En liten hvit kirke ligger der i en bakkeskråning med utsikt mot fjorden. Ovenfor ligger en gammel gård, helt innunder fjellskrenten. Nedenfor er ferjeleiet, en parkeringsplass, en gammel slupp og en butikk. Bortenfor et gammelt fargeri, nå museum, et kommunehus, en barnehage og tannlegekontor. Det er ikke så mye. Det er sentrum i en kommune som i utstrekning er på 556,5 km2, med 1646 innbyggere, med full barnehagedekning, med en andel av kvinner med høyere utdanning på skarve 15 %, der KrF fikk 14 % av stemmene ved sist valg og der 0,2 % er bosatt i blokk.
Musikklaget har trommet sammen til konsert denne kvelden, og kirka, denne landsens lille unnselige, er arena for musikken som skal klinge ut i romjulsnatta. Musikklaget er ikke så stort. Det blir gjerne ikke det når ungdommen flytter ut, og kanskje mange av dem er så flinke på instrumentene sine at de blir plukket opp av andre musikklag der de får større utfordringer. Ja, for det hender det, her ute, nord for Bergen, Brasslandet. Det hender at musikklagene her ute er så gode at de blir både Norgesmestere og det som større er. Og ungdommene, som tildels har blitt voksen etter hvert, de får seg jobber i store symfoniorkestre rundt omkring og gjør det godt på sitt vis, men musikklaget der hjemme, det glemmer de ikke, og i alle fall ikke nyttårskonserten i romjula, når kirka fylles, og amatører og profesjonelle slår sine pjalter sammen og folk kan gå ut i kvelden med fred i sinnet.
Vitae Lux klinger ut i kirkerommet og på kornettenes bakrekke kan jeg i år skimte arrangøren av dette stykket for brassband. Selv har jeg tatt plass i kirkebenken i stedet for kornettrekka. Høsten ble litt for travel til å skjøtte instrumentet, og med min amasjør skal det litt til å komme opp på de høye tonene og være i toppform gjennom en hel konsert. Jeg har fortsatt munnsår etter spillinga med skolekorpset på julaften, og da spilte jeg andrekornett. For den som skjønner stammespråket, sier dette litt om dårlig ambis.
Jeg sitter der i en fullsatt kirke. Jeg har to lag ull på overkroppen. Likevel kryper det en salig nuppete følelse av velvære gjennom meg når tonene fra tredve messingblåsere når meg. Jeg fryser fra hodebunnen, nedover ryggraden og like ut i tærne. Jeg leter etter det lommetørkleet jeg ikke har og sukker henført.
Softly, as I leave you. Den tjue år gamle studenten får være solist sammen med proffen på noen og tredve. De musiserer så flott sammen som skulle de aldri har gjort annet, og gleden over å gjøre dette kan leses av smil og fakter.
Messingblåserne er ikke alene denne kvelden. De har fått besøk av et par sangere, et par pianister, en toraderspiller, en gitarist, en fiolinist og en marimbaspiller. Alle unge mennesker med en fot i distriktet. Unge mennesker som viser at man kan komme seg fram på sin egen måte, selv om man på mange måter bor litt utenfor allfarvei. Gabriellas song får lov til å fylle kirkerommet med brassband og sangsolist, og vi, publikum, kan gå ut i svarteste natten. Vi snubler ikke, for over oss lyser stjernene, og om vi følte oss tom og forlatt før konserten, skal det mye til at noen har denne følelsen nå. Himmel på jord en glede så stor, jeg er’ke alene her jeg bor.
(Musikkinnslagene skulle jeg gjerne ha vist dere slik de framstod fra vårt brassband og våre solister, men det er en umulighet. Derfor må man ty til You Tube. En oppfordring til korps: Bli flinkere med opptak. Og legg ut innspillinger som er bedre enn de man kan finne her på nettet)
Du skriver som om korps er en fin ting! Å få meg til å tenke slik er en stor prestasjon. Jeg fornemmer en voldsom kjærlighet til denne musikkformen i teksten din. det er nesten så jeg sitter på den kirkebenken og trives i varmen jeg også.
Geirs ferskeste bloggpost..Hvordan ta bedre bilder?
Det ER en fin ting, fordi det er noe annet enn hva du kanskje har formening om. Du har kanskje en formening om at det er stive uniformer, medaljer, sure klarinetter og marsjering på 17 mai. Jeg skal fortelle deg at det er noe helt annet. Hvis jeg klarte å formidle noe av dette i denne bloggposten, så gleder det meg. Slik som du viser meg foto og Afrika, skal jeg vise deg og andre dette som jeg synes er fint, og som jeg har stor glede av. Jeg kan nå avkrefte èn myte i alle fall: Vi ser ikke snurten til stive uniformer, medaljer og sure klarinetter her hos oss. Og marsjering blir et pliktløp 17. mai, som vi godt kunne latt være. Men vi gjør det bare for å glede de som absolutt ikke kan se for seg 17. mai uten korps. Og det er som regel folk som ikke har noe forhold til korps ellers i året.
Er så enig så enig med det du skriver her. Både om musikere som reiser ut og om korpsmusikk generelt. Kjempefint innlegg til oss som sliter med fordommer i forhold til det å være korpsmusiker…
Mariannes ferskeste bloggpost..Nydelige skiturer
Marianne: Vi får starte en aksjon. En omvendelsesaksjon for å endre holdninger. Hyggelig at en hornist stakk innom 🙂
For en deilig konsertomtale. Jeg nyter stemningen i teksten din, jeg også – selv om korps bare har hørtes ut som mas i mine ører hittil (med et lite avbrekk i en kort periode av ør forelskelse i en korpsspillende quinde 🙂 )
Men jeg lurte på en ting. Du skriver at 0,2% av 1646 stykker bor i blokk. Det er 3,28 stykker, det. Små blokker der i bygda… 😀
Ståles ferskeste bloggpost..Reisebildet: Lys og varme
Det finnes mye mas i annen musikk også. Er det musikken i seg selv som er mas, eller er det måten den blir framført på? Hvis et korps spilte f.eks Blå salme, hadde det vært mas da også?
Og hva er et korps? Norges Musikkorps Forbund har ca 70 000 medlemmer. Det er 1700 korps. Er alle disse korpsene helt like? Spiller de samme slags musikk? Er et korps i Nordhordland helt likt et korps i Oslo? Spiller et korps bare marsjer? Og for å ta en liten sammenligning når det gjelder korps: Nordhordland består av 6 kommuner. Her er det 28 ulike korps. Hele Finnmark fylke har ikke mer enn ca 28 korps. I Nordhordland har man Norges beste brassband for voksne (såkalt amatørkorps) og Norges beste skolekorps. Vi har musikere, instruktører og dirigenter på et meget høyt nivå.
Jeg er sikker på at til og med Leonard Cohen hadde hørtes bra ut i korpstapning, ble det gjort av et av «våre» korps. Den øre forelskelsen din skulle vart litt lengre, vet du 😀
Når det gjelder den blokka med de 3,28 personene, er nok den blokka så lita at jeg ennå ikke har oppdaget hvor den er eller hvem som bor i den. Men kommunen er ikke større enn at alle hadde fått plass i et par boligblokker. Hadde jo vært greit. Så kunne man levd av sånn kollektivt jordbruk, og ikke hadde man trengt alle disse veimidlene, og alle hadde hatt like lang vei til skole og butikk og lege. Genialt, egentlig 🙂