Vilt, vått og vakkert

mountain

Sommeren som forsvant. Jo, jeg tror den gjorde det. Den forsvant i regn og tåke og lave temperaturer, men sett ut fra navnet på de siste månedene, så har det visstnok vært en sommer. Tror likevel ikke at minnene om den består. Minnene overgår i alle fall ikke andre sommerminner. Det er litt synd, men neppe noe man kan gjøre noe med. En kan vel egentlig bare være glad for at det fremdeles er skifte i temperaturer og at været kan endre seg slik det gjør. Det blir galt den dagen det ikke gjør det, og vi har konstante temperaturer her oppe i nord. Da må nok også FrP innse at vi mennesker påvirker endringene i klimaet.

Men selv om sommeren så og si forsvinner i dårlig vær, kan man ikke grave seg ned. Har man to bein og en kropp som liker å klyve, og bor man slik til at det er kort vei til fjells, da er det bare å ikle seg fjellstøvler, ta på seg sekken og gyve løs. Noen av oss bor ikke i asfaltjungelen. Vi bor i det noen kaller distrikts-Norge, men for oss er det Oslo som er utkant. Oslo ligger utrolig krøkkete til.

Mine fjell ligger ikke krøkkete til, men mannen min, sportsidioten, har et noe krøkkete forhold til yr.no. Jeg har sagt han skal slutte å bry seg med værmeldingene, men han kan likevel ikke dy seg, og her en dag kunne han gledesstrålende fortelle om oppholdsvær og at nå var det dags for tur på Ådneburen. Nå er ikke jeg tung å be når det gjelder en tur til fjells, og hadde nok også tatt turen om han fortalte at det ville bli lett regn og overskyet, men det var dette påståtte oppholdsværet som gjorde at jeg ikke la regntøy i sekken. Det gjorde ikke han heller, og til alt overmål glemte han å legge matpakka i sekken også, så der gikk vi oppover i terrenget, og da regnet begynte å sile, ble det Wet T-shirt competition istedet for regnjakke, og noe bestigning av høy fjelltopp ble det ikke. Mye pga tåka som kom sigende, men også grunnet den glemte matpakka. Så det ble opp vakre og ville Meisdalen for vårt vedkommende, inn mot Høgestølen og Andvikesetra. Der ble det en rast med kaffekoppen, og jammensanten fant vi ikke en sjokolade der i sekken også.

Vilt, vått og vakkert. Det er slik det er her.

Fjellblogging, moteblogging og andre bloggegreier

Noen moteblogger. Andre fotoblogger, eller matblogger, eller bokblogger, eller driver med beautyblogging, eller politikkblogging. Enkelte babyblogger, hundeblogger og makramèblogger. Andre igjen er rekvedbloggere. Noen er bare i feel-good-modus, andre er så sinna at fresinga kommer gjennom skjermen, de sinnablogger og tror de får venner. Meg får de ikke som venn.

Er det bare meg, eller er det flere som synes det er rart at begrepet «fjellblogging» ikke har slått like godt an som – ja – vi får like god si ordet – «moteblogging»? Et enkelt googlesøk, og jeg finner omlag 84 sider på «verdsveven» som inneholder ordet fjellblogging. Ved å studere dette nøyere, er det de samme sidene som går igjen flere ganger, og til slutt viser det seg at det bare er 21 treff. Et av treffene inneholder det eksakte ordet fjellblogging, og det er det jeg selv som står for.

Går vi derimot til ordet moteblogging får vi et treff på 16500. Det er egentlig ingen tvil – jeg har funnet opp et nytt ord, og skal heretter bruke dette som kategori i alle postene fra fjellturene mine.

Du er ikke interessert i fjellturene mine, sier du. Nei, nei, men det er en av mine hobbyer da, og den er like mye verdt den hobbyen som andre hobbyer. Jeg kunne ha korpsblogget for den del. Eller mammablogget. Fjellturer er hobby og en del av et godt liv, slik som fashion er. Eller dippedutter og duppeditter av alle slag. Frøken Makeløs moteblogger denne uka. Hurra for det, for hun har jammen teket, og Hilde Marstrander har en sabla god moteblogg, og den har jeg tenkt å følge nærmere. Selv prøvde jeg meg også på moteblogging, men i motsetning til de andre damene har jeg liksom ikke helt teken. Butikken i min lille post er kanskje heller ikke er helt i stil med dagens mote. Moteblogginga førte meg derimot inn i en verden som er noe ukjent. Interessant er den likevel.

Ved å innøføre dette nye fjellbloggingbegrepet vil det kanskje få en oppsving på «verdsveven», slik det fortjener, mener jeg, på lik linje med annen blogging. Foreløpig finner du fjellbloggingpostene mine under «ut på tur», men de vil snart få en ny kategori.

Jeg vet det er flere som fjellblogger der ute, og på mitt søk over selve begrepet fant jeg Bridgehill, Linnèa, Ingrids Verden og I oppoverbakke med Liv Janne og Steffen. Førstnevnte er en meget god turkamerat her inne i min bloggverden, de tre andre bloggene er nye for meg. Jeg er ganske sikker på at vi er flere fjellbloggere der ute. Fjellblogging er godt for sjela. Og gjør så uendelig godt i kroppen. Fjellet altså, det er det som gjør godt i kroppen, og i sjela. Og etterpå er det ikke så verst å blogge om det, og så blir man kjent med en verden utenfor egen stuedør.

Sensommer 797 moh.

Fra stuevinduet mitt har jeg utsikt til et spesielt fjell. Fjellet har et helt flatt platå og er godt synlig langt utenfor kommunens grenser. Fra vest eller nordvest ligner det ei kiste, og det er vel derfor det har fått navnet Ådnebrukistå, på folkemunne Kisto, eller Ådneburen. Et gammelt sagn sier at Vestlandets store kjeltring, Gjest Bårdsen, hadde seg en tur forbi Ådneburen. Han bar på tjuvgods, et skrin med sølv, sies det, og det gjemte han i ei ur på sørsida av fjellet. Når sola står akkurat i sør, skinner den rett i nøkkelhullet på skrinet, og da blinker det i sølv over Ådneburen. For skrinet ligger der fortsatt. Ingen har funnet det.

Siste dag i agust har vi en flott tur opp til fjellets topp. Stien er godt synlig, men har bratt stigning. Deler av stien er hellelagt og innimellom finner vi trapper som gjør stien lett og god. Etter stigninen brer dalen seg utover, og her finner vi flere støler som er godt vedlikeholdt.

Denne dagen er det ikke stølene som er målet for turen, men de er verdt et besøk. Et særtrekk ved byggeskikken her inne var en spesiell type sammenbygde sterbuer der to eller flere bruk hadde hver sin del av seterbua. Dette var en måte å spare materialet på i et trefattig område. Av samme grunn har også seterbuene en eller flere vegger av stein.

Det merkes at høsten er på veg. Den sparsommelige vegetasjonen på fjellets topp har fått mer karakteristiske høstfarger, men lenger nedover dalen er det fortsatt grønt, og blåbærene er søte og ikke vassne slik de er i lavlandet.

Målet for turen ligger 797 moh. Det karakteristiske fjellet har gjennom tidene vært et godt seilingsmerke for sjøfolket, og det blir sagt at det er blitt brukt som navigasjonsmerke like siden vikingtiden. Det er dette som får meg til å føle meg så liten her jeg står på fjellets topp. Jeg er bare en del av historien, jeg fødes, lever og dør. Fjellet står her til evige tider slik det har stått. Isen lå en gang over dette fjellområdet. Med issmeltingen oppstod dette landskapet med dette fjellet. Jeg ser det hver dag. En gang i blant får jeg stå på toppen. Det er den delige friheten.

Sommerstemning 1843 moh.

Med mindre du ser slik ut, tar du deg tid til å nyte denne turen opp på Norges tak. Det gjorde vi, i strålende solskinn og en gradestokk som viste høy sommerlig temeperatur hele veien til topps. På toppen – 1843 moh – var det 14 deilige grader, og slitne damer med øm muskulatur hadde godt av en ullgenser og ei lue på toppen av kroppen. Og en god hvil. For vi hadde brukt 4 timer opp, og da sier jeg opp, for her går det bare en vei. Rett og slett opp. Opp til Skålatårnet, og et vakkert syn over Jostedalsbreen.

Og så bar det ned igjen, etter inntak av kalorier som måtte til for å klare nedstigningen. For nå var det rett utfor, ned gjennom steinura og over snøen. Føttene kjentes som bly, og det jeg ønsket meg der og da var skygge, noe jeg absolutt ikke fant, langt over tregrensa som vi var. Men til slutt, etter langt og lenger enn langt, kunne kroppen lauges i elva som rant fra fjellets topp. Og med stolthet kunne vi se opp mot breheimen, og tenke at der, der har vi vært. Turen anbefales alle som sikter mot toppen.

Å, jeg vet en seter II

Kom, mai, du skjønne, milde, gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn.
Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne gad jeg i marken gå!

Det er mai, og måneden har vist seg fra sin aller beste side i år. Lyse kvelder gjør at vi kommer oss ut på tur, både treningsturer uten kamera og rolige turer til fjells med kamera og kaffe i sekken. En ny seter står for tur i kveld; den ligger mer bortgjemt og for seg selv inne i skogen. Som alltid blir jeg i undring over at seterhuset er bygd her, på ei myr, omkranset av lauvskog, men skjønner jo etter hvert at svaret er så enkelt som at skogbeltet er høyere enn for over 100 år siden. Kulturlandskapet gror til der det tidligere var både hogst og beiting. Det er synd, men et vanlig fenomen i tiden vi lever i. Det er ikke lønnsomt å drive skogen, det er ikke lønnsomt å drive med dyrehold, særlig ikke på små vestlandsgårder.

For meg er natur og kultur sterkt knyttet sammen. Jeg har stor respekt for de menneskene som slo seg ned i karrig natur og klarte å drive et gårdsbruk, og jeg føler en nærhet til disse menneskene når jeg beveger meg både ute i naturen, og inne i seterhuset. Mye penger å rutte med, hadde de nok ikke, de som satte opp denne stua, men gården de eide der nede i vika, har opp gjennom tidene vært en av de mest veldrevne her inne i fjordene. I dag benytter jeg sjansen til en tur inn i stua, og se hva mitt øye skuer! Et strykejern – ikke noe å prøve på hvit lin, en kaffekvern – sikkert en stund siden kaffen kvernet der, en seng – den innbyr ikke til den dype søvnen, bestikk – jaha, ikke særlig apetittelig, en ukjent tregjenstand på en krok. Hva kan dette være?

Kveldens tur når sin ende oppe ved en varde, og fra denne varden kan vi skue ut over fjorden. En god avslutning på turen før nedstigningen.


Fjeldtoppens sølvblege Skjær
Viser, at Maanen er nær;
Over de samlede Graner
Skyerne svæve som Svaner.
Snart vil blide
Straaler glide
Over al den Herlighed, Du aner.
(En Vaar-Nat, Johan Sebastian Welhaven)

Myrulla

Myrulla på Lomtjennmyrene
Hans Børli

myrull-i3

Skulle jeg, mot formodning
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
– Jeg har sett noe
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel.

myrull-ii1

Jeg har sett myrulla bløme
på Lomtjennmyrene

myrull-iii1

heime på jorda

Mitt smultronstelle

Etter en tur i skogene på Hedemarken i pinsen, og med kjøretur via den frodige Lærdalsdalen, over Filefjell og ned til flatbygdene, finner man at Norges natur er mangfoldig. Hvert sted har sitt særpreg; det er dramatiske og barske fjell, det er dype og mørke skoger, det er idylliske badeviker, det er fruktblomstring og det er så-tid hos storbonden. Selv går jeg der i fjellet og blir bergtatt og betatt, gang på gang. Jeg kan gå i det samme terrenget, og jeg blir stadig like imponert. Hva som gjør meg imponert er ikke godt å vite. Dette er jo ikke menneskeskapt. Dette er istid og erosjon, det har bare blitt slik det er. Og slik har det ligget. I uendelige tider. Og slik skal det ligge. I uendelige tider.
Oi – her har det vært mennesker på ferde! Noen fant det en gang for godt å demme opp vannet. Her har bonden båret stein på stein, og slik har demningen og brua oppstått. Kanskje for å holde på plass fisken i vannet? Kanskje for at det skal være mere vann i vannet og mindre i elva? De må jo ha hatt en tanke bak, for jeg kan nemlig ikke tenke meg at bonden her oppe i dalen gjorde dette av ren og skjær lyst, på hobbybasis. Det hadde han nok ikke tid til. Det han ikke visste, bonden, var at for oss nålevende mennesker er dette er en fin rasteplass. Vannet smaker himmelsk, slik det nok alltid har gjort.
«Derfor eg fann millom Bjørkar og Bar i Vaaren ei Gaata; derfor det Ljod i den Fløyta eg skar, meg tyktes at graata.» (Vaaren, Aasmund Olavsson Vinje)

«Undrer mig på, hvad jeg får at se over de høje fjælde? Øjet møder nok bare sne; rundt omkring står det grønn træ, vilde så gjerne over; tro; når det rejsen vover.» (Over de høje fjælde, Bjørnstjerne Bjørnson)

«No livnar det i Lundar, no lauvast det i Lid, den heile Skapning stundar no fram til sumars tid.
Det er vel fagre stunder, når vaaren kjem her nord, og atter som eit under nytt liv av daude gror.» (Vaarsong, Elias Blix)
Dagens første turmål, 569 meter o.h.
Dagens andre turmål, 660 meter o.h.

«Aa nei for Himil rein og klaar! Aa sæle meg, no er det Vaar! No spelar Liv um Land og Strand; aa sæle meg, at upp eg vann! Aa nei, for Dag vaar Herre gav! So skirt um Fjell, so svalt i Hav! So linn ei Luft, so høgt um Haug! Og dette sæle Solskinslaug!» (Vaardag, Arne Garborg)

Å, jeg vet en seter

Ikke med så veldig mange «gjeter». Ikke en «gjet» å se i mils omkrets, og det kan forsåvidt være helt greit, for geita har det med å følge etter i hælene på deg, og noen kan være ganske innpåslitne også. Men altså ikke en eneste geit, ingen sau, ikke en hoggorm en gang. Bare tørt føre, stålende sol, en helt vanlig torsdag ettermiddag, måneden er mai, og gradestokken viser nære innpå 20 grader. Det er da man sier adjø til jobben, får på seg fjellskoa, kjører et lite stykke, og fjellet er vårt. Bare vårt. Helt innerst i dalen, før man begynner klatringen til det fjellet jeg ikke var på i dag, finner vi stølene. En helt liten landsby med støler er det som ligger der på rekke og rad. Alle restaurert og alle i bruk, selv om man ikke støler lengre. Ut på sommeren vil det kry av sau her inne, og tar du turen en sommerdag, kan du bli invitert både på kaffe og vafler og en god prat. Etter mange regnværsdager på rad vil elva gå i store stryk nedover, men i dag er den stille. Og stille er det også her oppe. Stille og fredelig, tankene får lufte seg og kroppen får den mosjonen den trenger en torsdag ettermiddag i mai.

Vårkvelden

Gå ut og møt våren!

Inntrykkene fra denne vårkvelden fikk jeg fra en topp med utsyn langt ut mot havet. Med en appelsin, en kaffekopp og ro i sjel og sinn.

Solen gjør at landskapet rundt får en merkelig farge.

Helt der ute ligger Fedje. Og utenfor der – havet. Og enda lenger der ute – plattformer. Og helt til slutt – England. Man føler seg litt liten i denne store verden av hav og himmel.

525 moh.

img_0211.jpg

I 525 meters høyde kan jeg skue over sju kyrkjesokn. Kirkene på hvert et nes er små hvite trekirker, bygd av bygdefolket langt tilbake i tid. Lengst ute kan jeg i det klareste klarvær så vidt skimte kirka på Fedje, og helt ute der fjord er i ferd med å gå over til hav, skimtes Eivindvik. Ingen av disse kirkene kan i målestokk og utseende måle seg med naturens egen katedral. Fra denne toppen, Austrefjellet, kan jeg se inn i Stølsheimen, katedralen skapt av naturen selv. Det er topp på topp, stein på stein. Det er milvis av urørt landskap. Turen opp til Austrefjellet går i ulendt terreng, skogen består av furu i alle former, og brake (einer), dessuten lyng og noe lauvskog. Stien er opptråkket og merket med turlagets røde pinner. Før var dette et geitetråkk. Når bøndene finner ut at det ikke er lønnsomt med geit lenger, blir også kulturlandskapet seendes ut deretter. Bonden på nærmeste bruket har derfor skaffet seg geit igjen, og selv om dette kun er geitehold på hobbybasis, så vil geitene etterhvert holde stien i hevd og plukke med seg litt lauv på sin vei til fjells. Så får det bare være at vi fjellvandrere får følge av ei geit på turen oppover.

img_0204.jpg

Natur og kultur er to vikige ingredienser i mitt liv. Det er en sterk opplevelse å få lov til å stå der i høyden å skue utover. Man føler seg så uendelig fri, og jeg vet ikke – kan jeg si at jeg er takknemlig? Kan jeg si at jeg er takknemlig over at jeg klarer å komme meg til topps; at det ikke koster meg noe rent formmessig. Når jeg står der vet jeg at jeg kan møte 2008 i relativt god form. Men det er jo ikke derfor jeg er takknemlig, liksom. Jeg er vel mer takknemlig over at jeg bor i et land som kan skilte med slik natur, og at det faktisk bor mennesker i disse utkantene. Det er ikke alle som flytter til urbane strøk. Vi har denne flotte naturen rett utenfor stuedøra, men skulle likevel likt å dele den med flere. Vi skulle likt at flere fant gleden ved å bosette seg noen timer fra byen og at vi var flere som holdt liv i bygde-Norge.

img_0208.jpg

Natur og kultur. Naturens katedral og de små trekirkene. Takknemlighet. Jo, jeg har det utmerket der jeg står i høyden og skuer utover. Den nærmeste lille trekirke er bygd i 1845. Her var jeg på konsert lørdag kveld. Hva de har tenkt, bøndene som bygde kirka, det vet jeg ikke. Jeg vet ikke om de visste hva akustikk var, men at de har bygd en kirke med den mest fantastiske akustikk, det skal være sikkert. Denne lørdagskvelden får vi oppleve musikk på høyt nivå utøvd av de reneste amatører. Storslagen brass-musikk, rolig jazz, svensk folkemusikk og varsom korsang. Diktlesing. En kveld der du kommer i den rette «tenke-tilbake-på-året-som-gikk»-stemninga. Og igjen dette med takknemlighet. Det at vårt lille bygdesamfunn ennå kan dette med dugnadsånd. At vi får til denne romjulskonserten år etter år.

Jo – natur og kultur. Det gir et liv med innhold og mening.