Vi pleide å sette hverandre i stevne der i Trøndelag den gang da. Det var i juni, og vi kunne møtes i Tydal, på Lundamo eller kanskje vi hadde tatt turen til det bynære strøk Nidarvoll. Det var på slutten av 1970 tallet, det var tidlig 80-tall, og korpsene var ennå store. Og de største i korpsene, de var også svært store. Mange store gutter var det den gang da, som du aldri fikk sjangs på.
Det var nesten sommer, og det var vår tids store happening. Den gang da vi ble busset til disse plassene og fikk tildelt klasserom der vi kunne spre luftmadrassene våre. Kanskje det var årets korpstur, det mest eksotiske vi kunne være ute for, dersom vi ikke spilte i Småbispan og fikk reise til Amerika og Kina og slikt. Vi visste at vi fikk enda en medalje, og medaljer kunne vi være stolte av og sammenligne med andre. Stjerner hadde vi også på uniformsjakka, for antall år spilt i korps. Vi skulle marsjere, vi skulle spise kjøttkaker som spratt vekk fra plastgaffelen, og vi skulle spille fellesnummer.
Hva har de ikke gått glipp av, de som ikke har stått i mølje og spilt seg gjennom mer eller mindre vellykkede arrangement av datidens grandprixlåter og andre hits. Som regel var arrangementene mindre vellykkede, og som regel var framføringen enda mindre vellykket. Var man heldig, kunne man starte på likt. Man sluttet svært sjelden på likt. Mulig vi spilte Guantanamera. Guantanamera, du blir så k.. når du ser’a. Vi fniste og torde ikke uttale k-ordet, der vi stod med vår tredjetrompetstemme, plassert bak de store guttene på førstetrompet. Ganske godt plassert bak klaritutter og fløytejenter også, som selvfølgelig skulle stå fremst. Vi stod der i vårt litt for store blå foldeskjørt, ei båtlue på skakke, og knestrømper. Å, gud, som man har hatet knestrømper i ettertid.
Ofte het han Leiv Flisnes, han som hadde arrangert stevnets fellesnummer. Han var jo en ballroomkomponist, men det var veldig lite ballroomaktig det som kom ut av instrumentene, der vi stod på en grå skoleplass mens dirigenten veivet med armene, susafonene drev intern konkurranse om å spille høyest og styggest, trommene spilte hver sin trommemarsj, og drilljentene mistet stavene. Det hele var et salig kaos. Mulig det også var sjarmerende.
Den store spenningen knyttet seg til det som skjedde i stevneteltet lørdag kveld. For da var det disko, og det var klining bak nåva og jentehyl, blikk, og noen ble sammen. I vårt blå foldeskjørt hadde vi selvfølgelig ikke nubbsjangs, ingen gutter kastet blikk etter oss i løpet av dagen. De valgte seg ut de små nette flaggjentene, de i hvite kort-korte skjørt og støvletter. De som gikk der fremst i korpsrekkene med veivende flagg. De var som regel blonde, og det var milevis fram til dem. Hva hadde vi å stille opp mot slik? Tredjetrompetstemmer kan virkelig ikke sammenlignes med veivende flagg, og blå foldeskjørt som dekker knærne har ingenting å stille opp med når det kommer til hvite miniskjørt.
Og vi skulle spille i stevneteltet. Kanskje det var Highlights from Hair, og kanskje var det et annet korps som også skulle spille det, og vi kunne sammenligne. For klart vi var best. Vi var både størst og best, for vi hadde så god batterist, og dessuten hadde vi med oss bassgitar. Slikt noe gjorde stor lykke, den gang da.
Sammen med dansende flaggjenter med flagrende blondt hår og hvite miniskjørt.
Må man vise muskler for å skrive musikk for brassband? Må man være full av testosteron og slikt? Altså – for å si det rett ut: Må man være mann? 
Årets overraskelse: 
Nå blir jeg borte noen dager fra denne blogg for å dyrke en av mine andre store lidenskaper her i verden, en lidenskap helt uforståelig for mange, men helt livsnødvendig for en god del av oss. Lidenskapen er så gedigen at vi møtes til kappestrid i Grieghallen. NRK Hordaland 
Har lyst til å blåse en lang marsj i NRK og Monster Film AS. Her lager de en serie som skal munne ut i en kinofilm med premiere i mars, ORPS, og så lager de det hele så håpløst, så virkelighetsfjernt, at det blir bare teit. Visstnok er skuespillerprestasjonene gode, men hvis dette skal være en film om hvordan det er å gå i korps, så har de bomma totalt. Det var fjernsynspremiere i går kveld, og sammen med min familie satt jeg og lo, ja jeg gjorde det, men hele tiden med en litt rar klump i magen. Dette blir helt feil. Hvor ble det av musikken i filmen? Det er ingen skolekorps som ved flaggheising 17. mai spiller Bojarenes Inntogsmarsj. Man får ikke plass til Bojarenes Inntogsmarsj i marsjheftet. Og marsjen er i utgangspunktet en for vanskelig marsj for et skolekorps som er så dårlig som Gamle Tomter ser ut , og ikke minst høres ut, til å være. Og når man skal få et korps bedre, da setter man inn et støt med bedre opplæring, og det kan ikke en dirigent ene og alene stå for, og dessuten, når jeg nå er i gang, man starter øvelsen med oppvarming, man går ikke rett på et eller annet stykke. OG – hvorfor i huleste – det finnes nesten et tresifret tall med korpsmusikanter i Norge som kan SPILLE et instrument. Noen av disse har sikkert en god skuespiller i magen også. Hvorfor er ikke de blant skuespillerne? Og hvorfor lærer man ikke opp de skuespillerne som skal dirigere til nettopp å DIRIGERE?
En liten hvit kirke ligger der i en bakkeskråning med utsikt mot fjorden. Ovenfor ligger en gammel gård, helt innunder fjellskrenten. Nedenfor er ferjeleiet, en parkeringsplass, en gammel slupp og en butikk. Bortenfor et gammelt fargeri, nå museum, et kommunehus, en barnehage og tannlegekontor. Det er ikke så mye. Det er sentrum i en kommune som i utstrekning er på 556,5 km2, med 1646 innbyggere, med full barnehagedekning, med en andel av kvinner med høyere utdanning på skarve 15 %, der KrF fikk 14 % av stemmene ved sist valg og der 0,2 % er bosatt i blokk.