525 moh.

img_0211.jpg

I 525 meters høyde kan jeg skue over sju kyrkjesokn. Kirkene på hvert et nes er små hvite trekirker, bygd av bygdefolket langt tilbake i tid. Lengst ute kan jeg i det klareste klarvær så vidt skimte kirka på Fedje, og helt ute der fjord er i ferd med å gå over til hav, skimtes Eivindvik. Ingen av disse kirkene kan i målestokk og utseende måle seg med naturens egen katedral. Fra denne toppen, Austrefjellet, kan jeg se inn i Stølsheimen, katedralen skapt av naturen selv. Det er topp på topp, stein på stein. Det er milvis av urørt landskap. Turen opp til Austrefjellet går i ulendt terreng, skogen består av furu i alle former, og brake (einer), dessuten lyng og noe lauvskog. Stien er opptråkket og merket med turlagets røde pinner. Før var dette et geitetråkk. Når bøndene finner ut at det ikke er lønnsomt med geit lenger, blir også kulturlandskapet seendes ut deretter. Bonden på nærmeste bruket har derfor skaffet seg geit igjen, og selv om dette kun er geitehold på hobbybasis, så vil geitene etterhvert holde stien i hevd og plukke med seg litt lauv på sin vei til fjells. Så får det bare være at vi fjellvandrere får følge av ei geit på turen oppover.

img_0204.jpg

Natur og kultur er to vikige ingredienser i mitt liv. Det er en sterk opplevelse å få lov til å stå der i høyden å skue utover. Man føler seg så uendelig fri, og jeg vet ikke – kan jeg si at jeg er takknemlig? Kan jeg si at jeg er takknemlig over at jeg klarer å komme meg til topps; at det ikke koster meg noe rent formmessig. Når jeg står der vet jeg at jeg kan møte 2008 i relativt god form. Men det er jo ikke derfor jeg er takknemlig, liksom. Jeg er vel mer takknemlig over at jeg bor i et land som kan skilte med slik natur, og at det faktisk bor mennesker i disse utkantene. Det er ikke alle som flytter til urbane strøk. Vi har denne flotte naturen rett utenfor stuedøra, men skulle likevel likt å dele den med flere. Vi skulle likt at flere fant gleden ved å bosette seg noen timer fra byen og at vi var flere som holdt liv i bygde-Norge.

img_0208.jpg

Natur og kultur. Naturens katedral og de små trekirkene. Takknemlighet. Jo, jeg har det utmerket der jeg står i høyden og skuer utover. Den nærmeste lille trekirke er bygd i 1845. Her var jeg på konsert lørdag kveld. Hva de har tenkt, bøndene som bygde kirka, det vet jeg ikke. Jeg vet ikke om de visste hva akustikk var, men at de har bygd en kirke med den mest fantastiske akustikk, det skal være sikkert. Denne lørdagskvelden får vi oppleve musikk på høyt nivå utøvd av de reneste amatører. Storslagen brass-musikk, rolig jazz, svensk folkemusikk og varsom korsang. Diktlesing. En kveld der du kommer i den rette «tenke-tilbake-på-året-som-gikk»-stemninga. Og igjen dette med takknemlighet. Det at vårt lille bygdesamfunn ennå kan dette med dugnadsånd. At vi får til denne romjulskonserten år etter år.

Jo – natur og kultur. Det gir et liv med innhold og mening.

2 kommentarer om “525 moh.

  1. Oi, oi, oi. Du vet nok at du her skriver deg rett inn i meg. Med forstand og følelser, beskrivelser og informasjon, slik at jeg kan lære, se det for meg, og oppleve med.

  2. Ja, egentlig så vet jeg det. Av en eller annen grunn. Jeg ble ganske fornøyd med teksten min, særlig starten som jo beskriver et «syn». Du ser kanskje ikke det samme som meg, men jeg tror du er i nærheten 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *