Luke 9 – Gaveønske

20090510120131

“How do you feel?” Spørsmålet kommer fra terapeuten. Skjønnhetsterapeuten. Vet ikke helt hva jeg skal kalle henne. Selv sa hun “My name is Ines. I’m your physioterapeut”. Men aldri har fysioterapeuter utført dette på meg. Her ligger jeg totalt passiv. Ikledd en liten lekker sak. G-streng. I papir. Ines gnir meg inn med havsalt. Det svir. Hun har tatt for seg hele kroppen. Unntatt akkurat på puppene. “Ok” – sier jeg. Hva annet kan jeg si da. Dette skal jo være godt. SPA og greier. Det er det vi damene unner oss når vi tar storbyferie med venninnene. Nå ligger jeg her på min benk iført den lekre lille. Det samme gjør venninnene. Vi har fnist mye i forkant av denne seansen. Det blir vel ikke mindre fnising etterpå. “Now you go to the bath”- sier Ines. Ines er fra Riga. Hun er høy og lys og ganske kraftig. Hun følger meg til badet. “Relax”- sier hun. Javel, jeg skal prøve. Vannet føles godt. Det er varmt og boblene får hele meg til å relakse noe så til de grader at jeg er nær ved å sovne. Etter hvert kjenner jeg at havsaltet er borte. Kroppen kjennes myk og deilig. Og deiligere skal den bli. Iført ny, tørr g-streng ligger jeg atter på benken. Nå skal det masseres. Fra den ytterse nakne lilletå opp til stresskulene i nakken. Ines bruker alle sine krefter. Denne massasjen er det tak i. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, men selvfølgelig gjør det akkurat det. Bare litt til der på den kulen. Du fant den vonde kulen du Ines, den jeg aller helst vil ta vekk med en isskje. “Now you will have a mask made of seamud”- sier Ines. Hun gnir inn mage, rumpe og lår med denne leiren. Etterpå ligger jeg der, inntyllet i leire, plast og teppe. “Relax”- sier Ines. Ok, jeg relakser atter en gang, lytter til sånn der Enya-musikk og er nær ved å sovne. Men – hvor lenge var man i paradis? Leiren skal av, dusje må jeg også. Iført min tredje lekre lille g-streng denne dagen avsluttes min to timer lange SPA med body-lotion over hele kroppen. Ines har gitt meg en Rest by the ocean. Huden min er tilbake til baby-stadiet. Kropp og sinn er løftet en smule. Veldig relaxed.
Posten «Relax by the ocean» fra 31. juli 2007

Foreksempel så ønsker jeg meg en slik stund i julegave. Et spa-opphold på Selje hotell hadde ikke vært å forakte. Litt thalassoterapi med algeinnpakninger og undervannsmassasje hadde vært fint. Bli knadd etter alle kunstens regler. Bli skjemt bort til de grader.

Jeg tar gjerne i mot en slik julepresang.

(Illustrasjon: Beach Queen; Graham Carter)

Luke 6 – Å finne roen

Fine bloggedamen Petunia ønsker å finne roen før jul, men hun vet ikke helt hvordan, selv om hun har kastet mopp og vaskefille. Jeg håper hun finner roen, slik kjøkkennissen hennes har gjort.

Jeg har ikke kastet mopp og vaskefille. Jeg har ikke tatt det fram ennå. Nå før jul er det liksom ikke juleforbedredelser jeg sliter meg ut på. Det er de teoretiske perspektivene jeg skal se eksamensoppgaven min gjennom som sliter mest. Hodet mitt føles som det skal sprenges. Jeg har visst for mye der oppe akkurat nå; det må bare ut og ned på papiret.

Etterpå, når alt har kommet ned på papiret, og jeg på fredag får sendt fra meg rubbel og bit til høyskolen på Lillehammer, da skal jeg roe helt ned, før jeg skal ta noen skippertak for å få jula i boks. Men innimellom der, da skal jeg også finne roen, sammen med Tine og hennes trompet, kanskje. Bare å se på Tine, så føler man ro. Det å være så helt uten fakter med trompeten foran munnen, det ser ikke ut som hun puster en gang. Bare blåser de nydeligste toner gjennom rørene.

Men man burde nok ha tatt fram adventsstaken.

Luke 3 – Julekalender, en annerledes en

Nesten litt trasig er det, at det finnes så mange blogger. Det gjør at man blir utro mot sine gamle favoritter og hopper over til nye som dukker opp. Så lenge de gamle favorittene fortsatt finnes der inne i internetten, er ikke denne utroskapen så farlig, for plutselig kommer en dag man husker igjen sine favoritter fra gamle dager.

I disse adventstider har jeg lovet meg selv å lese blogger, både nye og gamle, og i forbindelse med et spørsmål på twitter i går om gode kvinnelige politiske bloggere kom jeg på bloggen Reality Challenged som skrives av den meget skriveføre dame Mihoe.

dateHva passer vel bedre enn å anbefale Datehælvete Julekalender fra desember 2007? Er du i beit for en julekalender, eller vil du ha en annerledes julekalender? Les om hvordan desemberdaten utvikler seg mellom Mihoe og nyansatt mann på korttidskontrakt. Fornøyelig lesing. Åpne en luke hver dag fram til julaften, eller les alt fortløpende nå i kveld.

Luke 1
Luke 2
Luke 3
Og resten finnes under Desember 2007.

God fornøyelse.

Luke 2 – Lys (#LysForRegine)

lys

Velsigna du dal over fjordan
velsigna du lys over land
velsigna de evige ordan
om håp og ei utstrakt hand
verg dette lille du ga oss
den dagen du fløtta oss hit
så vi kjenne du aldri vil la oss
førkomme i armod og slit

Vi levde med hua i handa
mæn hadde så stærk ei tru
og ett har vi visseleg sanna
vi e hardhause vi som du
no har vi den hardaste ria
vi slit med å kare oss fram
mot lyset og advensti’a
d’e langt sør te Betlehem

Guds fred over fjellet og åsen
la det gro der vi bygge og bor
Guds fred over dyran på båsen
og ei frossen og karri jord
du ser oss i mørketidslande
du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folke som leve her nord

Med Nordnorsk julesalme av Trygve Hoff tenner jeg lys i mørketida, et lys for Regine, et lys for alle, et lys for min far, et lys for de som står mitt hjerte nærmest, et lys for håpet.

Vokal Nord

Luke 1 – Adventstanker

Det lå et tynt lag melis på bilvinduet i morges, såpass mye at jeg måtte finne kosten. Snø, årets første i lavlandet her i Nordhordland. Godt og herlig, fullmåne og kuldegrader. Jeg tok litt av det hvite i munnen, uten tanke på formaninger man fikk som liten om ikke å spise snø. Tenk om du får mark i trusa? Det var advarsler man fikk, men likevel ikke nok til å la være å smake. Og jeg så aldri den marken i trusa, ergo var vel snøen fri for slikt.

Desemberettermiddag 047x

Jeg burde vel, som den gode mor jeg visstnok håper å være, begynne å tenke på disse juleforberedelsene. Men dette blir nok en desember der meg og mine behov står i første rekke. Behovene mine for nok tid til skriving. Slik at jeg får levert fra meg en eksamensoppgave jeg kan være noenlunde stolt av. Voksne damer tar studiene sine så alvorlig, sier min bedre halvdel, men støtter opp om meg som best han kan. Han kan ikke hjelpe så mye med det faglige, men han gir sitt bidrag som venn og elsker, og det er da noe.

Desemberettermiddag 033

Jula er kanskje oppskrytt? Jeg vet ikke. Jul blir det åkke som, om det er jeg eller mannen min som henger opp adventskalenderen, om gavene blir pakket inn i siste liten, om vi ikke får sendt de julekortene i år heller. Jula kommer. Og adventskalenderen er hengt opp, med 25 gaver. Fem til hver, og jeg gleder med til i overmorgen, for da får jeg kalendergave, pent pakket inn av 11-åringen. Jeg skal være snill mamma og lese Jostein Gaarders Julemysteriet for henne. Det er juletradisjon. Vi vet så godt hva som skjer, men det er like spennende hver gang.

Desemberettermiddag 030

Selv om jeg sitter midt oppi en eksamensoppgave har jeg bestemt meg for å gjennopplive denne bloggen. En gang skrev jeg hver dag. En gang hadde jeg ikke prestasjonsangst og kunne skrive om hver minste lille filleting. Nå merker jeg at det går lang tid mellom hvert innlegg, men prøver å få til et hver uke. Ikke leser jeg blogger lenger heller. Mitt lille adventsønske til meg selv blir derfor å skrive et lite stykke her i bloggen hver dag, og å lese en annen blogg hver dag. Jeg kan gjenoppdage de gode gamle, eller jeg kan finne noen nye. En ny blogg å lese hver dag og et nytt lite innlegg fra meg på denne bloggen blir min adventskalender til meg selv.

Pling!

Er det noe jeg vet, så er det at Wolverhamton spilte i den første NRK-overførte tippekampen noensinne. Man kan ikke unngå å vite det når man er gift med en sportsidiot. Siden den legendariske datoen 29 november 1969 har disse ulvene vært sportsidiotens store favoritter, i opptur som i nedtur. Nest etter Brann, selvfølgelig. Han var forøvrig ikke store gutten den gang da, men hva gjør vel det? Han heiet på The Wolves, bestekameraten på Sunderland, og siden har det blitt slik. To sportsidioter som alltid har noe å snakke om.

Til ære for mannen min, bestisen og alle andre som har forhold til Tippekampen. Her er The Wolves:

Eg ønskjer deg, min ven…

IMG På bloggen Hjarteplass har Tøger Fimreite en fin liten bloggpost der han på sitt søte vis takker Velferdsstaten for å ha havnet der han har havnet. Hadde det ikke vært for Velferdsstaten, hadde Fimreite vært bonde der i Ytre Sognestrøk og gift med en tremenning i beste fall. Nå tror jeg jo forøvrig at det er litt tilfeldigheter med i bildet også, men utviklingen av velferdssamfunnet har hatt en del å si for hvordan folk fra bygdene har kommet seg opp og fram og ut, og kanskje tilbake igjen.

En annen mann jeg kjenner til kom seg ikke ut, kanskje ikke opp og fram heller, men han var likevel noe i heimbygda si. I en annen tid, i et annet liv, kunne Ola R. kanskje blitt noe annet enn bonde på Midtbøen. Han kunne fått skolegang og blitt skolemester, eller prest. Eller professor. Men han vokste opp i ei tid med minimal skolegang. En vinter med framhaldsskule og et agronomkurs var det han fikk etter omgangsskulen. Han gikk under navnet Professoren da han gikk for presten, fikk særdeles meget godt i kristendomskunnskap og oppførsel. Gutten hadde potensiale til mer, og bygdas prest ville ha ham ut i verden, men ingen penger var å oppspore, ikke uten at det ble tatt pant i gården. Ola R. vokste opp før vårt velferdssamfunn var et faktum, og mye av den grunn kom han seg ikke ut i verden. Men hva gjorde vel egentlig det? For vi som bor her vi bor, innerst inne i en fjordarm, på grensa til Sogn, skal være glade for at en mann, født i 1877, så verdien i kulturarven. For denne bonden, han var egentlig ingen bonde, opptatt som han var av helt andre kulturelle verdier. Han samlet ord og uttrykk, salmer og sanger, verselinjer og musikk. Han fikk kontakt med Universitetet i Bergen, og i Arne Bjørndals samlinger ligger i dag en fin arv etter Ola R. Denne arven blir nå registrert og systematisert av folkemusikere, og noe av dette fikk jeg og flere andre høre på en konsert denne uka.

En av sangene som er re-konstruert er en nydelig kjærlighetsvise. Det var bare det siste verset som var i samlingen til Bjørndal, resten av visa er hentet fra Telemark, men melodien er etter Ola R. Ola har nok meloden fra sin mor som har fått den fra sin mor, og som vanlig er i folketradisjonen, har den nok kommet rekandes på ei fjøl. Versene er usedvanlig vakre og vemodige, og melodien, ja den er så skjønn og var i versjonen jeg hørte så flott arrangert at jeg fikk frysninger. Jeg kan gjengi versene. Melodien blir ikke å høre før musikerne har fått penger nok til å gi ut plate.

Ei rose har eg sett uti ein blomehage
Det var den venaste som Herren Gud har laga
Di meire ho voks fram det fagre auka på
Og aller mest for meg som sjelda fekk ho sjå

Det var ei liti tid då eg fekke lov å gange
I mellom tre og frukt og blom med herleg ange
Men so blei hagen stengd eg fekk’kje koma inn
Det blei forbjode meg å sjå dei blomekinn

Det blei for meg i skjenkt O du som beiske skåler
Den eine drakk eg ut ho blanda var med tårer
Den andre drikke ut det orka ikje eg
Det har vel ingen tenkt kor vondt det er for meg

Hav takk for kvar ein gong min ven eg fekk deg kalle
Hav takk for kvar ein gong di hand eg fast fekk halle
Hav takk for kvar ein gong eg høyrde frå din munn
Takk for du elska meg so varmt den vesle stund

Eg ønskjer deg min ven så mange roleg netter
som linden den har løv og hattlen den har nøtter
som fuglen ut i lund og fisken ut i sund
som stjerner utan tal på himlens gledessal

Tilbake til Fimreite og hans bloggpost: Tøger dro ut og fant kjærligheten mange mil unna og har sikkert kommet seg både opp og fram, men ikke hjem igjen. En blanding av Velferdsstat og tilfeldigheter. Ola R fant kjærligheten noen kilometer fra stuedøra, og tilfeldigheter gjorde at dette var en god kjærlighet. Han mistet kona si ganske tidlig, men giftet seg aldri opp igjen, slik som var vanlig i de tider. På hennes gravstein skal det visstnok stå: Den dag kjem aldri at eg deg gløymer.

Eg ønskjer deg, min ven…. ein god dag!

Takk til Lars

Jeg husker et årsmøte i Hordaland Venstre midt på 1990-tallet for tre ting. Det ene var at jeg mistet vinterkåpa mi, den jeg var så glad i, og jeg har siden ikke vært i stand til å finne lignende kåpe. Det andre var Gunn-Vivian Eide som danset nesten hele natta til Magarena. Det tredje var møtet med Lars. Store Sponheim kom ens ærend fra Oslo, en liten svipptur innom årsmøtet til fylkeslaget. Kan ikke si det var nærkontakt med den store mannen, jeg satt vel sånn midt i forsamlingen tenker jeg, men det var et møte som jeg ikke ville vært foruten. Han kom, han stod, han talte. Til oss, til meg – den gang jeg var en del av hans menighet. Han stod der, uten manuskript, og jeg satt som fjetret og bare lyttet. Hva han snakket om, husker jeg ikke. Sikkert om miljø og småbedrifter. Jeg var bare paralysert av måten han var på, også det å ha en kjendis (på en måte) så nært innpå seg.
Siden har jeg både sett og hørt andre politikere i liveutgave, jeg har skiftet politisk ståsted, og jeg er glad for valgets utfall. Men Sponheim hadde fortjent noe bedre. Han hadde fortjent å forlate Venstre i medvind.