Kategoriarkiv: Tankespinn

Hva Nav-direktøren egentlig sier

Det er et enormt gap mellom det Nav-direktør Joakim Lystad egentlig sier og den reportasjen Dagsrevyen 31.05.2011 klarer å få ut av hans uttalelser. Her er det virkelig snakk om tabloidisering. Det har visst blitt en vane dette, å trekke liksominteressante ting ut fra en ellers interessant diskusjon og lage et innslag på dette. Det beste er om vi da finner en som har slitt med Nav i lang tid og lar han fortelle sin historie. Helt uimotsagt får han mene at Lystad er frekk.

Selvsagt er det uholdbart at folk må slite med systemet, men var det virkelig så interessant å se enda en sak om Navs servicenivå? Hadde det ikke vært mer interessant å gripe fatt i det Nav-direktøren egentlig sa?

En del brukere ønsker nok at Nav skal overta ansvaret for livet deres.

Hva mener Nav-direktøren egentlig med dette? Jo, det sier han i et ti-minutters intervju som ikke ble sendt i Dagsrevyen. Der forteller han om folks forventninger til velferds-Norge, forventninger Nav ikke kan innfri. Dette fordi velferden bestemmes av politikerne. Han sier at noen brukere ønsker at Nav skal overta ansvaret, men nå er det slik at folk faktisk også må gjøre noe selv for å komme seg ut av situasjoner som kan være uholdbare. Nav har to oppgaver, sier han. Det ene er å hjelpe folk å komme i arbeid og aktivitet. Det andre er å yte stønad når arbeid og aktivitet ikke er mulig.

Det hadde vært så mye mer interessant om Dagsrevyen sluttet å tabloidisere Nav. I denne saken kunne de tatt tak i det Lystad egentlig sa, spinne videre på utsagnet hans om at en del brukere ønsker at Nav skal overta ansvaret for livet deres. Det kunne gitt oss en reportasje som fikk oss til å tenke, som fikk oss til å se på våre egne velferdsordninger satt opp mot ordninger andre steder i verden, fått oss til å se oss selv, hvordan vi selv kan være med på stake ut egen kurs, hvordan vi selv kan ta tak i livene våre, hvordan bruker og veileder kan jobbe for at i alle fall noen forventninger kan innfris.

I stedet sendes nok en reportasje om bruker som er misfornøyd med servicenivå. Vi er sikkert alle enige om at Navs servicenivå må bli bedre, men det blir ikke bedre med slike reportasjer.

Mer om dette i MEMU nr.2 2011

Ørjasæter tar feil

Det er fullt lovlig å ha et kritisk blikk på Arbeids- og velferdsforvaltningen. Det er likevel lov å komme med rette fakta når du først har tenkt å publisere dine kritiske kommentarer. Jeg har forstått at skribent Elin Ørjasæter er kritisk til NAV, men jeg forstår likevel ikke hvorfor hun kommer med faktafeil når hun har tatt på seg oppgaven med å synse. Navs kjerneoppgaver er utbetalinger, sier hun. Nei, sier jeg. Navs kjerneoppgave er å få flest mulig over fra passive stønader til arbeid og aktivitet.

Den overordnede målsettingen for Nav er en mer effektiv og brukerrettet forvaltning som skal få flere i arbeid og færre på stønad. Dette er kjente ord, og folk må ha sovet i timen om de ikke har fått med seg det. Det var kasteballproblemet som lå til grunn for ønsket om den ene døra, fordi ”fleretatsbrukerne” gikk fra dør til dør uten å få tilstrekkelig hjelp. Det var dessuten et problem at brukerne forble passive når de først hadde fått en stønad. Dette finnes dokumentert i uttalige rapporter om Nav-reformen.

Når så dette ligger til grunn for en den nye velferdsforvaltningen, blir det en smule snålt å lese Ørjasæter når hun sier at

NAV er en transaksjonstung virksomhet, og nettopp pengetransaksjoner er det viktigste de gjør. Det handler om riktig utbetaling av sykepenger, dagpenger, arbeidsavklaringspenger og pensjon, til riktig tid og på grunnlag av en korrekt beslutning

Hun mener at pengetransaksjoner er det viktigste Nav gjør og at stønad til livsopphold er kjernevirksomheten til Nav. Ja, pengeutbetalinger er en stor del av det Nav gjør, men det er ikke kjernevirksomheten. Nav skal sikre pensjon og andre former for livsopphold, men samfunnsmandatet er å redusere utbetalingene. Dette står helt klart i lovverket. Folk skal stå lenger i arbeid, sykmeldte skal tilbake i arbeidslivet, det er arbeid og aktivitet som er hovedfokuset. Skal Nav få til dette, må det drives veiledning og oppfølging.

Og her er vi inne på et annet ankepunkt i Ørjasæters artikkel. Hun påstår at det er ”overraskende at Nav selv rekrutterer folk til å avklare brukeres situasjon, veilede og motivere brukere i praksisarbeid”. Her viser hun til en stillingsannonse, og mener at alle disse oppgavene allerede utføres i attføringsbedriftene.

Ørjasæter burde vite at tidligere aetat alltid har samarbeidet med attføringsbedrifter og andre eksterne, og interne, aktører. Disse har aetat brukt som tiltaksarrangør for mennesker som etter en vurdering får prøve seg i et tiltak. Før de kan komme inn i et tiltak, må det gjøres et vedtak om hvilket tiltak som er det mest riktige. Leser en dokumentet ”Kompetanse i Nav”, vil man kunne se at en veileder i Nav blant annet skal ha

”beste tilgjengelige kunnskap om arbeidsmarked, arbeidsliv, organisasjonsliv, dagens og fremtidens pensjonssystem, utdanningssystemer, tiltaksapparat, sosial- og helsetjenester, herunder Individuell plan og helsefremmede tiltak knyttet til levevaner. Kunnskapen skal både bygge på forsknings- og erfaringsbasert kompetanse.”

Arbeidsavklaring er derfor noe Nav skal drive med, og som det også er tradisjon å drive med, muligens i form av andre begrep, slik som funksjonsvurdering. Men om begrepsbruken endrer seg, er det ikke slik at arbeidsavklaring tar mye ressurser hos Nav. Attføringsbedriftene har kompetanse på tiltak og avklaring, men noen må sortere hvem som skal inn på hvilket løp. Det er Nav den beste til å gjøre så lenge Nav er opprettet for det bruk og så lenge det ansettes mennesker som er kompetente til å gjøre dette arbeidet. En tiltaksarrangør kan ikke klare dette, og dessuten blir det å sette bukken til havresekken. Om en bedrift, la oss si Meland Arbeidssenter AS, skal rekruttere deltakere til et attføringsløp, som er noe av det denne virksomheten lever av, så vil de være tjent med å få inn flest mulig mennesker der. Da tjener de mer penger. De som har behov for et tiltak, er derimot ikke tjent med å dette da tiltak kan være så mangt, alt fra skjermede tiltak til arbeidspraksis i ordinære bedrifter.

Ørjasæter har rett i at attføringsbedriftene har to inntektskilder; overføring fra det offentlige og salg av produkt og tjenester. Det er også riktig at det skåret inn på overføringene til disse bedriftene, men kuttene kommer av lavere arbeidsledighet, ikke for at Nav skal bygges opp.

”Det er klart, NAVs ansatte synes ikke det er nok å kjøpe tjenester fra private. De vil utføre flest mulig tjenester selv, antakelig fordi offentlig ansatte, som alle ansatte, synes det er gøy å bygge kompetanse og få egen organisasjon til å vokse”, sier Ørjasæter videre. For noe vås. Som sagt – private og offentlige tiltaksarrangører er alltid brukt i arbeidsmarkeds- og attføringsarbeid. Nav styres av departementet, ikke hva ledelsen og de ansatte synes er gøy. For at organisasjonen skal vokse, må det komme lønnsmidler til dette fra departementet. Realiteten er jo faktisk at bemanning kuttes, noe som går utover kjerneoppgaven – det å få folk tilbake i arbeid.

Monster-NAV kaller Ørjasæter det, og rakker ned på it-systemer og på Navs manglende suksess og inntjening på områder der de ikke har noe å gjøre. Det er vel heller slik at dagens IT-system er gamle fordi det koster penger å lage nye og fordi Nav ikke kan finansiere dette selv over eget budsjett, fordi det da vil bli kutt i alle stillinger i alle enheter, og da vil det jo også gå ut over det Ørjasæter mener er kjernevirksomheten. Vi kan vel da tenke oss overskifter i media om pengebruken og prioriteringene i Nav. Ørjasæter vil nok være en av de første til å komme på banen med kritiske bemerkninger.

«I mangel på suksess i kjernevirksomheten, eter Monster-Nav seg inn på områder de ikke har noe å gjøre«, skriver Ørjasæter. Dette er direkte feil. Les dokumentene om Nav. Les de mange masteroppgavene som skrives om emnet, les lovverket. Les Nav-evalueringen. Kjernevirksomheten er ikke transaksjonene. Kjernevirksomheten er oppfølgingen.

Slik jeg leser Ørjasæter, mener hun at Nav skal være en slags bank der det blir foretatt rett utbetaling til rett tid. Hun vil at ledelsen skal rydde vekk produkt og tjenester som etter hennes mening ikke har noe der å gjøre. Hun vil vel egentlig omreformere hele Nav-reformen når det kommer til stykket, for slik den er nå, er den opprørende for alle skattebetalerne.

Sannheten er vel at Nav selv er bekymret for sine brukere fordi de ikke får den oppfølgingen de har behov for pga av budsjettkuttene og nedbemanning. Nav er ikke ute etter inntekter. Nav er ute etter å oppfylle kravene i bestillingen av reformen, nemlig det å oppnå målsettingen om flere i arbeid og færre på stønad.

Kvinner på dirigentpodiet

Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne, sa Susanne Sundfør, og trakk seg fra Spelemannsprisnominasjonen for årets kvinnelige artist. Observante folk fikk vel også med seg at hun sa akkurat det samme under sin takketale som årets kvinnelige artist i 2008. Verden har stått på stedet hvil, muligens. Det skilles fremdeles mellom kvinner og menn, også i musikklivet.

«Om jeg skulle bli husket for noe, vil jeg heller at det skal være som en god dirigent enn som den første kvinnelige dirigent.» Det sier den kanadiske dirigenten Kerri-Lynn Wilson. Marin Aslop er også dirigent, meget markant, i disse dager i Norge som gjestedirigent for Oslo-Filharmonien. Kvinnelig dirigent, eller bare dirigent? Aslop vil helst bare være dirigent, og jeg kan jo forstå henne. Hvorfor sette dette kvinnelige foran?  Også har vi norske Irene Anda, som når hun blir spurt om sin rolle som kvinnelig dirigent, besvarer spørsmålet med at kjønn ikke er noen forutsetning for om man kan dirigere eller ei.

Denne posten skal handle om kjønn og om kjønnsubalanse i kulturlivet med spesielt fokus på å få kvinnene opp på dirigentpodiet. Det er politisk, og en debatt NMF som organisasjon bør ta. Fordi NMF er en politisk organisasjon, og fordi norske dirigenter ikke vokser på trær, og som jeg så betimelig fant på dette store internettet: Norske dirigenter vokser ikke på trær, det dreier seg ikke en gang om en lavthengende busk når vi snakker om kvinnelige dirigenter.

Unaturlig ubalanse

Vi har en unaturlig ubalanse mellom mannlige og kvinnelige dirigenter. Dette er uttrykt av musikksjefen selv, Geir Ulseth.  I en ideell verden burde man så klart ikke kategorisere ut fra kjønn, men vi lever fortsatt ikke i den ideelle verden. Ved at jeg nå problematiserer kjønnsubalansen, står jeg også i fare for å generalisere. Jeg kan stå i fare for å forsterke og opprettholde kjønnsmessige stereotyper ved å sette fokus på dette ordet «kvinnelig» foran ordet «dirigent». Men hvordan kommer vi oss egentlig videre dersom vi ikke setter fokus på et problem, eller la oss heller si utfordring? Det er for få kvinner som tar på seg rollen som dirigent. Vi kan rett og slett ikke benekte dette.

Har kjønn noe å si?

Det kommer ikke an på kjønn om jeg kan dirigere eller ikke, sier Irene Anda. Selv synes jeg Anda her benekter sin kvinnelighet, slik Susanne Sundfør gjør. De benekter det ved å hevde at kjønn er uvesentlig. Sundfør er først og fremst musiker, Anda er først og fremst dirigent. Selv vil jeg helst ikke sette kvinnelig foran ordet dirigent, jeg vil egentlig ikke overfokusere på kjønn fordi det er kunnskapen om faget som er det viktigste, men jeg mener vi må få fram at det er en kjønnsmessig skjevhet. Det er noe unaturlig i dette, tatt i betrakting utviklingen i andre deler av samfunnet.

Jeg la ut en utfordring på facebook forleden dag. Hypotese: Kvinner dirigerer skolekorps og kor, menn dirigerer amatørkorps. Hvorfor? Jeg har fått ord å tygge på: prestisje, maskulinitet, femininet, vegring, kvotering. Selv legger jeg til ord som prestasjonskrav, omsorg, rollemodell, mannsyrke, egoisme. Bloggformatet krever at jeg begrenser meg i innhold, derfor tar jeg tak i ordet rollemodell samt et spørsmål en tidligere regionsstyrekollega kom med angående kvinnelige dirigenter.

Rollemodeller

Hvorfor er det så få kvinner som dirigerer amatørkorps generelt og elitekorps spesielt? Dette spør en tidligere styrekollega. Et svært essensielt spørsmål, særlig med tanke på at vi nå går inn i NM-sesongen. Jeg har gått rundt i gangene i Grieghallen noen år (NM Brass), jeg har sett og hørt og observert. En hel bråte med jenter ser jeg der, «kvinnekonger» på sine instrument, men jeg ser ikke en eneste dirigent av arten hunkjønn. Er det ingen andre som reagerer på dette? Reagerer ikke guttene, eller er det ikke et interessant spørsmål? Er det ikke så farlig at de ikke har kvinnelige kollegaer? Er de så egoistiske at de bryr seg kun om seg selv og sin egen prestasjon?

Jeg tar på meg mine feministbriller og roper på kvinnene. Jeg ønsker meg rollemodeller. Skal NMF rekruttere dirigenter fra egne rekker, må de snart begynne å tenke på å få fram rollemodellene. Hvem er det som bekler rekkene i korps? Jo, det er jenter. Stadig flere jenter. Jeg ønsker at blant annet Irene Anda og hennes kvinnelige kollegaer viser seg fram for disse jentene, ikke kun som dirigenter, men som kvinnelige dirigenter. Jeg har ingen tro på kvotering, men jeg har tro på rollemodeller. Jeg vil at de kvinnelige dirigentene skal være mer rollemodell enn de er i dag, både de profesjonelle og de på ”lavere” nivå. De vises knapt, og det er både NMF og kvinnenes egen feil. Skal man vise at man kan noe, er det liten vits å gå stille i dørene. Det blir gått for stille i dørene når en kvinnelig dirigent ikke fronter at hun er en kvinnelig dirigent.  NMF kan heller ikke bare ønske at kvinner skal melde seg på en dirigentkonkurranse, de må gå hardere til verks, huke tak i damene. Da kreves det kvinnelige rollemodeller.

Jeg ønsker også at kvinner som dirigerer skolekorps sikter enda litt høyere, men uten at dette går på bekostning av skolekorpsene selvfølgelig. Ønsket mitt er at de tar med seg kunnskapene om direksjon over i de høyere amatørkorpsdivisjoner, om mulig helt opp i elitedivisjonen, og at de viser at det går an.

Noen må gå foran å bane vei. Hvem tar utfordringen?

(Illustrasjon: Music Conductor hands, deposit photos)

Erotisk salme

Siden nå dine to grønne blad skjelver i vinden og duene stiger og synker i vindens blå vindeltrapp mellom jorden og vår felles sol, skal så ikke min svarttrost synge med solen ytterst i nebbet?

Skriver Harald Sverdrup i sitt dikt Skal jeg så ikke synge, og jeg vet hvor han vil. Dette er forførende vakkert og erotisk, og man skulle nesten ønske at man var i besittelse av en mann som kunne ta disse ordene i sin munn. Mann er man jo i besittelse av, like erotisk i ordkunsten som den godeste Sverdrup er han dog ikke. Forsåvidt har det gått greit hittil. Man greier brasene uten at deler av kroppen benevnes som svarttrosten som synger med solen ytterst i nebbet.

Men deilige ord. Det er det.

Hvor flink du er til å finne veien når du er på jakt etter elskov

Eller erotikk.

Googler du erotikk, vil du få rundt 348 000 resultat. Av og til sender google deg inn på denne bloggen. 454 ganger, for å være nøyaktig.  Jeg har vel sagt et eller annet erotisk en gang, tenker jeg.  For å være helt nøyaktig den 20 januar 2008 .  Ettersom posten er såpass gammel ( i bloggsammenheng er alt gammelt etter en uke eller så), er det heller ikke kommet noen kommentarer på posten siden januar 2008, men her en dag fant jeg en kommentar som hadde havnet i spamfilteret mitt.  Jeg synes kommentaren var hyggelig, og jeg ser ikke bort fra at jeg hadde utforsket forslaget vedkommende kom med. Hadde jeg trengt det.

Egentlig står det mer om erotikk på denne bloggen enn hva den norske utgaven av Wikipedia kan skilte med.  Noen bør ta seg på tak å få gjort noe med det. Einar Gelius, kanskje?

Erotikk som søkeord blir forøvrig kun slått av Blå Salme. Erotikk og Bibel, altså. Salomos Høysang. Kom, la oss nyte kjærlighetsrusen, fryde oss i elskov til morgenen gryr, som det visstnok heter der et sted.

(Illustrasjon: We Heart It)

Ventetid

Det er aftenen for de små menn og de store damer. Det er slik jeg føler det, der jeg står henslengt ved et gjerde der inne i Vestlandshallen.

Vi har stått i kø, ganske langt framme, og kommet oss inn i salen, og der, ved gjerdet, som skiller klinten fra hveten, eller de rike fra de fattige, eller vippene fra hopen, der har jeg fått plass. Ikke så langt fra scenen, når det kommer til stykket. Like ved et gedigent høytaleranlegg. Ok, jeg kan vel gå bakover dersom lyden blir for intens, tenker jeg. Klokka tikker sakte mot den lille mannens opptreden, i mellomtiden ser jeg på andre små menn.

Det er mange små menn i Vestlandshallen denne kvelden, små menn uten hår, finner jeg ut. Små menn med hang til høye damer. Dette umake paret, han lille i rutete skjorte, allværsjakke og converse, han når henne så vidt til halsen, hun, i åletrange skinnbukser, silkebluse og høye hæler hun så vidt klarer å stå oppreist på. Han må være rik, for er det ikke slik, de små menn kan måle sin rikdom i høyden og det vakre ved kvinnen ved sin side? Rent bortsett fra at jeg ikke ser det vakre i den kvinnen, mulig fordi hun er noe pussa og egler seg innpå den lille mannen. Må du gi deg, sier jeg til meg selv, er vel ikke noe å si på at han er liten og hun er lang.

Forutinntatt, men fascinert.

Blikket mitt glir over forsamlingen. Prøver å skimte kjendisene, for jeg ser dem, den ene etter den andre. De på Vip-lounge, der på andre siden av gjerdet. Ikke mye sofistikerte noen av dem, søler øl, tråkker i ølsølet, stolprer på høye hæler. Finner ikke søppelspannet, kaster glasset rett ned. Venter.

De store damer. Ikke bare de på høye hæler, de lange slanke. Men også de som vider seg utover. Damen foran meg er av det store slaget. Og en storslagen Princefan. Kommet hele veien fra Sverige for å ta en titt på en mann som kunne fått plass i en fjerdedel av denne damen, vektmessig sett i alle fall. Stor, storslagen og dansende. Duvende. Hofter som beveger seg under de posete klærne, opp og ned, hode som nikker, armer svinger. Hun beveger seg nydelig, på en måte. Det er som hun er i sitt rette element, der i dansen. Og ennå er det bare til musikk over høytaleranlegget.

Men der. Et sus. Både fra klinten og hveten, fra vippene og den gemene hop, fra de rike og de fattige, fra de små menn og de store damer.

Ventetiden er over. Den lille, men store mann står på scenen. The only love there is, is the love we make. Og den store damen duver i sine bevegelser. Princelove. Det umake paret dypt konsentrert i sin egen love.

Meg selv, i en verden av vond rygg og slitne bein, innhyllet i lyd fra en legende det var verdt å vente på.

(illustrasjon: Plain or Pan)

Uten makt og agenda

Jeg har ingen makt. Jeg setter så absolutt ikke agenda for samfunnsdebatten. Jeg er bare meg, i en halvprivat, halvpersonlig sfære, mitt virtuelle hjem.

Jeg skriver når jeg vil, om hva jeg vil. Jeg leser hva jeg vil, om hva jeg vil. Mine tanker er mine, og mine meninger er mine. Subjektive til tusen.

Bloggingen min viser meg i et bittelite nøtteskall. Du får bare vite litt. Jeg har en gang vært helt anonym. Så ble jeg halvanonym. Nå er jeg egentlig bare et psevdonym. Og det har blitt vanskeligere å skrive.

En gang var jeg blant Sonitus sine utvalgte. Flere ganger. I år har jeg gjort så lite ut av bloggingen min, at jeg ikke er Sonitus verdig. Det føles en smule rart, faktisk.

Blogging er muligens sååå 2008. Mars 2008, i alle fall noe før april 2008. Allikevel. Folk blogger. Det finnes en uendelig mengde blogger der ute, og flesteparten er som meg. Liten, anonym, der i bakgrunnen. Stiller ikke de store spørsmålene. Diskuterer ikke de viktige sakene. Har intet politisk å komme med. Har liten interesse for sosiale medier og den slags.

Vi tar bildene våre. Skriver tekstene våre. Noen har interesse av det, noen har ikke interesse av det. Sånn er det bare, og sånn bør det være. Jøje meg, så kjedelig livet var, hadde vi de samme interessene.

Stemmen. Min stemme, andres stemme. Eller mine ulike stemmer. Nå. I telegramstil. Andre ganger kan setningene bli lange, de kan bli innfløkte, innholdet kan plutselig dreie seg om alvorlige saker, mastertanker, det er komma i hytt, og i pine, som her. Eller. Jeg skriver pent og ordentlig, saklig og lesbart.

Noen blogger om å være mamma. Hele tiden. Noen blogger om blomster. Hele tiden. Eller om politikk. Absolutt hele tiden. Om nerdegreier. Om å trene. Om å ha ME. Om å være psyikisk syk. Om å quilte, strikke, fotografere. Noen blogger om å blogge.

Noen tjener penger på bloggingen sin. La de gjøre det. La de blogge om neglelakk, onepiecer, hudkremer og siste tur til det afrikanske kontinent betalt av en hjelpeorganisasjon.

Og noen søker Fritt Ord om penger til sine bloggprosjekt. Og får det. Eller får det ikke. Det blir det diskusjoner ut av. Meningene er mange.

Selv har jeg så absolutt ikke søkt penger for å blogge. Min blogg er vel slik det sies hos Virrvarr: En personlig, privat blogg, med karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn.

Greit nok. Dog synes jeg det er interessant at så mange ennå ikke etablerte blogger får støtte, kanskje ikke det at de får støtte i seg selv, men så pass mye penger. Man vet jo enda ikke hvor store disse bloggene blir, om de blir lest. Om måten de presenteres på når det store bloggpublikum.

Jeg ønsker dem likevel lykke til med et lønnlig håp om at de får til den bloggen de ønsker ut fra de kriteriene de har fått pengestøtte. At de ikke bare blir et blaff. At pengene kommer godt med. Det håper jeg også de gjør for Masterbloggen og for mine medsøstreredaktører der. Den bloggen er allerede godt etablert og så absolutt ikke et blaff. Agenda har den også. Makt kan den få.

Selv skal jeg fortsette å blogge uten mål og mening, uten makt og agenda.

Her.

(illustrasjon: Coding Horror)

Vått i vått i vått i vått….

Zik zak, vi drypper på tag, tik tak, det regner idag. Regn, regn, regn, regn øsende regn, pøsende regn, regn, regn, regn, regn deilig og vådt, deilig og råt, skrev Obstfelder, og visst fanden, jeg kunne skrevet en hel bloggpost om regn og nedbør. Om regnet som falt i fjor, og året før der igjen. Om de hundrede dager sammenhengende, bøttevis rett ned, bekker store som elver, elver store som fosser, fosser store som hav. Buldrende nedover fjellsidene. Regn våterer enn det våteste våte. Våtere og mørkere enn noe annet. Våtere enn regn kan bli noen annen plass her i landet. Vestenfor vannskillet. Vått.

Men. Jeg er jo meg mitt ansvar bevisst. Jeg blogger selvfølgelig ikke om regn og vær og vind og enda mer vær og regn, og storm. Storm, og vær og regn blogger jeg ikke om. Jeg gjør ikke det, for på twitter er det blitt meg fortalt at å lese en hel bloggpost om regn, det gjør de altså bare ikke. Så derfor. Ikke mer en er en og to er to, vi hopper i vand, vi triller i sand. Dette regnet, som faller nå i kveld, som falt i dag, og i går, og som er det samme regnet. Om igjen og om igjen. Resirkulerende. Fra sky til hav til sky igjen.

Regn, ras, vått og flo. En hel vegg med regn. Paraplyer som vrenges. Vindusviskere som slår. Tette avløp. Kondens.

Kretsløp.

(Illustrasjon: rainy day)

Baderomsstuntet

Hva er egentlig den der greia med at godt voksne kvinner legger ut undertøysbilder av seg selv på twitter?

Hvem tør å kle av seg? Helle Vaagland mener at det kun er kvinner som er pen og tynn som tør å kle av seg, som tør å være naken. Det sier hun i en «heftig debatt» med Marianne Aulie på VG-tv. Selv blir jeg bare sittende å se på Mariannes lepper, hennes lek med håret, hennes måte å snakke på. Vi skal være oss selv, sier Marianne, som selv bare bruker øyekrem, og bildene av seg selv er kun en del av et kunstprosjekt. Hun mener at Helle Vaagland gjør seg styggere enn hun er, og at hun burde stått der i kraft av å være mor. Eller noe.

Jeg blir egentlig bare litt matt av den debatten. Egentlig blir jeg litt matt av alle damer som legger ut bilder av seg selv på den måten der. Ikke fordi jeg har noe i mot kropp. For all del. Jeg liker kropp, jeg liker kløft, jeg liker pupper, jeg liker feminitet. Jeg ser også ironien Helle Vaagland spiller på når hun tar det samme stuntet. Slik jeg også ser at Marianne Aulie ikke forstår selve begrepet ironi.

Skulle jeg selv ta baderomsstuntet? tenker jeg. Stå der med min trebarnsmage, mine forholdsvis faste pupper og til dels smale lår fri for cellulitter, nesa som er litt skeiv, det ene øyet som skjeler når jeg er trøtt, håret som innimellom får et flatt preg? Skulle jeg laget flere valker, eller skulle jeg strammet magen? Skulle jeg laget trutmunn, eller ledd rått? Hadde jeg framstått som feminist, eller hadde det hele bare vært innmari teit? Hadde jeg fått 600 følgere på twitter i løpet av et døgn? Hadde jeg i det hele tatt blitt lagt merke til?

Nei. Jeg hadde ikke blitt lagt merke til. For jeg har ikke noe navn. Jeg har ikke vært i media, jeg har ikke skrevet bok, jeg er ikke programleder på tv. Jeg er fullstendig anonym, sånn sett.

Og egentlig kunne jeg ønske at kvinner slapp å kle av seg for å vise at de var kvinner, om det så var i pornoens, i kunstens eller feminismens navn.

Problemstilling

I morgen. Nei, i dag faktisk, går fristen ut for å levere inn skisse til promblemstilling/tema for masteroppgaven.

Fremdeles kverner det i hodet mitt. Fremdeles lurer jeg på hva jeg bør havne på. Jeg vet at jeg ikke er alene om å kverne.

Faget mitt. Velferdsforvaltning. Der vi er

opptatt av hvordan sosiale- og helsemessige oppgaver søkes løst i organisasjoner og i et samspill mellom stat, kommune, lokalsamfunn, private tjenestetilbydere og brukerne.

Der vi skal få

kompetanse om organisering og tilrettelegging av tjenester for å oppnå viktige mål og for at dette bedre skal tilpasses brukerens behov og ønsker.

Og da er jo spørsmålet. Skal jeg

1) satse på en oppgave som handler om arbeidslinja/aktivitetslinja i Nav?
2) satse på en oppgave som handler om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom brukerne og Nav?

eller

3) satse på en oppgave som tar for seg kulturbygging i Nav?

Og hvorfor skal det i det hele tatt handle om Nav, spør vel noen. For derfor, kan jeg svare. Men ettersom det ikke er noe svar, så er det rette svaret at det skal handle om Nav fordi det er interessefeltet mitt innen velferdsforvaltningen. Fordi jeg har jobbet innen trygd og arbeid i 15 år. Fordi det er interessant. Og fordi jeg vil ha svar på noen spørsmål som ligger der ubesvart og som det er lite forsket på.

For dette er forskning. Jeg har lett for å glemme det. Jeg kom på at det er forskning nå i dag, da jeg stod der i solskinnet på ferja og snakket med en sambygding. Du skal forske du da, sa han, da jeg sa at jeg studerte litt på si. Jo, visst søren skal jeg forske.

Men. Jeg kom ett skritt videre i kveld. Jeg leste Øyvind Kvalnes (@othinker) sin bloggpost om Homo Economicus, det økonomiske menneske – som i en hver situasjon ser etter den beste løsningen for seg selv. ”What’s in it for me?”. Der viser han til økonomen Sumantra Ghoshal og det han sier om forhold som betyr ekstra mye for mennesker: Egeninteresse, andres velferd og rettferdige prosesser. Og jeg fant ut at dette er noe som passer inn i en av oppgavetankene mine i alle fall.

Men. Når jeg tenker meg om, passer det inn i alle tre oppgaveidèene.

Så muligens er jeg like langt.

(Illustrasjon: Saying Images.com)