Hadde jeg ikke løpt rundt i en svart t-skjorte påtrykt nm-stab i helga, hadde jeg live-blogga fra nm jeg også. Nå hadde jeg ikke særlig anledning til å være på nett, for nede i sekreteriatet vårt hadde ikke Grieghallens nett noe særlig lyst til å virke. Det var svært lite bredt det båndet der nede, eller så ble det brukt av resten av huset og ubemidlede studenter i nabolagets hybler. Dessuten – å være frivillig stabmedlem under nm for brassband gir oss ikke videre anledning til å gjøre andre oppgaver enn å stille opp for 72 korps som skal få sine tilmålte 15 minutt på scenen.

Flesteparten av oss som inntar Bergen og Grieghallen første helga i februar, er noen riktig snåle mennesker med en litt spesiell lidenskap for blank messing. I lang tid har lidenskapen vært en godt bevart hemmelighet, all den tid vi ikke har gjort så mye for å nå ut til andre arter av menneskeheten. I fjor, derimot, fikk NMF avtale med NRK, og man fikk en aldri så liten webtv-sending som i alle fall ble fulgt av noen sjeler jeg kjenner som vedkjenner seg interessen, men som ikke hadde anledning til å være i Grieghallen. I år ble det slått på stortromma – Grieghallen hadde tre kamera i salen, og i foajéens spiss var det eget nm-studio, akkurat slik som i store sportssendinger. Her regjerte flotte og entusiastiske Bård Ose. En bedre mann til en slik sending kan man ikke få, spør dere meg. Spørs jo om noen gjør det da.  Spør, mener jeg.

Stolt, sterk og synlig.  Det er organisasjonen NMFs visjon fram mot 2015, og det er ingen tvil om at 2500 musikanter i Grieghallen framstår både stolte, sterke og synlige.  Synlige, fordi de er så mange, stolte, fordi de presterer, og sterke, fordi de tør å være både stolte og synlige.  De kommer vandrende fra byens hoteller, bærende på små og store kasser, harde kasser og softbager.  De bærer rundt på store verdier.  De har øvd og øvd og øvd.  Flere kvelder og helger har gått med til dette.  Leppene må være trimmet.  Pusten må ikke gå i stå.  Fingrene må være i form.  Man skal stå løpet ut, i musikkstykker som varer i 10-15 minutt.  Det er en kraftprestasjon uten like.  Men mest av alt er det spilleglede.

«Vær idealistisk, drøm og ta vare på drømmene».  Dette er ord erkebiskop Desmond Tutu sa under et foredrag i Johanneskirken i Bergen i februar 2008.  Jeg fikk ikke med meg foredraget fordi jeg jobbet som frivillig under NM, men jeg spiste frokost på hotell Norge ved nabobordet hans.  Da jeg leste om foredraget i avisen og så disse ordene, syntes jeg de passet slik til det jeg og et par tusen andre sjeler holdt på med akkurat den helga.  Det synes jeg nå også.  Brassentusiaster er idealistiske, de har drømmer om å nå et mål, og de tar vare på drømmene år etter år. Det er ekte lidenskap.

Flesteparten av dere som leser bloggen min har sikkert ikke peiling på hva jeg skriver om i denne posten.  Flesteparten har sikkert heller ikke den aller minste interesse.  Flesteparten kunne sikkert ikke tenkt seg å være til stede under et slikt arrangement.  Ja, ja – dere aner ikke hva dere går glipp av, men special for you – her kommer en oppsummering.

Årets høydare: Manger musikklags pliktnummerframførelse.
Årets andre høydare: Eikanger Bjørsviks selvvalgtframførelse.
Årets tredje høydare: Manger musikklags selvvalgtframførelse.

Årets nedtur: At dommerne ikke var enig med meg når det gjaldt Manger Musikklag.

Årets dirigent: Peter Szilvay – en meget «inkluderende» direksjon.  Jeg følte meg som en del av musikken.

Årets dommer: Meg selv – som dommervakt under tredje divisjon hørte jeg fem korps. Disse kunne jeg rangere, og i ettertid viste det seg at rangeringen ble rett og helt lik de andre dommernes.

Årets sjokk: Moldes tredjeplass i elitedivisjonen. Der skulle Manger vært.

oslo-brass-band-webthumbnailÅrets overraskelse: Oslo Brassbands andreplass i elitedivisjon.
Stolt over: Å være sambygdning med Frode Amundsen, dirigent for Oslo Brassband. Se den flotte Masfjordbunaden!
Enda mer å være stolt over: Å tilhøre Nordhordland – brassens mekka.

Helgas gøyeste: Bjørsviks førsteplass i fjerde divisjon.
Helgas observasjon: I Vestfold spiller ikke jentene kornett.

Årets ikke aller største bombe:  Brassmusikken er vestlandsdominert.

Kvinnepolitisk I:  Hvor bliver de kvinnelige dirigenter?

Kvinnepolitisk II:  Hvor bliver de kvinnelige komponister?

Årets instrument:  Tuba.  Tubagruppen vant fire av fem gruppepriser.  Jeg har sagt det i mange år allerede:  I mitt neste liv skal jeg bli en tuba.  Tenk å sitte på et fang og bli holdt rundt så lenge.

Tuba.  Jeg tror ikke det finnes et mer sexy instrument.

(bildet er lånt fra www.oslobrass.com)

11 Comments on Ekte lidenskap

  1. Var ikke særlig bedre dekning inne i salen, når jeg endelig hadde fått dekning så måtte jeg skru av mobilen fordi neste korps skulle begynne..

    Kvinnepolitisk I: Hvilke kvinnelige dirigenter finnes som dirigerer amatørkorps i konkurranse sammenheng? Eneste jeg kjenner til er Cathrine Winnes som dirigerte Ila Brass Band i eliten på NM Brass 2005. På årets NM var hun dommer.

    Kvinnepolitisk II: Kan knapt huske at jeg har spilt et brassband stykke skrevet av en kvinne, mulig jeg har gjort det uten å tenke over det, tviler på at det finnes særlig mange slike stykker.

  2. Terje: Jeg tror et eget kvinneprosjekt innenfor dirigering hadde vært tingen. Kvinnelige dirigenter finnes. Det er ikke flust av dem, men de er der. Mulig de må overvinne en viss skrekk før de prøver seg foran et eliteorkester, men de kunne i alle fall ha vært representert lengre ned i divisjonene. Nå er det en damelig visepresident i organisasjonen – hun bør vel ta tak i spørsmålet.
    Jeg har vel til gode å spille verk av kvinner jeg også. Det har gått i de samme gamle travere år etter år. Et prosjekt der også kanskje?

    Så du vil at jeg skal registere meg i brasspuben 😀

  3. Jeg er uenig i at tuba er det mest seksy instrumentet. Jeg mener det er kvinnekroppen…. 😉

    Ellers må det være flott å være del av en så stor og blåsende sekt.

  4. He, he… du er litt søt da, Simen 🙂

    Joda – det er en ganske så hyggelig sekt å være medlem av. Du får putte ungene i Os og Kuventre, vet du, selv om det både er klarritutter og tversoverfløyter der. Men det er ofte bedre å bære rundt på en liten piccolo enn en tuba. Skjønt piccolo er ikke sexy.

  5. Vibeke: Jeg startet en ny tråd med dine to spørsmål der. De har i alle fall nevnt et par NM-stykker skrevet av kvinnelige komponister så langt der 🙂 Det har faktisk vært veldig stor aktivtet der etter NM, kanskje litt også fordi noen ønsket å flytte NM Brass til Oslo 😉

    Det var forresten flere kvinnelige dirigenter i 2005, i 4. div. var det hele 4, Kristin Myrmel (i år konfransier), Grethe Berntsen, Eli-Jorun Tangeraas og Ingrid Øien.

    Tror det året må være året hvor kvinnelige dirigenter var sterkest representert.

  6. NM Brass til Oslo?? Er det verste jeg har hørt 😆

    Jeg ser at besøket strøymer på fra puben, twitter og facebook her i kveld. Hyggelig om de legger igjen en kommentar 🙂

  7. Jeg er nok skyldig i å lenke hit fra alle de stedene. Tenkte jeg skulle nevne stykker egnet for NM skrevet av kvinner som de på Puben nevnte:

    Errollyn Wallen: «Chrome»
    Judith Bingham: «Prague»
    Ruth Bakke: «Songs of the sea»

    Jo flere steder dem står nevnt jo større er vel sannsynligheten for at noen bruker dem.

  8. Wow – de finnes, de kvinnelige komponister! Da burde man gjøre noe med det – rett og slett spille disse stykkene i neste NM.
    Musikksjefen kan kanskje få et hint.

  9. Ila vurderer til stadighet å spele Prague av Judith Bingham, men det har aldri nådd heilt opp. Fint stykke dog. Kanskje litt for lett for eliten.

    1. Egil Andreas: Nå har jeg lyttet til satsen «Charles Bridge» fra Prague. Det var et pent parti. Det hadde vært gøy om et korps valgte Prague til neste NM. 1.div?

Legg igjen en kommentar til vibeke Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *