kultur – spindellett

juni 20, 2010februar 15, 2021

Syrinfargen

Innerst inne i skykkjo har han fått plass, den gamle leksepulten til systra hans. Måttspist, men framleis med ein aldrande syrinfarge. Bonden ser på leksepulten og det rustne malingsspannet han er i ferd med å hive ut. Skal tru om det er nokre restar att her, tenkjer han. Lokket sitt hardt, og han er nær ved å gi opp, då det endeleg gjer etter, og han kan titte ned i spannet. Ei lukt stig opp. Umiskjenneleg maling. Han prøver seg fram med ein pinne, rører litt i den brune smørja på toppen, og der, der finn han syrinfargen. Nett som på leksepulten. Nett som på syrinbusken framom stoveglaset.

1975. Han hugser det. Systra mala leksepulten sjølv, og etterpå mala ho den gamle DBS-sykkelen. Han står der med spannet i handa og berre kjenner på seg at han må bruke restane. I augekroken ser han silotanken. Han prøver seg fram, stikk malerkosten han har funne ned i restane av det syrinfarga på botten av spannet. Maler. Det vert fint, tenkjer han. Skal tru om silotanken vil kle denne fargen?

Han får malt heile understellet. Syrinfarga. Han beundrer verket sitt, set tanken til traktoren og kjøyrer han ut på bøen. Der, mellom gule løvetann, står han, tanken med det syrinfarga understellet. Eg syklar forbi, undrar meg over fargekombinasjonen. Og synast han er vakker.

juni 18, 2010

Stevnetid

Vi pleide å sette hverandre i stevne der i Trøndelag den gang da. Det var i juni, og vi kunne møtes i Tydal, på Lundamo eller kanskje vi hadde tatt turen til det bynære strøk Nidarvoll. Det var på slutten av 1970 tallet, det var tidlig 80-tall, og korpsene var ennå store. Og de største i korpsene, de var også svært store. Mange store gutter var det den gang da, som du aldri fikk sjangs på.

Det var nesten sommer, og det var vår tids store happening. Den gang da vi ble busset til disse plassene og fikk tildelt klasserom der vi kunne spre luftmadrassene våre. Kanskje det var årets korpstur, det mest eksotiske vi kunne være ute for, dersom vi ikke spilte i Småbispan og fikk reise til Amerika og Kina og slikt. Vi visste at vi fikk enda en medalje, og medaljer kunne vi være stolte av og sammenligne med andre. Stjerner hadde vi også på uniformsjakka, for antall år spilt i korps. Vi skulle marsjere, vi skulle spise kjøttkaker som spratt vekk fra plastgaffelen, og vi skulle spille fellesnummer.

Hva har de ikke gått glipp av, de som ikke har stått i mølje og spilt seg gjennom mer eller mindre vellykkede arrangement av datidens grandprixlåter og andre hits. Som regel var arrangementene mindre vellykkede, og som regel var framføringen enda mindre vellykket. Var man heldig, kunne man starte på likt. Man sluttet svært sjelden på likt. Mulig vi spilte Guantanamera. Guantanamera, du blir så k.. når du ser’a. Vi fniste og torde ikke uttale k-ordet, der vi stod med vår tredjetrompetstemme, plassert bak de store guttene på førstetrompet. Ganske godt plassert bak klaritutter og fløytejenter også, som selvfølgelig skulle stå fremst. Vi stod der i vårt litt for store blå foldeskjørt, ei båtlue på skakke, og knestrømper. Å, gud, som man har hatet knestrømper i ettertid.

Ofte het han Leiv Flisnes, han som hadde arrangert stevnets fellesnummer. Han var jo en ballroomkomponist, men det var veldig lite ballroomaktig det som kom ut av instrumentene, der vi stod på en grå skoleplass mens dirigenten veivet med armene, susafonene drev intern konkurranse om å spille høyest og styggest, trommene spilte hver sin trommemarsj, og drilljentene mistet stavene. Det hele var et salig kaos. Mulig det også var sjarmerende.

Den store spenningen knyttet seg til det som skjedde i stevneteltet lørdag kveld. For da var det disko, og det var klining bak nåva og jentehyl, blikk, og noen ble sammen. I vårt blå foldeskjørt hadde vi selvfølgelig ikke nubbsjangs, ingen gutter kastet blikk etter oss i løpet av dagen. De valgte seg ut de små nette flaggjentene, de i hvite kort-korte skjørt og støvletter. De som gikk der fremst i korpsrekkene med veivende flagg. De var som regel blonde, og det var milevis fram til dem. Hva hadde vi å stille opp mot slik? Tredjetrompetstemmer kan virkelig ikke sammenlignes med veivende flagg, og blå foldeskjørt som dekker knærne har ingenting å stille opp med når det kommer til hvite miniskjørt.

Og vi skulle spille i stevneteltet. Kanskje det var Highlights from Hair, og kanskje var det et annet korps som også skulle spille det, og vi kunne sammenligne. For klart vi var best. Vi var både størst og best, for vi hadde så god batterist, og dessuten hadde vi med oss bassgitar. Slikt noe gjorde stor lykke, den gang da.

Sammen med dansende flaggjenter med flagrende blondt hår og hvite miniskjørt.

desember 6, 2009

Luke 6 – Å finne roen

Fine bloggedamen Petunia ønsker å finne roen før jul, men hun vet ikke helt hvordan, selv om hun har kastet mopp og vaskefille. Jeg håper hun finner roen, slik kjøkkennissen hennes har gjort.

Jeg har ikke kastet mopp og vaskefille. Jeg har ikke tatt det fram ennå. Nå før jul er det liksom ikke juleforbedredelser jeg sliter meg ut på. Det er de teoretiske perspektivene jeg skal se eksamensoppgaven min gjennom som sliter mest. Hodet mitt føles som det skal sprenges. Jeg har visst for mye der oppe akkurat nå; det må bare ut og ned på papiret.

Etterpå, når alt har kommet ned på papiret, og jeg på fredag får sendt fra meg rubbel og bit til høyskolen på Lillehammer, da skal jeg roe helt ned, før jeg skal ta noen skippertak for å få jula i boks. Men innimellom der, da skal jeg også finne roen, sammen med Tine og hennes trompet, kanskje. Bare å se på Tine, så føler man ro. Det å være så helt uten fakter med trompeten foran munnen, det ser ikke ut som hun puster en gang. Bare blåser de nydeligste toner gjennom rørene.

Men man burde nok ha tatt fram adventsstaken.

oktober 16, 2009

Eg ønskjer deg, min ven…

På bloggen Hjarteplass har Tøger Fimreite en fin liten bloggpost der han på sitt søte vis takker Velferdsstaten for å ha havnet der han har havnet. Hadde det ikke vært for Velferdsstaten, hadde Fimreite vært bonde der i Ytre Sognestrøk og gift med en tremenning i beste fall. Nå tror jeg jo forøvrig at det er litt tilfeldigheter med i bildet også, men utviklingen av velferdssamfunnet har hatt en del å si for hvordan folk fra bygdene har kommet seg opp og fram og ut, og kanskje tilbake igjen.

En annen mann jeg kjenner til kom seg ikke ut, kanskje ikke opp og fram heller, men han var likevel noe i heimbygda si. I en annen tid, i et annet liv, kunne Ola R. kanskje blitt noe annet enn bonde på Midtbøen. Han kunne fått skolegang og blitt skolemester, eller prest. Eller professor. Men han vokste opp i ei tid med minimal skolegang. En vinter med framhaldsskule og et agronomkurs var det han fikk etter omgangsskulen. Han gikk under navnet Professoren da han gikk for presten, fikk særdeles meget godt i kristendomskunnskap og oppførsel. Gutten hadde potensiale til mer, og bygdas prest ville ha ham ut i verden, men ingen penger var å oppspore, ikke uten at det ble tatt pant i gården. Ola R. vokste opp før vårt velferdssamfunn var et faktum, og mye av den grunn kom han seg ikke ut i verden. Men hva gjorde vel egentlig det? For vi som bor her vi bor, innerst inne i en fjordarm, på grensa til Sogn, skal være glade for at en mann, født i 1877, så verdien i kulturarven. For denne bonden, han var egentlig ingen bonde, opptatt som han var av helt andre kulturelle verdier. Han samlet ord og uttrykk, salmer og sanger, verselinjer og musikk. Han fikk kontakt med Universitetet i Bergen, og i Arne Bjørndals samlinger ligger i dag en fin arv etter Ola R. Denne arven blir nå registrert og systematisert av folkemusikere, og noe av dette fikk jeg og flere andre høre på en konsert denne uka.

En av sangene som er re-konstruert er en nydelig kjærlighetsvise. Det var bare det siste verset som var i samlingen til Bjørndal, resten av visa er hentet fra Telemark, men melodien er etter Ola R. Ola har nok meloden fra sin mor som har fått den fra sin mor, og som vanlig er i folketradisjonen, har den nok kommet rekandes på ei fjøl. Versene er usedvanlig vakre og vemodige, og melodien, ja den er så skjønn og var i versjonen jeg hørte så flott arrangert at jeg fikk frysninger. Jeg kan gjengi versene. Melodien blir ikke å høre før musikerne har fått penger nok til å gi ut plate.

Ei rose har eg sett uti ein blomehage
Det var den venaste som Herren Gud har laga
Di meire ho voks fram det fagre auka på
Og aller mest for meg som sjelda fekk ho sjå

Det var ei liti tid då eg fekke lov å gange
I mellom tre og frukt og blom med herleg ange
Men so blei hagen stengd eg fekk’kje koma inn
Det blei forbjode meg å sjå dei blomekinn

Det blei for meg i skjenkt O du som beiske skåler
Den eine drakk eg ut ho blanda var med tårer
Den andre drikke ut det orka ikje eg
Det har vel ingen tenkt kor vondt det er for meg

Hav takk for kvar ein gong min ven eg fekk deg kalle
Hav takk for kvar ein gong di hand eg fast fekk halle
Hav takk for kvar ein gong eg høyrde frå din munn
Takk for du elska meg so varmt den vesle stund

Eg ønskjer deg min ven så mange roleg netter
som linden den har løv og hattlen den har nøtter
som fuglen ut i lund og fisken ut i sund
som stjerner utan tal på himlens gledessal

Tilbake til Fimreite og hans bloggpost: Tøger dro ut og fant kjærligheten mange mil unna og har sikkert kommet seg både opp og fram, men ikke hjem igjen. En blanding av Velferdsstat og tilfeldigheter. Ola R fant kjærligheten noen kilometer fra stuedøra, og tilfeldigheter gjorde at dette var en god kjærlighet. Han mistet kona si ganske tidlig, men giftet seg aldri opp igjen, slik som var vanlig i de tider. På hennes gravstein skal det visstnok stå: Den dag kjem aldri at eg deg gløymer.

Eg ønskjer deg, min ven…. ein god dag!

august 22, 2009

Gossip og avslørende ministerbilder

Vi kan like gjerne innrømme det med en gang. Det er litt spenning i det å menge seg med kjendiser, og så kan vi skryte litt av det etterpå, sant? Kanskje vi har klart å tatt et bilde med mobilen, og kanskje noen av disse bildene er temmelig avslørende. Mulig akkurat jeg er den første og kanskje eneste som har tatt akkurat det bilde, og så kan jeg selge det til Se og Hør og Her og Nå og VG.

Jeg har hatt noen bilder liggende en stund. Svært avslørende. Riktignok begynner de å dra på åra, så kvaliteten er ikke av den beste. Paparazzifotografier, vet dere…. Tatt på mange meters avstand, med busker og biler og folk og hus innimellom. Det skal jeg få dere til å tro. De er i alle fall tatt lenge før mobilens og digitalkameraets inntog i denne verden.

Dette er et celebert selskap, ikke sant? Partyminsister Trond i full mundur. Der Giske er, er det damer, det kan vi jo alle se. Er ikke noe avisene og folk flest finner opp det. Det er rett og slett reelle fakta. Trond + damer er sant. Jeg kan med dette avsløre at ministerens dametekke ikke er av ny dato. Han var tidlig ute på den fronten, som dere ser. En meget ung minister og hans lille harem av trønderpia på Oslotur i det herrens år 1984.

Motebildet både på hår, brille og klesfronten er betraktelig endret siden den gang, og Giske himself har, om ikke vokst seg høyere, så har han vokst seg penere. Her er han en smule valpete, men damene ser opp til ham. Ja, det gjør de. Og ikke fordi han var den lengste, nei – han var flink, skjønner dere. Tok både naturfaglinja og musikklinja ved Schola Cathedralis Nidarosiensis, uten å anstrenge seg nevneverdig, og det mens vi andre (ja, VI andre) hadde nok med å analysere fugene av Bach.

(Nå avsløres det andre ting her, ser jeg. At jeg faktisk ikke har vært paprazzifotograf, og at Giske og damene er klar over at bildene ble tatt, og at jeg er på alder med Giske, og at vi begynner å dra på åra alle mann)

Det var altså i de glade 80-åra, da musikklassene på Katta var på Oslotur for å menge seg med den dannede elite, gå i operaen og i konserthuset. Det var før vi fikk slikt noe i Trondheim. Det var kanskje i de dager Trond bestemte seg for å bli kulturminister og få operaen til Bjørvika? Vi satt, så vidt jeg husker, langt der oppe på ballkongen i den gamle operaen, det var varmt, og Salome, tror jeg det var, danset dansen med slørene og fikk Johannes’ hode servert på et fat. Eller noe i den dur.
Etterpå gikk vi med lærer Sivertsen og fruen Tvete-Vik på Peppes Pizza, og så tok vi toget hjem. Og for å være helt ærlig, så ønsker jeg meg fire nye år med Giske i kulturministerstolen

august 10, 2009

Spilleglede og fellesskap

(SundayChallenge, Fotomorro uke 32)

Dette er såvisst intet vakkert bilde, tatt som det er med et enkelt kamera i temmelig totalt mørke, kun med dette spøkelsesaktige lyset mot musikantene. Men dette bildet viser akkurat hva dette er – en spøkelseskonsert, framført av 70 unger i alderen 10 til 12 år samt en gjeng entusiastiske instruktører. En halvtimes program med musikk, dans og skumle hendelser, og dette fikk vi foreldre, søsken, tanter og onkler ta del i lørdag ettermiddag. Dette var avslutningskonserten for de som hadde deltatt på musikkurs for de yngste i regi av Norges Musikkorps Forbund her i Hordaland. Så dette er altså et korps. For det er slik det er å spille i korps når støtteapparatet rundt vet å legge til rette for det. Et høyt aktivitetsnivå i fire dager kan da utkrystallisere seg i en konsert der du som publikum sitter med en god følelse. Ikke fordi at de spiller så vakkert, eller at musikken er så himla god, men fordi dette er spilleglede og fellesskap. Og det er det som er det viktige. Samt vennskapet og nettverkene som skapes, og som ungene kan ta med seg videre i livet. Etter hvert vil det bli mer alvor i musikkopplæringen, men tar de med seg leken og spillegleden, vil det alvorlige bli lettere å takle. Selv var jeg til stede både som representant for arrangøren og som mor. Jeg kan derfor skryte av at kurset så ut til å forløpe utmerket og jeg kan skryte av at ellveåringen var en del av dette evenementet. Og gjennom henne vet jeg at alle hadde det sååååå gøy.

august 4, 2009

Vått vestlandsvær

(abc-tema, bokstav V)

En oppsummering av sommeren her vest, juli 2009. Vått vestlandsvær. Men hva kan vi gjøre med været? Ingenting. Vi lar været være som det er, og værre einn være kain værra i Værran de kain de itj værra når være står væst, å sola fersvinn i allmækti protæst…. for å si det fritt etter Otto Nielsen. Vi får ta det som det kommer, og dennen juli ga oss ingen solsommer.

Bildene er fra en våt dag i Fjærland. Vi var inntyllet i tåke og dette våte, tunge og klamme regnet som sildrer rett ned fra vi forlot Nordhordland til vi var tilbake. Oppedal – Lavik var regntugn, Førde var ikke bedre, vi tok en rast i Jølster, en rask rast, tåka hang over Jostedalsbreen. Det gjorde ikke så mye. Vi skulle til Fjærland og være under tak. Vi skulle fordype oss i bøker, og en god bok er ikke å forakte når regnet sildrer ned. Da kan været på Vestlandet være akkurat slik.

(Bidrag til Petunias ABC-utfordring. Se her for flere V-bidrag)

juni 16, 2009

Stopp langs veien

Et enkelt Canon digital Ixus 70 og lek med bilderedigering. Ingen mester, men gøy å leke. Ønsker meg speilrefleks og photoshop. Og kurs! Noen som kjenner sin besøkelsestid der ute?

juni 5, 2009

Ved Nidelvens bredd

rosen Nidelven, stille og vakker du er, her hvor jeg går og drømmer. Drømmer om deg som jeg hadde så kjær, nu er det bare minner.

Den er både stille og vakker der den bukter seg fra Selbusjøen og ut i Trondheimsfjorden. Sant og si er det ikke så ofte jeg har gått der og drømt, slik det står i sangen. Det gjorde imidlertid han som skrev teksten. Han hadde visst kjærlighetssorg den gangen, en sommernatt i 1940 der han gikk gjennom Lykkens Portal og langs Marinen kanskje, på nedsida av domkirka. Med til historien hører at han fikk kjæresten sin tilbake. Kanskje ble de gift også? Tja, det kan vi sikkert finne ut av dersom vi leter oss fram til Oscar Hoddøs liv der i Trondhjem.

Den gamle bybro er lykkens portal,
sammen vi seiler i stjernekorall.
Nidelven, stille og vakker du er,
her hvor jeg går og drømmer.

Å joda, det heter Trondhjem. Det er min barndoms og ungdoms by, og når jeg skal hjem, da skal jeg til Trondhjem. Ettersom Trondhjem het Nidaros og ligger ved bredden av Nidelva og inneholder selveste Nidarosdoman, så blir denne posten mitt bidrag i serien ABC i ord og bilder denne uka. For vi har kommet fram til bokstaven N.

maschius_big

Dette er Trondhjem anno 1674. Det viser ingen stor by, men det er mulig å se at dette faktisk er Trondhjem. Elva bukter seg og den store domen – Nidarosdomen – den står der som et landemerke, slik den gjør i dag. Bildet viser byen og bebyggelsen før Cicignons byplan. Trangt, smale veiter og tett bebyggelse. Temmelig godt egnet for ildebranner, noe som til stadighet har hjemsøkt byen. Husene var av tre, de hadde nevertak og stod i rekker, litt fra hverandre med port imellom. Husrekkene ble brutt av to kirker, Frukirka og Domkirka. Byen bestod av småsamfunn som var sosialt sammensatt. Mot syd var byen dominert av embetsmenn og tjenestemenn, og i byens nordlige del bodde det kjøpmenn og kapitalister av utenlandsk hærkomst. I øst, langs elva, bodde det godseiere, og på Brattøra og vestover bodde det en tallrik gruppe av nordlendinger. Ute ved Sanden bodde det fiskere og sjøfolk, og fra Domkirka og ned til Ravnkloa bodde flere grupper håndverkere. Lengre mot øst bodde dagarbeiderne og fattigfolket. Så sier i alle fall kildene. Boka Trondhjem før Cicignon av Henry Berg, foreksempel.

domen

Trondhjem, Trånnhjæm, Trondheim. Nidaros. Norges første hovedstad. Sagaen forteller at Olav Tryggvasson grunnla byen ved utløpet av Nidelva i 997, men arkeologiske utgravinger har påvist bosetning ved munningen av Nidelva lenge før 997.

Helgenkongen Olav Haraldsson – Olav den Hellige – ble gravlagt i Nidaros etter å ha falt i slaget på Stiklestad i 1030. Over denne graven har Nidarosdomen reist seg, og byen og domen ble plutselig et sted å dra til for pilegrimer.

Jeg prøver alltid å få med meg Olavsfestdagene i månedsskiftet juli-august. Dette er en festival, elller et festspill kanskje, som inneholder alt for enhver smak, kan man si, men med forankring i Olsok, Hellig Olav og Nidarosdomen. Hvert år er det marked i Borggården bak domkirka. Det kan være vel verdt et besøk, men man trenger ikke bruke penger der. Man kan ta en titt på ikoner, trønderkeramikk og urter fra Tautra, og man kan bivåne gjøglere og musikere.

Og så kan man ta turen over Gamle Bybro. Ta en spasertur på Bakklandet. Gå langs Nidelvens bredd og se at stormannsgalskapen også har nådd Trondhjemmerne når det gjelder å bygge i strandsonen, ta en titt på den runde røde huset på hjørnet, Trondhjemsstudentenes hjem, og ta turen
På elgeseter bru, der fainn æ og du,
det vi leitt ætt i mange år
Vi skuill flyt på drømmen ,høgt over elvestrømmen,
itj drukne som flaskeskår
Vi har det, vi ska klar det

Bakklainnet’s vakre Maja
hu’ e’ min hjærtens kjær.
Sjå a’ i dains på kaia
løsti’ i lyse klær.
Skjørte’ de’ flyg når fotan trør
trinnan så lætt mens hu’
smilan’ strør.
Bakklainnet’s vakre Maja
Hu’ e’ min hjærtens kjær.

Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist ifra dæ,
at æ koinne finn på nokke slekt!
Når æ tænke på ka godt du ga’ mæ,
e de’ som æ læste dekt!
Trondhjæm, Trondhjæm, no æ rætt forstår dæ,
du min barndoms ailler største vænn!
Oindres på korless det går dæ,
ka som heinne einn,
aildri reise æ fra dæ igjæn!

juni 1, 2009

Le Paysan des Fjords de Norvege

Paris, 1906. Sosiologen Paul Bureau har vært på Norgestur og skriver bok om sine inntrykk fra begivenhetsrike dager i Norge, våren 1904. Det Internasjonale Selskapet for Samfunnsvitenskapet har gitt Bureau oppdraget med å besøke bønder i Norge, og på sin 45 dagers tur besøker han gårder på Jæren, på Voss, i Nordfjord og i Trøndelag. Dessuten – den franske sosiologen besøker den kommunen jeg bosatte meg i for en del år siden. Helt nord i Hordaland, på grensa til Sogn. I boka Le Paysan des Fjords de Norvege forteller Bureau om dette stedet han har kommet fram til, etter en lang båttur.

Masfjorden er ein fjord av dei mindre, han ligg litt nord for Bergen, men trass i den korte avstanden treng ein sju timar for å koma fram, fordi den vesle dampbåten som trafikerer strekninga, må fyrst gjera tallause krokar om øyar og bukter som særmerkjer kysten.

Denne fjorden er ukjend av turistar. Den tyske reisehandboka Baedeker nemner ikkje Masfjorden, og jamvel ei stor mengd av folket i Bergen veit ikkje av han. Det er i høgda slik at dei som har høyrt namnet, knyter til det heller negative idear om ureinske og elende og eit folk som står attende i utvikling.

Likevel er det heilt naudsynt å vitja denne fjorden, slik som Abbed Wang (ved den katolske kyrkja i Oslo) seier, min reisefører og tolk på denne ferda. Det er her ein kan lære å kjenna dei sosiale tilstandar i det gamle Noreg best, fordi dei eldre levemåtane her enno er mest i hevd.

Dette er en del av fjorden Bureau besøkte. Bildene er tatt på ulike tidspunkt – tidlig vår og vinter – og viser fjorden innover mot Solheim og Matre, tatt fra mitt yndlingsfjell, Austefjellet. Fra Austefjellet har man 360 graders utsikt. På riktige godværsdager kan man se Fedje helt i vest, og ellers heter det seg at man ser sju kirkesogn herfra. Austefjellet er 528 meter høyt, og jeg har det i syninga fra kjøkkenvinduet mitt. Det ligger der og frister til bestigning, og selv om man vet at turen er hard, er utsikten fra toppen verdt strevet. Har du lyst til å prøve, kan jeg godt være guiden din.

Vi må tilbake til Bureau. Han og tolken hans har kommet fram til Sandnes med denne dampbåten, som på langt nær er noe luksusfartøy. På kaien på Sandnes, som kun består av noen steinblokker, skal vi tro den franske sosiologen, blir de møtt av en bonde og datteren hans. De skal ro dem inn til gården Bergsvik inne i fjorden.

Faren og dottera, ei sterk, blond, vakker og tekkeleg gjente, ror med kraft og dugleik, og i sju kvarter sit me og ser dei høge granittkollane til Masfjorden gli framom. Dei er ikkje så svært høge, men likevel er ein freista til å kalla dei fjell, fordi dei stupbratte fjellveggane og den tronge fjorden forsterkar inntrykket av høgd som dei gjev.

Fjellsidene er fullstendig nakne; av og til prydar nokre magre furutre det aude og nakne berget litegrann, men overalt elles er fjellet så hardt og snaudt at ikkje noko slags tre kan finna næring og leva i det….

For ei streng einsemd, for ei still natur og for ein isolasjon!

gunnarbuc3b8yra-og-sleire

Når ein går i land, merkar ein ikkje noko anna frå kaien enn bratte fjellveggar og hytta til husmannen som står på ein liten flate oppe på eit høgt nes. Ein kjenner ein byrgskap som går heilt til hjarta, når ein veit at trass i eit lende som ser såleis ut, har ein familie her funne leveveg ved sine henders arbeid midt i dette kaos.

150 meter over stranda stengjer granittfjellet for alt med sine bratte steinvegger, berre geita kan kliva oppetter her…. På toppen av fjellet er dei glatte overflatene endå naknare: dette er viddene, granittøydemarka, der ikkje anna gror enn lav og nokre urter her og der

Stølen (sætra) er ikkje noko anna enn fjellheimen med sine veldige aude strekningar som er oppskorne av vatn og elvar med reint vatn. Elvane er av ulik storleik og strøymer som perleband i alle leiar. Lav, mose, lyng finn vokstergrunnlag til å leva på fjellgrunnen. Det er på eine sida råmen av regnet og på den andre den milde varmen som den høge solgangen som sumaren alltid vil gje. Fordi beiteviddene er utan grenser, og ein let kyr og sauer gå heilt fritt, finn dei rikeleg næring, mog stølen er eit uunnverleg hjelpemiddel på ein norsk gard.

Det er fjellene og naturen som for meg gjør denne plassen til et sted å slå seg ned. Det, og de gode oppvekstvilkårene som finnes for ungene. Men det kan bli for innestengt. Det kan bli for trangt. Både psykisk og fysisk.

Solnedgang i Masfjorden, juni 2008. Bildet er tatt fra kabelferja som trafikkerer strekninga Masfjordnes – Duesund. Den tar 5 minutter, og egentlig skulle det vært ei bro over fjorden. Ferje gjør at man på en måte har portforbud enkelte deler av døgnet.

Tidlig morgenstund, parti fra Sandnes over mot Arekletten på nordsida av fjorden.

Dette var mitt bidrag til ukas ABC i Ord og bilder. Ukas bokstav er M, og hva passet vel bedre enn et lite glimt inni denne trange fjorden, Masfjorden. Den er jo faktisk ikke så trang da. Det tar ca 1 1/2 time til Bergen, men det rare er jo at det er lengre til Masfjorden fra Bergen enn fra Masfjorden til Bergen, hva nå det kan komme av. Jeg skulle likt å lese hele boka til Bureau. Det jeg har tatt med her, er en liten del fra hans besøk på gården Bergsvik i Masfjorden, et av de mest velholdte brukene. Riktig vakkert er det der. Reisebeskrivelsen er oversatt av Johannes Gjerdåker og er å finne i årboka Fjon frå fjell til fjord, gamalt og nytt frå Masfjorden, nr. 4, hausten 1994.

Besøk Petunias ABC-blogg og finn flere M.