Stikkordarkiv: Pludring

19/52: Hverdagsliv

Sånn innimellom mestrer jeg ikke hverdagens krav til den gode husmor. Hun som, i tillegg til vask og skrubb av gulv, vegger og tak, også har de grønne fingrene. De som får plantene til å trives. Inne som ute. Som passer på. Gir dem vann. Akkurat nok vann. Aldri slurver med prikling og slike viktige saker.

Hverdagslivet går sin gang. Plantene også. Den gule, som så ut til å mangle vann, den begynte nesten å gå av seg selv. Nærmere undersøkelse viste, o’ skrekk og gru, en hinne av tynn spindelvev med kravlende kryp. Lus? Midd? I alle fall nok til at planten fikk forlate stuas trygge tilværelse og endte sitt liv i en kompostdunge. De andre plantene er gjennomsøkt. Enn så lenge lever de i beste velgående. Som best de kan, i alle fall, hos en husmor uten grønne fingre.

Skrekk og gru var tema for uke 19 i X/52 – Et bilde i uka. Mitt skrekk og gru fant jeg i umiddelbar nærhet, innenfor husets fire vegger. Ekkelt og ufyselig og lite tiltalende.

Andre har løst oppgaven slik:
Jelrik Nylund-van Berkel: Sticky Fingers
Anne Ueland: In Fire and Flame
Line Aakre: Iiiik
Naturglede/Randi Lind: Skrekk og gru i trollskogen.

15/52: Furet værbitt

Furet værbitt klorer naustet seg fast til underlaget. Det står på påler helt nede i vannkanten, tæret av tidens tann. Grått, og en tanke rødt der det er vølet. Egentlig totalt til nedfalls. Hadde det ikke vært for taket. Denne vakre skifersteinen i ulike grånyanser. Lagt av de som kunne det, den gang da, direkte på bordtaket. Slitesterkt. Om naustet søkk i saman, ligger steinen der. Og kan gå til gjenbruk den dagen naustet ikke står mer.

Ut mot Austfjorden står dette grå. Denne blå fjorden, av og til stille og blank, av og til med skumtopper på, slik som nå.

To farger er tema for uke 15 i X/52 – et bilde i uka. Mine farger er grå og blå. Mitt eget hus er også grått og blått, med hvit mur. Det er noe med det grå og blå som tiltaler meg.

Andre deltakere løser oppgaven på sitt vis:

Sonja Middelhuis: Alpakka i sort og hvitt
Jelrik Nylund-van Berkel: Jeckyl and Hide
Ståle Ertzgaard: Vårtur
Line Storlid: ” Warmer than my dream of summer heat “
Anne: Rødt/Sort
Yngve Thoresen: Elusive
Anne Ueland: Friends Forever
Line Aakre: Frosken

14/52: I blanke messingen

Messing – en legering av kobber og sink, med gylden overflate. I mitt hus finnes flere kilo messing. Brass kalles det på engelsk, og det er i forbindelse med brass denne messingen brukes. Dette er min messing, fullstendig i sin blanke messing. To tuba, et althorn, en kornett. Og en trompet, som så absolutt ikke brukes i brassband. Den har plassen sin som små-messing i janisjarkorps.

A brass instrument is a musical instrument whose sound is produced by sympathetic vibration of air in a tubular resonator in sympathy with the vibration of the player’s lips. Brass instruments are also called labrosones, literally meaning «lip-vibrated instruments».

Derfor er messingblåsere gode kyssere. Det visste dere vel.

Huset med det rare i var tema for uke 14 i X/52 – Et bilde i uka. Og da måtte man bare finne fram det rare i sin bolig. De andre deltagerne har løst oppgaven på denne måten:

Ståle Ertzgaard: Krus i hus
Line Aakre: Tursti
Line Storlid: Weird things in my house
Anne Ueland: Happy Moon
Sonja Middelhuis: Rar pynt
Jelrik Nylund-van Berkel: The Old Violin
Anne: Eggstokker på utstilling
Yngve Thoresen: The Old Typewriter
Randi Lind: I huset Mitt

9/52: Sansetap

Hun forteller om turer til fjells, om skikjøring ned brattheng. Hun har vandret sine daglige kilometer gjennom et langt liv. Nå svekkes hørsel og syn, og for å holde balansen må hun ty til hjelpemiddel. Det er lenge siden hun har forsert andre hinder enn dørstokker og lukkede dører. Svekking av balansen gjør at bevegelsene hennes ikke faller like naturlige som før. Det er et strev å reise seg opp, et strev å sette seg ned. Alt går mye tregere enn før. Samspillet mellom sansene, tilbakemeldingen til hjernen om at nå settes kroppen i gang, informasjonen mellom kropp og hjerne. Likevektsansen i det indre øret, den som registrerer forandringer i bevegelsenes hastighet eller retning. Den er der, men det er lite lurt å utfordre den med å balansere på gjerdet.

Alderdom og sansetap. Det er ikke stort å gjøre med det.

Men hun går ingen steder uten neglelakk.

Sanseinntrykk er tema for X/52 denne uka. Selv har jeg prøvd å fange sansetapet. Hvordan det er å sanse verden gjennom ører som er tunghørte, et øye som nesten er blindt og en balansenerve som svekker bevegelsene i en eldre kropp. Egentlig vil jeg se bildet gjennom den eldres svaksynte blikk, men jeg er redd for at bildet da blir svært ufokusert.

Andre deltagere har løst oppgaven på sin måte:
Jelrik Nylund-van Berkel: Waterdrops
Anne: Midt i en natt
Sonja E. Middelhuis: Sansegodt
Ståle Ertzgaard: Uskyldshvit smak av grønt
Stein-Evert Pettersen: As time goes by

7/52: Toy Story

Da leken tok slutt
Toy Story. Foto: Vibeke Prestmo Valestrand

Leken tok slutt en dag, og stativet ble satt inn i et hjørne av gården, sammen med det andre bosset. Ingen hyl, ingen kiling i magen, ingen barn. Og ingen voksne tar plass på det orange setet. Dissen gynger av og til, når vinden tar tak. Fram og tilbake. Ellers går prosessen sin gang, men jern er visst ikke skapt av jord, så her er intet av jord er du kommet til jord skal du bli. Her står alt til nedfalls, korrosjonsprosessen har gode vilkår. 2 Fe + O2 + 2 H2O = 2 Fe(OH)2, for å si det på vitenskapelig vis. Jern i kontakt med luft og vann. Visstnok.

Ukens tema i X/52 er Lek

Andre deltagere:
Ståle Ertzgaard: Tauende til glede
Jelrik Nylund-van Berkel: Rockin’ the world
Stein-Evert Pettersen: Sensorrens
Anne Ueland: Come Out and Play!
Jan Ivar Vik: Lek og moro i Sarpsborg
Yngve Thoresen: Old Teddy
Line Storlid: Playing with a box off colorfull lego/toys

Uke 7 var en uke med minimalt fotografering da tiden rett og slett ikke strakk til. Dette motivet knipset jeg i all hast ved en kommunal bolig. Synes det forteller en historie, på en måte.  For å få litt liv i bildet, har jeg selv lekt meg litt med ulike versjoner. Havner på dette, men kunne sikkert lagt inn orginalen.

Jeg vet at jeg ingenting vet

#reverb10 December 4 – Wonder.
How did you cultivate a sense of wonder in your life this year?
(Author: Jeffrey Davis)

Undring er en av mine beste egenskaper. Jeg ser på undring som en døråpner til å få større innsikt i et spørsmål og mer erfaring. Alt nytt jeg møter på min vei, stiller meg overfor undring og spørsmål. Dette gjør verden og situasjonen jeg er i, der og da, mer begripelig. Det er på en måte det barnet som bor i meg, helt innerst, som kommer frem. Og fordi jeg har undringen i meg, prøver jeg å la være å kategorisere verden i svart og hvitt. Eller være alt for påståelig. Jeg holder undringsevnen min ved like, og jeg tror dette hjelper meg både i arbeids- og i studiesituasjon.

Jeg kan vel ikke peke på noe som viser at jeg dette året har kultivert undringen min, og jeg vet vel egentlig ikke helt hva Jeffrey Davis mener med det heller. Om jeg har utviklet undringen, eller foredlet den? Dyrket den? Bearbeidet den, forfinet den, eller dannet den? Jeg vet bare at undringen min får min verden til å bli mer levelig enn om jeg hadde hatt et svar på alt. Litt sånn Sokrates, på en måte, «Jeg vet at jeg ingenting vet», sa han, litt undrende og spørrende. Å ikke gi seg ut for å være ekspert på alle områder tror jeg er det beste for mitt vedkommende. Være undrende. Filosofisk. Prøve å forstå hva andre mener, prøve å forstå en arbeidsmåte, en tekst, et utsagn. Det er vel slik jeg kultiverer undringen min.

Jeg kan blant annet undre meg over hvordan vannliljer kan vokse, og hvordan og hvorfor de kommer opp like og på samme plass år etter år….

Flyt

#Reverb10 December 3 – Moment.
Pick one moment during which you felt most alive this year. Describe it in vivid detail (texture, smells, voices, noises, colors).
(Author: Ali Edwards)

Flyt. Denne deilige tilstanden der vi fokuserer på det vi arbeider med, der og da, en konsentrasjon så ulik annen konsentrasjon. Å glemme tid og sted. En slags autopilot, tiden flyr, ingen bekymringer, intet som forstyrrer.

Det er ikke ofte jeg får denne flyten, den oppstår sjelden, eller aldri, i jobben min. Det er for mye som forstyrrer. Den kan derimot oppstå i studiesituasjonen. Når jeg sitter for meg selv, og er godt i gang med et arbeid, noe jeg skriver på.

Det er akkurat da, i den stunden, når jeg er tilbake til meg selv, at jeg føler meg mest i live. Det er mulig oppvåkning av en trance føles slik. Jeg vet ikke.

Jeg vet i alle fall at sist jeg var i slik flyt, var det ikke i forbindelse med studier, ikke i forbindelse med arbeid. Jeg kjørte. Bil. En strekning på tre-fire mil er som hvisket vekk fra hukommelsen min. Jeg vet jeg har satt meg i bilen, og jeg vet jeg har kommet fram til bestemmelsesstedet. Jeg vet jeg har gjort arbeidsoppgavene mine riktig der i bilen, styrt ratt, blinket rett. Hva jeg har tenkt på, denne stunden i bilen, vet jeg ikke. Det jeg husker, er at dagen hadde vært full av opplevelser. En del ukjente opplevelser, og det var muligens det som kvernet i tankene mens jeg kjørte. Men jeg har ikke kjent sansene mine denne stunden.

Ikke før jeg parkerer. Og åpner døren. Ser at jeg er hjemme. Da ser jeg himmel, hører fuglekvitter, aner at det er en verden rundt meg. Og jeg vet, nå i ettertid, at det var da jeg følte meg levende. Men en time i bil er som hvisket ut av minnet mitt.

(Illustrasjon: Zemotion)

Working 9 to 5

#reverb10 December 2 Writing.
What do you do each day that doesn’t contribute to your writing — and can you eliminate it?
(Author: Leo Babauta)

I gang som jeg er med et større skriveprosjekt, ser jeg det som nødvendig å skrive litt hver dag. Skrivinga må inn i fingrene.

Å skrive hver dag, særlig på en masteroppgave, er vanskelig å få til. Det er ikke hver dag en får til å være så veldig akademisk. Av og til er det andre tekster man vil skrive, slik som dette, en post på bloggen.

For tida sitter jeg midt i en eksamen. Jeg sliter med drøftinga. Jeg vet at egentlig er det kun fordi jeg setter for høye krav til meg selv. Jeg burde ikke gjøre det, bør skrive det som faller meg inn og sette min lit til at det er rett.

Målet er å lære bedre skrivevaner, lære å disponere tida bedre, være mer effektiv. Bruke tankekart på en mer hensiktsmessig måte.

Hva hindrer meg i dette? Hva er det jeg gjør hver dag som hindrer meg og ikke bidrar til skriving? Og kan jeg eliminere vekk noe av det?

Working 9 to 5, eller 8 til 4, er ingen god kombinasjon med større skriveprosjekt. Det å pendle 10 mil pr. dag er heller ingen god kombinasjon. Det å ha verv, det å ha famile, være mor, ektefelle, kjæreste. Det er ting som hører med i livet, det er noe jeg er og gjør hver dag. Intet av dette kan jeg kutte ut. Kan ikke kutte ut jobb, kan ikke kutte ut familie. Vil ikke.

Mulig skrivingen min ikke har godt av det, skjønt jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk at dette bidrar til bedre skriving.

Illustrasjon: Writing Trees

Visualize yourself

Now you might find it odd that I haven’t mentioned anything in here about the actual subject you are writing about! Does it matter? If you create a post with 1) a captivating headline, 2) a unique personal view 3) a personal risk, 4) an entertaining spin through 5) words that sing, won’t that be a joy to read? Of course it would because you’ve crafted a perfect blog post!

Dette skriver Mark Schaefer på bloggen socialmediatoday. Her lister han opp fem elementer for den perfekte bloggpost, og mye av dette tenker jeg selv når jeg blogger eller leser andres blogger.

Tittelen er det første du ser, sier han. Få den fengende. Deretter er det viktig å få til en personlig stil, ikke etterlign, vær deg selv, ekte og menneskelig. Folk vil tilbringe mer tid på og med bloggen din hvis de liker skrivemåten og skrivestilen din. Svett litt. Til slutt vil ordene synge (hadde det vært så lett), underhold og vær overraskende.

Vidder er fine greier, skal jeg si deg. Kan en bloggpost bidra til viddevandring, er jeg tilfreds

Det sier Ståle bak bloggene Ståles Safari, Daxiania og Skrift. Ståle er flink til å leke med ord, synes jeg, og det er leken jeg på mange måter er ute etter når jeg leser blogger. Leken og undringen. Klarer skribentene å få fram dette, selv i en alvorstung eller informativ bloggpost, så blir jeg glad og tilfreds. Slik er det også med Aslaug bak bloggen AnaMe. Korte, litt stakkato setninger, korte poster, som munner ut i en youtubevideo. Hennes opplevelse der og da som illustrers med musikken. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd Aslaug snakker slik, men det gjør hun jo ikke.

Jeg har nettopp sendt inn min liste over kandidater til Tordenbloggen 2010. Alle 10 kandidater på den listen oppfyller kravene jeg setter til en god blogg. Jeg vet ikke om de svetter over ordene sine, men jeg liker å tilbringe tid på de bloggene fordi de er personlige, ekte, menneskelige og av og til overraskende.

(Illustrasjon: Irma Gruenholz)

Takk til @aslaugok som gjorde meg oppmerksom på The five elements of a perfect blog