Stikkordarkiv: Sånne blogg-greier

7/52: Toy Story

Da leken tok slutt
Toy Story. Foto: Vibeke Prestmo Valestrand

Leken tok slutt en dag, og stativet ble satt inn i et hjørne av gården, sammen med det andre bosset. Ingen hyl, ingen kiling i magen, ingen barn. Og ingen voksne tar plass på det orange setet. Dissen gynger av og til, når vinden tar tak. Fram og tilbake. Ellers går prosessen sin gang, men jern er visst ikke skapt av jord, så her er intet av jord er du kommet til jord skal du bli. Her står alt til nedfalls, korrosjonsprosessen har gode vilkår. 2 Fe + O2 + 2 H2O = 2 Fe(OH)2, for å si det på vitenskapelig vis. Jern i kontakt med luft og vann. Visstnok.

Ukens tema i X/52 er Lek

Andre deltagere:
Ståle Ertzgaard: Tauende til glede
Jelrik Nylund-van Berkel: Rockin’ the world
Stein-Evert Pettersen: Sensorrens
Anne Ueland: Come Out and Play!
Jan Ivar Vik: Lek og moro i Sarpsborg
Yngve Thoresen: Old Teddy
Line Storlid: Playing with a box off colorfull lego/toys

Uke 7 var en uke med minimalt fotografering da tiden rett og slett ikke strakk til. Dette motivet knipset jeg i all hast ved en kommunal bolig. Synes det forteller en historie, på en måte.  For å få litt liv i bildet, har jeg selv lekt meg litt med ulike versjoner. Havner på dette, men kunne sikkert lagt inn orginalen.

Kos

(Petunias ABC, bokstav K, runde 2)

kaninkos

Nei, her snakker vi ikke om Kos, den greske øya jeg aldri har besøkt, men regelrett kos, altså verbet å kose, sikkert avledet av adjektivet koselig, et ord vi nordmenn har et forhold til, både på det ene og det andre vis. «Nei, nå koser vi oss, dere», er på det andre viset, for å si det slik.

Å kose med en kanin, det er det 11 åringen gjør her. Koser med kaninen som her er noen uker gammel. Nå er kaninen snart ett år, og kunne, dersom det var en hankanin med i bildet, blitt mor opptil flere ganger. Akkurat det hadde ikke vært så koselig, synes jeg. Det er mer enn nok med denne ene kaninen, som forøvrig er verdens koseste kanin. Pen er hun også. Og tillitsfull. Men ikke særlig glup. Jeg vet ikke om kaninhjernen er så stor at det er plass til særlig mye klokskap der inne. Hun lever nå i sin verden, og får hun mat og vann, mosjon, varme og kos, ser det ut som hun har det greit.

En hund hadde likevel vært greiere.

Luke 3 – Julekalender, en annerledes en

Nesten litt trasig er det, at det finnes så mange blogger. Det gjør at man blir utro mot sine gamle favoritter og hopper over til nye som dukker opp. Så lenge de gamle favorittene fortsatt finnes der inne i internetten, er ikke denne utroskapen så farlig, for plutselig kommer en dag man husker igjen sine favoritter fra gamle dager.

I disse adventstider har jeg lovet meg selv å lese blogger, både nye og gamle, og i forbindelse med et spørsmål på twitter i går om gode kvinnelige politiske bloggere kom jeg på bloggen Reality Challenged som skrives av den meget skriveføre dame Mihoe.

dateHva passer vel bedre enn å anbefale Datehælvete Julekalender fra desember 2007? Er du i beit for en julekalender, eller vil du ha en annerledes julekalender? Les om hvordan desemberdaten utvikler seg mellom Mihoe og nyansatt mann på korttidskontrakt. Fornøyelig lesing. Åpne en luke hver dag fram til julaften, eller les alt fortløpende nå i kveld.

Luke 1
Luke 2
Luke 3
Og resten finnes under Desember 2007.

God fornøyelse.

Juleminner

(Petunias ABC, bokstav J, runde 2)

Jula

Jeg var livredd julenissen, husker jeg. Julenissen var iført plommerød slåbrok med hette, svart bukse og blanke sko. Dessuten hadde han svarte hår på armene. Men det verste var masken, dette livløse med en stemme bak. Om julenissen hadde vært iført mammas kjole, hadde det vært like nifst. Julenissen var det mest skremmende som fantes, takket være nissemasken. Det ødela deler av julekvelden og deler av juletrefestene. Og jeg visste at han skulle komme. Og jeg visste at med julenissen vanket det også gaver. Men jeg pilte under bordet, og der ble jeg, mens de andre lo og tok i mot gaver, og verken fetter, kusine eller lillesøster var det minste redde. Vibeke, derimot, hun var livredd.

Dette er en jul for lenge siden, den gang man enda kunne sitte med kort rosa kjole slik at store deler av understellet ble vist fram i full offentlighet, heldigvis med strømpebukse som skjuler de edlere deler, den jula man var fire år, kanskje. Jeg tror julenissen har vært der, for så å gå igjen, og onkel kom plutselig tilbake fra ett eller annet og hadde gått glipp av julenissen og alt, ikke sant, men han hadde også svart bukse, svarte blanke sko og svarte hår på armene. Men han blunket nok sikkert til meg og spurte om jeg hadde fått noe fint av nissen. Og det hadde jeg sikkert. Kusine har fått Tjorvendukke, ser det ut til. Og vi sitter der foran juletreet til mormor og morfar, og det er helt sikkert en hyggelig julekveld.

Jeg er ikke livredd julenissen lenger, selvfølgelig er jeg ikke det, men julenissemasker kommer aldri inn i mitt hus.

Istid

(Petunias ABC-tema. bokstav I, runde 2)

Dette våte vestland gir meg i vinterhalvåret lengsel etter tørt innlandsklima og hvite snødekte heier. I dag styrter det ned, og beveger du deg ut, er det som å entre et steambad.

Det er langt ute i november, og jeg ønsker meg kuldegrader. Jeg ønsker at de kuldegradene skal fryse vann til is, jeg ønsker meg skøyteis, jeg ønsker å stå der ute, midt på den blanke isen, og jeg vil få sommerfugler i magen av å titte ned i det svarte dypet. Og det skal brake i isen, det skumleste som finnes, nesten, når jeg er helt på andre siden, og jeg må fly det forteste jeg kan tilbake til motsatt side. Og jeg vil fryse på tær, drikke varm kakao, grille pølser. Kose meg.

Det ønsker jeg. Men vet ikke om jeg får det, for denne verden er så uforutsigbar.

Ishotellet i Alta

Like uforutsigbart er det ikke i Alta. Drar du opp til Ongajok, kan du være sikker på at du finner Alta Igloo Hotel. Selv var jeg i 2008-utgaven av hotellet etter først å ha vært på snøskutersafari på Finnmarksvidda. Snøskutersafari anbefales ikke for vonde rygger, dessuten er jeg ikke fullt så begeistret over at vidda skal besøkes av durende kjøretøy med høy fart og til dels store utslipp. Men det er en helt annen sak. Ishotellet, derimot, det er verdt et besøk. Ikledd kjeledress, votter og lue kan du ta en drink der ved isbaren, og du kan overnatte i fem grader med skinnfeller over og under deg. Og så kan du gifte deg der, hvis du skulle finne på det.

Iskapellet

Og der står hotellet hele vinteren før det i juni en gang føres med Altaelva ut i fjorden, og bygges opp igjen rundt juletider. Et helt utopisk prosjekt for Vestlandet.

Høstsonate

(Petunias ABC-tema, bokstav H, runde 2)

Høsten har vært strålende. Stort sett. Eller er det bare jeg som har tatt bilder i det strålende været? Jeg vet ikke. Men når jeg ser meg tilbake, tilbake til begynnelsen av september, så har været ikke vært så aller verst, tatt i betraktning at dette er en del av det våteste Vestlandet. Det er ikke langt over til den dalen der det er våtest og hvor det er aller mest nedbør.

IMG_5632

Men strålende har det altså vært. For det meste. Strålende. Som her, på en tur i fjellet en søndag i oktober. Ikke strålende i den forstand at himmelen var blå. Himmelen var grå, men bak det grå, der er himmelen alltid blå, og sola gjorde det hun kunne for å nå gjennom.

Høstsonate har jeg kalt innlegget mitt. En sonate består av fire satser, og ser vi året som en sonate med de fire årstidene, er høsten den siste satsen, og fjerde sats i sonaten skal være en middels hurtig finalesats. Og vi kan vel gjerne si at høsten er det, en middels hurtig tid med dager som går opp og ned rent værmessig sett. Regn og blåst den ene dagen, sludd den andre, strålende indian summer den neste.

Jeg tenkte å bryte sonateformen hva bilder angår ved å sette inn et helt galleri.  Derfor bryter jeg også mitt prinsipp om bruk av ett bilde i forbindelse med abc-temaet.  Og tradisjonen med bruk av gamle bilder blir også brutt.  Dessuten var jeg nesten i ferd med å bryte abc-runden, men bare nesten.  Min H blir derfor min Høstsonate, og mitt lille galleri er en del av min høst.

Og som avslutning:  Litt Eva Cassidy og Autumn Leaves.

Gammel årgang

(Petunias ABC-tema, bokstav G, runde 2)

Gammel årgang

For 80 år siden ble den første lydfilmen vist på Eldorado kino i Oslo. Det var i september det året. Samme år deler den amerikanske filmindustrien ut Oscarstatuetten for første gang, og når vi først er inne i filmens verden, er dette også fødselsåret for Grace Kelly og Max von Sydow. Hadde Martin Luther King Jr og Anne Frank fått leve videre, hadde de fylt 80 år i år. For 80 år siden giftet daværende kronprins Olav seg med prinsesse Mätha av Sverige. Og samme år – som da er 1929 – er det et stort børskrakk i New York, og fra de glade 20-årene går folket og verden nå inn i de harde 30-årene. Ingen mer Charleston-dans, nå var det hårda bud og arbeidsløshet.

For 80 år siden giftet dette unge paret seg, hun var 20, han var 22. 28 februar dette året stod bryluppet, og det finnes intet bildet av paret i helfigur. Årsaken sitter der i midten. Min onkel, oppkalt etter den norske kronprins Olav. Han meldte sin ankomst to måneder etter bryluppet; det var et kort svangerskap, som min mormor sa, og siden gikk det åtte år før den neste meldte sin ankomst. Den dagen min mor i en alder av ganske stor skjønte sammenhengen mellom brylupp og barnefødsel med to måneders mellomrom, ble hun meget forferdet. Forhåpentligvis gikk forferdelsen fort over. Fire barn kom det, med sju og åtte års mellomrom. Det var ikke fordi vi ikke prøvde, sa min mormor. Det bare ble sånn.

Det unge paret har for lengst vandret over til den andre siden og har sikkert bygd et bo der i himmelen. Jeg har bildet på veggen i en rund ramme, og de titter ned på meg over pianoet. Og på min venstre finger, der har jeg en gullring. En gullring fra 1929, for en liten gylden ring, de ga hverandre, symbolet på at de, skal sammen vandre. Og fordi jeg ikke har noen annen giftering, har dette blitt min ring, nå med en liten diamant, og det gjør ikke noe om den har inskripsjonen «Din Erling 1929».

Foreldre

(Petunias ABC-tema, bokstav F, runde 2)

IMG

Dette er foreldrene, eller de som skulle bli foreldre når femtitallet var over og de var godt inne på sekstitallet en gang. Her er foreldrene 16 og 22 år gamle. Han var på barnerov, men hun ser da eldre ut enn en 16-åring gjør i dag, gjør hun ikke? Den kåpen. Det var konfirmasjonskåpen hennes fra året i forveien. Den var rosa, har foreldrene fortalt. Babyrosa.

Han hadde truffet henne da han steppet inn som stortrommeslager i Musikklaget Fram der hun spilte klarinett. Hun var guttegæren og var ikke vanskelig å få på kroken.

Foreldrene står i hans foreldres hage. Det er et 1950-talls strøk for arbeidsfolk som har arbeidet seg fram til en tomannsbolig etter at krigen var over. Hus på to plan med bratt trapp fra første etasje opp til stue. Stua er smal, og kjøkkenet enda smalere, men der oppe har de plass til så mangt. Blant annet farmors etter hvert rikholdige lager av servicer og duker. I første etasje er det tre soverom og et bad. Badekaret er grønt med opphøyd sitteplass. Det er trangt om saligheta der inne. I kjelleren er størhuset og noen boder.

Disse, som en gang skulle bli foreldre, var i sin første fase av et lengre samliv. De gifter seg i Nidarosdomen fire år etter at dette bildet blir tatt, og flytter til Gøteborg der han skal gjøre seg ferdig med studier på Tekniska Høgskolan og hun jobber i banken på Avenyen. Etterpå reiser de hjem til Trondheim. Og blir foreldre.

Han døde i februar 1993, 57 år gammel.

Navlebeskuende blogger søker Ping-tjeneste

Jeg vet ikke helt hva som gjør det, men den gangen jeg var ny i Bloggeby, da fant jeg så mange spennende blogger, men nå er liksom ikke Bloggeby den samme lenger, for mange av de bloggene jeg fant den gang, de er borte. Bare helt borte. Og med Bloggrevyen forsvant en del av «miljøet», hvis man i det hele tatt kan kalle det et miljø. Flere miljø var det vel kanskje, og litt småkriging bloggere i mellom. Det var litt morsomt der innimellom, særlig når diskusjonen gjaldt det fantastiske begrepet metablogging. Men, men, ting er ikke som det en gang var, og ingen steder skjer det vel slike raske endringer som i interveven. Det som en dag var et nytt fenomen, er plutselig den neste dagen gammeldags og avleggs. Også sakker vi akterut, vi som ikke helt klarer å følge med. Jeg klarer f.eks ikke å følge med i bloggverdenen lenger. Det er så mange blogger, og alle har sitt å si, og vil opp og fram og bli synlig for alle og enhver. RS-leseren min forteller meg at mine faste blogger oppdaterer seg, men av og til må jeg ut å prøve upløyd mark, men enten så er det meg, eller så er det bloggene: jeg klarer ikke å finne fram til nye som virkelig – virkelig – blir mine nye favoritter. Blopp er jeg innom i ny og ne, men heller ikke der oppdages noe spennende. Twitter – jo, sikkert en bra tjeneste det, til sitt bruk, men jeg ser ikke at jeg har fått noen nye lesere av bloggen min gjennom Twitter, og jeg er ikke den som på død og liv forteller om nye poster og nye kommentarer, jeg mener, vil du oppdage bloggen min, så gjør det gjerne, men jeg nøder ingen. Jeg har blitt fast leser av et par blogger gjennom Twitter, jeg, og et par tre nye er på trappene. Men ellers hopper jeg galant over de fleste. Og jeg har en følelse av at de fleste hopper galant over min også. For egentlig er vi noen navlebeskuende krek hele gjengen. Se på meg, roper vi, og glemmer å se til og på hverandre.

Som det selvsentrerte navlebeskuende vesenet jeg er, prøver jeg derfor atter en gang å registrere meg på Bloggurat
Jeg aner ikke om jeg får flere lesere, skjønt jeg trenger egentlig ikke flere sånn sett. Det er jo ikke kvantiteten det kommer an på, jeg vil jo heller ha kvalitetslesere. Men altså, jeg prøver atter en gang denne tjenesten. Var her med min gamle blogg en gang, prøvde å komme meg inn i vår, men jeg vet da søren, noe gjør jeg visst feil, og det skjer kanskje denne gangen også.

Vil du lese bloggen min, så er den her. Vil du ikke, så hopp for all del over. Galante hopp, vel og merke.

Catwalk

(ABC-tema, bokstav C, runde 2)

Catwalk

Søstrene Sisters på Catwalken i Det Herrens Aar Fryktelig Lenge Siden. Det er Mini-Mini-Motens år, i alle fall markerer det starten på minimotens inntreden i den norske motesfæren. Man trengte ikke så mye stoff for å sy disse kjolene. Lyseblå var de, i et ubestemmelig, litt kløende stoff. Sølvborder og sølvknapper. Både stoff, border og knapper var kjøpt i en liten stofforretning på Lademoen. I den tverrgata som går inn fra Innherredsveien og bak Lademoen Kirke, kjøpt en slapsete desemberdag dette Herrens Aar, og etterpå besøkte vi Nelly og Jan som bodde i øverste etasje i en av de grå murblokkene der på Lademoen. Snålt hva man husker.

Catwalken er egentlig podiet hos Fotograf Schrøder på Nordre. Jeg tror mamma må ha brukt litt for lite stoff i lillesøster sin kjole, jeg skjønner ikke helt hva det skal være godt for. Hun hadde sikkert en lekker liten blondetruse under. Lillesøster er flinkere til å smile enn hva storesøster er. Storesøster er litt sjenert, nemlig. Hun var det. I fryktelig lang tid var hun fryktelig sjenert. Det kan man se på smilet, hun tør ikke helt å ta den helt ut, for å si det slik. Storesøster er glad sjenertheten forsvant.

Min nye kjole

Når kedsomheden plager mig,
Og dagene blir altfor grå,
Så smider jeg det gamle kluns
Og tar min nye kjole på.

Den hang en dag i en butikk
Jeg gikk derind og købte den,
Nu bor den i mit klædeskab,
Og er min allerbedste ven.

Min nye kjole er så sød,
Frimodig og litt let på tå,
Men den er god å krybe i,
Når dagene blir altfor grå.

Tove Ditlevsen

(Dette var mitt ABC-bidrag denne uken, i Petunias «lille» ABC-lek)