På oppfordring fra Ståle, Simen og Britt Åse, skal jeg nå brette meg ut i full bredde og fortelle (u)interessante saker og ting om meg selv.  Det er visst tagging dette heter.  En gang, i tidligere studietid, hadde jeg noe prosjektgreier om tagging i kunstformidling.  Det var en helt annen slags tagging enn dette.

Regler finnes det visst også, og de er slik:

1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

Den Norske Operaballett mistet intet stort talent da jeg ga meg med ballett som niåring.

Min søster og meg bar siste skrik innen minimote i 1969.

Jeg tok etternavnet til mannen min da jeg gifta meg fordi navnet mitt fikk så fine initialer, og fordi det ble så fint å skrive det, selv om det tar lang tid, og fordi navnet stammer herfra.

Jeg er korpsnerd, selv om det ikke synes så godt.

Akkurat nå er jeg sulten og skal spise rundstykke med reker, drikke en kopp te og ta en sjokoladebit.

Og så lurer jeg på om hodet mitt tåler mer påfyll fra denne boka.

Nå har jeg vært flink og fulgt alt i punkt 1 og 2.  Treeren klarer jeg ikke å tenke på akkurat nå.  Det ble en variabel for mye her jeg leser om kvartiler og prosentiler.

7 Comments on På oppfordring

  1. Tagging i kunstformidling… Hadde det noe med sprayflasker å gjøre?

    Det ballettbildet avslører et stort talent! Det ser vel alle? Tenk om du kunne danset ballett nedover T-banetunellen imens du sprayet veggene.

    Er korpsnerd noe man blir på livstid?

  2. Graylady: Ja, jeg mente det var passe (u)interessant 🙂

    Petter: Hadde vel ikke så mange sprayflasker i hendene jeg da, men prata med dem som hadde det, og fant ut at det var virkelig mange gode kunstnere blant dem.
    Det store ballettalentet kom ikke lengre enn til femte posisjon – i alle fall husker hun ikke de der posisjonene, men grådig god til å neie da.
    Ja – korpsnerd er man på livstid, særlig når man bor i Brassland her ute i Nordhordland 🙂

  3. Ja, ikke sant. Alldeles nydelig 🙂
    Voldsomt konsentrert i den der neie-posisjonen.
    Passelig (u)interessante fakta kan vi vel si.

  4. Vi lærte å være grasiøse, husker jeg. Og første posisjon, andre posisjon osb. Husker absolutt ikke hvordan de var.
    Men fine var vi. Mamma sydde drakter til juleavslutning og sommeravslutning.
    Ja – og så lærte jeg å gå ut i spagaten. Det kan jeg fortsatt 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *