Stikkordarkiv: Fjellblogging

No ser eg atter slike fjell

Tidlig,tidlig starter vi hjemmefra, noen timers og endel mils kjøretur ligger framfor oss før vi kan sette oss på bussen fra Vassbygdi til Østerbø. Klokka har såvidt passert 09.30 når vi litt småhutrende får i oss ei skive og litt drikke før vi starter nedstigningen, fra Østerbø til Vassbygdi. En stipulert tur på 6 timer. Det er grått, men mannen, som stoler fullt og fast på yr-dott-no, sier at det ikke vil bli regn, ergo er det ikke regn det våte som kommer fra det grå.

Dette er en turistløype, noe vi merker, da det ikke bare er oss som har tatt turen. Vi er ikke vant til slikt, bortskjemte som vi er med å ha vår egen fjellheim nesten for oss selv. Det er smalt, trang og bratt, det er grønt, så grønt, og en utrolig frodig natur, full av voksende arter, både for den botanisk interesserte, og for den som kun er ute etter skjønnheten og opplevelsen av å være en del av storslått natur. Her er stein, bergheller, fosser, vann, elver, gamle gårder og støler. Her har det bodd folk.

Vi starter turen vår i 900 meters høyde, på ene øret hører vi elva, på det andre er det fuglesang. Går i egne tanker. Bratte fjellsider, elva langt under oss. En avstikker til grotta «Vetlehelvete» , et fascinerende syn, der vannet har gravd seg inn i fjellet. Fosser i fjellsiden, et fraflyttet bruk, enda et bruk, men det er i drift. Sinjarheim. Vakre gråsteinsmurer og tømmervegger. Det bittelille bruket  Almen med huset som er bygd innunder ei stor fjellblokk. Så stod det trygt, i det minste.  Videre langs elva til Belle øverst  i Vassbygdi. Sola har kommet fram, slik vi var lovet, vi varmes, både av sol og av vandringen.

Lauge seg i iskaldt elvevann. Ta av varme fjellsko, kjenne på stive legger.  Kjenne kroppen som lever.  Kjenne at 7 timer i fjellheimen har gjort godt.

Føling i fjellet

En rolig søndag, en søndag som skapt for føling i fjellet. Vi skal 3,5 km rett opp, til toppen der oppe, 600 meter, eller kanskje 800 meter, over havet. Hvem bryr seg, liksom. Vi skal i alle tilfelle opp. Over bare berg, over tregrensen. Vi skal der oppe kunne skue ut over Masfjordfjellene, inn i Gulen, ut mot Fedje, og ut til der vi kan skimte en plattform. Vi skal kunne føle at sommeren er på vei. Vi skal vite at dette er en av mange fjellturer denne sommeren.

~ Jeg har sett noe som er hvitere enn vingene dine, Gabriel. Jeg har sett myrulla bløme på Lomtjennmyrene. Heme på jord ~

namba sita

Namba sita. Ditt sjette bilde i din sjette mappe, sa han til meg, Daxeé. En utfordring altså. Nå var det vel hans matfar som la ordene i munnen på denne unge mann, et menneskeår i mars, men hele sju hundeår. Namba sita, sier jeg, for denne hund slår til med italiensk, og da kan jeg like gjerne slå til med swahili, tenker jeg, sånn for likevekten. Og her sitter jeg og leter i mappene mine, lytter til The Smiths, som bare er noe av det fineste som finnes, og ser ut på et snødekt landskap, i dag 18 april i dette herrens år 2010, to dager før jeg selv fyller år, for nte gang.

Men det var dette bildet da. Min sjette mappe er fra april 2009, og mitt sjette bilde viser også et snødekt landskap. Dette landskapet er i fjellheimen, i de nordre fjordarmer av Hordaland. Det var en slik speilblank dag, og vi hadde en firetimers tur i deler av et vakkert fjellområde, mitt nærområde. Det var i slutten av april, det lå ennå snø i nordhellingene, småbjørka ventet fortsatt på sine grønne musører, men sola varmet, og det var vel like før de spratt ut. Bildene mine ligger der i mappa si, og er i det hele tatt ikke publisert på blogg. Jeg hadde vel på det tidspunktet også en del annet å gjøre, tenker jeg, for siden har aktiviteten på denne blogg gått nedover og nedover. Jeg vet derimot at aktiviteten i fjellet var stor, så om jeg ikke blogget, ble det en del turer der i høyden. Og det blir det i år også.

(Jeg skulle kanskje utfordre noen også, men gjør det ei, fordi jeg selv har hatt vansker med å følge opp de utfordringer jeg har fått. Huff!)

Vinterens endelikt

Jeg erklærer vinterens endelikt og vårens komme. Riktignok er ikke lammene sluppet ut på bøen enda, og museørene er ikke kommet på bjørka. Påskeliljene vil fortsatt bruke en uke eller to på å vokse seg store og fine, og varmen er det også så som som med. Men snøen er borte, all den fine, hvite, som lå der fra desember og i hele tre måneder. Alt forsvant her nede i lavlandet med et lite fingerknips, et lite pust av en fønvind og noen solstråler , litt vestlandsk regn, og vips, borte vekk. Jeg erklærte vinterens endelikt den dagen jeg kjørte i grøfta, den eneste dagen med grusomt føre. Det er to uker siden.

I går så jeg vårens første sommerfugl, er riktig så prektigkledd en, men visstnok svært ør og svimmel, den for omkring som skulle den forte seg før livet ebbet ut. Helt umulig å få den til å sitte stille slik at det kunne bli et bilde eller to. Og jeg har sett tysker i båt. Stående. Det er et vårtegn uten sidestykke. Riktignok har jeg heller ikke noe bilde av det, så man får bare se tyskeren for seg, der han står, uten redningsvest, med hatt og fiskestang, mitt i ei lita jolle. Fisk får han også, ingen fare for det.

Derfor – med bilder av våren på netthinnen, og noen i kameraets linse, erklærer jeg vinterens endelikt og hyller vårens komme.

Vilt, vått og vakkert

mountain

Sommeren som forsvant. Jo, jeg tror den gjorde det. Den forsvant i regn og tåke og lave temperaturer, men sett ut fra navnet på de siste månedene, så har det visstnok vært en sommer. Tror likevel ikke at minnene om den består. Minnene overgår i alle fall ikke andre sommerminner. Det er litt synd, men neppe noe man kan gjøre noe med. En kan vel egentlig bare være glad for at det fremdeles er skifte i temperaturer og at været kan endre seg slik det gjør. Det blir galt den dagen det ikke gjør det, og vi har konstante temperaturer her oppe i nord. Da må nok også FrP innse at vi mennesker påvirker endringene i klimaet.

Men selv om sommeren så og si forsvinner i dårlig vær, kan man ikke grave seg ned. Har man to bein og en kropp som liker å klyve, og bor man slik til at det er kort vei til fjells, da er det bare å ikle seg fjellstøvler, ta på seg sekken og gyve løs. Noen av oss bor ikke i asfaltjungelen. Vi bor i det noen kaller distrikts-Norge, men for oss er det Oslo som er utkant. Oslo ligger utrolig krøkkete til.

Mine fjell ligger ikke krøkkete til, men mannen min, sportsidioten, har et noe krøkkete forhold til yr.no. Jeg har sagt han skal slutte å bry seg med værmeldingene, men han kan likevel ikke dy seg, og her en dag kunne han gledesstrålende fortelle om oppholdsvær og at nå var det dags for tur på Ådneburen. Nå er ikke jeg tung å be når det gjelder en tur til fjells, og hadde nok også tatt turen om han fortalte at det ville bli lett regn og overskyet, men det var dette påståtte oppholdsværet som gjorde at jeg ikke la regntøy i sekken. Det gjorde ikke han heller, og til alt overmål glemte han å legge matpakka i sekken også, så der gikk vi oppover i terrenget, og da regnet begynte å sile, ble det Wet T-shirt competition istedet for regnjakke, og noe bestigning av høy fjelltopp ble det ikke. Mye pga tåka som kom sigende, men også grunnet den glemte matpakka. Så det ble opp vakre og ville Meisdalen for vårt vedkommende, inn mot Høgestølen og Andvikesetra. Der ble det en rast med kaffekoppen, og jammensanten fant vi ikke en sjokolade der i sekken også.

Vilt, vått og vakkert. Det er slik det er her.

Det ER ingen skam å snu

(SundayChallenge, Monicas Fotomorro, uke 33)

På toppen var det omtrent 20 meter sikt og rundt oss pisket regndråper harde som haggel. Kanskje det var haggel? Jeg vet ikke. Jeg hadde tatt på meg jakke og lue og la inn det siste giret for å nå mål. Ikke noe tid å snakke om. Rett og slett ingen personlig rekord. Det var bare om og gjøre å komme seg ned igjen de 3,4 km man hadde stavret seg opp.

IMG_5497

Motbakkeløp er visstnok den nye farsotten. Det er ett eller annet som trekker når man velger å legge i vei det forteste man er god for oppgjennom fjellheimen for å nå en topp. Og av en eller annen grunn trosser man vær og føre. Egentlig er det helt sykt, og man burde heller tatt til vettet, særlig når dagen inneholder regn, regn og atter regn. Samt tåke. Og nesten 0 grader på toppen.

Dette var en dag der man brøt fjellvettreglene. I alle fall fire av dem. Vi som la ut på denne turen, var heldigvis ganske godt trent, vi hadde også meldt fra hvor vi var på vei, vi gikk ikke alene og vi trengte ikke kart og kompass da løypa var merka. Grave oss ned gjorde vi heller ikke. Da var det bedre å komme seg ned til mat og varm drikke på grendahuset.

Men – viste vi respekt for været og værmeldingen? Det tror jeg nok ikke. Hva gjorde vi egentlig der opp i tåkeheimen?

Lyttet vi til erfarne fjellfolk? Jeg prøvde å fortelle meg selv at dette var helt på tryne, men jeg ville ikke høre på det øret. Hadde det ikke vært for startnummeret, hadde jeg nok lyttet bedre og blitt hjemme.

Var vi rustet mot uvær og kulde selv på denne relativt korte turen? Skal vi ikke alltid ta med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever? Ja, på en dag som denne burde vi alle hatt en ryggsekk med utstyr, men for mange var det om å gjøre å ha det lettest mulig.

Vend i tide. Det er ingen skam å snu. Akkurat. Det var det jeg tenkte der opp. Snu. Bare snu. Men det gjorde jeg ikke, og det kan være like greit, for jeg fikk tredjeplass i min klasse.

———-

Dette var mitt ukebilde, og et bevis på at fjellet kan være lunefullt. Flere SundayChallenge finner dere her.

Fjellblogging, moteblogging og andre bloggegreier

Noen moteblogger. Andre fotoblogger, eller matblogger, eller bokblogger, eller driver med beautyblogging, eller politikkblogging. Enkelte babyblogger, hundeblogger og makramèblogger. Andre igjen er rekvedbloggere. Noen er bare i feel-good-modus, andre er så sinna at fresinga kommer gjennom skjermen, de sinnablogger og tror de får venner. Meg får de ikke som venn.

Er det bare meg, eller er det flere som synes det er rart at begrepet «fjellblogging» ikke har slått like godt an som – ja – vi får like god si ordet – «moteblogging»? Et enkelt googlesøk, og jeg finner omlag 84 sider på «verdsveven» som inneholder ordet fjellblogging. Ved å studere dette nøyere, er det de samme sidene som går igjen flere ganger, og til slutt viser det seg at det bare er 21 treff. Et av treffene inneholder det eksakte ordet fjellblogging, og det er det jeg selv som står for.

Går vi derimot til ordet moteblogging får vi et treff på 16500. Det er egentlig ingen tvil – jeg har funnet opp et nytt ord, og skal heretter bruke dette som kategori i alle postene fra fjellturene mine.

Du er ikke interessert i fjellturene mine, sier du. Nei, nei, men det er en av mine hobbyer da, og den er like mye verdt den hobbyen som andre hobbyer. Jeg kunne ha korpsblogget for den del. Eller mammablogget. Fjellturer er hobby og en del av et godt liv, slik som fashion er. Eller dippedutter og duppeditter av alle slag. Frøken Makeløs moteblogger denne uka. Hurra for det, for hun har jammen teket, og Hilde Marstrander har en sabla god moteblogg, og den har jeg tenkt å følge nærmere. Selv prøvde jeg meg også på moteblogging, men i motsetning til de andre damene har jeg liksom ikke helt teken. Butikken i min lille post er kanskje heller ikke er helt i stil med dagens mote. Moteblogginga førte meg derimot inn i en verden som er noe ukjent. Interessant er den likevel.

Ved å innøføre dette nye fjellbloggingbegrepet vil det kanskje få en oppsving på «verdsveven», slik det fortjener, mener jeg, på lik linje med annen blogging. Foreløpig finner du fjellbloggingpostene mine under «ut på tur», men de vil snart få en ny kategori.

Jeg vet det er flere som fjellblogger der ute, og på mitt søk over selve begrepet fant jeg Bridgehill, Linnèa, Ingrids Verden og I oppoverbakke med Liv Janne og Steffen. Førstnevnte er en meget god turkamerat her inne i min bloggverden, de tre andre bloggene er nye for meg. Jeg er ganske sikker på at vi er flere fjellbloggere der ute. Fjellblogging er godt for sjela. Og gjør så uendelig godt i kroppen. Fjellet altså, det er det som gjør godt i kroppen, og i sjela. Og etterpå er det ikke så verst å blogge om det, og så blir man kjent med en verden utenfor egen stuedør.

Sensommer 797 moh.

Fra stuevinduet mitt har jeg utsikt til et spesielt fjell. Fjellet har et helt flatt platå og er godt synlig langt utenfor kommunens grenser. Fra vest eller nordvest ligner det ei kiste, og det er vel derfor det har fått navnet Ådnebrukistå, på folkemunne Kisto, eller Ådneburen. Et gammelt sagn sier at Vestlandets store kjeltring, Gjest Bårdsen, hadde seg en tur forbi Ådneburen. Han bar på tjuvgods, et skrin med sølv, sies det, og det gjemte han i ei ur på sørsida av fjellet. Når sola står akkurat i sør, skinner den rett i nøkkelhullet på skrinet, og da blinker det i sølv over Ådneburen. For skrinet ligger der fortsatt. Ingen har funnet det.

Siste dag i agust har vi en flott tur opp til fjellets topp. Stien er godt synlig, men har bratt stigning. Deler av stien er hellelagt og innimellom finner vi trapper som gjør stien lett og god. Etter stigninen brer dalen seg utover, og her finner vi flere støler som er godt vedlikeholdt.

Denne dagen er det ikke stølene som er målet for turen, men de er verdt et besøk. Et særtrekk ved byggeskikken her inne var en spesiell type sammenbygde sterbuer der to eller flere bruk hadde hver sin del av seterbua. Dette var en måte å spare materialet på i et trefattig område. Av samme grunn har også seterbuene en eller flere vegger av stein.

Det merkes at høsten er på veg. Den sparsommelige vegetasjonen på fjellets topp har fått mer karakteristiske høstfarger, men lenger nedover dalen er det fortsatt grønt, og blåbærene er søte og ikke vassne slik de er i lavlandet.

Målet for turen ligger 797 moh. Det karakteristiske fjellet har gjennom tidene vært et godt seilingsmerke for sjøfolket, og det blir sagt at det er blitt brukt som navigasjonsmerke like siden vikingtiden. Det er dette som får meg til å føle meg så liten her jeg står på fjellets topp. Jeg er bare en del av historien, jeg fødes, lever og dør. Fjellet står her til evige tider slik det har stått. Isen lå en gang over dette fjellområdet. Med issmeltingen oppstod dette landskapet med dette fjellet. Jeg ser det hver dag. En gang i blant får jeg stå på toppen. Det er den delige friheten.

Sommerstemning 1843 moh.

Med mindre du ser slik ut, tar du deg tid til å nyte denne turen opp på Norges tak. Det gjorde vi, i strålende solskinn og en gradestokk som viste høy sommerlig temeperatur hele veien til topps. På toppen – 1843 moh – var det 14 deilige grader, og slitne damer med øm muskulatur hadde godt av en ullgenser og ei lue på toppen av kroppen. Og en god hvil. For vi hadde brukt 4 timer opp, og da sier jeg opp, for her går det bare en vei. Rett og slett opp. Opp til Skålatårnet, og et vakkert syn over Jostedalsbreen.

Og så bar det ned igjen, etter inntak av kalorier som måtte til for å klare nedstigningen. For nå var det rett utfor, ned gjennom steinura og over snøen. Føttene kjentes som bly, og det jeg ønsket meg der og da var skygge, noe jeg absolutt ikke fant, langt over tregrensa som vi var. Men til slutt, etter langt og lenger enn langt, kunne kroppen lauges i elva som rant fra fjellets topp. Og med stolthet kunne vi se opp mot breheimen, og tenke at der, der har vi vært. Turen anbefales alle som sikter mot toppen.

Å, jeg vet en seter II

Kom, mai, du skjønne, milde, gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn.
Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne gad jeg i marken gå!

Det er mai, og måneden har vist seg fra sin aller beste side i år. Lyse kvelder gjør at vi kommer oss ut på tur, både treningsturer uten kamera og rolige turer til fjells med kamera og kaffe i sekken. En ny seter står for tur i kveld; den ligger mer bortgjemt og for seg selv inne i skogen. Som alltid blir jeg i undring over at seterhuset er bygd her, på ei myr, omkranset av lauvskog, men skjønner jo etter hvert at svaret er så enkelt som at skogbeltet er høyere enn for over 100 år siden. Kulturlandskapet gror til der det tidligere var både hogst og beiting. Det er synd, men et vanlig fenomen i tiden vi lever i. Det er ikke lønnsomt å drive skogen, det er ikke lønnsomt å drive med dyrehold, særlig ikke på små vestlandsgårder.

For meg er natur og kultur sterkt knyttet sammen. Jeg har stor respekt for de menneskene som slo seg ned i karrig natur og klarte å drive et gårdsbruk, og jeg føler en nærhet til disse menneskene når jeg beveger meg både ute i naturen, og inne i seterhuset. Mye penger å rutte med, hadde de nok ikke, de som satte opp denne stua, men gården de eide der nede i vika, har opp gjennom tidene vært en av de mest veldrevne her inne i fjordene. I dag benytter jeg sjansen til en tur inn i stua, og se hva mitt øye skuer! Et strykejern – ikke noe å prøve på hvit lin, en kaffekvern – sikkert en stund siden kaffen kvernet der, en seng – den innbyr ikke til den dype søvnen, bestikk – jaha, ikke særlig apetittelig, en ukjent tregjenstand på en krok. Hva kan dette være?

Kveldens tur når sin ende oppe ved en varde, og fra denne varden kan vi skue ut over fjorden. En god avslutning på turen før nedstigningen.


Fjeldtoppens sølvblege Skjær
Viser, at Maanen er nær;
Over de samlede Graner
Skyerne svæve som Svaner.
Snart vil blide
Straaler glide
Over al den Herlighed, Du aner.
(En Vaar-Nat, Johan Sebastian Welhaven)