39/52: Les Feuilles Mortes

 

En varsom bris – forbi mitt vindu en gyllen vind – et pust fra deg jeg ser ditt blikk – og husker ordene din milde hånd – som rørte meg da ditt lys brant ned – ble dagen lang fylt av stille vinterklang men jeg lengter aller mest, min kjære når høsten puster din sang.



Det er haust. I hagen min også. Difor dette bilde og difor desse ord. Sjølv om Les Feuilles Mortes eller Autumn leaves kanskje handlar om haust på andre område. Tap av kjærleik, å sakna nokon som mest når hausten fell. Eg veit ikkje. Hagen har haustfargar. Sommaren som ikkje var, var der kan hende likevel.

Høst var tema for X/52 – et bilde i uka i uke 39. Andre løsninger på oppgaven:
Jelrik Nylund-van Berkel: Autumn Skies
Line Aakre: Høst
Yngve Thoresen: Misty Lake

Hør gjerne på Anne Lande sin versjon av Les Feuilles Mortes / Autumn Leaves.

36/52: Kaputt

Selvfølgelig intet tap for verden at dette glasset sier takk for seg. Og at det sa takk for seg akkurat i dag passer jo som fot i hose. Når været ikke viser seg fra sin beste side og man derfor ikke får kommet seg ut med fotoapparatet for å ta bilde av det man skulle ta bilde av, så er det fint at man finner glasset i noen knas inne i oppvaskmaskinen. Et IKEA-glass av billigste type. I går kveld fylt med en noe dyrere vin. Skulle så klart hatt vinen i krystallglassene, men irriterende om de skulle gå i knas da. Kaputt.  Flere av glassene går sikkert samme veien.

Ødelagt er tema for ukens X/52. Mitt bidrag er dette; et kaputt glass, og sikkert, etter noens mening, også ødelagt i prosessen fra kamera via en slags photoshopping til ferdig produkt. Det er det jeg ønsker med X/52 – ikke bare presentere bildet som bildet, men også det å kunne være litt skeptisk til de ferdige produktene.

De andre deltakerne viser bildene sine slik:

Stines hverdag: Broken tree

 

Trønderglimt: Rockheim

Ingen grønnmalt benk i haven, men en rødmalt en. Flere rødmalte, i stål. Står så lekkert til betongen og denne mastodonten av et byggverk.  Arkitektonisk lekkert. Og som skapt for aktivitet.  Slik også den innvendige siden av byggverket er. Skapt for aktivitet. Har du ennå ikke besøkt Rockheim, har du gått glipp av noe.  For oss blir det en fast aktivitet på våre sommerlige Trondheimsbesøk.

(klikk på bildet, og du får det i større format)

35/52: Grønt og vått

Høst. Dette fossefallet skiller meg fra stien og kantarellstedet. Fossefall og fossefall. Egentlig en liten bekk, men store nedbørsmengder, ja, som er tildels store denne sommeren og høsten, gjør at jeg får vansker med å passere.

Vått og grønt. En av de mange grønne lunger i mitt nabolag, men ikke det typiske furugrønne. Her er mest gran, plantet selvfølgelig. Det er mose, det er bregner. Og det er sopp. Et kantarellsted. På motsatt side av fossefallet.

Grønne lunger er tema for X/52 – et bilde i uka i uke 35. Endelig ble det litt liv også på egen blogg, som har ligget i det stille siden midt i juli.

Andre deltakere har løst oppgaven slik:
Line Aakre: Regnvått
Geir Ertzgaard: Green Spot
Stines hverdag: Grønn lunge
Linn Cathrin Skår: Stille

28/52: Dukken i Gresset

Da han kom til Dukken i Gresset, ville han ta henne opp på hesten til seg; men nei, det ville hun ikke; hun sa hun ville sitte og kjøre i en sølvskje, og hun hadde selv to små hvite hester som skulle dra henne. Så reiste de avsted, han på hesten og hun i sølvskjeen, og hestene som dro henne, var to små hvite mus; men Askeladden holdt seg alltid på den andre siden av veien, for han var redd han skulle komme til å ri inn på henne, hun som var så ørliten. Da de hadde kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann, der ble hesten til Askeladden sky, skvatt over på den andre siden av veien og veltet skjeen, så Dukken i Gresset falt i vannet. Askeladden ble så ille ved, han visste ikke hvordan han skulle få henne opp igjen; men om litt kom det opp en havmann med henne, og nå var hun blitt likeså stor som et annet voksent menneske, og meget deiligere enn hun var før. Så satte han henne fremfor seg på hesten og red hjem.

Jeg har vært til seters i dag. På veien traff jeg ingen geiter og passerte ingen bru. Jeg så heller intet troll, men der i skogen stod det ei kjerring med nesa godt planta i en stubbe. «Stå ikke der og glis,» sa kjerringa, «men kom og hjelp en gammal krok; jeg skulle knerte sund litt ved, så fikk jeg nesa mi nedi her, og så har jeg stått og rykt og slitt og ikke smakt matsmulen på hundre år,» sa hun. Nesten. Jeg kunne i alle fall i fantasien tenke at det var det den sa, den gamle trerota med ansiktstrekk. Og ikke hadde jeg matsmulen i skreppa mi heller, i alle fall ikke nok til å dele med kjerringa.

Men se der. Jeg hadde gått langt og lenger enn langt (i alle fall 6 km, stigning var det også). Hva skuet mine øyne? Der lå Dukken i Gresset. Hun hadde falt av sølvskjeen, og Askeladden hadde plukket henne opp av vannet hun falt ut i. Og se, en vakker ungjente var det Askeladden kunne komme hjem til sin far med. For Askeladden var sendt ut i verden med sine 12 brødre for å finne seg koner, men det skulle ikke være en hvilken som helst kone, hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag, ellers ville han ikke ta henne til sønnekone.

Og nå har nok Askeladden kommet hjem med sin kone. Jeg tok et bilde og lekte meg med det i redigeringsprogrammet mitt, og sannelig ligner ikke denne skapningen litt på ei jente jeg kjenner godt, men hvis jeg fantaserer riktig mye, kan det også være en prinsesse som nå bor med sin prins i et Soria Moria-slott, siden levde de både godt og vel i lang, lang tid, og er de ikke døde, så lever de ennå.

Eventyr er tema for X/52 et bilde i uka i uke 28. Med litt fantasi kan du nok se at dette er Dukken i Gresset.

Slik har andre løst oppgaven:
Yngve Thoresen: The Sword
Jelrik Nylund-van Berkel: Tatt på fersken
Line Aakre: Teskjejenta
Geir Ertzgaard: Guten som kappåt med trollet

Færingen

Fire bordgangar.
Æsinga ligg øverst på tredje bordgang.
Fyrste bordgangen klinka til kjølen.
Andre og tredje bordgang er klinka saman.
Tredje og fjerde bordgang er nagla saman med æsinga.

Ei fure gjorde bordgangane.
Delar av eika vart til ein kjøl og fire keipar.
Naglane på keipen var av furu.
Eit ror i akterstamnen.
Ei mast.
Eit råsegl. Brunbarka.
Ein Johannesbåt kunne det ha vore.

(Kjelde: Båtportalen med mine eigne intervju av gamle karar med kunnskap om båt)

27/52: Den ble aldri særlig vakker

Jeg innrømmer det gladelig: Jeg er ingen tilhenger av å fotografere mat. Visst har jeg vært inne på matblogger, og visst ser det delikat og tiltrekkende ut det som er laget og fotografert, som oftest veldig nært og med dus bakgrunn, fine farger, bevares. Men der stopper det. Det er sjelden jeg leter etter oppskrifter på nettet. Jeg har mine kokebøker og er fornøyd med det. Maten min blir god, den ser også pen ut, som oftest, men jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å fotografere et matfat. Så dere får ha meg tilgitt, dere matbloggere. Kjedeligere enn å fotografere matfat må muligens være å fotografere rekved som er pyntet på. Eller prikkete kopper.

Reker. Jeg kunne ha laget en rekecoctail, et rekesmørbrød. Jeg kunne ha pyntet, lagt dem i glassbolle. Men jeg ville fotografere rekene i seg selv. De jeg kjøpte på Spar, fra frysedisken. Ikke ferske, ikke vakre. Men hvilke reker er vakre? Jo, de rekene jeg spiste en sommerkveld i Furneset, store og saftige, de var vakre. Og de jeg spiste på en bryggekant i Bodø i min ungdom. Ellers har reker en tendens til å være ganske like. Rosa, visstnok. Hjemme serverte vi dem alltid på grønt glassfat. Vi hadde grønne glassboller med vann og sitron ved hver kuvert for å skylle hendene etter nærkontakt med de små rosa. At en reke havnet på avveie en maidag i 1985 og forpestet huset noen dager til vi fant synderen, skal jeg ikke si så mye om. Ikke annet enn at hunder heller ikke er til å stole på når det gjelder å finne slike små syndere. Så det er nok noe i historien om den forsmådde fruen som tredde rekeskall inn i gardinstengene før hun flyttet fra sin mann og hans elskerinne flyttet inn. Siden flyttet både han og elskerinnen. Reker lukter ille når de ikke lenger er mat for folk.

«Gladmat» er ukas tema på X/52 – Et bilde i uka. Selv har jeg latt meg inspirere av ukas oppgavemaker Geir og hans bilde av What do monks eat? Jeg liker det bildet, og det sier meg mye mer enn alskens lekkerbiskener som matbloggene tyter over med. Det er vederstyggelig uapetittelig. Selv har jeg bare rekene, ikke fatet de ligger på. Jeg har også fiksa litt på kuløren, lyset og brukt waterpencil. Jeg har rett og slett juksa. Uten å oppnå annet enn at reker aldri kan bli særlig vakre.

Men måltidet smakte.

De andre deltagerne i X/52-prosjektet løser oppgaven slik:
Geir Ertzgaard: First among equals – one happy pork chop
Yngve Thoresen: Reconnaissance
Line Aakre: Grillkos
Jelrik Nylund-van Berkel: Summertemptations
Line Storlid: gladmat på Sørlandet

24/52: Min vän Percys magiska gymnastikskor

Ett par gamla, slitna, illaluktande – men ack så fantastiska skor. När man har på sig dom kan man nämligen göra vad som helst. Man kan slåss, man kan balansera och springa jättesnabbt.
Ulf – som själv är tjock, feg och klumpig – skulle kunna göra vad som helst för att få ett par sådana skor och i utbyte mot bland annat sin lådbil, brorsans tidningar med tanter utan kläder samt pappas Paganiniskiva – får han dom till slut i sin ägo.
Och då förändras verkligen allt. (Ulf Stark)

Og hvorfor de magiske gymnastikksko henger over en gammel port nede på ferjekaien, det vet vel bare den som har hengt dem der. Men de hang der så fint og ville så gjerne bli fotografert.

«Sko» var tema for X/52 – Et bilde i uka i uke 24. Jeg har lett etter de riktige sko å ta bilde av, og her var de. Magiske.

Andre har løst oppgaven slik:
Anne Ueland: Shoes Tip
Ståle Ertzgaard: …og sure er de
Geir Ertzgaard: No Shoe Strings on Louise
Yngve Thoresen: Black Shoes
Sonja Middelhuis: KJEFTEsko
Naturglede/Randi Lind: Hestesko
Joar Alvsvåg Etterlid: Shoes in love