Stikkordarkiv: kultur

Kuruketul

metodeRougeJeg sitter ved dette tastaturet morgen, middag, kveld. Jeg vet akkurat hvor de forskjellige tegnene befinner seg på tastaturet uten å måtte kikke ned. Jeg kan skrive i blinde. For jeg kan toutch-metoden, nemlig. Den har jeg kunnet hele livet, nesten, i alle fall store deler av livet. Størstedelen, faktisk. På vitnemålet fra salige Dillner og Støens handelsskole i Trondheim står det 6. Også noe å skryte av, liksom. Men i alle fall, toutch-metoden gjør meg litt for nonchelant, faktisk. Jeg tror jeg holder fingrene riktig, så kan de plutselig være et trinn lenger inn slik at jeg kanskje kom til å skrive «krh ytpt krh jpøfrt gomhtrmr tolyoh». Det blir jo fryktelig innviklet, særlig når det ikke oppdages før etter en stund fordi jeg sitter med nesa nedi notatene ved siden av meg. Jeg prøver å unngå det. Likevel blir det skriveleifer. Ordet «kultur» for eksempel. Her er det veldig lett å skrive kutlur. «Organisasjonskutlur» går igjen i dokumentet jeg er i ferd med å skrive, og det får meg til å tenke på Jan Erik Volds dikt Kulturuke. Jeg må for all del unngå kutluren, men det er søren meg ikke lett når det har satt seg fast i fingrene. Mens jeg tenker på hvordan jeg skal forbedre min skrivefeil på området, kan diktet til Vold være en trøst. Man kan få mye kuruketul ut av en kulturuke.

Kulturuke
Jan Erik Vold
Kykelipi
1969

ulturkuke
tulkuruke
ultkuruke
ukturulke
tlukuruke
ukturkule
urtukulke
turlukuke
kulrukute
ultrukuke
kuleturuk
rulekukur
tulekukur
luretukuk
kukutelur
ruktukule
lurekuktu
luekuktur
kuktulure
rukletuku
tuklekuru
urukekult
kuruketul

Eg ønskjer deg, min ven…

IMG På bloggen Hjarteplass har Tøger Fimreite en fin liten bloggpost der han på sitt søte vis takker Velferdsstaten for å ha havnet der han har havnet. Hadde det ikke vært for Velferdsstaten, hadde Fimreite vært bonde der i Ytre Sognestrøk og gift med en tremenning i beste fall. Nå tror jeg jo forøvrig at det er litt tilfeldigheter med i bildet også, men utviklingen av velferdssamfunnet har hatt en del å si for hvordan folk fra bygdene har kommet seg opp og fram og ut, og kanskje tilbake igjen.

En annen mann jeg kjenner til kom seg ikke ut, kanskje ikke opp og fram heller, men han var likevel noe i heimbygda si. I en annen tid, i et annet liv, kunne Ola R. kanskje blitt noe annet enn bonde på Midtbøen. Han kunne fått skolegang og blitt skolemester, eller prest. Eller professor. Men han vokste opp i ei tid med minimal skolegang. En vinter med framhaldsskule og et agronomkurs var det han fikk etter omgangsskulen. Han gikk under navnet Professoren da han gikk for presten, fikk særdeles meget godt i kristendomskunnskap og oppførsel. Gutten hadde potensiale til mer, og bygdas prest ville ha ham ut i verden, men ingen penger var å oppspore, ikke uten at det ble tatt pant i gården. Ola R. vokste opp før vårt velferdssamfunn var et faktum, og mye av den grunn kom han seg ikke ut i verden. Men hva gjorde vel egentlig det? For vi som bor her vi bor, innerst inne i en fjordarm, på grensa til Sogn, skal være glade for at en mann, født i 1877, så verdien i kulturarven. For denne bonden, han var egentlig ingen bonde, opptatt som han var av helt andre kulturelle verdier. Han samlet ord og uttrykk, salmer og sanger, verselinjer og musikk. Han fikk kontakt med Universitetet i Bergen, og i Arne Bjørndals samlinger ligger i dag en fin arv etter Ola R. Denne arven blir nå registrert og systematisert av folkemusikere, og noe av dette fikk jeg og flere andre høre på en konsert denne uka.

En av sangene som er re-konstruert er en nydelig kjærlighetsvise. Det var bare det siste verset som var i samlingen til Bjørndal, resten av visa er hentet fra Telemark, men melodien er etter Ola R. Ola har nok meloden fra sin mor som har fått den fra sin mor, og som vanlig er i folketradisjonen, har den nok kommet rekandes på ei fjøl. Versene er usedvanlig vakre og vemodige, og melodien, ja den er så skjønn og var i versjonen jeg hørte så flott arrangert at jeg fikk frysninger. Jeg kan gjengi versene. Melodien blir ikke å høre før musikerne har fått penger nok til å gi ut plate.

Ei rose har eg sett uti ein blomehage
Det var den venaste som Herren Gud har laga
Di meire ho voks fram det fagre auka på
Og aller mest for meg som sjelda fekk ho sjå

Det var ei liti tid då eg fekke lov å gange
I mellom tre og frukt og blom med herleg ange
Men so blei hagen stengd eg fekk’kje koma inn
Det blei forbjode meg å sjå dei blomekinn

Det blei for meg i skjenkt O du som beiske skåler
Den eine drakk eg ut ho blanda var med tårer
Den andre drikke ut det orka ikje eg
Det har vel ingen tenkt kor vondt det er for meg

Hav takk for kvar ein gong min ven eg fekk deg kalle
Hav takk for kvar ein gong di hand eg fast fekk halle
Hav takk for kvar ein gong eg høyrde frå din munn
Takk for du elska meg so varmt den vesle stund

Eg ønskjer deg min ven så mange roleg netter
som linden den har løv og hattlen den har nøtter
som fuglen ut i lund og fisken ut i sund
som stjerner utan tal på himlens gledessal

Tilbake til Fimreite og hans bloggpost: Tøger dro ut og fant kjærligheten mange mil unna og har sikkert kommet seg både opp og fram, men ikke hjem igjen. En blanding av Velferdsstat og tilfeldigheter. Ola R fant kjærligheten noen kilometer fra stuedøra, og tilfeldigheter gjorde at dette var en god kjærlighet. Han mistet kona si ganske tidlig, men giftet seg aldri opp igjen, slik som var vanlig i de tider. På hennes gravstein skal det visstnok stå: Den dag kjem aldri at eg deg gløymer.

Eg ønskjer deg, min ven…. ein god dag!

Ambassadører

(SundayChallenge, Monicas Fotomorro uke 34)

IMG_4989 - Kopi

Spilleglede og fellesskap. Stolt, sterk og synlig.

Denne gjengen unger og ungdommer i alderen 9 til 19 år har spillegleden, fellesskapet, stoltheten, styrken og synligheten felles. De spiller messinginstrumenter fra den lyseste Eb-kornett til den dypeste tuba, og noen av dem dundrer i vei på ulike slagverkinstrumenter. Her er en del av dem samlet etter en flott innsats i NM for skolekorps i Stavanger i juni. De har blitt en pokal rikere og en opplevelse rikere, ikke minst. Gleden som utvises er glede over en vel gjennomført sesong og at hardt arbeid kan føre til at man kommer i tetskjiktet og får med seg premie og gode dommerkommentarer.

Jeg velger å vise dette korpsbildet av noen flotte ambassadører for korpsbevegelsen i denne ukas SundayChallenge. Sommerferien er over, og i morgen starter en ny sesong som ligger der ganske så blank.

Flere SundayChallenge-bidrag finnes her.

Gossip og avslørende ministerbilder

Vi kan like gjerne innrømme det med en gang. Det er litt spenning i det å menge seg med kjendiser, og så kan vi skryte litt av det etterpå, sant? Kanskje vi har klart å tatt et bilde med mobilen, og kanskje noen av disse bildene er temmelig avslørende. Mulig akkurat jeg er den første og kanskje eneste som har tatt akkurat det bilde, og så kan jeg selge det til Se og Hør og Her og Nå og VG.

Jeg har hatt noen bilder liggende en stund. Svært avslørende. Riktignok begynner de å dra på åra, så kvaliteten er ikke av den beste. Paparazzifotografier, vet dere…. Tatt på mange meters avstand, med busker og biler og folk og hus innimellom. Det skal jeg få dere til å tro. De er i alle fall tatt lenge før mobilens og digitalkameraets inntog i denne verden.

IMG_5498

Dette er et celebert selskap, ikke sant? Partyminsister Trond i full mundur. Der Giske er, er det damer, det kan vi jo alle se. Er ikke noe avisene og folk flest finner opp det. Det er rett og slett reelle fakta. Trond + damer er sant. Jeg kan med dette avsløre at ministerens dametekke ikke er av ny dato. Han var tidlig ute på den fronten, som dere ser. En meget ung minister og hans lille harem av trønderpia på Oslotur i det herrens år 1984.

IMG_5502

Motebildet både på hår, brille og klesfronten er betraktelig endret siden den gang, og Giske himself har, om ikke vokst seg høyere, så har han vokst seg penere. Her er han en smule valpete, men damene ser opp til ham. Ja, det gjør de. Og ikke fordi han var den lengste, nei – han var flink, skjønner dere. Tok både naturfaglinja og musikklinja ved Schola Cathedralis Nidarosiensis, uten å anstrenge seg nevneverdig, og det mens vi andre (ja, VI andre) hadde nok med å analysere fugene av Bach.

(Nå avsløres det andre ting her, ser jeg. At jeg faktisk ikke har vært paprazzifotograf, og at Giske og damene er klar over at bildene ble tatt, og at jeg er på alder med Giske, og at vi begynner å dra på åra alle mann)

Det var altså i de glade 80-åra, da musikklassene på Katta var på Oslotur for å menge seg med den dannede elite, gå i operaen og i konserthuset. Det var før vi fikk slikt noe i Trondheim. Det var kanskje i de dager Trond bestemte seg for å bli kulturminister og få operaen til Bjørvika? Vi satt, så vidt jeg husker, langt der oppe på ballkongen i den gamle operaen, det var varmt, og Salome, tror jeg det var, danset dansen med slørene og fikk Johannes’ hode servert på et fat. Eller noe i den dur.
Etterpå gikk vi med lærer Sivertsen og fruen Tvete-Vik på Peppes Pizza, og så tok vi toget hjem. Og for å være helt ærlig, så ønsker jeg meg fire nye år med Giske i kulturministerstolen

IMG_5504

Spilleglede og fellesskap

(SundayChallenge, Fotomorro uke 32)

IMG_5480 (2)

Dette er såvisst intet vakkert bilde, tatt som det er med et enkelt kamera i temmelig totalt mørke, kun med dette spøkelsesaktige lyset mot musikantene. Men dette bildet viser akkurat hva dette er – en spøkelseskonsert, framført av 70 unger i alderen 10 til 12 år samt en gjeng entusiastiske instruktører. En halvtimes program med musikk, dans og skumle hendelser, og dette fikk vi foreldre, søsken, tanter og onkler ta del i lørdag ettermiddag. Dette var avslutningskonserten for de som hadde deltatt på musikkurs for de yngste i regi av Norges Musikkorps Forbund her i Hordaland. Så dette er altså et korps. For det er slik det er å spille i korps når støtteapparatet rundt vet å legge til rette for det. Et høyt aktivitetsnivå i fire dager kan da utkrystallisere seg i en konsert der du som publikum sitter med en god følelse. Ikke fordi at de spiller så vakkert, eller at musikken er så himla god, men fordi dette er spilleglede og fellesskap. Og det er det som er det viktige. Samt vennskapet og nettverkene som skapes, og som ungene kan ta med seg videre i livet. Etter hvert vil det bli mer alvor i musikkopplæringen, men tar de med seg leken og spillegleden, vil det alvorlige bli lettere å takle. Selv var jeg til stede både som representant for arrangøren og som mor. Jeg kan derfor skryte av at kurset så ut til å forløpe utmerket og jeg kan skryte av at ellveåringen var en del av dette evenementet. Og gjennom henne vet jeg at alle hadde det sååååå gøy.

Vått vestlandsvær

(abc-tema, bokstav V)

Vestlandssommer

En oppsummering av sommeren her vest, juli 2009. Vått vestlandsvær. Men hva kan vi gjøre med været? Ingenting. Vi lar været være som det er, og værre einn være kain værra i Værran de kain de itj værra når være står væst, å sola fersvinn i allmækti protæst…. for å si det fritt etter Otto Nielsen. Vi får ta det som det kommer, og dennen juli ga oss ingen solsommer.

Vestlandsommer II

Bildene er fra en våt dag i Fjærland. Vi var inntyllet i tåke og dette våte, tunge og klamme regnet som sildrer rett ned fra vi forlot Nordhordland til vi var tilbake. Oppedal – Lavik var regntugn, Førde var ikke bedre, vi tok en rast i Jølster, en rask rast, tåka hang over Jostedalsbreen. Det gjorde ikke så mye. Vi skulle til Fjærland og være under tak. Vi skulle fordype oss i bøker, og en god bok er ikke å forakte når regnet sildrer ned. Da kan været på Vestlandet være akkurat slik.

(Bidrag til Petunias ABC-utfordring. Se her for flere V-bidrag)

Det har du faenmeg fortjent, sa Fosnes Hansen

Cyanide and Happiness, a daily webcomic
Cyanide & Happiness @ Explosm.net

Det har du faen meg fortjent, sa Fosnes Hansen, og kastet papirkula på Tønsbergordfører Olsen. Kultur er viktig, sa de begge. Veldig viktig. Men vi skal gripe minst mulig inn i den, sa Olsen, og Fosnes Hansen brølte nesten, men bare nesten. Han bør nok lære seg litt debatteknikk, den godeste forfatter og nyinnmeldte Arbeiderpartimedlem. Det blir nok ingen statsrådpost på ham med det første.

Hva betyr dannelse i et samfunn? Og er det viktig? spør programlederen. Kjør debatt! Jeg sitter og lurer på hvor Fosnes Hansen var den dagen dannelse var tema på Steinerskolen. Det er trist at en voksen, vel bevandret mann, kan oppføre seg slik han gjør i Kulturdebatten i Søndagsavisa.

Hvorfor diskutere kultur med Frp? Frp – kjent for ikke å ha noen kulturpolitikk i det hele tatt. De kommer bare med utspill. Kan man ikke bare le av det hele, la være å bry seg? Fosnes Hansen er så utrolig indignert. Egentlig like indignert som Siv pleier å være, og ingen kan vel være så indignert som henne. Tønsbergordfører Olsen oppfører seg dannet og velformulert, selv om ideene hans er lite gjennomtenkte. Fosnes Hansen, stakkar, han snakker og snakker, banner og sverter, og kaster papirkuler. Slik man gjør når man går tom for ord og argumenter. Kanskje han er best med ord når han kan få skrive dem ned, tenker jeg. Og holder nesten på å glemme at Fosnes Hansen er blant de forfatterne jeg har til gode å fullføre en hel bok av.

Ryk og reis, rik og raus

Ryk og reis – det er sommer, og Norge er ditt nærmeste ferieland. Rik og raus. Rik på gods og gull. Vi kan godt være rause og dele vår rikdom med andre. Rik på kultur, natur og opplevelser. Det skal vi også raust dele med andre. Med den lille hattebekledde japaneren, med den franske damen på høye hæler, med tyskeren i bobilen, med svensken på motorsykkelen, med dansken i campingvogna. Wenn jemand eine Reise thut, so kann er was verzählen, var det visst en som sa en gang. Drar du til Røros, vil du ha masse å fortelle etterpå, fordi Røros har mye å fortelle. Røros er rik og raus, og inneholder mye av det mange vil oppleve i ferien sin. Ikke hvis du er ute etter sol og varme, greske guder, bikinikledde damer og billig øl, selvfølgelig. Men hvis du tåler at været ikke bestandig er sommerlig (skjønt det kan være varmt på Røros også), hvis du kan tenke deg å vandre gatelangs å bare se, hvis du vil ned i gruvegangene, og hvis du er historie- og kulturinteressert, da er Røros et fabeaktig sted. Og så kan du tenke at det også er kulissene for Jul i Blåfjell. Og ikke minst kan du tenke deg An-Magritts strev der i Bergstaden.

rc3b8ros-8

Røros er et eneste stort kulturminne og står på Unescos verdensarvliste. Hele Bergstaden Røros er vernet, noe som omfatter omlag 400 trehus. 100 av disse husene er fredet.

bergstaden-zir

Bergstaden Zir. Les Falkbergets Den fjerde nattevakt. Om presten Sigismund som møter kjærligheten i den rødkledde kvinnen Gunhild, som trosser moral og konvensjoner. Der oppe i tårnet.

rc3b8ros-1

På Røros kan du gå rundt i gatene, titte på husene, titte inn av vinduene hvis du tør. Du går i et museum.

rc3b8ros-6

Langs-Stuggu / Løssi-Stuggu i Sleggveien.

rc3b8ros-3

Man kan gjerne ta seg en tur til Røros i begynnelsen av august. Da spilles det musikkteater på Slegghaugan, Elden. Ethvert sted med respekt for seg selv har et spel, og Elden bør oppleves i sommernatta.

Sees vi? Ryk og reis. Dra til Røros. Men før det, kan du se på flere utgaver av ABC i ord og bilder, både Petunias Rosenkrantztårn her i Bergen, og de andre innleggene fra de som følger ABC-turen.

Ved Nidelvens bredd

img_2647rosen Nidelven, stille og vakker du er, her hvor jeg går og drømmer. Drømmer om deg som jeg hadde så kjær, nu er det bare minner.

Den er både stille og vakker der den bukter seg fra Selbusjøen og ut i Trondheimsfjorden. Sant og si er det ikke så ofte jeg har gått der og drømt, slik det står i sangen. Det gjorde imidlertid han som skrev teksten. Han hadde visst kjærlighetssorg den gangen, en sommernatt i 1940 der han gikk gjennom Lykkens Portal og langs Marinen kanskje, på nedsida av domkirka. Med til historien hører at han fikk kjæresten sin tilbake. Kanskje ble de gift også? Tja, det kan vi sikkert finne ut av dersom vi leter oss fram til Oscar Hoddøs liv der i Trondhjem.
img_2649

Den gamle bybro er lykkens portal,
sammen vi seiler i stjernekorall.
Nidelven, stille og vakker du er,
her hvor jeg går og drømmer.

Å joda, det heter Trondhjem. Det er min barndoms og ungdoms by, og når jeg skal hjem, da skal jeg til Trondhjem.  Ettersom Trondhjem het Nidaros og ligger ved bredden av Nidelva og inneholder selveste Nidarosdoman, så blir denne posten mitt bidrag i serien ABC i ord og bilder denne uka.  For vi har kommet fram til bokstaven N.

maschius_big

Dette er Trondhjem anno 1674.  Det viser ingen stor by, men det er mulig å se at dette faktisk er Trondhjem. Elva bukter seg og den store domen – Nidarosdomen – den står der som et landemerke, slik den gjør i dag. Bildet viser byen og bebyggelsen før Cicignons byplan. Trangt, smale veiter og tett bebyggelse. Temmelig godt egnet for ildebranner, noe som til stadighet har hjemsøkt byen. Husene var av tre, de hadde nevertak og stod i rekker, litt fra hverandre med port imellom. Husrekkene ble brutt av to kirker, Frukirka og Domkirka. Byen bestod av småsamfunn som var sosialt sammensatt. Mot syd var byen dominert av embetsmenn og tjenestemenn, og i byens nordlige del bodde det kjøpmenn og kapitalister av utenlandsk hærkomst. I øst, langs elva, bodde det godseiere, og på Brattøra og vestover bodde det en tallrik gruppe av nordlendinger. Ute ved Sanden bodde det fiskere og sjøfolk, og fra Domkirka og ned til Ravnkloa bodde flere grupper håndverkere. Lengre mot øst bodde dagarbeiderne og fattigfolket. Så sier i alle fall kildene. Boka Trondhjem før Cicignon av Henry Berg, foreksempel.

img_2757

domen

Trondhjem, Trånnhjæm, Trondheim. Nidaros. Norges første hovedstad. Sagaen forteller at Olav Tryggvasson grunnla byen ved utløpet av Nidelva i 997, men arkeologiske utgravinger har påvist bosetning ved munningen av Nidelva lenge før 997.

Helgenkongen Olav Haraldsson – Olav den Hellige – ble gravlagt i Nidaros etter å ha falt i slaget på Stiklestad i 1030. Over denne graven har Nidarosdomen reist seg, og byen og domen ble plutselig et sted å dra til for pilegrimer.

Jeg prøver alltid å få med meg Olavsfestdagene i månedsskiftet juli-august. Dette er en festival, elller et festspill kanskje, som inneholder alt for enhver smak, kan man si, men med forankring i Olsok, Hellig Olav og Nidarosdomen. Hvert år er det marked i Borggården bak domkirka. Det kan være vel verdt et besøk, men man trenger ikke bruke penger der. Man kan ta en titt på ikoner, trønderkeramikk og urter fra Tautra, og man kan bivåne gjøglere og musikere.
img_2785

Og så kan man ta turen over Gamle Bybro. Ta en spasertur på Bakklandet. Gå langs Nidelvens bredd og se at stormannsgalskapen også har nådd Trondhjemmerne når det gjelder å bygge i strandsonen, ta en titt på den runde røde huset på hjørnet, Trondhjemsstudentenes hjem, og ta turen
På elgeseter bru, der fainn æ og du,
det vi leitt ætt i mange år
Vi skuill flyt på drømmen ,høgt over elvestrømmen,
itj drukne som flaskeskår
Vi har det, vi ska klar det

img_2768

Bakklainnet’s vakre Maja
hu’ e’ min hjærtens kjær.
Sjå a’ i dains på kaia
løsti’ i lyse klær.
Skjørte’ de’ flyg når fotan trør
trinnan så lætt mens hu’
smilan’ strør.
Bakklainnet’s vakre Maja
Hu’ e’ min hjærtens kjær.

img_2773

Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist ifra dæ,
at æ koinne finn på nokke slekt!
Når æ tænke på ka godt du ga’ mæ,
e de’ som æ læste dekt!
Trondhjæm, Trondhjæm, no æ rætt forstår dæ,
du min barndoms ailler største vænn!
Oindres på korless det går dæ,
ka som heinne einn,
aildri reise æ fra dæ igjæn!