Stikkordarkiv: Musikk

Trønderglimt: Rockheim

Ingen grønnmalt benk i haven, men en rødmalt en. Flere rødmalte, i stål. Står så lekkert til betongen og denne mastodonten av et byggverk.  Arkitektonisk lekkert. Og som skapt for aktivitet.  Slik også den innvendige siden av byggverket er. Skapt for aktivitet. Har du ennå ikke besøkt Rockheim, har du gått glipp av noe.  For oss blir det en fast aktivitet på våre sommerlige Trondheimsbesøk.

(klikk på bildet, og du får det i større format)

8/52: Heksedans

Fang en melodi, skrev ukas oppgavemaker på X/52 Et bilde i uka. Noe som førte til fullstendig blokkering hos meg. Også hos meg da, som har metervis med Spotifylister. Men så gjorde melodien seg egentlig selv. Et kostyme og litt lek med ulike bildeprogrammer, og resultatet blir en Heksedans. Kanskje en hyllest til 60-års jubilanten Jan Eggum, eller kanskje bare helt tilfeldig, eller kanskje fordi dette var den andre plata jeg ble eier av, den gang på midten av 1970-tallet. Da eide jeg en plate fra før, Harpos Smile.

Det sier vel noe om meg og min musikksmak den gang i meget unge år, eller den sier noe om utvalget av musikk i heimen. Der gikk det i den tiden i Vømmel, Roger Withaker og Chet Atkins. Eller mammas fortryllende pianotoner.

I dag spenner musikksmaken over et langt videre register, men Heksedans lytter jeg til innimellom. Og om den fullstendige teksten ikke har noe med heksedans som sådann å gjøre, kan vi tenke oss det. Min(e) heks(er) danser til ordene: ute maner månen uten stans: Kom til heksedans.

Ventetid

Det er aftenen for de små menn og de store damer. Det er slik jeg føler det, der jeg står henslengt ved et gjerde der inne i Vestlandshallen.

Vi har stått i kø, ganske langt framme, og kommet oss inn i salen, og der, ved gjerdet, som skiller klinten fra hveten, eller de rike fra de fattige, eller vippene fra hopen, der har jeg fått plass. Ikke så langt fra scenen, når det kommer til stykket. Like ved et gedigent høytaleranlegg. Ok, jeg kan vel gå bakover dersom lyden blir for intens, tenker jeg. Klokka tikker sakte mot den lille mannens opptreden, i mellomtiden ser jeg på andre små menn.

Det er mange små menn i Vestlandshallen denne kvelden, små menn uten hår, finner jeg ut. Små menn med hang til høye damer. Dette umake paret, han lille i rutete skjorte, allværsjakke og converse, han når henne så vidt til halsen, hun, i åletrange skinnbukser, silkebluse og høye hæler hun så vidt klarer å stå oppreist på. Han må være rik, for er det ikke slik, de små menn kan måle sin rikdom i høyden og det vakre ved kvinnen ved sin side? Rent bortsett fra at jeg ikke ser det vakre i den kvinnen, mulig fordi hun er noe pussa og egler seg innpå den lille mannen. Må du gi deg, sier jeg til meg selv, er vel ikke noe å si på at han er liten og hun er lang.

Forutinntatt, men fascinert.

Blikket mitt glir over forsamlingen. Prøver å skimte kjendisene, for jeg ser dem, den ene etter den andre. De på Vip-lounge, der på andre siden av gjerdet. Ikke mye sofistikerte noen av dem, søler øl, tråkker i ølsølet, stolprer på høye hæler. Finner ikke søppelspannet, kaster glasset rett ned. Venter.

De store damer. Ikke bare de på høye hæler, de lange slanke. Men også de som vider seg utover. Damen foran meg er av det store slaget. Og en storslagen Princefan. Kommet hele veien fra Sverige for å ta en titt på en mann som kunne fått plass i en fjerdedel av denne damen, vektmessig sett i alle fall. Stor, storslagen og dansende. Duvende. Hofter som beveger seg under de posete klærne, opp og ned, hode som nikker, armer svinger. Hun beveger seg nydelig, på en måte. Det er som hun er i sitt rette element, der i dansen. Og ennå er det bare til musikk over høytaleranlegget.

Men der. Et sus. Både fra klinten og hveten, fra vippene og den gemene hop, fra de rike og de fattige, fra de små menn og de store damer.

Ventetiden er over. Den lille, men store mann står på scenen. The only love there is, is the love we make. Og den store damen duver i sine bevegelser. Princelove. Det umake paret dypt konsentrert i sin egen love.

Meg selv, i en verden av vond rygg og slitne bein, innhyllet i lyd fra en legende det var verdt å vente på.

(illustrasjon: Plain or Pan)

Bergensbilder ~ Gatemusikanter

Så langt du kan komme fra søramerikanske panfløyter og rumenske trekkspill. Dette er folk, rock, pop, køntri, blues og soul. Dette er bra.

Dette er Soluna og faren hennes, på sin sommerlige gatemusikantturnè. Ja, det er sommer, selv om Soluna har lue på. Det er kveldskaldt, må vite. Hennes basspill og lyse stemme, pappaens enmannsorkester og litt rustne stemme. De kler hverandre, og dette setter publikum pris på. Sommer etter sommer.

Soluna kan man dessuten møte på MySpace hvis man vil.

For fedreland og alt far min kunne gjera

Det har skjedd at du har startet på Gud signe Norigs land når du angivelig skulle ha spilt Gud signe vårt dyre fedreland. Dette er en svært liten lur ting å gjøre, da disse to melodier, samme hvor like de høres ut sånn i utgangspunktet, er skrevet og arrangert i to ulike tonearter. Men det har hendt.

Det har hendt når du var aspirant, kanskje. Og det ble bare så kjempeflaut, at du nesten bare måtte forsvinne i et hull i jorda, men slike hull fantes ikke.

Det skjedde kanskje når du som noe større musikant stod og skuet utover ei grønn eng og ble fascinert av morgensola og det faktum at bare bonden og hans to sauer var de eneste som andektig hørte på dette musikklaget, ja, det kunne skje da.

Gud signe Norigs land, spilte du de første tonene av, før du la merke til at resten av gjengen spilte Gud signe vårt dyre fedreland, og du fikk et lite klaps på arma, og et lite pek på notemappa, og herregud, du hadde gjort det igjen.

Etterpå kunne du spille Alt far min kunne gjera, og lure på om det var riktig at den het At far min kunne gjera, for hva var det egentlig far kunne gjera? Du var sikker på at det manglet en L der, og du fortsatte med å lure på denne melodien, i ganske mange år.

Og fordi det er mange år siden du stod på denne grønne enga, i morgendugg med solstråler i, der bonden spyttet snus og sauene brekte, så kom denne melodien til deg igjen, og selvfølgelig har du tatt feil med den L’en. At far min kunne gjera det gilde han hev gjort, og fram i livet bera so mykje gjævt og stort,det var frå dag til annan for meg so god ei stød: Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd.

Og du er ikke så sikker på om slike melodier spilles lenger, og om de synges, men du vet at i morgen, denne nasjonaldag, når en liten eller stor musikant står og skuer utover en grønn eng og denne bonden spytter snus, og sola skinner gjennom morgendoggen, da kan det være at flere får det for seg at Gud signe Norigs land skal ljome utover denne enga. Mens de andre ufortødent spiller videre på Gud signe vårt dyre fedreland.

Musikalsk lagånd

(Petunias ABC, runde 2, bokstav L og M)

To ganger i året kan du være sikker på å komme over et korps. 17 mai er bankers, og i dagene før jul vil du som regel alltid høre noen toner fra Jingle Bell, Rudolf og Vi tenner våre lykter når det mørkner. Sure, iskalde toner dersom korpset blir forvist til inngangsdøra, litt varmere toner dersom de får seg en plass innomhus. Kalde fingre som klamrer seg fast i instrumentet, lepper som stivner. Det er julemusikken som er på tur.

IMG_5849_edited-1

Er du 11 år og spiller tuba, kan det være du ser slik ut.

IMG_5852_edited-2

Er du 11 år og spiller tuba, blir du kanskje som eneste musikant tilbudt en stol også. Den eneste denne gangen fordi den andre tubasisten ikke var til stede.

Korpsene stiller opp med sin musikalske lagånd. Kanskje de tilbyr deg gløgg også, og da kan du ikke gå derfra før du har kjøpt et lodd eller ti for to kroner stykket, og kanskje er du faktisk så heldig at du vinner den broderte juleduken, eller kanskje en frosset kalkun som kan stå på nyttårsbordet ditt. Og korpset får litt publikum, og alle hjerter gleder seg.

IMG_5864_edited-2

Og etterpå. Etterpå kan korpset gå innomhus, aspirantene får klapp og heder, dirigent og instruktører får en julblomst, den avgåtte lederen får en litt større blomst, musikanter og søsken og foreldre sitter benket rundt bord. Og grøten kommer på bordet. Med hele tre mandler.

Så kan de gå hver til sitt, vel vitende om at det blir jul. Også i år.

—————————
(Dette var mitt bidrag i Petunias ABC-lek, og både bokstav L og M ble med denne gangen i Musikalsk Lagånd)

Luke 12 – Lys til nattsvart jord

Mongstad

Det lyser i stille grender, og et vakkert teppe av sølv har lagt seg over landskapet. Den blå timen er på sitt blåeste blå, skumringstime, og der ute på det sølvskimrende jordet står en kronhjort med sitt harem av fem koller. I den klare vinter, denne desemberdagen, er naturen nær og var, og jeg er på vei til den årlige julekonserten. Denne tradisjonelle, som bare vi kan skape. Vi som er til stede som syngende, musiserende og lyttende i denne lille landsens kirke. Den hvite, 70 år gamle trebygningen, på ingen måte bygd for de store anledninger, og på ingen måte bygd for klingende brass; tonene når ikke riktig ut i kirkerommet, de forsvinner bakover og opp i det lave taket over alterringen. De to tubaistene har satt seg inne i ringen, de liker seg ikke der, men det er trangt om saligheten i Guds hus når et brassband skal ta plass der framme.

Deilig er den himmel blå, synger koret. Ute har himmelen vært både blå og rosa denne ettermiddagen, nå er den svart, og ikke en stjerne er å se. Ingen julestjerne der oppe som lyser vei, men inne i kirken lyser det fra flere kandelabre, og lysene speiler seg i vindusrutene høyt oppe på veggen. Kirkebenkene er fulle av mennesker som ønsker å tilbringe en time sammen denne ettermiddagen, fordi det er tradisjon, og fordi tradisjoner for mange er viktig i førjulstida.

Det er bare her jeg kan klare å lytte til et amatørkor bestående av 20 sjeler som gjør sitt beste for å holde liv i gamle julesanger, og som med en ikke helt heldig engelsk uttale prøver seg på Love knows no borders. Sangen er fin, den, med noen akkorder som klinger godt, tross korets noe synkende toneleie. Det slår ikke feil, det er egentlig ganske sjarmerende, og jeg vet at han ved siden av meg ikke hører det jeg hører. Sikkert like greit det.

When you wish upon a star, klinger er en klar jentesopran, og like etter svever Amelie, den fabelaktige nedover Montmartre, i alle fall klinger Comptine d’un autre été fra pianoet, og et sus gjennom forsamlingen fordi disse jentene er så modige og flotte, de opptrer uten fakter. Et lite smil, og et lite bukk.

Deilig er jorden, synger vi. Det er et ønske at den skal være deilig, men hele jorden kan nok ikke klare å være deilig samtidig, det vet vi. Kriger pågår, og klimaet står overfor trusler som må bekjempes. Selv kan vi skimte Mongstad over fjorden, og like borte i svingen ligger Sløvåg med sine tanker som sprenges i lufta. Det er sårbart.

Men likevel kan vi innimellom se lys, se håp. Som her på en tradisjonell julekonsert med lokale aktører. Ingen julekonsertkjendiser å se, og de har vi heller aldri hatt på besøk her. Intet savn, forøvrig. Våre lokale sangere og musikere skaper en stemning som vi kjenner oss igjen i, og en klar jenterøst formidler Helene Bøksles Lys til nattsvart jord på forbilledlig måte.

Det har vært julekonsert. Vi går ut i svarte kvelden med lys innvendig.

Luke 6 – Å finne roen

Fine bloggedamen Petunia ønsker å finne roen før jul, men hun vet ikke helt hvordan, selv om hun har kastet mopp og vaskefille. Jeg håper hun finner roen, slik kjøkkennissen hennes har gjort.

Jeg har ikke kastet mopp og vaskefille. Jeg har ikke tatt det fram ennå. Nå før jul er det liksom ikke juleforbedredelser jeg sliter meg ut på. Det er de teoretiske perspektivene jeg skal se eksamensoppgaven min gjennom som sliter mest. Hodet mitt føles som det skal sprenges. Jeg har visst for mye der oppe akkurat nå; det må bare ut og ned på papiret.

Etterpå, når alt har kommet ned på papiret, og jeg på fredag får sendt fra meg rubbel og bit til høyskolen på Lillehammer, da skal jeg roe helt ned, før jeg skal ta noen skippertak for å få jula i boks. Men innimellom der, da skal jeg også finne roen, sammen med Tine og hennes trompet, kanskje. Bare å se på Tine, så føler man ro. Det å være så helt uten fakter med trompeten foran munnen, det ser ikke ut som hun puster en gang. Bare blåser de nydeligste toner gjennom rørene.

Men man burde nok ha tatt fram adventsstaken.

Luke 5 – Last Christmas

Last year I gave you my heart. This year, to save from tears, I’ll give it to someone special………….

Se, så koselig de har det, snø og mistletoe and wine, Andrew som flørter og George som sender blikk, lekker på håret og så pen i tøyet. Nei, det er ikke lett å være forelska i dama til kameraten sin. Og så Andrew da, tar dama til George, Andrew som bare stod der bak og var med på lasset, liksom. Det var vel etter dette at George oppdaga at han var homse, og da kunne det vel forsåvidt være like greit med den dama.

Men – gud, så småforelska man var i George.