Stikkordarkiv: korpsblogging

14/52: I blanke messingen

Messing – en legering av kobber og sink, med gylden overflate. I mitt hus finnes flere kilo messing. Brass kalles det på engelsk, og det er i forbindelse med brass denne messingen brukes. Dette er min messing, fullstendig i sin blanke messing. To tuba, et althorn, en kornett. Og en trompet, som så absolutt ikke brukes i brassband. Den har plassen sin som små-messing i janisjarkorps.

A brass instrument is a musical instrument whose sound is produced by sympathetic vibration of air in a tubular resonator in sympathy with the vibration of the player’s lips. Brass instruments are also called labrosones, literally meaning «lip-vibrated instruments».

Derfor er messingblåsere gode kyssere. Det visste dere vel.

Huset med det rare i var tema for uke 14 i X/52 – Et bilde i uka. Og da måtte man bare finne fram det rare i sin bolig. De andre deltagerne har løst oppgaven på denne måten:

Ståle Ertzgaard: Krus i hus
Line Aakre: Tursti
Line Storlid: Weird things in my house
Anne Ueland: Happy Moon
Sonja Middelhuis: Rar pynt
Jelrik Nylund-van Berkel: The Old Violin
Anne: Eggstokker på utstilling
Yngve Thoresen: The Old Typewriter
Randi Lind: I huset Mitt

12/52: Spilleglede

Spilleglede og fellesskap heter det, og jeg gleder meg over blås og slag. Jeg gleder meg over den hobbyen jeg har hatt siden jeg var 10 år, som har vist meg vei inn i musikkens verden, der jeg har spilt de enkleste Sousamarsjer og de vanskelige, men nydelige brassbandverker. Der jeg har fått spille i et stevnetelt på Lundamo, en gymsal i Nordhordland, i et øvingsrom på Toneheim, i Nidarosdomen og i Grieghallen. Der jeg har fått føle fellesskapet med folk som liker det samme som meg, der vi har øvd og slitt, vært sinte og sure, stått og gjespet av nervøsitet, vært på scenen, strålt av lykke, fått dommerkommentarer. Korps er spilleglede og fellesskap. Og så får andre si hva de vil. Vi som er der og blir der, vi ville ikke valgt annerledes.

Glede var tema for X/52 i uke 12. Jeg er på etterskudd, jeg vet, men synes det vil være dumt å hoppe over et ukesinnlegg.  Bildet viser en konsentrert slagverker. Ikke en korpsmusikant, men elev i kulturskolen. Bildet er tatt i forbindelse med den årlige kulturskolekonserten. Hans hamring på slagverket gleder meg,  jeg vet det gleder ham, og det gleder de andre tilhørerne.

Andre har løst ukesoppgaven slik:

Line Aakre: Smiiiiiiletabelett
Geir Ertzgaard: Nummer 14
Anne: Glede
Line Storlid: LOL: Glede
Ståle Ertzgaard: En fargesymfoni
Stein-Evert Pettersen: “Hoppende glad”
Naturglede: Gledesutbrudd
Jelrik Nylund-van Berkel: Gledelig gjensyn
Sonja Middelhuis: “PUR GLEDE”
LykkeYade: Vårlig glede
Yngve Thoresen: Cafe mocha

Les gjerne mine bloggposter hos Norges Musikkorps Forbund

Kvinner på dirigentpodiet

Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne, sa Susanne Sundfør, og trakk seg fra Spelemannsprisnominasjonen for årets kvinnelige artist. Observante folk fikk vel også med seg at hun sa akkurat det samme under sin takketale som årets kvinnelige artist i 2008. Verden har stått på stedet hvil, muligens. Det skilles fremdeles mellom kvinner og menn, også i musikklivet.

«Om jeg skulle bli husket for noe, vil jeg heller at det skal være som en god dirigent enn som den første kvinnelige dirigent.» Det sier den kanadiske dirigenten Kerri-Lynn Wilson. Marin Aslop er også dirigent, meget markant, i disse dager i Norge som gjestedirigent for Oslo-Filharmonien. Kvinnelig dirigent, eller bare dirigent? Aslop vil helst bare være dirigent, og jeg kan jo forstå henne. Hvorfor sette dette kvinnelige foran?  Også har vi norske Irene Anda, som når hun blir spurt om sin rolle som kvinnelig dirigent, besvarer spørsmålet med at kjønn ikke er noen forutsetning for om man kan dirigere eller ei.

Denne posten skal handle om kjønn og om kjønnsubalanse i kulturlivet med spesielt fokus på å få kvinnene opp på dirigentpodiet. Det er politisk, og en debatt NMF som organisasjon bør ta. Fordi NMF er en politisk organisasjon, og fordi norske dirigenter ikke vokser på trær, og som jeg så betimelig fant på dette store internettet: Norske dirigenter vokser ikke på trær, det dreier seg ikke en gang om en lavthengende busk når vi snakker om kvinnelige dirigenter.

Unaturlig ubalanse

Vi har en unaturlig ubalanse mellom mannlige og kvinnelige dirigenter. Dette er uttrykt av musikksjefen selv, Geir Ulseth.  I en ideell verden burde man så klart ikke kategorisere ut fra kjønn, men vi lever fortsatt ikke i den ideelle verden. Ved at jeg nå problematiserer kjønnsubalansen, står jeg også i fare for å generalisere. Jeg kan stå i fare for å forsterke og opprettholde kjønnsmessige stereotyper ved å sette fokus på dette ordet «kvinnelig» foran ordet «dirigent». Men hvordan kommer vi oss egentlig videre dersom vi ikke setter fokus på et problem, eller la oss heller si utfordring? Det er for få kvinner som tar på seg rollen som dirigent. Vi kan rett og slett ikke benekte dette.

Har kjønn noe å si?

Det kommer ikke an på kjønn om jeg kan dirigere eller ikke, sier Irene Anda. Selv synes jeg Anda her benekter sin kvinnelighet, slik Susanne Sundfør gjør. De benekter det ved å hevde at kjønn er uvesentlig. Sundfør er først og fremst musiker, Anda er først og fremst dirigent. Selv vil jeg helst ikke sette kvinnelig foran ordet dirigent, jeg vil egentlig ikke overfokusere på kjønn fordi det er kunnskapen om faget som er det viktigste, men jeg mener vi må få fram at det er en kjønnsmessig skjevhet. Det er noe unaturlig i dette, tatt i betrakting utviklingen i andre deler av samfunnet.

Jeg la ut en utfordring på facebook forleden dag. Hypotese: Kvinner dirigerer skolekorps og kor, menn dirigerer amatørkorps. Hvorfor? Jeg har fått ord å tygge på: prestisje, maskulinitet, femininet, vegring, kvotering. Selv legger jeg til ord som prestasjonskrav, omsorg, rollemodell, mannsyrke, egoisme. Bloggformatet krever at jeg begrenser meg i innhold, derfor tar jeg tak i ordet rollemodell samt et spørsmål en tidligere regionsstyrekollega kom med angående kvinnelige dirigenter.

Rollemodeller

Hvorfor er det så få kvinner som dirigerer amatørkorps generelt og elitekorps spesielt? Dette spør en tidligere styrekollega. Et svært essensielt spørsmål, særlig med tanke på at vi nå går inn i NM-sesongen. Jeg har gått rundt i gangene i Grieghallen noen år (NM Brass), jeg har sett og hørt og observert. En hel bråte med jenter ser jeg der, «kvinnekonger» på sine instrument, men jeg ser ikke en eneste dirigent av arten hunkjønn. Er det ingen andre som reagerer på dette? Reagerer ikke guttene, eller er det ikke et interessant spørsmål? Er det ikke så farlig at de ikke har kvinnelige kollegaer? Er de så egoistiske at de bryr seg kun om seg selv og sin egen prestasjon?

Jeg tar på meg mine feministbriller og roper på kvinnene. Jeg ønsker meg rollemodeller. Skal NMF rekruttere dirigenter fra egne rekker, må de snart begynne å tenke på å få fram rollemodellene. Hvem er det som bekler rekkene i korps? Jo, det er jenter. Stadig flere jenter. Jeg ønsker at blant annet Irene Anda og hennes kvinnelige kollegaer viser seg fram for disse jentene, ikke kun som dirigenter, men som kvinnelige dirigenter. Jeg har ingen tro på kvotering, men jeg har tro på rollemodeller. Jeg vil at de kvinnelige dirigentene skal være mer rollemodell enn de er i dag, både de profesjonelle og de på ”lavere” nivå. De vises knapt, og det er både NMF og kvinnenes egen feil. Skal man vise at man kan noe, er det liten vits å gå stille i dørene. Det blir gått for stille i dørene når en kvinnelig dirigent ikke fronter at hun er en kvinnelig dirigent.  NMF kan heller ikke bare ønske at kvinner skal melde seg på en dirigentkonkurranse, de må gå hardere til verks, huke tak i damene. Da kreves det kvinnelige rollemodeller.

Jeg ønsker også at kvinner som dirigerer skolekorps sikter enda litt høyere, men uten at dette går på bekostning av skolekorpsene selvfølgelig. Ønsket mitt er at de tar med seg kunnskapene om direksjon over i de høyere amatørkorpsdivisjoner, om mulig helt opp i elitedivisjonen, og at de viser at det går an.

Noen må gå foran å bane vei. Hvem tar utfordringen?

(Illustrasjon: Music Conductor hands, deposit photos)

Stevnetid

Vi pleide å sette hverandre i stevne der i Trøndelag den gang da. Det var i juni, og vi kunne møtes i Tydal, på Lundamo eller kanskje vi hadde tatt turen til det bynære strøk Nidarvoll. Det var på slutten av 1970 tallet, det var tidlig 80-tall, og korpsene var ennå store. Og de største i korpsene, de var også svært store. Mange store gutter var det den gang da, som du aldri fikk sjangs på.

Det var nesten sommer, og det var vår tids store happening. Den gang da vi ble busset til disse plassene og fikk tildelt klasserom der vi kunne spre luftmadrassene våre. Kanskje det var årets korpstur, det mest eksotiske vi kunne være ute for, dersom vi ikke spilte i Småbispan og fikk reise til Amerika og Kina og slikt. Vi visste at vi fikk enda en medalje, og medaljer kunne vi være stolte av og sammenligne med andre. Stjerner hadde vi også på uniformsjakka, for antall år spilt i korps. Vi skulle marsjere, vi skulle spise kjøttkaker som spratt vekk fra plastgaffelen, og vi skulle spille fellesnummer.

Hva har de ikke gått glipp av, de som ikke har stått i mølje og spilt seg gjennom mer eller mindre vellykkede arrangement av datidens grandprixlåter og andre hits. Som regel var arrangementene mindre vellykkede, og som regel var framføringen enda mindre vellykket. Var man heldig, kunne man starte på likt. Man sluttet svært sjelden på likt. Mulig vi spilte Guantanamera. Guantanamera, du blir så k.. når du ser’a. Vi fniste og torde ikke uttale k-ordet, der vi stod med vår tredjetrompetstemme, plassert bak de store guttene på førstetrompet. Ganske godt plassert bak klaritutter og fløytejenter også, som selvfølgelig skulle stå fremst. Vi stod der i vårt litt for store blå foldeskjørt, ei båtlue på skakke, og knestrømper. Å, gud, som man har hatet knestrømper i ettertid.

Ofte het han Leiv Flisnes, han som hadde arrangert stevnets fellesnummer. Han var jo en ballroomkomponist, men det var veldig lite ballroomaktig det som kom ut av instrumentene, der vi stod på en grå skoleplass mens dirigenten veivet med armene, susafonene drev intern konkurranse om å spille høyest og styggest, trommene spilte hver sin trommemarsj, og drilljentene mistet stavene. Det hele var et salig kaos. Mulig det også var sjarmerende.

Den store spenningen knyttet seg til det som skjedde i stevneteltet lørdag kveld. For da var det disko, og det var klining bak nåva og jentehyl, blikk, og noen ble sammen. I vårt blå foldeskjørt hadde vi selvfølgelig ikke nubbsjangs, ingen gutter kastet blikk etter oss i løpet av dagen. De valgte seg ut de små nette flaggjentene, de i hvite kort-korte skjørt og støvletter. De som gikk der fremst i korpsrekkene med veivende flagg. De var som regel blonde, og det var milevis fram til dem. Hva hadde vi å stille opp mot slik? Tredjetrompetstemmer kan virkelig ikke sammenlignes med veivende flagg, og blå foldeskjørt som dekker knærne har ingenting å stille opp med når det kommer til hvite miniskjørt.

Og vi skulle spille i stevneteltet. Kanskje det var Highlights from Hair, og kanskje var det et annet korps som også skulle spille det, og vi kunne sammenligne. For klart vi var best. Vi var både størst og best, for vi hadde så god batterist, og dessuten hadde vi med oss bassgitar. Slikt noe gjorde stor lykke, den gang da.

Sammen med dansende flaggjenter med flagrende blondt hår og hvite miniskjørt.

For fedreland og alt far min kunne gjera

Det har skjedd at du har startet på Gud signe Norigs land når du angivelig skulle ha spilt Gud signe vårt dyre fedreland. Dette er en svært liten lur ting å gjøre, da disse to melodier, samme hvor like de høres ut sånn i utgangspunktet, er skrevet og arrangert i to ulike tonearter. Men det har hendt.

Det har hendt når du var aspirant, kanskje. Og det ble bare så kjempeflaut, at du nesten bare måtte forsvinne i et hull i jorda, men slike hull fantes ikke.

Det skjedde kanskje når du som noe større musikant stod og skuet utover ei grønn eng og ble fascinert av morgensola og det faktum at bare bonden og hans to sauer var de eneste som andektig hørte på dette musikklaget, ja, det kunne skje da.

Gud signe Norigs land, spilte du de første tonene av, før du la merke til at resten av gjengen spilte Gud signe vårt dyre fedreland, og du fikk et lite klaps på arma, og et lite pek på notemappa, og herregud, du hadde gjort det igjen.

Etterpå kunne du spille Alt far min kunne gjera, og lure på om det var riktig at den het At far min kunne gjera, for hva var det egentlig far kunne gjera? Du var sikker på at det manglet en L der, og du fortsatte med å lure på denne melodien, i ganske mange år.

Og fordi det er mange år siden du stod på denne grønne enga, i morgendugg med solstråler i, der bonden spyttet snus og sauene brekte, så kom denne melodien til deg igjen, og selvfølgelig har du tatt feil med den L’en. At far min kunne gjera det gilde han hev gjort, og fram i livet bera so mykje gjævt og stort,det var frå dag til annan for meg so god ei stød: Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd.

Og du er ikke så sikker på om slike melodier spilles lenger, og om de synges, men du vet at i morgen, denne nasjonaldag, når en liten eller stor musikant står og skuer utover en grønn eng og denne bonden spytter snus, og sola skinner gjennom morgendoggen, da kan det være at flere får det for seg at Gud signe Norigs land skal ljome utover denne enga. Mens de andre ufortødent spiller videre på Gud signe vårt dyre fedreland.

Musikalsk lagånd

(Petunias ABC, runde 2, bokstav L og M)

To ganger i året kan du være sikker på å komme over et korps. 17 mai er bankers, og i dagene før jul vil du som regel alltid høre noen toner fra Jingle Bell, Rudolf og Vi tenner våre lykter når det mørkner. Sure, iskalde toner dersom korpset blir forvist til inngangsdøra, litt varmere toner dersom de får seg en plass innomhus. Kalde fingre som klamrer seg fast i instrumentet, lepper som stivner. Det er julemusikken som er på tur.

IMG_5849_edited-1

Er du 11 år og spiller tuba, kan det være du ser slik ut.

IMG_5852_edited-2

Er du 11 år og spiller tuba, blir du kanskje som eneste musikant tilbudt en stol også. Den eneste denne gangen fordi den andre tubasisten ikke var til stede.

Korpsene stiller opp med sin musikalske lagånd. Kanskje de tilbyr deg gløgg også, og da kan du ikke gå derfra før du har kjøpt et lodd eller ti for to kroner stykket, og kanskje er du faktisk så heldig at du vinner den broderte juleduken, eller kanskje en frosset kalkun som kan stå på nyttårsbordet ditt. Og korpset får litt publikum, og alle hjerter gleder seg.

IMG_5864_edited-2

Og etterpå. Etterpå kan korpset gå innomhus, aspirantene får klapp og heder, dirigent og instruktører får en julblomst, den avgåtte lederen får en litt større blomst, musikanter og søsken og foreldre sitter benket rundt bord. Og grøten kommer på bordet. Med hele tre mandler.

Så kan de gå hver til sitt, vel vitende om at det blir jul. Også i år.

—————————
(Dette var mitt bidrag i Petunias ABC-lek, og både bokstav L og M ble med denne gangen i Musikalsk Lagånd)

Ambassadører

(SundayChallenge, Monicas Fotomorro uke 34)

IMG_4989 - Kopi

Spilleglede og fellesskap. Stolt, sterk og synlig.

Denne gjengen unger og ungdommer i alderen 9 til 19 år har spillegleden, fellesskapet, stoltheten, styrken og synligheten felles. De spiller messinginstrumenter fra den lyseste Eb-kornett til den dypeste tuba, og noen av dem dundrer i vei på ulike slagverkinstrumenter. Her er en del av dem samlet etter en flott innsats i NM for skolekorps i Stavanger i juni. De har blitt en pokal rikere og en opplevelse rikere, ikke minst. Gleden som utvises er glede over en vel gjennomført sesong og at hardt arbeid kan føre til at man kommer i tetskjiktet og får med seg premie og gode dommerkommentarer.

Jeg velger å vise dette korpsbildet av noen flotte ambassadører for korpsbevegelsen i denne ukas SundayChallenge. Sommerferien er over, og i morgen starter en ny sesong som ligger der ganske så blank.

Flere SundayChallenge-bidrag finnes her.

Spilleglede og fellesskap

(SundayChallenge, Fotomorro uke 32)

IMG_5480 (2)

Dette er såvisst intet vakkert bilde, tatt som det er med et enkelt kamera i temmelig totalt mørke, kun med dette spøkelsesaktige lyset mot musikantene. Men dette bildet viser akkurat hva dette er – en spøkelseskonsert, framført av 70 unger i alderen 10 til 12 år samt en gjeng entusiastiske instruktører. En halvtimes program med musikk, dans og skumle hendelser, og dette fikk vi foreldre, søsken, tanter og onkler ta del i lørdag ettermiddag. Dette var avslutningskonserten for de som hadde deltatt på musikkurs for de yngste i regi av Norges Musikkorps Forbund her i Hordaland. Så dette er altså et korps. For det er slik det er å spille i korps når støtteapparatet rundt vet å legge til rette for det. Et høyt aktivitetsnivå i fire dager kan da utkrystallisere seg i en konsert der du som publikum sitter med en god følelse. Ikke fordi at de spiller så vakkert, eller at musikken er så himla god, men fordi dette er spilleglede og fellesskap. Og det er det som er det viktige. Samt vennskapet og nettverkene som skapes, og som ungene kan ta med seg videre i livet. Etter hvert vil det bli mer alvor i musikkopplæringen, men tar de med seg leken og spillegleden, vil det alvorlige bli lettere å takle. Selv var jeg til stede både som representant for arrangøren og som mor. Jeg kan derfor skryte av at kurset så ut til å forløpe utmerket og jeg kan skryte av at ellveåringen var en del av dette evenementet. Og gjennom henne vet jeg at alle hadde det sååååå gøy.

Korps er….

Bekjennelse: Det er mulig jeg er en korpsnerd. Jeg vet ikke helt. En nerd er vel en person med et ganske så snevert interessefelt. Jeg er da søren meg ikke snever! Mulig jeg er en korpsgeek, da. En geek er visst en som har sterk binding mot noe, og jeg har vitterlig en sterk binding til korpsbevegelsen. Kanskje man kan si det slik. Eller kanskje jeg er ei korpsberte? Jo, jeg vil mye heller være ei berte i denne sakens anledning. Ikke sånn blond bimbo, men bimbo på korpsvis. Ei korpsberte som kaster alle hemninger over bord, som lever seg inn i gode framføringer og tramper takt og svinger kropp, kaldsvetter og forelsker seg. Jeg er en slik en. Jeg forelsker meg uhemmet i harmonier, i solistpartier, i tubagruppens groove, i slagverkets rytmikk, i dirigentens innlevelse. Jeg har gått lenge i denne forelskelsens rus.

Jeg har nå kommet med min bekjennelse. Nå skal jeg føre denne over i en historie om korps. Du kan lese videre eller la være.

Det nærmer seg vårens store korpsdag. Denne dagen kan du gå ut i gatene å se og høre et korps, kanskje for eneste gang dette året, så kan du gå hjem og tenke at dette er traurige saker. Eller kanskje ikke? Ga det mersmak? Da kan du gå inn på hjemmesida til Norges Musikkorps Forbund, finne deg et arrangement i ditt nærområde, og oppleve korps slik korps også kan oppleves. Uten marsjering i gatene og Gammel Jegermarsj. Du kan høre Forsvarets Musikkorps Vestlandet i samspill med saxofonisten Olav Dale som inviterer til konsert med samba, merengue, salsa, bolero og cha-cha-cha, eller du kan dra på brassclinic med Lasse Lindgren i Halden. Eller du kan finne fram til Frikanalen, enten via internett eller på eget TV-apparat, slå på når Talentfabrikken sendes, og der vil du få oppleve en haug med unge og flotte talenter. Det er så masse å velge i at du til slutt vil glemme at du en gang tenkte på korps som et akk så kjedelig, men nødvendig 17-mai-innslag.

img_0838

(Korpspappaer er gode å ha som stortrommebærer)

Jeg satt i en konsertsal på Liseberg i slutten av juni 2005. Jeg var dønn sliten etter måneder med ryggplager og benektelse av at jeg trengte å slappe av. Jeg hadde endelig skjønt at det kanskje var på tide å legge seg litt nedpå, men hadde likevel tenkt å være med skolekorpset på korpstur til Gøteborg. Der satt jeg i konsertsalen, jeg var trøtt og ryggen verket, men jeg satt der. Korpset spilte i underholdningskonkurransen i Gøteborg Musikkfestival, og tonene fra Black is the Colour of my true loves hair fylte lufta. Og jeg gråt. Tårene rant og hårene reiste seg. Og siden – siden har dette vært en av de vakreste melodien jeg vet om. Nå har jeg tenkt å dele den med dere, og hvis du som leser trykker på linken, vil du få Manger Musikklags versjon av Black is the colour fra Appalachion Mountain Folk Song Suite på øret. Når jeg hører den, fryser jeg fra hårrøttene og utover og ned i min minste tå.

Black Is The Colour Of My True Loves Hair – Manger Musikklag

Hvordan det gikk med skolekorpset den gangen i underholdningskonkurransen? Jo, de vant.

Konkurranser er veldig inspirerende. Og fryktelig spennende. Og noe enkelte bare må være med på, år etter år. For vårt skolekorps har det i år vært Sotrafestival og Hordablæsten, og i juni reiser korpset til NM i Stavanger . Korpset har ganske så gode resultat å vise til de siste sesongene. NM tar vi som det kommer, men ungene er ganske gira. Så lenge det er ungene som er gira på konkurransene, synes jeg vi foreldre bare skal ta det med ro. Det viser at de har spilleglede kombinert med konkurranseinnstinkt. En superbra kombinasjon, spør dere meg.

field-band-v

Konkurranser er derimot ikke viktigste forutsetning for at dere skal la ungene bli medlem av et korps:

Korps er inkluderende.
Korps er mer enn 17. mai og marsjer.
Korps er ikke kjedelig.
Korps er gøy!
Korps er kult.
Korps er ikke noe dumt.
Korps er den billigste fritidsaktiviteten som barn og unge kan drive med.

field-band-i

Korps er lagspill uten reservebenk.
Korps er et unikt kulturelt tilbud, det inkluderer skole, foreldre og barn.
Korps er verdens beste hobby!

field-band-xi

Mer enn 30.000 barn i Norge er med i et korps.
Korps er hele livet.
Korps er fellesskap, samhold og trivsel.

field-band-xii

Nå har dere vært ordentlig flink og lest helt ned hit. Så har dere sett noen bilder, og kanskje lurer dere fælt på hva disse bildene har med korpshistorien å gjøre. Dette er ikke et norsk korps. Dette er bilder av et nasjonalt Field Band fra Sør Afrika. Disse ungdommene var på Norgesturné i juni 2008, korpsene i vår lille kommune hadde gleden av å få være med på seminar med dem. Her var det mye bevegelse og mye lyd. Man står ikke stille når man spiller messinginstrument og trommer i Sør Afrika. Norges Musikkorps Forbund og The Field Band Foundation i Sør Afrika har inngått en kulturavtale som gir norske instruktører anledning til et år i Sør Afrika for å lære opp ungdommer til å bli instruktører, og ungdommer fra Sør Afrika kan få et år på Toneheim folkehøgskole.
field-band-xv
Og dere, som kanskje tror at korpsene kommer fram fra gymsalen i møllspiste uniformer med Gammel Jegermarsj på noteklypa nå i mai, har nå lest en tekst og sett noen bilder som forhåpentligvis gir et litt større bilde av en fritidsaktivitet som omlag 70.000 mennesker bedriver i Norge.

[kaltura-widget wid=»ua6v9c1l3k» width=»410″ height=»364″ type=»whiteblue» addPermission=»0″ editPermission=»0″ /]

190Ræva korps i en gymsal, alle vet hva som skal skje og lukker øynene og korser seg, mens Madsen teller ned. Så drønner vi gjennom natten som et rustent bombefly, og Madsen blir gammel, og Valdresmarsjen ny.

191Så bli med i vårt korps hvis du liker musikk.
En oppvekst i ordnede former.
Bli med i vårt korps hvis du liker å gå i takt,
i ganske stilige uniformer.

Så passet det veldig fint da at vi har kommet til bokstav K i Petunias ABC i Ord og Bilder. Dette er mitt bidrag denne uka, og kanskje jeg har overbevist noen sjeler om korpsets fortreffelighet. Eller kanskje ikke. Jeg har bekjentgjort hva jeg er. Ei korpsberte. Men vet dere – marsjering er pyton.

Cirrocumulus

abc_iordogbilderJeg har tenkt på det en stund, å kaste meg inn i ABC i ord og bilder. Av og til svipper jeg innom noen vanvittig kreative blogger. Stort sett er de laget av damer, de bloggene. Kreative damer. Noen av dem er mestere på interiør, noen på mat, atter andre på håndarbeid av alle slag, noen er enorme på scrapping. Og noen bruker fotoapparatet flittig. Petunia er en slik kreativ dame med sans for foto. Dessuten ser det ut til at hun er et oppkomme av idèer til hva man kan blogge om på fotofronten. Nå har hun startet ABC i ord og bilder og legger ut en bokstav hver uke. A og B er gjennomført, og nå står C for døra. Hvorfor ikke slenge seg med, tenker jeg. Og gjør det.

Bokstaven C. Ikke verdens enkleste bokstav i alfabetet, men dette er en test for min egen kreativitet. Dessuten får jeg ryddet i bildearkivet. Og hva finner en ikke når man leter litt? Bildene av Cirrocumulusskyene ligger der så fint. Helt fra april 2008 har de ligget der i arkivet og har ikke gjort særlig stort nummer av sin noe tilbakeholdne tilværelse. De deler samme skjebne som veldig mange andre bilder.

img_0485

Cirrocumulusskyer, også kalt makrellskyer, er såkalte horisontale skyer som er dannet høyt, høyt oppe i atmosfæren. De oppstår så langt oppe som mellom 6000 og 12000 m. Skyene er tynne og hvite, og ganske lette, ser det ut til. Jeg har en idè om at dette er bilder av Cirrocumulusskyer. I alle fall er det Clouds. Ut fra andre bilder jeg finner ved å gugle litt, kan jeg ikke se annet enn at jeg har fanget en mengde Cirrocumulusskyer der gjennom flyvinduet.

Vi er høyt over Nord-Sverige et sted, på vei fra Alta. Det er i begynnelsen av april 2008, og det er godt å fly gjennom et skydekke ikke fullt så tungt som det vi har vært vitne til i Alta. Alta i seg selv var totalt skyfritt, men der inne i landsmøtesalen, der lå skylaget tungt, og flere av landsmøtedeltakerne hadde skylapper tunge og svære som breiflabber. Vi Hordalandsdeltakere fikk så hatten passet, for selvfølgelig visste alle de andre representantene best, særlig i saker som gjaldt Hordaland.

Hadde skylaget bestått av slike lette Cirrocumulusskyer, hadde kanskje vårt forslag gått gjennom. Hordaland har derimot alltid vært nåke for seg sjøl i dette gamet her, og det skal vi visst fortsette å være.

Var det noen som ville vite hvilket landsmøte? Jo, vi snakker Norges Musikkorps Forbund, og saken gjelder regionalisering. Fortsatt er skylappene tungt plassert hos store deler av de tillitsvalgte. Synd. De burde løse seg litt opp nå, de skyene. Bli slike lette, hvite og dansende Cirrocumulusskyer. Det er mye mer trivelig.