Stikkordarkiv: Minner

Life is a lively process of becoming

Denne stadige prosessen jeg er i. Leting og lesing, finne de riktige perspektivene, drøfte, skrive. Denne prosessen fram til produktet leveres, likevel er det ikke produktet i seg selv som er det viktigste, det er å finne fram, undre seg, lure på. Er jeg på riktig spor? Vil teoriene henge sammen med problemstillingen jeg tar opp? Denne prosessen fram mot å starte på enda en prosess, fordi det jeg holdt på med, ble ferdig med i forbindelse med en eksamensoppgave, den fører meg bare videre framover. Stadig i prosessen. I masterprosessen.

Slik kan 2010 oppsummeres. Som en prosess. Med dette ene ordet. Og slik ønsker jeg også at 2011 skal oppsummeres. At jeg stadig vekk er i denne prosessen, en prosess som drives framover, der det skal undres, forskes, stilles spørsmål, der man kan finne svar. Man skal gå på tryne, reise seg igjen, forhåpentlig. Framover, framover. Skriveprosessen.

Livet er også en prosess, intet er ferdig før man ikke er lenger. Å være til i denne livlige prosessen som kalles livet.

(Illustrasjon: carmelscribe)

Inspirert av ziarah og med ønske om å skrive noen ord hver dag, henger jeg meg på prosjektet #reverb10 , et bloggprosjekt der man skal refletere over året som gikk og året som kommer. Det legges ut en oppgave hver dag i desember, og dagens oppgave lyder:

December 1 One Word.
Encapsulate the year 2010 in one word. Explain why you’re choosing that word. Now, imagine it’s one year from today, what would you like the word to be that captures 2011 for you?
(Author: Gwen Bell)

Hvor høsten ble av

Hvor ble høsten av? spurte jeg i gårsdagens bloggpost. Høsten ble av i et knippe måneder som framstod som vakre, billedlig sett. Den ble av i en tidlig høstdag i månedsskiftet augus-september, da vi kunne nyte sommerens siste bad fra vår vakre strand, en klar dag med drag av høstlighet.  Senere ble høsten av i et nedsunket naust, som blir mer og mer nedsunket for hvert år.  Kanskje dette er naustets siste høst?  Og som vanlig ble høsten av i sin egen grøde. I rognebær, som muligens skal bety at vinteren blir snørik. Eller snøfattig.

Og i gule kantareller. Som et teppe over skogbunnen, der nede i vågen, den bare jeg vet om. Kanskje. De gullgule kantareller som lukter og smaker høst.  Inn i disse ble høsten av. Samt i bjørkas gule skrud, nesten like vakkert som de første grønne museører i april.  Og siden ble høsten av i fjellturer, høyt hevet over bygda, med utsyn over flere kirkesogn og ut mot hav og inn i himmel.

Det gule landskapet, den høye himmelen, høstens solstråler.  Inn i alt dette ble høsten av.  Fra sent i august til enden av november. Og i høstens første snøfall.  Som farget verden hvit.

Ventetid

Det er aftenen for de små menn og de store damer. Det er slik jeg føler det, der jeg står henslengt ved et gjerde der inne i Vestlandshallen.

Vi har stått i kø, ganske langt framme, og kommet oss inn i salen, og der, ved gjerdet, som skiller klinten fra hveten, eller de rike fra de fattige, eller vippene fra hopen, der har jeg fått plass. Ikke så langt fra scenen, når det kommer til stykket. Like ved et gedigent høytaleranlegg. Ok, jeg kan vel gå bakover dersom lyden blir for intens, tenker jeg. Klokka tikker sakte mot den lille mannens opptreden, i mellomtiden ser jeg på andre små menn.

Det er mange små menn i Vestlandshallen denne kvelden, små menn uten hår, finner jeg ut. Små menn med hang til høye damer. Dette umake paret, han lille i rutete skjorte, allværsjakke og converse, han når henne så vidt til halsen, hun, i åletrange skinnbukser, silkebluse og høye hæler hun så vidt klarer å stå oppreist på. Han må være rik, for er det ikke slik, de små menn kan måle sin rikdom i høyden og det vakre ved kvinnen ved sin side? Rent bortsett fra at jeg ikke ser det vakre i den kvinnen, mulig fordi hun er noe pussa og egler seg innpå den lille mannen. Må du gi deg, sier jeg til meg selv, er vel ikke noe å si på at han er liten og hun er lang.

Forutinntatt, men fascinert.

Blikket mitt glir over forsamlingen. Prøver å skimte kjendisene, for jeg ser dem, den ene etter den andre. De på Vip-lounge, der på andre siden av gjerdet. Ikke mye sofistikerte noen av dem, søler øl, tråkker i ølsølet, stolprer på høye hæler. Finner ikke søppelspannet, kaster glasset rett ned. Venter.

De store damer. Ikke bare de på høye hæler, de lange slanke. Men også de som vider seg utover. Damen foran meg er av det store slaget. Og en storslagen Princefan. Kommet hele veien fra Sverige for å ta en titt på en mann som kunne fått plass i en fjerdedel av denne damen, vektmessig sett i alle fall. Stor, storslagen og dansende. Duvende. Hofter som beveger seg under de posete klærne, opp og ned, hode som nikker, armer svinger. Hun beveger seg nydelig, på en måte. Det er som hun er i sitt rette element, der i dansen. Og ennå er det bare til musikk over høytaleranlegget.

Men der. Et sus. Både fra klinten og hveten, fra vippene og den gemene hop, fra de rike og de fattige, fra de små menn og de store damer.

Ventetiden er over. Den lille, men store mann står på scenen. The only love there is, is the love we make. Og den store damen duver i sine bevegelser. Princelove. Det umake paret dypt konsentrert i sin egen love.

Meg selv, i en verden av vond rygg og slitne bein, innhyllet i lyd fra en legende det var verdt å vente på.

(illustrasjon: Plain or Pan)

Københavnerminner

Høyt på setet, god oversikt, kanskje pratende med sidemann, eller i mobil, kanskje en matbit, eller en røyk. Det er Københavnere på vei til og fra jobb, eller de er ute et ærend. En sykkel. En sykkel på hvert hjørne. Egne sykkelveier. Ingen kondombekledde egoer liggende over sykkelstyret. Nesten ikke en hjelm å se. Avslappet. Danmark, et deilig land.

Tre dager i København passer meg bra. Et slitt hotell på hjørnet mellom Nansensgade og Vendersgade, knirkende teppebelagte gulv, morgenmad med rugbrød og et wienerbrød til dessert, kaffe, juice. Flere kilometer vandring tre dager til ende, gnagsår, men du verden – København ligger der med sine avenyer og sine stræder. Og sine konger til hest. Christian, eller Frederik, eller Christian Frederik.

En is-te hos Paludan Bogcafé, eller nyte et glass med hvitt under en baldakin mens man ser på livet på Rådhusplassen. Smørrebrød på Tivoli. Man vil ikke knekke nakken, og er derfor villig pakkesel og ventende på en benk mens datter prøver alskens fartsvidundere. Selv holder man seg til pariserhjul og spøkelsestog.

Man burde shoppet mer. Man burde beveget seg over et enda større område. Man burde prøvd noen flere restauranter. Man burde kjent på nattelivet. Men av og til strekker ikke tiden til. Av og til vil man bare sitte ned og nyte. Av og til vil man heller sove i en seng og være uthvilt til dagen etter. Av og til kan vindusshopping være greit nok.

Men neste gang. Neste gang, når det blir vet man jo ikke, det er så mange byer man skulle besøkt. Men altså, neste gang, da tar man med seg en sykkel hjem.

No ser eg atter slike fjell

Tidlig,tidlig starter vi hjemmefra, noen timers og endel mils kjøretur ligger framfor oss før vi kan sette oss på bussen fra Vassbygdi til Østerbø. Klokka har såvidt passert 09.30 når vi litt småhutrende får i oss ei skive og litt drikke før vi starter nedstigningen, fra Østerbø til Vassbygdi. En stipulert tur på 6 timer. Det er grått, men mannen, som stoler fullt og fast på yr-dott-no, sier at det ikke vil bli regn, ergo er det ikke regn det våte som kommer fra det grå.

Dette er en turistløype, noe vi merker, da det ikke bare er oss som har tatt turen. Vi er ikke vant til slikt, bortskjemte som vi er med å ha vår egen fjellheim nesten for oss selv. Det er smalt, trang og bratt, det er grønt, så grønt, og en utrolig frodig natur, full av voksende arter, både for den botanisk interesserte, og for den som kun er ute etter skjønnheten og opplevelsen av å være en del av storslått natur. Her er stein, bergheller, fosser, vann, elver, gamle gårder og støler. Her har det bodd folk.

Vi starter turen vår i 900 meters høyde, på ene øret hører vi elva, på det andre er det fuglesang. Går i egne tanker. Bratte fjellsider, elva langt under oss. En avstikker til grotta «Vetlehelvete» , et fascinerende syn, der vannet har gravd seg inn i fjellet. Fosser i fjellsiden, et fraflyttet bruk, enda et bruk, men det er i drift. Sinjarheim. Vakre gråsteinsmurer og tømmervegger. Det bittelille bruket  Almen med huset som er bygd innunder ei stor fjellblokk. Så stod det trygt, i det minste.  Videre langs elva til Belle øverst  i Vassbygdi. Sola har kommet fram, slik vi var lovet, vi varmes, både av sol og av vandringen.

Lauge seg i iskaldt elvevann. Ta av varme fjellsko, kjenne på stive legger.  Kjenne kroppen som lever.  Kjenne at 7 timer i fjellheimen har gjort godt.

Syrinfargen

Innerst inne i skykkjo har han fått plass, den gamle leksepulten til systra hans. Måttspist, men framleis med ein aldrande syrinfarge. Bonden ser på leksepulten og det rustne malingsspannet han er i ferd med å hive ut. Skal tru om det er nokre restar att her, tenkjer han. Lokket sitt hardt, og han er nær ved å gi opp, då det endeleg gjer etter, og han kan titte ned i spannet. Ei lukt stig opp. Umiskjenneleg maling. Han prøver seg fram med ein pinne, rører litt i den brune smørja på toppen, og der, der finn han syrinfargen. Nett som på leksepulten. Nett som på syrinbusken framom stoveglaset.

1975. Han hugser det. Systra mala leksepulten sjølv, og etterpå mala ho den gamle DBS-sykkelen. Han står der med spannet i handa og berre kjenner på seg at han må bruke restane. I augekroken ser han silotanken. Han prøver seg fram, stikk malerkosten han har funne ned i restane av det syrinfarga på botten av spannet. Maler. Det vert fint, tenkjer han. Skal tru om silotanken vil kle denne fargen?

Han får malt heile understellet. Syrinfarga. Han beundrer verket sitt, set tanken til traktoren og kjøyrer han ut på bøen. Der, mellom gule løvetann, står han, tanken med det syrinfarga understellet. Eg syklar forbi, undrar meg over fargekombinasjonen. Og synast han er vakker.

Stevnetid

Vi pleide å sette hverandre i stevne der i Trøndelag den gang da. Det var i juni, og vi kunne møtes i Tydal, på Lundamo eller kanskje vi hadde tatt turen til det bynære strøk Nidarvoll. Det var på slutten av 1970 tallet, det var tidlig 80-tall, og korpsene var ennå store. Og de største i korpsene, de var også svært store. Mange store gutter var det den gang da, som du aldri fikk sjangs på.

Det var nesten sommer, og det var vår tids store happening. Den gang da vi ble busset til disse plassene og fikk tildelt klasserom der vi kunne spre luftmadrassene våre. Kanskje det var årets korpstur, det mest eksotiske vi kunne være ute for, dersom vi ikke spilte i Småbispan og fikk reise til Amerika og Kina og slikt. Vi visste at vi fikk enda en medalje, og medaljer kunne vi være stolte av og sammenligne med andre. Stjerner hadde vi også på uniformsjakka, for antall år spilt i korps. Vi skulle marsjere, vi skulle spise kjøttkaker som spratt vekk fra plastgaffelen, og vi skulle spille fellesnummer.

Hva har de ikke gått glipp av, de som ikke har stått i mølje og spilt seg gjennom mer eller mindre vellykkede arrangement av datidens grandprixlåter og andre hits. Som regel var arrangementene mindre vellykkede, og som regel var framføringen enda mindre vellykket. Var man heldig, kunne man starte på likt. Man sluttet svært sjelden på likt. Mulig vi spilte Guantanamera. Guantanamera, du blir så k.. når du ser’a. Vi fniste og torde ikke uttale k-ordet, der vi stod med vår tredjetrompetstemme, plassert bak de store guttene på førstetrompet. Ganske godt plassert bak klaritutter og fløytejenter også, som selvfølgelig skulle stå fremst. Vi stod der i vårt litt for store blå foldeskjørt, ei båtlue på skakke, og knestrømper. Å, gud, som man har hatet knestrømper i ettertid.

Ofte het han Leiv Flisnes, han som hadde arrangert stevnets fellesnummer. Han var jo en ballroomkomponist, men det var veldig lite ballroomaktig det som kom ut av instrumentene, der vi stod på en grå skoleplass mens dirigenten veivet med armene, susafonene drev intern konkurranse om å spille høyest og styggest, trommene spilte hver sin trommemarsj, og drilljentene mistet stavene. Det hele var et salig kaos. Mulig det også var sjarmerende.

Den store spenningen knyttet seg til det som skjedde i stevneteltet lørdag kveld. For da var det disko, og det var klining bak nåva og jentehyl, blikk, og noen ble sammen. I vårt blå foldeskjørt hadde vi selvfølgelig ikke nubbsjangs, ingen gutter kastet blikk etter oss i løpet av dagen. De valgte seg ut de små nette flaggjentene, de i hvite kort-korte skjørt og støvletter. De som gikk der fremst i korpsrekkene med veivende flagg. De var som regel blonde, og det var milevis fram til dem. Hva hadde vi å stille opp mot slik? Tredjetrompetstemmer kan virkelig ikke sammenlignes med veivende flagg, og blå foldeskjørt som dekker knærne har ingenting å stille opp med når det kommer til hvite miniskjørt.

Og vi skulle spille i stevneteltet. Kanskje det var Highlights from Hair, og kanskje var det et annet korps som også skulle spille det, og vi kunne sammenligne. For klart vi var best. Vi var både størst og best, for vi hadde så god batterist, og dessuten hadde vi med oss bassgitar. Slikt noe gjorde stor lykke, den gang da.

Sammen med dansende flaggjenter med flagrende blondt hår og hvite miniskjørt.

Det livnar

No livnar det i lundar, sang frøken, og dersom hun hadde en god dag, tro hun til på et grønt lite trøorgel. Vi andre stod der som halvtente stearinlys, og dess eldre vi ble der i barneskolen, dess verre ble sangen og stearinlysene slukket helt, på en måte. Men det skal hun ha, frøken, salmeversene satt, om vi ville det eller ikke.

Vi kan være skjønt enig om at det livnar i lundar.

Men foreløpig lauvast det ikkje i li.

Med mindre vi kaller dette for lauv. Og det gjør vi jo ikke. Gåsunger er vel det rette navn, og det er kanskje slik gåsunger kjennes ut hvis vi skulle komme borti en.

Men at den heile skapning stundar no fram mot sumars tid, det kan vi være ganske sikker på.

De nære ting

124537579814529

Om vi tok ut den ene pastillen i Lacrylpakken klarte vi å unnvære den ene kalorien som var å finne i esken. På den måten kunne vi spise flere Lacrylpakker daglig, om vi hadde lyst. Om søthungeren ble stoppet, er jeg ikke riktig sikker på, men det var i den tiden man følte at man skulle smale inn på sukkerforbruket, og Grete Roedes små lacrylpakker i ulike farger var på en måte en vei ut av forbruket. Sånn på dagtid. For når vi stod der på Leutenhaven på ettermiddagstid, eller nede i Olav Trygvasson, for å vente på bussen hjem, da fristet Narvesenkiosken. Melkeplettene fra Narvesen var noe annet enn svarte små pastiller uten smak og kalorier. For om vi spiste den Lacrylpakken og på en måte hadde fått i oss litt søtstoff, så var det noe ved melkepletten som trakk. Det å ta den på tunga, la den smelte langsomt. Jeg har siden den gang latt melkeplettene smelte på tunga oftere enn jeg har tatt ut den ene kalorien i Lacrylpakken.

Det er de nære ting. Det som egentlig hendte for lenge siden, den tiden man var ung og litt dum. Nå er man fremdeles ung, men dummheten er erstattet med litt mer livsvisdom, selv om dumskapen ligger der latent og klar til bruk.

Det var i de dager Diana giftet seg med Charles, og hennes kremkake av en brudekjole stod utstilt der nede i Olav Trygvasson, i en damekonfeksjon jeg aldri satte mine bein i. Jeg studerte denne kjolen og fant aldri ut hva som kunne få en ung dame, bare noen år eldre enn meg, til å ikle seg noe så utstudert tåpelig og gifte seg med en gammel fyr.

I de dager var det, og når jeg nå ser bilder fra en klassefest, en reunion, ser jeg noe dypt inne i ansiktene til disse menneskene, en likhet fra den gang da. Bak noen små rynker, bak noe gråstenkt, bak litt alderstillegg og måne, jeg ser at det er han, og han og henne.

Jeg ser at noen av dem har spist flere melkepletter enn lacryl siden den gang, noen av dem har kanskje giftet seg i kremkaker med gamle menn, jeg vet ikke. Jeg har ikke fulgt med, for jeg har vært vekke. Jeg vet jeg kan ha gått forbi mange av disse, forholdsvis unge mennesker, en vårdag på Nordre, når jeg har tatt turen hjemover. Noen har sikkert gått forbi meg også, selv om jeg ikke har forandret meg det spor. Tror jeg selv.

Det fjærne ble så nært, plutselig. Jeg opprettet en facebookkonto, og plutselig var jeg tilbake til dager på Katta. Og jeg kan kjenne melkepletten smelte på tunga.