Kategoriarkiv: Dagboknotat

Vinterens endelikt

Jeg erklærer vinterens endelikt og vårens komme. Riktignok er ikke lammene sluppet ut på bøen enda, og museørene er ikke kommet på bjørka. Påskeliljene vil fortsatt bruke en uke eller to på å vokse seg store og fine, og varmen er det også så som som med. Men snøen er borte, all den fine, hvite, som lå der fra desember og i hele tre måneder. Alt forsvant her nede i lavlandet med et lite fingerknips, et lite pust av en fønvind og noen solstråler , litt vestlandsk regn, og vips, borte vekk. Jeg erklærte vinterens endelikt den dagen jeg kjørte i grøfta, den eneste dagen med grusomt føre. Det er to uker siden.

I går så jeg vårens første sommerfugl, er riktig så prektigkledd en, men visstnok svært ør og svimmel, den for omkring som skulle den forte seg før livet ebbet ut. Helt umulig å få den til å sitte stille slik at det kunne bli et bilde eller to. Og jeg har sett tysker i båt. Stående. Det er et vårtegn uten sidestykke. Riktignok har jeg heller ikke noe bilde av det, så man får bare se tyskeren for seg, der han står, uten redningsvest, med hatt og fiskestang, mitt i ei lita jolle. Fisk får han også, ingen fare for det.

Derfor – med bilder av våren på netthinnen, og noen i kameraets linse, erklærer jeg vinterens endelikt og hyller vårens komme.

Samlivskalenderen – Luke 22

Det stunder mot jul, og desember har gått så fort, også i år, at mitt forsett med bloggposter hver dag fram til julaften, har gått rett vest. Jeg har rett og slett glemt å åpne lukene mine, tror jeg. Eller kan hende jeg ikke har hatt ork? Nei – sannheten er vel at det har skortet på tid, det å sette seg ned å skrive noe, for skriving og blogg skal være lystbetont.

Så hva adventskalenderen min har hatt av innhold den siste uken, det vet jeg ikke. Lukene vil forbli uåpnet.

I Luke 22, derimot, der finner jeg en hel liten Samlivskalender. En Samlivskalender i form av et dikt av Jon Hjørnevik. Samlivet settes jo stadig på prøve, og i disse juledager på en ekstra prøve, visst.   Hjørneviks lille dikt om kvinnen er både søtt og litt tankevekkende, og både kvinner og menn bør vel prøve å tenke på at man skal ha en dag etter julekvelden også.

Kvinner er som luker i ein julekalender,
eg er som eit barn med ivrige hender,
ein unge i sinn, den ivrige sorten,
som har rive opp luke tretten og fjorten.

Frå luke til luke, på jakt etter ein skatt,
luker vert opna og luker stengde att.
Det går fort i svingen, to luker ber nag,
eg opna luke nitten og tjue på same dag.

Eg har svikta luker, luker svikta meg,
til eg fann mi luke, eg passa til deg.
Eg opna den varsamt, for eg likte ho,
eg fekk det eg ville, eg slo meg til ro.

Det var luke tjuefire, herleg og sjelden,
for mannen i meg, var ho julekvelden.
Ho var luka i mitt liv, me passa i lag,
men så kom første og andre juledag.

Frå I Ein sofa frå Korea
– dikt i utsal
av Jon Hjørnevik

Luke 12 – Lys til nattsvart jord

Mongstad

Det lyser i stille grender, og et vakkert teppe av sølv har lagt seg over landskapet. Den blå timen er på sitt blåeste blå, skumringstime, og der ute på det sølvskimrende jordet står en kronhjort med sitt harem av fem koller. I den klare vinter, denne desemberdagen, er naturen nær og var, og jeg er på vei til den årlige julekonserten. Denne tradisjonelle, som bare vi kan skape. Vi som er til stede som syngende, musiserende og lyttende i denne lille landsens kirke. Den hvite, 70 år gamle trebygningen, på ingen måte bygd for de store anledninger, og på ingen måte bygd for klingende brass; tonene når ikke riktig ut i kirkerommet, de forsvinner bakover og opp i det lave taket over alterringen. De to tubaistene har satt seg inne i ringen, de liker seg ikke der, men det er trangt om saligheten i Guds hus når et brassband skal ta plass der framme.

Deilig er den himmel blå, synger koret. Ute har himmelen vært både blå og rosa denne ettermiddagen, nå er den svart, og ikke en stjerne er å se. Ingen julestjerne der oppe som lyser vei, men inne i kirken lyser det fra flere kandelabre, og lysene speiler seg i vindusrutene høyt oppe på veggen. Kirkebenkene er fulle av mennesker som ønsker å tilbringe en time sammen denne ettermiddagen, fordi det er tradisjon, og fordi tradisjoner for mange er viktig i førjulstida.

Det er bare her jeg kan klare å lytte til et amatørkor bestående av 20 sjeler som gjør sitt beste for å holde liv i gamle julesanger, og som med en ikke helt heldig engelsk uttale prøver seg på Love knows no borders. Sangen er fin, den, med noen akkorder som klinger godt, tross korets noe synkende toneleie. Det slår ikke feil, det er egentlig ganske sjarmerende, og jeg vet at han ved siden av meg ikke hører det jeg hører. Sikkert like greit det.

When you wish upon a star, klinger er en klar jentesopran, og like etter svever Amelie, den fabelaktige nedover Montmartre, i alle fall klinger Comptine d’un autre été fra pianoet, og et sus gjennom forsamlingen fordi disse jentene er så modige og flotte, de opptrer uten fakter. Et lite smil, og et lite bukk.

Deilig er jorden, synger vi. Det er et ønske at den skal være deilig, men hele jorden kan nok ikke klare å være deilig samtidig, det vet vi. Kriger pågår, og klimaet står overfor trusler som må bekjempes. Selv kan vi skimte Mongstad over fjorden, og like borte i svingen ligger Sløvåg med sine tanker som sprenges i lufta. Det er sårbart.

Men likevel kan vi innimellom se lys, se håp. Som her på en tradisjonell julekonsert med lokale aktører. Ingen julekonsertkjendiser å se, og de har vi heller aldri hatt på besøk her. Intet savn, forøvrig. Våre lokale sangere og musikere skaper en stemning som vi kjenner oss igjen i, og en klar jenterøst formidler Helene Bøksles Lys til nattsvart jord på forbilledlig måte.

Det har vært julekonsert. Vi går ut i svarte kvelden med lys innvendig.

Luke 9 – Gaveønske

20090510120131

“How do you feel?” Spørsmålet kommer fra terapeuten. Skjønnhetsterapeuten. Vet ikke helt hva jeg skal kalle henne. Selv sa hun “My name is Ines. I’m your physioterapeut”. Men aldri har fysioterapeuter utført dette på meg. Her ligger jeg totalt passiv. Ikledd en liten lekker sak. G-streng. I papir. Ines gnir meg inn med havsalt. Det svir. Hun har tatt for seg hele kroppen. Unntatt akkurat på puppene. “Ok” – sier jeg. Hva annet kan jeg si da. Dette skal jo være godt. SPA og greier. Det er det vi damene unner oss når vi tar storbyferie med venninnene. Nå ligger jeg her på min benk iført den lekre lille. Det samme gjør venninnene. Vi har fnist mye i forkant av denne seansen. Det blir vel ikke mindre fnising etterpå. “Now you go to the bath”- sier Ines. Ines er fra Riga. Hun er høy og lys og ganske kraftig. Hun følger meg til badet. “Relax”- sier hun. Javel, jeg skal prøve. Vannet føles godt. Det er varmt og boblene får hele meg til å relakse noe så til de grader at jeg er nær ved å sovne. Etter hvert kjenner jeg at havsaltet er borte. Kroppen kjennes myk og deilig. Og deiligere skal den bli. Iført ny, tørr g-streng ligger jeg atter på benken. Nå skal det masseres. Fra den ytterse nakne lilletå opp til stresskulene i nakken. Ines bruker alle sine krefter. Denne massasjen er det tak i. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, men selvfølgelig gjør det akkurat det. Bare litt til der på den kulen. Du fant den vonde kulen du Ines, den jeg aller helst vil ta vekk med en isskje. “Now you will have a mask made of seamud”- sier Ines. Hun gnir inn mage, rumpe og lår med denne leiren. Etterpå ligger jeg der, inntyllet i leire, plast og teppe. “Relax”- sier Ines. Ok, jeg relakser atter en gang, lytter til sånn der Enya-musikk og er nær ved å sovne. Men – hvor lenge var man i paradis? Leiren skal av, dusje må jeg også. Iført min tredje lekre lille g-streng denne dagen avsluttes min to timer lange SPA med body-lotion over hele kroppen. Ines har gitt meg en Rest by the ocean. Huden min er tilbake til baby-stadiet. Kropp og sinn er løftet en smule. Veldig relaxed.
Posten «Relax by the ocean» fra 31. juli 2007

Foreksempel så ønsker jeg meg en slik stund i julegave. Et spa-opphold på Selje hotell hadde ikke vært å forakte. Litt thalassoterapi med algeinnpakninger og undervannsmassasje hadde vært fint. Bli knadd etter alle kunstens regler. Bli skjemt bort til de grader.

Jeg tar gjerne i mot en slik julepresang.

(Illustrasjon: Beach Queen; Graham Carter)

Luke 8 – Rydde huset

2913714984_4a1b27c415

Nei, jeg har ikke støv på hjernen, men jeg får gnagsår av for mye rot. De andre tilstedeværende i dette hus er ikke rammet av samme sykdom og liker blant annet å tro at klær og håndduker som slenges på badegulvet spaserer helt av seg selv inn i vaskemaskina. Det er fryktelig trist at så ikke skjer. Mannen min er et unntak her, for han må vaske klærne sine sjøl, men ellers tror han at det er greit at aviser ligger på gulv og på toalett (skjønner ikke hvorfor mannfolk må lese på do?) for deretter å forsvinne helt av seg selv når de er gamle nok, og at alt fagforeningspapiret hans setter seg pent i arkiv ved egen hjelp. Stor er forundringen når aviser og papir har ligget en stund og jeg spør pent om han har tenkt å gjøre noe med dem. Samler han på noe som står i avisa? Er det derfor den ikke kommer seg fra gulvet eller fra do? Er det ikke bedre at de papirene han fikk på den fagforeningssamlinga kastes eller settes i en perm i stedet for å ligge i bunker med annet papir?

Nå før jul skal det jo både vaskes golv og bæres ved og pyntes tre, men først må rotet vekk. Det får de pent gjøre de som har rotet, men de er veldig flinke til å skylde på hverandre. Med største selvfølgelighet sier 11-åringen at det ikke er hun som har rotet, enda det helt angivelig er hennes malersaker som flyter utover kjøkkenbordet.

Nei, vi får ta i et tak. En dag. Til helga, muligens. Rydde, og så vaske, og deretter pynte ørlitte grann. Eller mulig jeg tar i bruk følgende oppskrift på rydding

Hvordan rydde huset til jul:

1. Lag en fil på pc’n din.
2. Navngi den «Rotet i huset»
3. Slett filen
4. Pc’n vil nå spørre: «Ønsker du å slette ROTET I HUSET permanent?»
5. Svar ja
6. Legg beina på bordet og ta en gløgg og kos deg!

God førjulstid

(Illustrasjon: krisatomic)

Luke 6 – Å finne roen

Fine bloggedamen Petunia ønsker å finne roen før jul, men hun vet ikke helt hvordan, selv om hun har kastet mopp og vaskefille. Jeg håper hun finner roen, slik kjøkkennissen hennes har gjort.

Jeg har ikke kastet mopp og vaskefille. Jeg har ikke tatt det fram ennå. Nå før jul er det liksom ikke juleforbedredelser jeg sliter meg ut på. Det er de teoretiske perspektivene jeg skal se eksamensoppgaven min gjennom som sliter mest. Hodet mitt føles som det skal sprenges. Jeg har visst for mye der oppe akkurat nå; det må bare ut og ned på papiret.

Etterpå, når alt har kommet ned på papiret, og jeg på fredag får sendt fra meg rubbel og bit til høyskolen på Lillehammer, da skal jeg roe helt ned, før jeg skal ta noen skippertak for å få jula i boks. Men innimellom der, da skal jeg også finne roen, sammen med Tine og hennes trompet, kanskje. Bare å se på Tine, så føler man ro. Det å være så helt uten fakter med trompeten foran munnen, det ser ikke ut som hun puster en gang. Bare blåser de nydeligste toner gjennom rørene.

Men man burde nok ha tatt fram adventsstaken.

Luke 5 – Last Christmas

Last year I gave you my heart. This year, to save from tears, I’ll give it to someone special………….

Se, så koselig de har det, snø og mistletoe and wine, Andrew som flørter og George som sender blikk, lekker på håret og så pen i tøyet. Nei, det er ikke lett å være forelska i dama til kameraten sin. Og så Andrew da, tar dama til George, Andrew som bare stod der bak og var med på lasset, liksom. Det var vel etter dette at George oppdaga at han var homse, og da kunne det vel forsåvidt være like greit med den dama.

Men – gud, så småforelska man var i George.

Luke 4 – Ave Maria

IMG_0001

Ave Maria står framme på klaverets noteholder. Det er adventstid, og da er det alltid noen tradisjoner som skal holdes i hevd. Finterping på bruk av høyre lillefinger, foreksempel. Høyre lillefinger (venstre også, for den del) er en forsømt liten tass i det daglige, men her får den kjørt seg. Det ser tilforlatelig enkelt ut på papiret, og for Leif Ove Andsnes og hans like er dette a pice of cace. For late pianospillende amatører som stoppet sin pianistiske utvikling grunnet kjedelig og streng lærerinne, er dette adventstidens mesterstykke. Lillefingeren må trenes opp for at jeg skal spille dette stykket uten stans i jula. Jeg må nemlig spille dette i jula. Egentlig bare for min egen del, men det er grunn god nok.

IMG_0002

Synge teksten har jeg dog ikke tenkt å gjøre. Den er en orgie i platte svulstigheter, og går vel Ari Behn, Aune Sand og hans bror maleren en høy gang – Ind i en præktig, hvælvet og mæktig Helligdom, Elskovens Højsal, jeg gaar. Hvert Blik, du sender, Alterlys tænder; klare som Kærter de straalende staar. Og som en Salme er dine Ord, fra et livsaligt, sødmefyldt Kor. Ave Maria! Ave Maria! Fromt jeg paa Kjærlighetsunderet tror.

Så det så.