En Nav-sak har alltid flere sider

Av og til tror jeg avisene skriver noe bare for å ha noe å skrive. Om sommeren foreksempel, når det ofte er litt nyhetstørke, da putter vi på noen agurker, samme hvor vassne de er. Jo mindre innholdsrik på smak, jo bedre.

Ringblad på Hønefoss hadde en slik tilnærmelsesvis vassen agurk i går, skjønt den hadde aldri fått plass i Reiseradioens agurknyheter. En artikkel så ensidig og enkel, at den i all sin ensidighet og enkelhet er et stort irritasjonsmoment. Men det ser ut som journalist og avis mener at når noe handler om Nav, så lar vi være å sjekke fakta. Her har vi en sak, dere.

I korthet handler den om Annika som får trøbbel med Nav fordi hun blogger. Annika har ME og føler seg uglesett av Nav. Hun har kranglet og kranglet, men med advokats hjelp fått det hun har krav på. Nå har hun søkt uførestønad, men vil komme til å få avslag. Fordi hun blogger.

Står det i avisa. Samt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad.

Kjære avisa. Kjære Annika. Kjære alle som sliter og har vansker. Skal vi få Nav til å bli bedre på kommunikasjon og handlinger forøvrig, tror jeg vi kommer lenger ved selv å bli bedre på kommunikasjon og måten vi handler på. Vi kan spille hverandre gode, er det et uttrykk som heter. Sikkert et forslitt og klisjèeaktig uttrykk, men likevel. Vi kan spille hverandre gode og bedre, og vi kan til og med snakke hverandre gode og bedre.

Det er mange historier om Nav der ute. Om et Nav som ikke tar brukerne på alvor, som ikke tar hensyn, som putter brukere i bås, som ikke ser den enkelte, som er lite ydmyk og hyggelig. Og dette er helt klart sanne historier, men mellom hver slik historie gjør Nav et godt stykke arbeid. Det tror jeg ikke vi skal stikke under en stol.

Vi leser historien i Ringblad, og det skjer det avisen vil skal skje: Vi synes synd på Annika og synes at Nav driter seg ut. Nok en gang. Men egentlig er historien overfladisk og har liten nytteverdi. Avisa får fram en side av saken, og knapt nok det. Selvfølgelig kan de ikke få noen fra Nav til å uttale seg om selve saken, dette grunnet taushetsplikten, men det er noe med det å undersøke nærmere det brukeren sier. Gå litt dypere å få fram hva hun mener, hva hun mener skulle vært gjort annerledes, hvorfor hun mener hun har rett på uførestønad, om vilkår for denne er oppfylt i følge henne selv. Få fram om bloggingen hennes er det eneste legen har skrevet om i vurderingen sin. Sett litt på lover og regler. Finne ut av hva som må til før uførestønad kan innvilges. Ikke ta det for gitt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad. Det er bare brukerens ord. For svært mange er ikke denne stønaden det minste rotete.

Velferdsforvaltningen er i grenseland mellom bistand og grensesetting, og det vil alltid være et konstant nivå på folks misnøye, samme hvor «raus» velferdsforvaltning vi har. Nav bør, og skal, selvfølgelig oppdage sine feil, og de må helt klart utfordres på hvordan de behandler sakene sine, men systemet, lovene og reglene – de skal både Nav og brukere forholde seg til.

Et avslag som Annika mener hun får/har fått (?) kan aldri begrunnes med at hun blogger. Dette er et sitat tatt fra en vurdering rådgivende lege har gjort, og jeg kan aldri tenke meg at vurderingene kun er gjort på bakgrunn av vedkommendes blogg og hva hun skriver der. Begrunnelsen ved avslag skal inneholde en redegjørelse for hvilke regler som er anvendt, og hvilke fakta som er lagt til grunn. Det skal gis en konkret og individuell begrunnelse for hvilke vilkår som ikke anses oppfylt. Et av Navs mål er å få folk ut i arbeid, og dette gjelder ikke minst unge mennesker, og det skal foregå en ganske omfattende utredning før en uførepensjon innvilges. Det ligger et krav om gjennomført hensiktsmessig behandling der, samt et krav om gjennomført arbeidsretta tiltak, dessuten et krav om funksjonsvurdering. Det hadde vært riktig så fint om Ringblad kunne fått fram slikt i artikkelen sin. Riktig så fint, faktisk. Det de får fram nå, er en kvinne som ER sykdommen sin, og fordi hun er syk, så har hun rett. Det er ikke sikkert det er den hele og fulle sannheten.

For meg blir denne saken en vassen agurk. Jeg betviler ikke brukeren, jeg betviler ikke hennes plager og hennes kamp mot systemet, jeg blir bare så lei ensidighet, det å ikke se en sak fra flere sider. Få fram noe fakta som har substans. Denne tabloidiseringen av Nav er hverken brukerne eller Nav verdig.

(Illustrasjon: nettbladet)

Syrinfargen

Innerst inne i skykkjo har han fått plass, den gamle leksepulten til systra hans. Måttspist, men framleis med ein aldrande syrinfarge. Bonden ser på leksepulten og det rustne malingsspannet han er i ferd med å hive ut. Skal tru om det er nokre restar att her, tenkjer han. Lokket sitt hardt, og han er nær ved å gi opp, då det endeleg gjer etter, og han kan titte ned i spannet. Ei lukt stig opp. Umiskjenneleg maling. Han prøver seg fram med ein pinne, rører litt i den brune smørja på toppen, og der, der finn han syrinfargen. Nett som på leksepulten. Nett som på syrinbusken framom stoveglaset.

1975. Han hugser det. Systra mala leksepulten sjølv, og etterpå mala ho den gamle DBS-sykkelen. Han står der med spannet i handa og berre kjenner på seg at han må bruke restane. I augekroken ser han silotanken. Han prøver seg fram, stikk malerkosten han har funne ned i restane av det syrinfarga på botten av spannet. Maler. Det vert fint, tenkjer han. Skal tru om silotanken vil kle denne fargen?

Han får malt heile understellet. Syrinfarga. Han beundrer verket sitt, set tanken til traktoren og kjøyrer han ut på bøen. Der, mellom gule løvetann, står han, tanken med det syrinfarga understellet. Eg syklar forbi, undrar meg over fargekombinasjonen. Og synast han er vakker.

Hvor er min akademiske stemme?

På vei mot en master…….

Velge, vurdere, undersøke, sannsynliggjøre, resonnere, relatere, reflektere, problematisere, prioritere, parafrasere, nyansere, kvalifisere, kontekstualisere, konstruere, kategorisere, tolke, diskutere, definere, sitere, bevise, beskrive, begrunne, argumentere, analysere…..

Gorgon Vaktmester faller i transe når han hører ordet reparere – revidere, reflektere, reformere, resignere, resultere, respektere……. Jeg håper å falle i transe med henblikk på masteroppgaven min. Det er en lang vei å gå, enda vil det ta både vinter og vår før jeg er i havn, og jeg skal vel gjennom skjærsild på skjærsild.

Jeg skal legge ”en stein til vitenskapens store hus”. Hvordan skal jeg kunne klare det, jeg som føler at steinene mine bare ligger hulter til bulter. Gråsteiner, som egentlig kan bli den fineste mur? Slik ligger de i hagen min, og slik ligger de i tankene mine.

Jeg leser så øyet blir stort og rødt, og av og til vått, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har tatt på meg ekstraarbeid. Jeg leser om den selvstendige oppgaven, den som kan være et bidrag til vitenskapens store hus, men som sjangermessig er utdanningssystemets trangeste tekst. Hvor er min vitenskapelige stemme? Hvordan skal jeg finne den?

Når jeg først finner den – stemmen – da kan jeg kanskje klare å velge, vurdere, undersøke, sannsynliggjøre, resonnere, relatere, reflektere, problematisere, prioritere, parafrasere, nyansere, kvalifisere, kontekstualisere, konstruere, kategorisere, tolke, diskutere, definere, sitere, bevise, beskrive, begrunne, argumentere, analysere…..

Sykefravær eller arbeidsnærvær?

Gadd vite hvor mange sykmeldinger 1A jeg har registert på trygdens interne datasystem gjennom tidene. Gadd vite hvor mange lønnsregistreringer jeg har gjort. Gadd vite hvor mange millioner sykepenger jeg har vært med på å utbetale. Gadd vite hvor ofte jeg har stusset, vært forvirret, kommet med dype sukk, vært overrasket, følt sorg, sinne eller glede alt ettersom, kontaktet sykmeldte, kontaktet lege, kontaktet arbeidsgiver. Gadd vite hvor ofte jeg har sett på sykmeldingskoden, gadd vite hvor ofte jeg har undret meg over den, gadd vite hvor ofte jeg har bedt om en utvidet legeerklæring, gadd vite hvor ofte jeg har hatt samtaler – ja, ikke minst samtaler – den beste form for saksbehandling jeg vet om. Gadd vite hvor ofte en sykmelding faktisk ikke har vært reell. Gadd vite hvor ofte en sykmelding faktisk har vært reell.

Vi snakker om sykefraværet. Leger snakker om sykefraværet. Politikere snakker om sykefraværet. Journalister snakker om sykefraværet. Bedrevitere og forståsegpåere snakker om sykefraværet. NAV snakker om sykefraværet.

De som har et sykefravær, hva sier de? Tja, gadd vite det. All den tid de ikke kommer så veldig til orde, så vet vi jo ikke. For min egen del kan jeg vel nevne at jeg var sykmeldt et par måneder i 2005. Det var etter en ryggoperasjon, og det var kjempekjedelig. Så vet dere det.

Hvilket sykefravær er det egentlig vi snakker om? Det er det spørsmålet jeg vil stille når jeg ser disse artiklene om sykefravær og hører folk ytre seg i media. Det korte egenmeldte fraværet, eller er det langtidsfraværet? For dette er jo to vidt forskjellige ting. To vidt forskjellige sosiale fenomen, to ytterpunkter, og innenfor der igjen finnes en kaskade av kortere og lengre fravær, der en stor del av fraværet er innenfor arbeidsgiverperioden på 16 dager. Alt dette rørt sammen til ei smørje og gitt samme begrep: for høyt sykefravær.

Er et lavt sykefravær i seg selv et godt mål for at vi har et sunt arbeidsliv? Jeg er ikke så sikker på det. Hvis arbeidslivet stort sett bestod av menn passert de 35 i høytlønnsyrker, ofte sett i kondomdress både på ski i marka og på sykkel i Birkebeinerrittet, og med hjemmeværende koner, så kanskje.

Kan vi ikke av og til ta oss tid til å snakke om nærvær i stedet for fravær? Kan vi ikke prøve å finne ut hva som blir gjort i bedrifter der nærværet er høyt? Kan vi ikke se på årsakene bak et sykefravær? Kan vi ikke bare slutte å synse.

Det har seg nemlig slik at den vet best hvor skoen trykker som har den på.

Norge i en koselig boble

Jeg liker sånne valgkamper, sier 11-åringen og suger intens på det grønne dropset. Hun har nettopp blitt enig med seg selv om at SP-dropset er bedre enn AP-dropset. Hvis Høyre hadde hatt drops, hadde de vært blå, sier hun, og da hadde jeg blitt blå på tunga. Er jeg grønn på tunga nå? Nei, hun er ikke grønn på tunga. Selv har jeg spist det røde dropset, og er ikke overvettes begeistret for smaken. Det grønne lar jeg være. 11 åringen har samlet valgkampmateriale, og nå blåses det i ballonger, røde, gule, grønne og blå. Hun er klar på at dersom hun skal stemme, blir det SV, for hun har laget veggtavle om SV på skolen, sammen med Preben. Der var det ingen som laget veggtavler om FrP og Krf.

Vil du hjelpe til med å få en statsminister fra Hordaland, spør ordføreren, og legger arma om skulderen min. Ordføreren har blazer og høyremerke, og har sant og si gjort en god jobb for kommunen og regionen. Det skal han ha. Vi ser på bildet av Erna, ganske pen, men jeg må innrømme at jeg heller vil ha en statsminister fra Oslo. Han er mye penere. Og de eldre herrene der på standen ler, nå må du passe deg, for mannen din står bak deg, humrer en tidligere ordfører, også han fra Høyre, men eg beliter meg ikkje. Mannen min tåler såpass, sier jeg, tar i mot den røde obligatoriske Arbeiderpartirosen på vei ut, og observerer en ensom representant fra Frp der helt nede ved utgangsdøra.

Eg e over 18 år, roper mannen min i telefonen. Han er bergenser og vant med å snakke i motvind. Lærer og fagforeningsleder er han også, og derfor pr definisjon ikke en blå mann. Han har fått Norsk Gallupp på tråden, og er strålende fornøyd. Sv, sier han. Tror du meg ikkje? Jeg hører mannen i andre enden le, og de setter i gang en samtale helt på siden av det Galluppmannen egentlig ringer for. Du har vel andre du skal ringe til, og da kan vel ikkje vi fortsette praten, sier mannen min, og ønsker Galluppmannen lykke til og får vite at valgmålingen kommer i Aftenposten i morgen. Mannen min liker sånne undersøkelser. La du merke til at Frp hadde dårlig med besøk på standen sin, spør han.

Hvor går vi etter mandagens valg? Hvor er Norge på vei? Jeg leste med stor interesse den franske journalisten Gwladys Fouchés kommentar i Bergens Tidende lørdag 12 september. Dere nordmenn befinner dere i en svært luksuriøs posisjon, sier hun. En koselig liten boble. Det er interessante betraktninger om oss nordmenn fra en utlendings ståsted. Fouche har latt seg fascinere av at NRK hadde politikerdebatt fra et norsk fengsel, og at en innsatt kunne knuse politiske argumenter. Så fascinert ble hun, at hun hadde en sak på dette i The Guardian. Noe slikt kunne aldri skjedd i England og Frankrike, sier hun. Men noe av det som treffer meg mest, er det hun sier på slutten: I andre land ville en statsminister som Stoltenbeg blitt hedret for sin gode styring av landet gjennom en økonomisk krise. I stedet må han kjempe med nebb og klør for å beholde posten sin.

Kanskje er det fordi nordmenn har det så bra. Kristelig Folkeparti oppsummerer det kanskje best med sitt slagord: «Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra?» For meg betyr dette at det ikke finnes noen store problemer i Norge. Men mange mennesker er fremdeles misfornøyde med tingenes tilstand, og ønsker å eksperimentere med nye regjeringer hvert fjerde år – siden 1996 har ingen sittende regjering vunnet et valg. Det er en luksusposisjon å befinne seg i, og dere er de eneste som er heldige nok til å ha det slik.

quo vadis 2

Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra? Google ordet misfornøyd, og du får 182 000 treff. Google ordet fornøyd, og du får 2 120 000 treff. Det er derfor god grunn til å være fornøyd med tingenes tilstand.

Godt valg!

Kroppskompleks

bungee

Hvem fanden er Pernille Holmboe? var det første jeg tenkte da reklamen gjorde meg oppmerksom på at norske kjendiskvinner skulle stille i all sin nøgne prakt i neste nummer av Elle. Elles redaktør får ha meg unnskyldt, men jeg kommer ikke til å kjøpe denne glansa greia for å se disse kjendisdamene, og heller ikke for å finne ut hvem fanden Pernille Holmboe er. Det kunne Google fortelle meg med sine 6700 treff, og hun ser like lite spennende ut som andre kvinnelige modeller. Både med og uten klær. De ser jo stort sett like ut hele gjengen. Noen lange lemmer og et ubestemmelige ansiktsuttrykk som skulle de slukt en sitron uten at det skal vises for mye.

Hildrande du, kan jeg si i kor med eminente Dagfinn Nordbø. Han hadde en alldeles fortreffelig kommentar i lørdagens VG (25. juli 09), og den er også å finne på bloggen hans. Han kom ikke like godt ut av det i samtale med Signy Fardal i NRKs Ukeslutt (25. juli 09), men det synes jeg han bare skal være glad for. Det er jo en alldeles håpløs debatt når Elles sjefsredaktør har bestemt seg for at hun har gjort sommerens scoop.

Nordbø kaller damebladets redaktør for hyklersk. Enig. Her bekymrer hun seg stort over at kvinner har komplekser for kroppen sin, for deretter å vise fram bilder av fem kvinnekropper uten synlige lyter. Disse nøgne kvinner skal fortelle hvilket forhold de har til kroppen sin, for i følge Fardal så er vi alle veldig opptatt av denne kroppen og hvordan vi ser ut og slikt. Særlig på denne tiden av året. Og da må vi få lese om Synnøve som har slike komplekser at hun ikke tør å dusje sammen med andre på offentlige bad. Mulig hun har et gedigent fødselsmerke på rompa, det kan jo enhver gremmes over, men det sier ikke Elles coverbilde noe om. Alle damer har visst komplekser for kroppen sin, skjønner dere, til og med disse vakre skapningene her. Ja, ja. Trasige greier, egentlig, men Fardal gjør det definitivt ikke enklere for damer som virkelig har store problemer. Om jeg ville sett Fardal naken, slik Nordbø har et ønske om, er jeg imidlertid usikker på. Egentlig lar jeg nakne damer seile sin egen sjø, men det hender jeg lurer på hvor ofte de er framme med barberhøvelen. Eller om det er slik at de har tatt en hairremover som fjerner alt kroppshår for ever and ever.

Åkke som. Det jeg egentlig lurer på, er hvorfor Fardal er så skråsikker på at alle kvinner synes det er noe galt med en selv? Er det noe som har gått meg hus forbi? Hun sier at vårt dårlige kroppsselvbilde sitter i hodenen våre. Det kan hun sikkert ha rett i, men det sitter også i hodet til Fardal at dette visstnok skal gjelde alle og enhver. Snakk for deg selv og dine glansede skjønnheter, du Fardal. Jeg kan godt tenke meg at vi er opptil flere som ikke har så voldsomme komplekser. I alle fall er det ikke slik at våre små skavanker overskygger alt annet og gir oss de største sorger og bekymringer. Jeg kan gjerne gå i en offentlig dusj med føflekken jeg har strategisk plassert der bak og mitt noe assymetriske puppestell, det dreier seg vel om noen millimeter her og der, men jeg kan da kompensere disse skavankene med noen voldsomt lekre muskler i leggene. Synnøve bør også få seg slike leggmuskler. Da er jeg sikker på at hun tør vise seg i fellesdusjen.

(Illustrasjon: the humor archives)

Om skatt og sånn

Hagen reiser ikke til Sveits med pengebingen sin likevel. Har han funnet andre måter å sikre bingen på, slik at ikke B-gjengen utkledd som Den Norske Stat skal klare å få tilgang på formuen? Kuler og kanoner og krutt, kanskje.

Det kan være man er flere som ser seg tvunget til emigrasjon og utflagging. Det kan derfor være lurt å regne ut formuesskatten sin. Særlig hvis man vinner mange millioner kroner på kveldens Lotto, foreksempel. Lotto-Hilde gjør hva hun kan for at akkurat du skal vinne, og så kan det være at dette multikulturelle skatteparadiset der nede mellom fjellene i Europa får økt innbyggertallet sitt.

us22

Hadde jeg hatt alle de der pengene som raser ut av Skrues pengebinge, måtte jeg nok ha betalt min skatt jeg også. Og ettersom jeg ikke tviler på mine politiske sympatier, hadde jeg betalt min skatt med glede. Tror jeg. Hvis det ikke har seg slik at politiske sympatier heller mer mot den andre politiske retningen dess mer penger man får mellom hendene? Jeg har en mistanke om at det kan ha seg slik, og at dess mer milliarder man rår over, dess mer grådig blir man. Det er selvfølgelig bare en mistanke, ja, bare en insinuasjon jeg har, og dette har slettes ikke rot i virkeligheten. Slettes ikke.

Nå har det seg slik at både inntekt og formue er langt under pari, og jeg har desverre aldri brydd meg særlig om formuesskatten. Det er jo nesten litt flaut. Jeg burde bli mer interessert i slik, og derfor kan jeg fortsette lørdagskvelden med Finansdepartementets oppbyggelige litteratur om skatt. Slik at interessene mine kan dreie seg om mer enn krig og fred og sånn.

Spør Hanne

fucklovewordedcreativetype-f80595942e7bc8af7d87fa9de6e3ae25_h

Herland, Hanne. Du burde starte en «Spør – og jeg svarer»-spalte i en avis der mannfolk kan komme med sine vanskeligheter i hverdaglivet med damene sine, og der du kan komme med orakelsvarene dine. Eva har jo en slik spalte i Adressa. Og Kristin har en i VG på lørdagene.

Du har nok et svar til min ukjente leser som i går, 17 juni, kl 12.16.09 kom med følgende utsagn på Google og havnet her hos meg: Kona vil ikke ha sex.

Jeg tror det er et udekket behov der ute. Du, som visstnok har svarene på disse store spørsmålene i en manns liv, du bør virkelig kjenne din besøkelsestid. Jeg vet ikke hva jeg skal svare mannen, men det vet sikkert du.

Thailandske bruder

Tenkte ikke jeg skulle kaste meg på bølgen av blogginnlegg om Hanne Nabintu og de thailandske damene som visstnok skal stå høyt i kurs hos norske menn. Men jeg bare må.

Hanne forstår jo hvorfor norske menn velger de thailandske damene. Vil det da si at hun også forstår og godtar at den norske mannen opptrer slik BT gir oss et innblikk av i dag?

Hva Hanne sier:

Sex og mat
— Det er på tide å gi opp kvinnekampen. Det er så mange fæle norske kvinner. Noen ganger skal kvinner være stille og gjøre som mannen sier. Jeg forstår godt at norske menn heller vil ha russiske og thailandske koner. De liker i det minste sex og er gode til å lage mat, sier Herland foran den lydhøre, overveiende kristne forsamlingen.

Hva den norske mannen gjorde:

Allerede den første sommeren i Norge skal overgrepene ha begynt. Ifølge tiltalen, som er tatt ut av statsadvokat Jogeir Nogva, skal mannen ha brukt grove trusler for å skaffe seg sex med kvinnen.
Mannen i trettiårene skal ha sagt at hun ellers ville bli sendt hjem til Thailand dersom hun ikke hadde sex med ham. Han skal også å truet med å sende sin kone og hennes sønn hjem, og at familiemedlemmer av henne i Thailand ville bli drept.
Ifølge tiltalen ga hun etter. I en periode på to år skal de ha hatt samleier en rekke ganger.

I BTs papirutgave i dag (14. juni 09) kan vi dessuten blant annet lese følgende:

På de to største krisesentrene på Vestlandet var èn av fire beboere i fjor innvandrerkvinner med norske menn.

Og

Slik behandler enkelte norske menn sine utenlandske kvinner: Slår. Voldtar. Låner dem ut til venner. Nekter dem norskkurs og busspenger. Lar dem jobbe som slaver. Truer med å ta barna.

Nå må vi for all del ikke gjøre den tabben å påstå at enhver konstellasjon norsk mann – thailandsk brud er slik. Vi vil rett og slett ikke havne på samme lavmål som Hanne Nabintu og store deler av kommentarfeltet i Dagbladet. Damen er visstnok forsker på området, så noe sted må hun jo ha tatt det fra når hun kommer med utsagnene sine. Og ettersom vi nå bor i et fritt land med ytringsfrihet og alt sånn, står det henne helt fritt å si det hun mener. Og det kommer på trykk. Noen tar det til sitt bryst og synes det er storartet, slik som i kommentarfeltet til Sissel og Britt-Åse.

Selv tenkte jeg å ta fram boka I Herrens Vold. Jeg lurer på om vi ikke må ha en dose Eva Lundgren nå.

Konge på grillen?

entrecote_7572a

Er dette en bit av grillkongen selv? Han der Craig som er avbildet på pakningen. Eller er det fra en annen konge? Hvor mange entrecoter kan en konge deles i?

Dette var på en måte litt skummelt.

Og på ingen måte særlig fristende.