Løpetid

sample_4e7a4a09adcdf78b00d39370c5fd386e31fbb810

Som kvinnepolitisk talsmann i denne familien har du helt rett, sier mannen min. Jeg har uttrykt min misnøye over innbydelsen til et orienteringsløp, og mannen min prøver ikke en gang å ta mannen bak innbydelsen i forsvar. Han kunne sagt at fyren vet ikke bedre. Han kunne sagt at det sikkert er gjort med humor. Han kunne også sagt at innbydelsen er helt ok. Men han gjør ikke det, han støtter meg, og på selve løpsdagen er han ikke snauere enn at han konfronterer løpsansvarlig med hans fadese på innbydelsesfronten.

Fadese og fadese, fru Blom. Jeg kan gjerne la slikt passere, men det er noe med den der tonen i innbydelsen. Dette med å undervurdere. Hva som gjorde meg misfornøyd? En filleting, egentlig. Bare en liten småting i den store og hele verden, men nok til å sette sinnet litt i kok og tenke litt over hva som skjer.

Orienteringsløpet går i Ytrebygda i Fana en vinterkald dag i februar. Orienteringsklubben frister med to løyper fordelt på fem klasser:

7 km : Herrer Lang
5 km : Damer alle. Unge gutter. Gamle gubber. Svake herrer.

Her skal alle løpe i et terreng med 30 cm snø, det er både vei og sti, men også en del tungt terreng. Også poster fordelt rundt omkring, slik det pleier å være. Likt for alle, egentlig. Rent bortsett fra at damer må løpe i samme klasse som de gamle gubbene og de svake herrene. De har ikke anledning til å løpe sammen med herrene i den lengste klassen.

Dette er jo et forsøk på å være morsom, jeg ser jo den, for løpsleder følger opp med følgende ord:

Fellesstarten går samtidig for alle. Alle løper samme trasè, men kortløypen har 2 innersvinger. Førstemann til mål vinner, uansett klasse. Egen samvittighet bestemmer løype- og klasse-valg, men arrangøren er helt suveren og kan overprøve svake sjelers løypevalg

Morsomt, ikke sant? Men skal det være sånn? Hvorfor denne forskjellsbehandlingen i idretten?

I dag kunne vi høre lege i Olympiatroppen, Lars Engebretsen, si at det på åtti og nittitallet var et av argumentene fra østblokklandene at kvinnene kunne få brystkreft av å delta i kvinnefotball. Og nedslaget i hopp kunne være skadelig for de reproduktive organene. Det er såkalte medisinske begrunnelser som ligger til grunn, det at kvinnekroppen ikke tåler det og at kvinner er for svake.

”Gutteklubben” Tjalve hegnet om Holmenkollstafetten som mannsbastion fra 1923 til 1975. Kvinner hadde ønske om å være med, men møtte stor motstand. Midt på 1960 tallet fikk de lov til å være pausefyll og løpe en liten stafett inne på Bislett, men ble seinere erstattet med turnjenter, som hadde større underholdningsverdi. Dette var det enkelte som ikke ville finne seg i, og det med god grunn. Gerd von der Lippe, for enkelte av oss kjent som professor i idrettssosiologi ved Høgskolen i Telemark, løp med en blomsterkvast som stafettpinne under Holmenkollstafetten i 1972 og fikk deretter startforbud i friidrett for denne akk så gedigne forseelsen. I 1973 ble Idrettsaksjonen dannet, og i 1974 kunne man i 8-mars toget gå under parolen Nei til kvinnediskriminering i idretten. I 1975 fikk kvinnene lov til å stille egne lag i Holmenkollstafetten, men alle hersketeknikker Berit Ås er en talsmann for ble tatt i bruk for å hindre at dette ble en realitet: Kvinnene ble usynliggjorte, de ble gjort til latter, informasjon ble tilbakeholdt, de ble fordømt og påført skyld og skam. Fordi de ville løpe. Like langt som gutta. Men gutta boys definerte hvorvidt kvinner kunne løpe langt, ja hvorvidt de egentlig kunne løpe i det hele tatt.

For det var denne knallharde etappen opp til Besserud som virkelig var bøygen. Det er jo virkelig skummelt for damer å løpe hele 2 kilometer. Det har jo alltid vært kjempeskummelt å la kvinner få lov til å delta i noe som fører til svetting og sikling. Friidrett for kvinner stod ikke på programmet i Olympiske Leker før i 1928, men de fikk ikke lov til å løpe mer enn 400 meter, altså en runde rundt banen. IOC hadde problemer med å se utmattede kvinner, så noe lengre distanse kom ikke på tale før i 1960. Enten har kvinner blitt bedre til å løpe med åra, eller så har IOC kommet på bedre tanker helt av seg selv, for i 1972 fikk de endelig lov til å løpe 1500 meter, og jaggu var det noen som skjønte at kvinner også kunne løpe maraton og lot dem gjøre det fra 1984.

Men allikevel settes det opp hinder for hvor langt kvinner kan løpe eller gå på ski eller skøyter i forhold til menn. Hvorfor går ikke damene 50 km på ski? Jeg er ganske sikker på at sterke og trente kvinnekropper kunne klart det. Slik jeg også er sikker på at mang en mann jeg kjenner ikke kan klare å komme seg gjennom en 7 km orienteringsløype.

En kropp som tåler en fødsel, tåler lengre distanser. Banna bein.

(Kilder: Lippe, Gerd von der. «det er ittno som kjem ta sæ sjøl.» I: Kvinnens årbok 1976. Oslo: Pax, 1975)

Illustrasjon: Gelbooru

Luke 1 – Adventstanker

Det lå et tynt lag melis på bilvinduet i morges, såpass mye at jeg måtte finne kosten. Snø, årets første i lavlandet her i Nordhordland. Godt og herlig, fullmåne og kuldegrader. Jeg tok litt av det hvite i munnen, uten tanke på formaninger man fikk som liten om ikke å spise snø. Tenk om du får mark i trusa? Det var advarsler man fikk, men likevel ikke nok til å la være å smake. Og jeg så aldri den marken i trusa, ergo var vel snøen fri for slikt.

Desemberettermiddag 047x

Jeg burde vel, som den gode mor jeg visstnok håper å være, begynne å tenke på disse juleforberedelsene. Men dette blir nok en desember der meg og mine behov står i første rekke. Behovene mine for nok tid til skriving. Slik at jeg får levert fra meg en eksamensoppgave jeg kan være noenlunde stolt av. Voksne damer tar studiene sine så alvorlig, sier min bedre halvdel, men støtter opp om meg som best han kan. Han kan ikke hjelpe så mye med det faglige, men han gir sitt bidrag som venn og elsker, og det er da noe.

Desemberettermiddag 033

Jula er kanskje oppskrytt? Jeg vet ikke. Jul blir det åkke som, om det er jeg eller mannen min som henger opp adventskalenderen, om gavene blir pakket inn i siste liten, om vi ikke får sendt de julekortene i år heller. Jula kommer. Og adventskalenderen er hengt opp, med 25 gaver. Fem til hver, og jeg gleder med til i overmorgen, for da får jeg kalendergave, pent pakket inn av 11-åringen. Jeg skal være snill mamma og lese Jostein Gaarders Julemysteriet for henne. Det er juletradisjon. Vi vet så godt hva som skjer, men det er like spennende hver gang.

Desemberettermiddag 030

Selv om jeg sitter midt oppi en eksamensoppgave har jeg bestemt meg for å gjennopplive denne bloggen. En gang skrev jeg hver dag. En gang hadde jeg ikke prestasjonsangst og kunne skrive om hver minste lille filleting. Nå merker jeg at det går lang tid mellom hvert innlegg, men prøver å få til et hver uke. Ikke leser jeg blogger lenger heller. Mitt lille adventsønske til meg selv blir derfor å skrive et lite stykke her i bloggen hver dag, og å lese en annen blogg hver dag. Jeg kan gjenoppdage de gode gamle, eller jeg kan finne noen nye. En ny blogg å lese hver dag og et nytt lite innlegg fra meg på denne bloggen blir min adventskalender til meg selv.

Kveldsmøte

(SundayChallenge, Fotomorro uke 37)

kveldsmøte

Fugleflokken har høylytt kveldsmøte der ute på det lille fyret mens kveldshimmelen bader verden rosa. De med mest makt har tatt de beste plassene, de øverste, de med mest utsyn. Det er den sterkestes rett som råder i fugleuniverset. Som ellers i samfunnet, kanskje?

Møter setter spor

– Men hvorfor Dachs? spurte jeg.
– Fordi det er en stor hund i en liten kropp, svarte Ståle.

Jeg har møtt en liten bloggevenn i Stavanger. En stor hund i en liten kropp. En hund som har det usedvanlig godt hos sin daxepappa. En firbeint liten herremann som skuer utover verden fra balkongen der på daxepappas DBS.

Jeg har fått suss og sleik, og blitt vist stor tillit. Fanget mitt er blitt brukt som hvileplass for en dachsemann i vekst.

1

Ett eneste bilde ble det tatt, fordi daxepappaen og jeg prata mer enn vi brukte tid på å finne fotomotiv. Så dette bildet, der daxepappa viser hvor stor hund han har, yter ikke full rettferdighet for den godeste Daxeé. Bjergstedparkens flaggstenger står så forferdelig i veien, synes jeg. Akkurat den flaggstanga skulle stått en annen plass, ikke sant?

566554268_b2f9e-m Jeg hadde ikke fått møte Daxeé og daxepappa Ståle hadde det ikke vært fordi det finnes blogger. Og når man blogger, prøver man å treffe noen, i overført betydning, om dere skjønner. Ståle har truffet meg, og kanskje jeg har truffet Ståle også. Han er i alle fall den av mine lesere som har lagt igjen flest spor etter seg. 103 kommentarer har han skrevet det siste året. Det betyr at han troner øverst av de øverste i min bloggeverden. Ståle har gitt meg en pris, og den har jeg fått fordi jeg er av dem som har vist omtanke i en vond tid etter at Daxán døde. Det skulle bare mangle at man ikke viser omsorg og omtanke for sine medmennesker, selv om det er for en person man fram til lørdag 20. juni aldri hadde møtt. Prisen heter “You don’t say?”, og i omtalen av den heter det:

We give and get awards for having a great blog and being a good friend. What I want to award is those people whose comments have meant THE WORLD to me. It takes time to visit a blog and leave a comment … I wanted to recognize some special bloggers whose comments have made such an impact on me. The “You Don’t Say?” Award is awarded to these special bloggers in hopes that they will pass the award along to 5-10 of their best commenters!

Takk for prisen, Ståle. Og takk for at jeg fikk møte deg og Daxeé. Håper vi treffes igjen.

Møter setter spor, derfor gir jeg gjerne prisen videre. Til noen jeg bare har møtt skriftlig, og til noen jeg har møtt, men som alle gir gode tilbakemeldinger. Til Grethe og Tante Grønn, for deres gjennomtenkte og hyggelige kommentarer og ikke minst lesevennlige blogger, til Geir, som jeg gjerne skulle hatt lange diskusjoner med face to face, til Bridgehill, som gir meg mye i sin måte å være på, både i sine kommentarer og i bloggen sin, og ikke minst fordi jeg savner oppdateringer innimellom, og så vil jeg gi en til den for lengst nedlagte bloggen radiohode og radiohode himself, som lenge tronte øverst på kommentatorlista. Tidligere bare bloggevenn, nå venn. Han må nok nå se seg forbigått av flere.

Quo Vadis

Den i særdeleshet antikvariske ordboken Norsk Ordbok med ordtydning paa norsk-dansk utgitt av Det Norske Samlaget i 1914 hopper rett fra siste ord på P – Pøyta – til første ord på R – Ra – helt uten å ofre bokstav Q en tanke. Min velbrukte og snart permløse ordbok Nynorsk ordliste for alle fra 1983 inneholder derimot hele tolv ord/uttrykk på bokstav Q. Kan man da si at Q er en forholdsvis ny bokstav i det norske alfabetet?

Ikke vet jeg, og ikke har jeg tenkt å bry meg så mye med den problemstillinga heller. Jeg tar meg heller en gugeltur i forbindelse med dagens bokstav i ABC i ord og bilder. En ikke planlagt walk-over sist uke førte til at min P ikke ble publisert. Q skal derimot publiseres, på et vis, og nå i kveld, etter en dag i sola, sitter jeg her og gugler litt og blar i gamle bilder. Jeg ser at et svensk par ville gi sønnen sin navnet Q. Det er en smule sært, men værsågod, hver sin smak. Jeg leser om Q-feber, en slags feber som kommer av bakterien Coxiella burnetii. Den rammer først og fremst drøvtyggere, men også mennesker og kjæledyr. Jeg vil helst ikke bli smittet av den. Så har man jo Q-melk og Q-tips og slikt, men det har andre blogget om.

Jeg kunne også ha laget en Quiche, en Quiche Lorraine, men det kom jeg på for seint, og denne bloggen har på en måte ikke vært en blogg viet oppskrifter, og jeg lurer på om det skal fortsette å være slik enn så lenge. Q-metoden kunne jeg også ha sagt noe om, men jeg tror det vil bli nerdete. Dessuten lite å ta bilder av også. Men selve metoden er voldsomt interessant altså. Også jeg som driver med en sånn mastergrad, kan ha god bruk for å sette meg inn i denne metoden i forkant av oppgaven min. Det kan være den kan være anvendelig til mitt bruk. Quilting kunne kanskje vært noe å skrive om? Problemet er at jeg da måtte gå på stjelerunde i quiltebloggeverdenen, men jeg er ingen quiltedame og har derfor ingenting å komme med på området. Annet enn at jeg har et litt anstrengt forhold til fenomenet.

Så – hva havnet vi på da? Where are you going? Quo vadis. Ja, si det. Jeg vet ikke hvor jeg går, eller hvor jeg havner på den veien jeg går. Jeg har en viss anelse, men

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Som han skreiv, Olav H Hauge. Noe som kan illustreres med bildet fra en fjelltur over vidder i Masfjorden i slutten av april.

quo-vadis-41

Quo vadis, eller også Quo vadis, Domine, ‘Hvor går du, Herre?’. Dette skal, ifølge legenden, være spørsmålet apostelen Peter stilte Jesus, som viste seg for ham på Via Appia rett utenfor Roma. Jesus svarte at han var på vei til Roma for å la seg korsfeste for annen gang. Dette skjedde da Peter var på flukt fra Neros forfølgelse. Svaret fikk Peter til å vende tilbake, og han led martyrdøden i Roma ved å korsfestes med hodet ned. Legenden og sitatet ble deretter berømt gjennom den polske forfatteren Henryk Sienkiewicz’s roman Quo Vadis (1895) som er oversatt til ca. 30 språk. Sienkiewicz ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1905. Boka er også blitt filmatisert.

Så lærte vi litt i dag også. Og flere Q-er er å finne her.

Give it a try?

Ping pong og blipp blopp. Twingly og Blogglister opp og i mente. Skal bloggen min komme seg opp og fram, eller skal den ha sine faste lesere, noen nye i ny og ne, og disse guglerne som stadig er innom med sine søkeord? Skal jeg bli blant de 100 mest leste – som i noens øyne er å lese som de 100 beste? Skal jeg bli innflytelsesrik, eller nøye meg med å være mindre innflytelsesrik, kanskje ha hverken innflytelse eller være rik? Skal jeg begynne å twitre? To tweet og not to tweet, that is the question? Skal jeg legge meg ut på fjesboka? Skal jeg prøve Bloggurat igjen? Ping pong – her pinges det, og bloggen tar bolig mellom hobbyfantaster, hagegale og hvitt interiør. Hvem vil lese en hummer og kanraiblogg fra nordom Bergen og sørom Sognefjorden? En blogg uten mål og mening? Et bilde her, et bilde der. En tekst her og en tekst der. Hit eit steg og dit eit steg. Give it a try. Hermed gjort. Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

img_4893

Og måsen kan ha full kontroll over sitt revir…..

img_4917

….mens hagen blømer…..

img_4909

….humla suser….

img_4927

…og Fensfjordens krusninger går i turkis.

Dette er ingen hageblogg. Det er ingen fotoblogg. Det er ingen interiørblogg. Den er ingen hobbyblogg. Den er bare meg og min hverdag.

Blipp – Blopp

Blopp

Nå kan du bloppe, Vivi! Sannsynligvis er det ikke manglende pinge-tjenester som har holdt deg borte fra blogginga i det siste, men nå, når du har fått unna andre preserende saker og ting, som eksamen og slikt, da vet du, da kan du starte å bloppe blogginnleggene dine. Hvordan du gjør det? Ta en titt her, også her – hos Petter. Det er Petter som står bak, skjønner du, og det skal vi takke mannen for. Stor takk til Petter! Og så skal vi bruke tjenesten, og kanskje være flinkere til å stemme på innlegg. Og kanskje vi kan bli flinkere til å kommentere der på Blopp også, når vi avgir stemmen vår.  Det kan kanskje føre til mer trafikk på bloggene og kanskje oppdager vi noe nytt også.  Nå er det bare om å gjøre at denne pingetjenesten blir kjent – så derfor denne reklamen.  Blipp – Blopp.

(Bildet er fra vi.sualize.us)

Le Paysan des Fjords de Norvege

Paris, 1906. Sosiologen Paul Bureau har vært på Norgestur og skriver bok om sine inntrykk fra begivenhetsrike dager i Norge, våren 1904. Det Internasjonale Selskapet for Samfunnsvitenskapet har gitt Bureau oppdraget med å besøke bønder i Norge, og på sin 45 dagers tur besøker han gårder på Jæren, på Voss, i Nordfjord og i Trøndelag. Dessuten – den franske sosiologen besøker den kommunen jeg bosatte meg i for en del år siden. Helt nord i Hordaland, på grensa til Sogn. I boka Le Paysan des Fjords de Norvege forteller Bureau om dette stedet han har kommet fram til, etter en lang båttur.

Masfjorden er ein fjord av dei mindre, han ligg litt nord for Bergen, men trass i den korte avstanden treng ein sju timar for å koma fram, fordi den vesle dampbåten som trafikerer strekninga, må fyrst gjera tallause krokar om øyar og bukter som særmerkjer kysten.

Denne fjorden er ukjend av turistar. Den tyske reisehandboka Baedeker nemner ikkje Masfjorden, og jamvel ei stor mengd av folket i Bergen veit ikkje av han. Det er i høgda slik at dei som har høyrt namnet, knyter til det heller negative idear om ureinske og elende og eit folk som står attende i utvikling.

Likevel er det heilt naudsynt å vitja denne fjorden, slik som Abbed Wang (ved den katolske kyrkja i Oslo) seier, min reisefører og tolk på denne ferda. Det er her ein kan lære å kjenna dei sosiale tilstandar i det gamle Noreg best, fordi dei eldre levemåtane her enno er mest i hevd.

Masfjordnatur

Masfjordnatur

Dette er en del av fjorden Bureau besøkte. Bildene er tatt på ulike tidspunkt – tidlig vår og vinter – og viser fjorden innover mot Solheim og Matre, tatt fra mitt yndlingsfjell, Austefjellet. Fra Austefjellet har man 360 graders utsikt. På riktige godværsdager kan man se Fedje helt i vest, og ellers heter det seg at man ser sju kirkesogn herfra.  Austefjellet er 528 meter høyt, og jeg har det i syninga fra kjøkkenvinduet mitt.  Det ligger der og frister til bestigning, og selv om man vet at turen er hard, er utsikten fra toppen verdt strevet.  Har du lyst til å prøve, kan jeg godt være guiden din.

Vi må tilbake til Bureau.  Han og tolken hans har kommet fram til Sandnes med denne dampbåten, som på langt nær er noe luksusfartøy.  På kaien på Sandnes, som kun består av noen steinblokker, skal vi tro den franske sosiologen, blir de møtt av en bonde og datteren hans.  De skal ro dem inn til gården Bergsvik inne i fjorden.

Faren og dottera, ei sterk, blond, vakker og tekkeleg gjente, ror med kraft og dugleik, og i sju kvarter sit me og ser dei høge granittkollane til Masfjorden gli framom. Dei er ikkje så svært høge, men likevel er ein freista til å kalla dei fjell, fordi dei stupbratte fjellveggane og den tronge fjorden forsterkar inntrykket av høgd som dei gjev.

Fjellsidene er fullstendig nakne; av og til prydar nokre magre furutre det aude og nakne berget litegrann, men overalt elles er fjellet så hardt og snaudt at ikkje noko slags tre kan finna næring og leva i det….

For ei streng einsemd, for ei still natur og for ein isolasjon!

gunnarbuc3b8yra-og-sleire

Når ein går i land, merkar ein ikkje noko anna frå kaien enn bratte fjellveggar og hytta til husmannen som står på ein liten flate oppe på eit høgt nes. Ein kjenner ein byrgskap som går heilt til hjarta, når ein veit at trass i eit lende som ser såleis ut, har ein familie her funne leveveg ved sine henders arbeid midt i dette kaos.

150 meter over stranda stengjer granittfjellet for alt med sine bratte steinvegger, berre geita kan kliva oppetter her…. På toppen av fjellet er dei glatte overflatene endå naknare: dette er viddene, granittøydemarka, der ikkje anna gror enn lav og nokre urter her og der

seterhuset1

Stølen (sætra) er ikkje noko anna enn fjellheimen med sine veldige aude strekningar som er oppskorne av vatn og elvar med reint vatn. Elvane er av ulik storleik og strøymer som perleband i alle leiar. Lav, mose, lyng finn vokstergrunnlag til å leva på fjellgrunnen. Det er på eine sida råmen av regnet og på den andre den milde varmen som den høge solgangen som sumaren alltid vil gje. Fordi beiteviddene er utan grenser, og ein let kyr og sauer gå heilt fritt, finn dei rikeleg næring, mog stølen er eit uunnverleg hjelpemiddel på ein norsk gard.

Det er fjellene og naturen som for meg gjør denne plassen til et sted å slå seg ned. Det, og de gode oppvekstvilkårene som finnes for ungene. Men det kan bli for innestengt. Det kan bli for trangt. Både psykisk og fysisk.
Masfjordnatur

Solnedgang i Masfjorden, juni 2008.  Bildet er tatt fra kabelferja som trafikkerer strekninga Masfjordnes – Duesund.  Den tar 5 minutter, og egentlig skulle det vært ei bro over fjorden.  Ferje gjør at man på en måte har portforbud enkelte deler av døgnet.

Masfjordnatur

Tidlig morgenstund, parti fra Sandnes over mot Arekletten på nordsida av fjorden.

Dette var mitt bidrag til ukas ABC i Ord og bilder.  Ukas bokstav er M, og hva passet vel bedre enn et lite glimt inni denne trange fjorden, Masfjorden.  Den er jo faktisk ikke så trang da.  Det tar ca 1 1/2 time til Bergen, men det rare er jo at det er lengre til Masfjorden fra Bergen enn fra Masfjorden til Bergen, hva nå det kan komme av.  Jeg skulle likt å lese hele boka til Bureau.  Det jeg har tatt med her, er en liten del fra hans besøk på gården Bergsvik i Masfjorden, et av de mest velholdte brukene.  Riktig vakkert er det der.  Reisebeskrivelsen er oversatt av Johannes Gjerdåker og er å finne i årboka Fjon frå fjell til fjord, gamalt og nytt frå Masfjorden, nr. 4, hausten 1994.

Besøk Petunias ABC-blogg og finn flere M.

Røya

Jeg har hatt nærkontakt med ei røy i dag.
Stakkars lita. Hun har kommet på ville veier.

img_4724

Det er nok en make hun er ute etter. Det finner hun ikke der på skolen blant ungene. Gutter er det mange av, men de er liksom ikke samme art som henne.

img_4734

De har det kanskje med å bli litt snåle i brunstida? Hun bør i alle fall gå 300 meter opp i terrenget. Da vil hun finne make av samme sort.

img_4741

Hun er ganske pen.

12 En liten fotosafari i nærområdet mitt, og denne skapningen åpenbarte seg. Hun har vandret rundt på skoleområdet i hele dag. Hun er litt på ville veier. Noen bør prøve å få henne til skogs igjen. Flere på fotosafari finner du hos Petunia.