Kategoriarkiv: Bloggeblogg

Visualize yourself

Now you might find it odd that I haven’t mentioned anything in here about the actual subject you are writing about! Does it matter? If you create a post with 1) a captivating headline, 2) a unique personal view 3) a personal risk, 4) an entertaining spin through 5) words that sing, won’t that be a joy to read? Of course it would because you’ve crafted a perfect blog post!

Dette skriver Mark Schaefer på bloggen socialmediatoday. Her lister han opp fem elementer for den perfekte bloggpost, og mye av dette tenker jeg selv når jeg blogger eller leser andres blogger.

Tittelen er det første du ser, sier han. Få den fengende. Deretter er det viktig å få til en personlig stil, ikke etterlign, vær deg selv, ekte og menneskelig. Folk vil tilbringe mer tid på og med bloggen din hvis de liker skrivemåten og skrivestilen din. Svett litt. Til slutt vil ordene synge (hadde det vært så lett), underhold og vær overraskende.

Vidder er fine greier, skal jeg si deg. Kan en bloggpost bidra til viddevandring, er jeg tilfreds

Det sier Ståle bak bloggene Ståles Safari, Daxiania og Skrift. Ståle er flink til å leke med ord, synes jeg, og det er leken jeg på mange måter er ute etter når jeg leser blogger. Leken og undringen. Klarer skribentene å få fram dette, selv i en alvorstung eller informativ bloggpost, så blir jeg glad og tilfreds. Slik er det også med Aslaug bak bloggen AnaMe. Korte, litt stakkato setninger, korte poster, som munner ut i en youtubevideo. Hennes opplevelse der og da som illustrers med musikken. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd Aslaug snakker slik, men det gjør hun jo ikke.

Jeg har nettopp sendt inn min liste over kandidater til Tordenbloggen 2010. Alle 10 kandidater på den listen oppfyller kravene jeg setter til en god blogg. Jeg vet ikke om de svetter over ordene sine, men jeg liker å tilbringe tid på de bloggene fordi de er personlige, ekte, menneskelige og av og til overraskende.

(Illustrasjon: Irma Gruenholz)

Takk til @aslaugok som gjorde meg oppmerksom på The five elements of a perfect blog

Uten makt og agenda

Jeg har ingen makt. Jeg setter så absolutt ikke agenda for samfunnsdebatten. Jeg er bare meg, i en halvprivat, halvpersonlig sfære, mitt virtuelle hjem.

Jeg skriver når jeg vil, om hva jeg vil. Jeg leser hva jeg vil, om hva jeg vil. Mine tanker er mine, og mine meninger er mine. Subjektive til tusen.

Bloggingen min viser meg i et bittelite nøtteskall. Du får bare vite litt. Jeg har en gang vært helt anonym. Så ble jeg halvanonym. Nå er jeg egentlig bare et psevdonym. Og det har blitt vanskeligere å skrive.

En gang var jeg blant Sonitus sine utvalgte. Flere ganger. I år har jeg gjort så lite ut av bloggingen min, at jeg ikke er Sonitus verdig. Det føles en smule rart, faktisk.

Blogging er muligens sååå 2008. Mars 2008, i alle fall noe før april 2008. Allikevel. Folk blogger. Det finnes en uendelig mengde blogger der ute, og flesteparten er som meg. Liten, anonym, der i bakgrunnen. Stiller ikke de store spørsmålene. Diskuterer ikke de viktige sakene. Har intet politisk å komme med. Har liten interesse for sosiale medier og den slags.

Vi tar bildene våre. Skriver tekstene våre. Noen har interesse av det, noen har ikke interesse av det. Sånn er det bare, og sånn bør det være. Jøje meg, så kjedelig livet var, hadde vi de samme interessene.

Stemmen. Min stemme, andres stemme. Eller mine ulike stemmer. Nå. I telegramstil. Andre ganger kan setningene bli lange, de kan bli innfløkte, innholdet kan plutselig dreie seg om alvorlige saker, mastertanker, det er komma i hytt, og i pine, som her. Eller. Jeg skriver pent og ordentlig, saklig og lesbart.

Noen blogger om å være mamma. Hele tiden. Noen blogger om blomster. Hele tiden. Eller om politikk. Absolutt hele tiden. Om nerdegreier. Om å trene. Om å ha ME. Om å være psyikisk syk. Om å quilte, strikke, fotografere. Noen blogger om å blogge.

Noen tjener penger på bloggingen sin. La de gjøre det. La de blogge om neglelakk, onepiecer, hudkremer og siste tur til det afrikanske kontinent betalt av en hjelpeorganisasjon.

Og noen søker Fritt Ord om penger til sine bloggprosjekt. Og får det. Eller får det ikke. Det blir det diskusjoner ut av. Meningene er mange.

Selv har jeg så absolutt ikke søkt penger for å blogge. Min blogg er vel slik det sies hos Virrvarr: En personlig, privat blogg, med karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn.

Greit nok. Dog synes jeg det er interessant at så mange ennå ikke etablerte blogger får støtte, kanskje ikke det at de får støtte i seg selv, men så pass mye penger. Man vet jo enda ikke hvor store disse bloggene blir, om de blir lest. Om måten de presenteres på når det store bloggpublikum.

Jeg ønsker dem likevel lykke til med et lønnlig håp om at de får til den bloggen de ønsker ut fra de kriteriene de har fått pengestøtte. At de ikke bare blir et blaff. At pengene kommer godt med. Det håper jeg også de gjør for Masterbloggen og for mine medsøstreredaktører der. Den bloggen er allerede godt etablert og så absolutt ikke et blaff. Agenda har den også. Makt kan den få.

Selv skal jeg fortsette å blogge uten mål og mening, uten makt og agenda.

Her.

(illustrasjon: Coding Horror)

Blogg- og twitterbursdag

I begynnelsen var ordene, og ordene ledet meg fram til setninger jeg leste til øyet ble stort og vått. Det er sommeren for tre år siden, og noe sier meg at jeg må blogge, men jeg vet ennå ikke hvordan og om hva. Jeg vet bare at jeg føler for å skrive, men skal jeg bare skrive for meg selv, eller vil det jeg skriver bli plukket opp av andre?

Jeg googler, jeg finner blogger, og noe og noen bergtar meg. Ja, noe og noen bergtar meg mer enn noe annet og noen andre jeg finner. Jeg vil aldri komme til å kunne skrive like bra som det og den/de som bergtar meg mest gjør, men jeg har holdt ut, og i dag feirer bloggen sin treårsdag.

Det tok tre bloggposter før jeg fikk en kommentar, noen fler før jeg fikk den neste kommentaren, men etter hvert ble bloggen min en del av bloggene i bloggsfæren. En blogg som ble besøkt og kommentert. Jeg har skrevet post på post. Jeg har pludret og kommet med uvesentligheter, jeg har nå og da puttet inn noen småpolitiske innspill. Jeg har vært glad. Jeg har vært lei meg. Fra å være en blogspot-blogg gikk jeg vegen om wordpress.com før jeg plutselig ble min «egen herre», og her er jeg nå, i et format og et design som passer meg bra.

Bloggfrekvensen har gått betraktelig ned den siste tiden. Det kan skyldes så mangt. Det kan skyldes at jeg har skrevet om alt jeg kan skrive om? Eller det skyldes kanskje at jeg ikke lenger er anonym på nettet? Eller det skyldes kanskje «trenden» i tiden; det at det blogges mindre? Eller jeg har ikke tid til å blogge? Eller det skyldes kanskje at twitter har tatt over?

Jeg skulle ikke twitre, men i disse dager har jeg også feiret ett år på twitter. Jeg skulle ikke bli hekta, sa jeg i fjor. Jeg vet ikke om jeg har; jeg sier i alle fall til meg selv at jeg ikke har blitt det.

Før i tida – ja, tidsdimensjonen er en annen på nettet en irl – men altså, før i tida anbefalte vi blogger. Vi kommenterte på blogger. Vi linket. Og kunne vente oss en anbefaling, en kommentar og en link tilbake. Dersom vi på en måte «fant» hverandre. Nå anbefaler vi hverandre på twitter med ffnor (follow Friday Norway) hver fredag, vi retweeter, og det jabbes over en lav sko. Jeg er ikke flink til å jabbe, ikke er jeg flink til å retweete heller, og jeg er en sinke når det kommer til ffnor. Hvis jeg skal anbefale noen framfor andre, må det være noe eller noen som har gitt meg noe, og dette noe må være litt mer underfundig enn det «vanlig» dagligdagse. Jeg er kresen. Det er kanskje stygt av meg, men jeg vil ha det slik. Slik jeg også vil ha det når det gjelder følging og avfølging. Som Ziarah sa det så lurt for en stund siden:

Avfølging og følging er verktøy for å forme sitt eget innhold på Twitter, ikke en fornærmelse mot de man ikke følger eller avfølger.

Ordene. Jeg tror jeg har til gode å lese tweets som har gjort øyet stort og vått. Derfor vil twitter aldri – for meg – oppnå den _status_ blogging har. Allikevel har jeg blitt dårligere til å blogge, dårligere til å lese blogger og dårligere til å kommentere i blogger. Jeg har lovt meg selv flere ganger å bli bedre på det området, men det blir ofte bare med tanken.

Men noe som både blogging og twitring har gitt meg, er nye vennskap, nye bekjentskap og nye utfordringer. En av høstens store utfordringer er fagredaktøransvar i Masterbloggen. Jeg gru-gleder meg.

(Illustrasjon: Inscribing Meaning)

To tweet or not to tweet #9

The End.
Jeg prøvde å kvitre i 5 måneder. Jeg ble fulgt av 411 stykker til slutt. Selv avfulgte jeg den ene etter den andre og lot være å følge de som ville følge meg.

Hvem er vi på twitter? Er vi oss selv? Hvordan kan vi samtale med 140 tegn?

Jeg vet ikke. Jeg bare kjente at det var nok. Plutselig var det bare nok.
twitter-caido
Jeg vet bare at jeg er meg selv i mitt liv og noe av det livet vil jeg dele her på bloggen min.

Noen av de jeg fulgte har også en blogg. Jeg kommer til å besøke de bloggene av og til og legge dem til i en oppdatert bloggrull her. Noen av twitrerne vil jeg nok også savne av og til, kanskje først og fremst @vidunderfull, @DagfinnNordbo og @fimreite. Og @radiohode2, min #twitterschærlihet.

Jeg ble ikke glad i Twitter. Og når jeg ikke blir glad i noe eller noen, så kommer det ikke til å bli noe savn heller. Blir det et savn, gjenoppstår jeg kanskje på nytt, da under eget navn.

Jeg har vært til stede. Jeg har prøvd. Jeg kan uttale meg om fenomenet. Twitter engasjerer, og det er vel ikke uten grunn at bloggposten min fra 30 januar 2009 Voksne damer kvitrer i vei, er en av de mest besøkte postene på denne bloggen.

Jeg forlater reiret og ønsker dere alle lykke til videre.

Navlebeskuende blogger søker Ping-tjeneste

Jeg vet ikke helt hva som gjør det, men den gangen jeg var ny i Bloggeby, da fant jeg så mange spennende blogger, men nå er liksom ikke Bloggeby den samme lenger, for mange av de bloggene jeg fant den gang, de er borte. Bare helt borte. Og med Bloggrevyen forsvant en del av «miljøet», hvis man i det hele tatt kan kalle det et miljø. Flere miljø var det vel kanskje, og litt småkriging bloggere i mellom. Det var litt morsomt der innimellom, særlig når diskusjonen gjaldt det fantastiske begrepet metablogging. Men, men, ting er ikke som det en gang var, og ingen steder skjer det vel slike raske endringer som i interveven. Det som en dag var et nytt fenomen, er plutselig den neste dagen gammeldags og avleggs. Også sakker vi akterut, vi som ikke helt klarer å følge med. Jeg klarer f.eks ikke å følge med i bloggverdenen lenger. Det er så mange blogger, og alle har sitt å si, og vil opp og fram og bli synlig for alle og enhver. RS-leseren min forteller meg at mine faste blogger oppdaterer seg, men av og til må jeg ut å prøve upløyd mark, men enten så er det meg, eller så er det bloggene: jeg klarer ikke å finne fram til nye som virkelig – virkelig – blir mine nye favoritter. Blopp er jeg innom i ny og ne, men heller ikke der oppdages noe spennende. Twitter – jo, sikkert en bra tjeneste det, til sitt bruk, men jeg ser ikke at jeg har fått noen nye lesere av bloggen min gjennom Twitter, og jeg er ikke den som på død og liv forteller om nye poster og nye kommentarer, jeg mener, vil du oppdage bloggen min, så gjør det gjerne, men jeg nøder ingen. Jeg har blitt fast leser av et par blogger gjennom Twitter, jeg, og et par tre nye er på trappene. Men ellers hopper jeg galant over de fleste. Og jeg har en følelse av at de fleste hopper galant over min også. For egentlig er vi noen navlebeskuende krek hele gjengen. Se på meg, roper vi, og glemmer å se til og på hverandre.

Som det selvsentrerte navlebeskuende vesenet jeg er, prøver jeg derfor atter en gang å registrere meg på Bloggurat
Jeg aner ikke om jeg får flere lesere, skjønt jeg trenger egentlig ikke flere sånn sett. Det er jo ikke kvantiteten det kommer an på, jeg vil jo heller ha kvalitetslesere. Men altså, jeg prøver atter en gang denne tjenesten. Var her med min gamle blogg en gang, prøvde å komme meg inn i vår, men jeg vet da søren, noe gjør jeg visst feil, og det skjer kanskje denne gangen også.

Vil du lese bloggen min, så er den her. Vil du ikke, så hopp for all del over. Galante hopp, vel og merke.

To tweet or not to tweet #8

humor,twitter-dae713793462f1dc064c1ffd60951c9b_h

Jeg har sett Twitter i kvitøget. Nå ser jeg rett og slett hvordan det står til. Twitalyzer har fortalt meg hvordan ståa er, og den er slett ikke oppløftende. Her i mitt snart trehundrede tweet kan jeg visst bare legge inn årene eller gjøre noe drastisk for at min profil i fuglekassa skal endres betraktelig.

Twitalyzer forteller meg nemlig det at jeg ikke har innflytelse. Nei, så men. Litt positivt er det kanskje at den er slowly developing, det kan liksom være en trøst i det triste.

@spindellett’s average influence in Twitter is slowly developing based on a calculated score of 1.3 out of 100 calculated over 1 analyses.

Hastigheten min er fryktelig svak, har jeg fått vite. Den er bare på 9,6% faktisk, og det er visst fryktelig trist. Jeg kvitrer rett og slett for sakte, eller noe sånn. Teoretisk skal jeg klare 1500 kvirrevitt i uka. Jeg må bare ta meg selv i nakken her, ser jeg. Femtenhundre delt på sju blir sånn circusarum 215 tweets i døgnet det. Har veldig kapasitet til det, tenker jeg.

Your velocity is simply the rate at which you contribute to Twitter. Since the Twitter Search APIs limit us to 1,500 records, at least for the time being, you are judged against a theoretical maximum of 1,500 updates per week.

This is not to say that you should attempt to write 1,500 updates every week, especially if you don’t have very much to say and would end up telling your followers about your cats, lint, or your feelings about your mother. But the reality of the situation is that the most influential people in Twitter are, by and large, writing a lot which helps increase the awareness of their personal brand, the likelihood that they will be referenced, and the likelihood that they will be retweeted by others.

Conversely, Twittering a lot about nothing will increase your velocity but decrease your signal-to-noise ratio. And while the latter is not directly factored into the influence calculation at Twitalyzer, in our experience if you start to ramble about nothing you will lose followers very, very quickly.

Det kan være det blir mye kvitring om katt og kaniner og slikt framover…..

Clouten min er også very, very low. Er det min skyld tro? Nei, det er dere andre det. Det er dere som skal referere til meg, nemlig. Sett i gang med det da, så denne clouten kan bli høyere. Jeg kan da ikke være meg bekjent av en slik svak clout, kan jeg vel?

Men gledelig – jeg er flink til det denne Twitalyzer kaller Signal-to-noise. Her skårer jeg den nette sum av 81,9% og det fordi jeg visstnok referer til andre, jeg har visstnok også linket en del og brukt disse hashtaggene. Høyt skår, altså.

Dessuten, jeg er litt generøs, men bare moderat. Jeg bør altså bli mer generøs. Så hvis dere andre er generøs mot meg, vil clouten min bli høyere – har jeg forstått det riktig da tro? Og visst jeg er generøs mot dere andre, så vil clouten deres bli høyere. Gjensidighet, vet dere, det er det som skal til for å få relasjoner til å oppstå og holde.

(Illustrasjon: Savage Chickens)

To tweet or not to tweet #7

10levels

Å lete etter nåla i høystakken kan være til de grader meningsløst. Høystakken er som kjent en større ansamling tørt gress, og nåla er, til tross for sin spisse framtoning, ganske så liten i forhold til høystakken. Det kan ta uendelig med tid å finne denne nåla, og de fleste vil gi opp, både pga kjedsomhet og det meningsløst i hele greia. Men leter man etter nåla i høystakken, så kan man finne den, fordi nåla er så konkret.

Det abstrakte begrepet nytte kan derimot være vanskeligere å finne, og det kan også være totalt meningsløst å finne den. Men jeg hadde altså tenkt å prøve å finne nytten med Twitter. Her er jeg på tredje uke i et ganske stort fuglerede, der kvitrende fugler flyr omkring og sprer sine mer eller mindre velfunderte kvitringer. Jeg er pr akkurat nå oppe i 70 følgere, jeg følger 88 og har kastet ut 134 tweets til de som vil høre på. I bakgrunnen popper det opp oppdateringer fra de jeg følger, jeg klarer å snappe opp ett og annet, men ellers, ellers bare glir det forbi. 40% av det er meningsløs plapring, sies det. 60% skal visstnok ikke være meningsløst. Selv kan jeg sikkert ta 10 av mine siste tweets å finne at 60% er meningsløst babbel og at 40% muligens er en gave til menneskeheten.

Hadde jeg vært journalist i en hovedstadavis eller politiker eller en eller annen C-kjendis, hadde jeg i løpet av en liten dag hatt mange hundre følgere. Men nå er ikke jeg det. Jeg er bare lille meg med bloggen min og mine interesser, og jeg prøver å finne fram til folk som samsvarer med det samt en del andre som ser ut til at de har noe interessant å komme med, og som kan tilføre meg noe nytt. For jeg tror det er der nytten er å finne. Kanskje jeg kan finne noe hos andre, og så kan andre etter hvert finne noe hos meg. Noe nyttig, som igjen kan ha en form for verdi for akkurat oss.

Men selvfølgelig undrer jeg meg over fenomenet. Når jeg sender ut et lite pip, hvem er det da som leser det? Spiller det noe rolle hva jeg sier og hvordan jeg sier det? Hvem er egentlig mottakerne mine? Hvordan klarer man å følge langt over tusen andre twitrere? Og hvordan kan man som ikke-kjendis, ikke-politiker og ikke-journalist få tusen på tusen følgere?

Noen av de kvitringene som glir forbi i bakgrunnen handler om akkurat dette. @Twitter_Tips oppdaterer meg stadig på mer eller mindre nyttige tips. Disse tipsene blir som regel hentet fra amerikanske blogger. How can ANYONE follow 10,000 or more? spør Robert Scoble. Han er en geek der borte i California med 93890 følgere – på sin ene twitterkonto. Inntil slutten av juli fulgte han alle sine følgere, men så….

On Monday I unfollowed 106,000 people on Twitter. The reaction so far has been quite interesting. More than 7,000 accounts have unfollowed me back. They did that so fast that I assume they are just bots that are looking to increase their follower numbers. I knew I’d lose them, but that’s sort of why I did it. People who are following me just to get another count on their follower numbers are just plain, well, lame.

Sånn er det kanskje i Amerika? Der er alt så fryktelig stort, og da har du selvfølgelig en gedigen hærskare av følgere. Men det går jo ikke. Du klarer aldri i verden å følge med på alt som skjer, og det klarer nok ikke @chrisbrogan heller, som følger 88950, og som snakker om friending, reputation and endorsement.

For å si det sånn – disse to gutta her er alt for opphengt i sosiale medier. De er sikkert store navn i den verdenen der, men har de noe liv utenom? Det vet jo ikke jeg noe om, men å administrere 90 000 følgere krever vel et årsverk eller så. I alle fall må de ha en klokke som forteller dem når de skal være tilgjengelig på de ulike arenaer:

klokke

Foreløpig vet jeg ikke om jeg finner nytten. Mye er meningsløst, men det som for meg er meningsløst, kan for andre gi mening, og vice versa. Slik er det jo med alt. Det finnes f.eks blogger jeg aldri leser. Ingen av bloggene som ligger på blogg.no sin liste blir lest av meg, og jeg tror neppe noen av disse bloggerne er innom min blogg. Det kunne heller ikke falle meg inn å følge en kjendis på Twitter bare fordi det var en kjendis. Man må ha mer å komme med enn et navn som går igjen i kjendispressen.

Nei – jeg leter fremdeles etter nytten. Jeg leste en gang i ett av disse Twittertipsene at de fleste forlater Twitter etter en måned. Neste uke har jeg vært på i fire uker. Henger jeg fortsatt med etter det?

Forøvrig – du kan følge @spindellett hvis du vil.

(Illustrasjon: Ji Lee og designboom)

To tweet or not to tweet #6

Geitene, med bostedsadresse Lauvvik, hadde i går funnet det for godt å forflytte seg til Bergsvik, fire kilometer unna sitt opprinnelige bosted. Forflytninga foregikk langs E39. Flokken ble ledet av hovedgeita, i alminnelighet den største av dem, ven, vakker, grå med gilde horn. Gresset er grønnere der gjennom tunnelen, og geitene sprang på, stoppet litt, la fra seg visittkort på veien, for videre, til dette grønne Bergsvikgresset. Aller bakerst jumpet ei forskremt geit. Hun hadde det med å stoppe opp, gå litt tilbake, for så å snu og jumpe videre. Det var som hun ropte «vent på meg!», for så å ombestemme seg. Skulle hun følge etter, eller skulle hun bli der hun var? Det er vanskelig å bestemme seg for slikt når man bare er ei lita geit med generell geiteforstand og den fremste ikke vil vente, men bare gå på. «Enten kommer du, eller så kommer du ikke», sa nok hovedgeita. «Du bestemmer egentlig helt selv. Er det bedre her på sørsida, så OK, vi går til Bergsvik, til det grønne gresset. Lauvtrærne i Lauvvik smaker ikke fullt så godt lengre, vi trenger nye utfordringer. Du får komme når du har bestemt deg». En helt ny verden ville åpenbare seg der på nordsida av tunellen. Der var hovedgeita helt sikker i sin sak, og jaggu hadde hun ikke omlag 50 followers der bak som visstnok mente just det samme. Selv var jeg bare på tur forbi og så på denne flokken i bevegelse. Den siste geita våget seg så vidt inn i tunellen før jeg måtte kjøre videre. Enten sitter hun der i tunellen og har det greit, eller så har hun fulgt med de andre som absolutt sistemann, og som den absolutt siste til å innse at gresset i Bergsvik er bedre enn lauvtrærne i Lauvik. Kanskje hun har tviholdt slik på disse lauvtrærne og vært så sikker på at dette er bedre at det er vanskelig for henne å oppnå troverdighet dersom hun lurer seg med over på den andre sida?

business,card,cartoon,hugh,macleod-7e47d1eca32094f650cd7cf510b54e0c_hJa, slike tanker kan denne bloggeieren slite med, dagen derpå. For hun klatra opp i fuglekassa her en kveld. Hun føler seg litt som denne geita. Hun som hadde det bra der hun var, men som ble ledet til noe nytt. Kanskje ender det hele i forferdelse. Kanskje er det fortapelsens dal der på nordsia av tunellen og på innsiden av kvitrekassa? Hvor bliver denne bloggerens troverdighet som ihuga twittermotstander? Hun sitter der nesten i åpningen, føttene henger fortsatt utenfor, for hun er ikke riktig sikker. To tweet or not to tweet har hun sagt gjennom fem blogginnlegg nå, og har vel heller ikke tidligere vært nådig i sin omtale av kvitringen. OK, hun har brutt alt som finnes av troverdighetsdyder, og hun skal ta imot det som kommer av ukvemsord. Men bær over med henne da, slik at det ikke ender i forferdelse.

Kvirrevitt – jeg er ikke hekta på kvitring og skal ikke bli det. Det skal ta fryktelig lang tid før jeg blir bitt av basillen. Den nye verden som åpenbarer seg der på innsiden med sine assymetriske vennskap og merkelige hasjtagger (fritt etter eriknude.com), den skal utforskes med den største ro. Slik svineinfluensaen ikke når meg, slik når heller ikke twitterbasillen meg. Sånn – det var betryggende for oss alle.

Minn meg på det med jevne mellomrom.

Ellers kan dere godt si Gratulerer med dagen til bloggen i dag. To år, gitt!

(Illustrasjon: gapingvoid)

To tweet or not to tweet #5

sheep,cartoon,drawing,bonitinho, ,,ovelha,p,b-d736086737fc7c219350e01587eb5467_h

Overfor ferjekaien bor en flokk sauer, kanskje en 20 til 30 stykker i stort og smått. De vandrer der på den grønne marka, av og til høyt oppe i skogbrynet, andre ganger nesten på andre siden av gjerdet, der gresset selvfølgelig er mye grønnere enn på innsiden. Det er som regel ledersauen som sier at det er grønnere der, og da må de prøve det, hele gjengen. De står som regel alldeles i flokk, men selskapssyke som de er, oppdager de fort at tobeinte er på vei til deres lille verden. Da starter brekinga. Og når selveste bjøllesauen starter å breke, breker hele gjengen, til det til slutt er en kakofoni av ulike brekestemmer. Besøk der ved gjerdet skaper nemlig litt spenning i hverdagen deres. Etter hvert stilner brekinga av, og de kan fortsette med det de holdt på med. Som regel er det å spise. Og det er ledersauen som bestemmer tingenes gang der i saueverdenen, overfor ferjekaien.

Let’s face it, most people are sheep. It is much easier to follow than to lead, and on Twitter it is no different.

På Twitter er de fleste sauer. Det er mye lettere å følge enn å lede. I artikkelen jeg leser, blir det hevdet at 80 prosent av twitterbrukerne har færre enn 10 følgere. Dette baserer seg på en eller annen undersøkelse. Sikkert en amerikansk en. Det hevdes videre at 30 prosent av brukerne har 0 følgere.

The fact that an estimated 32 million people around the world visited Twitter.com alone in April certainly indicates that there is something going on there. It just may be that Twitter really isn’t as much about two-way micro-conversations as it is about one-way micro-broadcasting. Indeed, a recent Harvard Business School study suggested that the top 10 percent of Twitter users produce more than 90 percent of all Tweets.

Tallene fra denne studien sier altså at en hel drøss brukere ikke følger noen, at en hel rekke brukere ikke har følgere i det hele tatt, og at ganske mange ikke noen sinne har kvitret så mye som et lite kvirrevitt.

«Wow» – sier du kanskje, «her er noe jeg kan prøve.» Så lager du en konto, prøver deg, og så blir det liggende. Og så en dag har du glemt både brukernavn og passord og kan ikke fjerne kontoen en gang. Kanskje det er det som har skjedd med min gamle skolekamerat? Sitt siste pip-pip framførte han 3. mai. Enda han er kapabel til å si mer enn et lite pip-pip. Kanskje man bør starte en kampanje for å få han på nett igjen?

Det er altså slik, sies det i artikkelen (ja, den er gammel, jeg vet det, helt fra juni 2009 faktisk), at Twitter er fylt med sauer. 63,6 prosent følger flere enn de selv har følgere. Altså – man dilter etter bjøllesauen.

But that is what you’d expect. When only 22 percent of accounts have more than 10 Tweets, people who bother to Tweet on a regular basis will attract more followers than people who prefer to sit back and read. Twitter is no different than any other form of participatory media. A small fraction of users produce the overwhelming amount of content, even if it is just 140 characters at a time. Everyone else just drinks from the stream. Baaaa!

Du kan hete Martha Stewart og ha 1039361 followers og selv følge 29, blant dem Ellen DeGeneres. Som Ellen DeGeneres kan du ha 2476013 followers og følge 26, blant dem Oprah Winfrey. Er du Oprah, har du 1890437 followers og følger hele fjorten stykker, blant dem den fantastisk storslåtte skuespiller Demi Moore. Demi, med sin unge husbond og sitt ene ansiktsuttrykk, blir fulgt av 1541852 disipler, og hun følger jaggu meg 99 stykker, den dama, det er jo strålende, blant dem Dame Elizabeth Taylor. Elizabeth deimot blir fulgt av skarve 113428 personer – ja, ja – her må det mobilisering til – My love goes out to Katherine and Michael’s beloved children – sier hun, og følger sine 58 mer eller mindre kjente personer, blant dem – nei, nå ser jeg at Elizabeth følger slike hjelpeorganisasjoner, og for ikke å snakke om Aidsorganisasjoner. Får håpe hun donerer noen av sine penger også. Hun følger jo også Botox-legen sin Arnold Klein. Han har ikke så mange følgere, enn så lenge, men han følger bl.a Yoko Ono, som blant annet sier: «In your head, a sunset can go on for days. You can eat up all the clouds in the sky.» Og det var egentlig ganske vakkert sagt. Yoko Ono følger Birte Nordahl – i NORGE! – sanger, tror jeg. Ikke så mange følgere, foreløpig, men hun følger NRK P3. og de følger jo de fleste av sine egne followers.

Så hvis du da ønsker å blir fulgt av de riktig store på denne enorme møteplassen, kan du jo starte herfra. Følg P3, som igjen vil føre deg over til Birte, og du kan bli introdusert for Yoko, som kan legge inn et godt ord for deg til han Klein-fyren, og han snakker sikkert pent om deg til Dame Elizabeth, og du vil være inne i varmen hos Demi, som igjen forteller om dette kvitrefantomet fra Norge i et Oprahshow, og så går det slag i slag. Du blir venn av Oprah, og Ellen plukker deg opp, og da kan ikke Martha være verre, og du blir nr. 30 på hennes følgeliste. En stor og deilig familie, dette Twittersamfunnet. Assymetriske vennskap over landegrensene. Ingen sosiale skiller. Bare lykke og fordragelighet. En helt ny verden åpner seg. Kan det bedre være?