Stikkordarkiv: blogg-greier

6/52: Beathe Malene was here

Bergen

Beathe Malene var her før ham.  Selv var han mer glad i farger enn Beathe Malene. Mer kunstnerisk også.

Der, bak Sentralbadet. Jonsvollskvartalet, Nøstet, Hurtigruteterminalen.

Her blir det revet og gravd, et salig rot. Og veggene fylles med farger. Farger og en kunstner i aksjon med sprayboksen, slik jeg fanger ham en lørdag formiddag i Bergen.

Ukas tema i X/52 Gatefoto (Street photography)

Andre deltagere:
Geir Ertzgaard: Et øyeblikk
Simen Soltvedt: Gatefoto
Jelrik Nylund-van Berkel: Returning Home
Ståle Ertzgaard: En plass i solen
Jan Ivar Vik: 50 pluss i minus 15
Anne Ueland: Shopping Break
Stein-Evert: Ferdighandlet
Line Storlid: Roses, menn & a big bird
Yngve Thoresen: Working with Ice

5/52: Der tiden står stille

Stillheten. Slik du finner den bak gjenspikrede florsvindu. Ved en ustelt grav. Bak en knust glassrute der plastblomstene samler støv. En flor, en gang i bruk, etter hvert vil den sige sammen av elde og måttspist tømmer. En gravstein, forvitret av tidens tann. Lilla, født en gang, død en gang.  Bak blondegardiner på skakke, en evigblomstrende plante, et keramikkekorn. Der tiden står stille.

Ukas tema i X/52  Stillhet

Andre deltagere denne uka:

Anne Ueland: Hush

Ståle Ertzgaard:  Öppna landskap

Jelrik Nylund-van Berkel:  Paperjet

Jan Ivar Vik:  Stillhet

Geir Ertzgaard: Silence is golden

Line Storlid: Sleeping Beauty

4/52: Månelanding

Han mente jeg skulle ta en utfordring, den godeste Ståle på sin Bildesafari. Ta et bilde, sa han, og hiv deg med i X/52 – et bilde i uka.  Og så skulle jeg ta bilde av lys i en by.  For det første forstod jeg ikke reglene i X/52, ikke at jeg er dum eller noe, men noe var og er fortsatt uklart. Mulig jeg er trøtt, mulig jeg ikke orker å sette meg inn i hva ord betyr.

Og for det andre.  For det andre bor jeg så til de grader langt ute på landsbygda at å gå ut å ta bilde av lysene i en by ville bety en ekspedisjon på 15 mil tur/retur.  På en måte sa det seg sjøl at det var et prosjekt jeg ikke orket nå. Oppgaven i denne ukas X/52 – et bilde i uka er nemlig City Lights.

Så jeg tenkte jeg skulle stå over.  Helt til jeg sto på kaien i Leirvåg.  For fra kaien i Leirvåg ser man bort på en by, en by som i kveldsmørket får oss til å tro at vi befinner oss langt vekke fra flate landskap i Austrheim, ved Fensfjorden og med fri tilgang rett ut i Nordsjøen.  Et skyline en storby verdig. Oil City, drømmen, drømmen om rikdom, Norges sparebøsse. Regjeringens månelanding.  Et yrende liv, arbeidsfolk natt og dag, på sjø og på land.

Dette er Mongstad, en del av dette gedigne anlegget, på kveldstid, med lang lukketid og noe ustødig hånd, tatt med mitt Olympus E520.

Andre deltagere denne uka:

Geir Ertzgaard: Simply lit up

Ståle Ertzgaard:  Over en by

Jan Ivar Vik: I gågata

Line Storlid: Trying to catch a handful of light

Jeg vet at jeg ingenting vet

#reverb10 December 4 – Wonder.
How did you cultivate a sense of wonder in your life this year?
(Author: Jeffrey Davis)

Undring er en av mine beste egenskaper. Jeg ser på undring som en døråpner til å få større innsikt i et spørsmål og mer erfaring. Alt nytt jeg møter på min vei, stiller meg overfor undring og spørsmål. Dette gjør verden og situasjonen jeg er i, der og da, mer begripelig. Det er på en måte det barnet som bor i meg, helt innerst, som kommer frem. Og fordi jeg har undringen i meg, prøver jeg å la være å kategorisere verden i svart og hvitt. Eller være alt for påståelig. Jeg holder undringsevnen min ved like, og jeg tror dette hjelper meg både i arbeids- og i studiesituasjon.

Jeg kan vel ikke peke på noe som viser at jeg dette året har kultivert undringen min, og jeg vet vel egentlig ikke helt hva Jeffrey Davis mener med det heller. Om jeg har utviklet undringen, eller foredlet den? Dyrket den? Bearbeidet den, forfinet den, eller dannet den? Jeg vet bare at undringen min får min verden til å bli mer levelig enn om jeg hadde hatt et svar på alt. Litt sånn Sokrates, på en måte, «Jeg vet at jeg ingenting vet», sa han, litt undrende og spørrende. Å ikke gi seg ut for å være ekspert på alle områder tror jeg er det beste for mitt vedkommende. Være undrende. Filosofisk. Prøve å forstå hva andre mener, prøve å forstå en arbeidsmåte, en tekst, et utsagn. Det er vel slik jeg kultiverer undringen min.

Jeg kan blant annet undre meg over hvordan vannliljer kan vokse, og hvordan og hvorfor de kommer opp like og på samme plass år etter år….

Flyt

#Reverb10 December 3 – Moment.
Pick one moment during which you felt most alive this year. Describe it in vivid detail (texture, smells, voices, noises, colors).
(Author: Ali Edwards)

Flyt. Denne deilige tilstanden der vi fokuserer på det vi arbeider med, der og da, en konsentrasjon så ulik annen konsentrasjon. Å glemme tid og sted. En slags autopilot, tiden flyr, ingen bekymringer, intet som forstyrrer.

Det er ikke ofte jeg får denne flyten, den oppstår sjelden, eller aldri, i jobben min. Det er for mye som forstyrrer. Den kan derimot oppstå i studiesituasjonen. Når jeg sitter for meg selv, og er godt i gang med et arbeid, noe jeg skriver på.

Det er akkurat da, i den stunden, når jeg er tilbake til meg selv, at jeg føler meg mest i live. Det er mulig oppvåkning av en trance føles slik. Jeg vet ikke.

Jeg vet i alle fall at sist jeg var i slik flyt, var det ikke i forbindelse med studier, ikke i forbindelse med arbeid. Jeg kjørte. Bil. En strekning på tre-fire mil er som hvisket vekk fra hukommelsen min. Jeg vet jeg har satt meg i bilen, og jeg vet jeg har kommet fram til bestemmelsesstedet. Jeg vet jeg har gjort arbeidsoppgavene mine riktig der i bilen, styrt ratt, blinket rett. Hva jeg har tenkt på, denne stunden i bilen, vet jeg ikke. Det jeg husker, er at dagen hadde vært full av opplevelser. En del ukjente opplevelser, og det var muligens det som kvernet i tankene mens jeg kjørte. Men jeg har ikke kjent sansene mine denne stunden.

Ikke før jeg parkerer. Og åpner døren. Ser at jeg er hjemme. Da ser jeg himmel, hører fuglekvitter, aner at det er en verden rundt meg. Og jeg vet, nå i ettertid, at det var da jeg følte meg levende. Men en time i bil er som hvisket ut av minnet mitt.

(Illustrasjon: Zemotion)

Working 9 to 5

#reverb10 December 2 Writing.
What do you do each day that doesn’t contribute to your writing — and can you eliminate it?
(Author: Leo Babauta)

I gang som jeg er med et større skriveprosjekt, ser jeg det som nødvendig å skrive litt hver dag. Skrivinga må inn i fingrene.

Å skrive hver dag, særlig på en masteroppgave, er vanskelig å få til. Det er ikke hver dag en får til å være så veldig akademisk. Av og til er det andre tekster man vil skrive, slik som dette, en post på bloggen.

For tida sitter jeg midt i en eksamen. Jeg sliter med drøftinga. Jeg vet at egentlig er det kun fordi jeg setter for høye krav til meg selv. Jeg burde ikke gjøre det, bør skrive det som faller meg inn og sette min lit til at det er rett.

Målet er å lære bedre skrivevaner, lære å disponere tida bedre, være mer effektiv. Bruke tankekart på en mer hensiktsmessig måte.

Hva hindrer meg i dette? Hva er det jeg gjør hver dag som hindrer meg og ikke bidrar til skriving? Og kan jeg eliminere vekk noe av det?

Working 9 to 5, eller 8 til 4, er ingen god kombinasjon med større skriveprosjekt. Det å pendle 10 mil pr. dag er heller ingen god kombinasjon. Det å ha verv, det å ha famile, være mor, ektefelle, kjæreste. Det er ting som hører med i livet, det er noe jeg er og gjør hver dag. Intet av dette kan jeg kutte ut. Kan ikke kutte ut jobb, kan ikke kutte ut familie. Vil ikke.

Mulig skrivingen min ikke har godt av det, skjønt jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk at dette bidrar til bedre skriving.

Illustrasjon: Writing Trees

Visualize yourself

Now you might find it odd that I haven’t mentioned anything in here about the actual subject you are writing about! Does it matter? If you create a post with 1) a captivating headline, 2) a unique personal view 3) a personal risk, 4) an entertaining spin through 5) words that sing, won’t that be a joy to read? Of course it would because you’ve crafted a perfect blog post!

Dette skriver Mark Schaefer på bloggen socialmediatoday. Her lister han opp fem elementer for den perfekte bloggpost, og mye av dette tenker jeg selv når jeg blogger eller leser andres blogger.

Tittelen er det første du ser, sier han. Få den fengende. Deretter er det viktig å få til en personlig stil, ikke etterlign, vær deg selv, ekte og menneskelig. Folk vil tilbringe mer tid på og med bloggen din hvis de liker skrivemåten og skrivestilen din. Svett litt. Til slutt vil ordene synge (hadde det vært så lett), underhold og vær overraskende.

Vidder er fine greier, skal jeg si deg. Kan en bloggpost bidra til viddevandring, er jeg tilfreds

Det sier Ståle bak bloggene Ståles Safari, Daxiania og Skrift. Ståle er flink til å leke med ord, synes jeg, og det er leken jeg på mange måter er ute etter når jeg leser blogger. Leken og undringen. Klarer skribentene å få fram dette, selv i en alvorstung eller informativ bloggpost, så blir jeg glad og tilfreds. Slik er det også med Aslaug bak bloggen AnaMe. Korte, litt stakkato setninger, korte poster, som munner ut i en youtubevideo. Hennes opplevelse der og da som illustrers med musikken. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd Aslaug snakker slik, men det gjør hun jo ikke.

Jeg har nettopp sendt inn min liste over kandidater til Tordenbloggen 2010. Alle 10 kandidater på den listen oppfyller kravene jeg setter til en god blogg. Jeg vet ikke om de svetter over ordene sine, men jeg liker å tilbringe tid på de bloggene fordi de er personlige, ekte, menneskelige og av og til overraskende.

(Illustrasjon: Irma Gruenholz)

Takk til @aslaugok som gjorde meg oppmerksom på The five elements of a perfect blog

Life is a lively process of becoming

Denne stadige prosessen jeg er i. Leting og lesing, finne de riktige perspektivene, drøfte, skrive. Denne prosessen fram til produktet leveres, likevel er det ikke produktet i seg selv som er det viktigste, det er å finne fram, undre seg, lure på. Er jeg på riktig spor? Vil teoriene henge sammen med problemstillingen jeg tar opp? Denne prosessen fram mot å starte på enda en prosess, fordi det jeg holdt på med, ble ferdig med i forbindelse med en eksamensoppgave, den fører meg bare videre framover. Stadig i prosessen. I masterprosessen.

Slik kan 2010 oppsummeres. Som en prosess. Med dette ene ordet. Og slik ønsker jeg også at 2011 skal oppsummeres. At jeg stadig vekk er i denne prosessen, en prosess som drives framover, der det skal undres, forskes, stilles spørsmål, der man kan finne svar. Man skal gå på tryne, reise seg igjen, forhåpentlig. Framover, framover. Skriveprosessen.

Livet er også en prosess, intet er ferdig før man ikke er lenger. Å være til i denne livlige prosessen som kalles livet.

(Illustrasjon: carmelscribe)

Inspirert av ziarah og med ønske om å skrive noen ord hver dag, henger jeg meg på prosjektet #reverb10 , et bloggprosjekt der man skal refletere over året som gikk og året som kommer. Det legges ut en oppgave hver dag i desember, og dagens oppgave lyder:

December 1 One Word.
Encapsulate the year 2010 in one word. Explain why you’re choosing that word. Now, imagine it’s one year from today, what would you like the word to be that captures 2011 for you?
(Author: Gwen Bell)

Erotisk salme

Siden nå dine to grønne blad skjelver i vinden og duene stiger og synker i vindens blå vindeltrapp mellom jorden og vår felles sol, skal så ikke min svarttrost synge med solen ytterst i nebbet?

Skriver Harald Sverdrup i sitt dikt Skal jeg så ikke synge, og jeg vet hvor han vil. Dette er forførende vakkert og erotisk, og man skulle nesten ønske at man var i besittelse av en mann som kunne ta disse ordene i sin munn. Mann er man jo i besittelse av, like erotisk i ordkunsten som den godeste Sverdrup er han dog ikke. Forsåvidt har det gått greit hittil. Man greier brasene uten at deler av kroppen benevnes som svarttrosten som synger med solen ytterst i nebbet.

Men deilige ord. Det er det.

Hvor flink du er til å finne veien når du er på jakt etter elskov

Eller erotikk.

Googler du erotikk, vil du få rundt 348 000 resultat. Av og til sender google deg inn på denne bloggen. 454 ganger, for å være nøyaktig.  Jeg har vel sagt et eller annet erotisk en gang, tenker jeg.  For å være helt nøyaktig den 20 januar 2008 .  Ettersom posten er såpass gammel ( i bloggsammenheng er alt gammelt etter en uke eller så), er det heller ikke kommet noen kommentarer på posten siden januar 2008, men her en dag fant jeg en kommentar som hadde havnet i spamfilteret mitt.  Jeg synes kommentaren var hyggelig, og jeg ser ikke bort fra at jeg hadde utforsket forslaget vedkommende kom med. Hadde jeg trengt det.

Egentlig står det mer om erotikk på denne bloggen enn hva den norske utgaven av Wikipedia kan skilte med.  Noen bør ta seg på tak å få gjort noe med det. Einar Gelius, kanskje?

Erotikk som søkeord blir forøvrig kun slått av Blå Salme. Erotikk og Bibel, altså. Salomos Høysang. Kom, la oss nyte kjærlighetsrusen, fryde oss i elskov til morgenen gryr, som det visstnok heter der et sted.

(Illustrasjon: We Heart It)

Uten makt og agenda

Jeg har ingen makt. Jeg setter så absolutt ikke agenda for samfunnsdebatten. Jeg er bare meg, i en halvprivat, halvpersonlig sfære, mitt virtuelle hjem.

Jeg skriver når jeg vil, om hva jeg vil. Jeg leser hva jeg vil, om hva jeg vil. Mine tanker er mine, og mine meninger er mine. Subjektive til tusen.

Bloggingen min viser meg i et bittelite nøtteskall. Du får bare vite litt. Jeg har en gang vært helt anonym. Så ble jeg halvanonym. Nå er jeg egentlig bare et psevdonym. Og det har blitt vanskeligere å skrive.

En gang var jeg blant Sonitus sine utvalgte. Flere ganger. I år har jeg gjort så lite ut av bloggingen min, at jeg ikke er Sonitus verdig. Det føles en smule rart, faktisk.

Blogging er muligens sååå 2008. Mars 2008, i alle fall noe før april 2008. Allikevel. Folk blogger. Det finnes en uendelig mengde blogger der ute, og flesteparten er som meg. Liten, anonym, der i bakgrunnen. Stiller ikke de store spørsmålene. Diskuterer ikke de viktige sakene. Har intet politisk å komme med. Har liten interesse for sosiale medier og den slags.

Vi tar bildene våre. Skriver tekstene våre. Noen har interesse av det, noen har ikke interesse av det. Sånn er det bare, og sånn bør det være. Jøje meg, så kjedelig livet var, hadde vi de samme interessene.

Stemmen. Min stemme, andres stemme. Eller mine ulike stemmer. Nå. I telegramstil. Andre ganger kan setningene bli lange, de kan bli innfløkte, innholdet kan plutselig dreie seg om alvorlige saker, mastertanker, det er komma i hytt, og i pine, som her. Eller. Jeg skriver pent og ordentlig, saklig og lesbart.

Noen blogger om å være mamma. Hele tiden. Noen blogger om blomster. Hele tiden. Eller om politikk. Absolutt hele tiden. Om nerdegreier. Om å trene. Om å ha ME. Om å være psyikisk syk. Om å quilte, strikke, fotografere. Noen blogger om å blogge.

Noen tjener penger på bloggingen sin. La de gjøre det. La de blogge om neglelakk, onepiecer, hudkremer og siste tur til det afrikanske kontinent betalt av en hjelpeorganisasjon.

Og noen søker Fritt Ord om penger til sine bloggprosjekt. Og får det. Eller får det ikke. Det blir det diskusjoner ut av. Meningene er mange.

Selv har jeg så absolutt ikke søkt penger for å blogge. Min blogg er vel slik det sies hos Virrvarr: En personlig, privat blogg, med karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn.

Greit nok. Dog synes jeg det er interessant at så mange ennå ikke etablerte blogger får støtte, kanskje ikke det at de får støtte i seg selv, men så pass mye penger. Man vet jo enda ikke hvor store disse bloggene blir, om de blir lest. Om måten de presenteres på når det store bloggpublikum.

Jeg ønsker dem likevel lykke til med et lønnlig håp om at de får til den bloggen de ønsker ut fra de kriteriene de har fått pengestøtte. At de ikke bare blir et blaff. At pengene kommer godt med. Det håper jeg også de gjør for Masterbloggen og for mine medsøstreredaktører der. Den bloggen er allerede godt etablert og så absolutt ikke et blaff. Agenda har den også. Makt kan den få.

Selv skal jeg fortsette å blogge uten mål og mening, uten makt og agenda.

Her.

(illustrasjon: Coding Horror)