Stikkordarkiv: Lokalhistorie

Vilt, vått og vakkert

mountain

Sommeren som forsvant. Jo, jeg tror den gjorde det. Den forsvant i regn og tåke og lave temperaturer, men sett ut fra navnet på de siste månedene, så har det visstnok vært en sommer. Tror likevel ikke at minnene om den består. Minnene overgår i alle fall ikke andre sommerminner. Det er litt synd, men neppe noe man kan gjøre noe med. En kan vel egentlig bare være glad for at det fremdeles er skifte i temperaturer og at været kan endre seg slik det gjør. Det blir galt den dagen det ikke gjør det, og vi har konstante temperaturer her oppe i nord. Da må nok også FrP innse at vi mennesker påvirker endringene i klimaet.

Men selv om sommeren så og si forsvinner i dårlig vær, kan man ikke grave seg ned. Har man to bein og en kropp som liker å klyve, og bor man slik til at det er kort vei til fjells, da er det bare å ikle seg fjellstøvler, ta på seg sekken og gyve løs. Noen av oss bor ikke i asfaltjungelen. Vi bor i det noen kaller distrikts-Norge, men for oss er det Oslo som er utkant. Oslo ligger utrolig krøkkete til.

Mine fjell ligger ikke krøkkete til, men mannen min, sportsidioten, har et noe krøkkete forhold til yr.no. Jeg har sagt han skal slutte å bry seg med værmeldingene, men han kan likevel ikke dy seg, og her en dag kunne han gledesstrålende fortelle om oppholdsvær og at nå var det dags for tur på Ådneburen. Nå er ikke jeg tung å be når det gjelder en tur til fjells, og hadde nok også tatt turen om han fortalte at det ville bli lett regn og overskyet, men det var dette påståtte oppholdsværet som gjorde at jeg ikke la regntøy i sekken. Det gjorde ikke han heller, og til alt overmål glemte han å legge matpakka i sekken også, så der gikk vi oppover i terrenget, og da regnet begynte å sile, ble det Wet T-shirt competition istedet for regnjakke, og noe bestigning av høy fjelltopp ble det ikke. Mye pga tåka som kom sigende, men også grunnet den glemte matpakka. Så det ble opp vakre og ville Meisdalen for vårt vedkommende, inn mot Høgestølen og Andvikesetra. Der ble det en rast med kaffekoppen, og jammensanten fant vi ikke en sjokolade der i sekken også.

Vilt, vått og vakkert. Det er slik det er her.

Ryk og reis, rik og raus

Ryk og reis – det er sommer, og Norge er ditt nærmeste ferieland. Rik og raus. Rik på gods og gull. Vi kan godt være rause og dele vår rikdom med andre. Rik på kultur, natur og opplevelser. Det skal vi også raust dele med andre. Med den lille hattebekledde japaneren, med den franske damen på høye hæler, med tyskeren i bobilen, med svensken på motorsykkelen, med dansken i campingvogna. Wenn jemand eine Reise thut, so kann er was verzählen, var det visst en som sa en gang. Drar du til Røros, vil du ha masse å fortelle etterpå, fordi Røros har mye å fortelle. Røros er rik og raus, og inneholder mye av det mange vil oppleve i ferien sin. Ikke hvis du er ute etter sol og varme, greske guder, bikinikledde damer og billig øl, selvfølgelig. Men hvis du tåler at været ikke bestandig er sommerlig (skjønt det kan være varmt på Røros også), hvis du kan tenke deg å vandre gatelangs å bare se, hvis du vil ned i gruvegangene, og hvis du er historie- og kulturinteressert, da er Røros et fabeaktig sted. Og så kan du tenke at det også er kulissene for Jul i Blåfjell. Og ikke minst kan du tenke deg An-Magritts strev der i Bergstaden.

rc3b8ros-8

Røros er et eneste stort kulturminne og står på Unescos verdensarvliste. Hele Bergstaden Røros er vernet, noe som omfatter omlag 400 trehus. 100 av disse husene er fredet.

bergstaden-zir

Bergstaden Zir. Les Falkbergets Den fjerde nattevakt. Om presten Sigismund som møter kjærligheten i den rødkledde kvinnen Gunhild, som trosser moral og konvensjoner. Der oppe i tårnet.

rc3b8ros-1

På Røros kan du gå rundt i gatene, titte på husene, titte inn av vinduene hvis du tør. Du går i et museum.

rc3b8ros-6

Langs-Stuggu / Løssi-Stuggu i Sleggveien.

rc3b8ros-3

Man kan gjerne ta seg en tur til Røros i begynnelsen av august. Da spilles det musikkteater på Slegghaugan, Elden. Ethvert sted med respekt for seg selv har et spel, og Elden bør oppleves i sommernatta.

Sees vi? Ryk og reis. Dra til Røros. Men før det, kan du se på flere utgaver av ABC i ord og bilder, både Petunias Rosenkrantztårn her i Bergen, og de andre innleggene fra de som følger ABC-turen.

Ved Nidelvens bredd

img_2647rosen Nidelven, stille og vakker du er, her hvor jeg går og drømmer. Drømmer om deg som jeg hadde så kjær, nu er det bare minner.

Den er både stille og vakker der den bukter seg fra Selbusjøen og ut i Trondheimsfjorden. Sant og si er det ikke så ofte jeg har gått der og drømt, slik det står i sangen. Det gjorde imidlertid han som skrev teksten. Han hadde visst kjærlighetssorg den gangen, en sommernatt i 1940 der han gikk gjennom Lykkens Portal og langs Marinen kanskje, på nedsida av domkirka. Med til historien hører at han fikk kjæresten sin tilbake. Kanskje ble de gift også? Tja, det kan vi sikkert finne ut av dersom vi leter oss fram til Oscar Hoddøs liv der i Trondhjem.
img_2649

Den gamle bybro er lykkens portal,
sammen vi seiler i stjernekorall.
Nidelven, stille og vakker du er,
her hvor jeg går og drømmer.

Å joda, det heter Trondhjem. Det er min barndoms og ungdoms by, og når jeg skal hjem, da skal jeg til Trondhjem.  Ettersom Trondhjem het Nidaros og ligger ved bredden av Nidelva og inneholder selveste Nidarosdoman, så blir denne posten mitt bidrag i serien ABC i ord og bilder denne uka.  For vi har kommet fram til bokstaven N.

maschius_big

Dette er Trondhjem anno 1674.  Det viser ingen stor by, men det er mulig å se at dette faktisk er Trondhjem. Elva bukter seg og den store domen – Nidarosdomen – den står der som et landemerke, slik den gjør i dag. Bildet viser byen og bebyggelsen før Cicignons byplan. Trangt, smale veiter og tett bebyggelse. Temmelig godt egnet for ildebranner, noe som til stadighet har hjemsøkt byen. Husene var av tre, de hadde nevertak og stod i rekker, litt fra hverandre med port imellom. Husrekkene ble brutt av to kirker, Frukirka og Domkirka. Byen bestod av småsamfunn som var sosialt sammensatt. Mot syd var byen dominert av embetsmenn og tjenestemenn, og i byens nordlige del bodde det kjøpmenn og kapitalister av utenlandsk hærkomst. I øst, langs elva, bodde det godseiere, og på Brattøra og vestover bodde det en tallrik gruppe av nordlendinger. Ute ved Sanden bodde det fiskere og sjøfolk, og fra Domkirka og ned til Ravnkloa bodde flere grupper håndverkere. Lengre mot øst bodde dagarbeiderne og fattigfolket. Så sier i alle fall kildene. Boka Trondhjem før Cicignon av Henry Berg, foreksempel.

img_2757

domen

Trondhjem, Trånnhjæm, Trondheim. Nidaros. Norges første hovedstad. Sagaen forteller at Olav Tryggvasson grunnla byen ved utløpet av Nidelva i 997, men arkeologiske utgravinger har påvist bosetning ved munningen av Nidelva lenge før 997.

Helgenkongen Olav Haraldsson – Olav den Hellige – ble gravlagt i Nidaros etter å ha falt i slaget på Stiklestad i 1030. Over denne graven har Nidarosdomen reist seg, og byen og domen ble plutselig et sted å dra til for pilegrimer.

Jeg prøver alltid å få med meg Olavsfestdagene i månedsskiftet juli-august. Dette er en festival, elller et festspill kanskje, som inneholder alt for enhver smak, kan man si, men med forankring i Olsok, Hellig Olav og Nidarosdomen. Hvert år er det marked i Borggården bak domkirka. Det kan være vel verdt et besøk, men man trenger ikke bruke penger der. Man kan ta en titt på ikoner, trønderkeramikk og urter fra Tautra, og man kan bivåne gjøglere og musikere.
img_2785

Og så kan man ta turen over Gamle Bybro. Ta en spasertur på Bakklandet. Gå langs Nidelvens bredd og se at stormannsgalskapen også har nådd Trondhjemmerne når det gjelder å bygge i strandsonen, ta en titt på den runde røde huset på hjørnet, Trondhjemsstudentenes hjem, og ta turen
På elgeseter bru, der fainn æ og du,
det vi leitt ætt i mange år
Vi skuill flyt på drømmen ,høgt over elvestrømmen,
itj drukne som flaskeskår
Vi har det, vi ska klar det

img_2768

Bakklainnet’s vakre Maja
hu’ e’ min hjærtens kjær.
Sjå a’ i dains på kaia
løsti’ i lyse klær.
Skjørte’ de’ flyg når fotan trør
trinnan så lætt mens hu’
smilan’ strør.
Bakklainnet’s vakre Maja
Hu’ e’ min hjærtens kjær.

img_2773

Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist ifra dæ,
at æ koinne finn på nokke slekt!
Når æ tænke på ka godt du ga’ mæ,
e de’ som æ læste dekt!
Trondhjæm, Trondhjæm, no æ rætt forstår dæ,
du min barndoms ailler største vænn!
Oindres på korless det går dæ,
ka som heinne einn,
aildri reise æ fra dæ igjæn!

Le Paysan des Fjords de Norvege

Paris, 1906. Sosiologen Paul Bureau har vært på Norgestur og skriver bok om sine inntrykk fra begivenhetsrike dager i Norge, våren 1904. Det Internasjonale Selskapet for Samfunnsvitenskapet har gitt Bureau oppdraget med å besøke bønder i Norge, og på sin 45 dagers tur besøker han gårder på Jæren, på Voss, i Nordfjord og i Trøndelag. Dessuten – den franske sosiologen besøker den kommunen jeg bosatte meg i for en del år siden. Helt nord i Hordaland, på grensa til Sogn. I boka Le Paysan des Fjords de Norvege forteller Bureau om dette stedet han har kommet fram til, etter en lang båttur.

Masfjorden er ein fjord av dei mindre, han ligg litt nord for Bergen, men trass i den korte avstanden treng ein sju timar for å koma fram, fordi den vesle dampbåten som trafikerer strekninga, må fyrst gjera tallause krokar om øyar og bukter som særmerkjer kysten.

Denne fjorden er ukjend av turistar. Den tyske reisehandboka Baedeker nemner ikkje Masfjorden, og jamvel ei stor mengd av folket i Bergen veit ikkje av han. Det er i høgda slik at dei som har høyrt namnet, knyter til det heller negative idear om ureinske og elende og eit folk som står attende i utvikling.

Likevel er det heilt naudsynt å vitja denne fjorden, slik som Abbed Wang (ved den katolske kyrkja i Oslo) seier, min reisefører og tolk på denne ferda. Det er her ein kan lære å kjenna dei sosiale tilstandar i det gamle Noreg best, fordi dei eldre levemåtane her enno er mest i hevd.

Masfjordnatur

Masfjordnatur

Dette er en del av fjorden Bureau besøkte. Bildene er tatt på ulike tidspunkt – tidlig vår og vinter – og viser fjorden innover mot Solheim og Matre, tatt fra mitt yndlingsfjell, Austefjellet. Fra Austefjellet har man 360 graders utsikt. På riktige godværsdager kan man se Fedje helt i vest, og ellers heter det seg at man ser sju kirkesogn herfra.  Austefjellet er 528 meter høyt, og jeg har det i syninga fra kjøkkenvinduet mitt.  Det ligger der og frister til bestigning, og selv om man vet at turen er hard, er utsikten fra toppen verdt strevet.  Har du lyst til å prøve, kan jeg godt være guiden din.

Vi må tilbake til Bureau.  Han og tolken hans har kommet fram til Sandnes med denne dampbåten, som på langt nær er noe luksusfartøy.  På kaien på Sandnes, som kun består av noen steinblokker, skal vi tro den franske sosiologen, blir de møtt av en bonde og datteren hans.  De skal ro dem inn til gården Bergsvik inne i fjorden.

Faren og dottera, ei sterk, blond, vakker og tekkeleg gjente, ror med kraft og dugleik, og i sju kvarter sit me og ser dei høge granittkollane til Masfjorden gli framom. Dei er ikkje så svært høge, men likevel er ein freista til å kalla dei fjell, fordi dei stupbratte fjellveggane og den tronge fjorden forsterkar inntrykket av høgd som dei gjev.

Fjellsidene er fullstendig nakne; av og til prydar nokre magre furutre det aude og nakne berget litegrann, men overalt elles er fjellet så hardt og snaudt at ikkje noko slags tre kan finna næring og leva i det….

For ei streng einsemd, for ei still natur og for ein isolasjon!

gunnarbuc3b8yra-og-sleire

Når ein går i land, merkar ein ikkje noko anna frå kaien enn bratte fjellveggar og hytta til husmannen som står på ein liten flate oppe på eit høgt nes. Ein kjenner ein byrgskap som går heilt til hjarta, når ein veit at trass i eit lende som ser såleis ut, har ein familie her funne leveveg ved sine henders arbeid midt i dette kaos.

150 meter over stranda stengjer granittfjellet for alt med sine bratte steinvegger, berre geita kan kliva oppetter her…. På toppen av fjellet er dei glatte overflatene endå naknare: dette er viddene, granittøydemarka, der ikkje anna gror enn lav og nokre urter her og der

seterhuset1

Stølen (sætra) er ikkje noko anna enn fjellheimen med sine veldige aude strekningar som er oppskorne av vatn og elvar med reint vatn. Elvane er av ulik storleik og strøymer som perleband i alle leiar. Lav, mose, lyng finn vokstergrunnlag til å leva på fjellgrunnen. Det er på eine sida råmen av regnet og på den andre den milde varmen som den høge solgangen som sumaren alltid vil gje. Fordi beiteviddene er utan grenser, og ein let kyr og sauer gå heilt fritt, finn dei rikeleg næring, mog stølen er eit uunnverleg hjelpemiddel på ein norsk gard.

Det er fjellene og naturen som for meg gjør denne plassen til et sted å slå seg ned. Det, og de gode oppvekstvilkårene som finnes for ungene. Men det kan bli for innestengt. Det kan bli for trangt. Både psykisk og fysisk.
Masfjordnatur

Solnedgang i Masfjorden, juni 2008.  Bildet er tatt fra kabelferja som trafikkerer strekninga Masfjordnes – Duesund.  Den tar 5 minutter, og egentlig skulle det vært ei bro over fjorden.  Ferje gjør at man på en måte har portforbud enkelte deler av døgnet.

Masfjordnatur

Tidlig morgenstund, parti fra Sandnes over mot Arekletten på nordsida av fjorden.

Dette var mitt bidrag til ukas ABC i Ord og bilder.  Ukas bokstav er M, og hva passet vel bedre enn et lite glimt inni denne trange fjorden, Masfjorden.  Den er jo faktisk ikke så trang da.  Det tar ca 1 1/2 time til Bergen, men det rare er jo at det er lengre til Masfjorden fra Bergen enn fra Masfjorden til Bergen, hva nå det kan komme av.  Jeg skulle likt å lese hele boka til Bureau.  Det jeg har tatt med her, er en liten del fra hans besøk på gården Bergsvik i Masfjorden, et av de mest velholdte brukene.  Riktig vakkert er det der.  Reisebeskrivelsen er oversatt av Johannes Gjerdåker og er å finne i årboka Fjon frå fjell til fjord, gamalt og nytt frå Masfjorden, nr. 4, hausten 1994.

Besøk Petunias ABC-blogg og finn flere M.

Det sku bo folk i Husan

11

Det sku bo folk i Husan, Husan e som folk. Folk træng Hus, og Hus træng folk. I aill si tid. Jeg tror den er slik, sangen jeg prøver å lete etter. Jeg tror det er Kari Bremnes som synger den. Eller sang den. Av en eller annen grunn tenkte jeg først på Nordnorsk Visegruppe, men jeg tror det må være feil.

Husker dere Bjurra? Jeg har boka stående en eller annen plass i hyllene, eller kanskje den ligger i en kasse. Bjurra er en barnebok skrevet av Odd Hjort-Sørensen, og i 1970 ble det laget en film basert på denne boka. Filmen har vært vist i fjernsynet en del ganger. Her finner vi Henki Kolstad sammen med sin kjære filmhustru Inger Marie Andersen sammen med en hel haug unger fra en internatskole i Oslo. De reiser til et nedlagt fiskevær i Lofoten og får det (nesten) på fote igjen, med grunnlov og kommunestyre og president.

Jeg trenger ikke dra til Lofoten for å finne noe nedlagt. Jeg kan dra til gård nr 17 Holsnøen og bruk nr 1. Slik det står nå, har det stått siden siste bruker døde i 1980. Her står det et gårdshus, en flor og det som på lokal dialekt kalles for ei skykkje. Jeg tror gårdshuset skriver seg fra 1800-tallet, og det er nok opprinnelig bygd som en enkeltbredd lemstove med midtgang. Ei stue på hver ende, et kjøkken og en gang i midten. Loftslemmen er muligens delt i tre, med to sovelemmer og en ganglem. Trappa går opp fra kjøkkenet, eller fra gangen. Det er høy grunnmur, og det ble ganske vanlig fra slutten av 1800-tallet. Da får man full høyde i kjelleren uten å grave ut for mye, og man kunne sette inn vindu og få lys inn.

Bygningsmiljøet rundt et gårdsbruk bestod tidligere av flere ulike bygninger:

Til ein bondeheim høyrde mange serskilde bygningar: Heimehusi, flor og løda, smalhus, geithus, hestestall, vedskytja, eldhus, smidja, kvernhus, naust, garnhus, sjøbud, vårflor, sæter, kalvhus (til sumarbruk), og endeleg potetkjellar, ein murd kjellar med jord ikring og berre ei liti dør, og eit hol i taket, som vart stengd når kulden kom.

Matrikeltakst 1723:

Holsøen. Landsk. 1/2 L. S. 1/2 Td. Malt. Opsidderen eier og bruker alt med Bøxel. Intet Sætter. Lit Furuskoug til Stour og ringe Brendefang. 1 flomqvern. Ligger ved Søen 6 3/4 Mil fra Bergen. ringe kornart dog schels letvunden. Saar Havre 3 Td., afler 9 Td. Føder 9 Kiør, 5 Ungnød, 18 Faar. Matrikeltaksten 2 pd. 6 Mk. Smør. Lever alene af Qvegets afling.

Dette er mitt bidrag i ukens ABC. Det sku bo folk i Husan. Ja, jeg mener det bør bo folk i Husene. Slike bruk som dette bør man kunne ta vare på, om det så er bare som et landsted. Det er veldig idyllisk på denne plassen, akkurat i dag, med strålende solskinn og en eng dekket av hvitveis. Det har nok likevel ikke vært særlig idyllisk å drive gårdsbruk på Vestlandet. Dette bruket er ikke drevet siden 1980, men det er store planer om et natursenter her. Jeg håper noe slikt kan gå i orden. Det er spennende framtidsvyer.

Flere bidrag i kategori H finnes hos Petunia.

Kilder:  Masfjordboka 1995 og Sefrak registreringsrapport nr 7 fra Fylkeskonservatoren i Hordaland.

Gammelt og moseGrodd i Grønt og Grått

mosegrodd-3

Saar 6 Td., høster 20 Td. Føder 22 Nød, 24 Faar. Korskirkens Prestebol, Bergen, allernådigst beneficeret. Ligger ved Søen, maadelig jordart, men tungvunden, ligger lenge indefrossen om vinteren, som saaledes forbyder baade ind- og udfart. ei nogen herlighed, men lidt Bierke- og Furuskov til Brende og husfornødenhed samt en liden flomqvern hvermed Gaarden ikke mer end selfhjulpen er. Udgifter 10 Rdl., 4 Mk. 8 4/5 Sk.

Dette er utdrag fra en  prøvematrikel fra 1721.  Gården, som den gang bestod av to bruk, er en typisk vestlandsgård, et småbruk.  Litt skog, litt fiske og noen smaler (sau).  Ut på 1800 tallet ble det utskilt flere bruk, og her, på et av brukene, strevde Henrikka fra morgen til kveld.  En forsommerdag i 1896 døde hun i en alder av 28 år.  En relativt ung dame får man si, men hun hadde rukket fire barnefødsler, hun hadde sett to av barna dø,  hun hadde blitt enke og hun hadde giftet seg igjen.  Som så mange ekteskap inne i fjordarmene, var vel dette andre ekteskapet et fornuftsekteskap kanskje, ettersom det ble inngått vel et halvt år etter den første mannens død.  En gård måtte ha en bonde og ei kjerring måtte ha en mann til å forsørge seg.  Etter Henrikkas død satt en 25 år gammel bonde igjen med to små barn.  Også han giftet seg på nytt, vel et år etter den første konas død.  Sikkert av fornuft det også, ettersom barn måtte ha ei mor, en mann måtte ha ei kone, og en gård måtte ha ei gardkjerring.

Gårdsbruket ligger der den dag i dag.  Det er til salgs, men eier får visstnok ikke selge. Det har kommunen bestemt, forstår jeg.  Bygningsmessig er ikke bruket særlig pent. Det er lenge siden det har bodd folk her, og du skal være svært nevenyttig for å kunne sette i stand gårdshusene.  Men det går nok for dem som ikke har så alt for mange tommeltotter.

Helt nede ved vannet vokser det noen svære grantrær. De kaster store skygger og ødelegger på en måte vegetasjonen og skogbunnen. Dette fører til lite vekst av andre arter i området; mosen får vokse, og den legger seg som et lag over steiner og røtter. Dette skaper en litt trolsk stemning. Her ligger det også et naust, et forfallent stykke trekonstruksjon. Naustet inneholder derimot ingen båt, kun noe gammelt sjøbruksmateriale og flere lag saueekskrementer. Det er vel dette som kalles til nedfalls og søkk i saman, kanskje, slik som i skigardsvisa, men der er skigarden mosegrodd og grå. Her er naustet til nedfalls og søkk i saman.  Gammelt og moseGrodd,  Grønt og Grått. Men som et minnesmerke der det står. Naustet har fått selskap av ei bu som også er i ferd med å falle ned. Oppe ved gården er det gravd ut en jordkjeller, og ved den falleferdige floren står en slipestein. Det er stille her, og man kan la tankene gå tilbake til en tid som var en gang.

Så du Henrikka her?  Du kan tenke at hun er her.  Inne i jordkjelleren, eller en tur ned til naustet.  Hun måtte slenge fra seg sinkbøtta.  Bonden har sjøl slipt en ljå der på slipesteinen.  Du ser det nok, hvis du bare tenker deg om.

Hvis du vil fortsette å være i Gammel stemning, kan du jo lese en historie om båtbygging jeg har skrevet ned, og som er å finne på Båtportalen. Der finner du også flere historier om båtbyggertradisjoner og livet i litt eldre tid.

Dette var bidraget mitt i ABC-serien der vi denne uka har kommet til bokstav G.  Mitt bidrag har jeg kalt Gammelt og moseGrodd i Grønt og Grått.  Flere G-bidrag finner du her.

Kilde:  Masfjordboka 1995

Påskeskyss

buss

Treng du skyss? Eg har hatt min siste tur, seier du? Kor har du det frå? Eg står her enno. Det er ei stund sidan nokon kjøyrde med meg. Når sant skal seiast har eg vel stått her ei stund. Det brann, skjønar du. Eg veit ikkje heilt korleis det gjekk til. Før kjøyrde eg ungane til og frå skulen der inne på Dalsøyra, men så, for nokre år sidan, blei eg buss for slike vaksne ungdomar som skulle på køntrifestival. Mykje fest, men eg kjøyrde dei så fint fram og attende.

buss-2
Eg har hatt mange turar. Den siste gjekk til Dale. Men som du ser, har eg farta andre stader enn i Sogn. Eg har vore på Hardangervidda. Og i utlandet, til og med. Heilt til Ålborg. Skal tru det var korpsungar eg kjøyrde på da.

Bilkyrkjegard, seier dei dette er. Eg står no her. Det er mogeleg eg framleis kan gje frå meg eit tut.

vinner-fotosafarilogo Jeg har vært på Fotosafari. Du finner flere som er på Fotosafari hos Petunia.

Den ytterste nøgne ø

fedje-i
Fedje. Uttales Feie. Dere kjenner til Fedje, vel? Ubåt og oljesøl fra MS Server. Denne ytterste nøgne ø med omlag 600 innbyggere, og det kan være at noen av dem er gråsprengte også, og underlige kanskje.  Man ønskes i alle fall velkommen til Fedje kommune, landsbyen i havet. Eller som en tidligere kollega der ute, Fruen fra Havet, sier: Ei helsing frå Fidjiøyane.

Jeg tok turen til Fedje her i uka som var. Ferja går noen ganger per døgn. Etter kl 21.20 sånn omtrent er det portforbud, noe det ofte er her ute i distriktet der Tides ferjeruter bestemmer. «Kom deg hjem i tide», tror jeg nok slagordet til Tide er, eller burde være. Du har ikke sjans til å komme deg hverken fram eller tilbake, med mindre du tar din egen båt. Det bør ikke være en liten robåt. Turen over til Fedje kan gå i oppover og nedoverbakke selv om det er vindstille. Nordsjøens storm fra den ene dagen kan komme til dette farvannet dagen etter og gi seg uttrykk i monsterbølger.

Turen til Fedje tar ca 25 minutt. Dersom du skal ha deg en kaffe, må du ha penger klar. Stakkars ambulansepersonellet – de fikk seg ikke kaffe de, enda de hadde kjørt helt fra Bergen og var sikkert kaffetørst. De hadde bare kort, og MS Fedjefjord tar ikke kort. Jeg skrapte sammen 54 kroner og fikk meg kaffe, lefse og hotdog. Jeg kunne like godt latt være. Jeg var på bøljan blå, og hot-dogen hadde mer lyst til å komme ut igjen.

fedje-ii
Fedje kyrkje er av mur. Det er ikke så rart, all den tid øya ikke er så veldig bevokst. Her er det så treløst at de må importere ved, og i tidligere tider har de brukt torv til brensel. Kyrkja er pen, synes jeg. Den er ikke ruvende, men da det ikke er så mange andre høye bygninger på Fedje, er det denne som vises.  Helt fra Masfjorden øst for Fedje kan man på klarværsdager få øye på Fedje kyrkje dersom man har klatret opp på et utkikkspunkt.  Vinduene i kirka har et nydelig grønnskjær, og gråsteinsmuren rundt er vakker. Den ble vigsla i 1941, men det har vært kirke på Fedje siden 1600-tallet.
fedje-iii

Her i januar leste jeg at siste fiskebåten var forsvunnet fra Fedje. Men dette er da vitterlig en fiskebåt, er det ikke? Det skal vel forstås dit hen at det ikke blir drevet kommersiell fiske og fangst fra Fedje lenger. Det er vel ganske synd, og ganske rart også. Holmene ligger jo der ute i sjøen, og fisk er det vel flust av. Fra nå av drives det kun hobbyfiske.  Hm… Jeg er ikke sikker på at jeg liker den tanken så godt.  Ikke at jeg har tenkt meg inn i noe fiske- eller fangstyrke, men jeg synes det er synd at tidligere hovednæringer i et samfunn forsvinner.  Det gjør noe med samfunnet når primærnæringene bygges ned.

fedje-iv

Fedje er nok ikke stedet du vil slå deg ned dersom du er av den urbane typen.  Det er vel heller ikke stedet du vil slå deg ned dersom du er ute etter sol og bad.  Og dersom du er et vintermenneske som liker deg i skibakkene, kan du vel også si farvel til ei framtid på Fedje.  Men de har flerbrukshall der med kinosal og badebasseng.  Og jammen har de ikke spinning og volleyball.  Og kor og korps.  Butikk og post og bank er det også.  Eget NAV-kontor, og det kontoret er meget bra.  Folk som føler de trenger noe bedre saksbehandling kan ringe de gode menneskene på Fedje og hilse fra meg.

fedje-vi

Ferja på vei mot land, og der på ferjekaien står en hel delegasjon med rådmann og ordfører i spissen.  Å, nei, det var nok ikke meg de skulle møte.  De skulle nok ta ferja over til fastlandet, til Austrheim, og så skulle de kanskje videre på et eller annet møte.  Jeg er her også i embeds medfør og håper på å bli møtt på kaien, og der kommer han som skal møte meg.  På sykkel, av alle ting.  Nå er det ikke lange strekningen til dit vi skal, og det er godt med en spasertur etter humpete ferjeoverfart.  Og det blir jo rene trafikkaoset på veien fra ferja når ambulanse, postbil, varetransport og privatbiler skal av, og der kommer sannerlig snøplogen også.  Det var dagens rushtrafikk.

Fedje.  Egentlig kunne man ha plassert hele befolkningen i ei høyblokk der på kaien.  Med butikker og slikt i første etasje, sjukeheim i andre, offentlige kontor i tredje og så resten av folket pent plassert i husvære oppover i blokka.  Praktisk, men akk så kjedelig.  Nei, jeg vil ikke bo på Fedje, men jeg anbefaler en tur.  Både i storm og stille.

Å bli bergenser – If you can’t beet them, join them

10-åringen hevder hardnakket at hun er halvt bergenser og halvt trønder. Hun er i alle fall ikke stril, selv om hun pr. definisjon skulle vært det, oppvokst som hun er i Nordhordland.  Strilene er de som kan ro til Bergen på en dag.  De fleste robåtene på strilelandet ligger dårlig vedlikeholdt i gamle naust, dersom de ikke gikk på bålet for en mannsalder siden.  Strilene har sluttet å ro og har i stedet kjøpt seg cabincruisere og seilbåter og kommer seg til Bergen i løpet av et par timer, dersom de bor helt nord i fylket.  Strilene er de som kommer i disse hvite vidunderne sine på fine sommerkvelder og sitter der i alles påsyn i sine hvite plasstoler og drikker vin de har kjøpt på polet i Knarvik.  De legger ikke igjen penger i Bergen når de kan nyte medbrakt på eget båtdekk.  Strilene er de som ikke bor i Bergen, altså de som bor i Austevoll, Sund, Fjell, Øygarden, Fedje, Austrheim, Radøy, Meland, Askøy, Os, Fusa, Samnanger, Osterøy, Vaksdal, Lindås, Masfjorden og Modalen.

img_3948

Før var de striler de som bodde i Åsane og Fana også, men fordi Bergen ønsket å bli større enn Trondheim kommune, karret de til seg en del nabokommuner på begynnelsen av 1970-tallet.  I Fana bor det derfor ingen strilen lenger, bare rikinger.

Om striler sier Wikipedia:

Strilane var rekna for å vera annleis enn byfolk. Ein typisk stril kunne peikast ut på kleda og på talemålet strilamål, som klart skilde og skil seg frå bergensk. Urtypen av stril var sagt å vera liten av vekst, tettvaksen og med svært lange armar. Armlengda kom seg av all roinga. Av strilar fanst typar som «havstril», «mjølkestril», «bygningsstril» og «fjordstril». Kategoriseringa kom av kva strilane dreiv med, og kvar dei budde.

Og om striler sier Ikkepedia:

Striler er alle personer som bor utenfor bompengeringene i Bergen.
Slostril er de som kommer laaaaaangt utenfor Bergen, gjerne ved grisgrendte strøk ved kysten. Alle Bergensere kaller mennesker de ikke liker for striler, untatt Mons Ivar Mjelde, som er Branns trener. Striler må ikke ses på som sterile, det betyr noe helt annet. Ein stril er ein person som køyrar traktor frå dei er 16. Har minst ein Jhon Deer kjeldress i skapet.

Eller som sønnen sier:

Jeg ser det med en gang jeg kommer med bussen over Nordhordlandsbrua.  De henger langt etter i klesstilen her.  Og bruker alt for mye stylingmidler i håret.

Sier han, guttongen, som går på videregående i byd’n, bor i hytten vår i Sandviken et sted, og som er så langt fra en moteløve det går an å bli, kledd som han alltid er i treningstøy.  Men kameratene, de er bergensere og stammer fra Landås og Sandviken og Bønes og Starefossen og rundt omkring.  Bergensere, som sier jei og mei og ikke og kirken og hytten og jenten.  Bergensere med mor fra Bodø og far fra Stavanger.

img_3950

Noen er erkebergensere.  Jeg vet ikke helt hva det vil si.  Jeg har hørt om erkeengelen Gabriel, og Erke, han gamle blånissen i Blåfjell.  Erkeengel betyr «den øverste engelen».  Erkebergenser må da bety «den øverste bergenseren».  Det er mulig de øverste bergenserne er de som bor på oversiden av byen.  Da er man jo litt over de andre.  Og det er visst også finest å bo på oversiden av byen.  På Nattlandsfjellet, foreksempel.  Der bor de absolutt rikeste og de med høyest utdannelse.  Kanskje heter de von Erpekom og Kroepelin også.  Eller Grieg.  I Loddefjord, derimot, der bor Ronny og Johnny, for der er det størst kriminalitet og flest på sosialstønad.  Skal vi tro levekårsundersøkelsen da, og det bør vi jo, bygd på fakta som slike undersøkelser visstnok er.

Noe er krampebergensere også.  Det er de som krampaktig holder fast på det bergenske.  Jeg vil tro man finner noe av dette blant det erkebergenske folkeslaget, men mest av alt tror jeg man finner det blant utflytta bergensere, de som tar ens ærend over fjellet i november for å skaffe skikkelig pinnekjøtt.  Krampebergenseren har ellers fått en fantastisk definisjon i en alle tiders kronikk i Bergens Tidende:

Ein liten, men plagsam, underkategori innan alle de tre gruppene ovanfor, er krampebergensarane. Dei ser Bergen som sivilisasjonens (?) vogge og legg stor vekt på å markere sin bemerkelsesverdige identitet overfor oss andre. Dei snakkar triumferande om strilar og andre mindreverdige, har ein flaum av referansar til det bergenske: Markens bataljon, bekkalokk (?) Madam Felle, Knøsesmauet, Peddien og Pesen, bergenserne, flaggtoget og Fisketorget. (De feimus fishmarket). Og deira unike fraseologi og veremåte.

Skarre – r er veldig bergensk.  Skal du prøve deg på bergenskdialekt, må du i alle fall klare skarre – r. For å få til lyden må du la drøvelen vibrere mot den bakerste delen av ganen. Du tror du får det til, men du kan lett bli tatt i juks.  Trøndere, sånn som meg, har lett for å la r-en vibrere litt for mye.  Det skal du ikke.  Jeg har derimot blitt en mester på å imitere gamle damer i Kalfaret.  Da biter du tennene sammen mens du snakker, lager en aldri så liten skarre-r, er fiiin i målet med jei og mei og sei, og du er nesten bergenser.

img_3953

For ordentlig bergenser kan du visstnok ikke bli så lenge du ikke er født på en tinntallerken i Marken eller deromkring.

Du kan likevel bli en nesten-bergenser. Hvis du vil det, kan du følge Bergen Kommunes råd – eller 7 steg for å bli en ekte bergenser.

Meld flytting til Bergen. Det er om mulig det enkleste. Også bidrar du til noen skattekroner ekstra.
Lær deg nystemten. Reis deg, hold deg på brystet og syng, gjerne med regnvann i munnen – jeg tog min nystemte Citar i Hænde, Sorgen forgik mig paa Ulrikens Top…
Bli venn med regnet. Bare la vær å sutre, ta på deg oljehyret og plask deg gjennom byen.
Finn en strategi for hvordan du skal overleve patriotismen. If you can’t beet them, join them.
Lær deg bergenske ord og uttrykk. Gåmann, gosjamei, boss, belite, månebedotten………
Dette bør du aldri si: Buekorps bråker, trønderbart er stilig……..
Kjenn byfjellene. Alle 7.

img_3954

Det kan vere eg va’ ani bekkalokket, men eg belite meg ikkje, for eg va ute for å hive bosset, då fekk eg øye på madammens daier.  Gå mann, knall i padden!  Hon sto der, med løvangen, helt mådebedotten.  Hallaien, ka’ det går i, kjusa meg, for itt syn.