Stikkordarkiv: ABC

Vidunderlige Vinter

(Petunias ABC, runde 2, bokstav V)

Vi er ikke vant med dette på våre kanter av landet. Snø som har ligget siden like før jul. Kulde. Vinterveier. Skiføre. Skøyteis. Frost og istapper. Denne til stadighet høye blå himmelen. Sola. Sola som gleder og varmer, men som avslører støv og skitt i heimen. Det er ulempen. Men også den eneste.

Vinterlandskap. Vinteren har jeg tilbrakt i dette vinterlandskapet, og jeg har ikke ofret våren en tanke. Til tider har jeg ofret den dårlige bergensluften en tanke og tenkt litt på stakkarer som bor på Danmarksplass og der om kring, men ellers lever vi i våre egen lille vinterverden her nord i fylket. I deilige vinterlandskap.

Vinterlandskap, som i dag blir tema for denne runden i ABC. Jeg har forsømt hele leken i to måneder og hoppet over P, Q, R, S, T og U, og dermed blir det i dag et Vinterlandskap i Paradis, der man spør seg hvor man går, der man er del av en Raus vinter, søker Stillheten, er sammen med Turkamerater, ser på denne Underfulle vinter, som bare har vært Vakker.

Paradis

paradis

Quo vadis

quo vadis

Raus vinter

IMG_6020_edited-2

Stillhet

stillhet

Turkamerater

turkamerater

Underfull

under

Vakkert

vakkert

Optimistisk

(Petunias ABC, runde 2, bokstav O)

Iskald

Selv om jeg 1 januar i det Herrens år tjueti eller totusenogti (alt ettersom du vil følge Sylfest eller TV2) våknet med dundrende hodepine som skulle jeg ha vært ute for flatfyll natta i forveien, (noe jeg faktisk ikke var, ikke et fingerbøl alkohol har passert mine lepper på flere dager), er det all mulig grunn til å være mer enn optimist enn pessimist på klodens vegne. Jeg mener – disse dagene med kulde og snø kan da virkelig ikke være i slekt med global oppvarming og smeltende polis? Hva var det egentlig som skjedde i København disse førjulsdagene? Ikke vet jeg, men klimakrisen ser ut til å være løst akkurat nå, disse juledagene, disse første dagene inn i det nye året, og det på breddegrader der det stort sett pleier å komme vinter en fire fem ganger i løpet av sesongen, vintre som ligger et par dager for så å regne totalt vekk. Nå har det hvite lagt seg som et tykt teppe over land og strand, og den deilige kulden biter i kjakene, og vi kan finne fram skiene og gå på ski i lavlandet, vi som alltid må et stykke opp i fjellet for å finne dette vakre hvite. Her i våre rurale utkantsstrøk kjører vi på fine vinterveier og intet saltkorn ødelegger dette hvite slik det gjør inne i byen, der de salter på 20 cm snø, totalt mislykket brøyteopplegg disse bergenserne bedriver. Vi smører med blått og fyker avgårde innover. Mannen min er så optimistisk der han langer avgårde og venter seg vel smilende Hemingjenter med blåbærsuppe på Blankvannsbråten, til tross for at dette terrenget er femti mil og vel så det fra Nordmarka. Han sier forøvrig at jeg har penere skistil enn han. Selvfølgelig har jeg det. Jeg er trønder og pr. definisjon bedre til å gå på ski enn en bergenser. Jeg er forresten flinkere enn han til å svømme også. Men det er visst noe familiært og har ikke noe med svømmehud mellom tærne å gjøre.

Det er deilig å være litt optimistisk. Jeg må prøve å fortsette i den trenden. Det har nemlig gått litt opp og ned de siste par årene, og selv om det kanskje ikke synes på meg eller vises i det jeg skriver, så er det ikke alltid man føler seg helt på topp. Av og til er man nærmere gråten enn smilet, av og til skal det nesten ingenting til før det strømmer over. Men det har visst med hodepinen å gjøre, og den kommer av litt for lite søvn og litt for mye stress. Tror jeg.

Men likevel – jeg har det bedre enn mange. Jeg er takknemlig for det.

Mitt nyttårsforsett er å ta med meg optimismen og takknemligheten inn i det nye året, la det stå framst i tankerekkene mine og ikke la pessimisme uroe tankevirksomheten. Være glad for det jeg har.

Godt nytt år til dere alle.

Naturbestemt

(Petunias ABC, runde 2, bokstav N)

Photobucket

Om det var naturbestemt eller om det var ren tilfeldighet, det er det ingen av oss som vet. Det vi vet er at sorgen og gleden de vandre til hope, at vi ingenting kan gjøre når døden rammer, heller ikke når den rammer dyr. 11 åringen har opplevd sin hittil største sorg, og det på selveste julaften. Det å ikke lenger ha en kanin løpende rundt leggene, det er litt rart. Ingen liten kanin som kommer fram fra kroken og slikker fingrene dine, ingen liten kanin som legger seg til rette i armkroken for å bli kjælt med en stund. Det var slik en merkverdig stund, i ene øyeblikket en livlig kanin, dagen etter en kanin med et hjerte som banket saktere og saktere til hun til slutt trakk sin siste pust. Sorgen og gleden de vandre til hope, lykke og ulykke ganger på rad. Medgang og motgang hverandre tilrope, solskinn og skyer de følges og ad. Jorderiks gull er prektig muld. Himlen er ene av salighet full.

Musikalsk lagånd

(Petunias ABC, runde 2, bokstav L og M)

To ganger i året kan du være sikker på å komme over et korps. 17 mai er bankers, og i dagene før jul vil du som regel alltid høre noen toner fra Jingle Bell, Rudolf og Vi tenner våre lykter når det mørkner. Sure, iskalde toner dersom korpset blir forvist til inngangsdøra, litt varmere toner dersom de får seg en plass innomhus. Kalde fingre som klamrer seg fast i instrumentet, lepper som stivner. Det er julemusikken som er på tur.

IMG_5849_edited-1

Er du 11 år og spiller tuba, kan det være du ser slik ut.

IMG_5852_edited-2

Er du 11 år og spiller tuba, blir du kanskje som eneste musikant tilbudt en stol også. Den eneste denne gangen fordi den andre tubasisten ikke var til stede.

Korpsene stiller opp med sin musikalske lagånd. Kanskje de tilbyr deg gløgg også, og da kan du ikke gå derfra før du har kjøpt et lodd eller ti for to kroner stykket, og kanskje er du faktisk så heldig at du vinner den broderte juleduken, eller kanskje en frosset kalkun som kan stå på nyttårsbordet ditt. Og korpset får litt publikum, og alle hjerter gleder seg.

IMG_5864_edited-2

Og etterpå. Etterpå kan korpset gå innomhus, aspirantene får klapp og heder, dirigent og instruktører får en julblomst, den avgåtte lederen får en litt større blomst, musikanter og søsken og foreldre sitter benket rundt bord. Og grøten kommer på bordet. Med hele tre mandler.

Så kan de gå hver til sitt, vel vitende om at det blir jul. Også i år.

—————————
(Dette var mitt bidrag i Petunias ABC-lek, og både bokstav L og M ble med denne gangen i Musikalsk Lagånd)

Kos

(Petunias ABC, bokstav K, runde 2)

kaninkos

Nei, her snakker vi ikke om Kos, den greske øya jeg aldri har besøkt, men regelrett kos, altså verbet å kose, sikkert avledet av adjektivet koselig, et ord vi nordmenn har et forhold til, både på det ene og det andre vis. «Nei, nå koser vi oss, dere», er på det andre viset, for å si det slik.

Å kose med en kanin, det er det 11 åringen gjør her. Koser med kaninen som her er noen uker gammel. Nå er kaninen snart ett år, og kunne, dersom det var en hankanin med i bildet, blitt mor opptil flere ganger. Akkurat det hadde ikke vært så koselig, synes jeg. Det er mer enn nok med denne ene kaninen, som forøvrig er verdens koseste kanin. Pen er hun også. Og tillitsfull. Men ikke særlig glup. Jeg vet ikke om kaninhjernen er så stor at det er plass til særlig mye klokskap der inne. Hun lever nå i sin verden, og får hun mat og vann, mosjon, varme og kos, ser det ut som hun har det greit.

En hund hadde likevel vært greiere.

Juleminner

(Petunias ABC, bokstav J, runde 2)

Jula

Jeg var livredd julenissen, husker jeg. Julenissen var iført plommerød slåbrok med hette, svart bukse og blanke sko. Dessuten hadde han svarte hår på armene. Men det verste var masken, dette livløse med en stemme bak. Om julenissen hadde vært iført mammas kjole, hadde det vært like nifst. Julenissen var det mest skremmende som fantes, takket være nissemasken. Det ødela deler av julekvelden og deler av juletrefestene. Og jeg visste at han skulle komme. Og jeg visste at med julenissen vanket det også gaver. Men jeg pilte under bordet, og der ble jeg, mens de andre lo og tok i mot gaver, og verken fetter, kusine eller lillesøster var det minste redde. Vibeke, derimot, hun var livredd.

Dette er en jul for lenge siden, den gang man enda kunne sitte med kort rosa kjole slik at store deler av understellet ble vist fram i full offentlighet, heldigvis med strømpebukse som skjuler de edlere deler, den jula man var fire år, kanskje. Jeg tror julenissen har vært der, for så å gå igjen, og onkel kom plutselig tilbake fra ett eller annet og hadde gått glipp av julenissen og alt, ikke sant, men han hadde også svart bukse, svarte blanke sko og svarte hår på armene. Men han blunket nok sikkert til meg og spurte om jeg hadde fått noe fint av nissen. Og det hadde jeg sikkert. Kusine har fått Tjorvendukke, ser det ut til. Og vi sitter der foran juletreet til mormor og morfar, og det er helt sikkert en hyggelig julekveld.

Jeg er ikke livredd julenissen lenger, selvfølgelig er jeg ikke det, men julenissemasker kommer aldri inn i mitt hus.

Istid

(Petunias ABC-tema. bokstav I, runde 2)

Dette våte vestland gir meg i vinterhalvåret lengsel etter tørt innlandsklima og hvite snødekte heier. I dag styrter det ned, og beveger du deg ut, er det som å entre et steambad.

Det er langt ute i november, og jeg ønsker meg kuldegrader. Jeg ønsker at de kuldegradene skal fryse vann til is, jeg ønsker meg skøyteis, jeg ønsker å stå der ute, midt på den blanke isen, og jeg vil få sommerfugler i magen av å titte ned i det svarte dypet. Og det skal brake i isen, det skumleste som finnes, nesten, når jeg er helt på andre siden, og jeg må fly det forteste jeg kan tilbake til motsatt side. Og jeg vil fryse på tær, drikke varm kakao, grille pølser. Kose meg.

Det ønsker jeg. Men vet ikke om jeg får det, for denne verden er så uforutsigbar.

Ishotellet i Alta

Like uforutsigbart er det ikke i Alta. Drar du opp til Ongajok, kan du være sikker på at du finner Alta Igloo Hotel. Selv var jeg i 2008-utgaven av hotellet etter først å ha vært på snøskutersafari på Finnmarksvidda. Snøskutersafari anbefales ikke for vonde rygger, dessuten er jeg ikke fullt så begeistret over at vidda skal besøkes av durende kjøretøy med høy fart og til dels store utslipp. Men det er en helt annen sak. Ishotellet, derimot, det er verdt et besøk. Ikledd kjeledress, votter og lue kan du ta en drink der ved isbaren, og du kan overnatte i fem grader med skinnfeller over og under deg. Og så kan du gifte deg der, hvis du skulle finne på det.

Iskapellet

Og der står hotellet hele vinteren før det i juni en gang føres med Altaelva ut i fjorden, og bygges opp igjen rundt juletider. Et helt utopisk prosjekt for Vestlandet.

Høstsonate

(Petunias ABC-tema, bokstav H, runde 2)

Høsten har vært strålende. Stort sett. Eller er det bare jeg som har tatt bilder i det strålende været? Jeg vet ikke. Men når jeg ser meg tilbake, tilbake til begynnelsen av september, så har været ikke vært så aller verst, tatt i betraktning at dette er en del av det våteste Vestlandet. Det er ikke langt over til den dalen der det er våtest og hvor det er aller mest nedbør.

IMG_5632

Men strålende har det altså vært. For det meste. Strålende. Som her, på en tur i fjellet en søndag i oktober. Ikke strålende i den forstand at himmelen var blå. Himmelen var grå, men bak det grå, der er himmelen alltid blå, og sola gjorde det hun kunne for å nå gjennom.

Høstsonate har jeg kalt innlegget mitt. En sonate består av fire satser, og ser vi året som en sonate med de fire årstidene, er høsten den siste satsen, og fjerde sats i sonaten skal være en middels hurtig finalesats. Og vi kan vel gjerne si at høsten er det, en middels hurtig tid med dager som går opp og ned rent værmessig sett. Regn og blåst den ene dagen, sludd den andre, strålende indian summer den neste.

Jeg tenkte å bryte sonateformen hva bilder angår ved å sette inn et helt galleri.  Derfor bryter jeg også mitt prinsipp om bruk av ett bilde i forbindelse med abc-temaet.  Og tradisjonen med bruk av gamle bilder blir også brutt.  Dessuten var jeg nesten i ferd med å bryte abc-runden, men bare nesten.  Min H blir derfor min Høstsonate, og mitt lille galleri er en del av min høst.

Og som avslutning:  Litt Eva Cassidy og Autumn Leaves.

Gammel årgang

(Petunias ABC-tema, bokstav G, runde 2)

Gammel årgang

For 80 år siden ble den første lydfilmen vist på Eldorado kino i Oslo. Det var i september det året. Samme år deler den amerikanske filmindustrien ut Oscarstatuetten for første gang, og når vi først er inne i filmens verden, er dette også fødselsåret for Grace Kelly og Max von Sydow. Hadde Martin Luther King Jr og Anne Frank fått leve videre, hadde de fylt 80 år i år. For 80 år siden giftet daværende kronprins Olav seg med prinsesse Mätha av Sverige. Og samme år – som da er 1929 – er det et stort børskrakk i New York, og fra de glade 20-årene går folket og verden nå inn i de harde 30-årene. Ingen mer Charleston-dans, nå var det hårda bud og arbeidsløshet.

For 80 år siden giftet dette unge paret seg, hun var 20, han var 22. 28 februar dette året stod bryluppet, og det finnes intet bildet av paret i helfigur. Årsaken sitter der i midten. Min onkel, oppkalt etter den norske kronprins Olav. Han meldte sin ankomst to måneder etter bryluppet; det var et kort svangerskap, som min mormor sa, og siden gikk det åtte år før den neste meldte sin ankomst. Den dagen min mor i en alder av ganske stor skjønte sammenhengen mellom brylupp og barnefødsel med to måneders mellomrom, ble hun meget forferdet. Forhåpentligvis gikk forferdelsen fort over. Fire barn kom det, med sju og åtte års mellomrom. Det var ikke fordi vi ikke prøvde, sa min mormor. Det bare ble sånn.

Det unge paret har for lengst vandret over til den andre siden og har sikkert bygd et bo der i himmelen. Jeg har bildet på veggen i en rund ramme, og de titter ned på meg over pianoet. Og på min venstre finger, der har jeg en gullring. En gullring fra 1929, for en liten gylden ring, de ga hverandre, symbolet på at de, skal sammen vandre. Og fordi jeg ikke har noen annen giftering, har dette blitt min ring, nå med en liten diamant, og det gjør ikke noe om den har inskripsjonen «Din Erling 1929».

Foreldre

(Petunias ABC-tema, bokstav F, runde 2)

IMG

Dette er foreldrene, eller de som skulle bli foreldre når femtitallet var over og de var godt inne på sekstitallet en gang. Her er foreldrene 16 og 22 år gamle. Han var på barnerov, men hun ser da eldre ut enn en 16-åring gjør i dag, gjør hun ikke? Den kåpen. Det var konfirmasjonskåpen hennes fra året i forveien. Den var rosa, har foreldrene fortalt. Babyrosa.

Han hadde truffet henne da han steppet inn som stortrommeslager i Musikklaget Fram der hun spilte klarinett. Hun var guttegæren og var ikke vanskelig å få på kroken.

Foreldrene står i hans foreldres hage. Det er et 1950-talls strøk for arbeidsfolk som har arbeidet seg fram til en tomannsbolig etter at krigen var over. Hus på to plan med bratt trapp fra første etasje opp til stue. Stua er smal, og kjøkkenet enda smalere, men der oppe har de plass til så mangt. Blant annet farmors etter hvert rikholdige lager av servicer og duker. I første etasje er det tre soverom og et bad. Badekaret er grønt med opphøyd sitteplass. Det er trangt om saligheta der inne. I kjelleren er størhuset og noen boder.

Disse, som en gang skulle bli foreldre, var i sin første fase av et lengre samliv. De gifter seg i Nidarosdomen fire år etter at dette bildet blir tatt, og flytter til Gøteborg der han skal gjøre seg ferdig med studier på Tekniska Høgskolan og hun jobber i banken på Avenyen. Etterpå reiser de hjem til Trondheim. Og blir foreldre.

Han døde i februar 1993, 57 år gammel.