26/52: Keip

Færingen ligg i ro, slik han har gjort i fleire år no. Ein av dei mange båtane i tre som har fått plass i det gamle nothuset. Vi fekk berga mykje av det gamle under registreringane av naust og båtar tidleg på 1990-talet.

Keipen er den delen på båten du legg åra i når du skal ro. Talet på keipar gjer namn på båtstorleiken; tre par keipar er ein trekeiping, fire par keipar er ein firkeiping. Men – to par keipar er ein færing.

«Ro» er tema for X/52 – Et bilde i uka i veke 26. Ro, som eg her tolkar som å ro. Eller som denne båten no ligg i ro etter eit liv i fart på sjøen. Eller den roen eg føler når eg vandrar blant dei gamle tinga i nothuset.

Andre har tolka oppgåva slik:
Leif Harboe: Ro
Anne: Ro
Geir Ertzgaard: Calm
Jelrik Nylund-van Berkel: Enjoying calmness
Yngve Thoresen: Elegance
Line Aakre: Tea time
Ståle Ertzgaard: Sammen
Anne Ueland: Creative Moment
Linn Cathrin Skår: Reading

 

23/52: Dent-de-lion

12 kg løvetannhoder skulle de plukke, tante og onkel, min kusine og fetter. Inn i bilen ble de stuet, onkel og en kamerat foran, tante og en venninne og fire unger bak. Sekker, bøtter, vannkanner. Foran tente de røyken, bak var de kvalme og svette. Uti løvetannåkeren havnet de. 12 kg.

Det klukket jevnt og trutt i vindunken på badet. Klukk, klukk. Helt til innholdet kunne helles på flasker. Og det ble prøvesmakt. Helt fram til påske ble det prøvesmakt. Den var enten for sur eller for tam eller for beisk. Egentlig var den ikke god før det hadde gått et år fra løvetannhodene var plukket. Da var det ingen flasker igjen.

Og familen måtte ut å plukke nye løvetannhoder. 12 kg.

«Nær» var tema for X/52 – Et bilde i uka i uke 23. Dent-de-lion er mitt bidrag. Løvetann, en nesten avblåst en. Helt umulig å lage vin på.

Andre har løst oppgaven på ulikt vis:
Sonja Middelhuis: Surfeflua
Joar Alvsvåg Etterlid: I can see you
Anne Ueland: Dandelion Seeds
Yngve Thoresen: Closed
Geir Ertzgaard: Snake in the Grass
Ståle Ertzgaard: Ikke bare fluer…
Stein-Evert Pettersen: Nært innpå det våte element

Hva Nav-direktøren egentlig sier

Det er et enormt gap mellom det Nav-direktør Joakim Lystad egentlig sier og den reportasjen Dagsrevyen 31.05.2011 klarer å få ut av hans uttalelser. Her er det virkelig snakk om tabloidisering. Det har visst blitt en vane dette, å trekke liksominteressante ting ut fra en ellers interessant diskusjon og lage et innslag på dette. Det beste er om vi da finner en som har slitt med Nav i lang tid og lar han fortelle sin historie. Helt uimotsagt får han mene at Lystad er frekk.

Selvsagt er det uholdbart at folk må slite med systemet, men var det virkelig så interessant å se enda en sak om Navs servicenivå? Hadde det ikke vært mer interessant å gripe fatt i det Nav-direktøren egentlig sa?

En del brukere ønsker nok at Nav skal overta ansvaret for livet deres.

Hva mener Nav-direktøren egentlig med dette? Jo, det sier han i et ti-minutters intervju som ikke ble sendt i Dagsrevyen. Der forteller han om folks forventninger til velferds-Norge, forventninger Nav ikke kan innfri. Dette fordi velferden bestemmes av politikerne. Han sier at noen brukere ønsker at Nav skal overta ansvaret, men nå er det slik at folk faktisk også må gjøre noe selv for å komme seg ut av situasjoner som kan være uholdbare. Nav har to oppgaver, sier han. Det ene er å hjelpe folk å komme i arbeid og aktivitet. Det andre er å yte stønad når arbeid og aktivitet ikke er mulig.

Det hadde vært så mye mer interessant om Dagsrevyen sluttet å tabloidisere Nav. I denne saken kunne de tatt tak i det Lystad egentlig sa, spinne videre på utsagnet hans om at en del brukere ønsker at Nav skal overta ansvaret for livet deres. Det kunne gitt oss en reportasje som fikk oss til å tenke, som fikk oss til å se på våre egne velferdsordninger satt opp mot ordninger andre steder i verden, fått oss til å se oss selv, hvordan vi selv kan være med på stake ut egen kurs, hvordan vi selv kan ta tak i livene våre, hvordan bruker og veileder kan jobbe for at i alle fall noen forventninger kan innfris.

I stedet sendes nok en reportasje om bruker som er misfornøyd med servicenivå. Vi er sikkert alle enige om at Navs servicenivå må bli bedre, men det blir ikke bedre med slike reportasjer.

Mer om dette i MEMU nr.2 2011

21/52: Kyklos

Miljøvennlig og helsebringende. Birkebeineren, Trondheim-Oslo eller Bergen-Voss. Trendy utstyr. Eller den gamle med ballongdekk. Vi behersker plutselig syklingens kunst, klarer å holde oss i balanse der på de to hjulene. Noen klarer seg med ett hjul; det er et kunststykke i seg selv. Med eller uten hjelm. For de fleste av oss noe vi gjør for å komme oss fram, kanskje som en slags alternativ trengingsform, vi kommer oss lenger, kan klyve opp noen bakker fordi vi har 21 gear, kan deretter trille utfor bakketoppen. Ikke har vi siste skrik i racersykkel, ikke har vi det siste på motefronten hva sykkelklær angår. Vi har kanskje den hybriden vi kjøpte ganske billig for noen år siden. Og om vi har ullsokker i joggeskoa, så kommer vi oss likevel framover. Hjulene triller. Og vi har plutselig tilbakelagt 3 mil på asfalten, fått luft i lungene og haglebygene har slått mot hjelmen.

Fysisk fostring var tema for uke 21 i X/52 – Et bilde i uka. Mitt bilde viser hjulet som får sykkelen til å trille. Kyklos. Etter å ha glemt fotoapparat i forbindelse med O-løp og etter å ha vandret Fjellveien, tatt bilder av joggende personer og blitt passert av kappagangeren med håret hele fire ganger, ja – så havnet jeg på kyklos. Fordi dagens treningstur ble tilbakelagt på sykkelsetet. Og man kunne med god samvittighet spise sjokoladekake etterpå.

Andre løsninger denne uka:
Jelrik Nylund-van Berkel: Maraton and stretching
Ståle Ertzgaard: Fartsglede

20/52: Sweet

Metervis med juglete boder, full av fargerikt snop, søtlig, klissete og ekkelt. En typisk jalla-bod, ikke særlig pent ord, med det får så være. 17 mai består ikke lenger av pølser, is og brus. Nå skal du dytte digre fargerike smokker inn i munnen og sutte på dem, eller gumle lakrisstenger i ulike kulør og smak til det tyter ut aetv øra dine. Bodene er malplassert på fisketorget, og innholdet er regelrett hva jeg vil kalle stygt.

Styggfint var tema for uke 21 på X/52 – Et bilde i uka. Dette er det nærmeste jeg har kommet noe stygt denne uka, og bearbeidelsen av motivet er det nærmeste jeg har kommet når det stygge skal gjøres fint, mens vi samtidig skal se hva det forestiller.

Andre har løst oppgaven på ulikt vis:

Yngve Thoresen: Eastern Pasque Flower
Anne Ueland: Mr Ugly Pretty
Sonja Middelhuis: Styggfint
Naturglede/Randi Lind Styggfin padde
Jelrik Nylund-van Berkel: Planet Meat
Ståle Ertzgaard: Himmelvendt

19/52: Hverdagsliv

Sånn innimellom mestrer jeg ikke hverdagens krav til den gode husmor. Hun som, i tillegg til vask og skrubb av gulv, vegger og tak, også har de grønne fingrene. De som får plantene til å trives. Inne som ute. Som passer på. Gir dem vann. Akkurat nok vann. Aldri slurver med prikling og slike viktige saker.

Hverdagslivet går sin gang. Plantene også. Den gule, som så ut til å mangle vann, den begynte nesten å gå av seg selv. Nærmere undersøkelse viste, o’ skrekk og gru, en hinne av tynn spindelvev med kravlende kryp. Lus? Midd? I alle fall nok til at planten fikk forlate stuas trygge tilværelse og endte sitt liv i en kompostdunge. De andre plantene er gjennomsøkt. Enn så lenge lever de i beste velgående. Som best de kan, i alle fall, hos en husmor uten grønne fingre.

Skrekk og gru var tema for uke 19 i X/52 – Et bilde i uka. Mitt skrekk og gru fant jeg i umiddelbar nærhet, innenfor husets fire vegger. Ekkelt og ufyselig og lite tiltalende.

Andre har løst oppgaven slik:
Jelrik Nylund-van Berkel: Sticky Fingers
Anne Ueland: In Fire and Flame
Line Aakre: Iiiik
Naturglede/Randi Lind: Skrekk og gru i trollskogen.

Ørjasæter tar feil

Det er fullt lovlig å ha et kritisk blikk på Arbeids- og velferdsforvaltningen. Det er likevel lov å komme med rette fakta når du først har tenkt å publisere dine kritiske kommentarer. Jeg har forstått at skribent Elin Ørjasæter er kritisk til NAV, men jeg forstår likevel ikke hvorfor hun kommer med faktafeil når hun har tatt på seg oppgaven med å synse. Navs kjerneoppgaver er utbetalinger, sier hun. Nei, sier jeg. Navs kjerneoppgave er å få flest mulig over fra passive stønader til arbeid og aktivitet.

Den overordnede målsettingen for Nav er en mer effektiv og brukerrettet forvaltning som skal få flere i arbeid og færre på stønad. Dette er kjente ord, og folk må ha sovet i timen om de ikke har fått med seg det. Det var kasteballproblemet som lå til grunn for ønsket om den ene døra, fordi ”fleretatsbrukerne” gikk fra dør til dør uten å få tilstrekkelig hjelp. Det var dessuten et problem at brukerne forble passive når de først hadde fått en stønad. Dette finnes dokumentert i uttalige rapporter om Nav-reformen.

Når så dette ligger til grunn for en den nye velferdsforvaltningen, blir det en smule snålt å lese Ørjasæter når hun sier at

NAV er en transaksjonstung virksomhet, og nettopp pengetransaksjoner er det viktigste de gjør. Det handler om riktig utbetaling av sykepenger, dagpenger, arbeidsavklaringspenger og pensjon, til riktig tid og på grunnlag av en korrekt beslutning

Hun mener at pengetransaksjoner er det viktigste Nav gjør og at stønad til livsopphold er kjernevirksomheten til Nav. Ja, pengeutbetalinger er en stor del av det Nav gjør, men det er ikke kjernevirksomheten. Nav skal sikre pensjon og andre former for livsopphold, men samfunnsmandatet er å redusere utbetalingene. Dette står helt klart i lovverket. Folk skal stå lenger i arbeid, sykmeldte skal tilbake i arbeidslivet, det er arbeid og aktivitet som er hovedfokuset. Skal Nav få til dette, må det drives veiledning og oppfølging.

Og her er vi inne på et annet ankepunkt i Ørjasæters artikkel. Hun påstår at det er ”overraskende at Nav selv rekrutterer folk til å avklare brukeres situasjon, veilede og motivere brukere i praksisarbeid”. Her viser hun til en stillingsannonse, og mener at alle disse oppgavene allerede utføres i attføringsbedriftene.

Ørjasæter burde vite at tidligere aetat alltid har samarbeidet med attføringsbedrifter og andre eksterne, og interne, aktører. Disse har aetat brukt som tiltaksarrangør for mennesker som etter en vurdering får prøve seg i et tiltak. Før de kan komme inn i et tiltak, må det gjøres et vedtak om hvilket tiltak som er det mest riktige. Leser en dokumentet ”Kompetanse i Nav”, vil man kunne se at en veileder i Nav blant annet skal ha

”beste tilgjengelige kunnskap om arbeidsmarked, arbeidsliv, organisasjonsliv, dagens og fremtidens pensjonssystem, utdanningssystemer, tiltaksapparat, sosial- og helsetjenester, herunder Individuell plan og helsefremmede tiltak knyttet til levevaner. Kunnskapen skal både bygge på forsknings- og erfaringsbasert kompetanse.”

Arbeidsavklaring er derfor noe Nav skal drive med, og som det også er tradisjon å drive med, muligens i form av andre begrep, slik som funksjonsvurdering. Men om begrepsbruken endrer seg, er det ikke slik at arbeidsavklaring tar mye ressurser hos Nav. Attføringsbedriftene har kompetanse på tiltak og avklaring, men noen må sortere hvem som skal inn på hvilket løp. Det er Nav den beste til å gjøre så lenge Nav er opprettet for det bruk og så lenge det ansettes mennesker som er kompetente til å gjøre dette arbeidet. En tiltaksarrangør kan ikke klare dette, og dessuten blir det å sette bukken til havresekken. Om en bedrift, la oss si Meland Arbeidssenter AS, skal rekruttere deltakere til et attføringsløp, som er noe av det denne virksomheten lever av, så vil de være tjent med å få inn flest mulig mennesker der. Da tjener de mer penger. De som har behov for et tiltak, er derimot ikke tjent med å dette da tiltak kan være så mangt, alt fra skjermede tiltak til arbeidspraksis i ordinære bedrifter.

Ørjasæter har rett i at attføringsbedriftene har to inntektskilder; overføring fra det offentlige og salg av produkt og tjenester. Det er også riktig at det skåret inn på overføringene til disse bedriftene, men kuttene kommer av lavere arbeidsledighet, ikke for at Nav skal bygges opp.

”Det er klart, NAVs ansatte synes ikke det er nok å kjøpe tjenester fra private. De vil utføre flest mulig tjenester selv, antakelig fordi offentlig ansatte, som alle ansatte, synes det er gøy å bygge kompetanse og få egen organisasjon til å vokse”, sier Ørjasæter videre. For noe vås. Som sagt – private og offentlige tiltaksarrangører er alltid brukt i arbeidsmarkeds- og attføringsarbeid. Nav styres av departementet, ikke hva ledelsen og de ansatte synes er gøy. For at organisasjonen skal vokse, må det komme lønnsmidler til dette fra departementet. Realiteten er jo faktisk at bemanning kuttes, noe som går utover kjerneoppgaven – det å få folk tilbake i arbeid.

Monster-NAV kaller Ørjasæter det, og rakker ned på it-systemer og på Navs manglende suksess og inntjening på områder der de ikke har noe å gjøre. Det er vel heller slik at dagens IT-system er gamle fordi det koster penger å lage nye og fordi Nav ikke kan finansiere dette selv over eget budsjett, fordi det da vil bli kutt i alle stillinger i alle enheter, og da vil det jo også gå ut over det Ørjasæter mener er kjernevirksomheten. Vi kan vel da tenke oss overskifter i media om pengebruken og prioriteringene i Nav. Ørjasæter vil nok være en av de første til å komme på banen med kritiske bemerkninger.

«I mangel på suksess i kjernevirksomheten, eter Monster-Nav seg inn på områder de ikke har noe å gjøre«, skriver Ørjasæter. Dette er direkte feil. Les dokumentene om Nav. Les de mange masteroppgavene som skrives om emnet, les lovverket. Les Nav-evalueringen. Kjernevirksomheten er ikke transaksjonene. Kjernevirksomheten er oppfølgingen.

Slik jeg leser Ørjasæter, mener hun at Nav skal være en slags bank der det blir foretatt rett utbetaling til rett tid. Hun vil at ledelsen skal rydde vekk produkt og tjenester som etter hennes mening ikke har noe der å gjøre. Hun vil vel egentlig omreformere hele Nav-reformen når det kommer til stykket, for slik den er nå, er den opprørende for alle skattebetalerne.

Sannheten er vel at Nav selv er bekymret for sine brukere fordi de ikke får den oppfølgingen de har behov for pga av budsjettkuttene og nedbemanning. Nav er ikke ute etter inntekter. Nav er ute etter å oppfylle kravene i bestillingen av reformen, nemlig det å oppnå målsettingen om flere i arbeid og færre på stønad.

18/52: Mer enn en benk

Det er mulig noen mener at benker er til for å sitte på. Denne benken derimot, den er som skapt for gymnastiske øvelser. Støpt i betong, moderne i uttrykksformen. Plassert i et hvitt landskap, ved et stilfullt skolebygg. Om benken blir brukt slik i det daglige, det vet vi ikke, datteren min og jeg, for ved denne skolen går det bare gymnasiaster. Vi er litt i tvil om hvor mye lek de har lagt inn i skoledagen sin. Enn så lenge finner i alle fall en 12 åring som om et halvår runder 13 gleden i en benk som kan være mer enn bare en benk.

Portrett i svart hvitt: på en benk er tema for uke 18 i x/52 et bilde i uka. Selv liker jeg svart-hvitt fotografiet veldig godt, og her jeg har funnet benken min, er det en del kontraster i landskap og bakgrunn som egner seg til den «fargløse» tilværelsen. Det blir faktisk ikke fargeløst i svart-hvitt. Det blir spennende.

Andre har løst oppgaven slik:

Jelrik Nylund-van Berkel: HC Andersen
Anne Ueland: Don’t Tickle me

17/52: Lys og skygge

Man kan spre lys omkring seg på to måter: Enten ved selv å være et, eller ved å være speilet som kaster lyset tilbake.
Edith Wharton

Lyset og skuggen er syskjen på jorda, sier Skjæraasen. Jeg står på ferja, en tidlig morgenstund. Mellom natt og dag. Mellom himmel og fjord. Mellom det våte element og ferjas harde stålkonstruksjon. Mellom det varme og det kalde. Mellom lyset og skyggen.

Sola, lyskilden, når ikke ned på ferjedekket, fordi den ennå henger for lavt på himmelen. Den bryter heller ikke helt gjennom et tynt skylag. Skyggene er lange før kl 07.00 en maimorgen.

Kontraster er tema for X/52 i uke 17. Jeg har valgt kontrasten mellom lys og skygge, eller lys og mørke. Egentlig kom temaet et par uker for tidlig; jeg hadde faktisk selv tenkt å velge det i «min» uke, og da hadde også bildet blitt et helt annet. Men slik er livet. Når Ståle og jeg tenker likt, på en måte. Ja, for det er han som står bak ukas tema.

Andre har løst oppgaven slik:

Sonja Middelhuis Kontraster i en midtsommernattsdrøm
Naturglede/Randi Lind Vårens kontraster
Anne Ueland Chess
Ståle Ertzgaard: Storveis
Jelrik Nylund-van Berkel: The Burned House
Yngve Thoresen: Fire And Ice
Line Storlid:Sand & kontraster
Anne:Vann

16/52: Morgenfrisk

Hva er vitsen med et Fabergéegg når egg er så vakre i sin naturlige tilstand? Mine påskeegg er naturlig hvite, de ligger der i sin rosa kartong fra Prior. Egg fra Morgenfriske Høner. Jeg vet ikke om slike friske morgenhøner er frittgående, økologiske eller burhøns. De hadde vel vært merket med «økologisk» dersom eggeleggeren hadde vært av den typen. Ei økologisk høne får jo trippe rundt og rote i jorda og har god plass. Sikkert så god plass at hun ikke driver og hakker på andre. Det gjør visst de frittgående, nemlig. Selv om de har god plass, er de ikke så frittgående som økologihøna. 9 høner pr m2, visstnok. Blir nok en del hakking da. Burhønsa, som ikke må forveksles med burugler, de får bo i lag tre og tre. Så sier visst reglene. En sittepinne må de ha, og en skjermet plass til å legge eggene.

Men egentlig, egentlig ligner disse vakre vesener på kvinnebryst der de ligger. Morgenfriske.

Egg var tema i X/52 – Et bilde i uka – uke 16. Et eggende tema. De andre har løst oppgaven på sin måte:

Jelrik Nylund-van Berkel: Pure egg
Line Storlid blanda » egg»
Yngve Thoresen: Glowing Egg
Anne Ueland: Finally In Freedom
Naturglede: Flere egg!
Sonja Middelhuis: Tema uke 16/52: Egg
Anne: Del 3 egg