Stikkordarkiv: Min dag

Vinterens endelikt

Jeg erklærer vinterens endelikt og vårens komme. Riktignok er ikke lammene sluppet ut på bøen enda, og museørene er ikke kommet på bjørka. Påskeliljene vil fortsatt bruke en uke eller to på å vokse seg store og fine, og varmen er det også så som som med. Men snøen er borte, all den fine, hvite, som lå der fra desember og i hele tre måneder. Alt forsvant her nede i lavlandet med et lite fingerknips, et lite pust av en fønvind og noen solstråler , litt vestlandsk regn, og vips, borte vekk. Jeg erklærte vinterens endelikt den dagen jeg kjørte i grøfta, den eneste dagen med grusomt føre. Det er to uker siden.

I går så jeg vårens første sommerfugl, er riktig så prektigkledd en, men visstnok svært ør og svimmel, den for omkring som skulle den forte seg før livet ebbet ut. Helt umulig å få den til å sitte stille slik at det kunne bli et bilde eller to. Og jeg har sett tysker i båt. Stående. Det er et vårtegn uten sidestykke. Riktignok har jeg heller ikke noe bilde av det, så man får bare se tyskeren for seg, der han står, uten redningsvest, med hatt og fiskestang, mitt i ei lita jolle. Fisk får han også, ingen fare for det.

Derfor – med bilder av våren på netthinnen, og noen i kameraets linse, erklærer jeg vinterens endelikt og hyller vårens komme.

Høstsonate

(Petunias ABC-tema, bokstav H, runde 2)

Høsten har vært strålende. Stort sett. Eller er det bare jeg som har tatt bilder i det strålende været? Jeg vet ikke. Men når jeg ser meg tilbake, tilbake til begynnelsen av september, så har været ikke vært så aller verst, tatt i betraktning at dette er en del av det våteste Vestlandet. Det er ikke langt over til den dalen der det er våtest og hvor det er aller mest nedbør.

IMG_5632

Men strålende har det altså vært. For det meste. Strålende. Som her, på en tur i fjellet en søndag i oktober. Ikke strålende i den forstand at himmelen var blå. Himmelen var grå, men bak det grå, der er himmelen alltid blå, og sola gjorde det hun kunne for å nå gjennom.

Høstsonate har jeg kalt innlegget mitt. En sonate består av fire satser, og ser vi året som en sonate med de fire årstidene, er høsten den siste satsen, og fjerde sats i sonaten skal være en middels hurtig finalesats. Og vi kan vel gjerne si at høsten er det, en middels hurtig tid med dager som går opp og ned rent værmessig sett. Regn og blåst den ene dagen, sludd den andre, strålende indian summer den neste.

Jeg tenkte å bryte sonateformen hva bilder angår ved å sette inn et helt galleri.  Derfor bryter jeg også mitt prinsipp om bruk av ett bilde i forbindelse med abc-temaet.  Og tradisjonen med bruk av gamle bilder blir også brutt.  Dessuten var jeg nesten i ferd med å bryte abc-runden, men bare nesten.  Min H blir derfor min Høstsonate, og mitt lille galleri er en del av min høst.

Og som avslutning:  Litt Eva Cassidy og Autumn Leaves.

Høsten

Høsten kommer tidlig i år, egentlig har det vel vært mer eller mindre høst siden juli, dette øsende pøsende som faller ned, og romling fra alle himmelretninger, storm og plask og tåkete dager. Så også på Lillehammer sist uke.

IMG_5515

Her ved Lystgård står kornåkrene klare for høsting. Jeg liker kornåkre, kornåkre er i mine deiligste sommerminner varme hete støvete sommerdager i Trøndelag, men man vet jo at varme hete støvete sommerdager i Trøndelag bare er et minne, kanskje det var en sommer, eller et par, for Trøndelag er heller ikke viden kjent for sommer slik sommer bør være. Men her går jeg langs åkrene ved Lystgård, bak Birkebeineren hotell, der jeg for sjette gang på et år tilbringer et par dager. Jeg vil så gjerne fotografere Lillehammer i godvær. Det var det jeg hadde tenkt, nå når jeg endelig hadde kamera med meg.

IMG_5518

Tåka henger, og Lystgårdsbakken er ikke å se. Ingen hoppere utfor kanten, heller ingen turister som våger seg opp, det er jo heller ingenting å se fra toppen av bakken. Her ligger anlegget og venter på et nytt OL, det er bare for kronprinsen å løpe opp trappa med flammen, og vi får atter en gang the best Olympic Winter Games ever.

IMG_5521

Lillehammer er studiebyen min noen år framover, og i høst skal 15 studiepoeng fra faget Velferdens organisering bli mine. Egentlig er det bare å sette igang skrivinga av første arbeidskrav, og så er det neste arbeidskrav, og deretter skal den store oppgaven bli ferdig. Det som egentlig er eksamensoppgaven min. Denne høsten skal jeg skrive noe NAVsk noe. Jeg skal studere organisasjonens organisering og dissekrere den; nåja, der tar jeg vel litt hardt i. Jeg tror jeg holder meg til NAV og kultur, slik jeg har gjort i de andre emnene jeg har tatt, fortsetter i det sporet, så får jeg se hva det ender med i selve masteroppgaven. Det er også dette jeg tenker på, der jeg går rundløypa Birkebeineren-Lystgård-Kristinshall, og ser syklister som trener til Birkebeinerrittet.

IMG_5522

Og det er slik løypa ser ut, der ved målgang, før uværet setter inn fredag og lørdag og tusenvis av syklister leiker i gjørma. Og det er høst, og vi vet at været kan vi ikke gjøre noe med, må bare gjøre det beste ut av det, og høsten kan være fin den, inne, med en bok og penn og papir. Det er slik høsten min blir.

Det ER ingen skam å snu

(SundayChallenge, Monicas Fotomorro, uke 33)

På toppen var det omtrent 20 meter sikt og rundt oss pisket regndråper harde som haggel. Kanskje det var haggel? Jeg vet ikke. Jeg hadde tatt på meg jakke og lue og la inn det siste giret for å nå mål. Ikke noe tid å snakke om. Rett og slett ingen personlig rekord. Det var bare om og gjøre å komme seg ned igjen de 3,4 km man hadde stavret seg opp.

IMG_5497

Motbakkeløp er visstnok den nye farsotten. Det er ett eller annet som trekker når man velger å legge i vei det forteste man er god for oppgjennom fjellheimen for å nå en topp. Og av en eller annen grunn trosser man vær og føre. Egentlig er det helt sykt, og man burde heller tatt til vettet, særlig når dagen inneholder regn, regn og atter regn. Samt tåke. Og nesten 0 grader på toppen.

Dette var en dag der man brøt fjellvettreglene. I alle fall fire av dem. Vi som la ut på denne turen, var heldigvis ganske godt trent, vi hadde også meldt fra hvor vi var på vei, vi gikk ikke alene og vi trengte ikke kart og kompass da løypa var merka. Grave oss ned gjorde vi heller ikke. Da var det bedre å komme seg ned til mat og varm drikke på grendahuset.

Men – viste vi respekt for været og værmeldingen? Det tror jeg nok ikke. Hva gjorde vi egentlig der opp i tåkeheimen?

Lyttet vi til erfarne fjellfolk? Jeg prøvde å fortelle meg selv at dette var helt på tryne, men jeg ville ikke høre på det øret. Hadde det ikke vært for startnummeret, hadde jeg nok lyttet bedre og blitt hjemme.

Var vi rustet mot uvær og kulde selv på denne relativt korte turen? Skal vi ikke alltid ta med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever? Ja, på en dag som denne burde vi alle hatt en ryggsekk med utstyr, men for mange var det om å gjøre å ha det lettest mulig.

Vend i tide. Det er ingen skam å snu. Akkurat. Det var det jeg tenkte der opp. Snu. Bare snu. Men det gjorde jeg ikke, og det kan være like greit, for jeg fikk tredjeplass i min klasse.

———-

Dette var mitt ukebilde, og et bevis på at fjellet kan være lunefullt. Flere SundayChallenge finner dere her.

Vått vestlandsvær

(abc-tema, bokstav V)

Vestlandssommer

En oppsummering av sommeren her vest, juli 2009. Vått vestlandsvær. Men hva kan vi gjøre med været? Ingenting. Vi lar været være som det er, og værre einn være kain værra i Værran de kain de itj værra når være står væst, å sola fersvinn i allmækti protæst…. for å si det fritt etter Otto Nielsen. Vi får ta det som det kommer, og dennen juli ga oss ingen solsommer.

Vestlandsommer II

Bildene er fra en våt dag i Fjærland. Vi var inntyllet i tåke og dette våte, tunge og klamme regnet som sildrer rett ned fra vi forlot Nordhordland til vi var tilbake. Oppedal – Lavik var regntugn, Førde var ikke bedre, vi tok en rast i Jølster, en rask rast, tåka hang over Jostedalsbreen. Det gjorde ikke så mye. Vi skulle til Fjærland og være under tak. Vi skulle fordype oss i bøker, og en god bok er ikke å forakte når regnet sildrer ned. Da kan været på Vestlandet være akkurat slik.

(Bidrag til Petunias ABC-utfordring. Se her for flere V-bidrag)

Spindelletts Fornemmelser av vår

Ære det evige Forår i livet, som alting har skabt!

var

Du har Fornemmelsen du også, ikke sant? Det at det er noe på gang. En Fornemmelse av lys, av varme, av vekst, av yrende liv, av kribling. En Fornemmelse av Forår. En vårFlørt på gang, kanskje?

varflc3b8rt

En leirFivel stikker hodet fram. Varmen får den til å bryte seg vei gjennom leira. Hei, hei, sier den, og nikker med hodet. Jeg er liten og unnselig, men jeg er fortsatt årets første blomst på mange kanter av landet. Fin og påskegul.

leirfivel3-1-1

Bland dig i livs-fryden, du, som fik være blomst i dens vår, nyde et døgn til det eviges ære i menneske-kår; yde din skærv in til det eviges hværv, liden og svag ånde et eneste drag in af den evige dag.

LeirFivelen er dedikert min bloggevenn Ståle. Ståle er vårmannen, og ønsker seg vår-sommer-høst-vår. Da ville leirFivelen ha blomstret stort sett hele tiden. Den må ha en vinter på seg for så å dukke opp igjen. Den gleder meg når den kommer. Tussilago Farfara.

Skoene. Disse Fine, velbrukte. Flere par venter på å bli brukt. En Fornemmelse av at de skal bli brukt. Det blir noen løp på oss i år også, ikke sant?

orientering

Selv løper jeg alltid med Fornemmelsen av at jeg er på feil spor. Og ofte er det ikke bare en Fornemmelse, men en realitet.

season-1

(Bildeidè stjålet fra Gärdsmygen 365)

Fornemmelsen av et Forår som nå er en realitet. Her jeg bor, i alle fall. Frülingsrauschen, Rustle of Spring, Vårbrus. Vi kjenner det i kroppen. Det å våkne til liv, til liks med resten av naturen. Frülingsrauschen ligger i notebunken min. Av og til står den på pianoet, bare for syns skyld. Det er ingen Fornemmelse at den er vanskelig. Den er vanskelig.

img_4594-1 img_4595-1

Du kan gå ut i Foråret,
det som du kanskje bare har Fornemmelsen av inntil videre,
til tonene av Christian Sindings Vårbrus.
Denne versjonen er flott.

Ultralivet i Tigerstaden forteller deg hvorfor.

[kaltura-widget wid=»dphnk2x4ei» width=»410″ height=»364″ addpermission=»0″ editpermission=»0″ /]

ABC uke 6, og vi har kommet fram til F. Flere F-saker finner du hos Mr Linky i Petunias blogg.

Korpsberter i konkurranseform

tubaNå blir jeg borte noen dager fra denne blogg for å dyrke en av mine andre store lidenskaper her i verden, en lidenskap helt uforståelig for mange, men helt livsnødvendig for en god del av oss. Lidenskapen er så gedigen at vi møtes til kappestrid i Grieghallen. NRK Hordaland sender 20 timer direkte fra denne begivenheten, denne happeningen for korpsberter og deres mannlige medsammensvorne. Blogg blir det også, der på NRK Hordaland sin side. Men de kunne jammen ha spurt meg om å blogge, ikke sant dere? Jeg hører et unisont kor av JA her jeg sitter.

Men jeg skal altså ikke blogge. Jeg skal heller ikke spille. Jeg skal være en av

the wonderful volunteer people we meet each year back stage at their National Championships and in the organisation from NMF Hordaland (Bergen County).

Slike konkurranser er desverre veldig ofte kun tiltenkt menigheten. Det er synd, vet dere. Når vi ikke ut til andre, vil folk for alltid tro at vi er en gjeng kjedelige, uniformerte mennesker i marsjtakt. Grieghallen er altså stedet de nærmeste dagene.

Ledig stilling

0060-0504-0713-5438Jeg leser stillingsannonser. Drømmejobben kan plutselig, helt uten forvarsel, dukke opp, og i min nåværende bransje kan man aldri være for sikker på å bli værende. Det har noe med konjunkturene i markedet å gjøre, så vidt jeg forstår. Derfor leser jeg stillingsannonser for så bare å hoppe over når anledningen byr seg. Foreløpig ser det dårlig ut. Innenfor min gamle bransje er det jo full stopp, i Hordaland i alle fall. Det var noe med at noen ansatte noen folk for mye for å få ned noen restanser, men så var det så alt for mange folk som ble ansatt, faktisk det dobbelte av hva det var kalkulert med, og da gikk det som det måtte gå. Sjefen gikk også.

Men, tilbake til stillingsannonsene. Jeg leser NAV sine, og så finner jeg av og til fram til Kelly Services.  Det slår meg at Kelly Services til stadighet søker etter Accountants og Business Controllers til «en av sine kunder».  Vel er Kelly Services sikkert et internasjonalt selskap, og det følger sikkert et stammespråk innenfor internasjonale rekrutteringsselskap også, men vi er i Norge, er vi ikke?  En Accountant er vel noe så dørgende kjedelig som en revisor så vidt meg bekjent.  Og en Business Controller?  Er faktisk ikke helt sikker jeg, men rett oversatt blir det en jobbkontrollør.  Dørgende kjedelig det også, høres det ut som.  Det blir vel mer scwung over det hele da, tenker jeg, når man slenger inn litt engelsk vokabular.  Jeg hopper glatt over de stillingsannonsene, særlig de der med regnskapet.  Min erfaring innen området kretser rundt debet og kredit i mitt husholdningsbudsjett.  Skulle noen ønske seg en Accountantjobb, kan man jo titte litt på A Day in the Life of an Accountant og se hva det innebærer.  Kjedelig, spør du meg.

Finito!

Ferdig!  Done! Fertig! Finito!

Oppgaven er lastet opp og sendt gjennom rommet herfra til Lillehammer.  Hodet er som ei boble i ferd med å sprenge.  Nå er det på med skjerf og lue, votter og sko, for nå bærer det av sted til Post i Butikk.  De vil ha den i papirform også.

Dette var deilig.  En hel uke til neste eksamen.

Men nå – So Happy!

Høstfashion

En er en og to er to – vi hopper i vann vi triller i sand. Sikk- sakk det drypper på tak tikk-takk det regner idag. Regn, regn, regn, regn- øsende regn, pøsende regn. Regn, regn, regn, regn-deilig og vått deilig og rått. En er en og to er to-vi hopper i vannvi triller i sand.
Sikk-sakk det drypper på tak tikk-takk det regner idag.

Litt Bergensfashion dette her.  Neida – moteblogging skal ikke bli en vane.  Men jeg var inne i en stim, på en måte, med moteblogging og fjellblogging.  Høstgarderoben min kan gjerne se slik ut.