Luke 9 – Gaveønske

20090510120131

“How do you feel?” Spørsmålet kommer fra terapeuten. Skjønnhetsterapeuten. Vet ikke helt hva jeg skal kalle henne. Selv sa hun “My name is Ines. I’m your physioterapeut”. Men aldri har fysioterapeuter utført dette på meg. Her ligger jeg totalt passiv. Ikledd en liten lekker sak. G-streng. I papir. Ines gnir meg inn med havsalt. Det svir. Hun har tatt for seg hele kroppen. Unntatt akkurat på puppene. “Ok” – sier jeg. Hva annet kan jeg si da. Dette skal jo være godt. SPA og greier. Det er det vi damene unner oss når vi tar storbyferie med venninnene. Nå ligger jeg her på min benk iført den lekre lille. Det samme gjør venninnene. Vi har fnist mye i forkant av denne seansen. Det blir vel ikke mindre fnising etterpå. “Now you go to the bath”- sier Ines. Ines er fra Riga. Hun er høy og lys og ganske kraftig. Hun følger meg til badet. “Relax”- sier hun. Javel, jeg skal prøve. Vannet føles godt. Det er varmt og boblene får hele meg til å relakse noe så til de grader at jeg er nær ved å sovne. Etter hvert kjenner jeg at havsaltet er borte. Kroppen kjennes myk og deilig. Og deiligere skal den bli. Iført ny, tørr g-streng ligger jeg atter på benken. Nå skal det masseres. Fra den ytterse nakne lilletå opp til stresskulene i nakken. Ines bruker alle sine krefter. Denne massasjen er det tak i. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, men selvfølgelig gjør det akkurat det. Bare litt til der på den kulen. Du fant den vonde kulen du Ines, den jeg aller helst vil ta vekk med en isskje. “Now you will have a mask made of seamud”- sier Ines. Hun gnir inn mage, rumpe og lår med denne leiren. Etterpå ligger jeg der, inntyllet i leire, plast og teppe. “Relax”- sier Ines. Ok, jeg relakser atter en gang, lytter til sånn der Enya-musikk og er nær ved å sovne. Men – hvor lenge var man i paradis? Leiren skal av, dusje må jeg også. Iført min tredje lekre lille g-streng denne dagen avsluttes min to timer lange SPA med body-lotion over hele kroppen. Ines har gitt meg en Rest by the ocean. Huden min er tilbake til baby-stadiet. Kropp og sinn er løftet en smule. Veldig relaxed.
Posten «Relax by the ocean» fra 31. juli 2007

Foreksempel så ønsker jeg meg en slik stund i julegave. Et spa-opphold på Selje hotell hadde ikke vært å forakte. Litt thalassoterapi med algeinnpakninger og undervannsmassasje hadde vært fint. Bli knadd etter alle kunstens regler. Bli skjemt bort til de grader.

Jeg tar gjerne i mot en slik julepresang.

(Illustrasjon: Beach Queen; Graham Carter)

Luke 6 – Å finne roen

Fine bloggedamen Petunia ønsker å finne roen før jul, men hun vet ikke helt hvordan, selv om hun har kastet mopp og vaskefille. Jeg håper hun finner roen, slik kjøkkennissen hennes har gjort.

Jeg har ikke kastet mopp og vaskefille. Jeg har ikke tatt det fram ennå. Nå før jul er det liksom ikke juleforbedredelser jeg sliter meg ut på. Det er de teoretiske perspektivene jeg skal se eksamensoppgaven min gjennom som sliter mest. Hodet mitt føles som det skal sprenges. Jeg har visst for mye der oppe akkurat nå; det må bare ut og ned på papiret.

Etterpå, når alt har kommet ned på papiret, og jeg på fredag får sendt fra meg rubbel og bit til høyskolen på Lillehammer, da skal jeg roe helt ned, før jeg skal ta noen skippertak for å få jula i boks. Men innimellom der, da skal jeg også finne roen, sammen med Tine og hennes trompet, kanskje. Bare å se på Tine, så føler man ro. Det å være så helt uten fakter med trompeten foran munnen, det ser ikke ut som hun puster en gang. Bare blåser de nydeligste toner gjennom rørene.

Men man burde nok ha tatt fram adventsstaken.

Luke 3 – Julekalender, en annerledes en

Nesten litt trasig er det, at det finnes så mange blogger. Det gjør at man blir utro mot sine gamle favoritter og hopper over til nye som dukker opp. Så lenge de gamle favorittene fortsatt finnes der inne i internetten, er ikke denne utroskapen så farlig, for plutselig kommer en dag man husker igjen sine favoritter fra gamle dager.

I disse adventstider har jeg lovet meg selv å lese blogger, både nye og gamle, og i forbindelse med et spørsmål på twitter i går om gode kvinnelige politiske bloggere kom jeg på bloggen Reality Challenged som skrives av den meget skriveføre dame Mihoe.

dateHva passer vel bedre enn å anbefale Datehælvete Julekalender fra desember 2007? Er du i beit for en julekalender, eller vil du ha en annerledes julekalender? Les om hvordan desemberdaten utvikler seg mellom Mihoe og nyansatt mann på korttidskontrakt. Fornøyelig lesing. Åpne en luke hver dag fram til julaften, eller les alt fortløpende nå i kveld.

Luke 1
Luke 2
Luke 3
Og resten finnes under Desember 2007.

God fornøyelse.

Luke 2 – Lys (#LysForRegine)

lys

Velsigna du dal over fjordan
velsigna du lys over land
velsigna de evige ordan
om håp og ei utstrakt hand
verg dette lille du ga oss
den dagen du fløtta oss hit
så vi kjenne du aldri vil la oss
førkomme i armod og slit

Vi levde med hua i handa
mæn hadde så stærk ei tru
og ett har vi visseleg sanna
vi e hardhause vi som du
no har vi den hardaste ria
vi slit med å kare oss fram
mot lyset og advensti’a
d’e langt sør te Betlehem

Guds fred over fjellet og åsen
la det gro der vi bygge og bor
Guds fred over dyran på båsen
og ei frossen og karri jord
du ser oss i mørketidslande
du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folke som leve her nord

Med Nordnorsk julesalme av Trygve Hoff tenner jeg lys i mørketida, et lys for Regine, et lys for alle, et lys for min far, et lys for de som står mitt hjerte nærmest, et lys for håpet.

Vokal Nord

Luke 1 – Adventstanker

Det lå et tynt lag melis på bilvinduet i morges, såpass mye at jeg måtte finne kosten. Snø, årets første i lavlandet her i Nordhordland. Godt og herlig, fullmåne og kuldegrader. Jeg tok litt av det hvite i munnen, uten tanke på formaninger man fikk som liten om ikke å spise snø. Tenk om du får mark i trusa? Det var advarsler man fikk, men likevel ikke nok til å la være å smake. Og jeg så aldri den marken i trusa, ergo var vel snøen fri for slikt.

Desemberettermiddag 047x

Jeg burde vel, som den gode mor jeg visstnok håper å være, begynne å tenke på disse juleforberedelsene. Men dette blir nok en desember der meg og mine behov står i første rekke. Behovene mine for nok tid til skriving. Slik at jeg får levert fra meg en eksamensoppgave jeg kan være noenlunde stolt av. Voksne damer tar studiene sine så alvorlig, sier min bedre halvdel, men støtter opp om meg som best han kan. Han kan ikke hjelpe så mye med det faglige, men han gir sitt bidrag som venn og elsker, og det er da noe.

Desemberettermiddag 033

Jula er kanskje oppskrytt? Jeg vet ikke. Jul blir det åkke som, om det er jeg eller mannen min som henger opp adventskalenderen, om gavene blir pakket inn i siste liten, om vi ikke får sendt de julekortene i år heller. Jula kommer. Og adventskalenderen er hengt opp, med 25 gaver. Fem til hver, og jeg gleder med til i overmorgen, for da får jeg kalendergave, pent pakket inn av 11-åringen. Jeg skal være snill mamma og lese Jostein Gaarders Julemysteriet for henne. Det er juletradisjon. Vi vet så godt hva som skjer, men det er like spennende hver gang.

Desemberettermiddag 030

Selv om jeg sitter midt oppi en eksamensoppgave har jeg bestemt meg for å gjennopplive denne bloggen. En gang skrev jeg hver dag. En gang hadde jeg ikke prestasjonsangst og kunne skrive om hver minste lille filleting. Nå merker jeg at det går lang tid mellom hvert innlegg, men prøver å få til et hver uke. Ikke leser jeg blogger lenger heller. Mitt lille adventsønske til meg selv blir derfor å skrive et lite stykke her i bloggen hver dag, og å lese en annen blogg hver dag. Jeg kan gjenoppdage de gode gamle, eller jeg kan finne noen nye. En ny blogg å lese hver dag og et nytt lite innlegg fra meg på denne bloggen blir min adventskalender til meg selv.

Pling!

Er det noe jeg vet, så er det at Wolverhamton spilte i den første NRK-overførte tippekampen noensinne. Man kan ikke unngå å vite det når man er gift med en sportsidiot. Siden den legendariske datoen 29 november 1969 har disse ulvene vært sportsidiotens store favoritter, i opptur som i nedtur. Nest etter Brann, selvfølgelig. Han var forøvrig ikke store gutten den gang da, men hva gjør vel det? Han heiet på The Wolves, bestekameraten på Sunderland, og siden har det blitt slik. To sportsidioter som alltid har noe å snakke om.

Til ære for mannen min, bestisen og alle andre som har forhold til Tippekampen. Her er The Wolves:

Istid

(Petunias ABC-tema. bokstav I, runde 2)

Dette våte vestland gir meg i vinterhalvåret lengsel etter tørt innlandsklima og hvite snødekte heier. I dag styrter det ned, og beveger du deg ut, er det som å entre et steambad.

Det er langt ute i november, og jeg ønsker meg kuldegrader. Jeg ønsker at de kuldegradene skal fryse vann til is, jeg ønsker meg skøyteis, jeg ønsker å stå der ute, midt på den blanke isen, og jeg vil få sommerfugler i magen av å titte ned i det svarte dypet. Og det skal brake i isen, det skumleste som finnes, nesten, når jeg er helt på andre siden, og jeg må fly det forteste jeg kan tilbake til motsatt side. Og jeg vil fryse på tær, drikke varm kakao, grille pølser. Kose meg.

Det ønsker jeg. Men vet ikke om jeg får det, for denne verden er så uforutsigbar.

Ishotellet i Alta

Like uforutsigbart er det ikke i Alta. Drar du opp til Ongajok, kan du være sikker på at du finner Alta Igloo Hotel. Selv var jeg i 2008-utgaven av hotellet etter først å ha vært på snøskutersafari på Finnmarksvidda. Snøskutersafari anbefales ikke for vonde rygger, dessuten er jeg ikke fullt så begeistret over at vidda skal besøkes av durende kjøretøy med høy fart og til dels store utslipp. Men det er en helt annen sak. Ishotellet, derimot, det er verdt et besøk. Ikledd kjeledress, votter og lue kan du ta en drink der ved isbaren, og du kan overnatte i fem grader med skinnfeller over og under deg. Og så kan du gifte deg der, hvis du skulle finne på det.

Iskapellet

Og der står hotellet hele vinteren før det i juni en gang føres med Altaelva ut i fjorden, og bygges opp igjen rundt juletider. Et helt utopisk prosjekt for Vestlandet.

Høstsonate

(Petunias ABC-tema, bokstav H, runde 2)

Høsten har vært strålende. Stort sett. Eller er det bare jeg som har tatt bilder i det strålende været? Jeg vet ikke. Men når jeg ser meg tilbake, tilbake til begynnelsen av september, så har været ikke vært så aller verst, tatt i betraktning at dette er en del av det våteste Vestlandet. Det er ikke langt over til den dalen der det er våtest og hvor det er aller mest nedbør.

IMG_5632

Men strålende har det altså vært. For det meste. Strålende. Som her, på en tur i fjellet en søndag i oktober. Ikke strålende i den forstand at himmelen var blå. Himmelen var grå, men bak det grå, der er himmelen alltid blå, og sola gjorde det hun kunne for å nå gjennom.

Høstsonate har jeg kalt innlegget mitt. En sonate består av fire satser, og ser vi året som en sonate med de fire årstidene, er høsten den siste satsen, og fjerde sats i sonaten skal være en middels hurtig finalesats. Og vi kan vel gjerne si at høsten er det, en middels hurtig tid med dager som går opp og ned rent værmessig sett. Regn og blåst den ene dagen, sludd den andre, strålende indian summer den neste.

Jeg tenkte å bryte sonateformen hva bilder angår ved å sette inn et helt galleri.  Derfor bryter jeg også mitt prinsipp om bruk av ett bilde i forbindelse med abc-temaet.  Og tradisjonen med bruk av gamle bilder blir også brutt.  Dessuten var jeg nesten i ferd med å bryte abc-runden, men bare nesten.  Min H blir derfor min Høstsonate, og mitt lille galleri er en del av min høst.

Og som avslutning:  Litt Eva Cassidy og Autumn Leaves.

Sykefravær eller arbeidsnærvær?

Gadd vite hvor mange sykmeldinger 1A jeg har registert på trygdens interne datasystem gjennom tidene. Gadd vite hvor mange lønnsregistreringer jeg har gjort. Gadd vite hvor mange millioner sykepenger jeg har vært med på å utbetale. Gadd vite hvor ofte jeg har stusset, vært forvirret, kommet med dype sukk, vært overrasket, følt sorg, sinne eller glede alt ettersom, kontaktet sykmeldte, kontaktet lege, kontaktet arbeidsgiver. Gadd vite hvor ofte jeg har sett på sykmeldingskoden, gadd vite hvor ofte jeg har undret meg over den, gadd vite hvor ofte jeg har bedt om en utvidet legeerklæring, gadd vite hvor ofte jeg har hatt samtaler – ja, ikke minst samtaler – den beste form for saksbehandling jeg vet om. Gadd vite hvor ofte en sykmelding faktisk ikke har vært reell. Gadd vite hvor ofte en sykmelding faktisk har vært reell.

Vi snakker om sykefraværet. Leger snakker om sykefraværet. Politikere snakker om sykefraværet. Journalister snakker om sykefraværet. Bedrevitere og forståsegpåere snakker om sykefraværet. NAV snakker om sykefraværet.

De som har et sykefravær, hva sier de? Tja, gadd vite det. All den tid de ikke kommer så veldig til orde, så vet vi jo ikke. For min egen del kan jeg vel nevne at jeg var sykmeldt et par måneder i 2005. Det var etter en ryggoperasjon, og det var kjempekjedelig. Så vet dere det.

Hvilket sykefravær er det egentlig vi snakker om? Det er det spørsmålet jeg vil stille når jeg ser disse artiklene om sykefravær og hører folk ytre seg i media. Det korte egenmeldte fraværet, eller er det langtidsfraværet? For dette er jo to vidt forskjellige ting. To vidt forskjellige sosiale fenomen, to ytterpunkter, og innenfor der igjen finnes en kaskade av kortere og lengre fravær, der en stor del av fraværet er innenfor arbeidsgiverperioden på 16 dager. Alt dette rørt sammen til ei smørje og gitt samme begrep: for høyt sykefravær.

Er et lavt sykefravær i seg selv et godt mål for at vi har et sunt arbeidsliv? Jeg er ikke så sikker på det. Hvis arbeidslivet stort sett bestod av menn passert de 35 i høytlønnsyrker, ofte sett i kondomdress både på ski i marka og på sykkel i Birkebeinerrittet, og med hjemmeværende koner, så kanskje.

Kan vi ikke av og til ta oss tid til å snakke om nærvær i stedet for fravær? Kan vi ikke prøve å finne ut hva som blir gjort i bedrifter der nærværet er høyt? Kan vi ikke se på årsakene bak et sykefravær? Kan vi ikke bare slutte å synse.

Det har seg nemlig slik at den vet best hvor skoen trykker som har den på.