Stevnetid

Vi pleide å sette hverandre i stevne der i Trøndelag den gang da. Det var i juni, og vi kunne møtes i Tydal, på Lundamo eller kanskje vi hadde tatt turen til det bynære strøk Nidarvoll. Det var på slutten av 1970 tallet, det var tidlig 80-tall, og korpsene var ennå store. Og de største i korpsene, de var også svært store. Mange store gutter var det den gang da, som du aldri fikk sjangs på.

Det var nesten sommer, og det var vår tids store happening. Den gang da vi ble busset til disse plassene og fikk tildelt klasserom der vi kunne spre luftmadrassene våre. Kanskje det var årets korpstur, det mest eksotiske vi kunne være ute for, dersom vi ikke spilte i Småbispan og fikk reise til Amerika og Kina og slikt. Vi visste at vi fikk enda en medalje, og medaljer kunne vi være stolte av og sammenligne med andre. Stjerner hadde vi også på uniformsjakka, for antall år spilt i korps. Vi skulle marsjere, vi skulle spise kjøttkaker som spratt vekk fra plastgaffelen, og vi skulle spille fellesnummer.

Hva har de ikke gått glipp av, de som ikke har stått i mølje og spilt seg gjennom mer eller mindre vellykkede arrangement av datidens grandprixlåter og andre hits. Som regel var arrangementene mindre vellykkede, og som regel var framføringen enda mindre vellykket. Var man heldig, kunne man starte på likt. Man sluttet svært sjelden på likt. Mulig vi spilte Guantanamera. Guantanamera, du blir så k.. når du ser’a. Vi fniste og torde ikke uttale k-ordet, der vi stod med vår tredjetrompetstemme, plassert bak de store guttene på førstetrompet. Ganske godt plassert bak klaritutter og fløytejenter også, som selvfølgelig skulle stå fremst. Vi stod der i vårt litt for store blå foldeskjørt, ei båtlue på skakke, og knestrømper. Å, gud, som man har hatet knestrømper i ettertid.

Ofte het han Leiv Flisnes, han som hadde arrangert stevnets fellesnummer. Han var jo en ballroomkomponist, men det var veldig lite ballroomaktig det som kom ut av instrumentene, der vi stod på en grå skoleplass mens dirigenten veivet med armene, susafonene drev intern konkurranse om å spille høyest og styggest, trommene spilte hver sin trommemarsj, og drilljentene mistet stavene. Det hele var et salig kaos. Mulig det også var sjarmerende.

Den store spenningen knyttet seg til det som skjedde i stevneteltet lørdag kveld. For da var det disko, og det var klining bak nåva og jentehyl, blikk, og noen ble sammen. I vårt blå foldeskjørt hadde vi selvfølgelig ikke nubbsjangs, ingen gutter kastet blikk etter oss i løpet av dagen. De valgte seg ut de små nette flaggjentene, de i hvite kort-korte skjørt og støvletter. De som gikk der fremst i korpsrekkene med veivende flagg. De var som regel blonde, og det var milevis fram til dem. Hva hadde vi å stille opp mot slik? Tredjetrompetstemmer kan virkelig ikke sammenlignes med veivende flagg, og blå foldeskjørt som dekker knærne har ingenting å stille opp med når det kommer til hvite miniskjørt.

Og vi skulle spille i stevneteltet. Kanskje det var Highlights from Hair, og kanskje var det et annet korps som også skulle spille det, og vi kunne sammenligne. For klart vi var best. Vi var både størst og best, for vi hadde så god batterist, og dessuten hadde vi med oss bassgitar. Slikt noe gjorde stor lykke, den gang da.

Sammen med dansende flaggjenter med flagrende blondt hår og hvite miniskjørt.

Spilleglede og fellesskap

(SundayChallenge, Fotomorro uke 32)

IMG_5480 (2)

Dette er såvisst intet vakkert bilde, tatt som det er med et enkelt kamera i temmelig totalt mørke, kun med dette spøkelsesaktige lyset mot musikantene. Men dette bildet viser akkurat hva dette er – en spøkelseskonsert, framført av 70 unger i alderen 10 til 12 år samt en gjeng entusiastiske instruktører. En halvtimes program med musikk, dans og skumle hendelser, og dette fikk vi foreldre, søsken, tanter og onkler ta del i lørdag ettermiddag. Dette var avslutningskonserten for de som hadde deltatt på musikkurs for de yngste i regi av Norges Musikkorps Forbund her i Hordaland. Så dette er altså et korps. For det er slik det er å spille i korps når støtteapparatet rundt vet å legge til rette for det. Et høyt aktivitetsnivå i fire dager kan da utkrystallisere seg i en konsert der du som publikum sitter med en god følelse. Ikke fordi at de spiller så vakkert, eller at musikken er så himla god, men fordi dette er spilleglede og fellesskap. Og det er det som er det viktige. Samt vennskapet og nettverkene som skapes, og som ungene kan ta med seg videre i livet. Etter hvert vil det bli mer alvor i musikkopplæringen, men tar de med seg leken og spillegleden, vil det alvorlige bli lettere å takle. Selv var jeg til stede både som representant for arrangøren og som mor. Jeg kan derfor skryte av at kurset så ut til å forløpe utmerket og jeg kan skryte av at ellveåringen var en del av dette evenementet. Og gjennom henne vet jeg at alle hadde det sååååå gøy.

Korpstanker med feministbriller på

paul-helm-the-conductorMå man vise muskler for å skrive musikk for brassband? Må man være full av testosteron og slikt? Altså – for å si det rett ut: Må man være mann?

Må man vise muskler for å kunne dirigere brassband fra fjerde divisjonsnivå og opp på høyere nivå? Må man være full av testosteron og slikt? Altså – for å si det rett ut: Må man være mann da også?

Jenter – dette er tanker jeg mener dere bør tenke. Korpstanker med feministbriller på? Tja, hvorfor ikke? Dere bekler korpsenes rekker rundt omkring. Ser man på skolekorps i dag, ser man flest jenter. Jenter dirigerer skolekorps. Om noen år vil det kanskje være et fåtall gutter igjen i amatørkorpsene. Skal jentene da finne seg i til stadighet å bli dirigert av menn? Og at verkene som spilles er laget av mannlige komponister?

Jeg hører dere. Dere sier at det kommer ikke an på kjønn. Dere sier at det er kunnskap som teller. Enig i det. Kunnskap om direksjon selvfølgelig. Flinkisene er jo menn: Alan Withington, kjempeelegant, Peter Szilway, mektig «inkluderende», Dr. Nicholas Childs, fabelaktig, og vi har vestlandets egen Reid Gilje og up and coming Frode Amundsen. Men er det virkelig ikke mulig for en dame å bli en akkurat like flink dirigent?

Også har vi notearkivene da. Er det virkelig slik at disse arkivene ikke kan bli supplert med verker av komponister uten høyt testosteronnivå? Slår ikke tanken dere?

Egentlig er jeg veldig i mot å sette ordet «kvinnelig» foran ulike uttrykk. Kvinnelig prest, kvinnelig lege, kvinnelig pilot. Min enkle form for feminisme er å kutte ut slike vedheng. For meg er en prest en prest, en lege er en lege og en pilot er en pilot.

Jeg kunne likevel ikke dy meg her forrige dagen. Jeg satt der i Grieghallen under NM for Brass Band, jeg gikk rundt i gangene. Jeg så mange jenter. Jenter som kan blåse livsskiten ut av enhver mann, jenter med en teknikk en kan ta av seg hatten for. Jenter som stråler der de sitter i korpsenes rekker, både på de lyseste kornetter og de mørkeste tubaer. Dessuten er de slagkraftig der bak i slagverket. De kvir seg ikke for solopartier. De er regelrett vidunderlige, og Manger Musikklags trombonerekke er den mest vidunderlige. Så fikk jeg sagt det også.

Men – jeg kunne altså ikke dy meg. Hvor blir det av jentenes bidrag til brassbandmusikken? Hvorfor finner vi ikke en eneste komponist av hunkjønn blant alle de verkene som blir spilt under en slik konkurranse som NM er? Og hvorfor finner vi ikke en enste kvinnelig dirigent? Der sa jeg det. Kvinnelig. Jeg, som pleier å sky feministdebatter fordi jeg synes de er så meningsløse.

Jeg føler korpsbevegelsen som erkekonservativ. Det ble ikke noe bedre av at organisasjonens generalsekretær kom med disse bevingende ord under premieutdelingen: «Ingen har slike blomsterpiker som NMF.» Jeg har en full Grieghall som vitne på at han sa det. Skal vi finne oss i slikt i 2009? Jeg synes virkelig ikke det. Organisasjonen har en dame i visepresidentvervet. Hun bør ta denne, om ikke problematikken, så i alle fall dette spørsmålet alvorlig. Hvordan kan vi få flere jenter til å stå foran et brassband på høyt nivå? Og musikksjefen kan ta tak i følgende spørsmål: Kan vi få noen korps til å spille verker av kvinnelige komponister under neste NM? Kan vi få flere kvinner til å komponere for korps?

Jeg kjenner ikke janisjarmiljøet så godt, men jeg har en viss følelse av at man finner samme symptom der. Gjør noe med det. Jeg tror vi vil vinne på å endre noen oppfatninger innenfor korpsmiljøet. Vi må se på oss selv med et skråblikk, tenke litt framover, bli en smule mindre konservativ i tankegangen. Det blir et problem for oss dersom jenter skal reduseres til blomsterpiker.

Ekte lidenskap

Hadde jeg ikke løpt rundt i en svart t-skjorte påtrykt nm-stab i helga, hadde jeg live-blogga fra nm jeg også. Nå hadde jeg ikke særlig anledning til å være på nett, for nede i sekreteriatet vårt hadde ikke Grieghallens nett noe særlig lyst til å virke. Det var svært lite bredt det båndet der nede, eller så ble det brukt av resten av huset og ubemidlede studenter i nabolagets hybler. Dessuten – å være frivillig stabmedlem under nm for brassband gir oss ikke videre anledning til å gjøre andre oppgaver enn å stille opp for 72 korps som skal få sine tilmålte 15 minutt på scenen.

Flesteparten av oss som inntar Bergen og Grieghallen første helga i februar, er noen riktig snåle mennesker med en litt spesiell lidenskap for blank messing. I lang tid har lidenskapen vært en godt bevart hemmelighet, all den tid vi ikke har gjort så mye for å nå ut til andre arter av menneskeheten. I fjor, derimot, fikk NMF avtale med NRK, og man fikk en aldri så liten webtv-sending som i alle fall ble fulgt av noen sjeler jeg kjenner som vedkjenner seg interessen, men som ikke hadde anledning til å være i Grieghallen. I år ble det slått på stortromma – Grieghallen hadde tre kamera i salen, og i foajéens spiss var det eget nm-studio, akkurat slik som i store sportssendinger. Her regjerte flotte og entusiastiske Bård Ose. En bedre mann til en slik sending kan man ikke få, spør dere meg. Spørs jo om noen gjør det da.  Spør, mener jeg.

Stolt, sterk og synlig.  Det er organisasjonen NMFs visjon fram mot 2015, og det er ingen tvil om at 2500 musikanter i Grieghallen framstår både stolte, sterke og synlige.  Synlige, fordi de er så mange, stolte, fordi de presterer, og sterke, fordi de tør å være både stolte og synlige.  De kommer vandrende fra byens hoteller, bærende på små og store kasser, harde kasser og softbager.  De bærer rundt på store verdier.  De har øvd og øvd og øvd.  Flere kvelder og helger har gått med til dette.  Leppene må være trimmet.  Pusten må ikke gå i stå.  Fingrene må være i form.  Man skal stå løpet ut, i musikkstykker som varer i 10-15 minutt.  Det er en kraftprestasjon uten like.  Men mest av alt er det spilleglede.

«Vær idealistisk, drøm og ta vare på drømmene».  Dette er ord erkebiskop Desmond Tutu sa under et foredrag i Johanneskirken i Bergen i februar 2008.  Jeg fikk ikke med meg foredraget fordi jeg jobbet som frivillig under NM, men jeg spiste frokost på hotell Norge ved nabobordet hans.  Da jeg leste om foredraget i avisen og så disse ordene, syntes jeg de passet slik til det jeg og et par tusen andre sjeler holdt på med akkurat den helga.  Det synes jeg nå også.  Brassentusiaster er idealistiske, de har drømmer om å nå et mål, og de tar vare på drømmene år etter år. Det er ekte lidenskap.

Flesteparten av dere som leser bloggen min har sikkert ikke peiling på hva jeg skriver om i denne posten.  Flesteparten har sikkert heller ikke den aller minste interesse.  Flesteparten kunne sikkert ikke tenkt seg å være til stede under et slikt arrangement.  Ja, ja – dere aner ikke hva dere går glipp av, men special for you – her kommer en oppsummering.

Årets høydare: Manger musikklags pliktnummerframførelse.
Årets andre høydare: Eikanger Bjørsviks selvvalgtframførelse.
Årets tredje høydare: Manger musikklags selvvalgtframførelse.

Årets nedtur: At dommerne ikke var enig med meg når det gjaldt Manger Musikklag.

Årets dirigent: Peter Szilvay – en meget «inkluderende» direksjon.  Jeg følte meg som en del av musikken.

Årets dommer: Meg selv – som dommervakt under tredje divisjon hørte jeg fem korps. Disse kunne jeg rangere, og i ettertid viste det seg at rangeringen ble rett og helt lik de andre dommernes.

Årets sjokk: Moldes tredjeplass i elitedivisjonen. Der skulle Manger vært.

oslo-brass-band-webthumbnailÅrets overraskelse: Oslo Brassbands andreplass i elitedivisjon.
Stolt over: Å være sambygdning med Frode Amundsen, dirigent for Oslo Brassband. Se den flotte Masfjordbunaden!
Enda mer å være stolt over: Å tilhøre Nordhordland – brassens mekka.

Helgas gøyeste: Bjørsviks førsteplass i fjerde divisjon.
Helgas observasjon: I Vestfold spiller ikke jentene kornett.

Årets ikke aller største bombe:  Brassmusikken er vestlandsdominert.

Kvinnepolitisk I:  Hvor bliver de kvinnelige dirigenter?

Kvinnepolitisk II:  Hvor bliver de kvinnelige komponister?

Årets instrument:  Tuba.  Tubagruppen vant fire av fem gruppepriser.  Jeg har sagt det i mange år allerede:  I mitt neste liv skal jeg bli en tuba.  Tenk å sitte på et fang og bli holdt rundt så lenge.

Tuba.  Jeg tror ikke det finnes et mer sexy instrument.

(bildet er lånt fra www.oslobrass.com)

Reklame på Spindellett: Følg NM-bloggen

Jeg driver indoktrinering.

Åpenlyst.

Følg NM-bloggen.

Jeg ser fram til Linda Eides pliktnummerdebut.

Linda sier bl.a:

Mitt fyrste korps hadde det korte og velklingande namnet Bjørgum Kløve og Palmafossen skulemusikklag, som var eit resultat av at Voss skulemusikklag var så manga at dei hadde inntaksstopp, slik at me som budde i andre krinsar enn Vangen måtte laga vårt eige korps – tenk, slik var det på åttitalet.

BKP var blant landets landets dårlegaset korps, og me var ute av stand til å marsjera i takt. Og me hadde ei slags lightutgåve av uniform. Kjekt.

Her i byen har eg spelt i Sandvikens ungdomskorps. Men no er det meir enn 10 år sidan, og eg har dessutan aldri vore god. Eg likte så godt å spela, og øvde mykje, men eg er faktisk veldig umusikalsk, i den forstand at eg ikjke høyrer særleg godt forskjell på surt og reint. Men kanskje seks timar med pliktnummer-brass kan får orden på den defekten – satsar på det!

Korpsberter i konkurranseform

tubaNå blir jeg borte noen dager fra denne blogg for å dyrke en av mine andre store lidenskaper her i verden, en lidenskap helt uforståelig for mange, men helt livsnødvendig for en god del av oss. Lidenskapen er så gedigen at vi møtes til kappestrid i Grieghallen. NRK Hordaland sender 20 timer direkte fra denne begivenheten, denne happeningen for korpsberter og deres mannlige medsammensvorne. Blogg blir det også, der på NRK Hordaland sin side. Men de kunne jammen ha spurt meg om å blogge, ikke sant dere? Jeg hører et unisont kor av JA her jeg sitter.

Men jeg skal altså ikke blogge. Jeg skal heller ikke spille. Jeg skal være en av

the wonderful volunteer people we meet each year back stage at their National Championships and in the organisation from NMF Hordaland (Bergen County).

Slike konkurranser er desverre veldig ofte kun tiltenkt menigheten. Det er synd, vet dere. Når vi ikke ut til andre, vil folk for alltid tro at vi er en gjeng kjedelige, uniformerte mennesker i marsjtakt. Grieghallen er altså stedet de nærmeste dagene.

Oss korpsberter imellom

5777794Har lyst til å blåse en lang marsj i NRK og Monster Film AS. Her lager de en serie som skal munne ut i en kinofilm med premiere i mars, ORPS, og så lager de det hele så håpløst, så virkelighetsfjernt, at det blir bare teit. Visstnok er skuespillerprestasjonene gode, men hvis dette skal være en film om hvordan det er å gå i korps, så har de bomma totalt. Det var fjernsynspremiere i går kveld, og sammen med min familie satt jeg og lo, ja jeg gjorde det, men hele tiden med en litt rar klump i magen. Dette blir helt feil. Hvor ble det av musikken i filmen? Det er ingen skolekorps som ved flaggheising 17. mai spiller Bojarenes Inntogsmarsj. Man får ikke plass til Bojarenes Inntogsmarsj i marsjheftet. Og marsjen er i utgangspunktet en for vanskelig marsj for et skolekorps som er så dårlig som Gamle Tomter ser ut , og ikke minst høres ut, til å være. Og når man skal få et korps bedre, da setter man inn et støt med bedre opplæring, og det kan ikke en dirigent ene og alene stå for, og dessuten, når jeg nå er i gang, man starter øvelsen med oppvarming, man går ikke rett på et eller annet stykke. OG – hvorfor i huleste – det finnes nesten et tresifret tall med korpsmusikanter i Norge som kan SPILLE et instrument. Noen av disse har sikkert en god skuespiller i magen også. Hvorfor er ikke de blant skuespillerne? Og hvorfor lærer man ikke opp de skuespillerne som skal dirigere til nettopp å DIRIGERE?

Norges Musikkorps Forbund skal i løpet av våren ha en kampanje for å få unger til å begynne i korps. Kampanjen skal bidra til å gi foreldre et positivt inntrykk av musikkorps som en populær og meningsfull fritidsaktivitet. Når foreldre nå sitter og ser denne serien sammen med ungene sine får de så alldeles ikke noe positivt inntrykk av korpsbevegelsen. Hvordan kan de det når de ser en gjeng dåsemikler? Musikkorps er spilleglede, fellesskap og mangfold. Med spilleglede menes gleden ved å spille et instrument, mestre noe, bli sett og hørt, bety noe for andre, utvikle et talent og utforske nye musikkformer. Med fellesskap menes å oppleve noe sammen med andre, få mange nye venner, bli inspirert og motivert av andre og ha noen å se opp til. Med mangfold menes å ha respekt for hverandre, uavhengig av alder, kjønn, kulturell bakgrunn og ferdighetsnivå. Det er mulig den kommende ORPS-filmen viser dette. De to første delene i serien viste bare det veldig mange synes – at korps er bråk, at korps er nerdete, at korps er kakebaking, at korps er 17 mai. En hel haug med myter. Og jeg spør meg selv: Kan man avlive myter ved å bygge dem opp slik det til de grader blir gjort i de to første episodene?

Ja – jeg er surmaga. Men jeg er også er stor korpsentusiast. Jeg vil at korps skal framstå som noe spenstig. Ikke som traurige og kjedelige med ditto kjedelig musikk. Uniformer er ikke kult. 17 mai er ikke kult. Bojarenes Inntogsmarsj er ikke kul. Sure dirigenter er ikke kule. Korps som ikke kan spille, er ikke kult.

Korps skal være nytenkende. Korps skal være kult.

web_bandleader

Vitae Lux

kyrkjesandnes2En liten hvit kirke ligger der i en bakkeskråning med utsikt mot fjorden. Ovenfor ligger en gammel gård, helt innunder fjellskrenten. Nedenfor er ferjeleiet, en parkeringsplass, en gammel slupp og en butikk. Bortenfor et gammelt fargeri, nå museum, et kommunehus, en barnehage og tannlegekontor. Det er ikke så mye. Det er sentrum i en kommune som i utstrekning er på 556,5 km2, med 1646 innbyggere, med full barnehagedekning, med en andel av kvinner med høyere utdanning på skarve 15 %, der KrF fikk 14 % av stemmene ved sist valg og der 0,2 % er bosatt i blokk.

Musikklaget har trommet sammen til konsert denne kvelden, og kirka, denne landsens lille unnselige, er arena for musikken som skal klinge ut i romjulsnatta. Musikklaget er ikke så stort. Det blir gjerne ikke det når ungdommen flytter ut, og kanskje mange av dem er så flinke på instrumentene sine at de blir plukket opp av andre musikklag der de får større utfordringer. Ja, for det hender det, her ute, nord for Bergen, Brasslandet. Det hender at musikklagene her ute er så gode at de blir både Norgesmestere og det som større er. Og ungdommene, som tildels har blitt voksen etter hvert, de får seg jobber i store symfoniorkestre rundt omkring og gjør det godt på sitt vis, men musikklaget der hjemme, det glemmer de ikke, og i alle fall ikke nyttårskonserten i romjula, når kirka fylles, og amatører og profesjonelle slår sine pjalter sammen og folk kan gå ut i kvelden med fred i sinnet.

Vitae Lux klinger ut i kirkerommet og på kornettenes bakrekke kan jeg i år skimte arrangøren av dette stykket for brassband. Selv har jeg tatt plass i kirkebenken i stedet for kornettrekka. Høsten ble litt for travel til å skjøtte instrumentet, og med min amasjør skal det litt til å komme opp på de høye tonene og være i toppform gjennom en hel konsert. Jeg har fortsatt munnsår etter spillinga med skolekorpset på julaften, og da spilte jeg andrekornett. For den som skjønner stammespråket, sier dette litt om dårlig ambis.

Jeg sitter der i en fullsatt kirke. Jeg har to lag ull på overkroppen. Likevel kryper det en salig nuppete følelse av velvære gjennom meg når tonene fra tredve messingblåsere når meg. Jeg fryser fra hodebunnen, nedover ryggraden og like ut i tærne. Jeg leter etter det lommetørkleet jeg ikke har og sukker henført.

Softly, as I leave you. Den tjue år gamle studenten får være solist sammen med proffen på noen og tredve. De musiserer så flott sammen som skulle de aldri har gjort annet, og gleden over å gjøre dette kan leses av smil og fakter.

Messingblåserne er ikke alene denne kvelden. De har fått besøk av et par sangere, et par pianister, en toraderspiller, en gitarist, en fiolinist og en marimbaspiller. Alle unge mennesker med en fot i distriktet. Unge mennesker som viser at man kan komme seg fram på sin egen måte, selv om man på mange måter bor litt utenfor allfarvei. Gabriellas song får lov til å fylle kirkerommet med brassband og sangsolist, og vi, publikum, kan gå ut i svarteste natten. Vi snubler ikke, for over oss lyser stjernene, og om vi følte oss tom og forlatt før konserten, skal det mye til at noen har denne følelsen nå. Himmel på jord en glede så stor, jeg er’ke alene her jeg bor.

(Musikkinnslagene skulle jeg gjerne ha vist dere slik de framstod fra vårt brassband og våre solister, men det er en umulighet. Derfor må man ty til You Tube. En oppfordring til korps: Bli flinkere med opptak. Og legg ut innspillinger som er bedre enn de man kan finne her på nettet)

Mente du kroppsbygging?

Google er i blant vanvittig dum.  Her søker jeg «korpsblogging», og så spør Google tilbake:  Mente du kroppsbygging?  Nei, jeg mente vitterlig korpsblogging, kjære Google.  10 treff kom du opp med.  Det var sørgelige greier.  Kroppsbygging, derimot, har en god del mer treff, 117 000 for å være nøyaktig.  Betyr det at kroppsbygging er mer populært enn korps?  Eller betyr det at korps ikke er verdt å blogge om?  Et Googlesøk på «korps» gir 2 820 000 treff, brassband gir 3 280 000 treff, windband 608 000 og janitsjar gir 586 000 treff.  Og slik kunne vi fortsette på skolekorps, amatørkorps, drill, militærkorps osb.  Av dette kan jeg da gjøre følgende observasjon:  Kroppsbygging er definitivt ikke mer populært enn korps.  Korpsblogging derimot, hvor blir det av den?  Jeg fant bare denne her jeg.
Ettersom jeg vitterlig ikke mente kroppsbygging, men korpsblogging, og ettersom jeg bare traff senikk.com, så har jeg tenkt å gjøre noe med det. Litt voksenopplæring om Korpsnasjonen Norge. Folk blogger jo om så mye rart, så hvorfor ikke. Derfor blir det litt korpsblogging framover. Du kan jo bare la være å følge med.