Forglemmegei

Det er Jonsok, Midtsommar visst. Ho tenkjer på dei sju sortar blomar ho skal plukke, dei sju markblomane som ho skal leggje under puta for deretter å drøyme søtt om sin komande ektemake. Sju grinder skal ho visst også hoppe over dersom drøymen skal bli til sanning.

Sju markblomar. Sju grinder. Kva er det ho tenkjer på, gamle kroken? Kva skal ho med dei sju blomane? Og kva med dei sju grindene? Ho set i å fnise, som i sin ungdoms vår. Jo, skulle ein sett. Ho, hoppande over dei sju grindene.

Ho luktar bålet som er i ferd med å brenne ned, ho høyrer låtten frå vaksne og ungar ute på tunet. Sjølv har ho nesten tatt kvelden, sit i stolen framfor glaset, tenkjer på blomane, tenkjer på åra som har gått.

Dei sju blomane. Det kunne vere eit bilete på dei sju menn som i hennar ungdom og vaksne liv har vore noko meir for henne, sju gutar og menn som på kvart sitt vis sette sine spor. Dei tre i hennar tidlege ungdom, som kom, var og forsvann. I seinare år har ho ikkje tenkt mykje på dei. Den fjerde. Han som kunne blitt noko meir, trulova som dei var. Den femte. Han som blei verande, han som blei ektemake, far, bestefar. Den sjette. Ho sukkar, ho veit det er feil av henne å tenke på den sjette. Dei var begge gifte på kvar sin kant. Den sjuande.

Lette barnetrinn over stovegolvet fram til den gamle oldemora i stolen. Dei har plukka blomar til henne, to bukettar. Ein med sju sortar markblomar, for at ho skal ha dei under puta om natta, seier dei. Djupt alvorleg. Og ein bukett med blå forglemmegei. Fordi dei var så vakre. Dei kan ho sett i ein vase. Så er ungane vekke, og i fanget hennar ligg bukettane. Åtte sortar blomar.

Ho lukker augene, ser den sjuande så klårt, og som alltid vert ho glad når ho tenkjer på den sjuande. Så, du er her enno, kviskrar ho, ser at han sit der på greina i hjartet hennar, og der er dei andre og. Og dei tre frå ungdomen, framleis like unge og fine som dei var den gong.

Hovudet duppar, ho legg handa over blomane i fanget. Sju sortar, sju menn. Den åttande blomen, forglemmegei. Nei, ho gløymer ingen av dei. Vi skal snart sjå kvarandre att, tenkjer ho, og kviskrar, ganske stille: Forglemmegei.

10 kommentarer om “Forglemmegei

    1. Har ikke gjort noe med selve bildene, utenom forglemmegeien som har fått et annet bakgrunnslys. Ellers er det satt ramme på. Bruker PhotoScape.
      Ja – og bildene er altså mine, alle blomster funnet i Aurlandsdalen sist lørdag.

  1. Sitter her og fryser på ryggen, jeg. Vakkert og nært. Flotte bilder, vare ord satt sammen til noe som rørte.
    Lurer litt på om en av de sju/åtte er den som tråkler seg vei over blomst nr 2 på venstre side av kollagen din 🙂
    Denne bloggposten glemmer jeg ikke så raskt.

  2. Vakkert og sterkt berørende møte med en eldre kvinne. Vi som har levd ei stund tenker på våre blomster – hvor mange det nå var/er? De vi fikk kjenne og de vi ikke fant frem til. Alle så fine som seg selv. Forglemmegei.

  3. Hei Spindellett

    Noen ganger leser jeg bloggposter som gjør at man ikke skjønner hvorfor man ikke gjør det oftere. Dette er en slik. Og noen ganger finner jeg tekster, ofte hos Arthur Park og Jakob Arvola, som med stor suksess har blitt lest høyt under familiesammenkomster med ung og gammel. Det tenker jeg, om du tillater, gjøre også med denne.

    Vet med sikkerhet hvordan de ulike tanter og onkler, søstre og tantebarn vil reagere. Hvor de vil veksle blikk, smile og hvor de vil forsvinne fra de andre ut i egne tanker. At de etterpå vil lene seg fram over skjermen og identifisere de ulike blomstene, ofte med litt uenighet, samt fortelle hvor de ulike vokser og hvor de ikke lengre vokser. Selvsagt ispedd historier knyttet til blomsterstedet. Slike bloggbuketten er nemlig særs godt egnet til å fiske fram historier både ofte eller aldri fortalt før.

    Og jeg vet hvilken tante som vil be meg lese en gang til, og at de andre vil si ja og sette seg tilbake for nok en indre reise. Og at noen etterpå vil forsøke telle egne blomstermenn og kvinner i livet. At noen av dem vil påstå at de kun har hatt en blomst, fordi de har giftet seg med sin første kjæreste, men at vi alle vet at det sikkert ikke er helt sant. Du har selvsagt også fått meg til å samle min bukett i antall, samt fått meg til å undre over om det noen gang skal komme en helt ny inn i buketten, eller om jeg skal kutte stilken på den som rager høyest i håp om at den skal overleve. Mens jeg skriver dette har jeg bestemt meg, så nå må jeg gå. Har en kniv å kvesse.

    Takk for særs fin lesning.
    Mvh Pelone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *