Tanker jeg har om deg og vår elskov

Si meg, hvor blir elskov til? Hvor hjertet vil? Hvor hodet vil? Hva gir næring til dens ild? Dette er lånte ord fra William Shakespeare, slik overskriften er lånte ord fra bloggens bakrom. «Tanker jeg har om deg og vår elskov». En vakker liten setning. Noen har en romanse gående, en mann, eller en kvinne, vil finne ut hva nettet kan svare. Hvilke tanker har jeg om deg og vår elskov.

Jeg kan ikke svare. Jeg har mine tanker om elskov, om kjærlighet, om vennskap. I mitt hjerte vokser et tre med mange greiner der det kommer nye blader til, blader jeg ikke vil miste. Kjærlighetsblader.

cute,girl,heart,illustration,blue,bubble-f8d0f3b735cd2ce98841f910df32578b_h

Hva elskov er, vet ingen å forklare:
hvori den stikker, denne glade tro,
at en ble skapt til salig liv i to –
se, det kan ingen mann på jord besvare.
Henrik Ibsen

(Illustrasjon: Love exclamation girl )

Å gjøre kjønn

gender_big«….og rederforbundets usedvanlig vakre president….», sa professor Stein Ringen, og jeg tenkte hva i huleste det hadde med saken at rederforbundets president var vakker. Hva er det med disse gamle menn som ofte, eller alltid, eller nesten alltid må putte inn slike adjektiv? Rederiforbundets president er kvinne. Rederiforbundets president er en vakker kvinne. Men hva så? Hva hadde det egentlig med saken å gjøre? Ringen holdt foredrag om velferdsstaten, han. Om hvordan velferdsstaten hadde utviklet seg de siste 10 til 20 årene. En helt kjønnsløs velferdsstat forsåvidt, hvis vi ser bort fra demografi og kvinners fertilitet og fødselstall som går ned i hele Europa, så var i alle fall forelesninga hans kjønnsløs. Det var liksom neste forelesning som skulle handle om å gjøre kjønn i organisasjoner, basert på Elin Kvandes bok Doing Gender in Organizations. Vi fikk litt hakeslepp, flere av oss voksne kvinnelige studeneter i salen, midt i et forholdsvis bra foredrag falt denne kommentaren, og jeg ble i alle fall litt satt ut. Sidedama mi også, forsåvidt, kvinneaktivist og av de rødeste røde, som hun er. Selvfølgelig i ferd med å si noe, men holdt klokelig kjeft. Det var nok det beste. Eller er det det? Burde vi gi dem inn, disse mennene som ikke kan holde kjeft om kvinnens utseende. Presidenten kan gjerne være stygg som arvesynda for mitt vedkommende. Det er saken likegyldig.

Den kjente professor har nettopp «gjort kjønn» på et stereotypt symbolsk nivå. Han har framstilt rederforbundets president som vakker, men hadde han gjort det dersom presidenten var en mann? Neppe. Da hadde han kanskje sagt at presidenten var handlingsdyktig. Jo, jeg tror det. Presidenten har ertet på seg andre rederimedlemmer, mannlige sådanne, ved å uttale seg om velferdsstaten, og det blir uttalt at hun bare er ute etter å markedsføre seg selv. Jeg tror neppe disse rederne hadde reagert slik om presidenten var en mann, og de hadde neppe sagt at han var ute etter å markedsføre seg selv. Det ser ut til at det henger igjen en forestilling at hun som kvinne skal være samarbeidsorientert og omsorgsfull på redernes vegne. Hadde hun vært mann, hadde nok hennes utspill blitt betraktet som rasjonelt, hun hadde blitt sett på som særlig beslutningsdyktig og handlekraftig. Det hun har sagt er at det ikke er skattetrykket som er problemet i Norge, men at det er innretninger som er viktigst. Som mann hadde hun kanskje ikke sagt det? Jeg aner ikke. Skattetrykk har jeg veldig liten peiling på. Ikke fordi jeg er kvinne, men fordi det ikke interesser meg nevneverdig.

Det som imidlertid interesser meg er måten vi forstår kjønn på. Det kan jo forstås biologisk, som noe vi er, eller det kan forstås som sosialt kjønn, som noe vi blir gjennom erfaringer vi gjør oss som kvinner og menn. Det første er på en måte kjønn som substantiv, der variabelen er kjønn og verdiene er kvinne og mann. Det andre er kjønn som adjektiv, der begrepene kvinne og mann bærer med seg noen særlige egenskaper. Elin Kvande har en annen måte å se kjønn på. Dette er kjønn som verb, det hun kaller «doing gender». På norsk å «gjøre» kjønn, der kjønn er en kulturell kode som skapes i relasjoner og interaksjon mellom menn og kvinner, mellom kvinner og mellom menn. Å gjøre kjønn finner sted i prosesser på individuelt nivå, på strukturelt nivå og på symbolsk nivå.

Som kvinne og mann danner vi opplevelsen av handlingsrommet vårt på individnivå der vi etter hvert gjør oss opp meninger om hva vi kan klare å realisere her i livet, men dette påvirkes igjen av de to andre nivåene. Dette kommer til syne når menn ganske så systematisk finnes i høyere stillinger og har posisjoner i samfunnet som kvinner må streve lenger med å oppnå. Samfunnsstrukturen virker dermed direkte inn på det handlingsrommet vi selv skaper oss, og det er snakk om kjønnede samfunnsstrukturer der det blir ulik fordeling av ressurser som f.eks makt og økonomi. Det symbolske nivået kommer til syne i forestillinger og forventninger om hva som er passende adferd. Det oppstår stereotype forestillinger som mer eller mindre blir tatt for gitt, og dette kommer igjen til uttrykk i måten vi snakker om kvinner og menn på.

Og det er den stereotype forstillingen som kommer fram når Ringen sier disse bevingede ord om den usedvanlig vakre presidenten. Vi diskuterer dette i forelesningen om å gjøre kjønn. Det merkelige er at ingen av mennene i salen har reagert på utsagnet. Kankskje ikke det er så merkelig? De hadde vel kanskje sagt nøyaktig det samme selv. Tja – der ga jeg mannen noen stereotype trekk, faktisk. Det at mannen aldri kan la være å bemerke kvinnens utseende.

Selv traff jeg forøvrig en usedvanlig vakker og muskuløs herremann på treningsturen min dagen før disse forelesningenen.

(Basert på Elin Kvande «Doing Gender in Flexible Organizations og forelesninger på HIL 01.10.2009)

Norge i en koselig boble

Jeg liker sånne valgkamper, sier 11-åringen og suger intens på det grønne dropset. Hun har nettopp blitt enig med seg selv om at SP-dropset er bedre enn AP-dropset. Hvis Høyre hadde hatt drops, hadde de vært blå, sier hun, og da hadde jeg blitt blå på tunga. Er jeg grønn på tunga nå? Nei, hun er ikke grønn på tunga. Selv har jeg spist det røde dropset, og er ikke overvettes begeistret for smaken. Det grønne lar jeg være. 11 åringen har samlet valgkampmateriale, og nå blåses det i ballonger, røde, gule, grønne og blå. Hun er klar på at dersom hun skal stemme, blir det SV, for hun har laget veggtavle om SV på skolen, sammen med Preben. Der var det ingen som laget veggtavler om FrP og Krf.

Vil du hjelpe til med å få en statsminister fra Hordaland, spør ordføreren, og legger arma om skulderen min. Ordføreren har blazer og høyremerke, og har sant og si gjort en god jobb for kommunen og regionen. Det skal han ha. Vi ser på bildet av Erna, ganske pen, men jeg må innrømme at jeg heller vil ha en statsminister fra Oslo. Han er mye penere. Og de eldre herrene der på standen ler, nå må du passe deg, for mannen din står bak deg, humrer en tidligere ordfører, også han fra Høyre, men eg beliter meg ikkje. Mannen min tåler såpass, sier jeg, tar i mot den røde obligatoriske Arbeiderpartirosen på vei ut, og observerer en ensom representant fra Frp der helt nede ved utgangsdøra.

Eg e over 18 år, roper mannen min i telefonen. Han er bergenser og vant med å snakke i motvind. Lærer og fagforeningsleder er han også, og derfor pr definisjon ikke en blå mann. Han har fått Norsk Gallupp på tråden, og er strålende fornøyd. Sv, sier han. Tror du meg ikkje? Jeg hører mannen i andre enden le, og de setter i gang en samtale helt på siden av det Galluppmannen egentlig ringer for. Du har vel andre du skal ringe til, og da kan vel ikkje vi fortsette praten, sier mannen min, og ønsker Galluppmannen lykke til og får vite at valgmålingen kommer i Aftenposten i morgen. Mannen min liker sånne undersøkelser. La du merke til at Frp hadde dårlig med besøk på standen sin, spør han.

Hvor går vi etter mandagens valg? Hvor er Norge på vei? Jeg leste med stor interesse den franske journalisten Gwladys Fouchés kommentar i Bergens Tidende lørdag 12 september. Dere nordmenn befinner dere i en svært luksuriøs posisjon, sier hun. En koselig liten boble. Det er interessante betraktninger om oss nordmenn fra en utlendings ståsted. Fouche har latt seg fascinere av at NRK hadde politikerdebatt fra et norsk fengsel, og at en innsatt kunne knuse politiske argumenter. Så fascinert ble hun, at hun hadde en sak på dette i The Guardian. Noe slikt kunne aldri skjedd i England og Frankrike, sier hun. Men noe av det som treffer meg mest, er det hun sier på slutten: I andre land ville en statsminister som Stoltenbeg blitt hedret for sin gode styring av landet gjennom en økonomisk krise. I stedet må han kjempe med nebb og klør for å beholde posten sin.

Kanskje er det fordi nordmenn har det så bra. Kristelig Folkeparti oppsummerer det kanskje best med sitt slagord: «Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra?» For meg betyr dette at det ikke finnes noen store problemer i Norge. Men mange mennesker er fremdeles misfornøyde med tingenes tilstand, og ønsker å eksperimentere med nye regjeringer hvert fjerde år – siden 1996 har ingen sittende regjering vunnet et valg. Det er en luksusposisjon å befinne seg i, og dere er de eneste som er heldige nok til å ha det slik.

quo vadis 2

Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra? Google ordet misfornøyd, og du får 182 000 treff. Google ordet fornøyd, og du får 2 120 000 treff. Det er derfor god grunn til å være fornøyd med tingenes tilstand.

Godt valg!

Det gode liv på landet?

Det er istida sin skyld. Breen lå over landet, det var kaldt og intet liv, men så en dag begynte noe å røre seg, det ble gradvis varmere, isen smeltet dag etter dag, år etter år, den gnagde seg nedover, og opp steg fjellene og isen for ut i sjøen og til havs. En fjordarm strekker seg fra Holmen Grå der ute ved Fedje og havet, Fensfjorden heter den der ute, den slynger seg innover i Nordhordland, blir til Austfjorden og fortsetter videre innover i den innerste kommunen før Sognegrensa til den ender der inne i dypet, der sola forsvinner i oktober, og gir levelige oppvektsvilkår for små yngel og fisk som skal forskes på. Istida laget denne fjorden, og det kunne den godt latt være. Særlig den innerste delen, den som deler min bostedskommune i tre.

Utsikt fra Vardane

Eller det kunne vært Formannskapsloven av 1837 sin feil. Den gangen kommunikasjonen gikk til vanns, kommuneinndelinga fulgte fjordarmene, og dette så riktig så tilforlatelig ut, helt fram til folket ønsket seg veier. Så la man ned og slo sammen og fikk redusering, men enkelte kommuner opprettholdt sine gamle grenser. Denne, foreksempel, med sin fjord duvende gjennom landskapet. Fjorden som var en nerve i eldre tid, men som i dag stort sett ligger der stille, av og til frådende, noen ganger med fiskende tyskere, på sommerstid et eldorado, men som regel kun som et trafikknutepunkt mellom sør og nord.

Utsikt mot fjellheimen

Fjorden, som gjør at det så og si er portforbud mellom kl 23.00 og 06.00. Den som gjør at man alltid må være innstilt på ferjetider. Den som gjør at det til tider er gnisninger mellom kommunens innbyggere på hver side av denne fjordarmen. Den som gjør at jeg ikke kom inn i kommunestyret den gangen fordi jeg flytta over fjorden, og de sør for fjorden ville ikke ha noen nord fra fjorden inn i kommunestyret, fordi de nord for fjorden var mot noe som de sør for fjorden var for. Eller omvendt. Fjorden gjør at alt styres etter ferjetider, og fjorden gjør at det fremdeles er tre 1 til 10 skoler i kommunen, som gjør at man fremdeles, men heldigvis unntaksvis, er misunnelige på hverandre og vil ha det samme som naboen. Heldigvis ble det tatt til vettet for en del år siden, og kommunelegene fikk en arbeidsplass å forholde seg til og slapp å har tre oppmøtesteder. Men på sørsida av fjorden forsvant banken, den flyttet nordom fjorden, posten ble borte, forsikringsselskapet flyttet hele personalet til Knarvik, butikken har færre og færre varer, barnehagen måtte stenge to avdelinger grunnet barnemangel og de eldre ble satt på ferja og flytta over til nytt og fint sykehjem for noen år siden. Men det bygges, både i sør og i nord og i indre deler av fjorden. De yngre flytter tilbake.

IMG_2292

Hva flytter de tilbake til? De flytter tilbake til nye hus. Det er viktig for dem, og særlig hvis det følger med ei nausttomt. Så flytter de tilbake til full barnehagedekning og makspris på 1500 kroner. De flytter dessuten tilbake til sin egen slekt som gjør at de kan få hjelp for at hverdagen skal gå opp. De flytter tilbake til et sted uten rushtrafikk og der de innen en radius på noen mil har både butikk, frisør, lege, tannlege, fysioterapeut og offentlige kontor. De flytter tilbake til en kommune med gode skoler, de flytter tilbake til en kommune med en velfungerende og ganske rimelig kulturskole, de flytter tilbake til et yrende kulturliv, til fjord og til fjell. De flytter dessuten tilbake til en kommune der de selv er nødt til å trå til og være aktive for å holde hjulene i gang.

De flytter dessverre ikke tilbake til arbeidsplasser. Her er det ikke kundegrunnlag nok for flere enn et par frisører og noen dagligvarebutikker, det trengs heller ikke mer enn tre drosjeløyver, og innenfor gründervirksomhet er det egentlig nok med et firma innen reiseliv og et firma innen fritidsaktiviteter. Er du derimot fiskeforsker, kan du få deg jobb på forskningsstasjonen, og har du et fagbrev innen akvakultur, vil det være en arbeidsplass for deg. Har du varme hender og kan tenke deg en jobb i pleie- og omsorg, kan det sikkert finnes en stilling på noen prosent, og er du lærer… Ja, er du lærer, må du kanskje belage deg på å vente til noen har gått av med pensjon. Kjører du dumpers og har det greit nok med det, kan du kanskje få jobb hos en eller annen entreprenør. Men ellers, ellers må de belage seg på pendling. Til industriarbeidsplassene i Sløvåg og Mongstad er det ikke så langt, og til Nordhordlands hovedsete, Knarvik, er det også overkommelig å komme seg. Likeså til Bergen.

Jeg har lest om Den sunne bygdeflukten hos Jacob Arvola og Draumen om tilbakeflyttaren hos Bjørn Egil Flø, to nokså ulike bloggposter, men begge like tankevekkende. I vår kommune, som vi nok må kalle bygd, eller «landet», som de sier i Bergen, har det gjennom flere år vært fraflytting, men likevel lever drømmen om tilbakeflytting. Ordfører og rådmann drømmer sterkt om dette, og ønsker velkommen tilbake med lovnader om det meste. Foruten arbeidsplasser.

Drømmen lever, men likevel skjer det lite når det gjelder tilbakeflytting, skal jeg tro Bjørn Egil Flø. Det kan skyldes at byene våre er for gode, eller at det er for kort vei til skog og mark, det kan være hyttekulturen vår, eller det kan være at byene er like trygge og sunne som bygdene. Jacob Arvola mener at det er en lokalpolitisk trend når det gjelder å gi ungdommen dårlig samvittighet for ikke å flytte «hjem». Begge bloggpostene burde blitt lest av kommunens ledelse.

IMG_1937

Selv er jeg innflytter og dagpendler. Jeg har ingenting som binder meg til kommunen, utenom familien min, altså min mann og mine barn. Ingen av oss har slekt her. Vi kunne egentlig ha bodd hvor som helst, og så valgte vi denne kommunen der alle de ca 1700 innbyggerne fint ville fått plass i en vanlig boligblokk i Loddefjord. Jeg bor her, selv med de begrensninger en slik liten kommune gir, men jeg vet at jeg bor her på ubestemt tid. Foreløpig fordi det er gode oppvekstvilkår her, og fordi jeg får ro i sjela mi ved å vandre i fjellet, og fordi jeg får brukt meg innen kulturlivet, og fordi jeg kan sette meg i bilen og ta turen til Bergen dersom jeg har behov for andre inntrykk. Jeg er likevel ikke begeistret for snakket om å få ungdommen til å flytte hjem. Flytting til hjemtraktene må først og fremst være et ønske hos dem det gjelder, og der jobbene ikke vokser på trær, er det heller ikke særlig hensiktsmessig å bo.

Det var frispark. Det kan jeg se med et blått øye.

soccer_cartoon_penalty

En gang for lenge siden heiet halvparten av guttene i klassen på Liverpool og den andre halvparten heiet på Arsenal. En av guttene var ikke interessert i det hele tatt, og jeg vet vel fortsatt ikke om han overhode var interessert i noe som helst. Læreren oppmuntret guttene, leste gårsdagens VG i timene og kunne disse engelske fotballspillerne på rams. Kevin Keagen var det en som het, husker jeg, og jammen ble ikke lilleboren til Kåre hetende det. Kevin, altså. Vi jentene spilte håndball, og det var i lærerens øyne noe annenrangs noe.

Fotball var aldri greia for meg, selv ikke etter at jeg traff en sportsidiot og hadde den første skikkelige daten på cupfinalekampen mellom Brann og Bryne i 1987. Man var jo med, men husker ikke resultatet, bare bjellene til Bryne, korte fotballshortser, mannbein, deilig vær og hånd i hånd ned fra Ullevåll og middag på kinarestaurant før vi returnerte til Bø. Og jammen hadde vi ikke følge av Sissel Kyrkjebø. Det var høy kjendisfaktor der på Ullevåll.

Fotball er så alvorlig, forstår jeg. Molde slo Rosenborg i går, og jeg vet ikke helt hva som skjedde, annet enn at keeperen slapp inn fem mål. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig for Rosenborg, men jeg kan tenke meg man ikke var særlig høy i hatten der i garderoben. Den tiden er visst forbi da Nils Arne kom fram med tunga og snakket om Go Fot-teorien sin og sa at hvis du ikke klarte å leve med å tape fotballkamper, kunne du ikke holde på med det.

Fotball er nok veldig viktig. Sannsynligvis den mest viktigte sport i hele verden. Særlig på TV2 er det viktig, der en gjeng dresskledde mannfolk sitter rundt det runde bord og diskuterer. Diskuterer og analyserer. Det er kjempeviktig. Jeg vil tro det er derfor de har på seg dress. Mørk dress, må vite, slik at vi ser viktigheten i det hele. Ingen må komme i lys dress å stille seg opp her hos viktigheten selv, slik han gjorde Jørgen Kosmo da han ble avbildet i sin beige dress på Natos toppmøte. Det ser ikke like viktig ut med lys dress. Derfor sitter Mini der i sin mørke, og han kan le så mye han vil. Fotball er og blir viktig. Der på TV.

Det er mange som nesten dør der ute på banen, og så er det så voldsomt mye å ergre seg over. Motstanderen, foreksempel. Og dommeren. Hvis det ikke hadde vært for motstanderen og dommeren, så hadde vi jaggu tatt tre-poengeren i dag. Og Brann, de har vunnet. Etter første seriekamp har de vunnet. År etter år. Og Stabæk? Ja, ikke vet jeg hva jeg skal si om Stabæk. Det klarer Nannskog helt fint selv. Putt en mikrofon i hans retning, og ut kommer de, ordremsene.

Og ellers vet jeg ærlig talt ikke så mye om fotball, jeg, annet enn 22 mann på banen, en ball og to mål. Og at det var frispark. Det kan jeg se med et blått øye! For å sitere Terje Dalby, som har levert svært mange udødelige fotballsitat, selv om han sannsynligvis ikke slår Ivar Hoff: Har du en fotball, så har du alt.

Jeg lar fotball på TV gå sin gang og setter meg godt til rette med en bok om lek og idrett fra det herrens år 1910. I 1910 var det en helt annen stil over fotballen. Ikke noe alvor, bare lek, og noe av det viktigste i 1910, i følge denne enestående boka Friluftslek av Hans Hegna, var følgende

Leken består deri at hvert lag forsøker at sparke fotballen gjennem motstandernes maal, og forsvarer sitt eget.

Noen har det med å glemme akkurat det, særlig det første om å sparke fotballen gjennom motstanderens mål. 90 minutter med springing fram og tilbake på en bane med en ball er liksom ikke særlig interessant dersom ballen ikke av og til kommer mellom beina på keeperen.

Leken, ja. I 1910 var det visst slik at man var i ferd med å glemme leken, og det ville Hans Hegna gjøre noe med. Derfor denne lille hendige håndboken på 114 sider med utvalgte leker og idrætsformer for skoler og ungdomslag.

Vor ungdom er kommet bort fra leken, bl.a. fordi forældre og foresatte i lang tid har pekt paa skolearbeidet, den intelektuelle træning som ungdommens fornemste syssel. Det er blit tat mere hensyn til kundskaper end til karakter og helse. I byene er det gaat fortest med tilbakegangen, fordi der er det mer som fører bort fra et sundt ungdomsliv, likesom leiligheten til et saadant er blit mer og mer indskrænket. Men da bygdene gjerne henter sine forbilleder fra byene, har det ogsaa gaat tilbake der.

Skulle nesten tro dette var et sitat fra dagens lokalavis. Det lokale fjerdedivisjonslaget må trekke seg fra serien pga mannefall. Kanskje noen av følgende balleker er et alternativ mens de venter på ertstatninger, eller hvis det viser seg at det blir en tung vei å gå for dem:

Langball, slagball, ringball, stikkeball, stokball, is-stokball, ballonball, slængeball, kurvball, taarnball, netball, skiveball, keiserball, grindball, munk, jagtball, Per i gropen og ball i hat.

Faktisk er både ringball, stokball, ballonball, kurvball, netball, skiveball, keiserball, jagtball og Per i gropen ballspill som også jenter kan bedrive. For som Hegna så fint sier det:

Nogen av de sterkeste kampspil er ikke egnet til at øves av jenter. For dem vil sang og danseleker faa en mere utstrakt anvendelse.

Så vet jeg også det. Og skjønner med det samme hvorfor de dresskledde rundt det runde bord er menn. Det er jo klart man må ha tyngde bak ordene når man skal diskutere og analysere fotball. Når du ikke er god nok som fotballtrener lenger, får du jobb som ekspert på TV. Var det visst Tom Nordlie som sa.

Kroppskompleks

bungee

Hvem fanden er Pernille Holmboe? var det første jeg tenkte da reklamen gjorde meg oppmerksom på at norske kjendiskvinner skulle stille i all sin nøgne prakt i neste nummer av Elle. Elles redaktør får ha meg unnskyldt, men jeg kommer ikke til å kjøpe denne glansa greia for å se disse kjendisdamene, og heller ikke for å finne ut hvem fanden Pernille Holmboe er. Det kunne Google fortelle meg med sine 6700 treff, og hun ser like lite spennende ut som andre kvinnelige modeller. Både med og uten klær. De ser jo stort sett like ut hele gjengen. Noen lange lemmer og et ubestemmelige ansiktsuttrykk som skulle de slukt en sitron uten at det skal vises for mye.

Hildrande du, kan jeg si i kor med eminente Dagfinn Nordbø. Han hadde en alldeles fortreffelig kommentar i lørdagens VG (25. juli 09), og den er også å finne på bloggen hans. Han kom ikke like godt ut av det i samtale med Signy Fardal i NRKs Ukeslutt (25. juli 09), men det synes jeg han bare skal være glad for. Det er jo en alldeles håpløs debatt når Elles sjefsredaktør har bestemt seg for at hun har gjort sommerens scoop.

Nordbø kaller damebladets redaktør for hyklersk. Enig. Her bekymrer hun seg stort over at kvinner har komplekser for kroppen sin, for deretter å vise fram bilder av fem kvinnekropper uten synlige lyter. Disse nøgne kvinner skal fortelle hvilket forhold de har til kroppen sin, for i følge Fardal så er vi alle veldig opptatt av denne kroppen og hvordan vi ser ut og slikt. Særlig på denne tiden av året. Og da må vi få lese om Synnøve som har slike komplekser at hun ikke tør å dusje sammen med andre på offentlige bad. Mulig hun har et gedigent fødselsmerke på rompa, det kan jo enhver gremmes over, men det sier ikke Elles coverbilde noe om. Alle damer har visst komplekser for kroppen sin, skjønner dere, til og med disse vakre skapningene her. Ja, ja. Trasige greier, egentlig, men Fardal gjør det definitivt ikke enklere for damer som virkelig har store problemer. Om jeg ville sett Fardal naken, slik Nordbø har et ønske om, er jeg imidlertid usikker på. Egentlig lar jeg nakne damer seile sin egen sjø, men det hender jeg lurer på hvor ofte de er framme med barberhøvelen. Eller om det er slik at de har tatt en hairremover som fjerner alt kroppshår for ever and ever.

Åkke som. Det jeg egentlig lurer på, er hvorfor Fardal er så skråsikker på at alle kvinner synes det er noe galt med en selv? Er det noe som har gått meg hus forbi? Hun sier at vårt dårlige kroppsselvbilde sitter i hodenen våre. Det kan hun sikkert ha rett i, men det sitter også i hodet til Fardal at dette visstnok skal gjelde alle og enhver. Snakk for deg selv og dine glansede skjønnheter, du Fardal. Jeg kan godt tenke meg at vi er opptil flere som ikke har så voldsomme komplekser. I alle fall er det ikke slik at våre små skavanker overskygger alt annet og gir oss de største sorger og bekymringer. Jeg kan gjerne gå i en offentlig dusj med føflekken jeg har strategisk plassert der bak og mitt noe assymetriske puppestell, det dreier seg vel om noen millimeter her og der, men jeg kan da kompensere disse skavankene med noen voldsomt lekre muskler i leggene. Synnøve bør også få seg slike leggmuskler. Da er jeg sikker på at hun tør vise seg i fellesdusjen.

(Illustrasjon: the humor archives)

Om skatt og sånn

Hagen reiser ikke til Sveits med pengebingen sin likevel. Har han funnet andre måter å sikre bingen på, slik at ikke B-gjengen utkledd som Den Norske Stat skal klare å få tilgang på formuen? Kuler og kanoner og krutt, kanskje.

Det kan være man er flere som ser seg tvunget til emigrasjon og utflagging. Det kan derfor være lurt å regne ut formuesskatten sin. Særlig hvis man vinner mange millioner kroner på kveldens Lotto, foreksempel. Lotto-Hilde gjør hva hun kan for at akkurat du skal vinne, og så kan det være at dette multikulturelle skatteparadiset der nede mellom fjellene i Europa får økt innbyggertallet sitt.

us22

Hadde jeg hatt alle de der pengene som raser ut av Skrues pengebinge, måtte jeg nok ha betalt min skatt jeg også. Og ettersom jeg ikke tviler på mine politiske sympatier, hadde jeg betalt min skatt med glede. Tror jeg. Hvis det ikke har seg slik at politiske sympatier heller mer mot den andre politiske retningen dess mer penger man får mellom hendene? Jeg har en mistanke om at det kan ha seg slik, og at dess mer milliarder man rår over, dess mer grådig blir man. Det er selvfølgelig bare en mistanke, ja, bare en insinuasjon jeg har, og dette har slettes ikke rot i virkeligheten. Slettes ikke.

Nå har det seg slik at både inntekt og formue er langt under pari, og jeg har desverre aldri brydd meg særlig om formuesskatten. Det er jo nesten litt flaut. Jeg burde bli mer interessert i slik, og derfor kan jeg fortsette lørdagskvelden med Finansdepartementets oppbyggelige litteratur om skatt. Slik at interessene mine kan dreie seg om mer enn krig og fred og sånn.

Vestlandet svikter sine mørkemenn

Vestlandsvelgerne svikter KrF. Jeg tenkte jeg skulle sette et utropstegn og et hurra etter denne setningen.

Vestlandsvelgerne svikter KrF! Hurra!

De tror ikke noe på det selv da, for de har visstnok både et bredt verdibudskap og et kjempepotensiale:

Nestleder i KrF, Inger Lise Hansen vil ikke være med på at partiet er i ferd med å miste taket på Sør- og Vestlandet.

– Jeg tror ikke det. Klarer vi å kommunisere det brede verdibudskapet vårt tror jeg vi har et kjempepotensial.

Men – enn så lenge: Vestlandsvelgerne svikter KrF! Hurra!

Ny bil? Hvilken farge?

illustrationcityenvironmentgraphic_designironysketch-1db1e429de8f38abf0a5780540a085ab_h

Jeg kunne gjerne gratulere med ny bil, sa han. Det var både litt kult og litt ekkelt med den nye bilen, for det var en ny gammel bil, og gamle biler er ikke som nye. Jeg gratulerte selvfølgelig, og i samme åndedrag spurte jeg om type og farge. Det var da et veldig jentete spørsmål da, mente han, og siktet med det til at jeg spurte om fargen. Ingen andre hadde spurt om det. De hadde spurt om motor og kilometer og slikt. De var menn. Ingen av dem hadde spurt om farge.

Mulig det er jentete å spørre om farge? Nå hører det med til historien at den nye gamle bilen er rød, men jeg tror ikke det er tilfeldig at han valgte en rød. Det er den tredje røde, men det er noe som sier meg at fargevalg er viktig, selv om man er mann. Både fargeval og type. Jeg har en fornemmelse av at han ikke ville gått for en mørkeblå bil. Eller en brun en. Så absolutt ikke en brun en.

Det er sikkert slik at de fleste bilkjøpere er menn. Jeg har ikke gått dette nøyere etter i sømmene, men jeg antar det. Ut fra en helt objektiv undersøkelse i mitt nærmiljø, gjort akkurat her og nå. I følge VG er det røde bruktbiler som selges raskest. Det vil ergo si at denne knalle fargen, som er lekker når det kommer til kjole og damesko, altså slike ting som jenter kjøper mest av, er umåtelig populær blant bilkjøpere, og dermed blant menn. De hadde aldri funnet på å kjøpe noe annet i rødt, hadde de vel? Rød dress? Neppe? Røde sko? Med mindre du var svært eksentrisk?

Hva som får meg til å tro at han ikke ville valgt en brun bil? Kan en bil være brun? Med mindre det er en _Matzun_ fra tidlig 70-tall? Jeg vet ikke. Jeg bare siterer min far, bilmannen, som leste tyske Auto motor und sport og gikk for franske biler. Hvite Citroener. Røde Renaulter. Kameraten gikk for det italienske. Svart Alfa Romeo. Verstingbilen ville vært en brun blanding av Mazda og Datzun. En Matzun.

En undersøkelse fra NAF sier at bilkjøpere er mer opptatt av fargen på bilen enn garantien. NAF-testen slår derimot hull på myten om jenter og fargen på bilen:

– Og så er det et interessant funn at kvinner ikke er mer opptatt av fargen enn menn. Dette slår i hjel en gammel myte, sier Inger Elisabeth Sagedal.

Det er derfor ikke jentete å spørre om fargen på bilen. Det er bare et helt naturlig oppfølgingsspørsmål. Slik vi spør om fargen på huset, eller kjolen, eller den nye sofaen. Vi spør om fargen når mannen har kjøpt seg bil. Når vi selv kjøper bil, ser vi på helt andre egenskaper. Kilometertelleren foreksempel.

(illustrasjon: Josh Cochran)