Navlebeskuende blogger søker Ping-tjeneste

Jeg vet ikke helt hva som gjør det, men den gangen jeg var ny i Bloggeby, da fant jeg så mange spennende blogger, men nå er liksom ikke Bloggeby den samme lenger, for mange av de bloggene jeg fant den gang, de er borte. Bare helt borte. Og med Bloggrevyen forsvant en del av «miljøet», hvis man i det hele tatt kan kalle det et miljø. Flere miljø var det vel kanskje, og litt småkriging bloggere i mellom. Det var litt morsomt der innimellom, særlig når diskusjonen gjaldt det fantastiske begrepet metablogging. Men, men, ting er ikke som det en gang var, og ingen steder skjer det vel slike raske endringer som i interveven. Det som en dag var et nytt fenomen, er plutselig den neste dagen gammeldags og avleggs. Også sakker vi akterut, vi som ikke helt klarer å følge med. Jeg klarer f.eks ikke å følge med i bloggverdenen lenger. Det er så mange blogger, og alle har sitt å si, og vil opp og fram og bli synlig for alle og enhver. RS-leseren min forteller meg at mine faste blogger oppdaterer seg, men av og til må jeg ut å prøve upløyd mark, men enten så er det meg, eller så er det bloggene: jeg klarer ikke å finne fram til nye som virkelig – virkelig – blir mine nye favoritter. Blopp er jeg innom i ny og ne, men heller ikke der oppdages noe spennende. Twitter – jo, sikkert en bra tjeneste det, til sitt bruk, men jeg ser ikke at jeg har fått noen nye lesere av bloggen min gjennom Twitter, og jeg er ikke den som på død og liv forteller om nye poster og nye kommentarer, jeg mener, vil du oppdage bloggen min, så gjør det gjerne, men jeg nøder ingen. Jeg har blitt fast leser av et par blogger gjennom Twitter, jeg, og et par tre nye er på trappene. Men ellers hopper jeg galant over de fleste. Og jeg har en følelse av at de fleste hopper galant over min også. For egentlig er vi noen navlebeskuende krek hele gjengen. Se på meg, roper vi, og glemmer å se til og på hverandre.

Som det selvsentrerte navlebeskuende vesenet jeg er, prøver jeg derfor atter en gang å registrere meg på Bloggurat
Jeg aner ikke om jeg får flere lesere, skjønt jeg trenger egentlig ikke flere sånn sett. Det er jo ikke kvantiteten det kommer an på, jeg vil jo heller ha kvalitetslesere. Men altså, jeg prøver atter en gang denne tjenesten. Var her med min gamle blogg en gang, prøvde å komme meg inn i vår, men jeg vet da søren, noe gjør jeg visst feil, og det skjer kanskje denne gangen også.

Vil du lese bloggen min, så er den her. Vil du ikke, så hopp for all del over. Galante hopp, vel og merke.

Eg ønskjer deg, min ven…

IMG På bloggen Hjarteplass har Tøger Fimreite en fin liten bloggpost der han på sitt søte vis takker Velferdsstaten for å ha havnet der han har havnet. Hadde det ikke vært for Velferdsstaten, hadde Fimreite vært bonde der i Ytre Sognestrøk og gift med en tremenning i beste fall. Nå tror jeg jo forøvrig at det er litt tilfeldigheter med i bildet også, men utviklingen av velferdssamfunnet har hatt en del å si for hvordan folk fra bygdene har kommet seg opp og fram og ut, og kanskje tilbake igjen.

En annen mann jeg kjenner til kom seg ikke ut, kanskje ikke opp og fram heller, men han var likevel noe i heimbygda si. I en annen tid, i et annet liv, kunne Ola R. kanskje blitt noe annet enn bonde på Midtbøen. Han kunne fått skolegang og blitt skolemester, eller prest. Eller professor. Men han vokste opp i ei tid med minimal skolegang. En vinter med framhaldsskule og et agronomkurs var det han fikk etter omgangsskulen. Han gikk under navnet Professoren da han gikk for presten, fikk særdeles meget godt i kristendomskunnskap og oppførsel. Gutten hadde potensiale til mer, og bygdas prest ville ha ham ut i verden, men ingen penger var å oppspore, ikke uten at det ble tatt pant i gården. Ola R. vokste opp før vårt velferdssamfunn var et faktum, og mye av den grunn kom han seg ikke ut i verden. Men hva gjorde vel egentlig det? For vi som bor her vi bor, innerst inne i en fjordarm, på grensa til Sogn, skal være glade for at en mann, født i 1877, så verdien i kulturarven. For denne bonden, han var egentlig ingen bonde, opptatt som han var av helt andre kulturelle verdier. Han samlet ord og uttrykk, salmer og sanger, verselinjer og musikk. Han fikk kontakt med Universitetet i Bergen, og i Arne Bjørndals samlinger ligger i dag en fin arv etter Ola R. Denne arven blir nå registrert og systematisert av folkemusikere, og noe av dette fikk jeg og flere andre høre på en konsert denne uka.

En av sangene som er re-konstruert er en nydelig kjærlighetsvise. Det var bare det siste verset som var i samlingen til Bjørndal, resten av visa er hentet fra Telemark, men melodien er etter Ola R. Ola har nok meloden fra sin mor som har fått den fra sin mor, og som vanlig er i folketradisjonen, har den nok kommet rekandes på ei fjøl. Versene er usedvanlig vakre og vemodige, og melodien, ja den er så skjønn og var i versjonen jeg hørte så flott arrangert at jeg fikk frysninger. Jeg kan gjengi versene. Melodien blir ikke å høre før musikerne har fått penger nok til å gi ut plate.

Ei rose har eg sett uti ein blomehage
Det var den venaste som Herren Gud har laga
Di meire ho voks fram det fagre auka på
Og aller mest for meg som sjelda fekk ho sjå

Det var ei liti tid då eg fekke lov å gange
I mellom tre og frukt og blom med herleg ange
Men so blei hagen stengd eg fekk’kje koma inn
Det blei forbjode meg å sjå dei blomekinn

Det blei for meg i skjenkt O du som beiske skåler
Den eine drakk eg ut ho blanda var med tårer
Den andre drikke ut det orka ikje eg
Det har vel ingen tenkt kor vondt det er for meg

Hav takk for kvar ein gong min ven eg fekk deg kalle
Hav takk for kvar ein gong di hand eg fast fekk halle
Hav takk for kvar ein gong eg høyrde frå din munn
Takk for du elska meg so varmt den vesle stund

Eg ønskjer deg min ven så mange roleg netter
som linden den har løv og hattlen den har nøtter
som fuglen ut i lund og fisken ut i sund
som stjerner utan tal på himlens gledessal

Tilbake til Fimreite og hans bloggpost: Tøger dro ut og fant kjærligheten mange mil unna og har sikkert kommet seg både opp og fram, men ikke hjem igjen. En blanding av Velferdsstat og tilfeldigheter. Ola R fant kjærligheten noen kilometer fra stuedøra, og tilfeldigheter gjorde at dette var en god kjærlighet. Han mistet kona si ganske tidlig, men giftet seg aldri opp igjen, slik som var vanlig i de tider. På hennes gravstein skal det visstnok stå: Den dag kjem aldri at eg deg gløymer.

Eg ønskjer deg, min ven…. ein god dag!

Tanker jeg har om deg og vår elskov

Si meg, hvor blir elskov til? Hvor hjertet vil? Hvor hodet vil? Hva gir næring til dens ild? Dette er lånte ord fra William Shakespeare, slik overskriften er lånte ord fra bloggens bakrom. «Tanker jeg har om deg og vår elskov». En vakker liten setning. Noen har en romanse gående, en mann, eller en kvinne, vil finne ut hva nettet kan svare. Hvilke tanker har jeg om deg og vår elskov.

Jeg kan ikke svare. Jeg har mine tanker om elskov, om kjærlighet, om vennskap. I mitt hjerte vokser et tre med mange greiner der det kommer nye blader til, blader jeg ikke vil miste. Kjærlighetsblader.

cute,girl,heart,illustration,blue,bubble-f8d0f3b735cd2ce98841f910df32578b_h

Hva elskov er, vet ingen å forklare:
hvori den stikker, denne glade tro,
at en ble skapt til salig liv i to –
se, det kan ingen mann på jord besvare.
Henrik Ibsen

(Illustrasjon: Love exclamation girl )

Å gjøre kjønn

gender_big«….og rederforbundets usedvanlig vakre president….», sa professor Stein Ringen, og jeg tenkte hva i huleste det hadde med saken at rederforbundets president var vakker. Hva er det med disse gamle menn som ofte, eller alltid, eller nesten alltid må putte inn slike adjektiv? Rederiforbundets president er kvinne. Rederiforbundets president er en vakker kvinne. Men hva så? Hva hadde det egentlig med saken å gjøre? Ringen holdt foredrag om velferdsstaten, han. Om hvordan velferdsstaten hadde utviklet seg de siste 10 til 20 årene. En helt kjønnsløs velferdsstat forsåvidt, hvis vi ser bort fra demografi og kvinners fertilitet og fødselstall som går ned i hele Europa, så var i alle fall forelesninga hans kjønnsløs. Det var liksom neste forelesning som skulle handle om å gjøre kjønn i organisasjoner, basert på Elin Kvandes bok Doing Gender in Organizations. Vi fikk litt hakeslepp, flere av oss voksne kvinnelige studeneter i salen, midt i et forholdsvis bra foredrag falt denne kommentaren, og jeg ble i alle fall litt satt ut. Sidedama mi også, forsåvidt, kvinneaktivist og av de rødeste røde, som hun er. Selvfølgelig i ferd med å si noe, men holdt klokelig kjeft. Det var nok det beste. Eller er det det? Burde vi gi dem inn, disse mennene som ikke kan holde kjeft om kvinnens utseende. Presidenten kan gjerne være stygg som arvesynda for mitt vedkommende. Det er saken likegyldig.

Den kjente professor har nettopp «gjort kjønn» på et stereotypt symbolsk nivå. Han har framstilt rederforbundets president som vakker, men hadde han gjort det dersom presidenten var en mann? Neppe. Da hadde han kanskje sagt at presidenten var handlingsdyktig. Jo, jeg tror det. Presidenten har ertet på seg andre rederimedlemmer, mannlige sådanne, ved å uttale seg om velferdsstaten, og det blir uttalt at hun bare er ute etter å markedsføre seg selv. Jeg tror neppe disse rederne hadde reagert slik om presidenten var en mann, og de hadde neppe sagt at han var ute etter å markedsføre seg selv. Det ser ut til at det henger igjen en forestilling at hun som kvinne skal være samarbeidsorientert og omsorgsfull på redernes vegne. Hadde hun vært mann, hadde nok hennes utspill blitt betraktet som rasjonelt, hun hadde blitt sett på som særlig beslutningsdyktig og handlekraftig. Det hun har sagt er at det ikke er skattetrykket som er problemet i Norge, men at det er innretninger som er viktigst. Som mann hadde hun kanskje ikke sagt det? Jeg aner ikke. Skattetrykk har jeg veldig liten peiling på. Ikke fordi jeg er kvinne, men fordi det ikke interesser meg nevneverdig.

Det som imidlertid interesser meg er måten vi forstår kjønn på. Det kan jo forstås biologisk, som noe vi er, eller det kan forstås som sosialt kjønn, som noe vi blir gjennom erfaringer vi gjør oss som kvinner og menn. Det første er på en måte kjønn som substantiv, der variabelen er kjønn og verdiene er kvinne og mann. Det andre er kjønn som adjektiv, der begrepene kvinne og mann bærer med seg noen særlige egenskaper. Elin Kvande har en annen måte å se kjønn på. Dette er kjønn som verb, det hun kaller «doing gender». På norsk å «gjøre» kjønn, der kjønn er en kulturell kode som skapes i relasjoner og interaksjon mellom menn og kvinner, mellom kvinner og mellom menn. Å gjøre kjønn finner sted i prosesser på individuelt nivå, på strukturelt nivå og på symbolsk nivå.

Som kvinne og mann danner vi opplevelsen av handlingsrommet vårt på individnivå der vi etter hvert gjør oss opp meninger om hva vi kan klare å realisere her i livet, men dette påvirkes igjen av de to andre nivåene. Dette kommer til syne når menn ganske så systematisk finnes i høyere stillinger og har posisjoner i samfunnet som kvinner må streve lenger med å oppnå. Samfunnsstrukturen virker dermed direkte inn på det handlingsrommet vi selv skaper oss, og det er snakk om kjønnede samfunnsstrukturer der det blir ulik fordeling av ressurser som f.eks makt og økonomi. Det symbolske nivået kommer til syne i forestillinger og forventninger om hva som er passende adferd. Det oppstår stereotype forestillinger som mer eller mindre blir tatt for gitt, og dette kommer igjen til uttrykk i måten vi snakker om kvinner og menn på.

Og det er den stereotype forstillingen som kommer fram når Ringen sier disse bevingede ord om den usedvanlig vakre presidenten. Vi diskuterer dette i forelesningen om å gjøre kjønn. Det merkelige er at ingen av mennene i salen har reagert på utsagnet. Kankskje ikke det er så merkelig? De hadde vel kanskje sagt nøyaktig det samme selv. Tja – der ga jeg mannen noen stereotype trekk, faktisk. Det at mannen aldri kan la være å bemerke kvinnens utseende.

Selv traff jeg forøvrig en usedvanlig vakker og muskuløs herremann på treningsturen min dagen før disse forelesningenen.

(Basert på Elin Kvande «Doing Gender in Flexible Organizations og forelesninger på HIL 01.10.2009)

Augustkveld

(ABC-tema, bokstav A, runde 2)
For å minnes de vakre augustkvelder, slik de kan være. Når kornaksene står nesten gule. Et bilde av aks i Trøndelag og et lite Jakob Sande-dikt å ta med seg denne siste fredag i september, nå når Petunia starter opp andre runde i ABC-bloggen.

Linnsus syng over åker og eng,
gullguli aksi svagar.
Solvarme drag over bygi gjeng,
– det mognast i kyrre hagar.
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Blånande fjell i kveldssol og dis,
skjelvande bjørk frampå stupet.
Havet det femner i voggande bris,
langt ned i det blåsvarte djupet.
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Aks i August

Skjelvande sus i det gule korn,
– hauking og lokk i lider.
Ljomande lokkar eit gjætarhorn,
– tagnar og døyr umsider …
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Jakob Sande

Takk til Lars

Jeg husker et årsmøte i Hordaland Venstre midt på 1990-tallet for tre ting. Det ene var at jeg mistet vinterkåpa mi, den jeg var så glad i, og jeg har siden ikke vært i stand til å finne lignende kåpe. Det andre var Gunn-Vivian Eide som danset nesten hele natta til Magarena. Det tredje var møtet med Lars. Store Sponheim kom ens ærend fra Oslo, en liten svipptur innom årsmøtet til fylkeslaget. Kan ikke si det var nærkontakt med den store mannen, jeg satt vel sånn midt i forsamlingen tenker jeg, men det var et møte som jeg ikke ville vært foruten. Han kom, han stod, han talte. Til oss, til meg – den gang jeg var en del av hans menighet. Han stod der, uten manuskript, og jeg satt som fjetret og bare lyttet. Hva han snakket om, husker jeg ikke. Sikkert om miljø og småbedrifter. Jeg var bare paralysert av måten han var på, også det å ha en kjendis (på en måte) så nært innpå seg.
Siden har jeg både sett og hørt andre politikere i liveutgave, jeg har skiftet politisk ståsted, og jeg er glad for valgets utfall. Men Sponheim hadde fortjent noe bedre. Han hadde fortjent å forlate Venstre i medvind.

Kveldsmøte

(SundayChallenge, Fotomorro uke 37)

kveldsmøte

Fugleflokken har høylytt kveldsmøte der ute på det lille fyret mens kveldshimmelen bader verden rosa. De med mest makt har tatt de beste plassene, de øverste, de med mest utsyn. Det er den sterkestes rett som råder i fugleuniverset. Som ellers i samfunnet, kanskje?

Norge i en koselig boble

Jeg liker sånne valgkamper, sier 11-åringen og suger intens på det grønne dropset. Hun har nettopp blitt enig med seg selv om at SP-dropset er bedre enn AP-dropset. Hvis Høyre hadde hatt drops, hadde de vært blå, sier hun, og da hadde jeg blitt blå på tunga. Er jeg grønn på tunga nå? Nei, hun er ikke grønn på tunga. Selv har jeg spist det røde dropset, og er ikke overvettes begeistret for smaken. Det grønne lar jeg være. 11 åringen har samlet valgkampmateriale, og nå blåses det i ballonger, røde, gule, grønne og blå. Hun er klar på at dersom hun skal stemme, blir det SV, for hun har laget veggtavle om SV på skolen, sammen med Preben. Der var det ingen som laget veggtavler om FrP og Krf.

Vil du hjelpe til med å få en statsminister fra Hordaland, spør ordføreren, og legger arma om skulderen min. Ordføreren har blazer og høyremerke, og har sant og si gjort en god jobb for kommunen og regionen. Det skal han ha. Vi ser på bildet av Erna, ganske pen, men jeg må innrømme at jeg heller vil ha en statsminister fra Oslo. Han er mye penere. Og de eldre herrene der på standen ler, nå må du passe deg, for mannen din står bak deg, humrer en tidligere ordfører, også han fra Høyre, men eg beliter meg ikkje. Mannen min tåler såpass, sier jeg, tar i mot den røde obligatoriske Arbeiderpartirosen på vei ut, og observerer en ensom representant fra Frp der helt nede ved utgangsdøra.

Eg e over 18 år, roper mannen min i telefonen. Han er bergenser og vant med å snakke i motvind. Lærer og fagforeningsleder er han også, og derfor pr definisjon ikke en blå mann. Han har fått Norsk Gallupp på tråden, og er strålende fornøyd. Sv, sier han. Tror du meg ikkje? Jeg hører mannen i andre enden le, og de setter i gang en samtale helt på siden av det Galluppmannen egentlig ringer for. Du har vel andre du skal ringe til, og da kan vel ikkje vi fortsette praten, sier mannen min, og ønsker Galluppmannen lykke til og får vite at valgmålingen kommer i Aftenposten i morgen. Mannen min liker sånne undersøkelser. La du merke til at Frp hadde dårlig med besøk på standen sin, spør han.

Hvor går vi etter mandagens valg? Hvor er Norge på vei? Jeg leste med stor interesse den franske journalisten Gwladys Fouchés kommentar i Bergens Tidende lørdag 12 september. Dere nordmenn befinner dere i en svært luksuriøs posisjon, sier hun. En koselig liten boble. Det er interessante betraktninger om oss nordmenn fra en utlendings ståsted. Fouche har latt seg fascinere av at NRK hadde politikerdebatt fra et norsk fengsel, og at en innsatt kunne knuse politiske argumenter. Så fascinert ble hun, at hun hadde en sak på dette i The Guardian. Noe slikt kunne aldri skjedd i England og Frankrike, sier hun. Men noe av det som treffer meg mest, er det hun sier på slutten: I andre land ville en statsminister som Stoltenbeg blitt hedret for sin gode styring av landet gjennom en økonomisk krise. I stedet må han kjempe med nebb og klør for å beholde posten sin.

Kanskje er det fordi nordmenn har det så bra. Kristelig Folkeparti oppsummerer det kanskje best med sitt slagord: «Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra?» For meg betyr dette at det ikke finnes noen store problemer i Norge. Men mange mennesker er fremdeles misfornøyde med tingenes tilstand, og ønsker å eksperimentere med nye regjeringer hvert fjerde år – siden 1996 har ingen sittende regjering vunnet et valg. Det er en luksusposisjon å befinne seg i, og dere er de eneste som er heldige nok til å ha det slik.

quo vadis 2

Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra? Google ordet misfornøyd, og du får 182 000 treff. Google ordet fornøyd, og du får 2 120 000 treff. Det er derfor god grunn til å være fornøyd med tingenes tilstand.

Godt valg!

Det gode liv på landet?

Det er istida sin skyld. Breen lå over landet, det var kaldt og intet liv, men så en dag begynte noe å røre seg, det ble gradvis varmere, isen smeltet dag etter dag, år etter år, den gnagde seg nedover, og opp steg fjellene og isen for ut i sjøen og til havs. En fjordarm strekker seg fra Holmen Grå der ute ved Fedje og havet, Fensfjorden heter den der ute, den slynger seg innover i Nordhordland, blir til Austfjorden og fortsetter videre innover i den innerste kommunen før Sognegrensa til den ender der inne i dypet, der sola forsvinner i oktober, og gir levelige oppvektsvilkår for små yngel og fisk som skal forskes på. Istida laget denne fjorden, og det kunne den godt latt være. Særlig den innerste delen, den som deler min bostedskommune i tre.

Utsikt fra Vardane

Eller det kunne vært Formannskapsloven av 1837 sin feil. Den gangen kommunikasjonen gikk til vanns, kommuneinndelinga fulgte fjordarmene, og dette så riktig så tilforlatelig ut, helt fram til folket ønsket seg veier. Så la man ned og slo sammen og fikk redusering, men enkelte kommuner opprettholdt sine gamle grenser. Denne, foreksempel, med sin fjord duvende gjennom landskapet. Fjorden som var en nerve i eldre tid, men som i dag stort sett ligger der stille, av og til frådende, noen ganger med fiskende tyskere, på sommerstid et eldorado, men som regel kun som et trafikknutepunkt mellom sør og nord.

Utsikt mot fjellheimen

Fjorden, som gjør at det så og si er portforbud mellom kl 23.00 og 06.00. Den som gjør at man alltid må være innstilt på ferjetider. Den som gjør at det til tider er gnisninger mellom kommunens innbyggere på hver side av denne fjordarmen. Den som gjør at jeg ikke kom inn i kommunestyret den gangen fordi jeg flytta over fjorden, og de sør for fjorden ville ikke ha noen nord fra fjorden inn i kommunestyret, fordi de nord for fjorden var mot noe som de sør for fjorden var for. Eller omvendt. Fjorden gjør at alt styres etter ferjetider, og fjorden gjør at det fremdeles er tre 1 til 10 skoler i kommunen, som gjør at man fremdeles, men heldigvis unntaksvis, er misunnelige på hverandre og vil ha det samme som naboen. Heldigvis ble det tatt til vettet for en del år siden, og kommunelegene fikk en arbeidsplass å forholde seg til og slapp å har tre oppmøtesteder. Men på sørsida av fjorden forsvant banken, den flyttet nordom fjorden, posten ble borte, forsikringsselskapet flyttet hele personalet til Knarvik, butikken har færre og færre varer, barnehagen måtte stenge to avdelinger grunnet barnemangel og de eldre ble satt på ferja og flytta over til nytt og fint sykehjem for noen år siden. Men det bygges, både i sør og i nord og i indre deler av fjorden. De yngre flytter tilbake.

IMG_2292

Hva flytter de tilbake til? De flytter tilbake til nye hus. Det er viktig for dem, og særlig hvis det følger med ei nausttomt. Så flytter de tilbake til full barnehagedekning og makspris på 1500 kroner. De flytter dessuten tilbake til sin egen slekt som gjør at de kan få hjelp for at hverdagen skal gå opp. De flytter tilbake til et sted uten rushtrafikk og der de innen en radius på noen mil har både butikk, frisør, lege, tannlege, fysioterapeut og offentlige kontor. De flytter tilbake til en kommune med gode skoler, de flytter tilbake til en kommune med en velfungerende og ganske rimelig kulturskole, de flytter tilbake til et yrende kulturliv, til fjord og til fjell. De flytter dessuten tilbake til en kommune der de selv er nødt til å trå til og være aktive for å holde hjulene i gang.

De flytter dessverre ikke tilbake til arbeidsplasser. Her er det ikke kundegrunnlag nok for flere enn et par frisører og noen dagligvarebutikker, det trengs heller ikke mer enn tre drosjeløyver, og innenfor gründervirksomhet er det egentlig nok med et firma innen reiseliv og et firma innen fritidsaktiviteter. Er du derimot fiskeforsker, kan du få deg jobb på forskningsstasjonen, og har du et fagbrev innen akvakultur, vil det være en arbeidsplass for deg. Har du varme hender og kan tenke deg en jobb i pleie- og omsorg, kan det sikkert finnes en stilling på noen prosent, og er du lærer… Ja, er du lærer, må du kanskje belage deg på å vente til noen har gått av med pensjon. Kjører du dumpers og har det greit nok med det, kan du kanskje få jobb hos en eller annen entreprenør. Men ellers, ellers må de belage seg på pendling. Til industriarbeidsplassene i Sløvåg og Mongstad er det ikke så langt, og til Nordhordlands hovedsete, Knarvik, er det også overkommelig å komme seg. Likeså til Bergen.

Jeg har lest om Den sunne bygdeflukten hos Jacob Arvola og Draumen om tilbakeflyttaren hos Bjørn Egil Flø, to nokså ulike bloggposter, men begge like tankevekkende. I vår kommune, som vi nok må kalle bygd, eller «landet», som de sier i Bergen, har det gjennom flere år vært fraflytting, men likevel lever drømmen om tilbakeflytting. Ordfører og rådmann drømmer sterkt om dette, og ønsker velkommen tilbake med lovnader om det meste. Foruten arbeidsplasser.

Drømmen lever, men likevel skjer det lite når det gjelder tilbakeflytting, skal jeg tro Bjørn Egil Flø. Det kan skyldes at byene våre er for gode, eller at det er for kort vei til skog og mark, det kan være hyttekulturen vår, eller det kan være at byene er like trygge og sunne som bygdene. Jacob Arvola mener at det er en lokalpolitisk trend når det gjelder å gi ungdommen dårlig samvittighet for ikke å flytte «hjem». Begge bloggpostene burde blitt lest av kommunens ledelse.

IMG_1937

Selv er jeg innflytter og dagpendler. Jeg har ingenting som binder meg til kommunen, utenom familien min, altså min mann og mine barn. Ingen av oss har slekt her. Vi kunne egentlig ha bodd hvor som helst, og så valgte vi denne kommunen der alle de ca 1700 innbyggerne fint ville fått plass i en vanlig boligblokk i Loddefjord. Jeg bor her, selv med de begrensninger en slik liten kommune gir, men jeg vet at jeg bor her på ubestemt tid. Foreløpig fordi det er gode oppvekstvilkår her, og fordi jeg får ro i sjela mi ved å vandre i fjellet, og fordi jeg får brukt meg innen kulturlivet, og fordi jeg kan sette meg i bilen og ta turen til Bergen dersom jeg har behov for andre inntrykk. Jeg er likevel ikke begeistret for snakket om å få ungdommen til å flytte hjem. Flytting til hjemtraktene må først og fremst være et ønske hos dem det gjelder, og der jobbene ikke vokser på trær, er det heller ikke særlig hensiktsmessig å bo.