Publisert

Syrinfargen

Innerst inne i skykkjo har han fått plass, den gamle leksepulten til systra hans. Måttspist, men framleis med ein aldrande syrinfarge. Bonden ser på leksepulten og det rustne malingsspannet han er i ferd med å hive ut. Skal tru om det er nokre restar att her, tenkjer han. Lokket sitt hardt, og han er nær ved å gi opp, då det endeleg gjer etter, og han kan titte ned i spannet. Ei lukt stig opp. Umiskjenneleg maling. Han prøver seg fram med ein pinne, rører litt i den brune smørja på toppen, og der, der finn han syrinfargen. Nett som på leksepulten. Nett som på syrinbusken framom stoveglaset.

1975. Han hugser det. Systra mala leksepulten sjølv, og etterpå mala ho den gamle DBS-sykkelen. Han står der med spannet i handa og berre kjenner på seg at han må bruke restane. I augekroken ser han silotanken. Han prøver seg fram, stikk malerkosten han har funne ned i restane av det syrinfarga på botten av spannet. Maler. Det vert fint, tenkjer han. Skal tru om silotanken vil kle denne fargen?

Han får malt heile understellet. Syrinfarga. Han beundrer verket sitt, set tanken til traktoren og kjøyrer han ut på bøen. Der, mellom gule løvetann, står han, tanken med det syrinfarga understellet. Eg syklar forbi, undrar meg over fargekombinasjonen. Og synast han er vakker.

Publisert

Luke 1 – Adventstanker

Det lå et tynt lag melis på bilvinduet i morges, såpass mye at jeg måtte finne kosten. Snø, årets første i lavlandet her i Nordhordland. Godt og herlig, fullmåne og kuldegrader. Jeg tok litt av det hvite i munnen, uten tanke på formaninger man fikk som liten om ikke å spise snø. Tenk om du får mark i trusa? Det var advarsler man fikk, men likevel ikke nok til å la være å smake. Og jeg så aldri den marken i trusa, ergo var vel snøen fri for slikt.

Desemberettermiddag 047x

Jeg burde vel, som den gode mor jeg visstnok håper å være, begynne å tenke på disse juleforberedelsene. Men dette blir nok en desember der meg og mine behov står i første rekke. Behovene mine for nok tid til skriving. Slik at jeg får levert fra meg en eksamensoppgave jeg kan være noenlunde stolt av. Voksne damer tar studiene sine så alvorlig, sier min bedre halvdel, men støtter opp om meg som best han kan. Han kan ikke hjelpe så mye med det faglige, men han gir sitt bidrag som venn og elsker, og det er da noe.

Desemberettermiddag 033

Jula er kanskje oppskrytt? Jeg vet ikke. Jul blir det åkke som, om det er jeg eller mannen min som henger opp adventskalenderen, om gavene blir pakket inn i siste liten, om vi ikke får sendt de julekortene i år heller. Jula kommer. Og adventskalenderen er hengt opp, med 25 gaver. Fem til hver, og jeg gleder med til i overmorgen, for da får jeg kalendergave, pent pakket inn av 11-åringen. Jeg skal være snill mamma og lese Jostein Gaarders Julemysteriet for henne. Det er juletradisjon. Vi vet så godt hva som skjer, men det er like spennende hver gang.

Desemberettermiddag 030

Selv om jeg sitter midt oppi en eksamensoppgave har jeg bestemt meg for å gjennopplive denne bloggen. En gang skrev jeg hver dag. En gang hadde jeg ikke prestasjonsangst og kunne skrive om hver minste lille filleting. Nå merker jeg at det går lang tid mellom hvert innlegg, men prøver å få til et hver uke. Ikke leser jeg blogger lenger heller. Mitt lille adventsønske til meg selv blir derfor å skrive et lite stykke her i bloggen hver dag, og å lese en annen blogg hver dag. Jeg kan gjenoppdage de gode gamle, eller jeg kan finne noen nye. En ny blogg å lese hver dag og et nytt lite innlegg fra meg på denne bloggen blir min adventskalender til meg selv.

Publisert

Istid

(Petunias ABC-tema. bokstav I, runde 2)

Dette våte vestland gir meg i vinterhalvåret lengsel etter tørt innlandsklima og hvite snødekte heier. I dag styrter det ned, og beveger du deg ut, er det som å entre et steambad.

Det er langt ute i november, og jeg ønsker meg kuldegrader. Jeg ønsker at de kuldegradene skal fryse vann til is, jeg ønsker meg skøyteis, jeg ønsker å stå der ute, midt på den blanke isen, og jeg vil få sommerfugler i magen av å titte ned i det svarte dypet. Og det skal brake i isen, det skumleste som finnes, nesten, når jeg er helt på andre siden, og jeg må fly det forteste jeg kan tilbake til motsatt side. Og jeg vil fryse på tær, drikke varm kakao, grille pølser. Kose meg.

Det ønsker jeg. Men vet ikke om jeg får det, for denne verden er så uforutsigbar.

Ishotellet i Alta

Like uforutsigbart er det ikke i Alta. Drar du opp til Ongajok, kan du være sikker på at du finner Alta Igloo Hotel. Selv var jeg i 2008-utgaven av hotellet etter først å ha vært på snøskutersafari på Finnmarksvidda. Snøskutersafari anbefales ikke for vonde rygger, dessuten er jeg ikke fullt så begeistret over at vidda skal besøkes av durende kjøretøy med høy fart og til dels store utslipp. Men det er en helt annen sak. Ishotellet, derimot, det er verdt et besøk. Ikledd kjeledress, votter og lue kan du ta en drink der ved isbaren, og du kan overnatte i fem grader med skinnfeller over og under deg. Og så kan du gifte deg der, hvis du skulle finne på det.

Iskapellet

Og der står hotellet hele vinteren før det i juni en gang føres med Altaelva ut i fjorden, og bygges opp igjen rundt juletider. Et helt utopisk prosjekt for Vestlandet.

Publisert

Høstsonate

(Petunias ABC-tema, bokstav H, runde 2)

Høsten har vært strålende. Stort sett. Eller er det bare jeg som har tatt bilder i det strålende været? Jeg vet ikke. Men når jeg ser meg tilbake, tilbake til begynnelsen av september, så har været ikke vært så aller verst, tatt i betraktning at dette er en del av det våteste Vestlandet. Det er ikke langt over til den dalen der det er våtest og hvor det er aller mest nedbør.

IMG_5632

Men strålende har det altså vært. For det meste. Strålende. Som her, på en tur i fjellet en søndag i oktober. Ikke strålende i den forstand at himmelen var blå. Himmelen var grå, men bak det grå, der er himmelen alltid blå, og sola gjorde det hun kunne for å nå gjennom.

Høstsonate har jeg kalt innlegget mitt. En sonate består av fire satser, og ser vi året som en sonate med de fire årstidene, er høsten den siste satsen, og fjerde sats i sonaten skal være en middels hurtig finalesats. Og vi kan vel gjerne si at høsten er det, en middels hurtig tid med dager som går opp og ned rent værmessig sett. Regn og blåst den ene dagen, sludd den andre, strålende indian summer den neste.

Jeg tenkte å bryte sonateformen hva bilder angår ved å sette inn et helt galleri.  Derfor bryter jeg også mitt prinsipp om bruk av ett bilde i forbindelse med abc-temaet.  Og tradisjonen med bruk av gamle bilder blir også brutt.  Dessuten var jeg nesten i ferd med å bryte abc-runden, men bare nesten.  Min H blir derfor min Høstsonate, og mitt lille galleri er en del av min høst.

Og som avslutning:  Litt Eva Cassidy og Autumn Leaves.

Publisert

Augustkveld

(ABC-tema, bokstav A, runde 2)
For å minnes de vakre augustkvelder, slik de kan være. Når kornaksene står nesten gule. Et bilde av aks i Trøndelag og et lite Jakob Sande-dikt å ta med seg denne siste fredag i september, nå når Petunia starter opp andre runde i ABC-bloggen.

Linnsus syng over åker og eng,
gullguli aksi svagar.
Solvarme drag over bygi gjeng,
– det mognast i kyrre hagar.
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Blånande fjell i kveldssol og dis,
skjelvande bjørk frampå stupet.
Havet det femner i voggande bris,
langt ned i det blåsvarte djupet.
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Aks i August

Skjelvande sus i det gule korn,
– hauking og lokk i lider.
Ljomande lokkar eit gjætarhorn,
– tagnar og døyr umsider …
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Jakob Sande

Publisert

Kveldsmøte

(SundayChallenge, Fotomorro uke 37)

kveldsmøte

Fugleflokken har høylytt kveldsmøte der ute på det lille fyret mens kveldshimmelen bader verden rosa. De med mest makt har tatt de beste plassene, de øverste, de med mest utsyn. Det er den sterkestes rett som råder i fugleuniverset. Som ellers i samfunnet, kanskje?

Publisert

Æ

(ABC-tema, bokstav Æ)

Å finne et bilde som kan illustrere dagens bokstav, er ikke så lett. Æ e trønder, æ, og skulle selvfølgelig illustrert hele Æen med et bilde av meg selv. I trønderbunad og full mundur, men da må jeg nok lete veldig i bildemappene mine. Jeg har visst ikke et eneste bilde av meg selv i slikt utstyr, og godt kan det være, for jeg er veldig restriktiv med å vise bilder av meg selv her på bloggen. Det er nok fordi jeg verner om min ærbarhet. Tja – den var vel litt drøy, kanskje, men saken er den, at da jeg startet denne bloggen, ville jeg være fullstendig anonym, da kunne jeg være mest mulig ærlig. Trodde jeg. Men ærlighet, hva er det? Er det å fortelle sannheten? For hvis ærlighet er sannhet, så har ikke jeg alltid vært ærlig i bloggen. Jeg legger til og jeg trekker fra, men jeg ser jo at kjernen i det hele, det er ærlighet, eller sannhet. Så jeg har vel kommet fram til at jeg egentlig ikke trenger å være anonym i forhold til den definisjonen jeg har til ærlighet når det kommer til det å skrive. Derfor har jeg blitt mindre og mindre anonym, men jeg setter min ære i (nåja – den er vel også litt drøy) å ikke si mer om meg selv enn det jeg gjør, eller reklamere for bloggen slik at alle og enhver her jeg bor skal kunne lese den. De får finne den selv.

Æ. Trøndere er vel det eneste folkeslag i verden som har daglig bruk av kun denne ene bokstaven. Æ. Selv er jeg veldig utvannet med hensyn til dialekt, men æen har jeg med meg, selv om jeg ofte tar meg selv i å si «eg». Æ e trønder æ, sang Åge og Prudence, og denne sangen hadde fast plass i bussen på korpsturer den gang da. Ingen skulle være i tvil om hva vi var. Å herregud kor tøff æ e.

Jeg kunne illustrert med en tøff trønder med bart, men det har jeg ingen bilder av. Jeg kunne illustrert med en ærbar trønder, men det har jeg heller ingen bilder av. En ærlig trønder? Nei. Jeg illustrerer med Æva – et bilde på noe trøndersk som står, som har stått i lang tid, og som fortsatt vil stå der. Æva er et gammelt ord for lang tid, det sier min norske ordbok fra 1914. Domkirka i Trondheim har stått lenge, og den skal stå «aar og æve» (meget lenge). Og dessuten kan den si: Æ e trønder, æ.

Domkirka I

Dette var bokstav 27 i ABC-tema hos Petunia. Flere Æer er å finne her.

Publisert

Høsten

Høsten kommer tidlig i år, egentlig har det vel vært mer eller mindre høst siden juli, dette øsende pøsende som faller ned, og romling fra alle himmelretninger, storm og plask og tåkete dager. Så også på Lillehammer sist uke.

IMG_5515

Her ved Lystgård står kornåkrene klare for høsting. Jeg liker kornåkre, kornåkre er i mine deiligste sommerminner varme hete støvete sommerdager i Trøndelag, men man vet jo at varme hete støvete sommerdager i Trøndelag bare er et minne, kanskje det var en sommer, eller et par, for Trøndelag er heller ikke viden kjent for sommer slik sommer bør være. Men her går jeg langs åkrene ved Lystgård, bak Birkebeineren hotell, der jeg for sjette gang på et år tilbringer et par dager. Jeg vil så gjerne fotografere Lillehammer i godvær. Det var det jeg hadde tenkt, nå når jeg endelig hadde kamera med meg.

IMG_5518

Tåka henger, og Lystgårdsbakken er ikke å se. Ingen hoppere utfor kanten, heller ingen turister som våger seg opp, det er jo heller ingenting å se fra toppen av bakken. Her ligger anlegget og venter på et nytt OL, det er bare for kronprinsen å løpe opp trappa med flammen, og vi får atter en gang the best Olympic Winter Games ever.

IMG_5521

Lillehammer er studiebyen min noen år framover, og i høst skal 15 studiepoeng fra faget Velferdens organisering bli mine. Egentlig er det bare å sette igang skrivinga av første arbeidskrav, og så er det neste arbeidskrav, og deretter skal den store oppgaven bli ferdig. Det som egentlig er eksamensoppgaven min. Denne høsten skal jeg skrive noe NAVsk noe. Jeg skal studere organisasjonens organisering og dissekrere den; nåja, der tar jeg vel litt hardt i. Jeg tror jeg holder meg til NAV og kultur, slik jeg har gjort i de andre emnene jeg har tatt, fortsetter i det sporet, så får jeg se hva det ender med i selve masteroppgaven. Det er også dette jeg tenker på, der jeg går rundløypa Birkebeineren-Lystgård-Kristinshall, og ser syklister som trener til Birkebeinerrittet.

IMG_5522

Og det er slik løypa ser ut, der ved målgang, før uværet setter inn fredag og lørdag og tusenvis av syklister leiker i gjørma. Og det er høst, og vi vet at været kan vi ikke gjøre noe med, må bare gjøre det beste ut av det, og høsten kan være fin den, inne, med en bok og penn og papir. Det er slik høsten min blir.