Luke 6 – Å finne roen

Fine bloggedamen Petunia ønsker å finne roen før jul, men hun vet ikke helt hvordan, selv om hun har kastet mopp og vaskefille. Jeg håper hun finner roen, slik kjøkkennissen hennes har gjort.

Jeg har ikke kastet mopp og vaskefille. Jeg har ikke tatt det fram ennå. Nå før jul er det liksom ikke juleforbedredelser jeg sliter meg ut på. Det er de teoretiske perspektivene jeg skal se eksamensoppgaven min gjennom som sliter mest. Hodet mitt føles som det skal sprenges. Jeg har visst for mye der oppe akkurat nå; det må bare ut og ned på papiret.

Etterpå, når alt har kommet ned på papiret, og jeg på fredag får sendt fra meg rubbel og bit til høyskolen på Lillehammer, da skal jeg roe helt ned, før jeg skal ta noen skippertak for å få jula i boks. Men innimellom der, da skal jeg også finne roen, sammen med Tine og hennes trompet, kanskje. Bare å se på Tine, så føler man ro. Det å være så helt uten fakter med trompeten foran munnen, det ser ikke ut som hun puster en gang. Bare blåser de nydeligste toner gjennom rørene.

Men man burde nok ha tatt fram adventsstaken.

Høstsonate

(Petunias ABC-tema, bokstav H, runde 2)

Høsten har vært strålende. Stort sett. Eller er det bare jeg som har tatt bilder i det strålende været? Jeg vet ikke. Men når jeg ser meg tilbake, tilbake til begynnelsen av september, så har været ikke vært så aller verst, tatt i betraktning at dette er en del av det våteste Vestlandet. Det er ikke langt over til den dalen der det er våtest og hvor det er aller mest nedbør.

IMG_5632

Men strålende har det altså vært. For det meste. Strålende. Som her, på en tur i fjellet en søndag i oktober. Ikke strålende i den forstand at himmelen var blå. Himmelen var grå, men bak det grå, der er himmelen alltid blå, og sola gjorde det hun kunne for å nå gjennom.

Høstsonate har jeg kalt innlegget mitt. En sonate består av fire satser, og ser vi året som en sonate med de fire årstidene, er høsten den siste satsen, og fjerde sats i sonaten skal være en middels hurtig finalesats. Og vi kan vel gjerne si at høsten er det, en middels hurtig tid med dager som går opp og ned rent værmessig sett. Regn og blåst den ene dagen, sludd den andre, strålende indian summer den neste.

Jeg tenkte å bryte sonateformen hva bilder angår ved å sette inn et helt galleri.  Derfor bryter jeg også mitt prinsipp om bruk av ett bilde i forbindelse med abc-temaet.  Og tradisjonen med bruk av gamle bilder blir også brutt.  Dessuten var jeg nesten i ferd med å bryte abc-runden, men bare nesten.  Min H blir derfor min Høstsonate, og mitt lille galleri er en del av min høst.

Og som avslutning:  Litt Eva Cassidy og Autumn Leaves.

Eg ønskjer deg, min ven…

IMG På bloggen Hjarteplass har Tøger Fimreite en fin liten bloggpost der han på sitt søte vis takker Velferdsstaten for å ha havnet der han har havnet. Hadde det ikke vært for Velferdsstaten, hadde Fimreite vært bonde der i Ytre Sognestrøk og gift med en tremenning i beste fall. Nå tror jeg jo forøvrig at det er litt tilfeldigheter med i bildet også, men utviklingen av velferdssamfunnet har hatt en del å si for hvordan folk fra bygdene har kommet seg opp og fram og ut, og kanskje tilbake igjen.

En annen mann jeg kjenner til kom seg ikke ut, kanskje ikke opp og fram heller, men han var likevel noe i heimbygda si. I en annen tid, i et annet liv, kunne Ola R. kanskje blitt noe annet enn bonde på Midtbøen. Han kunne fått skolegang og blitt skolemester, eller prest. Eller professor. Men han vokste opp i ei tid med minimal skolegang. En vinter med framhaldsskule og et agronomkurs var det han fikk etter omgangsskulen. Han gikk under navnet Professoren da han gikk for presten, fikk særdeles meget godt i kristendomskunnskap og oppførsel. Gutten hadde potensiale til mer, og bygdas prest ville ha ham ut i verden, men ingen penger var å oppspore, ikke uten at det ble tatt pant i gården. Ola R. vokste opp før vårt velferdssamfunn var et faktum, og mye av den grunn kom han seg ikke ut i verden. Men hva gjorde vel egentlig det? For vi som bor her vi bor, innerst inne i en fjordarm, på grensa til Sogn, skal være glade for at en mann, født i 1877, så verdien i kulturarven. For denne bonden, han var egentlig ingen bonde, opptatt som han var av helt andre kulturelle verdier. Han samlet ord og uttrykk, salmer og sanger, verselinjer og musikk. Han fikk kontakt med Universitetet i Bergen, og i Arne Bjørndals samlinger ligger i dag en fin arv etter Ola R. Denne arven blir nå registrert og systematisert av folkemusikere, og noe av dette fikk jeg og flere andre høre på en konsert denne uka.

En av sangene som er re-konstruert er en nydelig kjærlighetsvise. Det var bare det siste verset som var i samlingen til Bjørndal, resten av visa er hentet fra Telemark, men melodien er etter Ola R. Ola har nok meloden fra sin mor som har fått den fra sin mor, og som vanlig er i folketradisjonen, har den nok kommet rekandes på ei fjøl. Versene er usedvanlig vakre og vemodige, og melodien, ja den er så skjønn og var i versjonen jeg hørte så flott arrangert at jeg fikk frysninger. Jeg kan gjengi versene. Melodien blir ikke å høre før musikerne har fått penger nok til å gi ut plate.

Ei rose har eg sett uti ein blomehage
Det var den venaste som Herren Gud har laga
Di meire ho voks fram det fagre auka på
Og aller mest for meg som sjelda fekk ho sjå

Det var ei liti tid då eg fekke lov å gange
I mellom tre og frukt og blom med herleg ange
Men so blei hagen stengd eg fekk’kje koma inn
Det blei forbjode meg å sjå dei blomekinn

Det blei for meg i skjenkt O du som beiske skåler
Den eine drakk eg ut ho blanda var med tårer
Den andre drikke ut det orka ikje eg
Det har vel ingen tenkt kor vondt det er for meg

Hav takk for kvar ein gong min ven eg fekk deg kalle
Hav takk for kvar ein gong di hand eg fast fekk halle
Hav takk for kvar ein gong eg høyrde frå din munn
Takk for du elska meg so varmt den vesle stund

Eg ønskjer deg min ven så mange roleg netter
som linden den har løv og hattlen den har nøtter
som fuglen ut i lund og fisken ut i sund
som stjerner utan tal på himlens gledessal

Tilbake til Fimreite og hans bloggpost: Tøger dro ut og fant kjærligheten mange mil unna og har sikkert kommet seg både opp og fram, men ikke hjem igjen. En blanding av Velferdsstat og tilfeldigheter. Ola R fant kjærligheten noen kilometer fra stuedøra, og tilfeldigheter gjorde at dette var en god kjærlighet. Han mistet kona si ganske tidlig, men giftet seg aldri opp igjen, slik som var vanlig i de tider. På hennes gravstein skal det visstnok stå: Den dag kjem aldri at eg deg gløymer.

Eg ønskjer deg, min ven…. ein god dag!

Gossip og avslørende ministerbilder

Vi kan like gjerne innrømme det med en gang. Det er litt spenning i det å menge seg med kjendiser, og så kan vi skryte litt av det etterpå, sant? Kanskje vi har klart å tatt et bilde med mobilen, og kanskje noen av disse bildene er temmelig avslørende. Mulig akkurat jeg er den første og kanskje eneste som har tatt akkurat det bilde, og så kan jeg selge det til Se og Hør og Her og Nå og VG.

Jeg har hatt noen bilder liggende en stund. Svært avslørende. Riktignok begynner de å dra på åra, så kvaliteten er ikke av den beste. Paparazzifotografier, vet dere…. Tatt på mange meters avstand, med busker og biler og folk og hus innimellom. Det skal jeg få dere til å tro. De er i alle fall tatt lenge før mobilens og digitalkameraets inntog i denne verden.

IMG_5498

Dette er et celebert selskap, ikke sant? Partyminsister Trond i full mundur. Der Giske er, er det damer, det kan vi jo alle se. Er ikke noe avisene og folk flest finner opp det. Det er rett og slett reelle fakta. Trond + damer er sant. Jeg kan med dette avsløre at ministerens dametekke ikke er av ny dato. Han var tidlig ute på den fronten, som dere ser. En meget ung minister og hans lille harem av trønderpia på Oslotur i det herrens år 1984.

IMG_5502

Motebildet både på hår, brille og klesfronten er betraktelig endret siden den gang, og Giske himself har, om ikke vokst seg høyere, så har han vokst seg penere. Her er han en smule valpete, men damene ser opp til ham. Ja, det gjør de. Og ikke fordi han var den lengste, nei – han var flink, skjønner dere. Tok både naturfaglinja og musikklinja ved Schola Cathedralis Nidarosiensis, uten å anstrenge seg nevneverdig, og det mens vi andre (ja, VI andre) hadde nok med å analysere fugene av Bach.

(Nå avsløres det andre ting her, ser jeg. At jeg faktisk ikke har vært paprazzifotograf, og at Giske og damene er klar over at bildene ble tatt, og at jeg er på alder med Giske, og at vi begynner å dra på åra alle mann)

Det var altså i de glade 80-åra, da musikklassene på Katta var på Oslotur for å menge seg med den dannede elite, gå i operaen og i konserthuset. Det var før vi fikk slikt noe i Trondheim. Det var kanskje i de dager Trond bestemte seg for å bli kulturminister og få operaen til Bjørvika? Vi satt, så vidt jeg husker, langt der oppe på ballkongen i den gamle operaen, det var varmt, og Salome, tror jeg det var, danset dansen med slørene og fikk Johannes’ hode servert på et fat. Eller noe i den dur.
Etterpå gikk vi med lærer Sivertsen og fruen Tvete-Vik på Peppes Pizza, og så tok vi toget hjem. Og for å være helt ærlig, så ønsker jeg meg fire nye år med Giske i kulturministerstolen

IMG_5504

Aural forsøpling

aural

Vi hadde en ordveksling om kveldens kringkastede begiventhet fra Moskva. Denne kitchpregede hypen som skal fylle tv-skjermene verden over, og vi kommer til å bli overfalt i våre hyggelig familiære lørdagshjem av disse trange buksene, ålende kvinnemenneskene og flasha brystkassene. Denne musikken på boks. Musakken.

Hva har vår lille Caprinodukke der å gjøre blant det øvrige Europas vrengte strupehoder? Den eneste av disse 20 artistene som kan holde en ren tone i mer enn et nanosekund. Dette er en aural forsøpling uten sidestykke. Å, dette deilige uttykket som oppstod i samtalens løp. Aural forsøpling. Jeg kan ikke la det passere uten å smake mer på det.

De hyler om hjelp der fra scenekanten. Vrenger sjel og strupe og går Mariah Carrey i næringen hva overdrevne vokale utbrudd angår. Svært få av dem har skjønt at synging kombinert med heftige kroppslige bevegelser krever en form for pusteteknikk. At stemmen skal komme nede fra diafragma og ikke fra øverst i strupehodet.

Disse treminutterne er laget over samme lest: vers – refreng – vers – refreng – bro – refreng. De går også i samme toneart og har den samme instrumentale (u)lyd. Om jeg ikke visste bedre, kunne jeg tro det var samme komponist som står bak også. Og samme arrangør. Tekstene er noe babbel om kjærlighet, enten på engelsk eller kaudervelsk. Noen stylister har gått bananas i kostymelageret, og refuserte kunstnere fra Høstutstillingen har fått tumleplass på scenen. Mellom hver sang får vi servert plattheter fra en tjafsende russisk talkshowvert og et langbent stivna russisk smil. Denne høyrearma hans holder stadig rundt hennes smale midje. Kan de være så snille å havne i sengehalmen snart så vi får dette spillet overstått?

Om vi er aldri så musikalsk bevandret, er det flere av oss som av tvungen nødvendighet kommer til å overhøre den aurale forsøplinga i kveld, denne stripteasen av dårlig smak. Etterpå kommer vi til å gå inn i et kollektivt kor, enten av ekstase fordi vi vant over røkkla, eller i avmakt fordi røkkla vant, også denne gang.

Edvards Erotikk

Øvelse gjør mester, det vet jeg jo, men for en autodidakt i pianokunsten tar det sin tid å få til de rette tonene, den rette takten og den rette fingersettingen. Fingrene mine har ikke det spennet som skal til for å få til akkorden F-C-A i venstrehånden på en og samme ansats. Edvard har skrevet ned at det skal være slik, men jeg må ta lillefingeren først nede på F, bruke pedal, og så sette an C og A. Det blir feil, men feilen er det bare jeg som hører, for jeg har ikke tenkt å holde konsert, og jeg er bare på øvestadiet.

img_4495

På øvestadiet har jeg vært i svært mange år. Jeg hadde aldri den tålmodigheten som skulle til for å bli en skikkelig pianist. Ikke hadde jeg talentet heller. Men jeg liker å leke meg, og jeg tar meg tid og stund til det. Jeg kan noter, og jeg har gehør, og Edvards vakre akkorder kryper inn i sjelen min.

img_4490

Jeg liker pianoet mitt. Eller klaveret. Det er et pent stykke arvegods, og ethvert møblert hjem har et klaver. Her kan jeg spille Edvards Erotikk, eller hans Elegi, eller Ensomme vandrer. Og Efterklang. Edvards lyriske stykker.

img_4486

Edvard Griegs lyriske stykker består av 66 småstykker for piano fordelt på ti hefter som ble utgitt i tidsrommet 1867 – 1901. Det er i hefte III opus 43 vi finner Erotikk. Det sies at han med dette heftet nådde nye høyder som komponist av lyriske musikalske miniatyrer. Jeg spiller min Erotikk og er ikke så nøye med takten og fingersettingen. Ikke bryr jeg meg så mye om dette heftet var en høydare i Edvards karriere heller. Jeg er bare fantastisk glad for at Norge fostret denne komponisten og at det finnes pianister som spiller hans stykker til stor glede for meg og mange andre.

img_4438

Dette var mitt lille bidrag til ABC i ord og bilder der vi denne uken har kommet til bokstaven E. Edvard Griegs hjem kan du besøke hvis du er i Bergensområdet. Du finner det på Hop, mellom Paradis og Nesttun. Edvards musikk kan du lytte til når du vil, eller under Festspillene.

Korpsberter i konkurranseform

tubaNå blir jeg borte noen dager fra denne blogg for å dyrke en av mine andre store lidenskaper her i verden, en lidenskap helt uforståelig for mange, men helt livsnødvendig for en god del av oss. Lidenskapen er så gedigen at vi møtes til kappestrid i Grieghallen. NRK Hordaland sender 20 timer direkte fra denne begivenheten, denne happeningen for korpsberter og deres mannlige medsammensvorne. Blogg blir det også, der på NRK Hordaland sin side. Men de kunne jammen ha spurt meg om å blogge, ikke sant dere? Jeg hører et unisont kor av JA her jeg sitter.

Men jeg skal altså ikke blogge. Jeg skal heller ikke spille. Jeg skal være en av

the wonderful volunteer people we meet each year back stage at their National Championships and in the organisation from NMF Hordaland (Bergen County).

Slike konkurranser er desverre veldig ofte kun tiltenkt menigheten. Det er synd, vet dere. Når vi ikke ut til andre, vil folk for alltid tro at vi er en gjeng kjedelige, uniformerte mennesker i marsjtakt. Grieghallen er altså stedet de nærmeste dagene.

Liveblogging: Norsk Finale Grand Prix, del I

I saw you in the dark, what a shock.

Vi e med fordi de’ e gøy.

I en lekker greie, en slags tricot, springer hun rundt, med håret til værs. Surferosa. Noe småfalsk i vokalen. You looks good. Tusen takk. Send sms.

Hilde Marstrander? Er hun her også? Chikas del Coro, er det det de heter? Det er viktig å ta seg godt ut, sier designerer, en svorsk fyr. Menn er helt fantastisk, sier jentene. Mister de koreografi og stemme på en gang? Nå er de her, på scenen – Men, men, men – melodi nr 2. Er det derfor du ikke har blogget siden 20. oktober, Hilde? Sangen var stilig den. Kanskje jeg rett og slett skal stemme.

Men nå skal vi fra swing til rap. Anita Hegerland?? Dette blir litt snålt. Kesera ett eller annet med Anita.

Skal du på party. Ja, jeg er på party.

De er unge og kjekke, sier 10-åringen. Søt og sprek, sier jeg. Men Anita, hun er diger, der ute på scenekanten til høyre for meg. Beste sangen hittil. Hopp og sprett, ja, jeg skal på party. Føler meg hensatt til aerobic-timen.

Aoaoaoa – synger Anita. Party, party, party……. Send 3 til 26600… heia, Kongsvinger….

Rogalands store sønn, Espen Hana. Han har jeg sett på Den Nasjonale Scene noen ganger, ja. Fin mann det. Two of a kind. Vande med å ha nerver, sier han, ja. Vi får høre da. Ha – starten var likt noe helt annet, men jeg kan ikke komme på hva.

And when you put your arms around me

Nei, den var kjedelig. Liker ikke sånne ballader. Litt for mye Orbison.

I have nothing more to offer, I have nothing more to say.

Neivel. Jeg stemmer ikke. Kjedelig greie. Bra de er så korte, disse sangene.

Ny sang. Trønder, er hun også, sangeren Sharite. Sweeter than kiss. Leter etter den store kjærligheten. Jada, hun er 17 år, lille damen. Hu ska kos sæ, sier hun. Vi får høre da. Christian Ingebrigtsen er komponist, og veldig stolt. Hun vinner, tror jeg. Ikke at sangen var særlig stor, men den hadde noe, liksom. Sweeter than kiss, baby, lissom. Lange bein har a også. Veldig lange. og høye sko. Det er ikke rart hun står i ro. Sweeter than a kiss. Gud for en dum kjole hu har på seg, sier 10-åringen.

Nei, no kjæm de en trønder te, gitt. En Brøndbotype. Bursdag har han også. Svein Gundersen har skrevve låta. Skrevve. Det var litt av et ord, Maria. E Thomas bror te ræsten av Brøndbogjængen? Mulig de’. Førskolelærer er han til vanlig. Kontrast, ja. Det vart en himmel?

Æ veit itj ka som har heinnt – det vart en storm de æ trudd va en bris.

Javel.

Istedet dro du bærre av sted. Det e tyst og stilt. Æ veit itj ka som har heint.

Ikke jeg heller. Sangen har jeg hørt før, helt sikkert. Mange ganger. Havet så stort. Norsktoppen eller noe sånt.

Stå der alein igjæn. Æ va en Gud på livets hav.

Forlis og greier.

Det vart en storm det æ trudd va en bris.

Gud – det va en fin sang, sier 10 åringen. Jaha.

Nu ska vi på dainsegolvet, sier Per. Damen som har skrevve låta har vunnet før i Grand Prix. Hun skrev Tysklands låt i grand prix i fjor. Den var jo grusom da.
4 damer – hva heter de da? Tricky med Velvet. Melodi nr 7. Lekre kjoler, da. Spice girls, eller?

I am crazy like before. I never learn. I am sober., I will do it again. I am ready baby hit me.

Barbiedukkesang, sier 10 åringen. Æsj, for noen sko.
Og hermed avslutter jeg kveldens liveblogging.

Vitae Lux

kyrkjesandnes2En liten hvit kirke ligger der i en bakkeskråning med utsikt mot fjorden. Ovenfor ligger en gammel gård, helt innunder fjellskrenten. Nedenfor er ferjeleiet, en parkeringsplass, en gammel slupp og en butikk. Bortenfor et gammelt fargeri, nå museum, et kommunehus, en barnehage og tannlegekontor. Det er ikke så mye. Det er sentrum i en kommune som i utstrekning er på 556,5 km2, med 1646 innbyggere, med full barnehagedekning, med en andel av kvinner med høyere utdanning på skarve 15 %, der KrF fikk 14 % av stemmene ved sist valg og der 0,2 % er bosatt i blokk.

Musikklaget har trommet sammen til konsert denne kvelden, og kirka, denne landsens lille unnselige, er arena for musikken som skal klinge ut i romjulsnatta. Musikklaget er ikke så stort. Det blir gjerne ikke det når ungdommen flytter ut, og kanskje mange av dem er så flinke på instrumentene sine at de blir plukket opp av andre musikklag der de får større utfordringer. Ja, for det hender det, her ute, nord for Bergen, Brasslandet. Det hender at musikklagene her ute er så gode at de blir både Norgesmestere og det som større er. Og ungdommene, som tildels har blitt voksen etter hvert, de får seg jobber i store symfoniorkestre rundt omkring og gjør det godt på sitt vis, men musikklaget der hjemme, det glemmer de ikke, og i alle fall ikke nyttårskonserten i romjula, når kirka fylles, og amatører og profesjonelle slår sine pjalter sammen og folk kan gå ut i kvelden med fred i sinnet.

Vitae Lux klinger ut i kirkerommet og på kornettenes bakrekke kan jeg i år skimte arrangøren av dette stykket for brassband. Selv har jeg tatt plass i kirkebenken i stedet for kornettrekka. Høsten ble litt for travel til å skjøtte instrumentet, og med min amasjør skal det litt til å komme opp på de høye tonene og være i toppform gjennom en hel konsert. Jeg har fortsatt munnsår etter spillinga med skolekorpset på julaften, og da spilte jeg andrekornett. For den som skjønner stammespråket, sier dette litt om dårlig ambis.

Jeg sitter der i en fullsatt kirke. Jeg har to lag ull på overkroppen. Likevel kryper det en salig nuppete følelse av velvære gjennom meg når tonene fra tredve messingblåsere når meg. Jeg fryser fra hodebunnen, nedover ryggraden og like ut i tærne. Jeg leter etter det lommetørkleet jeg ikke har og sukker henført.

Softly, as I leave you. Den tjue år gamle studenten får være solist sammen med proffen på noen og tredve. De musiserer så flott sammen som skulle de aldri har gjort annet, og gleden over å gjøre dette kan leses av smil og fakter.

Messingblåserne er ikke alene denne kvelden. De har fått besøk av et par sangere, et par pianister, en toraderspiller, en gitarist, en fiolinist og en marimbaspiller. Alle unge mennesker med en fot i distriktet. Unge mennesker som viser at man kan komme seg fram på sin egen måte, selv om man på mange måter bor litt utenfor allfarvei. Gabriellas song får lov til å fylle kirkerommet med brassband og sangsolist, og vi, publikum, kan gå ut i svarteste natten. Vi snubler ikke, for over oss lyser stjernene, og om vi følte oss tom og forlatt før konserten, skal det mye til at noen har denne følelsen nå. Himmel på jord en glede så stor, jeg er’ke alene her jeg bor.

(Musikkinnslagene skulle jeg gjerne ha vist dere slik de framstod fra vårt brassband og våre solister, men det er en umulighet. Derfor må man ty til You Tube. En oppfordring til korps: Bli flinkere med opptak. Og legg ut innspillinger som er bedre enn de man kan finne her på nettet)

Jula ringes inn

j0172484Om et lite døgn ringes jula inn. Få gjør det på en slik måte som Singers Unlimited. Med tette vokaler gir de meg et høydepunkt i a capellasang.
Faste lesere av denne bloggen, lesere som sporadisk tar seg en tur innom og lesere som plutselig befinner seg her fordi google kanskje har geleidet dem hit – alle dere ønskes en god jul med vakker sang.

Caroling, Caroling