Itsy Bitsy Teenie Weenie

Hvordan kan det ha seg at alle andre ser mye finere ut i bikini enn meg? Det føles i alle fall sånn, men jeg vet jo at det ikke medfører hundre prosent riktighet. Vel har jeg former, både pupper og hofter, og magen sier jo at den har frambrakt tre barn, men ellers er man ganske fast og fin i fisken, ikke noe dvaskedvask her nei. Litt, kanskje, men den utfordres til bevegelse hver dag. Kroppen, altså.

Så var det drømmebikinien da. Den har jeg vært på jakt etter i flere år. Finner den aldri. I alle fall må jeg ha god tid og god hjelp. Og god råd. Derfor blir det den ene bikinien etter den andre, og ingen sitter som jeg egentlig vil de skal gjøre. Bikinikjøp på nettet vil garantert ikke ha noe for seg, har jeg tenkt. Men det var før jeg så denne her:
il_430xn665257741

Jeg bare lurte på om dette kunne være noe?

(Bildet er funnet på Etsy)

Drømmetydning

dream_pictures_beauty_imagine_3Av og til drømmer man de forunderligste ting. Man kan drømme om det store huset i Holland Park, London, der jeg bodde i 1987, det med mange rom, men som i drømmen får enda flere rom, og jeg vandrer og vandrer fra rom til rom, jeg møter ingen, bare vandrer rundt til jeg våkner. Det er alltid dette huset, og drømmen er den samme, noen ganger i året. Det er en stund siden nå.

Og så har jeg drømmen der jeg går omkring splitter naken. Det er masse folk rundt omkring, men det er ingen som biter seg merke i at jeg sprader naken. Ikke før en mann stopper og slenger til meg ei jakke. I natt var det en rosa jakke fra BikBok. Denne tok jeg på meg, og vandret freidig rundt. Nå på Victoria Station i London, og der hadde jeg litt vansker med å finne den rette utgangen. Da jeg fant utgangen, var jeg fortsatt ikledd rosa jakke, ellers var jeg ganske bar, men hadde plutselig fått et par grønne sandaler jeg gikk og slang med i ene hånda. Jeg gikk ned den veien jeg hadde funnet

Jeg må innrømme at jeg våknet med et smil om munnen etter den drømmen, i alle fall husket jeg den med en gang, og det var ikke fritt for at jeg kniste litt. Gå der naken uten at det var det minste pinlig. Ikke aner jeg hva det skal bety. Det snåleste var den jakka fra BikBok. Den var ikke min størrelse en gang. Ikke min farge heller. Og så var det disse ulike utgangene fra Victoria Station. Jeg har hatt vanskeligheter der en gang tidligere. Det var den gangen jeg og sønnen min gikk i hver vår retning og jeg plutselig stod utenfor stasjonen uten sønn og han stod utenfor en helt annen inngang uten mamma. I motsetning til meg er han utstyrt med kompass i hodet og fullstendig kart over ukjente steder. Han holdt hodet kaldt og fant tilbake til utgangspunktet. Der stod han til jeg hadde kommet til hektene etter atskillige runder rundt kvartalet og jeg fant ut at jeg også måtte gå til utgangspunktet. Da var jeg oppløst i tårer og fryktelig sint. Han skjønte ikke helt hvorfor, og det kan jeg jo godt forstå nå i ettertid.

Men altså – min nakenhet der på Victoria Station, den undres jeg over. Nakenhet i drøm kan bety at jeg er ekshibisjonist, eller at jeg er for opptatt av seksuelle prestasjoner. Hm….. Det har jeg ikke tenkt å utbrodere noe videre. Noen hemmeligheter kan man ha for seg selv og kjæresten. Det trenger likevel ikke bety noe seksuelt, leser jeg. Nakenhet kan være at jeg føler meg sårbar eller gjennomskuet. Er denne nakenheten et symbol på min sårbare side? Det at jeg er redd for å bli såret, at jeg er redd for å såre noen, at jeg er redd for å miste?

Eller symboliserer nakenheten at jeg har et ønske om å skifte klesstil? Og det til rosa jakker fra BikBok? Tja, jeg vet ikke helt.

Jeg følte meg i alle fall ikke flau der jeg stod i all min prakt. Det var ingen våt drøm, og det var ingen andre som kledde av seg. Det var bare meg, spradende ut fra Victoria Station, med en rosa jakke fra BikBok, gitt til meg av ukjent herremann, og med et par grønne sandaler fra gud vet hvor. Jeg tror ikke denne drømmen ble fanget opp av drømmefangeren.

(Bildet er hentet her)

Tanker fra ei ferjekai

Man kan tenke mange tanker når man står på en folketom ferjekai på Vestlandet og det er en halvtime mellom bussens ankomst til kaien og ferjas avgang fra samme kai. Man kan foreksempel tenke på Steinar Lem og på Sondre Olsen. Umake par, vet dere. Steinar vil redusere folketallet i Norge. Sondre mener det blir tatt for mange aborter. Alle disse abortene fører til for få hender til å ta seg av den stadig økende eldre befolkningen. Sier Sondre. Steinar sier at vi frivillig må redusere befolkningen. Kanskje vi rett og slett bare skal satse på ettbarnspolitikken? Ah – fantastisk, tenker jeg. To like store bommerter på samme dag, liksom. KrfU-Sondre smiler sitt solidoxsmil med en ring av selvtillit og snakker om alle dem vi tar livet av (det er slik en fantastisk ordbruk, synes jeg) og Framtiden i Våre Hender er helt på bærtur med sine uttalelser. Det er jo ikke en gang sesong for bærplukking.

img_4407

Norge har et areal på 305 470 km2 og omlag 4,8 millioner innbyggere. Det blir ganske mange areal på hver av oss det. Det er vel andre land som bør redusere? Nederland er til sammenligning 41 500 km2 og har nesten 16 millioner innbyggere. Det er en viss forskjell, er det ikke? Steinar Lem har sikkert en imponerende kunnskap om verden og dens utfordringer på miljøsida, men jeg skjønner rett og slett ikke tankegangen hans. Desverre tar jeg ikke Sondre Olsen i å være like kunnskapsrik om det han uttaler seg om. Hans uttale om aborter og mangelen på framtidige omsorgsarbeidere ler jeg bare av. Jeg vet jo at jeg vet mer enn Sondre om hvem som velger det yrket og hvorfor. Det er derimot ennå ikke for sent for Sondre og hans kumpaner å ta seg jobb i helsevesenet. De vil bli ønsket varmt velkommen. Lønna, derimot….. Tja, det kan jo være lønna som avgjør hvilket yrke du velger? Ja, også interesser da. Eller var det slik at de potensielle innenfor faget ikke fikk leve opp?

img_4411

Nei, det går litt i surr her, og jeg vil for all del ikke sitte her å blande uttalelsene til Steinar og Sondre. Jeg tenkte bare på dem, der jeg stod på ferjekaia mi. Jeg tenkte som så at det kanskje er et forholdsvis stort antall aborter som gjør at kommunen min bare har rundt 1600 innbyggere. Vi har jo god plass til fler, vi som har et areal på 558,2 km2. Riktignok er det mye fjell og fjord og skog og slikt, men det er gode tomter til husbygging. Men ettersom svært mange her kjører 6-barns-politikk, så er jeg på totalt ville veier i mitt resonnement. De vil nok ikke like etbarnspolitikken til Steinar Lem, nei. Da hadde vi fått mye plass å boltre oss på gitt, men dess færre barn som blir født, dess færre til å ta seg av de gamle, som i gode tider vil leve lenger. Nei, nå blander jeg uttalelsene igjen. Steinar Lem har jo aldri sagt at vi bør ta abort. Han har bare sagt at vi frivillig må redusere. Det vil si økt kondombruk = mer avfall, økt p-pillebruk = større risiko for komplikasjoner hos kvinner. Ja, også flere kirurgiske inngrep da. Dessuten en stat som forteller oss at vi ikke kan ha mer enn et barn. Det vil jo også føre til flere aborter. Huffamei, for en runddans. Og ingen ordførere i Distrikts-Norge får lenger lov til å ønske seg at vi skal legge oss ned og sammen å gjøre noe for befolkningsveksten. Vi går rett og slett inn i avholdstider.

Tenker jeg, der jeg står på ferjekaien og venter på kabelferja, her i min lille kommune som higer etter befolkningsvekst.

img_4410

Bakrus

Det er mulig jeg har en form for hangover her jeg står, men jeg står her i alle fall fortsatt. Min fordums prakt er ikke slik den en gang var, årene går, sårene blir mange, men mitt en gang så praktfulle frontparti kan fremdeles vise seg fra sin beste side. Jeg formelig blomstrer, og hangoveren kan glemmes dersom du bare tar utgangspunkt i min frontale prakt.
potensiale-i
Det at mitt resterende ytre framstår slik det gjør, kan det vel være mange årsaker til. Mitt indre er også et salig rot, uten at jeg helt vet hvorfor og hvordan alt skulle ende slik. Men fremdeles har jeg kanskje et potensiale?
potensiale-iii
Det er slike sammensatte problemer, vet dere. Sykdommen kom sakte og snikende. Jeg kom på en måte litt i bakleksa. De som hadde hovedansvaret for meg fikk seg andre bekjentskaper, og andre framstod plutselig mye finere enn jeg. På en måte ble jeg litt gjemt og litt glemt. Noen kom foran meg, noen kom bak meg. Til slutt ble jeg bare en slik en som ikke en gang ble snakket til. Og så glemte de å se på meg.
potensiale-v
Jeg vet ikke om det er så mange som ser meg nå heller. Joda, av og til stopper noen opp. Gir meg en omgang med spraymaling og slikt, skjønt det er en stund siden nå. Jeg kan også bli brukt som askebeger og som utslagsvask. Ja, ja. Jeg kan vel ikke annet vente. Stygg er jeg, stygg blir jeg, og stygg skal jeg visst være. Til den dagen jeg går under.

Jeg burde kanskje sove, men søvnen min er så urolig. Det er vel det som skjer når man har litt bakrus. Jeg blir liksom aldri skikkelig utvilt, jeg når aldri den gode søvnen, men står heller her og dagdrømmer om de gode tidene. Det som en gang var. Jeg er vel både psykisk og fysisk utslitt av aldri å føle meg riktig vel. Men jeg angrer ikke på noe av det jeg gjorde før jeg gikk inn i denne tilstanden. Hos meg var det alltid så mye som foregikk. Jeg hadde besøk, og det var latter og lyd, sang og musikk. Jeg hadde det storartet. Nå har jeg bare skallebank. Det har jeg ofte. Det skjer stadig at noen slår meg. Da knuses jeg ikke bare utenpå, men innvendig også.
potensiale-vi
Noen kunne nok ha forebygget at jeg endte slik. Jeg tror det er for sent å reparere, og jeg blir vel stående slik til jeg forsvinner i mengden.
potensiale-vii
Men blomsterprakten i mitt frontparti. Det kan du aldri ta i fra meg.
potensiale-ii

(Bildene er tatt i Playa de las Americas i vinterferien i år, i en bakgate. Rundt denne bygningen har det vokst fram nye hoteller og kjøpesentre. Den hadde en gang en misjon. Jeg falt totalt, men jeg vet ikke om jeg ser noe videre potensiale i den.)

Ikke akkurat Haute Couture

Damen bak disken har blått skjørt til under knærne, brune strømper, gode sko, som man sier, hvit bluse kneppet høyt i halsen og blå cardigan. Håret er grått og satt opp i en fasong som hverken er fugl eller fisk. Både stram topp i nakken og løst hår rundt ører og panne. Rundt halsen en snor med sølvinnfattede briller. Ansiktet er hvitt og nærmest rynkefritt. Hun har en ubestemmelig alder, men klær, attitude og stemme antyder en alder på 70 pluss. Jeg er ikke helt sikker. Hun er ikke en dame jeg momentant faller for.

Damen er butikkdame bak en hvit disk med et gammelt og grått kasseapparat. Det er et stort fravær av moderne hjelpemidler på disken. Man trenger ikke en gang å spørre om hun tar kort; man ser med en gang at kortautomat er et ukjent begrep i denne butikken. I hyllene ligger det stabler med kvinnetorsoer i pappmassje. Butikken er i ferd med å tømmes for varer, og jeg stiller meg selv mitt stadig tilbakevendende spørsmål: Hvem er det som handler her? Nå har jeg sjansen til å spørre, men damen innbyr ikke til smalltalk av den art. Hun virker litt streng.

Jeg er i butikken. Den butikken jeg har passert så ofte og tittet stjålent inn gjennom vinduet på. Olav Berge AS i Strandgaten. Olav Berge legger inn årene nå. Det er vel egentlig godt mulig at den godeste Olav Berge selv la inn årene for en mannsalder siden, nå er det nok damen der inne i butikken som anser at nok er nok og at det er på tide at byens kanskje siste butikk for den godt voksne kvinne blir erstattet med noe mer moderne.
img_3496

Dukkene i butikkvinduet står der med stive smil, sine gamle parykker og i vridde framtoninger. For meg ser det litt vondt ut å stå slik dag etter dag. Det skal bli godt å få fred nå, særlig fra mitt nedlatende blikk, kanskje. Men det er noe eksotisk over dem også, og jeg må nesten spørre hva damen der inne skal ha for et slikt dukkehode som står der i vinduet. Hun med det gulhvite håret og fuskeblusen.
img_3497
Ja, hva mener De det skal gå for, spør damen. Sant og si hadde jeg ikke ventet dette, å bli «Diet» til, mener jeg. Ikke hadde jeg ventet det spørsmålet heller, jeg er ganske dårlig på å prise varer, og særlig dårlig på det antikvariske. Vi har fått inn en del bud, sier damen så. Og de er på? Jaaa…..rundt en tusen til femtenhundrede kroner. Damen ser på meg. Hva ville De ha bydd? Jeg må si som sant er, at det må jeg tenke på, og jeg får et visittkort og beskjed om å ringe innen i morgen.

Det er en merkelig lukt der inne i butikken, en blanding av kjeller og sterk parfyme. På et stativ henger noen kokkekitler som ser ut til å hengt der en mannsalder. De har mistet noe av sin en gang hvite glød. Det henger en gul strikket drakt på et stativ. Damen skal ha 450 kroner for den. Ikke noe å si på prisen; det er forseggjort arbeid. Hvor lenge har denne butikken vært her da? spør jeg. Nei, her har vi vel vært i 16 år, men oppe på Engen var vi i sikkert 100, pleier jeg å si. Damen har et lite smil om munnen, og tenker vel tilbake på glansdagene i damemanufakturen.
img_4059

Jeg føler jeg må kjøpe noe når jeg først er der, og ser meg rundt. Der, på en disk, i noen kurver, ligger de, chiffonskjerfene. Tynne, tynne. Litt blasse i fargene de også. Tidens tann har tæret. Ti kroner stykket. Ja, ja, hun skal få det. Og der, en svart rose. Til pynt i håret? Eller på en bluse. Jo, jeg tar den også. Og et offwhite skjerf i fuskesilke.

Jeg har nettopp kjøpt meg ny bh og truser på H&M i Berstadgården rett over gaten. Det burde jeg ikke gjort, for her hos damen i butikken er det salg på slikt utstyr. Det var ikke i tankene mine at hun solgte slikt, men jeg burde jo vite det. Min oldemor Marie med blå brokadekjole sa alltid at det var det samme hva man hadde på seg utenpå bare man hadde pent undertøy innerst. Kanskje eldre damer alltid har tenkt slik? Er det derfor man hos Olaf Berge kan få svarte stroppeløse brystholdere og lekre hofteholdere? Uheldigvis finnes undertøyet kun i de minste størrelsene, men bare for å ha gjort det – jeg slår til på en hofteholder. Jeg ser meg selv svinge meg elegant inn i holderen. Magen og hoftene vil få god støtte der inne. Alt for god, tror jeg. Livvidde 70 er en smule trangt. En Caresse hofteholder. Den kom sikkert ikke til butikken i forrige uke.
img_4055
Jeg går fra butikken. Om noen dager er en epoke i Bergens historie over. Det finnes noen som har vært der inne og handlet i årenes løp, men det spørs hvor mye av det som har hengt i butikken som har vært av nyere dato.
img_4063

NAV-floken kan løses

14486993img4486974
– Det var aldri noen problemer i NAV før du sluttet, mamma –

Datteren min følger med på vinterens snakkis, og muligheten er stor for at hun sitter med svaret på floken i NAV.

– Det stod aldri noe i avisene da, men nå er det noe hele tida –

Det har hun jo rett i.
Vi tenker begge to.

Og løsningen på floken er vel ganske åpenbar?

Brev

old-fashioned-fountain-pen-writing-romantic-love-letterFra stuevinduet har jeg postkassen min under oppsikt og kan se når postbilen kommer.  Det hender det blir lagt noe i postkassen, men for det meste er det konvolutter med vindu.  Reklame er det heldigvis aldri, da vi har klistret på et forbudsmerke mot det, og meldt fra om at vi ikke mottar slikt.  Brevene, derimot, de gode gamle, de havner sjelden i postkassen vår.

Tante Ebba i Canada er en eldre dame med sirlig gammeldags håndskrift.  Hun skriver brev, og konsekvent er brevene stilet til Wibecke.  Hun har nok fått mye engelsk innabords etter snart 60 år der borte.  Brevene er ofte lange, og det tar tid å tyde seg gjennom både skrift og innhold.  Her skrives det nu, efter, mig og dig sammen med en salig blanding av engelske ord og uttrykk: han holder «løipen» open, fisken veide 67 pounds, jeg var ofte med på hunting.  Så sender hun med noen canadiske pund og «magazines» der hun har krysset av for interessante artikler hun vil vi skal lese.  Og så gjør hun oss alltid oppmerksom på at hun er glad for at vi er så helnorske og lever med naturen.

Vi får slike brev fra tante Ebba noen ganger i året.  Gulbrune konvolutter med spennende frimerker.  Canada er langt borte i verden, og der har hun nå vært siden 1950 og der omkring. Tante Ebba hører til den gamle skolen; hun har ikke internett med e-post og facebookprofil, ikke sender hun sms heller.  For å holde jevnlig kontakt er det brevene som er bindeleddet.

Jeg har en skoeske i kjelleren med de mest verdifulle brevene mine.  Kjærlighetsbrev.  Reisebrev.  De leses sjelden, men de er der.  Brevene fra den første tiden med han, mannen min, da dette var vår lille hemmelighet.  Brevet fra mamma der hun forteller om hunden som døde, min yndlingshund. Jeg husker ennå reaksjonen min.  Brevet fra venninnen som fortalte om sin store forelskelse.  Siden hørte jeg aldri mer fra henne.  Jeg skrev brev etter brev, men fra henne var det tyst.  Skal tro hva som skjedde med henne og forelskelsen.

Jeg tar meg i å ønske meg et håndskrevet brev.  Ikke bare slike julebrev som sendes ut til kreti og pleti.  Jeg ønsker meg et brev der jeg ser avsenderens håndskrift.  Det trenger ikke være langt, bare noen ord som sier at vedkommende er til stede i verden, i den ordentlige verden.  Den verdenen der man lærer å skrive med penn.  Det er mulig jeg selv må skrive et slikt brev først, for så å få et tilbake.  Det burde ikke bare bli med tanken.  Jeg bør gjøre det.

Korpstanker med feministbriller på

paul-helm-the-conductorMå man vise muskler for å skrive musikk for brassband? Må man være full av testosteron og slikt? Altså – for å si det rett ut: Må man være mann?

Må man vise muskler for å kunne dirigere brassband fra fjerde divisjonsnivå og opp på høyere nivå? Må man være full av testosteron og slikt? Altså – for å si det rett ut: Må man være mann da også?

Jenter – dette er tanker jeg mener dere bør tenke. Korpstanker med feministbriller på? Tja, hvorfor ikke? Dere bekler korpsenes rekker rundt omkring. Ser man på skolekorps i dag, ser man flest jenter. Jenter dirigerer skolekorps. Om noen år vil det kanskje være et fåtall gutter igjen i amatørkorpsene. Skal jentene da finne seg i til stadighet å bli dirigert av menn? Og at verkene som spilles er laget av mannlige komponister?

Jeg hører dere. Dere sier at det kommer ikke an på kjønn. Dere sier at det er kunnskap som teller. Enig i det. Kunnskap om direksjon selvfølgelig. Flinkisene er jo menn: Alan Withington, kjempeelegant, Peter Szilway, mektig «inkluderende», Dr. Nicholas Childs, fabelaktig, og vi har vestlandets egen Reid Gilje og up and coming Frode Amundsen. Men er det virkelig ikke mulig for en dame å bli en akkurat like flink dirigent?

Også har vi notearkivene da. Er det virkelig slik at disse arkivene ikke kan bli supplert med verker av komponister uten høyt testosteronnivå? Slår ikke tanken dere?

Egentlig er jeg veldig i mot å sette ordet «kvinnelig» foran ulike uttrykk. Kvinnelig prest, kvinnelig lege, kvinnelig pilot. Min enkle form for feminisme er å kutte ut slike vedheng. For meg er en prest en prest, en lege er en lege og en pilot er en pilot.

Jeg kunne likevel ikke dy meg her forrige dagen. Jeg satt der i Grieghallen under NM for Brass Band, jeg gikk rundt i gangene. Jeg så mange jenter. Jenter som kan blåse livsskiten ut av enhver mann, jenter med en teknikk en kan ta av seg hatten for. Jenter som stråler der de sitter i korpsenes rekker, både på de lyseste kornetter og de mørkeste tubaer. Dessuten er de slagkraftig der bak i slagverket. De kvir seg ikke for solopartier. De er regelrett vidunderlige, og Manger Musikklags trombonerekke er den mest vidunderlige. Så fikk jeg sagt det også.

Men – jeg kunne altså ikke dy meg. Hvor blir det av jentenes bidrag til brassbandmusikken? Hvorfor finner vi ikke en eneste komponist av hunkjønn blant alle de verkene som blir spilt under en slik konkurranse som NM er? Og hvorfor finner vi ikke en enste kvinnelig dirigent? Der sa jeg det. Kvinnelig. Jeg, som pleier å sky feministdebatter fordi jeg synes de er så meningsløse.

Jeg føler korpsbevegelsen som erkekonservativ. Det ble ikke noe bedre av at organisasjonens generalsekretær kom med disse bevingende ord under premieutdelingen: «Ingen har slike blomsterpiker som NMF.» Jeg har en full Grieghall som vitne på at han sa det. Skal vi finne oss i slikt i 2009? Jeg synes virkelig ikke det. Organisasjonen har en dame i visepresidentvervet. Hun bør ta denne, om ikke problematikken, så i alle fall dette spørsmålet alvorlig. Hvordan kan vi få flere jenter til å stå foran et brassband på høyt nivå? Og musikksjefen kan ta tak i følgende spørsmål: Kan vi få noen korps til å spille verker av kvinnelige komponister under neste NM? Kan vi få flere kvinner til å komponere for korps?

Jeg kjenner ikke janisjarmiljøet så godt, men jeg har en viss følelse av at man finner samme symptom der. Gjør noe med det. Jeg tror vi vil vinne på å endre noen oppfatninger innenfor korpsmiljøet. Vi må se på oss selv med et skråblikk, tenke litt framover, bli en smule mindre konservativ i tankegangen. Det blir et problem for oss dersom jenter skal reduseres til blomsterpiker.

Uvesentligheter

img_3966

Det er mulig at jeg framover bare skal poste uvesentligheter. Slik som at jeg har tilbrakt dager i snø og sol. Og at appelsin og kvikklunsj er gode saker når man er i snø og sol.

img_3972
Eller at skiene mine trenger å bli skifta ut. Det sier jeg hvert år. Nei, nå er det på tide å skifte ut skia, sier jeg. Det blir bare med ordene.

Jeg kan også skrive andre uvesentligheter. Som at Radka Toneff for alltid vil være min yndlingsartist. At ikke noen, noen sinne, noen gang, vil kunne lage ei plate som Fairytales. Og at ingen noen sinne kan framføre The Moon is a Harsh Mistress som henne.
Og helt uvesentlig i den store sammenhengen som våre liv er en del av, så har det seg slik at jeg ble ganske sliten av den twittergreia.  Rart med det.  En føler seg bare litt overfalt, liksom.  Men man kan jo bare fortsette å kvitre i vei.  Hva andre mener, sier og gjør er absolutt helt uvesentlig det også.

img_3968

Trenger stavene mine å bli skiftet ut tro?  Jeg får vel tenke på det denne sesongen også.

Helt uvesentlig er det derimot ikke at jeg har mange kommentarer som jeg bør gi en tilbakemelding på.  Det får komme når bloggemodusen er mer på oppadgående.  Jeg kommer til å pause litt, kjenner jeg.

Forunderlig

Det er vel bare slik det skal være når riksdekkende hovedstadsaviser er mer interessert i damer som vrakes enn at vrak skal heves.

Ifølge Dagbladets papirutgave får ikke Pia og Ane lenger spille ved Det Norske Teateret.

Hadde det dog ligget 65 tonn kvikksølv i Indre Oslofjord samt beinrester fra 73 tyske og japanske soldater, hadde vel de riksdekkende avisene kanskje, men bare kanskje, viet litt spalteplass.

Vrakede damer i distriktet hadde derimot ikke blitt vist fram på førstesida.

Det forundrer meg.