Line Aakre: Høst
Yngve Thoresen: Misty Lake
Hør gjerne på Anne Lande sin versjon av Les Feuilles Mortes / Autumn Leaves.
Tags: Bildet, blogg-greier, Pludring
Selvfølgelig intet tap for verden at dette glasset sier takk for seg. Og at det sa takk for seg akkurat i dag passer jo som fot i hose. Når været ikke viser seg fra sin beste side og man derfor ikke får kommet seg ut med fotoapparatet for å ta bilde av det man skulle ta bilde av, så er det fint at man finner glasset i noen knas inne i oppvaskmaskinen. Et IKEA-glass av billigste type. I går kveld fylt med en noe dyrere vin. Skulle så klart hatt vinen i krystallglassene, men irriterende om de skulle gå i knas da. Kaputt. Flere av glassene går sikkert samme veien.
Ødelagt er tema for ukens X/52. Mitt bidrag er dette; et kaputt glass, og sikkert, etter noens mening, også ødelagt i prosessen fra kamera via en slags photoshopping til ferdig produkt. Det er det jeg ønsker med X/52 – ikke bare presentere bildet som bildet, men også det å kunne være litt skeptisk til de ferdige produktene.
De andre deltakerne viser bildene sine slik:
Stines hverdag: Broken tree
Tags: Bildet, blogg-greier, Pludring
Ingen grønnmalt benk i haven, men en rødmalt en. Flere rødmalte, i stål. Står så lekkert til betongen og denne mastodonten av et byggverk. Arkitektonisk lekkert. Og som skapt for aktivitet. Slik også den innvendige siden av byggverket er. Skapt for aktivitet. Har du ennå ikke besøkt Rockheim, har du gått glipp av noe. For oss blir det en fast aktivitet på våre sommerlige Trondheimsbesøk.
(klikk på bildet, og du får det i større format)
Tags: Bildet, kultur, Musikk, Ut på tur, uvesentligheter
Høst. Dette fossefallet skiller meg fra stien og kantarellstedet. Fossefall og fossefall. Egentlig en liten bekk, men store nedbørsmengder, ja, som er tildels store denne sommeren og høsten, gjør at jeg får vansker med å passere.
Vått og grønt. En av de mange grønne lunger i mitt nabolag, men ikke det typiske furugrønne. Her er mest gran, plantet selvfølgelig. Det er mose, det er bregner. Og det er sopp. Et kantarellsted. På motsatt side av fossefallet.
Grønne lunger er tema for X/52 – et bilde i uka i uke 35. Endelig ble det litt liv også på egen blogg, som har ligget i det stille siden midt i juli.
Andre deltakere har løst oppgaven slik:
Line Aakre: Regnvått
Geir Ertzgaard: Green Spot
Stines hverdag: Grønn lunge
Linn Cathrin Skår: Stille
Tags: Bildet, blogg-greier, Natur, Pludring, uvesentligheter
Da han kom til Dukken i Gresset, ville han ta henne opp på hesten til seg; men nei, det ville hun ikke; hun sa hun ville sitte og kjøre i en sølvskje, og hun hadde selv to små hvite hester som skulle dra henne. Så reiste de avsted, han på hesten og hun i sølvskjeen, og hestene som dro henne, var to små hvite mus; men Askeladden holdt seg alltid på den andre siden av veien, for han var redd han skulle komme til å ri inn på henne, hun som var så ørliten. Da de hadde kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann, der ble hesten til Askeladden sky, skvatt over på den andre siden av veien og veltet skjeen, så Dukken i Gresset falt i vannet. Askeladden ble så ille ved, han visste ikke hvordan han skulle få henne opp igjen; men om litt kom det opp en havmann med henne, og nå var hun blitt likeså stor som et annet voksent menneske, og meget deiligere enn hun var før. Så satte han henne fremfor seg på hesten og red hjem.
Jeg har vært til seters i dag. På veien traff jeg ingen geiter og passerte ingen bru. Jeg så heller intet troll, men der i skogen stod det ei kjerring med nesa godt planta i en stubbe. “Stå ikke der og glis,” sa kjerringa, “men kom og hjelp en gammal krok; jeg skulle knerte sund litt ved, så fikk jeg nesa mi nedi her, og så har jeg stått og rykt og slitt og ikke smakt matsmulen på hundre år,” sa hun. Nesten. Jeg kunne i alle fall i fantasien tenke at det var det den sa, den gamle trerota med ansiktstrekk. Og ikke hadde jeg matsmulen i skreppa mi heller, i alle fall ikke nok til å dele med kjerringa.
Men se der. Jeg hadde gått langt og lenger enn langt (i alle fall 6 km, stigning var det også). Hva skuet mine øyne? Der lå Dukken i Gresset. Hun hadde falt av sølvskjeen, og Askeladden hadde plukket henne opp av vannet hun falt ut i. Og se, en vakker ungjente var det Askeladden kunne komme hjem til sin far med. For Askeladden var sendt ut i verden med sine 12 brødre for å finne seg koner, men det skulle ikke være en hvilken som helst kone, hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag, ellers ville han ikke ta henne til sønnekone.
Og nå har nok Askeladden kommet hjem med sin kone. Jeg tok et bilde og lekte meg med det i redigeringsprogrammet mitt, og sannelig ligner ikke denne skapningen litt på ei jente jeg kjenner godt, men hvis jeg fantaserer riktig mye, kan det også være en prinsesse som nå bor med sin prins i et Soria Moria-slott, siden levde de både godt og vel i lang, lang tid, og er de ikke døde, så lever de ennå.
Eventyr er tema for X/52 et bilde i uka i uke 28. Med litt fantasi kan du nok se at dette er Dukken i Gresset.
Slik har andre løst oppgaven:
Yngve Thoresen: The Sword
Jelrik Nylund-van Berkel: Tatt på fersken
Line Aakre: Teskjejenta
Geir Ertzgaard: Guten som kappåt med trollet
Tags: Bildet, blogg-greier, Pludring
Fire bordgangar.
Æsinga ligg øverst på tredje bordgang.
Fyrste bordgangen klinka til kjølen.
Andre og tredje bordgang er klinka saman.
Tredje og fjerde bordgang er nagla saman med æsinga.
Ei fure gjorde bordgangane.
Delar av eika vart til ein kjøl og fire keipar.
Naglane på keipen var av furu.
Eit ror i akterstamnen.
Ei mast.
Eit råsegl. Brunbarka.
Ein Johannesbåt kunne det ha vore.
(Kjelde: Båtportalen med mine eigne intervju av gamle karar med kunnskap om båt)
Tags: Bildet, kultur, Lokalhistorie, Minner, Pludring
Bak mi stengde dør gøymer eg mine løyndomar.
Om du trør over min dørstokk kan eg framleis halde deg med varme, om du vil.
Eg kan syngje deg songar i seine sommarkveldar. Med sprukken røyst.
Men sjølv blondene mine kan ikkje skjule at eg har sett betre dagar.
Tags: Bildet, kultur, Lokalhistorie, Minner, Pludring
Jeg innrømmer det gladelig: Jeg er ingen tilhenger av å fotografere mat. Visst har jeg vært inne på matblogger, og visst ser det delikat og tiltrekkende ut det som er laget og fotografert, som oftest veldig nært og med dus bakgrunn, fine farger, bevares. Men der stopper det. Det er sjelden jeg leter etter oppskrifter på nettet. Jeg har mine kokebøker og er fornøyd med det. Maten min blir god, den ser også pen ut, som oftest, men jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å fotografere et matfat. Så dere får ha meg tilgitt, dere matbloggere. Kjedeligere enn å fotografere matfat må muligens være å fotografere rekved som er pyntet på. Eller prikkete kopper.
Reker. Jeg kunne ha laget en rekecoctail, et rekesmørbrød. Jeg kunne ha pyntet, lagt dem i glassbolle. Men jeg ville fotografere rekene i seg selv. De jeg kjøpte på Spar, fra frysedisken. Ikke ferske, ikke vakre. Men hvilke reker er vakre? Jo, de rekene jeg spiste en sommerkveld i Furneset, store og saftige, de var vakre. Og de jeg spiste på en bryggekant i Bodø i min ungdom. Ellers har reker en tendens til å være ganske like. Rosa, visstnok. Hjemme serverte vi dem alltid på grønt glassfat. Vi hadde grønne glassboller med vann og sitron ved hver kuvert for å skylle hendene etter nærkontakt med de små rosa. At en reke havnet på avveie en maidag i 1985 og forpestet huset noen dager til vi fant synderen, skal jeg ikke si så mye om. Ikke annet enn at hunder heller ikke er til å stole på når det gjelder å finne slike små syndere. Så det er nok noe i historien om den forsmådde fruen som tredde rekeskall inn i gardinstengene før hun flyttet fra sin mann og hans elskerinne flyttet inn. Siden flyttet både han og elskerinnen. Reker lukter ille når de ikke lenger er mat for folk.
“Gladmat” er ukas tema på X/52 – Et bilde i uka. Selv har jeg latt meg inspirere av ukas oppgavemaker Geir og hans bilde av What do monks eat? Jeg liker det bildet, og det sier meg mye mer enn alskens lekkerbiskener som matbloggene tyter over med. Det er vederstyggelig uapetittelig. Selv har jeg bare rekene, ikke fatet de ligger på. Jeg har også fiksa litt på kuløren, lyset og brukt waterpencil. Jeg har rett og slett juksa. Uten å oppnå annet enn at reker aldri kan bli særlig vakre.
Men måltidet smakte.
De andre deltagerne i X/52-prosjektet løser oppgaven slik:
Geir Ertzgaard: First among equals – one happy pork chop
Yngve Thoresen: Reconnaissance
Line Aakre: Grillkos
Jelrik Nylund-van Berkel: Summertemptations
Line Storlid: gladmat på Sørlandet
Tags: Bildet, blogg-greier, Pludring, uvesentligheter
Spindelkommentarer