Stikkordarkiv: Pludring

Life is a lively process of becoming

Denne stadige prosessen jeg er i. Leting og lesing, finne de riktige perspektivene, drøfte, skrive. Denne prosessen fram til produktet leveres, likevel er det ikke produktet i seg selv som er det viktigste, det er å finne fram, undre seg, lure på. Er jeg på riktig spor? Vil teoriene henge sammen med problemstillingen jeg tar opp? Denne prosessen fram mot å starte på enda en prosess, fordi det jeg holdt på med, ble ferdig med i forbindelse med en eksamensoppgave, den fører meg bare videre framover. Stadig i prosessen. I masterprosessen.

Slik kan 2010 oppsummeres. Som en prosess. Med dette ene ordet. Og slik ønsker jeg også at 2011 skal oppsummeres. At jeg stadig vekk er i denne prosessen, en prosess som drives framover, der det skal undres, forskes, stilles spørsmål, der man kan finne svar. Man skal gå på tryne, reise seg igjen, forhåpentlig. Framover, framover. Skriveprosessen.

Livet er også en prosess, intet er ferdig før man ikke er lenger. Å være til i denne livlige prosessen som kalles livet.

(Illustrasjon: carmelscribe)

Inspirert av ziarah og med ønske om å skrive noen ord hver dag, henger jeg meg på prosjektet #reverb10 , et bloggprosjekt der man skal refletere over året som gikk og året som kommer. Det legges ut en oppgave hver dag i desember, og dagens oppgave lyder:

December 1 One Word.
Encapsulate the year 2010 in one word. Explain why you’re choosing that word. Now, imagine it’s one year from today, what would you like the word to be that captures 2011 for you?
(Author: Gwen Bell)

Erotisk salme

Siden nå dine to grønne blad skjelver i vinden og duene stiger og synker i vindens blå vindeltrapp mellom jorden og vår felles sol, skal så ikke min svarttrost synge med solen ytterst i nebbet?

Skriver Harald Sverdrup i sitt dikt Skal jeg så ikke synge, og jeg vet hvor han vil. Dette er forførende vakkert og erotisk, og man skulle nesten ønske at man var i besittelse av en mann som kunne ta disse ordene i sin munn. Mann er man jo i besittelse av, like erotisk i ordkunsten som den godeste Sverdrup er han dog ikke. Forsåvidt har det gått greit hittil. Man greier brasene uten at deler av kroppen benevnes som svarttrosten som synger med solen ytterst i nebbet.

Men deilige ord. Det er det.

Hvor flink du er til å finne veien når du er på jakt etter elskov

Eller erotikk.

Googler du erotikk, vil du få rundt 348 000 resultat. Av og til sender google deg inn på denne bloggen. 454 ganger, for å være nøyaktig.  Jeg har vel sagt et eller annet erotisk en gang, tenker jeg.  For å være helt nøyaktig den 20 januar 2008 .  Ettersom posten er såpass gammel ( i bloggsammenheng er alt gammelt etter en uke eller så), er det heller ikke kommet noen kommentarer på posten siden januar 2008, men her en dag fant jeg en kommentar som hadde havnet i spamfilteret mitt.  Jeg synes kommentaren var hyggelig, og jeg ser ikke bort fra at jeg hadde utforsket forslaget vedkommende kom med. Hadde jeg trengt det.

Egentlig står det mer om erotikk på denne bloggen enn hva den norske utgaven av Wikipedia kan skilte med.  Noen bør ta seg på tak å få gjort noe med det. Einar Gelius, kanskje?

Erotikk som søkeord blir forøvrig kun slått av Blå Salme. Erotikk og Bibel, altså. Salomos Høysang. Kom, la oss nyte kjærlighetsrusen, fryde oss i elskov til morgenen gryr, som det visstnok heter der et sted.

(Illustrasjon: We Heart It)

Hvor høsten ble av

Hvor ble høsten av? spurte jeg i gårsdagens bloggpost. Høsten ble av i et knippe måneder som framstod som vakre, billedlig sett. Den ble av i en tidlig høstdag i månedsskiftet augus-september, da vi kunne nyte sommerens siste bad fra vår vakre strand, en klar dag med drag av høstlighet.  Senere ble høsten av i et nedsunket naust, som blir mer og mer nedsunket for hvert år.  Kanskje dette er naustets siste høst?  Og som vanlig ble høsten av i sin egen grøde. I rognebær, som muligens skal bety at vinteren blir snørik. Eller snøfattig.

Og i gule kantareller. Som et teppe over skogbunnen, der nede i vågen, den bare jeg vet om. Kanskje. De gullgule kantareller som lukter og smaker høst.  Inn i disse ble høsten av. Samt i bjørkas gule skrud, nesten like vakkert som de første grønne museører i april.  Og siden ble høsten av i fjellturer, høyt hevet over bygda, med utsyn over flere kirkesogn og ut mot hav og inn i himmel.

Det gule landskapet, den høye himmelen, høstens solstråler.  Inn i alt dette ble høsten av.  Fra sent i august til enden av november. Og i høstens første snøfall.  Som farget verden hvit.

Islagt novembersøndag

November er i ferd med å forsvinne, og her inne har det vært tyst som i graven. Hvor ble det av november? Hvor ble det av høsten?

Det er første søndag i advent, og vi går inn i en ventetid. For noen. For meg betyr det innspurt med siste eksamen før jeg for alvor kan sette i gang med masteroppgaven. Det er det høsten har gått med til. Jobb og studier. Og nå sitter jeg her, med en halvferdig eksamensoppgave, der drøftingen vingler og det teoretiske ikke har satt seg helt. Jeg lytter til Bach, er varm i kinn etter å ha lurt i meg en baileys, en liten klunk fra en flaske bakerst i skapet.

Men, til tross for det som ligger der og venter på å bli en god eksamensoppgave, så kan jeg ikke stenge meg inn på skriverommet mitt. Og når novemberdagen viser seg fra den siden jeg liker så godt, den vinterlige, med islagte vann, da må skøytene fram. 15 cm stålis på nærmeste vann, Paddtjønn på folkemunne. Der, på vannets bunn, har paddene gått til ro. Vi andre binder på oss skøyter, tar de første skøytetak, og deretter er det bare å skli over isen.

Svart is. Suser av gårde. Luft og kulde, men likevel varme i kroppen. Og glede. Fordi dette er noe av det beste jeg vet.

Og dette kan godt vare lenge.

Ventetid

Det er aftenen for de små menn og de store damer. Det er slik jeg føler det, der jeg står henslengt ved et gjerde der inne i Vestlandshallen.

Vi har stått i kø, ganske langt framme, og kommet oss inn i salen, og der, ved gjerdet, som skiller klinten fra hveten, eller de rike fra de fattige, eller vippene fra hopen, der har jeg fått plass. Ikke så langt fra scenen, når det kommer til stykket. Like ved et gedigent høytaleranlegg. Ok, jeg kan vel gå bakover dersom lyden blir for intens, tenker jeg. Klokka tikker sakte mot den lille mannens opptreden, i mellomtiden ser jeg på andre små menn.

Det er mange små menn i Vestlandshallen denne kvelden, små menn uten hår, finner jeg ut. Små menn med hang til høye damer. Dette umake paret, han lille i rutete skjorte, allværsjakke og converse, han når henne så vidt til halsen, hun, i åletrange skinnbukser, silkebluse og høye hæler hun så vidt klarer å stå oppreist på. Han må være rik, for er det ikke slik, de små menn kan måle sin rikdom i høyden og det vakre ved kvinnen ved sin side? Rent bortsett fra at jeg ikke ser det vakre i den kvinnen, mulig fordi hun er noe pussa og egler seg innpå den lille mannen. Må du gi deg, sier jeg til meg selv, er vel ikke noe å si på at han er liten og hun er lang.

Forutinntatt, men fascinert.

Blikket mitt glir over forsamlingen. Prøver å skimte kjendisene, for jeg ser dem, den ene etter den andre. De på Vip-lounge, der på andre siden av gjerdet. Ikke mye sofistikerte noen av dem, søler øl, tråkker i ølsølet, stolprer på høye hæler. Finner ikke søppelspannet, kaster glasset rett ned. Venter.

De store damer. Ikke bare de på høye hæler, de lange slanke. Men også de som vider seg utover. Damen foran meg er av det store slaget. Og en storslagen Princefan. Kommet hele veien fra Sverige for å ta en titt på en mann som kunne fått plass i en fjerdedel av denne damen, vektmessig sett i alle fall. Stor, storslagen og dansende. Duvende. Hofter som beveger seg under de posete klærne, opp og ned, hode som nikker, armer svinger. Hun beveger seg nydelig, på en måte. Det er som hun er i sitt rette element, der i dansen. Og ennå er det bare til musikk over høytaleranlegget.

Men der. Et sus. Både fra klinten og hveten, fra vippene og den gemene hop, fra de rike og de fattige, fra de små menn og de store damer.

Ventetiden er over. Den lille, men store mann står på scenen. The only love there is, is the love we make. Og den store damen duver i sine bevegelser. Princelove. Det umake paret dypt konsentrert i sin egen love.

Meg selv, i en verden av vond rygg og slitne bein, innhyllet i lyd fra en legende det var verdt å vente på.

(illustrasjon: Plain or Pan)

Vått i vått i vått i vått….

Zik zak, vi drypper på tag, tik tak, det regner idag. Regn, regn, regn, regn øsende regn, pøsende regn, regn, regn, regn, regn deilig og vådt, deilig og råt, skrev Obstfelder, og visst fanden, jeg kunne skrevet en hel bloggpost om regn og nedbør. Om regnet som falt i fjor, og året før der igjen. Om de hundrede dager sammenhengende, bøttevis rett ned, bekker store som elver, elver store som fosser, fosser store som hav. Buldrende nedover fjellsidene. Regn våterer enn det våteste våte. Våtere og mørkere enn noe annet. Våtere enn regn kan bli noen annen plass her i landet. Vestenfor vannskillet. Vått.

Men. Jeg er jo meg mitt ansvar bevisst. Jeg blogger selvfølgelig ikke om regn og vær og vind og enda mer vær og regn, og storm. Storm, og vær og regn blogger jeg ikke om. Jeg gjør ikke det, for på twitter er det blitt meg fortalt at å lese en hel bloggpost om regn, det gjør de altså bare ikke. Så derfor. Ikke mer en er en og to er to, vi hopper i vand, vi triller i sand. Dette regnet, som faller nå i kveld, som falt i dag, og i går, og som er det samme regnet. Om igjen og om igjen. Resirkulerende. Fra sky til hav til sky igjen.

Regn, ras, vått og flo. En hel vegg med regn. Paraplyer som vrenges. Vindusviskere som slår. Tette avløp. Kondens.

Kretsløp.

(Illustrasjon: rainy day)

Bergensbilder ~ Gatemusikanter

Så langt du kan komme fra søramerikanske panfløyter og rumenske trekkspill. Dette er folk, rock, pop, køntri, blues og soul. Dette er bra.

Dette er Soluna og faren hennes, på sin sommerlige gatemusikantturnè. Ja, det er sommer, selv om Soluna har lue på. Det er kveldskaldt, må vite. Hennes basspill og lyse stemme, pappaens enmannsorkester og litt rustne stemme. De kler hverandre, og dette setter publikum pris på. Sommer etter sommer.

Soluna kan man dessuten møte på MySpace hvis man vil.

Bergensbilder ~ Duedamen

Jeg har vandret gjennom Bergens gater, og nederst i Marken treffer jeg på denne unge damen. Med en brødskalk lokker hun duene til seg. Selv blir jeg ganske lammet av opptrinnet og klarer kun å knipse det ene bildet. Jeg, med min fugleredsel, og i særdeleshet dueredsel, har mer enn nok med å forstå at det er akkurat dette som skjer. De stimler sammen rundt henne, og hun får dem til å gå opp på låret sitt. Ikke bare denne ene duen. Til slutt har hun tre stykker der som sloss om brødskalken og flakser rundt. Jeg er målløs. Både av skrekk. Og av beundring.

Københavnerminner

Høyt på setet, god oversikt, kanskje pratende med sidemann, eller i mobil, kanskje en matbit, eller en røyk. Det er Københavnere på vei til og fra jobb, eller de er ute et ærend. En sykkel. En sykkel på hvert hjørne. Egne sykkelveier. Ingen kondombekledde egoer liggende over sykkelstyret. Nesten ikke en hjelm å se. Avslappet. Danmark, et deilig land.

Tre dager i København passer meg bra. Et slitt hotell på hjørnet mellom Nansensgade og Vendersgade, knirkende teppebelagte gulv, morgenmad med rugbrød og et wienerbrød til dessert, kaffe, juice. Flere kilometer vandring tre dager til ende, gnagsår, men du verden – København ligger der med sine avenyer og sine stræder. Og sine konger til hest. Christian, eller Frederik, eller Christian Frederik.

En is-te hos Paludan Bogcafé, eller nyte et glass med hvitt under en baldakin mens man ser på livet på Rådhusplassen. Smørrebrød på Tivoli. Man vil ikke knekke nakken, og er derfor villig pakkesel og ventende på en benk mens datter prøver alskens fartsvidundere. Selv holder man seg til pariserhjul og spøkelsestog.

Man burde shoppet mer. Man burde beveget seg over et enda større område. Man burde prøvd noen flere restauranter. Man burde kjent på nattelivet. Men av og til strekker ikke tiden til. Av og til vil man bare sitte ned og nyte. Av og til vil man heller sove i en seng og være uthvilt til dagen etter. Av og til kan vindusshopping være greit nok.

Men neste gang. Neste gang, når det blir vet man jo ikke, det er så mange byer man skulle besøkt. Men altså, neste gang, da tar man med seg en sykkel hjem.

Forglemmegei

Det er Jonsok, Midtsommar visst. Ho tenkjer på dei sju sortar blomar ho skal plukke, dei sju markblomane som ho skal leggje under puta for deretter å drøyme søtt om sin komande ektemake. Sju grinder skal ho visst også hoppe over dersom drøymen skal bli til sanning.

Sju markblomar. Sju grinder. Kva er det ho tenkjer på, gamle kroken? Kva skal ho med dei sju blomane? Og kva med dei sju grindene? Ho set i å fnise, som i sin ungdoms vår. Jo, skulle ein sett. Ho, hoppande over dei sju grindene.

Ho luktar bålet som er i ferd med å brenne ned, ho høyrer låtten frå vaksne og ungar ute på tunet. Sjølv har ho nesten tatt kvelden, sit i stolen framfor glaset, tenkjer på blomane, tenkjer på åra som har gått.

Dei sju blomane. Det kunne vere eit bilete på dei sju menn som i hennar ungdom og vaksne liv har vore noko meir for henne, sju gutar og menn som på kvart sitt vis sette sine spor. Dei tre i hennar tidlege ungdom, som kom, var og forsvann. I seinare år har ho ikkje tenkt mykje på dei. Den fjerde. Han som kunne blitt noko meir, trulova som dei var. Den femte. Han som blei verande, han som blei ektemake, far, bestefar. Den sjette. Ho sukkar, ho veit det er feil av henne å tenke på den sjette. Dei var begge gifte på kvar sin kant. Den sjuande.

Lette barnetrinn over stovegolvet fram til den gamle oldemora i stolen. Dei har plukka blomar til henne, to bukettar. Ein med sju sortar markblomar, for at ho skal ha dei under puta om natta, seier dei. Djupt alvorleg. Og ein bukett med blå forglemmegei. Fordi dei var så vakre. Dei kan ho sett i ein vase. Så er ungane vekke, og i fanget hennar ligg bukettane. Åtte sortar blomar.

Ho lukker augene, ser den sjuande så klårt, og som alltid vert ho glad når ho tenkjer på den sjuande. Så, du er her enno, kviskrar ho, ser at han sit der på greina i hjartet hennar, og der er dei andre og. Og dei tre frå ungdomen, framleis like unge og fine som dei var den gong.

Hovudet duppar, ho legg handa over blomane i fanget. Sju sortar, sju menn. Den åttande blomen, forglemmegei. Nei, ho gløymer ingen av dei. Vi skal snart sjå kvarandre att, tenkjer ho, og kviskrar, ganske stille: Forglemmegei.