Kategoriarkiv: Uncategorized

Istid

(Petunias ABC-tema. bokstav I, runde 2)

Dette våte vestland gir meg i vinterhalvåret lengsel etter tørt innlandsklima og hvite snødekte heier. I dag styrter det ned, og beveger du deg ut, er det som å entre et steambad.

Det er langt ute i november, og jeg ønsker meg kuldegrader. Jeg ønsker at de kuldegradene skal fryse vann til is, jeg ønsker meg skøyteis, jeg ønsker å stå der ute, midt på den blanke isen, og jeg vil få sommerfugler i magen av å titte ned i det svarte dypet. Og det skal brake i isen, det skumleste som finnes, nesten, når jeg er helt på andre siden, og jeg må fly det forteste jeg kan tilbake til motsatt side. Og jeg vil fryse på tær, drikke varm kakao, grille pølser. Kose meg.

Det ønsker jeg. Men vet ikke om jeg får det, for denne verden er så uforutsigbar.

Ishotellet i Alta

Like uforutsigbart er det ikke i Alta. Drar du opp til Ongajok, kan du være sikker på at du finner Alta Igloo Hotel. Selv var jeg i 2008-utgaven av hotellet etter først å ha vært på snøskutersafari på Finnmarksvidda. Snøskutersafari anbefales ikke for vonde rygger, dessuten er jeg ikke fullt så begeistret over at vidda skal besøkes av durende kjøretøy med høy fart og til dels store utslipp. Men det er en helt annen sak. Ishotellet, derimot, det er verdt et besøk. Ikledd kjeledress, votter og lue kan du ta en drink der ved isbaren, og du kan overnatte i fem grader med skinnfeller over og under deg. Og så kan du gifte deg der, hvis du skulle finne på det.

Iskapellet

Og der står hotellet hele vinteren før det i juni en gang føres med Altaelva ut i fjorden, og bygges opp igjen rundt juletider. Et helt utopisk prosjekt for Vestlandet.

Høstsonate

(Petunias ABC-tema, bokstav H, runde 2)

Høsten har vært strålende. Stort sett. Eller er det bare jeg som har tatt bilder i det strålende været? Jeg vet ikke. Men når jeg ser meg tilbake, tilbake til begynnelsen av september, så har været ikke vært så aller verst, tatt i betraktning at dette er en del av det våteste Vestlandet. Det er ikke langt over til den dalen der det er våtest og hvor det er aller mest nedbør.

IMG_5632

Men strålende har det altså vært. For det meste. Strålende. Som her, på en tur i fjellet en søndag i oktober. Ikke strålende i den forstand at himmelen var blå. Himmelen var grå, men bak det grå, der er himmelen alltid blå, og sola gjorde det hun kunne for å nå gjennom.

Høstsonate har jeg kalt innlegget mitt. En sonate består av fire satser, og ser vi året som en sonate med de fire årstidene, er høsten den siste satsen, og fjerde sats i sonaten skal være en middels hurtig finalesats. Og vi kan vel gjerne si at høsten er det, en middels hurtig tid med dager som går opp og ned rent værmessig sett. Regn og blåst den ene dagen, sludd den andre, strålende indian summer den neste.

Jeg tenkte å bryte sonateformen hva bilder angår ved å sette inn et helt galleri.  Derfor bryter jeg også mitt prinsipp om bruk av ett bilde i forbindelse med abc-temaet.  Og tradisjonen med bruk av gamle bilder blir også brutt.  Dessuten var jeg nesten i ferd med å bryte abc-runden, men bare nesten.  Min H blir derfor min Høstsonate, og mitt lille galleri er en del av min høst.

Og som avslutning:  Litt Eva Cassidy og Autumn Leaves.

Gammel årgang

(Petunias ABC-tema, bokstav G, runde 2)

Gammel årgang

For 80 år siden ble den første lydfilmen vist på Eldorado kino i Oslo. Det var i september det året. Samme år deler den amerikanske filmindustrien ut Oscarstatuetten for første gang, og når vi først er inne i filmens verden, er dette også fødselsåret for Grace Kelly og Max von Sydow. Hadde Martin Luther King Jr og Anne Frank fått leve videre, hadde de fylt 80 år i år. For 80 år siden giftet daværende kronprins Olav seg med prinsesse Mätha av Sverige. Og samme år – som da er 1929 – er det et stort børskrakk i New York, og fra de glade 20-årene går folket og verden nå inn i de harde 30-årene. Ingen mer Charleston-dans, nå var det hårda bud og arbeidsløshet.

For 80 år siden giftet dette unge paret seg, hun var 20, han var 22. 28 februar dette året stod bryluppet, og det finnes intet bildet av paret i helfigur. Årsaken sitter der i midten. Min onkel, oppkalt etter den norske kronprins Olav. Han meldte sin ankomst to måneder etter bryluppet; det var et kort svangerskap, som min mormor sa, og siden gikk det åtte år før den neste meldte sin ankomst. Den dagen min mor i en alder av ganske stor skjønte sammenhengen mellom brylupp og barnefødsel med to måneders mellomrom, ble hun meget forferdet. Forhåpentligvis gikk forferdelsen fort over. Fire barn kom det, med sju og åtte års mellomrom. Det var ikke fordi vi ikke prøvde, sa min mormor. Det bare ble sånn.

Det unge paret har for lengst vandret over til den andre siden og har sikkert bygd et bo der i himmelen. Jeg har bildet på veggen i en rund ramme, og de titter ned på meg over pianoet. Og på min venstre finger, der har jeg en gullring. En gullring fra 1929, for en liten gylden ring, de ga hverandre, symbolet på at de, skal sammen vandre. Og fordi jeg ikke har noen annen giftering, har dette blitt min ring, nå med en liten diamant, og det gjør ikke noe om den har inskripsjonen «Din Erling 1929».

Foreldre

(Petunias ABC-tema, bokstav F, runde 2)

IMG

Dette er foreldrene, eller de som skulle bli foreldre når femtitallet var over og de var godt inne på sekstitallet en gang. Her er foreldrene 16 og 22 år gamle. Han var på barnerov, men hun ser da eldre ut enn en 16-åring gjør i dag, gjør hun ikke? Den kåpen. Det var konfirmasjonskåpen hennes fra året i forveien. Den var rosa, har foreldrene fortalt. Babyrosa.

Han hadde truffet henne da han steppet inn som stortrommeslager i Musikklaget Fram der hun spilte klarinett. Hun var guttegæren og var ikke vanskelig å få på kroken.

Foreldrene står i hans foreldres hage. Det er et 1950-talls strøk for arbeidsfolk som har arbeidet seg fram til en tomannsbolig etter at krigen var over. Hus på to plan med bratt trapp fra første etasje opp til stue. Stua er smal, og kjøkkenet enda smalere, men der oppe har de plass til så mangt. Blant annet farmors etter hvert rikholdige lager av servicer og duker. I første etasje er det tre soverom og et bad. Badekaret er grønt med opphøyd sitteplass. Det er trangt om saligheta der inne. I kjelleren er størhuset og noen boder.

Disse, som en gang skulle bli foreldre, var i sin første fase av et lengre samliv. De gifter seg i Nidarosdomen fire år etter at dette bildet blir tatt, og flytter til Gøteborg der han skal gjøre seg ferdig med studier på Tekniska Høgskolan og hun jobber i banken på Avenyen. Etterpå reiser de hjem til Trondheim. Og blir foreldre.

Han døde i februar 1993, 57 år gammel.

Elleve år

(Petunias ABC-tema, bokstav E, runde 2)

IMG Født som hun er den gang fjernsynet var nytt og man fremdeles sa De til hverandre, var hun elleve år på det herlige 70-tall, med tapeter i brunt og stresslesser som okkuperte plassen i stuene.
Postmodernisme, kaller de det visst, de som har peiling på det. Stiler og materialer ble blanda helt fritt, og ganske vilt, og midt oppi dette står hun, elleveåringen, i en av sine lekre kreasjoner, sydd av mammaen. Patchworken gjorde visst sitt inntog på 70-tallet, og her har stoffprodusenten imitert lappeteknikken, i disse herlige fargekombinasjonene.
Genseren har puffermer, og hun husker godt den genseren. Den ble brukt mye, særlig sammen med et gult, ganske kort skjørt, hun hadde. Men rart med det, bilder av det gule skjørtet og den grønne genseren finnes ikke i den kombinasjonen, derfor denne buksedrakten. Hjemmesydd, lekker, og veldig 70-tallsstil. I sin mormors stue, står hun.
Kankskje det er i jula? Jo, det er appelsiner i skåla, og det er nok et juleselskap i en full stue på Valentinlyst. Mormor spiller nok gitar med damene i Gitarringen, og stua er røykfull, og de har spist skiver med oksetunge og kanskje har de alle tatt en bit av en tung Delfiakake, og rundt dem surrer lyder av store og små, og når de har satt seg i Renaulten for å kjøre hjem, lukter det tung parfyme, sigaretter og pipetobakk av dem alle, og alt tøyet må lufttørkes når de kommer hjem. Denne lukten kan hun fremdeles av og til fornemme.

Da Ingvild var halvfemte år gammel, flyttet de til Lyder Sagens gate. Barna ble avlevert om morgenen i Sofiesgate, hos tante Dahl – farens tante. Det var morsomt å være der, for der var sånn masse værelser, Ingvild hadde på følelsen at nårsomhelst kunde hun slumpe til å komme inn i et rum hvor hun aldri hadde været før. I nogen av værelsene luktet det tobakksrøyk og der var bokhyller med bøker, og skrivesaker og papirer fløt utover bordene, men i andre værelser luktet det av fremmede damer og luktesepe og eau-de-cologne, og der var forheng med fine damekjoler bak, og heklede antimakasser på stolene, og broderte håndklær ved vaskevannsstolen, og fotografier i nikkelrammer, og porselensfigurer på bordene. Tante Dahl hadde seks barn og nogen losjerende som bodde hos henne, men det var ikke alltid de samme – det var deres værelser som det var så spennende å få komme inn i, fordi de bestandig blev annerledes.
Utdrag fra boken «Elleve år» av Sigrid Undset

Danserinnen

(ABC-tema, bokstav D, runde 2)

IMG_3579

Jeg danset ballet ved Hjørdis Ellefsens Ballettskole i min barndoms by Trondheim. Første posisjon og andre posisjon og tredje posisjon. Chassé! Den høyverdige dansekunst gikk ikke glipp av et stort dansetalent da jeg i en alder av ni bestemte meg for å legge opp. Plié! Men så lenge det varte, var det sikkert en fin tid, selv om Ellefsen var en gammel dame, ja, jeg kan huske henne som eldgammel med lang hals, og vi småpiker skulle strekke på hals og på tå. Arabesque! Vi skulle være små svaner med lange halser og grasiøse armbevegelser. Assemblé!

Ballettskolen lå i Kongens Gate så vidt jeg husker. Opp en trapp og en trapp til, og gulvet var stort og blankt og ved klaveret satt en gammel herre ved navn Oskar. Vi trippet og øvde og hadde oppvisning i Frimurerlosjen. Som blåveis, eller som nisser. Eller her, som svane eller noe. Vakker, ikke sant. Struttekjole som mamma sydde. Se forresten det vakre 70-talls møblementet der i Block Watne-huset fra 1969. Men det var altså denne ballettskolen der borte i Kongens gate. Jeg husker ikke så mye av det, egentlig. Kongens gate husker jeg fordi mormor og morfar hadde parfymeri i ei lita veit like bortenfor, og oldemor bodde i trygdeleilighet like ved. Vi besøkte henne alltid etter balletten og kjøpte med oss vafler fra melkebutikken på gateplan. Ah – minner….

Denne danserinnen kom seg aldri opp på tåspissen, noe hun heller aldri har savnet. Hun har ikke særlig spisse albuer en gang. Hun er forøvrig særdeles myk i kroppen og går fremdeles ned i spagaten, så noe godt førte disse årene i dansens verden med seg.

Dance me to your beauty with a burning violin
Dance me through the panic ’til I’m gathered safely in
Lift me like an olive branch and be my homeward dove
Dance me to the end of love
Dance me to the end of love
Oh let me see your beauty when the witnesses are gone
Let me feel you moving like they do in Babylon
Show me slowly what I only know the limits of
Dance me to the end of love
Dance me to the end of love
Dance me to the wedding now, dance me on and on
Dance me very tenderly and dance me very long
We’re both of us beneath our love, we’re both of us above
Dance me to the end of love
Dance me to the end of love
Dance me to the children who are asking to be born
Dance me through the curtains that our kisses have outworn
Raise a tent of shelter now, though every thread is torn
Dance me to the end of love
Dance me to your beauty with a burning violin
Dance me through the panic till I’m gathered safely in
Touch me with your naked hand or touch me with your glove
Dance me to the end of love
Dance me to the end of love
Dance me to the end of love

Leonard Cohen

Piroutte!

Catwalk

(ABC-tema, bokstav C, runde 2)

Catwalk

Søstrene Sisters på Catwalken i Det Herrens Aar Fryktelig Lenge Siden. Det er Mini-Mini-Motens år, i alle fall markerer det starten på minimotens inntreden i den norske motesfæren. Man trengte ikke så mye stoff for å sy disse kjolene. Lyseblå var de, i et ubestemmelig, litt kløende stoff. Sølvborder og sølvknapper. Både stoff, border og knapper var kjøpt i en liten stofforretning på Lademoen. I den tverrgata som går inn fra Innherredsveien og bak Lademoen Kirke, kjøpt en slapsete desemberdag dette Herrens Aar, og etterpå besøkte vi Nelly og Jan som bodde i øverste etasje i en av de grå murblokkene der på Lademoen. Snålt hva man husker.

Catwalken er egentlig podiet hos Fotograf Schrøder på Nordre. Jeg tror mamma må ha brukt litt for lite stoff i lillesøster sin kjole, jeg skjønner ikke helt hva det skal være godt for. Hun hadde sikkert en lekker liten blondetruse under. Lillesøster er flinkere til å smile enn hva storesøster er. Storesøster er litt sjenert, nemlig. Hun var det. I fryktelig lang tid var hun fryktelig sjenert. Det kan man se på smilet, hun tør ikke helt å ta den helt ut, for å si det slik. Storesøster er glad sjenertheten forsvant.

Min nye kjole

Når kedsomheden plager mig,
Og dagene blir altfor grå,
Så smider jeg det gamle kluns
Og tar min nye kjole på.

Den hang en dag i en butikk
Jeg gikk derind og købte den,
Nu bor den i mit klædeskab,
Og er min allerbedste ven.

Min nye kjole er så sød,
Frimodig og litt let på tå,
Men den er god å krybe i,
Når dagene blir altfor grå.

Tove Ditlevsen

(Dette var mitt ABC-bidrag denne uken, i Petunias «lille» ABC-lek)

Bussblues

(ABC-tema, bokstav B, runde 2)

Buss

Hos noen bare vises det at de har sunget sin siste blues. Gulenruta er nedbrent og søkk i saman, og står der på bondens oppsamlingsplass for rustne utgåtte kjøretøy. Bonden er ikke av den ryddige sorten og samler mye skrot. Jeg tror jammensanten han mener at dette skrotet forsvinner av seg selv uten store innsatsen fra hans side. Denne bussen endte sine dager som festbuss og har kjørt den unge bonde og hans kumpaner til slike gedigne evenementer i Bygde-Norge, dere vet. Der menn er menn. Cowboyhatter, øl og røyk. Countryfestival på Breim, here we come.

Min triste blues jeg synger her
på siste buss til Galgeberg.
Nattens tur blir ikke lang
her finnes ingen overgang.
På siste reis blant mørke hus
synger jeg min triste blues.

Av Svarte Svingende, #Ruter

Her finner du flere B-saker

Augustkveld

(ABC-tema, bokstav A, runde 2)
For å minnes de vakre augustkvelder, slik de kan være. Når kornaksene står nesten gule. Et bilde av aks i Trøndelag og et lite Jakob Sande-dikt å ta med seg denne siste fredag i september, nå når Petunia starter opp andre runde i ABC-bloggen.

Linnsus syng over åker og eng,
gullguli aksi svagar.
Solvarme drag over bygi gjeng,
– det mognast i kyrre hagar.
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Blånande fjell i kveldssol og dis,
skjelvande bjørk frampå stupet.
Havet det femner i voggande bris,
langt ned i det blåsvarte djupet.
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Aks i August

Skjelvande sus i det gule korn,
– hauking og lokk i lider.
Ljomande lokkar eit gjætarhorn,
– tagnar og døyr umsider …
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Jakob Sande