Stikkordarkiv: Min dag

E DU lerar?

Det hadde seg sånn at jeg sa opp jobben min i vår. Og så hadde det seg sånn at jeg fikk meg ny jobb. Dessuten hadde det seg også sånn at den jobben foreløpig bare er 60%. Derfor har det seg slik at jeg har noen dager til overs som jeg kan fylle med hva jeg vil. For det meste fyller jeg dem med studier. I går, derimot, fylte jeg dagen med lærergjerning.

Hadde jeg den gangen for lenge siden takket ja til lærerskoleplassen jeg ble tilbudt i Sogndal, hadde jeg vel i dag vært lærer. Jeg kunne vel forøvrig også ha fungert som lærer med adjunktkompetanse dersom jeg hadde tatt ped.sem. Nå gjorde jeg ikke det, og er derfor det man kaller ufaglært. Ha, ha – jeg er ufaglært. Særlig om jeg er. Men i følge Utdanningsforbundet er jeg det, og Utdanningsforbundet finnes i egen høye person hjemme i huset mitt, og Utdanningsforbundet skal man ikke kimse av.

Over til gårsdagen. Inspektøren ringte og trengte så sårt vikar. Ok, jeg kjenner jo skoleverket – har jo faktisk vært lærer i hele 14 måneder i mitt liv – så joda, jeg kommer. Det er bra jeg er sjølgående, tenkte jeg, der jeg helt ble overlatt til meg selv etter å ha fått timeplan og bøker for dagen. Jeg har en viss idè om at de på en måte mente jeg visste hvor jeg befant meg, at jeg hadde nøkkel, at jeg skjønte når timene skulle begynne, at jeg visste hvor folket oppholdt seg. Det er mulig mindre sjølgående vikarer blir mottatt på en annen måte.

Vel vel. Inn til sjuende klasse, en gjeng 13 hormonbefengte skapninger. E DU lerar? Sant og si vet jeg ikke hva jeg skal svare på det. Nei, jeg er ikke lærer, men ja, i dag er jeg lærer. For første time består av matematikk, og da skal vi lære om sektordiagram, og ettersom jeg underviser i sektordiagram akkurat denne timen, så er jeg vel lærer? Jeg funderer over dette. I tolvåringens øyne er ikke jeg lærer, fordi jeg er mamman til hun i femte, og så er jeg korpsmamma og dessuten jobber jeg en annen plass. Allikevel står jeg her med matteboka foran meg og krittet i hånda, og jeg tegner sektordiagram på tavla. Og vi samtaler rundt bruken av diagrammer og de skal regne en del oppgaver. 11 av skapningene kommer i gang. En har lagt seg over pulten og påstår at han er kvalm og jeg må hente rektor og ringe til mamma, og en annen klarer i løpet av timen ikke å komme i gang med noen ting som helst. En hel time uten å gjøre det skapte grann. Helt utrolig, i mine øyne.

Jeg fortsetter dagen med de 13 som nå har blitt 12. De fortsetter å være 12, heldigvis. Ikke noe Agatha Christie og 13 små negerbarn her. Nå er det norsk, og vi snakker om skriftspråk, om runeskrift, om kinisiske skrifttegn og om piktogrammer. Og jeg er fortsatt lærer, selv om jeg ikke er lærer. Vi skal lage ulike piktogrammer. For 11 av de 12 går dette utmerket. Han som ikke gjorde noen verdens ting i første time, fortsetter med ikke å gjøre noen verdens ting i andre time. Sånn er livet, tenker jeg. Ikke min business. Jeg har gitt en beskjed, en gang, de andre følger den beskjeden, og jeg har ikke tenkt å stå der å mase, for i følge reglementet de har på oppslagstavla er èn beskjed nok. Det er et prosjekt de har gående på skolen der. Ikke mas i utide. Følger du ikke beskjeden, er det din egen feil. Og han distraherer jo ikke meg, sånn sett.

E DU lerar? Spørsmålet kommer fra 17 hoder i åttende klasse, kanskje ennå mer hormonbefengt enn de i sjuende. Er det et spørsmål alle får, tenker jeg. Vi skal lese. De holder på med et tekst-prosjekt og vi fordyper oss i høytlesning av en spennende historie. Dessverre er det bare andre kapittel i boka vi får ta del i, og vi er like skuffet alle mann når kapittelet slutter. Vi vil lese mer, og går inn på biblioteket, men nei, akkurat den boka er lånt ut. Jeg fortsetter å være lærer og jeg veileder disse unge villbassene der de sitter på mediateket og skal levere tekster over It’s learning. Kjempespennende, synes jeg. Helt til de mest hormonbefengte begynner å klå og kalle jentene for luremus. Hadde jeg hatt tid da, skulle jeg ha gitt dem innføring i begrepet luremus, men i og med at jeg ikke har tid, nøyer jeg meg med å fortelle at enkelte ord og uttrykk høres bemerkelsesverdig tåpelig ut når trettenåringer tar dem i sin munn.

Og dagen blir avsluttet med tredje og fjerde klasse, og lærergjerningen min får seg en utfordring. Vi skal tegne ansikt, sånn på ordentlig. Ovale ansikt med alle organer på riktig plass. Etterpå skal de tegne hverandre. Halvparten får med seg at vi bare skal bruke gråblyanten, resten hører ikke dette, og bruker farger, og da blir de andre sure fordi de også vil bruke farger, og til slutt må jeg si at da tegner vi to tegninger, en der vi bruker farger og en der vi bare bruker gråblyanten. For ellers hadde det jo blitt grådig urettferdig, sant?

Utfordrende og interessant dag, men det frister ikke til ofte gjentagelse. Jeg tror det er bra jeg ikke ble lærer. Skoleverket har nok ikke gått glipp av så mye.

E DU lerar?

Ja, i går var jeg det.

Dagboknotat

Mamma da, sånt har du ikke lov til å si! Niåringen er indignert, ja hun ser nesten like indignert ut som Siv Jensen, og ingen kan se og høres like indignert ut som henne. Jeg har nettopp kommet med et utrop i et kaliber helt uvant for meg selv og for andres ører. Faen, sa jeg. Med veldig store bokstaver, og helvetes IKEA sa jeg også, dette skal dere få igjen. Det er nesten så jeg sparker til oppvaskmaskina. Det er dens skyld at jeg har forpestet mine medsamboere med kraftuttrykk av en annen verden. Whirlpool – særlig! Rørlegger? Jommen sa jeg smør; de er jo virkelig å oppdrive en lørdags kveld. Vannet står til knes der inne i maskina, og under hele kjøkkeninnredningen er det vann nå, bak de der sabla teite listene som går helt ned i gulvet, og jeg må røske ut en sånn løsvegg på ene skapet for å klare å løse gulvlistene, og vannet strømmer ut. Jeg ligger på gulvet i bønnestilling og griner mens jeg hele tiden sverter og banner og tørker tårer og vann om hverandre. Og jeg forbanner at han jeg bor med bare måtte på det der hersjens o-løpet i dag, og at han sitter der glad og fornøyd en plass og aner fred og ingen fare, jaggu skal han få lov til å røske opp i systemet når han kommer hjem. Det er ikke han som må vaske opp for hånd alt det som står på kjøkkenbenken. Ikke at jeg har det minste lyst til å gjøre det, men jeg var i gang med å rydde og sette en foccaccia-deig, og skulle ha en salat med mozarella. Så skulle jeg kose meg.

Og når jeg nå sitter her og skriver merker jeg at tankene klarner betraktelig, det var da merkelig, skal tro om jeg skal publisere det jeg skriver nå, dette dagbokbladet fra lørdag 16 august? Mulig jeg burde starte innlegget med «Kjære Dagbok», og tenker på Virrvarrs brev som ikke ble sendt fra asylet:

«Virrvarr: Tror du at jeg skriver dagbok på nettet, eller?!
Psykologen: Er det ikke det blogging er, da?
Virrvarr: Nei. Gå og les bloggen min og slutt å vær paranoid.»

Og jeg innser nå at det er dagbok jeg skriver, og tenker at nei, søren heller, dette publiserer jeg i alle fall ikke på Bloggrevyen.  En dag, tenker jeg, en dag skal jeg prøve å publisere noe riktig fengende noe, noe politisk, eller noe fagstoff, eller noe fra media.  Jaggu skal jeg det.

Rekvedbukten

Ikke at jeg har tenkt å oute slektninger og deres laster. Neida. Skal ikke si noe om hva jeg synes om svigerinnens oppbevaring av forelesningsnotater fra hine hårde dager, ja, vi snakker tidlig 1970-tall og flower-power, egentlig, og at disse permene med sos.øk og ex.phil og sosialantropologi faktisk befinner seg på «hennes» rom «hjemme» i huset hun flyttet ut fra for sånn omtrent 38 år siden. «Rekvedbukten» heter rommet. Døra er rød, og det har den visstnok vært i 50 år. Og der inne, der bugner det av permer og ting og tang, satt igjen av den nå forsåvidt voksne og forlengst utflytta dame. Doktorgrad har hun også skaffet seg. Nå kan hun kanskje bruke litt av tiden til å flytte ut av Rekvedbukten? Sa jeg at jeg ikke skulle oute? Huffda, det er visst det jeg er i god gang med å gjøre.

Ok, da. Jeg kan oute meg selv også. Jeg har også fylt boden med rekved, men ikke i min mors hus. Her, hjemme hos meg, er hyllene derimot fulle. Nå har jeg jo lest i IKEA-katalogen i flere år om hvordan vi skal installere oss i heimen for å få utnyttet plassen best, og hvordan jeg skal oppbevare ting. Der er IKEA gode. Masse hyller og bokser, og du skal stable i høyden. Men alt har en grense, og dersom du bare stabler, vil det en dag si stopp. Og som det har sagt stopp i hodet mitt, har det også sagt stopp i boder og hyller.

I det siste har jeg lest mye hos Betty. Betty har en fin serie gående om å tørre å lykkes i eget liv, og dette har inspirert meg de siste månedene da jeg har hatt det litt turbulent, på en måte. Jeg må rydde, inne i hodet, og for å ikke bli sittende i myra og lete etter måter å komme opp på, er det bare å gå på med 100% innsatsvilje. Man skal opp og fram her i verden, og da nytter det ikke å grave seg ned. Og fordi jeg har vært så fast bestemt fra første stund, er jeg også på god vei ut av negative tanker. Jeg har tatt dem ved roten, før de ble alt for negative og ble liggende som rekved å plaske der inne. For jeg må si, jeg er ikke så flink med rekved, sånn i fysisk forstand, mener jeg. Rekved ligger der i strandkanten, og ikke spør meg hvordan slikt skal brukes. Noen finner nytten i rekveden, men for meg er det kun søppel.

Søppel. Eller godt gammeldags boss. Svarte boss-sekker er nå fylt til randen av papir. Nostalgisk har jeg nok vært når sirlige forelesningsnotater fra attenhundreoggrønkål har blitt stående i hyllene. «Narcissisme», leser jeg en plass i notatene, og ser for meg auditoriet i Bø og en bebrillet høgskolelektor svinsende rundt. Vi var ikke alltid så våkne, særlig ikke på torsdagene. Jeg har brukt penn og blekk, ser jeg. Mulig det er derfor jeg har tatt vare på dette? Jeg har forsåvidt hatt god bruk for kunnskapen jeg fikk, men lest i permene har jeg ikke på lenge. Bøkene, derimot, de gir jeg ikke frivillig i fra meg. Ikke med det første. Nå ligger narcissismen og dens kamerater på bunnen av en sekk, og skal i papirbosset. Permene kaster jeg også, ellers er det jo lite vits i dette arbeidet. Nå er jeg jo snart student igjen, og det vil atter en gang komme til å hope seg opp. Bortsett fra at nå foregår det meste på den maskina jeg sitter ved. Det blir ikke så mye rot av sånt, skjønt jeg er nok nødt til å ha en viss orden i mappene mine.

Betty – mine svarte sekker er snart ute av huset. Skal se jeg lar meg inspirere til mer opprydding. Dette skal ikke bli en bukt der rekveden samler seg opp, og så lenge jeg ikke har kreativitet nok til å bruke rekveden til noe fornuftig, går den på dynga. Og det er jo grenser for hvor mye fornuftig man kan bruke rekved til.

Til kamp mot de frie radikale

De som trodde dette skulle bli en politisk pamflett hos Spindellett, tar gruelig feil. Politikk og krig og fred og sånt overlater jeg til unge langbente blonde lekkerbisker i bikini. De som skal bli advokat og eiendomsmegler og økonom, men bare først er helt nødt til å åle sine lange ben over catwalken mens de spent venter på å bli utropt til Miss Universe. Oh, my God………Og ettersom denne bloggposten overhodet ikke skal handle om mine meninger om politikk og krig og fred og et kvinnesyn av en annen verden, så må jeg jo snart komme til poenget.

Kroppen min er i endring. Det er bare å innse at man har levd noen ti-år på denne jord, og selv om kjæresten skryter over min myke hud (å, joda!) mine faste bryster (jeg lyver ikke!) og mine trente undersåtter (dere skulle bare visst!), er det et beviselig faktum at man eldes. Rundt øynene er det noen streker. De kan jeg i et gyllent øyeblikk kalle smilerynker, men banna bein – det ER rynker. Dessuten – dersom jeg ikke besøker frisøren fast og får noe svart i håret, kommer de fram, de der sølvgrå i tinningen.

Frie radikaler har jeg hørt skal være kroppens verste fiende når det kommer til aldringsprosessen. Altså – da bør man gå til kamp mot dem, ikke sant? Hver dag utkjempes det en kamp på liv og død i cellene våre som har med kroppens aldring å gjøre; det har forskere funnet ut. Det er jo virkelig skummelt, ikke sant? Her farer de der aggressive frie radikalene rundt i kroppen min og angriper arvestoffet – ja, hver celle i kroppen min angripes av frie radikaler 10 000 ganger pr. døgn. Tenk det da. Her blir jeg angrepet 10 000 ganger pr. døgn uten at jeg setter inn noe angrep tilbake. Det går jo ikke an! Oksidativt stress, heter det visst, når kroppen utsettes for spesielt mange frie radikaler, og det betyr visst noe sånt som at kroppen danner mer frie radikaler enn den klarer å nøytralisere. Å, den vitenskapen, den vitenskapen! Ikke nok med at den kan fortelle meg om radikalene, den kan også fortelle meg at det beste forsvaret mot slike frie radikaler er en gruppe organiske substanser som heter antioksidanter, og disse er utrolig effektive. Pøs på, og du vil effektivt stoppe skadene som er påført av radikal-angrepet.

Blåbær, tenker jeg, blåbær er full av antioksidanter. Derfor stormer jeg inn i kjøkkenet til mor, for jeg må ha plukkekopp, og den må være stor. Og ut i skogen bærer det, sånn ca 20 meter fra stuedøra, for jammen er jeg så heldig å ha en hage bestående av veldig mye skog, og der – der skimtes tue etter tue, blått i blått så langt øyet kan se. Opp i koppen, inn i munnen – der tok jeg livet av en fri radikal, tenker jeg, og fyller kopp og kropp det beste jeg kan. Dessverre er jeg ikke alene der oppe i blåbærlynget. Fluene har også sitt å si. Kleggen også. Det må jo være verdens dummeste dyr, vel. At den ikke lærer av sine feil. Hva skal den hos meg å gjøre når jeg bare slår etter den? Dessuten er jeg sikker på at det er flått oppi lyngen, men den vil jeg vel ikke legge merke til før den har sugd seg stor og tykk på blodet mitt. Jeg plukker antioksidanter så det står etter. Tenker at jeg skal kjøpe små søte bokser å fylle og fryse, så kan jeg ta dem opp utover vinteren når jeg føler at de frie radikalene overtar ledelsen der inne i kroppens celler. Også skal jeg lage syltetøy, og kanskje saft, tenker jeg. I alle fall blåbærpai. Ja, dette er god gammeldags matauk. En time og flere døde klegg etterpå kan jeg ta mine to liter blåbær med inn på kjøkkenet og vite at jeg i alle fall i dag satte en god stopper for radikalenes angrep på kroppen min.

Og så ble det blåbærpai ut av fem dl av bæra. Og den skal nytes med vaniljeis og et glass Chablis. Og hvis du vil komme, er du hjertelig velkommen. Om ikke annet for en hyggelig stund på terassen, uten snakk om kroppslige endringer.

Langs en landevei

Langs en landevei en søndag. En grå landevei? I utgangspunktet, kanskje, men med et åpent blikk for detaljene og kameraet parat, fikk jeg i dag et helt annet inntrykk av denne landeveien. Det var rett og slett et fargerikt skue. Og jeg er litt stolt av meg og mitt lille digitale kompaktkamera. Jeg når nok ikke nivået til Randi, Selsius, Simen, Ståle, Maria og alle andre fotograferende bloggere, men jeg har prøvd å fange en sommerdag i juni med mitt blikk og mitt fotoutstyr.

Denne nydelige grønne smaragden tittet på meg fra en rosebusk. Hvilken smykkestein er grønn, spurte jeg niåringen. Grønn smaragd, svarte hun. Rød rubin og blå safir.

…..og der er ørn og hjort og maar, og tropelys hvor revebjellen staar giftig skjønn…..

Og humla suser og drikker fornøyd sin nektar. Jo, fargerikt var det langs landeveien i dag.

Mitt smultronstelle

Etter en tur i skogene på Hedemarken i pinsen, og med kjøretur via den frodige Lærdalsdalen, over Filefjell og ned til flatbygdene, finner man at Norges natur er mangfoldig. Hvert sted har sitt særpreg; det er dramatiske og barske fjell, det er dype og mørke skoger, det er idylliske badeviker, det er fruktblomstring og det er så-tid hos storbonden. Selv går jeg der i fjellet og blir bergtatt og betatt, gang på gang. Jeg kan gå i det samme terrenget, og jeg blir stadig like imponert. Hva som gjør meg imponert er ikke godt å vite. Dette er jo ikke menneskeskapt. Dette er istid og erosjon, det har bare blitt slik det er. Og slik har det ligget. I uendelige tider. Og slik skal det ligge. I uendelige tider.
Oi – her har det vært mennesker på ferde! Noen fant det en gang for godt å demme opp vannet. Her har bonden båret stein på stein, og slik har demningen og brua oppstått. Kanskje for å holde på plass fisken i vannet? Kanskje for at det skal være mere vann i vannet og mindre i elva? De må jo ha hatt en tanke bak, for jeg kan nemlig ikke tenke meg at bonden her oppe i dalen gjorde dette av ren og skjær lyst, på hobbybasis. Det hadde han nok ikke tid til. Det han ikke visste, bonden, var at for oss nålevende mennesker er dette er en fin rasteplass. Vannet smaker himmelsk, slik det nok alltid har gjort.
«Derfor eg fann millom Bjørkar og Bar i Vaaren ei Gaata; derfor det Ljod i den Fløyta eg skar, meg tyktes at graata.» (Vaaren, Aasmund Olavsson Vinje)

«Undrer mig på, hvad jeg får at se over de høje fjælde? Øjet møder nok bare sne; rundt omkring står det grønn træ, vilde så gjerne over; tro; når det rejsen vover.» (Over de høje fjælde, Bjørnstjerne Bjørnson)

«No livnar det i Lundar, no lauvast det i Lid, den heile Skapning stundar no fram til sumars tid.
Det er vel fagre stunder, når vaaren kjem her nord, og atter som eit under nytt liv av daude gror.» (Vaarsong, Elias Blix)
Dagens første turmål, 569 meter o.h.
Dagens andre turmål, 660 meter o.h.

«Aa nei for Himil rein og klaar! Aa sæle meg, no er det Vaar! No spelar Liv um Land og Strand; aa sæle meg, at upp eg vann! Aa nei, for Dag vaar Herre gav! So skirt um Fjell, so svalt i Hav! So linn ei Luft, so høgt um Haug! Og dette sæle Solskinslaug!» (Vaardag, Arne Garborg)

En dag forbi

Haldis Moren Vesaas
Tung tids tale

Det heiter ikkje eg – no lenger.
Heretter heiter det:vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm.

Å, jeg vet en seter

Ikke med så veldig mange «gjeter». Ikke en «gjet» å se i mils omkrets, og det kan forsåvidt være helt greit, for geita har det med å følge etter i hælene på deg, og noen kan være ganske innpåslitne også. Men altså ikke en eneste geit, ingen sau, ikke en hoggorm en gang. Bare tørt føre, stålende sol, en helt vanlig torsdag ettermiddag, måneden er mai, og gradestokken viser nære innpå 20 grader. Det er da man sier adjø til jobben, får på seg fjellskoa, kjører et lite stykke, og fjellet er vårt. Bare vårt. Helt innerst i dalen, før man begynner klatringen til det fjellet jeg ikke var på i dag, finner vi stølene. En helt liten landsby med støler er det som ligger der på rekke og rad. Alle restaurert og alle i bruk, selv om man ikke støler lengre. Ut på sommeren vil det kry av sau her inne, og tar du turen en sommerdag, kan du bli invitert både på kaffe og vafler og en god prat. Etter mange regnværsdager på rad vil elva gå i store stryk nedover, men i dag er den stille. Og stille er det også her oppe. Stille og fredelig, tankene får lufte seg og kroppen får den mosjonen den trenger en torsdag ettermiddag i mai.

Folk flest er født i april

Jeg velger meg april, skrev Bjørnson. Det er det mange andre som gjør også. Det er mange som finner det for godt å se dagens lys i april, foreksempel. For det blir gjerne slik når mamma og pappa har litt sengehygge i juli året før. Folk flest er født i april, faktisk. Statistisk Sentralbyrå sier så, og de skal jo vite hva de snakker om.

Fødselsdagenes 10 på topp
1. juli 14 621
1. april 14 500
15. april 14 394
21. mars 14 280
10. april 14 276
5. mai 14 237
6. april 14 140
5. april 14 127
18. april 14 124
22. april 14 106

I følge SSB har 419 596 personer bursdag i april, fulgt av 417 477 i mars og 412 950 personer i mai måned. De minst populære fødselsmånedene er desember med 355 691 fødte, så februar med 360 617 personer og oktober med 364 746 personer.

Så har vi dagen i dag da. 20 april. Noen kjendiser fant på å komme til verden på denne dag: Hele Norges Gro er 69 år i dag. Kristin Clemet har bursdag, Stian Barsnes Simonsen, ja – til og med Vibeke Skofterud. Dessuten var Hitler født denne dagen, men han kan vi passere i stillhet.

I hele Norge har 14 538 stykker bursdag 20. april. I Hordaland er det 1 467.

Fortalte jeg at jeg har bursdag i dag?