Romanlesing blir det ikke mye av denne jula.  Jeg har nemlig funnet meg en historiebok.  Lokalhistorie.  Denne er ført i pennen av en egoistisk høy-på-pæra-prest fra mere urbane strøk.  Han slo seg ned som prest her inne mellom fjord og fjell på slutten av 1800-tallet.  Her ble han kjent med bondefolkets seder og skikker, og dette har han da skrevet ned i en tykk bok gitt ut på Mallingske Bogtrykkeri i Kristiania 1921.  Mellom linjene kan vi lese at denne kommunen ikke var fullkommen før denn presten inntok kirken og lot bygge prestegården, som etter hans formening var «kanske den i hele landet smukkeste og fuldstændigst bebyggede prestegaard».  Han var stor i ord, denne prest.  Sin egen tid som prest kaller han for kommunens «reisningstid». 

Jeg blar fram og tilbake i boka og finner små epistler vel verdt lesing.  Ettersom vi er midt i jula tenkte jeg å dele noen Juleskikke fra gamle Dage som er nedtegnet i denne boka.  Først tar vi for oss ølet.

«Blandt de vigtisgste  forberedelser var dog brygningen av øllet.  Det var en æressak at ha dette godt, hvilket i de fleste tilfælde vilde si, at det var sterkt berusende, saa det evnet at gaa til hodet.  At brygge godt øl var en kunst.  Som en hemmelighet gik det i arv fra far til søn.  En hovedbetingelse under brygningen for at øllet skulle blive godt var, at, naar maltet var kommet i «filsaaen» for at gjære, maate det være dørgende stilt i huset. Naar øllet skulde haves fra filsaaen og paa tønderne, kaldtes dette at «skoke op», og da maatte man bære «skokedryk» til alle sine naboer forat disse kunde prøve, om øllet var blit godt.  Men saa skulde den, som kom med skokedrykken trakteres, og var der nu flere naboer, som brygget paa samme tid, saa fik man skokedryk i kross, saa det hele blev et drikkelag».

Vi får si som Hans Rotmo i Vårre Jul:  Vi skjønt at brukbart maltøl va ei ære.

Forfedrene her inne i fjordene var også overtroiske, og for å holde seg unna Julereien og de underjordiske var det en hel del saker man måtte passe på.

«Juleaften maatte enhver Ting saavel udenfor som i Husene være paa sit rette Sted, Alt ordnes og Veiene ryddiggjøres, hvorsomhelst der laa Noget tvert over en Vei maatte det skaffes bort for at Juledrogen eller Julereien kunde drage uhindret frem sin Vei.  Juleaften, før eller da det begyndte at skumre maatte dog især iagttages følgende:  At et Kors blev sat paa enhver Dør saavel i alle Udhusene som i Vaaningshuset, enten med Tjære, eller skaaret med en Kniv.  Et Stykke Staal maatte bindes paa Hestens Hals.  En Sigd sættes i Kornstaalen.  En Ljaa i Høstaalet.  En Øxe i Fjøsen ved Florsdøren.  Et Gevær over Stuedøren.  En Øxe ved Sengen.  Alle disse Staalsager maatte blive i uforandret Stilling til Kyndelsmesse».

Tatt i betrakning at Kyndelsmesse var 2. februar, var det fryktelig lenge å ha øksa stående ved senga.  Vi får håpe de hadde ei øks til slik at de fikk hugd opp veden.  Jeg må medgi at jeg har glemt å henge opp geværet over stuedøra dette året.

Så var det tid for å vaske seg.

«Fremdeles blev der Juleaften, da Dagens Sysler vare forbi, heldet varmt Vand i et stort Kar, almindelig en Bryggesaa, i hvilket alle Husets Folk, efter at have klædt sig nøgne, skulde bade og laue sig; ofte vare flere Personer ad Gangen i Karret, dog naturligviis hvert Kjøn for sig, først Mand – saa Kvindekjøn, og tilslut maatte Hund og Kat luttres og renses i samme Skjersild.  Efter denne Affære iførte Enhver sig rene Klæder, fik sig en Skaal Øl og en Dram Brændeviin».

Det var vel Mand man skulle være i gamle dager.  Da fikk man i alle fall det reneste vannet å bade i.  Jeg vil egentlig ikke tenke på hvordan vannet så ut etter at den siste Kat hadde blitt renset.

Jeg sier ellers «skål» og ha ei riktig så fin romjul.  Jeg feirer jula med nyinnflytting i WordPress som mine faste lesere kanskje legger merke til etter hvert.

2 Comments on En Jul i gamle Dage

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *