Vidunderlige Vinter

(Petunias ABC, runde 2, bokstav V)

Vi er ikke vant med dette på våre kanter av landet. Snø som har ligget siden like før jul. Kulde. Vinterveier. Skiføre. Skøyteis. Frost og istapper. Denne til stadighet høye blå himmelen. Sola. Sola som gleder og varmer, men som avslører støv og skitt i heimen. Det er ulempen. Men også den eneste.

Vinterlandskap. Vinteren har jeg tilbrakt i dette vinterlandskapet, og jeg har ikke ofret våren en tanke. Til tider har jeg ofret den dårlige bergensluften en tanke og tenkt litt på stakkarer som bor på Danmarksplass og der om kring, men ellers lever vi i våre egen lille vinterverden her nord i fylket. I deilige vinterlandskap.

Vinterlandskap, som i dag blir tema for denne runden i ABC. Jeg har forsømt hele leken i to måneder og hoppet over P, Q, R, S, T og U, og dermed blir det i dag et Vinterlandskap i Paradis, der man spør seg hvor man går, der man er del av en Raus vinter, søker Stillheten, er sammen med Turkamerater, ser på denne Underfulle vinter, som bare har vært Vakker.

Paradis

paradis

Quo vadis

quo vadis

Raus vinter

IMG_6020_edited-2

Stillhet

stillhet

Turkamerater

turkamerater

Underfull

under

Vakkert

vakkert

Istid

(Petunias ABC-tema. bokstav I, runde 2)

Dette våte vestland gir meg i vinterhalvåret lengsel etter tørt innlandsklima og hvite snødekte heier. I dag styrter det ned, og beveger du deg ut, er det som å entre et steambad.

Det er langt ute i november, og jeg ønsker meg kuldegrader. Jeg ønsker at de kuldegradene skal fryse vann til is, jeg ønsker meg skøyteis, jeg ønsker å stå der ute, midt på den blanke isen, og jeg vil få sommerfugler i magen av å titte ned i det svarte dypet. Og det skal brake i isen, det skumleste som finnes, nesten, når jeg er helt på andre siden, og jeg må fly det forteste jeg kan tilbake til motsatt side. Og jeg vil fryse på tær, drikke varm kakao, grille pølser. Kose meg.

Det ønsker jeg. Men vet ikke om jeg får det, for denne verden er så uforutsigbar.

Ishotellet i Alta

Like uforutsigbart er det ikke i Alta. Drar du opp til Ongajok, kan du være sikker på at du finner Alta Igloo Hotel. Selv var jeg i 2008-utgaven av hotellet etter først å ha vært på snøskutersafari på Finnmarksvidda. Snøskutersafari anbefales ikke for vonde rygger, dessuten er jeg ikke fullt så begeistret over at vidda skal besøkes av durende kjøretøy med høy fart og til dels store utslipp. Men det er en helt annen sak. Ishotellet, derimot, det er verdt et besøk. Ikledd kjeledress, votter og lue kan du ta en drink der ved isbaren, og du kan overnatte i fem grader med skinnfeller over og under deg. Og så kan du gifte deg der, hvis du skulle finne på det.

Iskapellet

Og der står hotellet hele vinteren før det i juni en gang føres med Altaelva ut i fjorden, og bygges opp igjen rundt juletider. Et helt utopisk prosjekt for Vestlandet.

Høstsonate

(Petunias ABC-tema, bokstav H, runde 2)

Høsten har vært strålende. Stort sett. Eller er det bare jeg som har tatt bilder i det strålende været? Jeg vet ikke. Men når jeg ser meg tilbake, tilbake til begynnelsen av september, så har været ikke vært så aller verst, tatt i betraktning at dette er en del av det våteste Vestlandet. Det er ikke langt over til den dalen der det er våtest og hvor det er aller mest nedbør.

IMG_5632

Men strålende har det altså vært. For det meste. Strålende. Som her, på en tur i fjellet en søndag i oktober. Ikke strålende i den forstand at himmelen var blå. Himmelen var grå, men bak det grå, der er himmelen alltid blå, og sola gjorde det hun kunne for å nå gjennom.

Høstsonate har jeg kalt innlegget mitt. En sonate består av fire satser, og ser vi året som en sonate med de fire årstidene, er høsten den siste satsen, og fjerde sats i sonaten skal være en middels hurtig finalesats. Og vi kan vel gjerne si at høsten er det, en middels hurtig tid med dager som går opp og ned rent værmessig sett. Regn og blåst den ene dagen, sludd den andre, strålende indian summer den neste.

Jeg tenkte å bryte sonateformen hva bilder angår ved å sette inn et helt galleri.  Derfor bryter jeg også mitt prinsipp om bruk av ett bilde i forbindelse med abc-temaet.  Og tradisjonen med bruk av gamle bilder blir også brutt.  Dessuten var jeg nesten i ferd med å bryte abc-runden, men bare nesten.  Min H blir derfor min Høstsonate, og mitt lille galleri er en del av min høst.

Og som avslutning:  Litt Eva Cassidy og Autumn Leaves.

Augustkveld

(ABC-tema, bokstav A, runde 2)
For å minnes de vakre augustkvelder, slik de kan være. Når kornaksene står nesten gule. Et bilde av aks i Trøndelag og et lite Jakob Sande-dikt å ta med seg denne siste fredag i september, nå når Petunia starter opp andre runde i ABC-bloggen.

Linnsus syng over åker og eng,
gullguli aksi svagar.
Solvarme drag over bygi gjeng,
– det mognast i kyrre hagar.
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Blånande fjell i kveldssol og dis,
skjelvande bjørk frampå stupet.
Havet det femner i voggande bris,
langt ned i det blåsvarte djupet.
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Aks i August

Skjelvande sus i det gule korn,
– hauking og lokk i lider.
Ljomande lokkar eit gjætarhorn,
– tagnar og døyr umsider …
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Jakob Sande

Æ

(ABC-tema, bokstav Æ)

Å finne et bilde som kan illustrere dagens bokstav, er ikke så lett. Æ e trønder, æ, og skulle selvfølgelig illustrert hele Æen med et bilde av meg selv. I trønderbunad og full mundur, men da må jeg nok lete veldig i bildemappene mine. Jeg har visst ikke et eneste bilde av meg selv i slikt utstyr, og godt kan det være, for jeg er veldig restriktiv med å vise bilder av meg selv her på bloggen. Det er nok fordi jeg verner om min ærbarhet. Tja – den var vel litt drøy, kanskje, men saken er den, at da jeg startet denne bloggen, ville jeg være fullstendig anonym, da kunne jeg være mest mulig ærlig. Trodde jeg. Men ærlighet, hva er det? Er det å fortelle sannheten? For hvis ærlighet er sannhet, så har ikke jeg alltid vært ærlig i bloggen. Jeg legger til og jeg trekker fra, men jeg ser jo at kjernen i det hele, det er ærlighet, eller sannhet. Så jeg har vel kommet fram til at jeg egentlig ikke trenger å være anonym i forhold til den definisjonen jeg har til ærlighet når det kommer til det å skrive. Derfor har jeg blitt mindre og mindre anonym, men jeg setter min ære i (nåja – den er vel også litt drøy) å ikke si mer om meg selv enn det jeg gjør, eller reklamere for bloggen slik at alle og enhver her jeg bor skal kunne lese den. De får finne den selv.

Æ. Trøndere er vel det eneste folkeslag i verden som har daglig bruk av kun denne ene bokstaven. Æ. Selv er jeg veldig utvannet med hensyn til dialekt, men æen har jeg med meg, selv om jeg ofte tar meg selv i å si «eg». Æ e trønder æ, sang Åge og Prudence, og denne sangen hadde fast plass i bussen på korpsturer den gang da. Ingen skulle være i tvil om hva vi var. Å herregud kor tøff æ e.

Jeg kunne illustrert med en tøff trønder med bart, men det har jeg ingen bilder av. Jeg kunne illustrert med en ærbar trønder, men det har jeg heller ingen bilder av. En ærlig trønder? Nei. Jeg illustrerer med Æva – et bilde på noe trøndersk som står, som har stått i lang tid, og som fortsatt vil stå der. Æva er et gammelt ord for lang tid, det sier min norske ordbok fra 1914. Domkirka i Trondheim har stått lenge, og den skal stå «aar og æve» (meget lenge). Og dessuten kan den si: Æ e trønder, æ.

Domkirka I

Dette var bokstav 27 i ABC-tema hos Petunia. Flere Æer er å finne her.

Den yndige yngste

(ABC, bokstav Y)

Kath

Det er en mors privilegium, ikke sant? Ens egne barn er de vakreste, yndigste, flinkeste, beste, klokeste i absolutt hele verden. Her er min yndige yngste, som i min bloggeperiode har vært niåringen, tiåringen og nå ellveåringen. Hun er en racer i engelsk, er musikalsk, dansende og syngende, kulturell sterk, og meget oppdatert på verden omkring. Blant annet mener hun at politikk bare er smisking, og at hun politikeren med det lyse håret ikke holdt det hun lovet da hun sa at de skulle få varm mat på skolene. Så det så.

Min yndige yngste har fått det for seg at shopping er noe som må bedrives i hennes alder. Shopping er ikke mors aller største interesse, så det er mulig hun har falt et stykke fra stammen akkurat der. Og det er også mulig at Disney har en viss påvirkningskraft. Egentlig er det akkurat det samme hva som shoppes. Det kan godt være en penn til 19,90. Hovedsaken er at det blir lagt inn litt shopping når vi er på våre utflukter. En tur til York, foreksempel. Så her er den Yndige Yngste etter en shoppingrunde i York.

shopping

Og da fikk vi lagt inn en Y til. York er en by som bør besøkes. Jeg har vært der flere ganger, sist på skolekorpstur for ett år siden. Her er det mye å se og oppleve, særlig for den som er historisk interessert. York Cathedral er i alle fall verdt et besøk, her i redigert form, gjort av den Yndige Yngste.

York

Dette er 25. runde i ABC-leken hos Petunia. Flere Y-bidrag er å finne her.

Vått vestlandsvær

(abc-tema, bokstav V)

Vestlandssommer

En oppsummering av sommeren her vest, juli 2009. Vått vestlandsvær. Men hva kan vi gjøre med været? Ingenting. Vi lar været være som det er, og værre einn være kain værra i Værran de kain de itj værra når være står væst, å sola fersvinn i allmækti protæst…. for å si det fritt etter Otto Nielsen. Vi får ta det som det kommer, og dennen juli ga oss ingen solsommer.

Vestlandsommer II

Bildene er fra en våt dag i Fjærland. Vi var inntyllet i tåke og dette våte, tunge og klamme regnet som sildrer rett ned fra vi forlot Nordhordland til vi var tilbake. Oppedal – Lavik var regntugn, Førde var ikke bedre, vi tok en rast i Jølster, en rask rast, tåka hang over Jostedalsbreen. Det gjorde ikke så mye. Vi skulle til Fjærland og være under tak. Vi skulle fordype oss i bøker, og en god bok er ikke å forakte når regnet sildrer ned. Da kan været på Vestlandet være akkurat slik.

(Bidrag til Petunias ABC-utfordring. Se her for flere V-bidrag)

Quo Vadis

Den i særdeleshet antikvariske ordboken Norsk Ordbok med ordtydning paa norsk-dansk utgitt av Det Norske Samlaget i 1914 hopper rett fra siste ord på P – Pøyta – til første ord på R – Ra – helt uten å ofre bokstav Q en tanke. Min velbrukte og snart permløse ordbok Nynorsk ordliste for alle fra 1983 inneholder derimot hele tolv ord/uttrykk på bokstav Q. Kan man da si at Q er en forholdsvis ny bokstav i det norske alfabetet?

Ikke vet jeg, og ikke har jeg tenkt å bry meg så mye med den problemstillinga heller. Jeg tar meg heller en gugeltur i forbindelse med dagens bokstav i ABC i ord og bilder. En ikke planlagt walk-over sist uke førte til at min P ikke ble publisert. Q skal derimot publiseres, på et vis, og nå i kveld, etter en dag i sola, sitter jeg her og gugler litt og blar i gamle bilder. Jeg ser at et svensk par ville gi sønnen sin navnet Q. Det er en smule sært, men værsågod, hver sin smak. Jeg leser om Q-feber, en slags feber som kommer av bakterien Coxiella burnetii. Den rammer først og fremst drøvtyggere, men også mennesker og kjæledyr. Jeg vil helst ikke bli smittet av den. Så har man jo Q-melk og Q-tips og slikt, men det har andre blogget om.

Jeg kunne også ha laget en Quiche, en Quiche Lorraine, men det kom jeg på for seint, og denne bloggen har på en måte ikke vært en blogg viet oppskrifter, og jeg lurer på om det skal fortsette å være slik enn så lenge. Q-metoden kunne jeg også ha sagt noe om, men jeg tror det vil bli nerdete. Dessuten lite å ta bilder av også. Men selve metoden er voldsomt interessant altså. Også jeg som driver med en sånn mastergrad, kan ha god bruk for å sette meg inn i denne metoden i forkant av oppgaven min. Det kan være den kan være anvendelig til mitt bruk. Quilting kunne kanskje vært noe å skrive om? Problemet er at jeg da måtte gå på stjelerunde i quiltebloggeverdenen, men jeg er ingen quiltedame og har derfor ingenting å komme med på området. Annet enn at jeg har et litt anstrengt forhold til fenomenet.

Så – hva havnet vi på da? Where are you going? Quo vadis. Ja, si det. Jeg vet ikke hvor jeg går, eller hvor jeg havner på den veien jeg går. Jeg har en viss anelse, men

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Som han skreiv, Olav H Hauge. Noe som kan illustreres med bildet fra en fjelltur over vidder i Masfjorden i slutten av april.

quo-vadis-41

Quo vadis, eller også Quo vadis, Domine, ‘Hvor går du, Herre?’. Dette skal, ifølge legenden, være spørsmålet apostelen Peter stilte Jesus, som viste seg for ham på Via Appia rett utenfor Roma. Jesus svarte at han var på vei til Roma for å la seg korsfeste for annen gang. Dette skjedde da Peter var på flukt fra Neros forfølgelse. Svaret fikk Peter til å vende tilbake, og han led martyrdøden i Roma ved å korsfestes med hodet ned. Legenden og sitatet ble deretter berømt gjennom den polske forfatteren Henryk Sienkiewicz’s roman Quo Vadis (1895) som er oversatt til ca. 30 språk. Sienkiewicz ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1905. Boka er også blitt filmatisert.

Så lærte vi litt i dag også. Og flere Q-er er å finne her.

Ved Nidelvens bredd

img_2647rosen Nidelven, stille og vakker du er, her hvor jeg går og drømmer. Drømmer om deg som jeg hadde så kjær, nu er det bare minner.

Den er både stille og vakker der den bukter seg fra Selbusjøen og ut i Trondheimsfjorden. Sant og si er det ikke så ofte jeg har gått der og drømt, slik det står i sangen. Det gjorde imidlertid han som skrev teksten. Han hadde visst kjærlighetssorg den gangen, en sommernatt i 1940 der han gikk gjennom Lykkens Portal og langs Marinen kanskje, på nedsida av domkirka. Med til historien hører at han fikk kjæresten sin tilbake. Kanskje ble de gift også? Tja, det kan vi sikkert finne ut av dersom vi leter oss fram til Oscar Hoddøs liv der i Trondhjem.
img_2649

Den gamle bybro er lykkens portal,
sammen vi seiler i stjernekorall.
Nidelven, stille og vakker du er,
her hvor jeg går og drømmer.

Å joda, det heter Trondhjem. Det er min barndoms og ungdoms by, og når jeg skal hjem, da skal jeg til Trondhjem.  Ettersom Trondhjem het Nidaros og ligger ved bredden av Nidelva og inneholder selveste Nidarosdoman, så blir denne posten mitt bidrag i serien ABC i ord og bilder denne uka.  For vi har kommet fram til bokstaven N.

maschius_big

Dette er Trondhjem anno 1674.  Det viser ingen stor by, men det er mulig å se at dette faktisk er Trondhjem. Elva bukter seg og den store domen – Nidarosdomen – den står der som et landemerke, slik den gjør i dag. Bildet viser byen og bebyggelsen før Cicignons byplan. Trangt, smale veiter og tett bebyggelse. Temmelig godt egnet for ildebranner, noe som til stadighet har hjemsøkt byen. Husene var av tre, de hadde nevertak og stod i rekker, litt fra hverandre med port imellom. Husrekkene ble brutt av to kirker, Frukirka og Domkirka. Byen bestod av småsamfunn som var sosialt sammensatt. Mot syd var byen dominert av embetsmenn og tjenestemenn, og i byens nordlige del bodde det kjøpmenn og kapitalister av utenlandsk hærkomst. I øst, langs elva, bodde det godseiere, og på Brattøra og vestover bodde det en tallrik gruppe av nordlendinger. Ute ved Sanden bodde det fiskere og sjøfolk, og fra Domkirka og ned til Ravnkloa bodde flere grupper håndverkere. Lengre mot øst bodde dagarbeiderne og fattigfolket. Så sier i alle fall kildene. Boka Trondhjem før Cicignon av Henry Berg, foreksempel.

img_2757

domen

Trondhjem, Trånnhjæm, Trondheim. Nidaros. Norges første hovedstad. Sagaen forteller at Olav Tryggvasson grunnla byen ved utløpet av Nidelva i 997, men arkeologiske utgravinger har påvist bosetning ved munningen av Nidelva lenge før 997.

Helgenkongen Olav Haraldsson – Olav den Hellige – ble gravlagt i Nidaros etter å ha falt i slaget på Stiklestad i 1030. Over denne graven har Nidarosdomen reist seg, og byen og domen ble plutselig et sted å dra til for pilegrimer.

Jeg prøver alltid å få med meg Olavsfestdagene i månedsskiftet juli-august. Dette er en festival, elller et festspill kanskje, som inneholder alt for enhver smak, kan man si, men med forankring i Olsok, Hellig Olav og Nidarosdomen. Hvert år er det marked i Borggården bak domkirka. Det kan være vel verdt et besøk, men man trenger ikke bruke penger der. Man kan ta en titt på ikoner, trønderkeramikk og urter fra Tautra, og man kan bivåne gjøglere og musikere.
img_2785

Og så kan man ta turen over Gamle Bybro. Ta en spasertur på Bakklandet. Gå langs Nidelvens bredd og se at stormannsgalskapen også har nådd Trondhjemmerne når det gjelder å bygge i strandsonen, ta en titt på den runde røde huset på hjørnet, Trondhjemsstudentenes hjem, og ta turen
På elgeseter bru, der fainn æ og du,
det vi leitt ætt i mange år
Vi skuill flyt på drømmen ,høgt over elvestrømmen,
itj drukne som flaskeskår
Vi har det, vi ska klar det

img_2768

Bakklainnet’s vakre Maja
hu’ e’ min hjærtens kjær.
Sjå a’ i dains på kaia
løsti’ i lyse klær.
Skjørte’ de’ flyg når fotan trør
trinnan så lætt mens hu’
smilan’ strør.
Bakklainnet’s vakre Maja
Hu’ e’ min hjærtens kjær.

img_2773

Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist ifra dæ,
at æ koinne finn på nokke slekt!
Når æ tænke på ka godt du ga’ mæ,
e de’ som æ læste dekt!
Trondhjæm, Trondhjæm, no æ rætt forstår dæ,
du min barndoms ailler største vænn!
Oindres på korless det går dæ,
ka som heinne einn,
aildri reise æ fra dæ igjæn!

Le Paysan des Fjords de Norvege

Paris, 1906. Sosiologen Paul Bureau har vært på Norgestur og skriver bok om sine inntrykk fra begivenhetsrike dager i Norge, våren 1904. Det Internasjonale Selskapet for Samfunnsvitenskapet har gitt Bureau oppdraget med å besøke bønder i Norge, og på sin 45 dagers tur besøker han gårder på Jæren, på Voss, i Nordfjord og i Trøndelag. Dessuten – den franske sosiologen besøker den kommunen jeg bosatte meg i for en del år siden. Helt nord i Hordaland, på grensa til Sogn. I boka Le Paysan des Fjords de Norvege forteller Bureau om dette stedet han har kommet fram til, etter en lang båttur.

Masfjorden er ein fjord av dei mindre, han ligg litt nord for Bergen, men trass i den korte avstanden treng ein sju timar for å koma fram, fordi den vesle dampbåten som trafikerer strekninga, må fyrst gjera tallause krokar om øyar og bukter som særmerkjer kysten.

Denne fjorden er ukjend av turistar. Den tyske reisehandboka Baedeker nemner ikkje Masfjorden, og jamvel ei stor mengd av folket i Bergen veit ikkje av han. Det er i høgda slik at dei som har høyrt namnet, knyter til det heller negative idear om ureinske og elende og eit folk som står attende i utvikling.

Likevel er det heilt naudsynt å vitja denne fjorden, slik som Abbed Wang (ved den katolske kyrkja i Oslo) seier, min reisefører og tolk på denne ferda. Det er her ein kan lære å kjenna dei sosiale tilstandar i det gamle Noreg best, fordi dei eldre levemåtane her enno er mest i hevd.

Masfjordnatur

Masfjordnatur

Dette er en del av fjorden Bureau besøkte. Bildene er tatt på ulike tidspunkt – tidlig vår og vinter – og viser fjorden innover mot Solheim og Matre, tatt fra mitt yndlingsfjell, Austefjellet. Fra Austefjellet har man 360 graders utsikt. På riktige godværsdager kan man se Fedje helt i vest, og ellers heter det seg at man ser sju kirkesogn herfra.  Austefjellet er 528 meter høyt, og jeg har det i syninga fra kjøkkenvinduet mitt.  Det ligger der og frister til bestigning, og selv om man vet at turen er hard, er utsikten fra toppen verdt strevet.  Har du lyst til å prøve, kan jeg godt være guiden din.

Vi må tilbake til Bureau.  Han og tolken hans har kommet fram til Sandnes med denne dampbåten, som på langt nær er noe luksusfartøy.  På kaien på Sandnes, som kun består av noen steinblokker, skal vi tro den franske sosiologen, blir de møtt av en bonde og datteren hans.  De skal ro dem inn til gården Bergsvik inne i fjorden.

Faren og dottera, ei sterk, blond, vakker og tekkeleg gjente, ror med kraft og dugleik, og i sju kvarter sit me og ser dei høge granittkollane til Masfjorden gli framom. Dei er ikkje så svært høge, men likevel er ein freista til å kalla dei fjell, fordi dei stupbratte fjellveggane og den tronge fjorden forsterkar inntrykket av høgd som dei gjev.

Fjellsidene er fullstendig nakne; av og til prydar nokre magre furutre det aude og nakne berget litegrann, men overalt elles er fjellet så hardt og snaudt at ikkje noko slags tre kan finna næring og leva i det….

For ei streng einsemd, for ei still natur og for ein isolasjon!

gunnarbuc3b8yra-og-sleire

Når ein går i land, merkar ein ikkje noko anna frå kaien enn bratte fjellveggar og hytta til husmannen som står på ein liten flate oppe på eit høgt nes. Ein kjenner ein byrgskap som går heilt til hjarta, når ein veit at trass i eit lende som ser såleis ut, har ein familie her funne leveveg ved sine henders arbeid midt i dette kaos.

150 meter over stranda stengjer granittfjellet for alt med sine bratte steinvegger, berre geita kan kliva oppetter her…. På toppen av fjellet er dei glatte overflatene endå naknare: dette er viddene, granittøydemarka, der ikkje anna gror enn lav og nokre urter her og der

seterhuset1

Stølen (sætra) er ikkje noko anna enn fjellheimen med sine veldige aude strekningar som er oppskorne av vatn og elvar med reint vatn. Elvane er av ulik storleik og strøymer som perleband i alle leiar. Lav, mose, lyng finn vokstergrunnlag til å leva på fjellgrunnen. Det er på eine sida råmen av regnet og på den andre den milde varmen som den høge solgangen som sumaren alltid vil gje. Fordi beiteviddene er utan grenser, og ein let kyr og sauer gå heilt fritt, finn dei rikeleg næring, mog stølen er eit uunnverleg hjelpemiddel på ein norsk gard.

Det er fjellene og naturen som for meg gjør denne plassen til et sted å slå seg ned. Det, og de gode oppvekstvilkårene som finnes for ungene. Men det kan bli for innestengt. Det kan bli for trangt. Både psykisk og fysisk.
Masfjordnatur

Solnedgang i Masfjorden, juni 2008.  Bildet er tatt fra kabelferja som trafikkerer strekninga Masfjordnes – Duesund.  Den tar 5 minutter, og egentlig skulle det vært ei bro over fjorden.  Ferje gjør at man på en måte har portforbud enkelte deler av døgnet.

Masfjordnatur

Tidlig morgenstund, parti fra Sandnes over mot Arekletten på nordsida av fjorden.

Dette var mitt bidrag til ukas ABC i Ord og bilder.  Ukas bokstav er M, og hva passet vel bedre enn et lite glimt inni denne trange fjorden, Masfjorden.  Den er jo faktisk ikke så trang da.  Det tar ca 1 1/2 time til Bergen, men det rare er jo at det er lengre til Masfjorden fra Bergen enn fra Masfjorden til Bergen, hva nå det kan komme av.  Jeg skulle likt å lese hele boka til Bureau.  Det jeg har tatt med her, er en liten del fra hans besøk på gården Bergsvik i Masfjorden, et av de mest velholdte brukene.  Riktig vakkert er det der.  Reisebeskrivelsen er oversatt av Johannes Gjerdåker og er å finne i årboka Fjon frå fjell til fjord, gamalt og nytt frå Masfjorden, nr. 4, hausten 1994.

Besøk Petunias ABC-blogg og finn flere M.