Publisert

Syrinfargen

Innerst inne i skykkjo har han fått plass, den gamle leksepulten til systra hans. Måttspist, men framleis med ein aldrande syrinfarge. Bonden ser på leksepulten og det rustne malingsspannet han er i ferd med å hive ut. Skal tru om det er nokre restar att her, tenkjer han. Lokket sitt hardt, og han er nær ved å gi opp, då det endeleg gjer etter, og han kan titte ned i spannet. Ei lukt stig opp. Umiskjenneleg maling. Han prøver seg fram med ein pinne, rører litt i den brune smørja på toppen, og der, der finn han syrinfargen. Nett som på leksepulten. Nett som på syrinbusken framom stoveglaset.

1975. Han hugser det. Systra mala leksepulten sjølv, og etterpå mala ho den gamle DBS-sykkelen. Han står der med spannet i handa og berre kjenner på seg at han må bruke restane. I augekroken ser han silotanken. Han prøver seg fram, stikk malerkosten han har funne ned i restane av det syrinfarga på botten av spannet. Maler. Det vert fint, tenkjer han. Skal tru om silotanken vil kle denne fargen?

Han får malt heile understellet. Syrinfarga. Han beundrer verket sitt, set tanken til traktoren og kjøyrer han ut på bøen. Der, mellom gule løvetann, står han, tanken med det syrinfarga understellet. Eg syklar forbi, undrar meg over fargekombinasjonen. Og synast han er vakker.

Publisert

Stevnetid

Vi pleide å sette hverandre i stevne der i Trøndelag den gang da. Det var i juni, og vi kunne møtes i Tydal, på Lundamo eller kanskje vi hadde tatt turen til det bynære strøk Nidarvoll. Det var på slutten av 1970 tallet, det var tidlig 80-tall, og korpsene var ennå store. Og de største i korpsene, de var også svært store. Mange store gutter var det den gang da, som du aldri fikk sjangs på.

Det var nesten sommer, og det var vår tids store happening. Den gang da vi ble busset til disse plassene og fikk tildelt klasserom der vi kunne spre luftmadrassene våre. Kanskje det var årets korpstur, det mest eksotiske vi kunne være ute for, dersom vi ikke spilte i Småbispan og fikk reise til Amerika og Kina og slikt. Vi visste at vi fikk enda en medalje, og medaljer kunne vi være stolte av og sammenligne med andre. Stjerner hadde vi også på uniformsjakka, for antall år spilt i korps. Vi skulle marsjere, vi skulle spise kjøttkaker som spratt vekk fra plastgaffelen, og vi skulle spille fellesnummer.

Hva har de ikke gått glipp av, de som ikke har stått i mølje og spilt seg gjennom mer eller mindre vellykkede arrangement av datidens grandprixlåter og andre hits. Som regel var arrangementene mindre vellykkede, og som regel var framføringen enda mindre vellykket. Var man heldig, kunne man starte på likt. Man sluttet svært sjelden på likt. Mulig vi spilte Guantanamera. Guantanamera, du blir så k.. når du ser’a. Vi fniste og torde ikke uttale k-ordet, der vi stod med vår tredjetrompetstemme, plassert bak de store guttene på førstetrompet. Ganske godt plassert bak klaritutter og fløytejenter også, som selvfølgelig skulle stå fremst. Vi stod der i vårt litt for store blå foldeskjørt, ei båtlue på skakke, og knestrømper. Å, gud, som man har hatet knestrømper i ettertid.

Ofte het han Leiv Flisnes, han som hadde arrangert stevnets fellesnummer. Han var jo en ballroomkomponist, men det var veldig lite ballroomaktig det som kom ut av instrumentene, der vi stod på en grå skoleplass mens dirigenten veivet med armene, susafonene drev intern konkurranse om å spille høyest og styggest, trommene spilte hver sin trommemarsj, og drilljentene mistet stavene. Det hele var et salig kaos. Mulig det også var sjarmerende.

Den store spenningen knyttet seg til det som skjedde i stevneteltet lørdag kveld. For da var det disko, og det var klining bak nåva og jentehyl, blikk, og noen ble sammen. I vårt blå foldeskjørt hadde vi selvfølgelig ikke nubbsjangs, ingen gutter kastet blikk etter oss i løpet av dagen. De valgte seg ut de små nette flaggjentene, de i hvite kort-korte skjørt og støvletter. De som gikk der fremst i korpsrekkene med veivende flagg. De var som regel blonde, og det var milevis fram til dem. Hva hadde vi å stille opp mot slik? Tredjetrompetstemmer kan virkelig ikke sammenlignes med veivende flagg, og blå foldeskjørt som dekker knærne har ingenting å stille opp med når det kommer til hvite miniskjørt.

Og vi skulle spille i stevneteltet. Kanskje det var Highlights from Hair, og kanskje var det et annet korps som også skulle spille det, og vi kunne sammenligne. For klart vi var best. Vi var både størst og best, for vi hadde så god batterist, og dessuten hadde vi med oss bassgitar. Slikt noe gjorde stor lykke, den gang da.

Sammen med dansende flaggjenter med flagrende blondt hår og hvite miniskjørt.

Publisert

De nære ting

124537579814529

Om vi tok ut den ene pastillen i Lacrylpakken klarte vi å unnvære den ene kalorien som var å finne i esken. På den måten kunne vi spise flere Lacrylpakker daglig, om vi hadde lyst. Om søthungeren ble stoppet, er jeg ikke riktig sikker på, men det var i den tiden man følte at man skulle smale inn på sukkerforbruket, og Grete Roedes små lacrylpakker i ulike farger var på en måte en vei ut av forbruket. Sånn på dagtid. For når vi stod der på Leutenhaven på ettermiddagstid, eller nede i Olav Trygvasson, for å vente på bussen hjem, da fristet Narvesenkiosken. Melkeplettene fra Narvesen var noe annet enn svarte små pastiller uten smak og kalorier. For om vi spiste den Lacrylpakken og på en måte hadde fått i oss litt søtstoff, så var det noe ved melkepletten som trakk. Det å ta den på tunga, la den smelte langsomt. Jeg har siden den gang latt melkeplettene smelte på tunga oftere enn jeg har tatt ut den ene kalorien i Lacrylpakken.

Det er de nære ting. Det som egentlig hendte for lenge siden, den tiden man var ung og litt dum. Nå er man fremdeles ung, men dummheten er erstattet med litt mer livsvisdom, selv om dumskapen ligger der latent og klar til bruk.

Det var i de dager Diana giftet seg med Charles, og hennes kremkake av en brudekjole stod utstilt der nede i Olav Trygvasson, i en damekonfeksjon jeg aldri satte mine bein i. Jeg studerte denne kjolen og fant aldri ut hva som kunne få en ung dame, bare noen år eldre enn meg, til å ikle seg noe så utstudert tåpelig og gifte seg med en gammel fyr.

I de dager var det, og når jeg nå ser bilder fra en klassefest, en reunion, ser jeg noe dypt inne i ansiktene til disse menneskene, en likhet fra den gang da. Bak noen små rynker, bak noe gråstenkt, bak litt alderstillegg og måne, jeg ser at det er han, og han og henne.

Jeg ser at noen av dem har spist flere melkepletter enn lacryl siden den gang, noen av dem har kanskje giftet seg i kremkaker med gamle menn, jeg vet ikke. Jeg har ikke fulgt med, for jeg har vært vekke. Jeg vet jeg kan ha gått forbi mange av disse, forholdsvis unge mennesker, en vårdag på Nordre, når jeg har tatt turen hjemover. Noen har sikkert gått forbi meg også, selv om jeg ikke har forandret meg det spor. Tror jeg selv.

Det fjærne ble så nært, plutselig. Jeg opprettet en facebookkonto, og plutselig var jeg tilbake til dager på Katta. Og jeg kan kjenne melkepletten smelte på tunga.

Publisert

Luke 2 – Lys (#LysForRegine)

lys

Velsigna du dal over fjordan
velsigna du lys over land
velsigna de evige ordan
om håp og ei utstrakt hand
verg dette lille du ga oss
den dagen du fløtta oss hit
så vi kjenne du aldri vil la oss
førkomme i armod og slit

Vi levde med hua i handa
mæn hadde så stærk ei tru
og ett har vi visseleg sanna
vi e hardhause vi som du
no har vi den hardaste ria
vi slit med å kare oss fram
mot lyset og advensti’a
d’e langt sør te Betlehem

Guds fred over fjellet og åsen
la det gro der vi bygge og bor
Guds fred over dyran på båsen
og ei frossen og karri jord
du ser oss i mørketidslande
du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folke som leve her nord

Med Nordnorsk julesalme av Trygve Hoff tenner jeg lys i mørketida, et lys for Regine, et lys for alle, et lys for min far, et lys for de som står mitt hjerte nærmest, et lys for håpet.

Vokal Nord

Publisert

Pling!

Er det noe jeg vet, så er det at Wolverhamton spilte i den første NRK-overførte tippekampen noensinne. Man kan ikke unngå å vite det når man er gift med en sportsidiot. Siden den legendariske datoen 29 november 1969 har disse ulvene vært sportsidiotens store favoritter, i opptur som i nedtur. Nest etter Brann, selvfølgelig. Han var forøvrig ikke store gutten den gang da, men hva gjør vel det? Han heiet på The Wolves, bestekameraten på Sunderland, og siden har det blitt slik. To sportsidioter som alltid har noe å snakke om.

Til ære for mannen min, bestisen og alle andre som har forhold til Tippekampen. Her er The Wolves:

Publisert

Eg ønskjer deg, min ven…

IMG På bloggen Hjarteplass har Tøger Fimreite en fin liten bloggpost der han på sitt søte vis takker Velferdsstaten for å ha havnet der han har havnet. Hadde det ikke vært for Velferdsstaten, hadde Fimreite vært bonde der i Ytre Sognestrøk og gift med en tremenning i beste fall. Nå tror jeg jo forøvrig at det er litt tilfeldigheter med i bildet også, men utviklingen av velferdssamfunnet har hatt en del å si for hvordan folk fra bygdene har kommet seg opp og fram og ut, og kanskje tilbake igjen.

En annen mann jeg kjenner til kom seg ikke ut, kanskje ikke opp og fram heller, men han var likevel noe i heimbygda si. I en annen tid, i et annet liv, kunne Ola R. kanskje blitt noe annet enn bonde på Midtbøen. Han kunne fått skolegang og blitt skolemester, eller prest. Eller professor. Men han vokste opp i ei tid med minimal skolegang. En vinter med framhaldsskule og et agronomkurs var det han fikk etter omgangsskulen. Han gikk under navnet Professoren da han gikk for presten, fikk særdeles meget godt i kristendomskunnskap og oppførsel. Gutten hadde potensiale til mer, og bygdas prest ville ha ham ut i verden, men ingen penger var å oppspore, ikke uten at det ble tatt pant i gården. Ola R. vokste opp før vårt velferdssamfunn var et faktum, og mye av den grunn kom han seg ikke ut i verden. Men hva gjorde vel egentlig det? For vi som bor her vi bor, innerst inne i en fjordarm, på grensa til Sogn, skal være glade for at en mann, født i 1877, så verdien i kulturarven. For denne bonden, han var egentlig ingen bonde, opptatt som han var av helt andre kulturelle verdier. Han samlet ord og uttrykk, salmer og sanger, verselinjer og musikk. Han fikk kontakt med Universitetet i Bergen, og i Arne Bjørndals samlinger ligger i dag en fin arv etter Ola R. Denne arven blir nå registrert og systematisert av folkemusikere, og noe av dette fikk jeg og flere andre høre på en konsert denne uka.

En av sangene som er re-konstruert er en nydelig kjærlighetsvise. Det var bare det siste verset som var i samlingen til Bjørndal, resten av visa er hentet fra Telemark, men melodien er etter Ola R. Ola har nok meloden fra sin mor som har fått den fra sin mor, og som vanlig er i folketradisjonen, har den nok kommet rekandes på ei fjøl. Versene er usedvanlig vakre og vemodige, og melodien, ja den er så skjønn og var i versjonen jeg hørte så flott arrangert at jeg fikk frysninger. Jeg kan gjengi versene. Melodien blir ikke å høre før musikerne har fått penger nok til å gi ut plate.

Ei rose har eg sett uti ein blomehage
Det var den venaste som Herren Gud har laga
Di meire ho voks fram det fagre auka på
Og aller mest for meg som sjelda fekk ho sjå

Det var ei liti tid då eg fekke lov å gange
I mellom tre og frukt og blom med herleg ange
Men so blei hagen stengd eg fekk’kje koma inn
Det blei forbjode meg å sjå dei blomekinn

Det blei for meg i skjenkt O du som beiske skåler
Den eine drakk eg ut ho blanda var med tårer
Den andre drikke ut det orka ikje eg
Det har vel ingen tenkt kor vondt det er for meg

Hav takk for kvar ein gong min ven eg fekk deg kalle
Hav takk for kvar ein gong di hand eg fast fekk halle
Hav takk for kvar ein gong eg høyrde frå din munn
Takk for du elska meg so varmt den vesle stund

Eg ønskjer deg min ven så mange roleg netter
som linden den har løv og hattlen den har nøtter
som fuglen ut i lund og fisken ut i sund
som stjerner utan tal på himlens gledessal

Tilbake til Fimreite og hans bloggpost: Tøger dro ut og fant kjærligheten mange mil unna og har sikkert kommet seg både opp og fram, men ikke hjem igjen. En blanding av Velferdsstat og tilfeldigheter. Ola R fant kjærligheten noen kilometer fra stuedøra, og tilfeldigheter gjorde at dette var en god kjærlighet. Han mistet kona si ganske tidlig, men giftet seg aldri opp igjen, slik som var vanlig i de tider. På hennes gravstein skal det visstnok stå: Den dag kjem aldri at eg deg gløymer.

Eg ønskjer deg, min ven…. ein god dag!

Publisert

Gossip og avslørende ministerbilder

Vi kan like gjerne innrømme det med en gang. Det er litt spenning i det å menge seg med kjendiser, og så kan vi skryte litt av det etterpå, sant? Kanskje vi har klart å tatt et bilde med mobilen, og kanskje noen av disse bildene er temmelig avslørende. Mulig akkurat jeg er den første og kanskje eneste som har tatt akkurat det bilde, og så kan jeg selge det til Se og Hør og Her og Nå og VG.

Jeg har hatt noen bilder liggende en stund. Svært avslørende. Riktignok begynner de å dra på åra, så kvaliteten er ikke av den beste. Paparazzifotografier, vet dere…. Tatt på mange meters avstand, med busker og biler og folk og hus innimellom. Det skal jeg få dere til å tro. De er i alle fall tatt lenge før mobilens og digitalkameraets inntog i denne verden.

IMG_5498

Dette er et celebert selskap, ikke sant? Partyminsister Trond i full mundur. Der Giske er, er det damer, det kan vi jo alle se. Er ikke noe avisene og folk flest finner opp det. Det er rett og slett reelle fakta. Trond + damer er sant. Jeg kan med dette avsløre at ministerens dametekke ikke er av ny dato. Han var tidlig ute på den fronten, som dere ser. En meget ung minister og hans lille harem av trønderpia på Oslotur i det herrens år 1984.

IMG_5502

Motebildet både på hår, brille og klesfronten er betraktelig endret siden den gang, og Giske himself har, om ikke vokst seg høyere, så har han vokst seg penere. Her er han en smule valpete, men damene ser opp til ham. Ja, det gjør de. Og ikke fordi han var den lengste, nei – han var flink, skjønner dere. Tok både naturfaglinja og musikklinja ved Schola Cathedralis Nidarosiensis, uten å anstrenge seg nevneverdig, og det mens vi andre (ja, VI andre) hadde nok med å analysere fugene av Bach.

(Nå avsløres det andre ting her, ser jeg. At jeg faktisk ikke har vært paprazzifotograf, og at Giske og damene er klar over at bildene ble tatt, og at jeg er på alder med Giske, og at vi begynner å dra på åra alle mann)

Det var altså i de glade 80-åra, da musikklassene på Katta var på Oslotur for å menge seg med den dannede elite, gå i operaen og i konserthuset. Det var før vi fikk slikt noe i Trondheim. Det var kanskje i de dager Trond bestemte seg for å bli kulturminister og få operaen til Bjørvika? Vi satt, så vidt jeg husker, langt der oppe på ballkongen i den gamle operaen, det var varmt, og Salome, tror jeg det var, danset dansen med slørene og fikk Johannes’ hode servert på et fat. Eller noe i den dur.
Etterpå gikk vi med lærer Sivertsen og fruen Tvete-Vik på Peppes Pizza, og så tok vi toget hjem. Og for å være helt ærlig, så ønsker jeg meg fire nye år med Giske i kulturministerstolen

IMG_5504

Publisert

Vilt, vått og vakkert

mountain

Sommeren som forsvant. Jo, jeg tror den gjorde det. Den forsvant i regn og tåke og lave temperaturer, men sett ut fra navnet på de siste månedene, så har det visstnok vært en sommer. Tror likevel ikke at minnene om den består. Minnene overgår i alle fall ikke andre sommerminner. Det er litt synd, men neppe noe man kan gjøre noe med. En kan vel egentlig bare være glad for at det fremdeles er skifte i temperaturer og at været kan endre seg slik det gjør. Det blir galt den dagen det ikke gjør det, og vi har konstante temperaturer her oppe i nord. Da må nok også FrP innse at vi mennesker påvirker endringene i klimaet.

Men selv om sommeren så og si forsvinner i dårlig vær, kan man ikke grave seg ned. Har man to bein og en kropp som liker å klyve, og bor man slik til at det er kort vei til fjells, da er det bare å ikle seg fjellstøvler, ta på seg sekken og gyve løs. Noen av oss bor ikke i asfaltjungelen. Vi bor i det noen kaller distrikts-Norge, men for oss er det Oslo som er utkant. Oslo ligger utrolig krøkkete til.

Mine fjell ligger ikke krøkkete til, men mannen min, sportsidioten, har et noe krøkkete forhold til yr.no. Jeg har sagt han skal slutte å bry seg med værmeldingene, men han kan likevel ikke dy seg, og her en dag kunne han gledesstrålende fortelle om oppholdsvær og at nå var det dags for tur på Ådneburen. Nå er ikke jeg tung å be når det gjelder en tur til fjells, og hadde nok også tatt turen om han fortalte at det ville bli lett regn og overskyet, men det var dette påståtte oppholdsværet som gjorde at jeg ikke la regntøy i sekken. Det gjorde ikke han heller, og til alt overmål glemte han å legge matpakka i sekken også, så der gikk vi oppover i terrenget, og da regnet begynte å sile, ble det Wet T-shirt competition istedet for regnjakke, og noe bestigning av høy fjelltopp ble det ikke. Mye pga tåka som kom sigende, men også grunnet den glemte matpakka. Så det ble opp vakre og ville Meisdalen for vårt vedkommende, inn mot Høgestølen og Andvikesetra. Der ble det en rast med kaffekoppen, og jammensanten fant vi ikke en sjokolade der i sekken også.

Vilt, vått og vakkert. Det er slik det er her.

Publisert

Det var frispark. Det kan jeg se med et blått øye.

soccer_cartoon_penalty

En gang for lenge siden heiet halvparten av guttene i klassen på Liverpool og den andre halvparten heiet på Arsenal. En av guttene var ikke interessert i det hele tatt, og jeg vet vel fortsatt ikke om han overhode var interessert i noe som helst. Læreren oppmuntret guttene, leste gårsdagens VG i timene og kunne disse engelske fotballspillerne på rams. Kevin Keagen var det en som het, husker jeg, og jammen ble ikke lilleboren til Kåre hetende det. Kevin, altså. Vi jentene spilte håndball, og det var i lærerens øyne noe annenrangs noe.

Fotball var aldri greia for meg, selv ikke etter at jeg traff en sportsidiot og hadde den første skikkelige daten på cupfinalekampen mellom Brann og Bryne i 1987. Man var jo med, men husker ikke resultatet, bare bjellene til Bryne, korte fotballshortser, mannbein, deilig vær og hånd i hånd ned fra Ullevåll og middag på kinarestaurant før vi returnerte til Bø. Og jammen hadde vi ikke følge av Sissel Kyrkjebø. Det var høy kjendisfaktor der på Ullevåll.

Fotball er så alvorlig, forstår jeg. Molde slo Rosenborg i går, og jeg vet ikke helt hva som skjedde, annet enn at keeperen slapp inn fem mål. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig for Rosenborg, men jeg kan tenke meg man ikke var særlig høy i hatten der i garderoben. Den tiden er visst forbi da Nils Arne kom fram med tunga og snakket om Go Fot-teorien sin og sa at hvis du ikke klarte å leve med å tape fotballkamper, kunne du ikke holde på med det.

Fotball er nok veldig viktig. Sannsynligvis den mest viktigte sport i hele verden. Særlig på TV2 er det viktig, der en gjeng dresskledde mannfolk sitter rundt det runde bord og diskuterer. Diskuterer og analyserer. Det er kjempeviktig. Jeg vil tro det er derfor de har på seg dress. Mørk dress, må vite, slik at vi ser viktigheten i det hele. Ingen må komme i lys dress å stille seg opp her hos viktigheten selv, slik han gjorde Jørgen Kosmo da han ble avbildet i sin beige dress på Natos toppmøte. Det ser ikke like viktig ut med lys dress. Derfor sitter Mini der i sin mørke, og han kan le så mye han vil. Fotball er og blir viktig. Der på TV.

Det er mange som nesten dør der ute på banen, og så er det så voldsomt mye å ergre seg over. Motstanderen, foreksempel. Og dommeren. Hvis det ikke hadde vært for motstanderen og dommeren, så hadde vi jaggu tatt tre-poengeren i dag. Og Brann, de har vunnet. Etter første seriekamp har de vunnet. År etter år. Og Stabæk? Ja, ikke vet jeg hva jeg skal si om Stabæk. Det klarer Nannskog helt fint selv. Putt en mikrofon i hans retning, og ut kommer de, ordremsene.

Og ellers vet jeg ærlig talt ikke så mye om fotball, jeg, annet enn 22 mann på banen, en ball og to mål. Og at det var frispark. Det kan jeg se med et blått øye! For å sitere Terje Dalby, som har levert svært mange udødelige fotballsitat, selv om han sannsynligvis ikke slår Ivar Hoff: Har du en fotball, så har du alt.

Jeg lar fotball på TV gå sin gang og setter meg godt til rette med en bok om lek og idrett fra det herrens år 1910. I 1910 var det en helt annen stil over fotballen. Ikke noe alvor, bare lek, og noe av det viktigste i 1910, i følge denne enestående boka Friluftslek av Hans Hegna, var følgende

Leken består deri at hvert lag forsøker at sparke fotballen gjennem motstandernes maal, og forsvarer sitt eget.

Noen har det med å glemme akkurat det, særlig det første om å sparke fotballen gjennom motstanderens mål. 90 minutter med springing fram og tilbake på en bane med en ball er liksom ikke særlig interessant dersom ballen ikke av og til kommer mellom beina på keeperen.

Leken, ja. I 1910 var det visst slik at man var i ferd med å glemme leken, og det ville Hans Hegna gjøre noe med. Derfor denne lille hendige håndboken på 114 sider med utvalgte leker og idrætsformer for skoler og ungdomslag.

Vor ungdom er kommet bort fra leken, bl.a. fordi forældre og foresatte i lang tid har pekt paa skolearbeidet, den intelektuelle træning som ungdommens fornemste syssel. Det er blit tat mere hensyn til kundskaper end til karakter og helse. I byene er det gaat fortest med tilbakegangen, fordi der er det mer som fører bort fra et sundt ungdomsliv, likesom leiligheten til et saadant er blit mer og mer indskrænket. Men da bygdene gjerne henter sine forbilleder fra byene, har det ogsaa gaat tilbake der.

Skulle nesten tro dette var et sitat fra dagens lokalavis. Det lokale fjerdedivisjonslaget må trekke seg fra serien pga mannefall. Kanskje noen av følgende balleker er et alternativ mens de venter på ertstatninger, eller hvis det viser seg at det blir en tung vei å gå for dem:

Langball, slagball, ringball, stikkeball, stokball, is-stokball, ballonball, slængeball, kurvball, taarnball, netball, skiveball, keiserball, grindball, munk, jagtball, Per i gropen og ball i hat.

Faktisk er både ringball, stokball, ballonball, kurvball, netball, skiveball, keiserball, jagtball og Per i gropen ballspill som også jenter kan bedrive. For som Hegna så fint sier det:

Nogen av de sterkeste kampspil er ikke egnet til at øves av jenter. For dem vil sang og danseleker faa en mere utstrakt anvendelse.

Så vet jeg også det. Og skjønner med det samme hvorfor de dresskledde rundt det runde bord er menn. Det er jo klart man må ha tyngde bak ordene når man skal diskutere og analysere fotball. Når du ikke er god nok som fotballtrener lenger, får du jobb som ekspert på TV. Var det visst Tom Nordlie som sa.