Kategoriarkiv: Dagboknotat

Hvor høsten ble av

Hvor ble høsten av? spurte jeg i gårsdagens bloggpost. Høsten ble av i et knippe måneder som framstod som vakre, billedlig sett. Den ble av i en tidlig høstdag i månedsskiftet augus-september, da vi kunne nyte sommerens siste bad fra vår vakre strand, en klar dag med drag av høstlighet.  Senere ble høsten av i et nedsunket naust, som blir mer og mer nedsunket for hvert år.  Kanskje dette er naustets siste høst?  Og som vanlig ble høsten av i sin egen grøde. I rognebær, som muligens skal bety at vinteren blir snørik. Eller snøfattig.

Og i gule kantareller. Som et teppe over skogbunnen, der nede i vågen, den bare jeg vet om. Kanskje. De gullgule kantareller som lukter og smaker høst.  Inn i disse ble høsten av. Samt i bjørkas gule skrud, nesten like vakkert som de første grønne museører i april.  Og siden ble høsten av i fjellturer, høyt hevet over bygda, med utsyn over flere kirkesogn og ut mot hav og inn i himmel.

Det gule landskapet, den høye himmelen, høstens solstråler.  Inn i alt dette ble høsten av.  Fra sent i august til enden av november. Og i høstens første snøfall.  Som farget verden hvit.

Islagt novembersøndag

November er i ferd med å forsvinne, og her inne har det vært tyst som i graven. Hvor ble det av november? Hvor ble det av høsten?

Det er første søndag i advent, og vi går inn i en ventetid. For noen. For meg betyr det innspurt med siste eksamen før jeg for alvor kan sette i gang med masteroppgaven. Det er det høsten har gått med til. Jobb og studier. Og nå sitter jeg her, med en halvferdig eksamensoppgave, der drøftingen vingler og det teoretiske ikke har satt seg helt. Jeg lytter til Bach, er varm i kinn etter å ha lurt i meg en baileys, en liten klunk fra en flaske bakerst i skapet.

Men, til tross for det som ligger der og venter på å bli en god eksamensoppgave, så kan jeg ikke stenge meg inn på skriverommet mitt. Og når novemberdagen viser seg fra den siden jeg liker så godt, den vinterlige, med islagte vann, da må skøytene fram. 15 cm stålis på nærmeste vann, Paddtjønn på folkemunne. Der, på vannets bunn, har paddene gått til ro. Vi andre binder på oss skøyter, tar de første skøytetak, og deretter er det bare å skli over isen.

Svart is. Suser av gårde. Luft og kulde, men likevel varme i kroppen. Og glede. Fordi dette er noe av det beste jeg vet.

Og dette kan godt vare lenge.

Baderomsstuntet

Hva er egentlig den der greia med at godt voksne kvinner legger ut undertøysbilder av seg selv på twitter?

Hvem tør å kle av seg? Helle Vaagland mener at det kun er kvinner som er pen og tynn som tør å kle av seg, som tør å være naken. Det sier hun i en «heftig debatt» med Marianne Aulie på VG-tv. Selv blir jeg bare sittende å se på Mariannes lepper, hennes lek med håret, hennes måte å snakke på. Vi skal være oss selv, sier Marianne, som selv bare bruker øyekrem, og bildene av seg selv er kun en del av et kunstprosjekt. Hun mener at Helle Vaagland gjør seg styggere enn hun er, og at hun burde stått der i kraft av å være mor. Eller noe.

Jeg blir egentlig bare litt matt av den debatten. Egentlig blir jeg litt matt av alle damer som legger ut bilder av seg selv på den måten der. Ikke fordi jeg har noe i mot kropp. For all del. Jeg liker kropp, jeg liker kløft, jeg liker pupper, jeg liker feminitet. Jeg ser også ironien Helle Vaagland spiller på når hun tar det samme stuntet. Slik jeg også ser at Marianne Aulie ikke forstår selve begrepet ironi.

Skulle jeg selv ta baderomsstuntet? tenker jeg. Stå der med min trebarnsmage, mine forholdsvis faste pupper og til dels smale lår fri for cellulitter, nesa som er litt skeiv, det ene øyet som skjeler når jeg er trøtt, håret som innimellom får et flatt preg? Skulle jeg laget flere valker, eller skulle jeg strammet magen? Skulle jeg laget trutmunn, eller ledd rått? Hadde jeg framstått som feminist, eller hadde det hele bare vært innmari teit? Hadde jeg fått 600 følgere på twitter i løpet av et døgn? Hadde jeg i det hele tatt blitt lagt merke til?

Nei. Jeg hadde ikke blitt lagt merke til. For jeg har ikke noe navn. Jeg har ikke vært i media, jeg har ikke skrevet bok, jeg er ikke programleder på tv. Jeg er fullstendig anonym, sånn sett.

Og egentlig kunne jeg ønske at kvinner slapp å kle av seg for å vise at de var kvinner, om det så var i pornoens, i kunstens eller feminismens navn.

Københavnerminner

Høyt på setet, god oversikt, kanskje pratende med sidemann, eller i mobil, kanskje en matbit, eller en røyk. Det er Københavnere på vei til og fra jobb, eller de er ute et ærend. En sykkel. En sykkel på hvert hjørne. Egne sykkelveier. Ingen kondombekledde egoer liggende over sykkelstyret. Nesten ikke en hjelm å se. Avslappet. Danmark, et deilig land.

Tre dager i København passer meg bra. Et slitt hotell på hjørnet mellom Nansensgade og Vendersgade, knirkende teppebelagte gulv, morgenmad med rugbrød og et wienerbrød til dessert, kaffe, juice. Flere kilometer vandring tre dager til ende, gnagsår, men du verden – København ligger der med sine avenyer og sine stræder. Og sine konger til hest. Christian, eller Frederik, eller Christian Frederik.

En is-te hos Paludan Bogcafé, eller nyte et glass med hvitt under en baldakin mens man ser på livet på Rådhusplassen. Smørrebrød på Tivoli. Man vil ikke knekke nakken, og er derfor villig pakkesel og ventende på en benk mens datter prøver alskens fartsvidundere. Selv holder man seg til pariserhjul og spøkelsestog.

Man burde shoppet mer. Man burde beveget seg over et enda større område. Man burde prøvd noen flere restauranter. Man burde kjent på nattelivet. Men av og til strekker ikke tiden til. Av og til vil man bare sitte ned og nyte. Av og til vil man heller sove i en seng og være uthvilt til dagen etter. Av og til kan vindusshopping være greit nok.

Men neste gang. Neste gang, når det blir vet man jo ikke, det er så mange byer man skulle besøkt. Men altså, neste gang, da tar man med seg en sykkel hjem.

Halvveis

Halvparten er unnagjort, faktisk. To år som deltidsstuderende masterstudent har tatt på, men man skal faktisk si seg godt fornøyd med både gjennomføring og resultat. Snålt, egentlig, så opptatt man blir av seg selv og sitt i en studerende fase. Livende redd for hva sensor vil synes om det man skriver. Er jo helt håpløst at godt voksne damer med lang erfaring fra arbeidsliv skal ha det sånn. Jeg lyver dersom jeg sier at resultatet ikke betyr noe. Det betyr faktisk svært mye. Jeg gjør ikke dette for å ha noe å gjøre på ved siden av jobb, familie og andre fritidsaktiviteter. Studeringen er faktisk en stor del av livet mitt nå, og fra å være en som har tatt hensyn til andres ve og vel, og som har sagt ja når noen har spurt om min hjelp eller bedt meg stille på ulike aktiviteter, så er det jeg som ønsker å bli tatt hensyn til nå. Og jeg som sier nei. Nei, jeg kan ikke være med på det, fordi jeg har oppsatt timeplan for lesing. Nei, jeg kan ikke være leder på den turen, jeg skriver eksamensoppgave.

Akkurat nå er det bare slik det må være.

(Illustrasjon: We heart it)

…and it feels good

Jeg skriver semesteroppgave, men tenker masteroppgave. Jeg tenker at denne semesteroppgaven vil danne et utgangspunkt for masteroppgaven. Det kjennes godt. Det kjennes så godt å være på vei til å finne den «akademiske stemmen» man har lyst til å bruke også, og det kjennes godt å vite at jeg nå har to år på meg, og så er oppgaven i boks. To år, der jeg skal fordype meg i sosiologiske perspektiver, i det filosofiske, i Gadamer, i Wittgenstein, i sosial kapital, i emosjonssosiologi. Der jeg skal finne mennesker som har en historie å fortelle.

Akkurat nå driver jeg språkvask på semesteroppgaven min. And I have to kill some darlings. As always. Jeg lærer aldri det der med ikke å skrive for mye, det er liksom så mye jeg vil ha sagt.

Hva jeg skriver om? Jeg skriver foreksempel om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom Nav og brukerne. Det å ta utgangspunkt i brukernes verdier for å skape en god relasjon og god kommunikasjon. Hvordan det å skape en verdibasert fagkultur med etablering av fellesfaglige holdninger på verdiladede områder muligens vil kunne få de ansatte i Nav til å bli bevisst holdningene sine og ta ansvar for hvordan dette preger den faglige virksomeheten.

Sånne ting. Og jeg skal ikke påstå at det er lett.

…and it feels good.

(illustrasjon: vi.sualize.us)

Jugekors

Please don’t lie to me, unless you’re absolutely sure I’ll never find out the truth

Jeg har undret meg noen dager. Over sannhet og løgn. Om hvor lett det er å tro godt om sine medmennesker. Om hvor lett det er å være naiv. Om hvor lett det egentlig kan være å lyve. Hvor vanskelig det kan være å oppdage en løgn.

Men likevel oppdage den. Fordi løgnen er for usannsynlig. Den historien jeg ble fortalt var rett og slett for usannsynlig til å være sann. Oppspinn.

Overdrive, underdrive, plusse på, trekke fra.

Eller en direkte løgn.

Jeg har sjelden vært utsatt for direkte løgn. Ikke som jeg har oppdaget, i alle fall. Og det kan være like greit.

Jeg pleier å ha tillit til personer. Kjente. Og ukjente.

Det er den der sosiale tilliten, ikke sant. Tillit til folk flest, til folk i sin alminnelighet. En tro på at de fleste mennesker er troverdige. Naivitet, kanskje. Fra min side, mener jeg.

Men skal vi holde oss til sosial tillit og sosial kapital og Robert Putnam foreksempel, så sier han, Putnam altså, at sosial tillit innebærer en tanke om ærlighet, gjensidighet og hjelpsomhet som det grunnleggende for gode samfunn og for det gode i samfunnet. Et høyt nivå av sosial tillit innebærer at vi tror godt om mennesker vi ikke kjenner, til tross for at vi ikke med sikkerhet kan vite om de vil oss vel. Risikoen vi tar ved å vise tillit til noen vi ikke kjenner så godt, er større enn risikoen vi tar ved å vise tillit til noen vi kjenner godt fra før. Men så er det visstnok slik da, at kostnaden med å bli skuffet av noen man har hatt tillit til, er mindre om man har nok med ressurser og kan stå på egne bein.

Så jeg får være glad jeg har det. Egne bein.

Når direkte løgn oppdages, der det som er blitt fortalt er usant, helt og holdent, ja, du vet faktisk ikke hva som er sant i det som er sagt, fordi usannheten er så ufattelig, når slik løgn oppdages, og du vet du er brukt som brikke i et spill, da gjør det noe med selvfølelsen, min selvfølelse, for en stakket stund i alle fall, fordi det er misbruk av tillit. Misbruk av min tillit. Man blir selvfølgelig skuffet, men mer skuffet på vedkommendes vegne, for at vedkommende en tid levde på en løgn. Og glad for at usannheten oppdages og at skuffelsen er mindre på egne vegne.

Ingen hvit løgn. Ikke en liten løgn. En ganske alvorlig usannhet. En usannhet som kunne fått store konsekvenser om den ble spredd.

Ikke om meg. Men usannheter om andre. En usannsynlig historie.

Please don’t lie to me, unless you’re absolutely sure I’ll never find out the truth

For fedreland og alt far min kunne gjera

Det har skjedd at du har startet på Gud signe Norigs land når du angivelig skulle ha spilt Gud signe vårt dyre fedreland. Dette er en svært liten lur ting å gjøre, da disse to melodier, samme hvor like de høres ut sånn i utgangspunktet, er skrevet og arrangert i to ulike tonearter. Men det har hendt.

Det har hendt når du var aspirant, kanskje. Og det ble bare så kjempeflaut, at du nesten bare måtte forsvinne i et hull i jorda, men slike hull fantes ikke.

Det skjedde kanskje når du som noe større musikant stod og skuet utover ei grønn eng og ble fascinert av morgensola og det faktum at bare bonden og hans to sauer var de eneste som andektig hørte på dette musikklaget, ja, det kunne skje da.

Gud signe Norigs land, spilte du de første tonene av, før du la merke til at resten av gjengen spilte Gud signe vårt dyre fedreland, og du fikk et lite klaps på arma, og et lite pek på notemappa, og herregud, du hadde gjort det igjen.

Etterpå kunne du spille Alt far min kunne gjera, og lure på om det var riktig at den het At far min kunne gjera, for hva var det egentlig far kunne gjera? Du var sikker på at det manglet en L der, og du fortsatte med å lure på denne melodien, i ganske mange år.

Og fordi det er mange år siden du stod på denne grønne enga, i morgendugg med solstråler i, der bonden spyttet snus og sauene brekte, så kom denne melodien til deg igjen, og selvfølgelig har du tatt feil med den L’en. At far min kunne gjera det gilde han hev gjort, og fram i livet bera so mykje gjævt og stort,det var frå dag til annan for meg so god ei stød: Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd.

Og du er ikke så sikker på om slike melodier spilles lenger, og om de synges, men du vet at i morgen, denne nasjonaldag, når en liten eller stor musikant står og skuer utover en grønn eng og denne bonden spytter snus, og sola skinner gjennom morgendoggen, da kan det være at flere får det for seg at Gud signe Norigs land skal ljome utover denne enga. Mens de andre ufortødent spiller videre på Gud signe vårt dyre fedreland.

Det livnar

No livnar det i lundar, sang frøken, og dersom hun hadde en god dag, tro hun til på et grønt lite trøorgel. Vi andre stod der som halvtente stearinlys, og dess eldre vi ble der i barneskolen, dess verre ble sangen og stearinlysene slukket helt, på en måte. Men det skal hun ha, frøken, salmeversene satt, om vi ville det eller ikke.

Vi kan være skjønt enig om at det livnar i lundar.

Men foreløpig lauvast det ikkje i li.

Med mindre vi kaller dette for lauv. Og det gjør vi jo ikke. Gåsunger er vel det rette navn, og det er kanskje slik gåsunger kjennes ut hvis vi skulle komme borti en.

Men at den heile skapning stundar no fram mot sumars tid, det kan vi være ganske sikker på.