Stikkordarkiv: Lokalhistorie

Færingen

Fire bordgangar.
Æsinga ligg øverst på tredje bordgang.
Fyrste bordgangen klinka til kjølen.
Andre og tredje bordgang er klinka saman.
Tredje og fjerde bordgang er nagla saman med æsinga.

Ei fure gjorde bordgangane.
Delar av eika vart til ein kjøl og fire keipar.
Naglane på keipen var av furu.
Eit ror i akterstamnen.
Ei mast.
Eit råsegl. Brunbarka.
Ein Johannesbåt kunne det ha vore.

(Kjelde: Båtportalen med mine eigne intervju av gamle karar med kunnskap om båt)

15/52: Furet værbitt

Furet værbitt klorer naustet seg fast til underlaget. Det står på påler helt nede i vannkanten, tæret av tidens tann. Grått, og en tanke rødt der det er vølet. Egentlig totalt til nedfalls. Hadde det ikke vært for taket. Denne vakre skifersteinen i ulike grånyanser. Lagt av de som kunne det, den gang da, direkte på bordtaket. Slitesterkt. Om naustet søkk i saman, ligger steinen der. Og kan gå til gjenbruk den dagen naustet ikke står mer.

Ut mot Austfjorden står dette grå. Denne blå fjorden, av og til stille og blank, av og til med skumtopper på, slik som nå.

To farger er tema for uke 15 i X/52 – et bilde i uka. Mine farger er grå og blå. Mitt eget hus er også grått og blått, med hvit mur. Det er noe med det grå og blå som tiltaler meg.

Andre deltakere løser oppgaven på sitt vis:

Sonja Middelhuis: Alpakka i sort og hvitt
Jelrik Nylund-van Berkel: Jeckyl and Hide
Ståle Ertzgaard: Vårtur
Line Storlid: ” Warmer than my dream of summer heat “
Anne: Rødt/Sort
Yngve Thoresen: Elusive
Anne Ueland: Friends Forever
Line Aakre: Frosken

10/52: Rusten holk

Den en gang så vakre cabincruiser kruser ikke fjorden mer. De var nok stolte, eierne, som en gang fikk denne i hende. Signalgul og hvit, lekker og smekker. Skai i setene, radar, badetrapp. Godt på vannet, lå den. Far bak rattet, mor med nesa vendt mot sola. Kanskje en tur inn til byd’n. Vise seg fram, ta noen øl der ved bryggekanten. Billigere enn å besøke restaurantene der inne i storbyen. Kruse tilbake til strilelandet.

Kildesortering. Gjenvinning. Vrakpant.

En dag var ikke båten mer verdt, eieren fikk kanskje en ny, en stor fjordseiler. Den signalgule og hvite får mer og mer rust, den er fraktet langt opp på land. Sakte til nedfalls.

Forlatte steder er tema for X/52 denne uka. Det finnes noe forlatt overalt. Denne båten var en gang et sted for forlystelse og fritid. Nå er den tappet for energi og er lite egnet for turer mellom øyene. Jeg ser på den som et forlatt sted. Og nei, den er ikke min.

Andre deltagere har løst oppgaven på sin måte:
Jelrik Nylund-van Berkel: Windoweyes
Sonja Elisabeth Middelhuis: Forlatte steder
Anne: Naust i fjæra
Anne Ueland: Abandoned and destroyed
Geir Ertzgaard: Rundown
Ståle Ertzgaard: Forlater detforlatte
Vanja S. Lund: Stille
Stein-Evert Pettersen: “Forlatt sted”
Yngve Thoresen: Snail Shell

5/52: Der tiden står stille

Stillheten. Slik du finner den bak gjenspikrede florsvindu. Ved en ustelt grav. Bak en knust glassrute der plastblomstene samler støv. En flor, en gang i bruk, etter hvert vil den sige sammen av elde og måttspist tømmer. En gravstein, forvitret av tidens tann. Lilla, født en gang, død en gang.  Bak blondegardiner på skakke, en evigblomstrende plante, et keramikkekorn. Der tiden står stille.

Ukas tema i X/52  Stillhet

Andre deltagere denne uka:

Anne Ueland: Hush

Ståle Ertzgaard:  Öppna landskap

Jelrik Nylund-van Berkel:  Paperjet

Jan Ivar Vik:  Stillhet

Geir Ertzgaard: Silence is golden

Line Storlid: Sleeping Beauty

Vestlandsglimt ~ Hellesøy

Helt ute i Øygarden, ytterst. Havet er utenfor, ei øy i det fjerne. Hernar. Deretter Fedje. På motsatt side av vågen skimtes Radøy og Bøvågen. I luftlinje ikke så langt hjem dit hvor jeg bor. Den gang sjøveien var hovedferdselsåre, fjord og hav bandt Øygarden sammen med Nordhordland. Rart å tenke på. Nå kjører vi fra Bergen og utover disse smale øyene med den stort sett brede veien på mindre enn en time. Der Troll-ledningen og Oseberg-ledningen kommer i land.

Sånn omtrent 4000 innbyggere er det i Øygarden kommune. Man kan være ganske sikker på at det også er 4000 måker der. Noen av dem med bolig her ytterst, på nothuset. Her har de sine måketing, ser utover havet, drar ut etter mat. Krever sitt. Lager lyd. Det er den eneste lyden vi hører her ute denne augustdagen. Måkeskrik.

Vi kunne gått om bord i båten som bringer folk og fe til Hernar. Vi bør gjøre det en gang.

No ser eg atter slike fjell

Tidlig,tidlig starter vi hjemmefra, noen timers og endel mils kjøretur ligger framfor oss før vi kan sette oss på bussen fra Vassbygdi til Østerbø. Klokka har såvidt passert 09.30 når vi litt småhutrende får i oss ei skive og litt drikke før vi starter nedstigningen, fra Østerbø til Vassbygdi. En stipulert tur på 6 timer. Det er grått, men mannen, som stoler fullt og fast på yr-dott-no, sier at det ikke vil bli regn, ergo er det ikke regn det våte som kommer fra det grå.

Dette er en turistløype, noe vi merker, da det ikke bare er oss som har tatt turen. Vi er ikke vant til slikt, bortskjemte som vi er med å ha vår egen fjellheim nesten for oss selv. Det er smalt, trang og bratt, det er grønt, så grønt, og en utrolig frodig natur, full av voksende arter, både for den botanisk interesserte, og for den som kun er ute etter skjønnheten og opplevelsen av å være en del av storslått natur. Her er stein, bergheller, fosser, vann, elver, gamle gårder og støler. Her har det bodd folk.

Vi starter turen vår i 900 meters høyde, på ene øret hører vi elva, på det andre er det fuglesang. Går i egne tanker. Bratte fjellsider, elva langt under oss. En avstikker til grotta «Vetlehelvete» , et fascinerende syn, der vannet har gravd seg inn i fjellet. Fosser i fjellsiden, et fraflyttet bruk, enda et bruk, men det er i drift. Sinjarheim. Vakre gråsteinsmurer og tømmervegger. Det bittelille bruket  Almen med huset som er bygd innunder ei stor fjellblokk. Så stod det trygt, i det minste.  Videre langs elva til Belle øverst  i Vassbygdi. Sola har kommet fram, slik vi var lovet, vi varmes, både av sol og av vandringen.

Lauge seg i iskaldt elvevann. Ta av varme fjellsko, kjenne på stive legger.  Kjenne kroppen som lever.  Kjenne at 7 timer i fjellheimen har gjort godt.

Syrinfargen

Innerst inne i skykkjo har han fått plass, den gamle leksepulten til systra hans. Måttspist, men framleis med ein aldrande syrinfarge. Bonden ser på leksepulten og det rustne malingsspannet han er i ferd med å hive ut. Skal tru om det er nokre restar att her, tenkjer han. Lokket sitt hardt, og han er nær ved å gi opp, då det endeleg gjer etter, og han kan titte ned i spannet. Ei lukt stig opp. Umiskjenneleg maling. Han prøver seg fram med ein pinne, rører litt i den brune smørja på toppen, og der, der finn han syrinfargen. Nett som på leksepulten. Nett som på syrinbusken framom stoveglaset.

1975. Han hugser det. Systra mala leksepulten sjølv, og etterpå mala ho den gamle DBS-sykkelen. Han står der med spannet i handa og berre kjenner på seg at han må bruke restane. I augekroken ser han silotanken. Han prøver seg fram, stikk malerkosten han har funne ned i restane av det syrinfarga på botten av spannet. Maler. Det vert fint, tenkjer han. Skal tru om silotanken vil kle denne fargen?

Han får malt heile understellet. Syrinfarga. Han beundrer verket sitt, set tanken til traktoren og kjøyrer han ut på bøen. Der, mellom gule løvetann, står han, tanken med det syrinfarga understellet. Eg syklar forbi, undrar meg over fargekombinasjonen. Og synast han er vakker.

Luke 12 – Lys til nattsvart jord

Mongstad

Det lyser i stille grender, og et vakkert teppe av sølv har lagt seg over landskapet. Den blå timen er på sitt blåeste blå, skumringstime, og der ute på det sølvskimrende jordet står en kronhjort med sitt harem av fem koller. I den klare vinter, denne desemberdagen, er naturen nær og var, og jeg er på vei til den årlige julekonserten. Denne tradisjonelle, som bare vi kan skape. Vi som er til stede som syngende, musiserende og lyttende i denne lille landsens kirke. Den hvite, 70 år gamle trebygningen, på ingen måte bygd for de store anledninger, og på ingen måte bygd for klingende brass; tonene når ikke riktig ut i kirkerommet, de forsvinner bakover og opp i det lave taket over alterringen. De to tubaistene har satt seg inne i ringen, de liker seg ikke der, men det er trangt om saligheten i Guds hus når et brassband skal ta plass der framme.

Deilig er den himmel blå, synger koret. Ute har himmelen vært både blå og rosa denne ettermiddagen, nå er den svart, og ikke en stjerne er å se. Ingen julestjerne der oppe som lyser vei, men inne i kirken lyser det fra flere kandelabre, og lysene speiler seg i vindusrutene høyt oppe på veggen. Kirkebenkene er fulle av mennesker som ønsker å tilbringe en time sammen denne ettermiddagen, fordi det er tradisjon, og fordi tradisjoner for mange er viktig i førjulstida.

Det er bare her jeg kan klare å lytte til et amatørkor bestående av 20 sjeler som gjør sitt beste for å holde liv i gamle julesanger, og som med en ikke helt heldig engelsk uttale prøver seg på Love knows no borders. Sangen er fin, den, med noen akkorder som klinger godt, tross korets noe synkende toneleie. Det slår ikke feil, det er egentlig ganske sjarmerende, og jeg vet at han ved siden av meg ikke hører det jeg hører. Sikkert like greit det.

When you wish upon a star, klinger er en klar jentesopran, og like etter svever Amelie, den fabelaktige nedover Montmartre, i alle fall klinger Comptine d’un autre été fra pianoet, og et sus gjennom forsamlingen fordi disse jentene er så modige og flotte, de opptrer uten fakter. Et lite smil, og et lite bukk.

Deilig er jorden, synger vi. Det er et ønske at den skal være deilig, men hele jorden kan nok ikke klare å være deilig samtidig, det vet vi. Kriger pågår, og klimaet står overfor trusler som må bekjempes. Selv kan vi skimte Mongstad over fjorden, og like borte i svingen ligger Sløvåg med sine tanker som sprenges i lufta. Det er sårbart.

Men likevel kan vi innimellom se lys, se håp. Som her på en tradisjonell julekonsert med lokale aktører. Ingen julekonsertkjendiser å se, og de har vi heller aldri hatt på besøk her. Intet savn, forøvrig. Våre lokale sangere og musikere skaper en stemning som vi kjenner oss igjen i, og en klar jenterøst formidler Helene Bøksles Lys til nattsvart jord på forbilledlig måte.

Det har vært julekonsert. Vi går ut i svarte kvelden med lys innvendig.

Eg ønskjer deg, min ven…

IMG På bloggen Hjarteplass har Tøger Fimreite en fin liten bloggpost der han på sitt søte vis takker Velferdsstaten for å ha havnet der han har havnet. Hadde det ikke vært for Velferdsstaten, hadde Fimreite vært bonde der i Ytre Sognestrøk og gift med en tremenning i beste fall. Nå tror jeg jo forøvrig at det er litt tilfeldigheter med i bildet også, men utviklingen av velferdssamfunnet har hatt en del å si for hvordan folk fra bygdene har kommet seg opp og fram og ut, og kanskje tilbake igjen.

En annen mann jeg kjenner til kom seg ikke ut, kanskje ikke opp og fram heller, men han var likevel noe i heimbygda si. I en annen tid, i et annet liv, kunne Ola R. kanskje blitt noe annet enn bonde på Midtbøen. Han kunne fått skolegang og blitt skolemester, eller prest. Eller professor. Men han vokste opp i ei tid med minimal skolegang. En vinter med framhaldsskule og et agronomkurs var det han fikk etter omgangsskulen. Han gikk under navnet Professoren da han gikk for presten, fikk særdeles meget godt i kristendomskunnskap og oppførsel. Gutten hadde potensiale til mer, og bygdas prest ville ha ham ut i verden, men ingen penger var å oppspore, ikke uten at det ble tatt pant i gården. Ola R. vokste opp før vårt velferdssamfunn var et faktum, og mye av den grunn kom han seg ikke ut i verden. Men hva gjorde vel egentlig det? For vi som bor her vi bor, innerst inne i en fjordarm, på grensa til Sogn, skal være glade for at en mann, født i 1877, så verdien i kulturarven. For denne bonden, han var egentlig ingen bonde, opptatt som han var av helt andre kulturelle verdier. Han samlet ord og uttrykk, salmer og sanger, verselinjer og musikk. Han fikk kontakt med Universitetet i Bergen, og i Arne Bjørndals samlinger ligger i dag en fin arv etter Ola R. Denne arven blir nå registrert og systematisert av folkemusikere, og noe av dette fikk jeg og flere andre høre på en konsert denne uka.

En av sangene som er re-konstruert er en nydelig kjærlighetsvise. Det var bare det siste verset som var i samlingen til Bjørndal, resten av visa er hentet fra Telemark, men melodien er etter Ola R. Ola har nok meloden fra sin mor som har fått den fra sin mor, og som vanlig er i folketradisjonen, har den nok kommet rekandes på ei fjøl. Versene er usedvanlig vakre og vemodige, og melodien, ja den er så skjønn og var i versjonen jeg hørte så flott arrangert at jeg fikk frysninger. Jeg kan gjengi versene. Melodien blir ikke å høre før musikerne har fått penger nok til å gi ut plate.

Ei rose har eg sett uti ein blomehage
Det var den venaste som Herren Gud har laga
Di meire ho voks fram det fagre auka på
Og aller mest for meg som sjelda fekk ho sjå

Det var ei liti tid då eg fekke lov å gange
I mellom tre og frukt og blom med herleg ange
Men so blei hagen stengd eg fekk’kje koma inn
Det blei forbjode meg å sjå dei blomekinn

Det blei for meg i skjenkt O du som beiske skåler
Den eine drakk eg ut ho blanda var med tårer
Den andre drikke ut det orka ikje eg
Det har vel ingen tenkt kor vondt det er for meg

Hav takk for kvar ein gong min ven eg fekk deg kalle
Hav takk for kvar ein gong di hand eg fast fekk halle
Hav takk for kvar ein gong eg høyrde frå din munn
Takk for du elska meg so varmt den vesle stund

Eg ønskjer deg min ven så mange roleg netter
som linden den har løv og hattlen den har nøtter
som fuglen ut i lund og fisken ut i sund
som stjerner utan tal på himlens gledessal

Tilbake til Fimreite og hans bloggpost: Tøger dro ut og fant kjærligheten mange mil unna og har sikkert kommet seg både opp og fram, men ikke hjem igjen. En blanding av Velferdsstat og tilfeldigheter. Ola R fant kjærligheten noen kilometer fra stuedøra, og tilfeldigheter gjorde at dette var en god kjærlighet. Han mistet kona si ganske tidlig, men giftet seg aldri opp igjen, slik som var vanlig i de tider. På hennes gravstein skal det visstnok stå: Den dag kjem aldri at eg deg gløymer.

Eg ønskjer deg, min ven…. ein god dag!