E DU lerar?

Det hadde seg sånn at jeg sa opp jobben min i vår. Og så hadde det seg sånn at jeg fikk meg ny jobb. Dessuten hadde det seg også sånn at den jobben foreløpig bare er 60%. Derfor har det seg slik at jeg har noen dager til overs som jeg kan fylle med hva jeg vil. For det meste fyller jeg dem med studier. I går, derimot, fylte jeg dagen med lærergjerning.

Hadde jeg den gangen for lenge siden takket ja til lærerskoleplassen jeg ble tilbudt i Sogndal, hadde jeg vel i dag vært lærer. Jeg kunne vel forøvrig også ha fungert som lærer med adjunktkompetanse dersom jeg hadde tatt ped.sem. Nå gjorde jeg ikke det, og er derfor det man kaller ufaglært. Ha, ha – jeg er ufaglært. Særlig om jeg er. Men i følge Utdanningsforbundet er jeg det, og Utdanningsforbundet finnes i egen høye person hjemme i huset mitt, og Utdanningsforbundet skal man ikke kimse av.

Over til gårsdagen. Inspektøren ringte og trengte så sårt vikar. Ok, jeg kjenner jo skoleverket – har jo faktisk vært lærer i hele 14 måneder i mitt liv – så joda, jeg kommer. Det er bra jeg er sjølgående, tenkte jeg, der jeg helt ble overlatt til meg selv etter å ha fått timeplan og bøker for dagen. Jeg har en viss idè om at de på en måte mente jeg visste hvor jeg befant meg, at jeg hadde nøkkel, at jeg skjønte når timene skulle begynne, at jeg visste hvor folket oppholdt seg. Det er mulig mindre sjølgående vikarer blir mottatt på en annen måte.

Vel vel. Inn til sjuende klasse, en gjeng 13 hormonbefengte skapninger. E DU lerar? Sant og si vet jeg ikke hva jeg skal svare på det. Nei, jeg er ikke lærer, men ja, i dag er jeg lærer. For første time består av matematikk, og da skal vi lære om sektordiagram, og ettersom jeg underviser i sektordiagram akkurat denne timen, så er jeg vel lærer? Jeg funderer over dette. I tolvåringens øyne er ikke jeg lærer, fordi jeg er mamman til hun i femte, og så er jeg korpsmamma og dessuten jobber jeg en annen plass. Allikevel står jeg her med matteboka foran meg og krittet i hånda, og jeg tegner sektordiagram på tavla. Og vi samtaler rundt bruken av diagrammer og de skal regne en del oppgaver. 11 av skapningene kommer i gang. En har lagt seg over pulten og påstår at han er kvalm og jeg må hente rektor og ringe til mamma, og en annen klarer i løpet av timen ikke å komme i gang med noen ting som helst. En hel time uten å gjøre det skapte grann. Helt utrolig, i mine øyne.

Jeg fortsetter dagen med de 13 som nå har blitt 12. De fortsetter å være 12, heldigvis. Ikke noe Agatha Christie og 13 små negerbarn her. Nå er det norsk, og vi snakker om skriftspråk, om runeskrift, om kinisiske skrifttegn og om piktogrammer. Og jeg er fortsatt lærer, selv om jeg ikke er lærer. Vi skal lage ulike piktogrammer. For 11 av de 12 går dette utmerket. Han som ikke gjorde noen verdens ting i første time, fortsetter med ikke å gjøre noen verdens ting i andre time. Sånn er livet, tenker jeg. Ikke min business. Jeg har gitt en beskjed, en gang, de andre følger den beskjeden, og jeg har ikke tenkt å stå der å mase, for i følge reglementet de har på oppslagstavla er èn beskjed nok. Det er et prosjekt de har gående på skolen der. Ikke mas i utide. Følger du ikke beskjeden, er det din egen feil. Og han distraherer jo ikke meg, sånn sett.

E DU lerar? Spørsmålet kommer fra 17 hoder i åttende klasse, kanskje ennå mer hormonbefengt enn de i sjuende. Er det et spørsmål alle får, tenker jeg. Vi skal lese. De holder på med et tekst-prosjekt og vi fordyper oss i høytlesning av en spennende historie. Dessverre er det bare andre kapittel i boka vi får ta del i, og vi er like skuffet alle mann når kapittelet slutter. Vi vil lese mer, og går inn på biblioteket, men nei, akkurat den boka er lånt ut. Jeg fortsetter å være lærer og jeg veileder disse unge villbassene der de sitter på mediateket og skal levere tekster over It’s learning. Kjempespennende, synes jeg. Helt til de mest hormonbefengte begynner å klå og kalle jentene for luremus. Hadde jeg hatt tid da, skulle jeg ha gitt dem innføring i begrepet luremus, men i og med at jeg ikke har tid, nøyer jeg meg med å fortelle at enkelte ord og uttrykk høres bemerkelsesverdig tåpelig ut når trettenåringer tar dem i sin munn.

Og dagen blir avsluttet med tredje og fjerde klasse, og lærergjerningen min får seg en utfordring. Vi skal tegne ansikt, sånn på ordentlig. Ovale ansikt med alle organer på riktig plass. Etterpå skal de tegne hverandre. Halvparten får med seg at vi bare skal bruke gråblyanten, resten hører ikke dette, og bruker farger, og da blir de andre sure fordi de også vil bruke farger, og til slutt må jeg si at da tegner vi to tegninger, en der vi bruker farger og en der vi bare bruker gråblyanten. For ellers hadde det jo blitt grådig urettferdig, sant?

Utfordrende og interessant dag, men det frister ikke til ofte gjentagelse. Jeg tror det er bra jeg ikke ble lærer. Skoleverket har nok ikke gått glipp av så mye.

E DU lerar?

Ja, i går var jeg det.

9 kommentarer om “E DU lerar?

  1. For en dag. Jeg har ofte tenkt på at å bli lærer burde være spennende -hvis jeg må omskulere meg. Men nå ble jeg litt usikker. Synes du det er lettere med 4. (=mer utålmodighet?) klasse enn feks 8. (=intriger på et mer komplisert nivå?) ?

  2. Petter: 8 klasse med intriger på et mer komplisert nivå er adskillig lettere. Morsommere også. Litt flere interessante emner å diskutere. 4 klasse blir litt sånn grinete.
    Men noen passer som lærer, andre passer ikke som lærer. Mannen min passer som lærer. Så til de grader også. Og en lærer i familien er faktisk nok. Dessuten veldig heldig for meg og ungene. 14 uker av året er jo friuker.

  3. Hu hei. Jo da, du var lærer. Jeg har også forsøkt meg på den galeien noen år. Trivdes forsåvidt med det, men fant ut at jeg ikke ville like å skulle turnere alle mulige slags fag og elever til enhver tid. Så nå sitter jeg og later som jeg kan masse om skole på et kontor langt unna virkeligheten. Glad for at virkeligheten sjelden blander seg inn i mine gjøremål 🙂

  4. Ståle: Man ser sine begrensninger 🙂
    Av en eller annen grunn har jeg så godt som alltid vært «heldig» med lærere. Hadde en geografilærer på gymnaset som jeg håper så sin begrensning, men siden har ikke jeg hatt noe å utsette på noen, verken mine eller mine barns lærere. Jeg er av den oppfatning at lærerne er gode, eller kanskje jeg ikke stiller for høye krav? Ikke vet jeg. Men jeg får i alle fall noia når det skrives om dårlige lærere. Og særlig når enkelte uttaler seg. DE er i alle fall virkelighetsfjern. Sikkert mer virkelighetsfjern enn du er på kontoret ditt.

  5. Hei. En svært levende og morsom beskrivelse av en skoledag som vikar. Det du skriver vakte til live mange gode minner. Sjøl var jeg lærer i ca 10 år, og det var ei fantastisk fin tid. Det var spennende, krevende og meget givende å være sammen med unge mennesker.

  6. Grethe: Jeg har det vel litt i meg, det der med å være lærer, jeg skulle jo bli lærer. Jeg skulle bli arkeolog også, men det var tidligere i livet. Og så ble jeg bare en papirflytter 🙂
    Neida – har heldigvis vært i jobb og er i jobb der jeg møter mennesker hver dag. Nå tar jeg meg av lærlinger, så jeg er jo på en måte i skole-businissen.

  7. Jeg var ikke lærer. Det lå ikke i genene mine. Likevel er det det som ble yrkestittelen min, dog i et annet skoleslag enn det vanlige.
    Men en ting har jeg lært: Det er umulig å bedømme læreryrket på grunnlag av en praksisdag.
    Det er først når du tvinger deg gjennom et år av greia at du vet om du har fleksibiliteten, stå på-viljen, humoren og personkontakten som er nødvendig for å fungere i en sånn jobb.

  8. ”Den statlige undervisningen kan jeg ikke takke for impulser av noen art. Selv om lærestoffet hadde vært mer rikholdig og fengslende enn det faktisk var, ville det tungsindige pedanteriet til de bayerske lærerne ha spolert selv det mest interessante tema.” (Klaus Mann)

    Du serverer ei morsom og detaljrik fortelling der flere av ”situasjonene” tar lærergjerningen på kornet. Om din opptreden som lærer ikke ga mersmak, var du for elevene sikkert et friskt pust, en som nærmet seg dem, fagene og arbeidsmåtene på en annen måte. Det er ikke vanskelig å lese av teksten din at du var og er en god og reflektert lærer/veileder.

    Han i syvende klasse som gjorde ingen ting, er for meg den mest interessante eleven. Den unge mann har gjort sine erfaringer med skolen, på godt og vondt. Hvorfor han fremsto som han gjorde i dine timer, vet han kanskje knapt selv, men det må han og lærerne hans nærme seg før endring er mulig og for ham ønskelig.

    Jeg kjenner meg godt igjen i denne eleven. For meg som elev og student var mange timer, dager, lærere og fag ikke til å holde ut. Fra første klasse husker jeg best ufriheten bak pulten. I andre klasse, på en mindre skole et nytt sted, ble det mer liv med lek og ballspill ute. Og kamp med blekket. Jeg skriver med venstre hånd, og da dras håndbaken over krusedullene umiddelbart etter at de fremstår på papiret. Det ble bare kluss. Jeg hadde to lærere. Den ene kjeftet fordi jeg griset i boka. Den andre så at jeg til tross for blekkflekkene hadde gjort meg flid og hadde ei pen skrift. For henne anstrengte jeg meg til det ytterste. En dag ble også mi formskriftbok vist frem i klassen som forbilledlig fin.

    Dette var en av mange små, men så viktige hendelser som gjorde at jeg stort sett ble oppfattet som en flink elev. Men, f. eks.: I niende klasse fikk vi ny klasseforstander, ei gammel ”hurpe” (i elevenes øyne). Da det nærmet seg jul, ble karakterbøkene samlet inn. Den timen hadde klassen min antakelig prøve. Hurpa satt der fremme og kikket i karakterbøkene mens vi strevde med vårt. Plutselig brøt hun ut i latter. Vi skvatt. Nei du …, du … ! Hun hadde sett i mi karakterbok. Blant bare gode karakterer var det én Lg. Den karakteren var i et fag jeg ikke kunne fordra fordi læreren ikke kunne fordra det. Fra da av likte jeg hurpa. Jeg gjorde det godt i hennes fag.

    Jens Bjørneboe (i ”Jonas”), Inge Eidsvåg (i ”Læreren”, en nyere revidert utgave heter ”Det gode lærer i liv og diktning”), Albert Camus (i ”Det første menneske”) og Daniel Pennac (i ”Som en roman”) har alle skrevet særdeles klokt om hva som skal til, eventuelt kan drepe, lære- og leselyst.

    Jeg merker meg med glede den fine økta i tekstprosjektet.

  9. Geir: Jeg jobbet som «såkalt» lærer i 14 mnd mellom noen studier og barnefødsler. Det var forsåvidt greit, men for meg som ikke hadde vært gjennom den pedagogiske delen av faget og heller ikke vært ut i praksis tidligere, skulle det litt til å «ta» alle elevene. Det er et eller annet med tålmodigheten min. Humor, fleksibilitet og personkontakt har jeg nok, og skulle jeg tatt skrittet fullt ut, for det kan jeg med litt pedagogikk på toppen, så skulle jeg ha undervist høyere oppe i systemet.

    Bridgehill: Sånn fin og god kommentarfortelling som du er så god på! Jeg tror du passer bedre som lærer enn jeg gjør, og det er vel derfor vi har valgt som vi har gjort. Men å veilede, det har jeg erfaring i, og det er vel derfor jeg kan vise til gode resultater innenfor mitt statlige virke. Jeg har likt å kalle meg veileder/rådgiver, og ikke saksbehandler, fordi det er mennesker som har stått i fokus, ikke papirene deres.

    Det er jo helt klart at boka ble grisete når man er vensterhendt, men det var jo ikke med vilje du griste. De skulle visst den gang at penn og blekk så og si er over og ut i dag. Hvor ofte har du brukt blekkpenn de siste årene? Med mindre du driver med kaligrafi da, noe jeg gjør sånn dann og vann. Det har forsåvidt blitt lite av det de siste årene, så patronene og en del pennespisser ligger der inntørket. Jeg skreiv forelesningsnotater med penn og blekk fordi penna var så god å skrive med. Jeg skreiv så pent i barne- og ungdomsskolen at jeg til slutt ikke orket å skrive pent lengre. I noen år ble det helt «kaudervelsk» helt til jeg til slutt fant skrifa som bare er min, en blanding av hummer og kanari, men min egen.

    Jeg tror det vil gå bra med han syvendeklassingen. Det er et godt skole-foreldre-samarbeid her, så ting går seg vel til etter hvert.

    Jeg er forøvrig av den oppfatning at det å komme seg ut i bedrift burde inn i skolen igjen. En del har vansker med det teoretiske i utdanningssystemet, men blomstrer med de samme de kommer ut i noe praktisk arbeid. Det skulle vært plass til slikt i skolehverdagen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *