Kategoriarkiv: Uncategorized

No ser eg atter slike fjell

Tidlig,tidlig starter vi hjemmefra, noen timers og endel mils kjøretur ligger framfor oss før vi kan sette oss på bussen fra Vassbygdi til Østerbø. Klokka har såvidt passert 09.30 når vi litt småhutrende får i oss ei skive og litt drikke før vi starter nedstigningen, fra Østerbø til Vassbygdi. En stipulert tur på 6 timer. Det er grått, men mannen, som stoler fullt og fast på yr-dott-no, sier at det ikke vil bli regn, ergo er det ikke regn det våte som kommer fra det grå.

Dette er en turistløype, noe vi merker, da det ikke bare er oss som har tatt turen. Vi er ikke vant til slikt, bortskjemte som vi er med å ha vår egen fjellheim nesten for oss selv. Det er smalt, trang og bratt, det er grønt, så grønt, og en utrolig frodig natur, full av voksende arter, både for den botanisk interesserte, og for den som kun er ute etter skjønnheten og opplevelsen av å være en del av storslått natur. Her er stein, bergheller, fosser, vann, elver, gamle gårder og støler. Her har det bodd folk.

Vi starter turen vår i 900 meters høyde, på ene øret hører vi elva, på det andre er det fuglesang. Går i egne tanker. Bratte fjellsider, elva langt under oss. En avstikker til grotta «Vetlehelvete» , et fascinerende syn, der vannet har gravd seg inn i fjellet. Fosser i fjellsiden, et fraflyttet bruk, enda et bruk, men det er i drift. Sinjarheim. Vakre gråsteinsmurer og tømmervegger. Det bittelille bruket  Almen med huset som er bygd innunder ei stor fjellblokk. Så stod det trygt, i det minste.  Videre langs elva til Belle øverst  i Vassbygdi. Sola har kommet fram, slik vi var lovet, vi varmes, både av sol og av vandringen.

Lauge seg i iskaldt elvevann. Ta av varme fjellsko, kjenne på stive legger.  Kjenne kroppen som lever.  Kjenne at 7 timer i fjellheimen har gjort godt.

Føling i fjellet

En rolig søndag, en søndag som skapt for føling i fjellet. Vi skal 3,5 km rett opp, til toppen der oppe, 600 meter, eller kanskje 800 meter, over havet. Hvem bryr seg, liksom. Vi skal i alle tilfelle opp. Over bare berg, over tregrensen. Vi skal der oppe kunne skue ut over Masfjordfjellene, inn i Gulen, ut mot Fedje, og ut til der vi kan skimte en plattform. Vi skal kunne føle at sommeren er på vei. Vi skal vite at dette er en av mange fjellturer denne sommeren.

~ Jeg har sett noe som er hvitere enn vingene dine, Gabriel. Jeg har sett myrulla bløme på Lomtjennmyrene. Heme på jord ~

namba sita

Namba sita. Ditt sjette bilde i din sjette mappe, sa han til meg, Daxeé. En utfordring altså. Nå var det vel hans matfar som la ordene i munnen på denne unge mann, et menneskeår i mars, men hele sju hundeår. Namba sita, sier jeg, for denne hund slår til med italiensk, og da kan jeg like gjerne slå til med swahili, tenker jeg, sånn for likevekten. Og her sitter jeg og leter i mappene mine, lytter til The Smiths, som bare er noe av det fineste som finnes, og ser ut på et snødekt landskap, i dag 18 april i dette herrens år 2010, to dager før jeg selv fyller år, for nte gang.

Men det var dette bildet da. Min sjette mappe er fra april 2009, og mitt sjette bilde viser også et snødekt landskap. Dette landskapet er i fjellheimen, i de nordre fjordarmer av Hordaland. Det var en slik speilblank dag, og vi hadde en firetimers tur i deler av et vakkert fjellområde, mitt nærområde. Det var i slutten av april, det lå ennå snø i nordhellingene, småbjørka ventet fortsatt på sine grønne musører, men sola varmet, og det var vel like før de spratt ut. Bildene mine ligger der i mappa si, og er i det hele tatt ikke publisert på blogg. Jeg hadde vel på det tidspunktet også en del annet å gjøre, tenker jeg, for siden har aktiviteten på denne blogg gått nedover og nedover. Jeg vet derimot at aktiviteten i fjellet var stor, så om jeg ikke blogget, ble det en del turer der i høyden. Og det blir det i år også.

(Jeg skulle kanskje utfordre noen også, men gjør det ei, fordi jeg selv har hatt vansker med å følge opp de utfordringer jeg har fått. Huff!)

Vidunderlige Vinter

(Petunias ABC, runde 2, bokstav V)

Vi er ikke vant med dette på våre kanter av landet. Snø som har ligget siden like før jul. Kulde. Vinterveier. Skiføre. Skøyteis. Frost og istapper. Denne til stadighet høye blå himmelen. Sola. Sola som gleder og varmer, men som avslører støv og skitt i heimen. Det er ulempen. Men også den eneste.

Vinterlandskap. Vinteren har jeg tilbrakt i dette vinterlandskapet, og jeg har ikke ofret våren en tanke. Til tider har jeg ofret den dårlige bergensluften en tanke og tenkt litt på stakkarer som bor på Danmarksplass og der om kring, men ellers lever vi i våre egen lille vinterverden her nord i fylket. I deilige vinterlandskap.

Vinterlandskap, som i dag blir tema for denne runden i ABC. Jeg har forsømt hele leken i to måneder og hoppet over P, Q, R, S, T og U, og dermed blir det i dag et Vinterlandskap i Paradis, der man spør seg hvor man går, der man er del av en Raus vinter, søker Stillheten, er sammen med Turkamerater, ser på denne Underfulle vinter, som bare har vært Vakker.

Paradis

paradis

Quo vadis

quo vadis

Raus vinter

IMG_6020_edited-2

Stillhet

stillhet

Turkamerater

turkamerater

Underfull

under

Vakkert

vakkert

Tause Birgitte – om taushetsplikt i Nav

Jeg skrev under på en taushetserklæring en gang i forrige århundre. Mye sand har rent i havet siden den gang, etaten har skiftet navn og slått seg sammen med andre etater, jeg har vandret min vei for å prøve nye beitemarker, men den underskrifta mi den gangen, den gjelder ennå. Jeg har sikkert en kopi av papiret et sted i tørlene mine, men orker ikke lete, eller jeg kan også få en kopi ved å henvende meg til mitt moderkontor. Men jeg trenger ingen kopi. For som sagt; jeg skrev under, og det som foregikk innenfor kontorets fire vegger, eller hele etatens fire vegger, det ligger lagret i en kryptert fil i harddisken min, lukket og låst med sju hengelåser, og nøklene er ikke å finne før jeg eventuelt trår innenfor etatens vegger igjen, dersom de har en jobb til meg.

Jeg diskuterte taushetsplikt med en lærling i forrige uke. Som helsefagarbeider har han nå praksis i hjemmetjenestene og opplever stadig vekk at brukere spør og graver om andre brukere han har på arbeidslista si. «De er så nysgjerrige», sa han, «men de har kanskje ikke så mye annet å holde på med om dagen, og da vil de gjerne høre sladder. Det er vanskelig å formulere seg riktig. Jeg må prøve å svare dem høflig når jeg sier at jeg har taushetsplikt, og derfor ikke kan fortelle utenforstående noenting.» En meget reflektert herremann, denne unge helsefagarbeideren, i ferd med å lære seg et yrke og pliktene som følger med yrket.

Så kom jeg opp i en diskusjon om taushetsplikt i Nav på Twitter i går. Det er da jeg ser hvor lett det er for enkelte å stå på utsiden av en arbeidsplass og fortelle hvordan saksbehandlere skal arbeide. Og det er da jeg også ser at mange ikke skjønner eller kjenner til omfanget av Navs arbeidsområde. Og ikke minst begynner jeg å lure på om noen vil oppkunstruere en problemstilling for å ha enda noe å skjelle ut Nav for. Gadd vite hvor man har det fra at Nav-kontorene har lemfeldig omgang med sensitive opplysninger.

Det startet med et spørsmål til @NAVnorge fra @MariasMetode. Hun ønsker å vite hvordan personopplysninger som gis saksbehandler beskyttes, hvem som har innsyn og hvordan innsyn registreres.
Jeg kunne ikke dy meg, og svarte at taushetsplikten var med på å regulere dette, at denne (for meg) varer livet ut, men at man ikke kan hindre at annen saksbehandler får innsyn i en sak, fordi det kan være greit å diskutere med andre. @NAVnorge svarte også at det først og fremst var taushetsplikten som regulerte dette, og at tilgang til systemene blir gitt til dem som må ha det for å utføre oppgavene.

MariasMetode lurer på hvordan rettssikkerheten er ivaretatt og hvordan systemene virker. Og selvsagt skal man få lov til å lure på det, og selvsagt bør man få svar på det. Foreløpig har NAVnorge forsømt seg på svarområdet.

For meg er taushetsplikt så naturlig og innarbeidet at jeg ikke tenker over det, annet enn om det skulle skje overtramp, eller som nå, når noen stiller spørsmål ved det. Jeg tenkte faktisk ikke mer over begrepet før @Sigrun_ kom med disse ord:

@spindellett Man kan da ikke bryte taushetsplikten bare fordi det oppleves greit å diskutere med andre. Fvl § 13.

Her står man altså på utsiden og forteller at man innenfor en etat ikke kan foreta faglige diskusjoner? Det kan gjerne henvises til Forvaltningslovens § 13, poenget er forøvrig at Arbeids- og velferdsforvaltningslovens regler om taushetsplikt på noen punkter er strengere enn forvaltningsloven. I rundskrivet til Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen – Hovednr. 30 Kap. 2 – Arbeids- og velferdsetaten, § 7 om taushetsplikt står blant annet at:

enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Arbeids- og velferdsetaten etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bosted og arbeidssted.

Dette er ikke tilfelle i forvaltningsloven, der fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted ikke blir oppfattet like strengt. Taushetsplikten er derimot ikke til hinder for at opplysninger skal være tilgjengelig for andre tjenestemenn innenfor etaten «i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker». Det er da mine ord om faglige diskusjoner kommer inn i bildet. Man er ofte ganske ensom som saksbehandler fordi man har med et menneskes, ja kall det gjerne skjebne, å gjøre. Hva du foretar deg overfor personen er alfa og omega, både i tanker, ord og gjerninger. Hvis du da ikke skal få lov til å lufte tankene dine med en annen saksbehandler, eller teamet ditt, da er det fare på ferde. Man kan unngå feilvurderinger ved å la andre få ta del i en sak, men det er ikke dermed sagt at alt som kommer fram i en samtale mellom deg og bruker blir gjengitt for andre. Det er det generelle, så som bakgrunn for saken, nåværende ståsted og hva man har å velge av verktøy for å komme videre som blir tatt opp.

Nav har en helt klar policy når det gjelder beskyttelse mot innsyn og uautorisert bruk av systemene, og det er sikkerhetsmekanismer som hindrer slik bruk, inklusiv uautorisert pålogging, innsyn og endring av informasjon. Alle skal ha autorisasjon til ulike system, blant annet hadde ikke jeg tilgang på bidragssystemet fordi jeg ikke hadde det som arbeidsområde.

Alle brukere av systemer sjekkes før det blir gitt autorisasjon, forsøk på ugyldig bruk av informasjonsressursen skal loggføres, brudd på policy blir varslet om, logger blir jevnlig gjennomgått for å se om det har vært avvik.

Ellers er det jo slik at arbeidsbordet skal være fri for saker, dataskjermen skal være vendt vekk fra annens innsyn, arkivet skal ikke være i nærheten av publikumsmottaket, skriver og kopimaskin skal være i eget rom og publikum skal kunne snakke med saksbehandler uten at andre lytter. Kvalitetssikringssystemene setter krav til varsling og alarmering, som igjen er med på å forebygge trusler, håndtere sikkerhetsmessige hendelser som oppstår, og begrenser skader.

Alt dette finnes dokumentert, men jeg representerer ikke Nav, og ønsker ikke å gå etaten i næringen når det gjelder å fortelle om sine sikkerhetssystem. Jeg vet at de finnes, jeg har fortsatt tilgang på en del dokument fordi jeg har vært flink til å samle og har kontakter. Jeg vil med dette innlegget vise at man er på villspor dersom man tror at Nav tar lettvint på sikkerhet for brukerne.

Optimistisk

(Petunias ABC, runde 2, bokstav O)

Iskald

Selv om jeg 1 januar i det Herrens år tjueti eller totusenogti (alt ettersom du vil følge Sylfest eller TV2) våknet med dundrende hodepine som skulle jeg ha vært ute for flatfyll natta i forveien, (noe jeg faktisk ikke var, ikke et fingerbøl alkohol har passert mine lepper på flere dager), er det all mulig grunn til å være mer enn optimist enn pessimist på klodens vegne. Jeg mener – disse dagene med kulde og snø kan da virkelig ikke være i slekt med global oppvarming og smeltende polis? Hva var det egentlig som skjedde i København disse førjulsdagene? Ikke vet jeg, men klimakrisen ser ut til å være løst akkurat nå, disse juledagene, disse første dagene inn i det nye året, og det på breddegrader der det stort sett pleier å komme vinter en fire fem ganger i løpet av sesongen, vintre som ligger et par dager for så å regne totalt vekk. Nå har det hvite lagt seg som et tykt teppe over land og strand, og den deilige kulden biter i kjakene, og vi kan finne fram skiene og gå på ski i lavlandet, vi som alltid må et stykke opp i fjellet for å finne dette vakre hvite. Her i våre rurale utkantsstrøk kjører vi på fine vinterveier og intet saltkorn ødelegger dette hvite slik det gjør inne i byen, der de salter på 20 cm snø, totalt mislykket brøyteopplegg disse bergenserne bedriver. Vi smører med blått og fyker avgårde innover. Mannen min er så optimistisk der han langer avgårde og venter seg vel smilende Hemingjenter med blåbærsuppe på Blankvannsbråten, til tross for at dette terrenget er femti mil og vel så det fra Nordmarka. Han sier forøvrig at jeg har penere skistil enn han. Selvfølgelig har jeg det. Jeg er trønder og pr. definisjon bedre til å gå på ski enn en bergenser. Jeg er forresten flinkere enn han til å svømme også. Men det er visst noe familiært og har ikke noe med svømmehud mellom tærne å gjøre.

Det er deilig å være litt optimistisk. Jeg må prøve å fortsette i den trenden. Det har nemlig gått litt opp og ned de siste par årene, og selv om det kanskje ikke synes på meg eller vises i det jeg skriver, så er det ikke alltid man føler seg helt på topp. Av og til er man nærmere gråten enn smilet, av og til skal det nesten ingenting til før det strømmer over. Men det har visst med hodepinen å gjøre, og den kommer av litt for lite søvn og litt for mye stress. Tror jeg.

Men likevel – jeg har det bedre enn mange. Jeg er takknemlig for det.

Mitt nyttårsforsett er å ta med meg optimismen og takknemligheten inn i det nye året, la det stå framst i tankerekkene mine og ikke la pessimisme uroe tankevirksomheten. Være glad for det jeg har.

Godt nytt år til dere alle.

Naturbestemt

(Petunias ABC, runde 2, bokstav N)

Photobucket

Om det var naturbestemt eller om det var ren tilfeldighet, det er det ingen av oss som vet. Det vi vet er at sorgen og gleden de vandre til hope, at vi ingenting kan gjøre når døden rammer, heller ikke når den rammer dyr. 11 åringen har opplevd sin hittil største sorg, og det på selveste julaften. Det å ikke lenger ha en kanin løpende rundt leggene, det er litt rart. Ingen liten kanin som kommer fram fra kroken og slikker fingrene dine, ingen liten kanin som legger seg til rette i armkroken for å bli kjælt med en stund. Det var slik en merkverdig stund, i ene øyeblikket en livlig kanin, dagen etter en kanin med et hjerte som banket saktere og saktere til hun til slutt trakk sin siste pust. Sorgen og gleden de vandre til hope, lykke og ulykke ganger på rad. Medgang og motgang hverandre tilrope, solskinn og skyer de følges og ad. Jorderiks gull er prektig muld. Himlen er ene av salighet full.

Musikalsk lagånd

(Petunias ABC, runde 2, bokstav L og M)

To ganger i året kan du være sikker på å komme over et korps. 17 mai er bankers, og i dagene før jul vil du som regel alltid høre noen toner fra Jingle Bell, Rudolf og Vi tenner våre lykter når det mørkner. Sure, iskalde toner dersom korpset blir forvist til inngangsdøra, litt varmere toner dersom de får seg en plass innomhus. Kalde fingre som klamrer seg fast i instrumentet, lepper som stivner. Det er julemusikken som er på tur.

IMG_5849_edited-1

Er du 11 år og spiller tuba, kan det være du ser slik ut.

IMG_5852_edited-2

Er du 11 år og spiller tuba, blir du kanskje som eneste musikant tilbudt en stol også. Den eneste denne gangen fordi den andre tubasisten ikke var til stede.

Korpsene stiller opp med sin musikalske lagånd. Kanskje de tilbyr deg gløgg også, og da kan du ikke gå derfra før du har kjøpt et lodd eller ti for to kroner stykket, og kanskje er du faktisk så heldig at du vinner den broderte juleduken, eller kanskje en frosset kalkun som kan stå på nyttårsbordet ditt. Og korpset får litt publikum, og alle hjerter gleder seg.

IMG_5864_edited-2

Og etterpå. Etterpå kan korpset gå innomhus, aspirantene får klapp og heder, dirigent og instruktører får en julblomst, den avgåtte lederen får en litt større blomst, musikanter og søsken og foreldre sitter benket rundt bord. Og grøten kommer på bordet. Med hele tre mandler.

Så kan de gå hver til sitt, vel vitende om at det blir jul. Også i år.

—————————
(Dette var mitt bidrag i Petunias ABC-lek, og både bokstav L og M ble med denne gangen i Musikalsk Lagånd)

Kos

(Petunias ABC, bokstav K, runde 2)

kaninkos

Nei, her snakker vi ikke om Kos, den greske øya jeg aldri har besøkt, men regelrett kos, altså verbet å kose, sikkert avledet av adjektivet koselig, et ord vi nordmenn har et forhold til, både på det ene og det andre vis. «Nei, nå koser vi oss, dere», er på det andre viset, for å si det slik.

Å kose med en kanin, det er det 11 åringen gjør her. Koser med kaninen som her er noen uker gammel. Nå er kaninen snart ett år, og kunne, dersom det var en hankanin med i bildet, blitt mor opptil flere ganger. Akkurat det hadde ikke vært så koselig, synes jeg. Det er mer enn nok med denne ene kaninen, som forøvrig er verdens koseste kanin. Pen er hun også. Og tillitsfull. Men ikke særlig glup. Jeg vet ikke om kaninhjernen er så stor at det er plass til særlig mye klokskap der inne. Hun lever nå i sin verden, og får hun mat og vann, mosjon, varme og kos, ser det ut som hun har det greit.

En hund hadde likevel vært greiere.

Juleminner

(Petunias ABC, bokstav J, runde 2)

Jula

Jeg var livredd julenissen, husker jeg. Julenissen var iført plommerød slåbrok med hette, svart bukse og blanke sko. Dessuten hadde han svarte hår på armene. Men det verste var masken, dette livløse med en stemme bak. Om julenissen hadde vært iført mammas kjole, hadde det vært like nifst. Julenissen var det mest skremmende som fantes, takket være nissemasken. Det ødela deler av julekvelden og deler av juletrefestene. Og jeg visste at han skulle komme. Og jeg visste at med julenissen vanket det også gaver. Men jeg pilte under bordet, og der ble jeg, mens de andre lo og tok i mot gaver, og verken fetter, kusine eller lillesøster var det minste redde. Vibeke, derimot, hun var livredd.

Dette er en jul for lenge siden, den gang man enda kunne sitte med kort rosa kjole slik at store deler av understellet ble vist fram i full offentlighet, heldigvis med strømpebukse som skjuler de edlere deler, den jula man var fire år, kanskje. Jeg tror julenissen har vært der, for så å gå igjen, og onkel kom plutselig tilbake fra ett eller annet og hadde gått glipp av julenissen og alt, ikke sant, men han hadde også svart bukse, svarte blanke sko og svarte hår på armene. Men han blunket nok sikkert til meg og spurte om jeg hadde fått noe fint av nissen. Og det hadde jeg sikkert. Kusine har fått Tjorvendukke, ser det ut til. Og vi sitter der foran juletreet til mormor og morfar, og det er helt sikkert en hyggelig julekveld.

Jeg er ikke livredd julenissen lenger, selvfølgelig er jeg ikke det, men julenissemasker kommer aldri inn i mitt hus.