Kategoriarkiv: Tankespinn

Forglemmegei

Det er Jonsok, Midtsommar visst. Ho tenkjer på dei sju sortar blomar ho skal plukke, dei sju markblomane som ho skal leggje under puta for deretter å drøyme søtt om sin komande ektemake. Sju grinder skal ho visst også hoppe over dersom drøymen skal bli til sanning.

Sju markblomar. Sju grinder. Kva er det ho tenkjer på, gamle kroken? Kva skal ho med dei sju blomane? Og kva med dei sju grindene? Ho set i å fnise, som i sin ungdoms vår. Jo, skulle ein sett. Ho, hoppande over dei sju grindene.

Ho luktar bålet som er i ferd med å brenne ned, ho høyrer låtten frå vaksne og ungar ute på tunet. Sjølv har ho nesten tatt kvelden, sit i stolen framfor glaset, tenkjer på blomane, tenkjer på åra som har gått.

Dei sju blomane. Det kunne vere eit bilete på dei sju menn som i hennar ungdom og vaksne liv har vore noko meir for henne, sju gutar og menn som på kvart sitt vis sette sine spor. Dei tre i hennar tidlege ungdom, som kom, var og forsvann. I seinare år har ho ikkje tenkt mykje på dei. Den fjerde. Han som kunne blitt noko meir, trulova som dei var. Den femte. Han som blei verande, han som blei ektemake, far, bestefar. Den sjette. Ho sukkar, ho veit det er feil av henne å tenke på den sjette. Dei var begge gifte på kvar sin kant. Den sjuande.

Lette barnetrinn over stovegolvet fram til den gamle oldemora i stolen. Dei har plukka blomar til henne, to bukettar. Ein med sju sortar markblomar, for at ho skal ha dei under puta om natta, seier dei. Djupt alvorleg. Og ein bukett med blå forglemmegei. Fordi dei var så vakre. Dei kan ho sett i ein vase. Så er ungane vekke, og i fanget hennar ligg bukettane. Åtte sortar blomar.

Ho lukker augene, ser den sjuande så klårt, og som alltid vert ho glad når ho tenkjer på den sjuande. Så, du er her enno, kviskrar ho, ser at han sit der på greina i hjartet hennar, og der er dei andre og. Og dei tre frå ungdomen, framleis like unge og fine som dei var den gong.

Hovudet duppar, ho legg handa over blomane i fanget. Sju sortar, sju menn. Den åttande blomen, forglemmegei. Nei, ho gløymer ingen av dei. Vi skal snart sjå kvarandre att, tenkjer ho, og kviskrar, ganske stille: Forglemmegei.

En Nav-sak har alltid flere sider

Av og til tror jeg avisene skriver noe bare for å ha noe å skrive. Om sommeren foreksempel, når det ofte er litt nyhetstørke, da putter vi på noen agurker, samme hvor vassne de er. Jo mindre innholdsrik på smak, jo bedre.

Ringblad på Hønefoss hadde en slik tilnærmelsesvis vassen agurk i går, skjønt den hadde aldri fått plass i Reiseradioens agurknyheter. En artikkel så ensidig og enkel, at den i all sin ensidighet og enkelhet er et stort irritasjonsmoment. Men det ser ut som journalist og avis mener at når noe handler om Nav, så lar vi være å sjekke fakta. Her har vi en sak, dere.

I korthet handler den om Annika som får trøbbel med Nav fordi hun blogger. Annika har ME og føler seg uglesett av Nav. Hun har kranglet og kranglet, men med advokats hjelp fått det hun har krav på. Nå har hun søkt uførestønad, men vil komme til å få avslag. Fordi hun blogger.

Står det i avisa. Samt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad.

Kjære avisa. Kjære Annika. Kjære alle som sliter og har vansker. Skal vi få Nav til å bli bedre på kommunikasjon og handlinger forøvrig, tror jeg vi kommer lenger ved selv å bli bedre på kommunikasjon og måten vi handler på. Vi kan spille hverandre gode, er det et uttrykk som heter. Sikkert et forslitt og klisjèeaktig uttrykk, men likevel. Vi kan spille hverandre gode og bedre, og vi kan til og med snakke hverandre gode og bedre.

Det er mange historier om Nav der ute. Om et Nav som ikke tar brukerne på alvor, som ikke tar hensyn, som putter brukere i bås, som ikke ser den enkelte, som er lite ydmyk og hyggelig. Og dette er helt klart sanne historier, men mellom hver slik historie gjør Nav et godt stykke arbeid. Det tror jeg ikke vi skal stikke under en stol.

Vi leser historien i Ringblad, og det skjer det avisen vil skal skje: Vi synes synd på Annika og synes at Nav driter seg ut. Nok en gang. Men egentlig er historien overfladisk og har liten nytteverdi. Avisa får fram en side av saken, og knapt nok det. Selvfølgelig kan de ikke få noen fra Nav til å uttale seg om selve saken, dette grunnet taushetsplikten, men det er noe med det å undersøke nærmere det brukeren sier. Gå litt dypere å få fram hva hun mener, hva hun mener skulle vært gjort annerledes, hvorfor hun mener hun har rett på uførestønad, om vilkår for denne er oppfylt i følge henne selv. Få fram om bloggingen hennes er det eneste legen har skrevet om i vurderingen sin. Sett litt på lover og regler. Finne ut av hva som må til før uførestønad kan innvilges. Ikke ta det for gitt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad. Det er bare brukerens ord. For svært mange er ikke denne stønaden det minste rotete.

Velferdsforvaltningen er i grenseland mellom bistand og grensesetting, og det vil alltid være et konstant nivå på folks misnøye, samme hvor «raus» velferdsforvaltning vi har. Nav bør, og skal, selvfølgelig oppdage sine feil, og de må helt klart utfordres på hvordan de behandler sakene sine, men systemet, lovene og reglene – de skal både Nav og brukere forholde seg til.

Et avslag som Annika mener hun får/har fått (?) kan aldri begrunnes med at hun blogger. Dette er et sitat tatt fra en vurdering rådgivende lege har gjort, og jeg kan aldri tenke meg at vurderingene kun er gjort på bakgrunn av vedkommendes blogg og hva hun skriver der. Begrunnelsen ved avslag skal inneholde en redegjørelse for hvilke regler som er anvendt, og hvilke fakta som er lagt til grunn. Det skal gis en konkret og individuell begrunnelse for hvilke vilkår som ikke anses oppfylt. Et av Navs mål er å få folk ut i arbeid, og dette gjelder ikke minst unge mennesker, og det skal foregå en ganske omfattende utredning før en uførepensjon innvilges. Det ligger et krav om gjennomført hensiktsmessig behandling der, samt et krav om gjennomført arbeidsretta tiltak, dessuten et krav om funksjonsvurdering. Det hadde vært riktig så fint om Ringblad kunne fått fram slikt i artikkelen sin. Riktig så fint, faktisk. Det de får fram nå, er en kvinne som ER sykdommen sin, og fordi hun er syk, så har hun rett. Det er ikke sikkert det er den hele og fulle sannheten.

For meg blir denne saken en vassen agurk. Jeg betviler ikke brukeren, jeg betviler ikke hennes plager og hennes kamp mot systemet, jeg blir bare så lei ensidighet, det å ikke se en sak fra flere sider. Få fram noe fakta som har substans. Denne tabloidiseringen av Nav er hverken brukerne eller Nav verdig.

(Illustrasjon: nettbladet)

Syrinfargen

Innerst inne i skykkjo har han fått plass, den gamle leksepulten til systra hans. Måttspist, men framleis med ein aldrande syrinfarge. Bonden ser på leksepulten og det rustne malingsspannet han er i ferd med å hive ut. Skal tru om det er nokre restar att her, tenkjer han. Lokket sitt hardt, og han er nær ved å gi opp, då det endeleg gjer etter, og han kan titte ned i spannet. Ei lukt stig opp. Umiskjenneleg maling. Han prøver seg fram med ein pinne, rører litt i den brune smørja på toppen, og der, der finn han syrinfargen. Nett som på leksepulten. Nett som på syrinbusken framom stoveglaset.

1975. Han hugser det. Systra mala leksepulten sjølv, og etterpå mala ho den gamle DBS-sykkelen. Han står der med spannet i handa og berre kjenner på seg at han må bruke restane. I augekroken ser han silotanken. Han prøver seg fram, stikk malerkosten han har funne ned i restane av det syrinfarga på botten av spannet. Maler. Det vert fint, tenkjer han. Skal tru om silotanken vil kle denne fargen?

Han får malt heile understellet. Syrinfarga. Han beundrer verket sitt, set tanken til traktoren og kjøyrer han ut på bøen. Der, mellom gule løvetann, står han, tanken med det syrinfarga understellet. Eg syklar forbi, undrar meg over fargekombinasjonen. Og synast han er vakker.

Stevnetid

Vi pleide å sette hverandre i stevne der i Trøndelag den gang da. Det var i juni, og vi kunne møtes i Tydal, på Lundamo eller kanskje vi hadde tatt turen til det bynære strøk Nidarvoll. Det var på slutten av 1970 tallet, det var tidlig 80-tall, og korpsene var ennå store. Og de største i korpsene, de var også svært store. Mange store gutter var det den gang da, som du aldri fikk sjangs på.

Det var nesten sommer, og det var vår tids store happening. Den gang da vi ble busset til disse plassene og fikk tildelt klasserom der vi kunne spre luftmadrassene våre. Kanskje det var årets korpstur, det mest eksotiske vi kunne være ute for, dersom vi ikke spilte i Småbispan og fikk reise til Amerika og Kina og slikt. Vi visste at vi fikk enda en medalje, og medaljer kunne vi være stolte av og sammenligne med andre. Stjerner hadde vi også på uniformsjakka, for antall år spilt i korps. Vi skulle marsjere, vi skulle spise kjøttkaker som spratt vekk fra plastgaffelen, og vi skulle spille fellesnummer.

Hva har de ikke gått glipp av, de som ikke har stått i mølje og spilt seg gjennom mer eller mindre vellykkede arrangement av datidens grandprixlåter og andre hits. Som regel var arrangementene mindre vellykkede, og som regel var framføringen enda mindre vellykket. Var man heldig, kunne man starte på likt. Man sluttet svært sjelden på likt. Mulig vi spilte Guantanamera. Guantanamera, du blir så k.. når du ser’a. Vi fniste og torde ikke uttale k-ordet, der vi stod med vår tredjetrompetstemme, plassert bak de store guttene på førstetrompet. Ganske godt plassert bak klaritutter og fløytejenter også, som selvfølgelig skulle stå fremst. Vi stod der i vårt litt for store blå foldeskjørt, ei båtlue på skakke, og knestrømper. Å, gud, som man har hatet knestrømper i ettertid.

Ofte het han Leiv Flisnes, han som hadde arrangert stevnets fellesnummer. Han var jo en ballroomkomponist, men det var veldig lite ballroomaktig det som kom ut av instrumentene, der vi stod på en grå skoleplass mens dirigenten veivet med armene, susafonene drev intern konkurranse om å spille høyest og styggest, trommene spilte hver sin trommemarsj, og drilljentene mistet stavene. Det hele var et salig kaos. Mulig det også var sjarmerende.

Den store spenningen knyttet seg til det som skjedde i stevneteltet lørdag kveld. For da var det disko, og det var klining bak nåva og jentehyl, blikk, og noen ble sammen. I vårt blå foldeskjørt hadde vi selvfølgelig ikke nubbsjangs, ingen gutter kastet blikk etter oss i løpet av dagen. De valgte seg ut de små nette flaggjentene, de i hvite kort-korte skjørt og støvletter. De som gikk der fremst i korpsrekkene med veivende flagg. De var som regel blonde, og det var milevis fram til dem. Hva hadde vi å stille opp mot slik? Tredjetrompetstemmer kan virkelig ikke sammenlignes med veivende flagg, og blå foldeskjørt som dekker knærne har ingenting å stille opp med når det kommer til hvite miniskjørt.

Og vi skulle spille i stevneteltet. Kanskje det var Highlights from Hair, og kanskje var det et annet korps som også skulle spille det, og vi kunne sammenligne. For klart vi var best. Vi var både størst og best, for vi hadde så god batterist, og dessuten hadde vi med oss bassgitar. Slikt noe gjorde stor lykke, den gang da.

Sammen med dansende flaggjenter med flagrende blondt hår og hvite miniskjørt.

…and it feels good

Jeg skriver semesteroppgave, men tenker masteroppgave. Jeg tenker at denne semesteroppgaven vil danne et utgangspunkt for masteroppgaven. Det kjennes godt. Det kjennes så godt å være på vei til å finne den «akademiske stemmen» man har lyst til å bruke også, og det kjennes godt å vite at jeg nå har to år på meg, og så er oppgaven i boks. To år, der jeg skal fordype meg i sosiologiske perspektiver, i det filosofiske, i Gadamer, i Wittgenstein, i sosial kapital, i emosjonssosiologi. Der jeg skal finne mennesker som har en historie å fortelle.

Akkurat nå driver jeg språkvask på semesteroppgaven min. And I have to kill some darlings. As always. Jeg lærer aldri det der med ikke å skrive for mye, det er liksom så mye jeg vil ha sagt.

Hva jeg skriver om? Jeg skriver foreksempel om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom Nav og brukerne. Det å ta utgangspunkt i brukernes verdier for å skape en god relasjon og god kommunikasjon. Hvordan det å skape en verdibasert fagkultur med etablering av fellesfaglige holdninger på verdiladede områder muligens vil kunne få de ansatte i Nav til å bli bevisst holdningene sine og ta ansvar for hvordan dette preger den faglige virksomeheten.

Sånne ting. Og jeg skal ikke påstå at det er lett.

…and it feels good.

(illustrasjon: vi.sualize.us)

Jugekors

Please don’t lie to me, unless you’re absolutely sure I’ll never find out the truth

Jeg har undret meg noen dager. Over sannhet og løgn. Om hvor lett det er å tro godt om sine medmennesker. Om hvor lett det er å være naiv. Om hvor lett det egentlig kan være å lyve. Hvor vanskelig det kan være å oppdage en løgn.

Men likevel oppdage den. Fordi løgnen er for usannsynlig. Den historien jeg ble fortalt var rett og slett for usannsynlig til å være sann. Oppspinn.

Overdrive, underdrive, plusse på, trekke fra.

Eller en direkte løgn.

Jeg har sjelden vært utsatt for direkte løgn. Ikke som jeg har oppdaget, i alle fall. Og det kan være like greit.

Jeg pleier å ha tillit til personer. Kjente. Og ukjente.

Det er den der sosiale tilliten, ikke sant. Tillit til folk flest, til folk i sin alminnelighet. En tro på at de fleste mennesker er troverdige. Naivitet, kanskje. Fra min side, mener jeg.

Men skal vi holde oss til sosial tillit og sosial kapital og Robert Putnam foreksempel, så sier han, Putnam altså, at sosial tillit innebærer en tanke om ærlighet, gjensidighet og hjelpsomhet som det grunnleggende for gode samfunn og for det gode i samfunnet. Et høyt nivå av sosial tillit innebærer at vi tror godt om mennesker vi ikke kjenner, til tross for at vi ikke med sikkerhet kan vite om de vil oss vel. Risikoen vi tar ved å vise tillit til noen vi ikke kjenner så godt, er større enn risikoen vi tar ved å vise tillit til noen vi kjenner godt fra før. Men så er det visstnok slik da, at kostnaden med å bli skuffet av noen man har hatt tillit til, er mindre om man har nok med ressurser og kan stå på egne bein.

Så jeg får være glad jeg har det. Egne bein.

Når direkte løgn oppdages, der det som er blitt fortalt er usant, helt og holdent, ja, du vet faktisk ikke hva som er sant i det som er sagt, fordi usannheten er så ufattelig, når slik løgn oppdages, og du vet du er brukt som brikke i et spill, da gjør det noe med selvfølelsen, min selvfølelse, for en stakket stund i alle fall, fordi det er misbruk av tillit. Misbruk av min tillit. Man blir selvfølgelig skuffet, men mer skuffet på vedkommendes vegne, for at vedkommende en tid levde på en løgn. Og glad for at usannheten oppdages og at skuffelsen er mindre på egne vegne.

Ingen hvit løgn. Ikke en liten løgn. En ganske alvorlig usannhet. En usannhet som kunne fått store konsekvenser om den ble spredd.

Ikke om meg. Men usannheter om andre. En usannsynlig historie.

Please don’t lie to me, unless you’re absolutely sure I’ll never find out the truth

For fedreland og alt far min kunne gjera

Det har skjedd at du har startet på Gud signe Norigs land når du angivelig skulle ha spilt Gud signe vårt dyre fedreland. Dette er en svært liten lur ting å gjøre, da disse to melodier, samme hvor like de høres ut sånn i utgangspunktet, er skrevet og arrangert i to ulike tonearter. Men det har hendt.

Det har hendt når du var aspirant, kanskje. Og det ble bare så kjempeflaut, at du nesten bare måtte forsvinne i et hull i jorda, men slike hull fantes ikke.

Det skjedde kanskje når du som noe større musikant stod og skuet utover ei grønn eng og ble fascinert av morgensola og det faktum at bare bonden og hans to sauer var de eneste som andektig hørte på dette musikklaget, ja, det kunne skje da.

Gud signe Norigs land, spilte du de første tonene av, før du la merke til at resten av gjengen spilte Gud signe vårt dyre fedreland, og du fikk et lite klaps på arma, og et lite pek på notemappa, og herregud, du hadde gjort det igjen.

Etterpå kunne du spille Alt far min kunne gjera, og lure på om det var riktig at den het At far min kunne gjera, for hva var det egentlig far kunne gjera? Du var sikker på at det manglet en L der, og du fortsatte med å lure på denne melodien, i ganske mange år.

Og fordi det er mange år siden du stod på denne grønne enga, i morgendugg med solstråler i, der bonden spyttet snus og sauene brekte, så kom denne melodien til deg igjen, og selvfølgelig har du tatt feil med den L’en. At far min kunne gjera det gilde han hev gjort, og fram i livet bera so mykje gjævt og stort,det var frå dag til annan for meg so god ei stød: Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd.

Og du er ikke så sikker på om slike melodier spilles lenger, og om de synges, men du vet at i morgen, denne nasjonaldag, når en liten eller stor musikant står og skuer utover en grønn eng og denne bonden spytter snus, og sola skinner gjennom morgendoggen, da kan det være at flere får det for seg at Gud signe Norigs land skal ljome utover denne enga. Mens de andre ufortødent spiller videre på Gud signe vårt dyre fedreland.

Det livnar

No livnar det i lundar, sang frøken, og dersom hun hadde en god dag, tro hun til på et grønt lite trøorgel. Vi andre stod der som halvtente stearinlys, og dess eldre vi ble der i barneskolen, dess verre ble sangen og stearinlysene slukket helt, på en måte. Men det skal hun ha, frøken, salmeversene satt, om vi ville det eller ikke.

Vi kan være skjønt enig om at det livnar i lundar.

Men foreløpig lauvast det ikkje i li.

Med mindre vi kaller dette for lauv. Og det gjør vi jo ikke. Gåsunger er vel det rette navn, og det er kanskje slik gåsunger kjennes ut hvis vi skulle komme borti en.

Men at den heile skapning stundar no fram mot sumars tid, det kan vi være ganske sikker på.