Forglemmegei

Det er Jonsok, Midtsommar visst. Ho tenkjer på dei sju sortar blomar ho skal plukke, dei sju markblomane som ho skal leggje under puta for deretter å drøyme søtt om sin komande ektemake. Sju grinder skal ho visst også hoppe over dersom drøymen skal bli til sanning.

Sju markblomar. Sju grinder. Kva er det ho tenkjer på, gamle kroken? Kva skal ho med dei sju blomane? Og kva med dei sju grindene? Ho set i å fnise, som i sin ungdoms vår. Jo, skulle ein sett. Ho, hoppande over dei sju grindene.

Ho luktar bålet som er i ferd med å brenne ned, ho høyrer låtten frå vaksne og ungar ute på tunet. Sjølv har ho nesten tatt kvelden, sit i stolen framfor glaset, tenkjer på blomane, tenkjer på åra som har gått.

Dei sju blomane. Det kunne vere eit bilete på dei sju menn som i hennar ungdom og vaksne liv har vore noko meir for henne, sju gutar og menn som på kvart sitt vis sette sine spor. Dei tre i hennar tidlege ungdom, som kom, var og forsvann. I seinare år har ho ikkje tenkt mykje på dei. Den fjerde. Han som kunne blitt noko meir, trulova som dei var. Den femte. Han som blei verande, han som blei ektemake, far, bestefar. Den sjette. Ho sukkar, ho veit det er feil av henne å tenke på den sjette. Dei var begge gifte på kvar sin kant. Den sjuande.

Lette barnetrinn over stovegolvet fram til den gamle oldemora i stolen. Dei har plukka blomar til henne, to bukettar. Ein med sju sortar markblomar, for at ho skal ha dei under puta om natta, seier dei. Djupt alvorleg. Og ein bukett med blå forglemmegei. Fordi dei var så vakre. Dei kan ho sett i ein vase. Så er ungane vekke, og i fanget hennar ligg bukettane. Åtte sortar blomar.

Ho lukker augene, ser den sjuande så klårt, og som alltid vert ho glad når ho tenkjer på den sjuande. Så, du er her enno, kviskrar ho, ser at han sit der på greina i hjartet hennar, og der er dei andre og. Og dei tre frå ungdomen, framleis like unge og fine som dei var den gong.

Hovudet duppar, ho legg handa over blomane i fanget. Sju sortar, sju menn. Den åttande blomen, forglemmegei. Nei, ho gløymer ingen av dei. Vi skal snart sjå kvarandre att, tenkjer ho, og kviskrar, ganske stille: Forglemmegei.

Stevnetid

Vi pleide å sette hverandre i stevne der i Trøndelag den gang da. Det var i juni, og vi kunne møtes i Tydal, på Lundamo eller kanskje vi hadde tatt turen til det bynære strøk Nidarvoll. Det var på slutten av 1970 tallet, det var tidlig 80-tall, og korpsene var ennå store. Og de største i korpsene, de var også svært store. Mange store gutter var det den gang da, som du aldri fikk sjangs på.

Det var nesten sommer, og det var vår tids store happening. Den gang da vi ble busset til disse plassene og fikk tildelt klasserom der vi kunne spre luftmadrassene våre. Kanskje det var årets korpstur, det mest eksotiske vi kunne være ute for, dersom vi ikke spilte i Småbispan og fikk reise til Amerika og Kina og slikt. Vi visste at vi fikk enda en medalje, og medaljer kunne vi være stolte av og sammenligne med andre. Stjerner hadde vi også på uniformsjakka, for antall år spilt i korps. Vi skulle marsjere, vi skulle spise kjøttkaker som spratt vekk fra plastgaffelen, og vi skulle spille fellesnummer.

Hva har de ikke gått glipp av, de som ikke har stått i mølje og spilt seg gjennom mer eller mindre vellykkede arrangement av datidens grandprixlåter og andre hits. Som regel var arrangementene mindre vellykkede, og som regel var framføringen enda mindre vellykket. Var man heldig, kunne man starte på likt. Man sluttet svært sjelden på likt. Mulig vi spilte Guantanamera. Guantanamera, du blir så k.. når du ser’a. Vi fniste og torde ikke uttale k-ordet, der vi stod med vår tredjetrompetstemme, plassert bak de store guttene på førstetrompet. Ganske godt plassert bak klaritutter og fløytejenter også, som selvfølgelig skulle stå fremst. Vi stod der i vårt litt for store blå foldeskjørt, ei båtlue på skakke, og knestrømper. Å, gud, som man har hatet knestrømper i ettertid.

Ofte het han Leiv Flisnes, han som hadde arrangert stevnets fellesnummer. Han var jo en ballroomkomponist, men det var veldig lite ballroomaktig det som kom ut av instrumentene, der vi stod på en grå skoleplass mens dirigenten veivet med armene, susafonene drev intern konkurranse om å spille høyest og styggest, trommene spilte hver sin trommemarsj, og drilljentene mistet stavene. Det hele var et salig kaos. Mulig det også var sjarmerende.

Den store spenningen knyttet seg til det som skjedde i stevneteltet lørdag kveld. For da var det disko, og det var klining bak nåva og jentehyl, blikk, og noen ble sammen. I vårt blå foldeskjørt hadde vi selvfølgelig ikke nubbsjangs, ingen gutter kastet blikk etter oss i løpet av dagen. De valgte seg ut de små nette flaggjentene, de i hvite kort-korte skjørt og støvletter. De som gikk der fremst i korpsrekkene med veivende flagg. De var som regel blonde, og det var milevis fram til dem. Hva hadde vi å stille opp mot slik? Tredjetrompetstemmer kan virkelig ikke sammenlignes med veivende flagg, og blå foldeskjørt som dekker knærne har ingenting å stille opp med når det kommer til hvite miniskjørt.

Og vi skulle spille i stevneteltet. Kanskje det var Highlights from Hair, og kanskje var det et annet korps som også skulle spille det, og vi kunne sammenligne. For klart vi var best. Vi var både størst og best, for vi hadde så god batterist, og dessuten hadde vi med oss bassgitar. Slikt noe gjorde stor lykke, den gang da.

Sammen med dansende flaggjenter med flagrende blondt hår og hvite miniskjørt.

De nære ting

124537579814529

Om vi tok ut den ene pastillen i Lacrylpakken klarte vi å unnvære den ene kalorien som var å finne i esken. På den måten kunne vi spise flere Lacrylpakker daglig, om vi hadde lyst. Om søthungeren ble stoppet, er jeg ikke riktig sikker på, men det var i den tiden man følte at man skulle smale inn på sukkerforbruket, og Grete Roedes små lacrylpakker i ulike farger var på en måte en vei ut av forbruket. Sånn på dagtid. For når vi stod der på Leutenhaven på ettermiddagstid, eller nede i Olav Trygvasson, for å vente på bussen hjem, da fristet Narvesenkiosken. Melkeplettene fra Narvesen var noe annet enn svarte små pastiller uten smak og kalorier. For om vi spiste den Lacrylpakken og på en måte hadde fått i oss litt søtstoff, så var det noe ved melkepletten som trakk. Det å ta den på tunga, la den smelte langsomt. Jeg har siden den gang latt melkeplettene smelte på tunga oftere enn jeg har tatt ut den ene kalorien i Lacrylpakken.

Det er de nære ting. Det som egentlig hendte for lenge siden, den tiden man var ung og litt dum. Nå er man fremdeles ung, men dummheten er erstattet med litt mer livsvisdom, selv om dumskapen ligger der latent og klar til bruk.

Det var i de dager Diana giftet seg med Charles, og hennes kremkake av en brudekjole stod utstilt der nede i Olav Trygvasson, i en damekonfeksjon jeg aldri satte mine bein i. Jeg studerte denne kjolen og fant aldri ut hva som kunne få en ung dame, bare noen år eldre enn meg, til å ikle seg noe så utstudert tåpelig og gifte seg med en gammel fyr.

I de dager var det, og når jeg nå ser bilder fra en klassefest, en reunion, ser jeg noe dypt inne i ansiktene til disse menneskene, en likhet fra den gang da. Bak noen små rynker, bak noe gråstenkt, bak litt alderstillegg og måne, jeg ser at det er han, og han og henne.

Jeg ser at noen av dem har spist flere melkepletter enn lacryl siden den gang, noen av dem har kanskje giftet seg i kremkaker med gamle menn, jeg vet ikke. Jeg har ikke fulgt med, for jeg har vært vekke. Jeg vet jeg kan ha gått forbi mange av disse, forholdsvis unge mennesker, en vårdag på Nordre, når jeg har tatt turen hjemover. Noen har sikkert gått forbi meg også, selv om jeg ikke har forandret meg det spor. Tror jeg selv.

Det fjærne ble så nært, plutselig. Jeg opprettet en facebookkonto, og plutselig var jeg tilbake til dager på Katta. Og jeg kan kjenne melkepletten smelte på tunga.

Luke 9 – Gaveønske

20090510120131

“How do you feel?” Spørsmålet kommer fra terapeuten. Skjønnhetsterapeuten. Vet ikke helt hva jeg skal kalle henne. Selv sa hun “My name is Ines. I’m your physioterapeut”. Men aldri har fysioterapeuter utført dette på meg. Her ligger jeg totalt passiv. Ikledd en liten lekker sak. G-streng. I papir. Ines gnir meg inn med havsalt. Det svir. Hun har tatt for seg hele kroppen. Unntatt akkurat på puppene. “Ok” – sier jeg. Hva annet kan jeg si da. Dette skal jo være godt. SPA og greier. Det er det vi damene unner oss når vi tar storbyferie med venninnene. Nå ligger jeg her på min benk iført den lekre lille. Det samme gjør venninnene. Vi har fnist mye i forkant av denne seansen. Det blir vel ikke mindre fnising etterpå. “Now you go to the bath”- sier Ines. Ines er fra Riga. Hun er høy og lys og ganske kraftig. Hun følger meg til badet. “Relax”- sier hun. Javel, jeg skal prøve. Vannet føles godt. Det er varmt og boblene får hele meg til å relakse noe så til de grader at jeg er nær ved å sovne. Etter hvert kjenner jeg at havsaltet er borte. Kroppen kjennes myk og deilig. Og deiligere skal den bli. Iført ny, tørr g-streng ligger jeg atter på benken. Nå skal det masseres. Fra den ytterse nakne lilletå opp til stresskulene i nakken. Ines bruker alle sine krefter. Denne massasjen er det tak i. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, men selvfølgelig gjør det akkurat det. Bare litt til der på den kulen. Du fant den vonde kulen du Ines, den jeg aller helst vil ta vekk med en isskje. “Now you will have a mask made of seamud”- sier Ines. Hun gnir inn mage, rumpe og lår med denne leiren. Etterpå ligger jeg der, inntyllet i leire, plast og teppe. “Relax”- sier Ines. Ok, jeg relakser atter en gang, lytter til sånn der Enya-musikk og er nær ved å sovne. Men – hvor lenge var man i paradis? Leiren skal av, dusje må jeg også. Iført min tredje lekre lille g-streng denne dagen avsluttes min to timer lange SPA med body-lotion over hele kroppen. Ines har gitt meg en Rest by the ocean. Huden min er tilbake til baby-stadiet. Kropp og sinn er løftet en smule. Veldig relaxed.
Posten «Relax by the ocean» fra 31. juli 2007

Foreksempel så ønsker jeg meg en slik stund i julegave. Et spa-opphold på Selje hotell hadde ikke vært å forakte. Litt thalassoterapi med algeinnpakninger og undervannsmassasje hadde vært fint. Bli knadd etter alle kunstens regler. Bli skjemt bort til de grader.

Jeg tar gjerne i mot en slik julepresang.

(Illustrasjon: Beach Queen; Graham Carter)

Luke 6 – Å finne roen

Fine bloggedamen Petunia ønsker å finne roen før jul, men hun vet ikke helt hvordan, selv om hun har kastet mopp og vaskefille. Jeg håper hun finner roen, slik kjøkkennissen hennes har gjort.

Jeg har ikke kastet mopp og vaskefille. Jeg har ikke tatt det fram ennå. Nå før jul er det liksom ikke juleforbedredelser jeg sliter meg ut på. Det er de teoretiske perspektivene jeg skal se eksamensoppgaven min gjennom som sliter mest. Hodet mitt føles som det skal sprenges. Jeg har visst for mye der oppe akkurat nå; det må bare ut og ned på papiret.

Etterpå, når alt har kommet ned på papiret, og jeg på fredag får sendt fra meg rubbel og bit til høyskolen på Lillehammer, da skal jeg roe helt ned, før jeg skal ta noen skippertak for å få jula i boks. Men innimellom der, da skal jeg også finne roen, sammen med Tine og hennes trompet, kanskje. Bare å se på Tine, så føler man ro. Det å være så helt uten fakter med trompeten foran munnen, det ser ikke ut som hun puster en gang. Bare blåser de nydeligste toner gjennom rørene.

Men man burde nok ha tatt fram adventsstaken.

Luke 2 – Lys (#LysForRegine)

lys

Velsigna du dal over fjordan
velsigna du lys over land
velsigna de evige ordan
om håp og ei utstrakt hand
verg dette lille du ga oss
den dagen du fløtta oss hit
så vi kjenne du aldri vil la oss
førkomme i armod og slit

Vi levde med hua i handa
mæn hadde så stærk ei tru
og ett har vi visseleg sanna
vi e hardhause vi som du
no har vi den hardaste ria
vi slit med å kare oss fram
mot lyset og advensti’a
d’e langt sør te Betlehem

Guds fred over fjellet og åsen
la det gro der vi bygge og bor
Guds fred over dyran på båsen
og ei frossen og karri jord
du ser oss i mørketidslande
du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folke som leve her nord

Med Nordnorsk julesalme av Trygve Hoff tenner jeg lys i mørketida, et lys for Regine, et lys for alle, et lys for min far, et lys for de som står mitt hjerte nærmest, et lys for håpet.

Vokal Nord

Luke 1 – Adventstanker

Det lå et tynt lag melis på bilvinduet i morges, såpass mye at jeg måtte finne kosten. Snø, årets første i lavlandet her i Nordhordland. Godt og herlig, fullmåne og kuldegrader. Jeg tok litt av det hvite i munnen, uten tanke på formaninger man fikk som liten om ikke å spise snø. Tenk om du får mark i trusa? Det var advarsler man fikk, men likevel ikke nok til å la være å smake. Og jeg så aldri den marken i trusa, ergo var vel snøen fri for slikt.

Desemberettermiddag 047x

Jeg burde vel, som den gode mor jeg visstnok håper å være, begynne å tenke på disse juleforberedelsene. Men dette blir nok en desember der meg og mine behov står i første rekke. Behovene mine for nok tid til skriving. Slik at jeg får levert fra meg en eksamensoppgave jeg kan være noenlunde stolt av. Voksne damer tar studiene sine så alvorlig, sier min bedre halvdel, men støtter opp om meg som best han kan. Han kan ikke hjelpe så mye med det faglige, men han gir sitt bidrag som venn og elsker, og det er da noe.

Desemberettermiddag 033

Jula er kanskje oppskrytt? Jeg vet ikke. Jul blir det åkke som, om det er jeg eller mannen min som henger opp adventskalenderen, om gavene blir pakket inn i siste liten, om vi ikke får sendt de julekortene i år heller. Jula kommer. Og adventskalenderen er hengt opp, med 25 gaver. Fem til hver, og jeg gleder med til i overmorgen, for da får jeg kalendergave, pent pakket inn av 11-åringen. Jeg skal være snill mamma og lese Jostein Gaarders Julemysteriet for henne. Det er juletradisjon. Vi vet så godt hva som skjer, men det er like spennende hver gang.

Desemberettermiddag 030

Selv om jeg sitter midt oppi en eksamensoppgave har jeg bestemt meg for å gjennopplive denne bloggen. En gang skrev jeg hver dag. En gang hadde jeg ikke prestasjonsangst og kunne skrive om hver minste lille filleting. Nå merker jeg at det går lang tid mellom hvert innlegg, men prøver å få til et hver uke. Ikke leser jeg blogger lenger heller. Mitt lille adventsønske til meg selv blir derfor å skrive et lite stykke her i bloggen hver dag, og å lese en annen blogg hver dag. Jeg kan gjenoppdage de gode gamle, eller jeg kan finne noen nye. En ny blogg å lese hver dag og et nytt lite innlegg fra meg på denne bloggen blir min adventskalender til meg selv.

Istid

(Petunias ABC-tema. bokstav I, runde 2)

Dette våte vestland gir meg i vinterhalvåret lengsel etter tørt innlandsklima og hvite snødekte heier. I dag styrter det ned, og beveger du deg ut, er det som å entre et steambad.

Det er langt ute i november, og jeg ønsker meg kuldegrader. Jeg ønsker at de kuldegradene skal fryse vann til is, jeg ønsker meg skøyteis, jeg ønsker å stå der ute, midt på den blanke isen, og jeg vil få sommerfugler i magen av å titte ned i det svarte dypet. Og det skal brake i isen, det skumleste som finnes, nesten, når jeg er helt på andre siden, og jeg må fly det forteste jeg kan tilbake til motsatt side. Og jeg vil fryse på tær, drikke varm kakao, grille pølser. Kose meg.

Det ønsker jeg. Men vet ikke om jeg får det, for denne verden er så uforutsigbar.

Ishotellet i Alta

Like uforutsigbart er det ikke i Alta. Drar du opp til Ongajok, kan du være sikker på at du finner Alta Igloo Hotel. Selv var jeg i 2008-utgaven av hotellet etter først å ha vært på snøskutersafari på Finnmarksvidda. Snøskutersafari anbefales ikke for vonde rygger, dessuten er jeg ikke fullt så begeistret over at vidda skal besøkes av durende kjøretøy med høy fart og til dels store utslipp. Men det er en helt annen sak. Ishotellet, derimot, det er verdt et besøk. Ikledd kjeledress, votter og lue kan du ta en drink der ved isbaren, og du kan overnatte i fem grader med skinnfeller over og under deg. Og så kan du gifte deg der, hvis du skulle finne på det.

Iskapellet

Og der står hotellet hele vinteren før det i juni en gang føres med Altaelva ut i fjorden, og bygges opp igjen rundt juletider. Et helt utopisk prosjekt for Vestlandet.

Navlebeskuende blogger søker Ping-tjeneste

Jeg vet ikke helt hva som gjør det, men den gangen jeg var ny i Bloggeby, da fant jeg så mange spennende blogger, men nå er liksom ikke Bloggeby den samme lenger, for mange av de bloggene jeg fant den gang, de er borte. Bare helt borte. Og med Bloggrevyen forsvant en del av «miljøet», hvis man i det hele tatt kan kalle det et miljø. Flere miljø var det vel kanskje, og litt småkriging bloggere i mellom. Det var litt morsomt der innimellom, særlig når diskusjonen gjaldt det fantastiske begrepet metablogging. Men, men, ting er ikke som det en gang var, og ingen steder skjer det vel slike raske endringer som i interveven. Det som en dag var et nytt fenomen, er plutselig den neste dagen gammeldags og avleggs. Også sakker vi akterut, vi som ikke helt klarer å følge med. Jeg klarer f.eks ikke å følge med i bloggverdenen lenger. Det er så mange blogger, og alle har sitt å si, og vil opp og fram og bli synlig for alle og enhver. RS-leseren min forteller meg at mine faste blogger oppdaterer seg, men av og til må jeg ut å prøve upløyd mark, men enten så er det meg, eller så er det bloggene: jeg klarer ikke å finne fram til nye som virkelig – virkelig – blir mine nye favoritter. Blopp er jeg innom i ny og ne, men heller ikke der oppdages noe spennende. Twitter – jo, sikkert en bra tjeneste det, til sitt bruk, men jeg ser ikke at jeg har fått noen nye lesere av bloggen min gjennom Twitter, og jeg er ikke den som på død og liv forteller om nye poster og nye kommentarer, jeg mener, vil du oppdage bloggen min, så gjør det gjerne, men jeg nøder ingen. Jeg har blitt fast leser av et par blogger gjennom Twitter, jeg, og et par tre nye er på trappene. Men ellers hopper jeg galant over de fleste. Og jeg har en følelse av at de fleste hopper galant over min også. For egentlig er vi noen navlebeskuende krek hele gjengen. Se på meg, roper vi, og glemmer å se til og på hverandre.

Som det selvsentrerte navlebeskuende vesenet jeg er, prøver jeg derfor atter en gang å registrere meg på Bloggurat
Jeg aner ikke om jeg får flere lesere, skjønt jeg trenger egentlig ikke flere sånn sett. Det er jo ikke kvantiteten det kommer an på, jeg vil jo heller ha kvalitetslesere. Men altså, jeg prøver atter en gang denne tjenesten. Var her med min gamle blogg en gang, prøvde å komme meg inn i vår, men jeg vet da søren, noe gjør jeg visst feil, og det skjer kanskje denne gangen også.

Vil du lese bloggen min, så er den her. Vil du ikke, så hopp for all del over. Galante hopp, vel og merke.

Eg ønskjer deg, min ven…

IMG På bloggen Hjarteplass har Tøger Fimreite en fin liten bloggpost der han på sitt søte vis takker Velferdsstaten for å ha havnet der han har havnet. Hadde det ikke vært for Velferdsstaten, hadde Fimreite vært bonde der i Ytre Sognestrøk og gift med en tremenning i beste fall. Nå tror jeg jo forøvrig at det er litt tilfeldigheter med i bildet også, men utviklingen av velferdssamfunnet har hatt en del å si for hvordan folk fra bygdene har kommet seg opp og fram og ut, og kanskje tilbake igjen.

En annen mann jeg kjenner til kom seg ikke ut, kanskje ikke opp og fram heller, men han var likevel noe i heimbygda si. I en annen tid, i et annet liv, kunne Ola R. kanskje blitt noe annet enn bonde på Midtbøen. Han kunne fått skolegang og blitt skolemester, eller prest. Eller professor. Men han vokste opp i ei tid med minimal skolegang. En vinter med framhaldsskule og et agronomkurs var det han fikk etter omgangsskulen. Han gikk under navnet Professoren da han gikk for presten, fikk særdeles meget godt i kristendomskunnskap og oppførsel. Gutten hadde potensiale til mer, og bygdas prest ville ha ham ut i verden, men ingen penger var å oppspore, ikke uten at det ble tatt pant i gården. Ola R. vokste opp før vårt velferdssamfunn var et faktum, og mye av den grunn kom han seg ikke ut i verden. Men hva gjorde vel egentlig det? For vi som bor her vi bor, innerst inne i en fjordarm, på grensa til Sogn, skal være glade for at en mann, født i 1877, så verdien i kulturarven. For denne bonden, han var egentlig ingen bonde, opptatt som han var av helt andre kulturelle verdier. Han samlet ord og uttrykk, salmer og sanger, verselinjer og musikk. Han fikk kontakt med Universitetet i Bergen, og i Arne Bjørndals samlinger ligger i dag en fin arv etter Ola R. Denne arven blir nå registrert og systematisert av folkemusikere, og noe av dette fikk jeg og flere andre høre på en konsert denne uka.

En av sangene som er re-konstruert er en nydelig kjærlighetsvise. Det var bare det siste verset som var i samlingen til Bjørndal, resten av visa er hentet fra Telemark, men melodien er etter Ola R. Ola har nok meloden fra sin mor som har fått den fra sin mor, og som vanlig er i folketradisjonen, har den nok kommet rekandes på ei fjøl. Versene er usedvanlig vakre og vemodige, og melodien, ja den er så skjønn og var i versjonen jeg hørte så flott arrangert at jeg fikk frysninger. Jeg kan gjengi versene. Melodien blir ikke å høre før musikerne har fått penger nok til å gi ut plate.

Ei rose har eg sett uti ein blomehage
Det var den venaste som Herren Gud har laga
Di meire ho voks fram det fagre auka på
Og aller mest for meg som sjelda fekk ho sjå

Det var ei liti tid då eg fekke lov å gange
I mellom tre og frukt og blom med herleg ange
Men so blei hagen stengd eg fekk’kje koma inn
Det blei forbjode meg å sjå dei blomekinn

Det blei for meg i skjenkt O du som beiske skåler
Den eine drakk eg ut ho blanda var med tårer
Den andre drikke ut det orka ikje eg
Det har vel ingen tenkt kor vondt det er for meg

Hav takk for kvar ein gong min ven eg fekk deg kalle
Hav takk for kvar ein gong di hand eg fast fekk halle
Hav takk for kvar ein gong eg høyrde frå din munn
Takk for du elska meg so varmt den vesle stund

Eg ønskjer deg min ven så mange roleg netter
som linden den har løv og hattlen den har nøtter
som fuglen ut i lund og fisken ut i sund
som stjerner utan tal på himlens gledessal

Tilbake til Fimreite og hans bloggpost: Tøger dro ut og fant kjærligheten mange mil unna og har sikkert kommet seg både opp og fram, men ikke hjem igjen. En blanding av Velferdsstat og tilfeldigheter. Ola R fant kjærligheten noen kilometer fra stuedøra, og tilfeldigheter gjorde at dette var en god kjærlighet. Han mistet kona si ganske tidlig, men giftet seg aldri opp igjen, slik som var vanlig i de tider. På hennes gravstein skal det visstnok stå: Den dag kjem aldri at eg deg gløymer.

Eg ønskjer deg, min ven…. ein god dag!