Stikkordarkiv: undring

Jeg vet at jeg ingenting vet

#reverb10 December 4 – Wonder.
How did you cultivate a sense of wonder in your life this year?
(Author: Jeffrey Davis)

Undring er en av mine beste egenskaper. Jeg ser på undring som en døråpner til å få større innsikt i et spørsmål og mer erfaring. Alt nytt jeg møter på min vei, stiller meg overfor undring og spørsmål. Dette gjør verden og situasjonen jeg er i, der og da, mer begripelig. Det er på en måte det barnet som bor i meg, helt innerst, som kommer frem. Og fordi jeg har undringen i meg, prøver jeg å la være å kategorisere verden i svart og hvitt. Eller være alt for påståelig. Jeg holder undringsevnen min ved like, og jeg tror dette hjelper meg både i arbeids- og i studiesituasjon.

Jeg kan vel ikke peke på noe som viser at jeg dette året har kultivert undringen min, og jeg vet vel egentlig ikke helt hva Jeffrey Davis mener med det heller. Om jeg har utviklet undringen, eller foredlet den? Dyrket den? Bearbeidet den, forfinet den, eller dannet den? Jeg vet bare at undringen min får min verden til å bli mer levelig enn om jeg hadde hatt et svar på alt. Litt sånn Sokrates, på en måte, «Jeg vet at jeg ingenting vet», sa han, litt undrende og spørrende. Å ikke gi seg ut for å være ekspert på alle områder tror jeg er det beste for mitt vedkommende. Være undrende. Filosofisk. Prøve å forstå hva andre mener, prøve å forstå en arbeidsmåte, en tekst, et utsagn. Det er vel slik jeg kultiverer undringen min.

Jeg kan blant annet undre meg over hvordan vannliljer kan vokse, og hvordan og hvorfor de kommer opp like og på samme plass år etter år….

Flyt

#Reverb10 December 3 – Moment.
Pick one moment during which you felt most alive this year. Describe it in vivid detail (texture, smells, voices, noises, colors).
(Author: Ali Edwards)

Flyt. Denne deilige tilstanden der vi fokuserer på det vi arbeider med, der og da, en konsentrasjon så ulik annen konsentrasjon. Å glemme tid og sted. En slags autopilot, tiden flyr, ingen bekymringer, intet som forstyrrer.

Det er ikke ofte jeg får denne flyten, den oppstår sjelden, eller aldri, i jobben min. Det er for mye som forstyrrer. Den kan derimot oppstå i studiesituasjonen. Når jeg sitter for meg selv, og er godt i gang med et arbeid, noe jeg skriver på.

Det er akkurat da, i den stunden, når jeg er tilbake til meg selv, at jeg føler meg mest i live. Det er mulig oppvåkning av en trance føles slik. Jeg vet ikke.

Jeg vet i alle fall at sist jeg var i slik flyt, var det ikke i forbindelse med studier, ikke i forbindelse med arbeid. Jeg kjørte. Bil. En strekning på tre-fire mil er som hvisket vekk fra hukommelsen min. Jeg vet jeg har satt meg i bilen, og jeg vet jeg har kommet fram til bestemmelsesstedet. Jeg vet jeg har gjort arbeidsoppgavene mine riktig der i bilen, styrt ratt, blinket rett. Hva jeg har tenkt på, denne stunden i bilen, vet jeg ikke. Det jeg husker, er at dagen hadde vært full av opplevelser. En del ukjente opplevelser, og det var muligens det som kvernet i tankene mens jeg kjørte. Men jeg har ikke kjent sansene mine denne stunden.

Ikke før jeg parkerer. Og åpner døren. Ser at jeg er hjemme. Da ser jeg himmel, hører fuglekvitter, aner at det er en verden rundt meg. Og jeg vet, nå i ettertid, at det var da jeg følte meg levende. Men en time i bil er som hvisket ut av minnet mitt.

(Illustrasjon: Zemotion)

Life is a lively process of becoming

Denne stadige prosessen jeg er i. Leting og lesing, finne de riktige perspektivene, drøfte, skrive. Denne prosessen fram til produktet leveres, likevel er det ikke produktet i seg selv som er det viktigste, det er å finne fram, undre seg, lure på. Er jeg på riktig spor? Vil teoriene henge sammen med problemstillingen jeg tar opp? Denne prosessen fram mot å starte på enda en prosess, fordi det jeg holdt på med, ble ferdig med i forbindelse med en eksamensoppgave, den fører meg bare videre framover. Stadig i prosessen. I masterprosessen.

Slik kan 2010 oppsummeres. Som en prosess. Med dette ene ordet. Og slik ønsker jeg også at 2011 skal oppsummeres. At jeg stadig vekk er i denne prosessen, en prosess som drives framover, der det skal undres, forskes, stilles spørsmål, der man kan finne svar. Man skal gå på tryne, reise seg igjen, forhåpentlig. Framover, framover. Skriveprosessen.

Livet er også en prosess, intet er ferdig før man ikke er lenger. Å være til i denne livlige prosessen som kalles livet.

(Illustrasjon: carmelscribe)

Inspirert av ziarah og med ønske om å skrive noen ord hver dag, henger jeg meg på prosjektet #reverb10 , et bloggprosjekt der man skal refletere over året som gikk og året som kommer. Det legges ut en oppgave hver dag i desember, og dagens oppgave lyder:

December 1 One Word.
Encapsulate the year 2010 in one word. Explain why you’re choosing that word. Now, imagine it’s one year from today, what would you like the word to be that captures 2011 for you?
(Author: Gwen Bell)

Baderomsstuntet

Hva er egentlig den der greia med at godt voksne kvinner legger ut undertøysbilder av seg selv på twitter?

Hvem tør å kle av seg? Helle Vaagland mener at det kun er kvinner som er pen og tynn som tør å kle av seg, som tør å være naken. Det sier hun i en «heftig debatt» med Marianne Aulie på VG-tv. Selv blir jeg bare sittende å se på Mariannes lepper, hennes lek med håret, hennes måte å snakke på. Vi skal være oss selv, sier Marianne, som selv bare bruker øyekrem, og bildene av seg selv er kun en del av et kunstprosjekt. Hun mener at Helle Vaagland gjør seg styggere enn hun er, og at hun burde stått der i kraft av å være mor. Eller noe.

Jeg blir egentlig bare litt matt av den debatten. Egentlig blir jeg litt matt av alle damer som legger ut bilder av seg selv på den måten der. Ikke fordi jeg har noe i mot kropp. For all del. Jeg liker kropp, jeg liker kløft, jeg liker pupper, jeg liker feminitet. Jeg ser også ironien Helle Vaagland spiller på når hun tar det samme stuntet. Slik jeg også ser at Marianne Aulie ikke forstår selve begrepet ironi.

Skulle jeg selv ta baderomsstuntet? tenker jeg. Stå der med min trebarnsmage, mine forholdsvis faste pupper og til dels smale lår fri for cellulitter, nesa som er litt skeiv, det ene øyet som skjeler når jeg er trøtt, håret som innimellom får et flatt preg? Skulle jeg laget flere valker, eller skulle jeg strammet magen? Skulle jeg laget trutmunn, eller ledd rått? Hadde jeg framstått som feminist, eller hadde det hele bare vært innmari teit? Hadde jeg fått 600 følgere på twitter i løpet av et døgn? Hadde jeg i det hele tatt blitt lagt merke til?

Nei. Jeg hadde ikke blitt lagt merke til. For jeg har ikke noe navn. Jeg har ikke vært i media, jeg har ikke skrevet bok, jeg er ikke programleder på tv. Jeg er fullstendig anonym, sånn sett.

Og egentlig kunne jeg ønske at kvinner slapp å kle av seg for å vise at de var kvinner, om det så var i pornoens, i kunstens eller feminismens navn.

Bergensbilder ~ Duedamen

Jeg har vandret gjennom Bergens gater, og nederst i Marken treffer jeg på denne unge damen. Med en brødskalk lokker hun duene til seg. Selv blir jeg ganske lammet av opptrinnet og klarer kun å knipse det ene bildet. Jeg, med min fugleredsel, og i særdeleshet dueredsel, har mer enn nok med å forstå at det er akkurat dette som skjer. De stimler sammen rundt henne, og hun får dem til å gå opp på låret sitt. Ikke bare denne ene duen. Til slutt har hun tre stykker der som sloss om brødskalken og flakser rundt. Jeg er målløs. Både av skrekk. Og av beundring.

En Nav-sak har alltid flere sider

Av og til tror jeg avisene skriver noe bare for å ha noe å skrive. Om sommeren foreksempel, når det ofte er litt nyhetstørke, da putter vi på noen agurker, samme hvor vassne de er. Jo mindre innholdsrik på smak, jo bedre.

Ringblad på Hønefoss hadde en slik tilnærmelsesvis vassen agurk i går, skjønt den hadde aldri fått plass i Reiseradioens agurknyheter. En artikkel så ensidig og enkel, at den i all sin ensidighet og enkelhet er et stort irritasjonsmoment. Men det ser ut som journalist og avis mener at når noe handler om Nav, så lar vi være å sjekke fakta. Her har vi en sak, dere.

I korthet handler den om Annika som får trøbbel med Nav fordi hun blogger. Annika har ME og føler seg uglesett av Nav. Hun har kranglet og kranglet, men med advokats hjelp fått det hun har krav på. Nå har hun søkt uførestønad, men vil komme til å få avslag. Fordi hun blogger.

Står det i avisa. Samt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad.

Kjære avisa. Kjære Annika. Kjære alle som sliter og har vansker. Skal vi få Nav til å bli bedre på kommunikasjon og handlinger forøvrig, tror jeg vi kommer lenger ved selv å bli bedre på kommunikasjon og måten vi handler på. Vi kan spille hverandre gode, er det et uttrykk som heter. Sikkert et forslitt og klisjèeaktig uttrykk, men likevel. Vi kan spille hverandre gode og bedre, og vi kan til og med snakke hverandre gode og bedre.

Det er mange historier om Nav der ute. Om et Nav som ikke tar brukerne på alvor, som ikke tar hensyn, som putter brukere i bås, som ikke ser den enkelte, som er lite ydmyk og hyggelig. Og dette er helt klart sanne historier, men mellom hver slik historie gjør Nav et godt stykke arbeid. Det tror jeg ikke vi skal stikke under en stol.

Vi leser historien i Ringblad, og det skjer det avisen vil skal skje: Vi synes synd på Annika og synes at Nav driter seg ut. Nok en gang. Men egentlig er historien overfladisk og har liten nytteverdi. Avisa får fram en side av saken, og knapt nok det. Selvfølgelig kan de ikke få noen fra Nav til å uttale seg om selve saken, dette grunnet taushetsplikten, men det er noe med det å undersøke nærmere det brukeren sier. Gå litt dypere å få fram hva hun mener, hva hun mener skulle vært gjort annerledes, hvorfor hun mener hun har rett på uførestønad, om vilkår for denne er oppfylt i følge henne selv. Få fram om bloggingen hennes er det eneste legen har skrevet om i vurderingen sin. Sett litt på lover og regler. Finne ut av hva som må til før uførestønad kan innvilges. Ikke ta det for gitt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad. Det er bare brukerens ord. For svært mange er ikke denne stønaden det minste rotete.

Velferdsforvaltningen er i grenseland mellom bistand og grensesetting, og det vil alltid være et konstant nivå på folks misnøye, samme hvor «raus» velferdsforvaltning vi har. Nav bør, og skal, selvfølgelig oppdage sine feil, og de må helt klart utfordres på hvordan de behandler sakene sine, men systemet, lovene og reglene – de skal både Nav og brukere forholde seg til.

Et avslag som Annika mener hun får/har fått (?) kan aldri begrunnes med at hun blogger. Dette er et sitat tatt fra en vurdering rådgivende lege har gjort, og jeg kan aldri tenke meg at vurderingene kun er gjort på bakgrunn av vedkommendes blogg og hva hun skriver der. Begrunnelsen ved avslag skal inneholde en redegjørelse for hvilke regler som er anvendt, og hvilke fakta som er lagt til grunn. Det skal gis en konkret og individuell begrunnelse for hvilke vilkår som ikke anses oppfylt. Et av Navs mål er å få folk ut i arbeid, og dette gjelder ikke minst unge mennesker, og det skal foregå en ganske omfattende utredning før en uførepensjon innvilges. Det ligger et krav om gjennomført hensiktsmessig behandling der, samt et krav om gjennomført arbeidsretta tiltak, dessuten et krav om funksjonsvurdering. Det hadde vært riktig så fint om Ringblad kunne fått fram slikt i artikkelen sin. Riktig så fint, faktisk. Det de får fram nå, er en kvinne som ER sykdommen sin, og fordi hun er syk, så har hun rett. Det er ikke sikkert det er den hele og fulle sannheten.

For meg blir denne saken en vassen agurk. Jeg betviler ikke brukeren, jeg betviler ikke hennes plager og hennes kamp mot systemet, jeg blir bare så lei ensidighet, det å ikke se en sak fra flere sider. Få fram noe fakta som har substans. Denne tabloidiseringen av Nav er hverken brukerne eller Nav verdig.

(Illustrasjon: nettbladet)

Syrinfargen

Innerst inne i skykkjo har han fått plass, den gamle leksepulten til systra hans. Måttspist, men framleis med ein aldrande syrinfarge. Bonden ser på leksepulten og det rustne malingsspannet han er i ferd med å hive ut. Skal tru om det er nokre restar att her, tenkjer han. Lokket sitt hardt, og han er nær ved å gi opp, då det endeleg gjer etter, og han kan titte ned i spannet. Ei lukt stig opp. Umiskjenneleg maling. Han prøver seg fram med ein pinne, rører litt i den brune smørja på toppen, og der, der finn han syrinfargen. Nett som på leksepulten. Nett som på syrinbusken framom stoveglaset.

1975. Han hugser det. Systra mala leksepulten sjølv, og etterpå mala ho den gamle DBS-sykkelen. Han står der med spannet i handa og berre kjenner på seg at han må bruke restane. I augekroken ser han silotanken. Han prøver seg fram, stikk malerkosten han har funne ned i restane av det syrinfarga på botten av spannet. Maler. Det vert fint, tenkjer han. Skal tru om silotanken vil kle denne fargen?

Han får malt heile understellet. Syrinfarga. Han beundrer verket sitt, set tanken til traktoren og kjøyrer han ut på bøen. Der, mellom gule løvetann, står han, tanken med det syrinfarga understellet. Eg syklar forbi, undrar meg over fargekombinasjonen. Og synast han er vakker.

Jugekors

Please don’t lie to me, unless you’re absolutely sure I’ll never find out the truth

Jeg har undret meg noen dager. Over sannhet og løgn. Om hvor lett det er å tro godt om sine medmennesker. Om hvor lett det er å være naiv. Om hvor lett det egentlig kan være å lyve. Hvor vanskelig det kan være å oppdage en løgn.

Men likevel oppdage den. Fordi løgnen er for usannsynlig. Den historien jeg ble fortalt var rett og slett for usannsynlig til å være sann. Oppspinn.

Overdrive, underdrive, plusse på, trekke fra.

Eller en direkte løgn.

Jeg har sjelden vært utsatt for direkte løgn. Ikke som jeg har oppdaget, i alle fall. Og det kan være like greit.

Jeg pleier å ha tillit til personer. Kjente. Og ukjente.

Det er den der sosiale tilliten, ikke sant. Tillit til folk flest, til folk i sin alminnelighet. En tro på at de fleste mennesker er troverdige. Naivitet, kanskje. Fra min side, mener jeg.

Men skal vi holde oss til sosial tillit og sosial kapital og Robert Putnam foreksempel, så sier han, Putnam altså, at sosial tillit innebærer en tanke om ærlighet, gjensidighet og hjelpsomhet som det grunnleggende for gode samfunn og for det gode i samfunnet. Et høyt nivå av sosial tillit innebærer at vi tror godt om mennesker vi ikke kjenner, til tross for at vi ikke med sikkerhet kan vite om de vil oss vel. Risikoen vi tar ved å vise tillit til noen vi ikke kjenner så godt, er større enn risikoen vi tar ved å vise tillit til noen vi kjenner godt fra før. Men så er det visstnok slik da, at kostnaden med å bli skuffet av noen man har hatt tillit til, er mindre om man har nok med ressurser og kan stå på egne bein.

Så jeg får være glad jeg har det. Egne bein.

Når direkte løgn oppdages, der det som er blitt fortalt er usant, helt og holdent, ja, du vet faktisk ikke hva som er sant i det som er sagt, fordi usannheten er så ufattelig, når slik løgn oppdages, og du vet du er brukt som brikke i et spill, da gjør det noe med selvfølelsen, min selvfølelse, for en stakket stund i alle fall, fordi det er misbruk av tillit. Misbruk av min tillit. Man blir selvfølgelig skuffet, men mer skuffet på vedkommendes vegne, for at vedkommende en tid levde på en løgn. Og glad for at usannheten oppdages og at skuffelsen er mindre på egne vegne.

Ingen hvit løgn. Ikke en liten løgn. En ganske alvorlig usannhet. En usannhet som kunne fått store konsekvenser om den ble spredd.

Ikke om meg. Men usannheter om andre. En usannsynlig historie.

Please don’t lie to me, unless you’re absolutely sure I’ll never find out the truth

Hvor er min akademiske stemme?

På vei mot en master…….

Velge, vurdere, undersøke, sannsynliggjøre, resonnere, relatere, reflektere, problematisere, prioritere, parafrasere, nyansere, kvalifisere, kontekstualisere, konstruere, kategorisere, tolke, diskutere, definere, sitere, bevise, beskrive, begrunne, argumentere, analysere…..

Gorgon Vaktmester faller i transe når han hører ordet reparere – revidere, reflektere, reformere, resignere, resultere, respektere……. Jeg håper å falle i transe med henblikk på masteroppgaven min. Det er en lang vei å gå, enda vil det ta både vinter og vår før jeg er i havn, og jeg skal vel gjennom skjærsild på skjærsild.

Jeg skal legge ”en stein til vitenskapens store hus”. Hvordan skal jeg kunne klare det, jeg som føler at steinene mine bare ligger hulter til bulter. Gråsteiner, som egentlig kan bli den fineste mur? Slik ligger de i hagen min, og slik ligger de i tankene mine.

Jeg leser så øyet blir stort og rødt, og av og til vått, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har tatt på meg ekstraarbeid. Jeg leser om den selvstendige oppgaven, den som kan være et bidrag til vitenskapens store hus, men som sjangermessig er utdanningssystemets trangeste tekst. Hvor er min vitenskapelige stemme? Hvordan skal jeg finne den?

Når jeg først finner den – stemmen – da kan jeg kanskje klare å velge, vurdere, undersøke, sannsynliggjøre, resonnere, relatere, reflektere, problematisere, prioritere, parafrasere, nyansere, kvalifisere, kontekstualisere, konstruere, kategorisere, tolke, diskutere, definere, sitere, bevise, beskrive, begrunne, argumentere, analysere…..

Samlivskalenderen – Luke 22

Det stunder mot jul, og desember har gått så fort, også i år, at mitt forsett med bloggposter hver dag fram til julaften, har gått rett vest. Jeg har rett og slett glemt å åpne lukene mine, tror jeg. Eller kan hende jeg ikke har hatt ork? Nei – sannheten er vel at det har skortet på tid, det å sette seg ned å skrive noe, for skriving og blogg skal være lystbetont.

Så hva adventskalenderen min har hatt av innhold den siste uken, det vet jeg ikke. Lukene vil forbli uåpnet.

I Luke 22, derimot, der finner jeg en hel liten Samlivskalender. En Samlivskalender i form av et dikt av Jon Hjørnevik. Samlivet settes jo stadig på prøve, og i disse juledager på en ekstra prøve, visst.   Hjørneviks lille dikt om kvinnen er både søtt og litt tankevekkende, og både kvinner og menn bør vel prøve å tenke på at man skal ha en dag etter julekvelden også.

Kvinner er som luker i ein julekalender,
eg er som eit barn med ivrige hender,
ein unge i sinn, den ivrige sorten,
som har rive opp luke tretten og fjorten.

Frå luke til luke, på jakt etter ein skatt,
luker vert opna og luker stengde att.
Det går fort i svingen, to luker ber nag,
eg opna luke nitten og tjue på same dag.

Eg har svikta luker, luker svikta meg,
til eg fann mi luke, eg passa til deg.
Eg opna den varsamt, for eg likte ho,
eg fekk det eg ville, eg slo meg til ro.

Det var luke tjuefire, herleg og sjelden,
for mannen i meg, var ho julekvelden.
Ho var luka i mitt liv, me passa i lag,
men så kom første og andre juledag.

Frå I Ein sofa frå Korea
– dikt i utsal
av Jon Hjørnevik