Stikkordarkiv: Reelle fakta

Hva Nav-direktøren egentlig sier

Det er et enormt gap mellom det Nav-direktør Joakim Lystad egentlig sier og den reportasjen Dagsrevyen 31.05.2011 klarer å få ut av hans uttalelser. Her er det virkelig snakk om tabloidisering. Det har visst blitt en vane dette, å trekke liksominteressante ting ut fra en ellers interessant diskusjon og lage et innslag på dette. Det beste er om vi da finner en som har slitt med Nav i lang tid og lar han fortelle sin historie. Helt uimotsagt får han mene at Lystad er frekk.

Selvsagt er det uholdbart at folk må slite med systemet, men var det virkelig så interessant å se enda en sak om Navs servicenivå? Hadde det ikke vært mer interessant å gripe fatt i det Nav-direktøren egentlig sa?

En del brukere ønsker nok at Nav skal overta ansvaret for livet deres.

Hva mener Nav-direktøren egentlig med dette? Jo, det sier han i et ti-minutters intervju som ikke ble sendt i Dagsrevyen. Der forteller han om folks forventninger til velferds-Norge, forventninger Nav ikke kan innfri. Dette fordi velferden bestemmes av politikerne. Han sier at noen brukere ønsker at Nav skal overta ansvaret, men nå er det slik at folk faktisk også må gjøre noe selv for å komme seg ut av situasjoner som kan være uholdbare. Nav har to oppgaver, sier han. Det ene er å hjelpe folk å komme i arbeid og aktivitet. Det andre er å yte stønad når arbeid og aktivitet ikke er mulig.

Det hadde vært så mye mer interessant om Dagsrevyen sluttet å tabloidisere Nav. I denne saken kunne de tatt tak i det Lystad egentlig sa, spinne videre på utsagnet hans om at en del brukere ønsker at Nav skal overta ansvaret for livet deres. Det kunne gitt oss en reportasje som fikk oss til å tenke, som fikk oss til å se på våre egne velferdsordninger satt opp mot ordninger andre steder i verden, fått oss til å se oss selv, hvordan vi selv kan være med på stake ut egen kurs, hvordan vi selv kan ta tak i livene våre, hvordan bruker og veileder kan jobbe for at i alle fall noen forventninger kan innfris.

I stedet sendes nok en reportasje om bruker som er misfornøyd med servicenivå. Vi er sikkert alle enige om at Navs servicenivå må bli bedre, men det blir ikke bedre med slike reportasjer.

Mer om dette i MEMU nr.2 2011

Vått i vått i vått i vått….

Zik zak, vi drypper på tag, tik tak, det regner idag. Regn, regn, regn, regn øsende regn, pøsende regn, regn, regn, regn, regn deilig og vådt, deilig og råt, skrev Obstfelder, og visst fanden, jeg kunne skrevet en hel bloggpost om regn og nedbør. Om regnet som falt i fjor, og året før der igjen. Om de hundrede dager sammenhengende, bøttevis rett ned, bekker store som elver, elver store som fosser, fosser store som hav. Buldrende nedover fjellsidene. Regn våterer enn det våteste våte. Våtere og mørkere enn noe annet. Våtere enn regn kan bli noen annen plass her i landet. Vestenfor vannskillet. Vått.

Men. Jeg er jo meg mitt ansvar bevisst. Jeg blogger selvfølgelig ikke om regn og vær og vind og enda mer vær og regn, og storm. Storm, og vær og regn blogger jeg ikke om. Jeg gjør ikke det, for på twitter er det blitt meg fortalt at å lese en hel bloggpost om regn, det gjør de altså bare ikke. Så derfor. Ikke mer en er en og to er to, vi hopper i vand, vi triller i sand. Dette regnet, som faller nå i kveld, som falt i dag, og i går, og som er det samme regnet. Om igjen og om igjen. Resirkulerende. Fra sky til hav til sky igjen.

Regn, ras, vått og flo. En hel vegg med regn. Paraplyer som vrenges. Vindusviskere som slår. Tette avløp. Kondens.

Kretsløp.

(Illustrasjon: rainy day)

Problemstilling

I morgen. Nei, i dag faktisk, går fristen ut for å levere inn skisse til promblemstilling/tema for masteroppgaven.

Fremdeles kverner det i hodet mitt. Fremdeles lurer jeg på hva jeg bør havne på. Jeg vet at jeg ikke er alene om å kverne.

Faget mitt. Velferdsforvaltning. Der vi er

opptatt av hvordan sosiale- og helsemessige oppgaver søkes løst i organisasjoner og i et samspill mellom stat, kommune, lokalsamfunn, private tjenestetilbydere og brukerne.

Der vi skal få

kompetanse om organisering og tilrettelegging av tjenester for å oppnå viktige mål og for at dette bedre skal tilpasses brukerens behov og ønsker.

Og da er jo spørsmålet. Skal jeg

1) satse på en oppgave som handler om arbeidslinja/aktivitetslinja i Nav?
2) satse på en oppgave som handler om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom brukerne og Nav?

eller

3) satse på en oppgave som tar for seg kulturbygging i Nav?

Og hvorfor skal det i det hele tatt handle om Nav, spør vel noen. For derfor, kan jeg svare. Men ettersom det ikke er noe svar, så er det rette svaret at det skal handle om Nav fordi det er interessefeltet mitt innen velferdsforvaltningen. Fordi jeg har jobbet innen trygd og arbeid i 15 år. Fordi det er interessant. Og fordi jeg vil ha svar på noen spørsmål som ligger der ubesvart og som det er lite forsket på.

For dette er forskning. Jeg har lett for å glemme det. Jeg kom på at det er forskning nå i dag, da jeg stod der i solskinnet på ferja og snakket med en sambygding. Du skal forske du da, sa han, da jeg sa at jeg studerte litt på si. Jo, visst søren skal jeg forske.

Men. Jeg kom ett skritt videre i kveld. Jeg leste Øyvind Kvalnes (@othinker) sin bloggpost om Homo Economicus, det økonomiske menneske – som i en hver situasjon ser etter den beste løsningen for seg selv. ”What’s in it for me?”. Der viser han til økonomen Sumantra Ghoshal og det han sier om forhold som betyr ekstra mye for mennesker: Egeninteresse, andres velferd og rettferdige prosesser. Og jeg fant ut at dette er noe som passer inn i en av oppgavetankene mine i alle fall.

Men. Når jeg tenker meg om, passer det inn i alle tre oppgaveidèene.

Så muligens er jeg like langt.

(Illustrasjon: Saying Images.com)

Halvveis

Halvparten er unnagjort, faktisk. To år som deltidsstuderende masterstudent har tatt på, men man skal faktisk si seg godt fornøyd med både gjennomføring og resultat. Snålt, egentlig, så opptatt man blir av seg selv og sitt i en studerende fase. Livende redd for hva sensor vil synes om det man skriver. Er jo helt håpløst at godt voksne damer med lang erfaring fra arbeidsliv skal ha det sånn. Jeg lyver dersom jeg sier at resultatet ikke betyr noe. Det betyr faktisk svært mye. Jeg gjør ikke dette for å ha noe å gjøre på ved siden av jobb, familie og andre fritidsaktiviteter. Studeringen er faktisk en stor del av livet mitt nå, og fra å være en som har tatt hensyn til andres ve og vel, og som har sagt ja når noen har spurt om min hjelp eller bedt meg stille på ulike aktiviteter, så er det jeg som ønsker å bli tatt hensyn til nå. Og jeg som sier nei. Nei, jeg kan ikke være med på det, fordi jeg har oppsatt timeplan for lesing. Nei, jeg kan ikke være leder på den turen, jeg skriver eksamensoppgave.

Akkurat nå er det bare slik det må være.

(Illustrasjon: We heart it)

…and it feels good

Jeg skriver semesteroppgave, men tenker masteroppgave. Jeg tenker at denne semesteroppgaven vil danne et utgangspunkt for masteroppgaven. Det kjennes godt. Det kjennes så godt å være på vei til å finne den «akademiske stemmen» man har lyst til å bruke også, og det kjennes godt å vite at jeg nå har to år på meg, og så er oppgaven i boks. To år, der jeg skal fordype meg i sosiologiske perspektiver, i det filosofiske, i Gadamer, i Wittgenstein, i sosial kapital, i emosjonssosiologi. Der jeg skal finne mennesker som har en historie å fortelle.

Akkurat nå driver jeg språkvask på semesteroppgaven min. And I have to kill some darlings. As always. Jeg lærer aldri det der med ikke å skrive for mye, det er liksom så mye jeg vil ha sagt.

Hva jeg skriver om? Jeg skriver foreksempel om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom Nav og brukerne. Det å ta utgangspunkt i brukernes verdier for å skape en god relasjon og god kommunikasjon. Hvordan det å skape en verdibasert fagkultur med etablering av fellesfaglige holdninger på verdiladede områder muligens vil kunne få de ansatte i Nav til å bli bevisst holdningene sine og ta ansvar for hvordan dette preger den faglige virksomeheten.

Sånne ting. Og jeg skal ikke påstå at det er lett.

…and it feels good.

(illustrasjon: vi.sualize.us)

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.  Det har seg nemlig slik at du skal yte før du i det hele tatt kan nyte. Et liv uten arbeid, er ikke moralsk, og derfor skal du prøve så hardt du kan for å være på den rette siden av arbeidslinja. På den rette siden for tilsynet av høy moral. Det sier Kristin Clemet. Og det sier Det Norske Folk.

Hver gang man hører nogen tale om etikk, kan man være temmelig sikker på, at nogen et eller andet sted er utilfreds med den måde andre opfører sig på, og helst ser, at de opfører sig på en anden måde. Denne betragtning har aldrig været så velplaceret, som når det gælder arbejdsetikken.

Dette skriver den polske sosiologen Zygmunt Bauman i sin bok Work, Consumerism, and the New Poor fra 1997, oversatt til dansk i 2002. Bauman sier at arbeidsetikk er et bud med to uttalte premiss og to underforståtte premiss.

For det første: skal du kunne skaffe deg det som skal til for å holde deg i live og være lykkelig, må du gjøre noe som av andre anses som en verdi det er verdt å betale for. Du må først gi for å få.

For det andre: det er både moralsk forkastelig og dumt å være tilfreds med det du allerede har. Det å ikke arbeid er uverdig og ufornuftig. I følge arbeidsetikken er arbeid rett og slett en verdi i seg selv; en aktivitet som både er edel og foredlende.

Det er altså godt å arbeide, og det er dårlig å ikke arbeide – og her kommer de underforståtte premissene: for det første – arbeid er menneskenes normaltilstand, og for det andre – det er lønnsarbeidet som har den høyeste moralske verdi.

Arbeidslinja er et gammelt begrep innen trygdesystemet og er begrunnet i velferdsstatens arbeidsetiske premiss.  Den bygger på at arbeid er bedre for den enkelte enn passivitet og trygd, og det at flest mulig i lønnet arbeid er til det beste for samfunnet. 

Da arbeidslinja kom inn som et begrep, ble det understreket at attføring skulle være prøvd før uførepensjon ble innvilget, men historisk (fram til 1990-tallet) ble dette i liten grad gjennomført.  Arbeidslinja er blitt karakterisert som symbolpolitikk da politikken ikke godt nok var rettet mot faktisk å realisere arbeidslinja, men mot å legitimere høye trygdeutgifter.  Med en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk fra 1990-tallet og utover ble det understreket at arbeidslivet stilte krav til arbeidstakerne, og gamle aetat fokuserte på arbeidssøkerne som hadde størst mulig sjanse for å kunne lykkes i arbeidslivet.  De sykeste sendte de tilbake til trygdeetaten med ønske om å gjennomføre og avslutte medisinsk rehabilitering, som igjen kunne føre til at folk som etter trydeetatens mening fylte kravene til attføring, ikke fikk dette fordi aetat mente at det ikke var hensiktsmessig, og vi fikk den evige runddansen.  For frisk til trygd, for syk til attføring. 

En slik effektivitetsorientert arbeidslinje kommer i konflikt med det vi kan kalle en inkluderingslinje.  Innenfor en slik forståelse av arbeidslinja rettes søkelyset mot folks ubrukte arbeidsressurser, noe som gjør den mer sosialpolitisk orientert.  Mennesker med funksjonsnedsettelse skal ha samme mulighet til deltagelse i arbeidslivet som andre samfunnsborgere, og med innføringen av IA-avtalen blir arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge arbeidsplassene understreket.

Så står vi her da, med to «ulike» oppfatninger av arbeidslinja hvorav den effektivitetsorienterte fremdeles rår, slik jeg ser det.  Og med det effektivitetsorienterte kommer arbeidsetikken inn i bildet.  Folk vil heller leve på trygd enn å være i arbeid fordi det mangler motivasjons- og incentivstruktur i trygdesystemet, sies det, og det ser ut til at Det Norsk Folk, Kristin Clemet, Regjering og Storting er skjønt enig i dette.  Moral, moral ropes det.  Eller ulv, ulv.  For skal du være fullstendig sosialt inkludert i samfunnslivet, er det lønnsarbeidet som gjelder.  Det er hardt og brutalt, og det handler om arbeidsetikken og paternalismen, og nåde deg om du tar deg en tredagers.  Og for ikke å snakke om andre unnasluntrere som liksom er syk i evigheter.  Og plutselig er en hel gjeng mennesker med ulik grad av sykdom- og funksjonsnedsettelse stigmatisert og ekskludert fra det gode selskap.

Å være syk er en fulltidsjobb og vel så det, sier Tante Grønn .  For mange handler det om tid og krefter til å holde seg noenlunde oppegående, og dette glemmes så alt for lett i den debatten som florerer rundt sykefravær og sykefraværsstatistikk.  Arbeidslinja handler om å få folk tilbake i arbeid fortere enn svint, tilbake i en lønnet tilværesle.  Jeg er ikke i tvil om at de fleste mennesker som har havnet mer eller mindre ufrivillig utenfor arbeidslivet, ønsker seg tilbake.  Men ikke for enhver pris.  Ikke før de er klare.  Og ingen vet bedre hvor skoen trykker enn den som har den på.  Ingen kan vedta at noen er friske nok. Like lite som noen kan vedta at lønnsarbeid er det eneste saliggjørende for å kunne føle seg inkludert i samfunnet.

Sykefraværsdebatten vil komme til å gå sin gang.  Hva om politikerne begynte å diskutere arbeidslinja?  Hva om de la vekk arbeidsetikken for en stakket stund for å hengi seg til en arbeidslinje med en større bredde?  Hva om politikerne kunne enes om en inkluderende arbeidslinje med en noe annen forståelse av inkludering enn det som ligger i lønnsarbeid som det eneste saliggjørende?  For er det slik at lønnet arbeid automatisk fører til sosial inklusjon?  Er det slik at det å være uten lønnet arbeid automatisk fører til sosial eksklusjon?  Er lønnet arbeid den eneste form for verdi i samfunnet? Og er det slik at et inkluderende samfunn ene og alene bygger på lønnsarbeid?

Jeg tillater meg å svare nei på alle de spørsmålene, men jeg er ikke sikker på at det er riktig, for skråsikker skal man aldri være.  Jeg tillater meg det ene og alene fordi jeg mener det kunne være interessant å se hvordan tilbakeføring til arbeid ville artet seg med en mer inkluderende arbeidslinje.  En arbeidslinje som også innbefatter inkludering i samfunnslivet er mer helhetlig enn en arbeidslinje som har sitt fulle og hele fokus på at folk skal i arbeid, koste hva det koste vil. Jeg tror at en samfunnslinjefokusert arbeidslinje vil føre til mindre stigmatisering av mennesker som av en eller annen grunn faller utenfor, enn dagens effektivitetsorienterte arbeidslinje.

Maria skriver om Elefanter og sykefravær i sin eminente blogg og lurer der på hvordan vi skal løse sykefraværet, hvordan skal vi få et mer inkluderende samfunn, hvordan kan det tenkes mer helhetlig.  Jeg har kommentert posten hennes med noen tanker som jeg har prøvd å utdype i denne bloggposten.  Jeg tror likevel ikke jeg klarer å svare henne på spørsmålet hun stiller meg om hvordan vi kan få gjort noe med arbeidslinjeforståelsen i praksis.  Jeg aner ikke hvordan vi skal få politikere til å tenke helhetlig.  Jeg tror forøvrig samfunnet ville tjent på en annen tankegang, og jeg tror neppe det ville ført til noen ulemper.  Samfunnet hadde kanskje rett og slett blitt bedre.

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød heter det i 1 Mosebok 3:19.  Hvem skulle trodd at arbeidslinja bygger på dette moralbegrepet?

Løpetid

sample_4e7a4a09adcdf78b00d39370c5fd386e31fbb810

Som kvinnepolitisk talsmann i denne familien har du helt rett, sier mannen min. Jeg har uttrykt min misnøye over innbydelsen til et orienteringsløp, og mannen min prøver ikke en gang å ta mannen bak innbydelsen i forsvar. Han kunne sagt at fyren vet ikke bedre. Han kunne sagt at det sikkert er gjort med humor. Han kunne også sagt at innbydelsen er helt ok. Men han gjør ikke det, han støtter meg, og på selve løpsdagen er han ikke snauere enn at han konfronterer løpsansvarlig med hans fadese på innbydelsesfronten.

Fadese og fadese, fru Blom. Jeg kan gjerne la slikt passere, men det er noe med den der tonen i innbydelsen. Dette med å undervurdere. Hva som gjorde meg misfornøyd? En filleting, egentlig. Bare en liten småting i den store og hele verden, men nok til å sette sinnet litt i kok og tenke litt over hva som skjer.

Orienteringsløpet går i Ytrebygda i Fana en vinterkald dag i februar. Orienteringsklubben frister med to løyper fordelt på fem klasser:

7 km : Herrer Lang
5 km : Damer alle. Unge gutter. Gamle gubber. Svake herrer.

Her skal alle løpe i et terreng med 30 cm snø, det er både vei og sti, men også en del tungt terreng. Også poster fordelt rundt omkring, slik det pleier å være. Likt for alle, egentlig. Rent bortsett fra at damer må løpe i samme klasse som de gamle gubbene og de svake herrene. De har ikke anledning til å løpe sammen med herrene i den lengste klassen.

Dette er jo et forsøk på å være morsom, jeg ser jo den, for løpsleder følger opp med følgende ord:

Fellesstarten går samtidig for alle. Alle løper samme trasè, men kortløypen har 2 innersvinger. Førstemann til mål vinner, uansett klasse. Egen samvittighet bestemmer løype- og klasse-valg, men arrangøren er helt suveren og kan overprøve svake sjelers løypevalg

Morsomt, ikke sant? Men skal det være sånn? Hvorfor denne forskjellsbehandlingen i idretten?

I dag kunne vi høre lege i Olympiatroppen, Lars Engebretsen, si at det på åtti og nittitallet var et av argumentene fra østblokklandene at kvinnene kunne få brystkreft av å delta i kvinnefotball. Og nedslaget i hopp kunne være skadelig for de reproduktive organene. Det er såkalte medisinske begrunnelser som ligger til grunn, det at kvinnekroppen ikke tåler det og at kvinner er for svake.

”Gutteklubben” Tjalve hegnet om Holmenkollstafetten som mannsbastion fra 1923 til 1975. Kvinner hadde ønske om å være med, men møtte stor motstand. Midt på 1960 tallet fikk de lov til å være pausefyll og løpe en liten stafett inne på Bislett, men ble seinere erstattet med turnjenter, som hadde større underholdningsverdi. Dette var det enkelte som ikke ville finne seg i, og det med god grunn. Gerd von der Lippe, for enkelte av oss kjent som professor i idrettssosiologi ved Høgskolen i Telemark, løp med en blomsterkvast som stafettpinne under Holmenkollstafetten i 1972 og fikk deretter startforbud i friidrett for denne akk så gedigne forseelsen. I 1973 ble Idrettsaksjonen dannet, og i 1974 kunne man i 8-mars toget gå under parolen Nei til kvinnediskriminering i idretten. I 1975 fikk kvinnene lov til å stille egne lag i Holmenkollstafetten, men alle hersketeknikker Berit Ås er en talsmann for ble tatt i bruk for å hindre at dette ble en realitet: Kvinnene ble usynliggjorte, de ble gjort til latter, informasjon ble tilbakeholdt, de ble fordømt og påført skyld og skam. Fordi de ville løpe. Like langt som gutta. Men gutta boys definerte hvorvidt kvinner kunne løpe langt, ja hvorvidt de egentlig kunne løpe i det hele tatt.

For det var denne knallharde etappen opp til Besserud som virkelig var bøygen. Det er jo virkelig skummelt for damer å løpe hele 2 kilometer. Det har jo alltid vært kjempeskummelt å la kvinner få lov til å delta i noe som fører til svetting og sikling. Friidrett for kvinner stod ikke på programmet i Olympiske Leker før i 1928, men de fikk ikke lov til å løpe mer enn 400 meter, altså en runde rundt banen. IOC hadde problemer med å se utmattede kvinner, så noe lengre distanse kom ikke på tale før i 1960. Enten har kvinner blitt bedre til å løpe med åra, eller så har IOC kommet på bedre tanker helt av seg selv, for i 1972 fikk de endelig lov til å løpe 1500 meter, og jaggu var det noen som skjønte at kvinner også kunne løpe maraton og lot dem gjøre det fra 1984.

Men allikevel settes det opp hinder for hvor langt kvinner kan løpe eller gå på ski eller skøyter i forhold til menn. Hvorfor går ikke damene 50 km på ski? Jeg er ganske sikker på at sterke og trente kvinnekropper kunne klart det. Slik jeg også er sikker på at mang en mann jeg kjenner ikke kan klare å komme seg gjennom en 7 km orienteringsløype.

En kropp som tåler en fødsel, tåler lengre distanser. Banna bein.

(Kilder: Lippe, Gerd von der. «det er ittno som kjem ta sæ sjøl.» I: Kvinnens årbok 1976. Oslo: Pax, 1975)

Illustrasjon: Gelbooru

Tause Birgitte – om taushetsplikt i Nav

Jeg skrev under på en taushetserklæring en gang i forrige århundre. Mye sand har rent i havet siden den gang, etaten har skiftet navn og slått seg sammen med andre etater, jeg har vandret min vei for å prøve nye beitemarker, men den underskrifta mi den gangen, den gjelder ennå. Jeg har sikkert en kopi av papiret et sted i tørlene mine, men orker ikke lete, eller jeg kan også få en kopi ved å henvende meg til mitt moderkontor. Men jeg trenger ingen kopi. For som sagt; jeg skrev under, og det som foregikk innenfor kontorets fire vegger, eller hele etatens fire vegger, det ligger lagret i en kryptert fil i harddisken min, lukket og låst med sju hengelåser, og nøklene er ikke å finne før jeg eventuelt trår innenfor etatens vegger igjen, dersom de har en jobb til meg.

Jeg diskuterte taushetsplikt med en lærling i forrige uke. Som helsefagarbeider har han nå praksis i hjemmetjenestene og opplever stadig vekk at brukere spør og graver om andre brukere han har på arbeidslista si. «De er så nysgjerrige», sa han, «men de har kanskje ikke så mye annet å holde på med om dagen, og da vil de gjerne høre sladder. Det er vanskelig å formulere seg riktig. Jeg må prøve å svare dem høflig når jeg sier at jeg har taushetsplikt, og derfor ikke kan fortelle utenforstående noenting.» En meget reflektert herremann, denne unge helsefagarbeideren, i ferd med å lære seg et yrke og pliktene som følger med yrket.

Så kom jeg opp i en diskusjon om taushetsplikt i Nav på Twitter i går. Det er da jeg ser hvor lett det er for enkelte å stå på utsiden av en arbeidsplass og fortelle hvordan saksbehandlere skal arbeide. Og det er da jeg også ser at mange ikke skjønner eller kjenner til omfanget av Navs arbeidsområde. Og ikke minst begynner jeg å lure på om noen vil oppkunstruere en problemstilling for å ha enda noe å skjelle ut Nav for. Gadd vite hvor man har det fra at Nav-kontorene har lemfeldig omgang med sensitive opplysninger.

Det startet med et spørsmål til @NAVnorge fra @MariasMetode. Hun ønsker å vite hvordan personopplysninger som gis saksbehandler beskyttes, hvem som har innsyn og hvordan innsyn registreres.
Jeg kunne ikke dy meg, og svarte at taushetsplikten var med på å regulere dette, at denne (for meg) varer livet ut, men at man ikke kan hindre at annen saksbehandler får innsyn i en sak, fordi det kan være greit å diskutere med andre. @NAVnorge svarte også at det først og fremst var taushetsplikten som regulerte dette, og at tilgang til systemene blir gitt til dem som må ha det for å utføre oppgavene.

MariasMetode lurer på hvordan rettssikkerheten er ivaretatt og hvordan systemene virker. Og selvsagt skal man få lov til å lure på det, og selvsagt bør man få svar på det. Foreløpig har NAVnorge forsømt seg på svarområdet.

For meg er taushetsplikt så naturlig og innarbeidet at jeg ikke tenker over det, annet enn om det skulle skje overtramp, eller som nå, når noen stiller spørsmål ved det. Jeg tenkte faktisk ikke mer over begrepet før @Sigrun_ kom med disse ord:

@spindellett Man kan da ikke bryte taushetsplikten bare fordi det oppleves greit å diskutere med andre. Fvl § 13.

Her står man altså på utsiden og forteller at man innenfor en etat ikke kan foreta faglige diskusjoner? Det kan gjerne henvises til Forvaltningslovens § 13, poenget er forøvrig at Arbeids- og velferdsforvaltningslovens regler om taushetsplikt på noen punkter er strengere enn forvaltningsloven. I rundskrivet til Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen – Hovednr. 30 Kap. 2 – Arbeids- og velferdsetaten, § 7 om taushetsplikt står blant annet at:

enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Arbeids- og velferdsetaten etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bosted og arbeidssted.

Dette er ikke tilfelle i forvaltningsloven, der fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted ikke blir oppfattet like strengt. Taushetsplikten er derimot ikke til hinder for at opplysninger skal være tilgjengelig for andre tjenestemenn innenfor etaten «i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker». Det er da mine ord om faglige diskusjoner kommer inn i bildet. Man er ofte ganske ensom som saksbehandler fordi man har med et menneskes, ja kall det gjerne skjebne, å gjøre. Hva du foretar deg overfor personen er alfa og omega, både i tanker, ord og gjerninger. Hvis du da ikke skal få lov til å lufte tankene dine med en annen saksbehandler, eller teamet ditt, da er det fare på ferde. Man kan unngå feilvurderinger ved å la andre få ta del i en sak, men det er ikke dermed sagt at alt som kommer fram i en samtale mellom deg og bruker blir gjengitt for andre. Det er det generelle, så som bakgrunn for saken, nåværende ståsted og hva man har å velge av verktøy for å komme videre som blir tatt opp.

Nav har en helt klar policy når det gjelder beskyttelse mot innsyn og uautorisert bruk av systemene, og det er sikkerhetsmekanismer som hindrer slik bruk, inklusiv uautorisert pålogging, innsyn og endring av informasjon. Alle skal ha autorisasjon til ulike system, blant annet hadde ikke jeg tilgang på bidragssystemet fordi jeg ikke hadde det som arbeidsområde.

Alle brukere av systemer sjekkes før det blir gitt autorisasjon, forsøk på ugyldig bruk av informasjonsressursen skal loggføres, brudd på policy blir varslet om, logger blir jevnlig gjennomgått for å se om det har vært avvik.

Ellers er det jo slik at arbeidsbordet skal være fri for saker, dataskjermen skal være vendt vekk fra annens innsyn, arkivet skal ikke være i nærheten av publikumsmottaket, skriver og kopimaskin skal være i eget rom og publikum skal kunne snakke med saksbehandler uten at andre lytter. Kvalitetssikringssystemene setter krav til varsling og alarmering, som igjen er med på å forebygge trusler, håndtere sikkerhetsmessige hendelser som oppstår, og begrenser skader.

Alt dette finnes dokumentert, men jeg representerer ikke Nav, og ønsker ikke å gå etaten i næringen når det gjelder å fortelle om sine sikkerhetssystem. Jeg vet at de finnes, jeg har fortsatt tilgang på en del dokument fordi jeg har vært flink til å samle og har kontakter. Jeg vil med dette innlegget vise at man er på villspor dersom man tror at Nav tar lettvint på sikkerhet for brukerne.

To tweet or not to tweet #9

The End.
Jeg prøvde å kvitre i 5 måneder. Jeg ble fulgt av 411 stykker til slutt. Selv avfulgte jeg den ene etter den andre og lot være å følge de som ville følge meg.

Hvem er vi på twitter? Er vi oss selv? Hvordan kan vi samtale med 140 tegn?

Jeg vet ikke. Jeg bare kjente at det var nok. Plutselig var det bare nok.
twitter-caido
Jeg vet bare at jeg er meg selv i mitt liv og noe av det livet vil jeg dele her på bloggen min.

Noen av de jeg fulgte har også en blogg. Jeg kommer til å besøke de bloggene av og til og legge dem til i en oppdatert bloggrull her. Noen av twitrerne vil jeg nok også savne av og til, kanskje først og fremst @vidunderfull, @DagfinnNordbo og @fimreite. Og @radiohode2, min #twitterschærlihet.

Jeg ble ikke glad i Twitter. Og når jeg ikke blir glad i noe eller noen, så kommer det ikke til å bli noe savn heller. Blir det et savn, gjenoppstår jeg kanskje på nytt, da under eget navn.

Jeg har vært til stede. Jeg har prøvd. Jeg kan uttale meg om fenomenet. Twitter engasjerer, og det er vel ikke uten grunn at bloggposten min fra 30 januar 2009 Voksne damer kvitrer i vei, er en av de mest besøkte postene på denne bloggen.

Jeg forlater reiret og ønsker dere alle lykke til videre.

Samlivskalenderen – Luke 22

Det stunder mot jul, og desember har gått så fort, også i år, at mitt forsett med bloggposter hver dag fram til julaften, har gått rett vest. Jeg har rett og slett glemt å åpne lukene mine, tror jeg. Eller kan hende jeg ikke har hatt ork? Nei – sannheten er vel at det har skortet på tid, det å sette seg ned å skrive noe, for skriving og blogg skal være lystbetont.

Så hva adventskalenderen min har hatt av innhold den siste uken, det vet jeg ikke. Lukene vil forbli uåpnet.

I Luke 22, derimot, der finner jeg en hel liten Samlivskalender. En Samlivskalender i form av et dikt av Jon Hjørnevik. Samlivet settes jo stadig på prøve, og i disse juledager på en ekstra prøve, visst.   Hjørneviks lille dikt om kvinnen er både søtt og litt tankevekkende, og både kvinner og menn bør vel prøve å tenke på at man skal ha en dag etter julekvelden også.

Kvinner er som luker i ein julekalender,
eg er som eit barn med ivrige hender,
ein unge i sinn, den ivrige sorten,
som har rive opp luke tretten og fjorten.

Frå luke til luke, på jakt etter ein skatt,
luker vert opna og luker stengde att.
Det går fort i svingen, to luker ber nag,
eg opna luke nitten og tjue på same dag.

Eg har svikta luker, luker svikta meg,
til eg fann mi luke, eg passa til deg.
Eg opna den varsamt, for eg likte ho,
eg fekk det eg ville, eg slo meg til ro.

Det var luke tjuefire, herleg og sjelden,
for mannen i meg, var ho julekvelden.
Ho var luka i mitt liv, me passa i lag,
men så kom første og andre juledag.

Frå I Ein sofa frå Korea
– dikt i utsal
av Jon Hjørnevik