Vått vestlandsvær

(abc-tema, bokstav V)

Vestlandssommer

En oppsummering av sommeren her vest, juli 2009. Vått vestlandsvær. Men hva kan vi gjøre med været? Ingenting. Vi lar været være som det er, og værre einn være kain værra i Værran de kain de itj værra når være står væst, å sola fersvinn i allmækti protæst…. for å si det fritt etter Otto Nielsen. Vi får ta det som det kommer, og dennen juli ga oss ingen solsommer.

Vestlandsommer II

Bildene er fra en våt dag i Fjærland. Vi var inntyllet i tåke og dette våte, tunge og klamme regnet som sildrer rett ned fra vi forlot Nordhordland til vi var tilbake. Oppedal – Lavik var regntugn, Førde var ikke bedre, vi tok en rast i Jølster, en rask rast, tåka hang over Jostedalsbreen. Det gjorde ikke så mye. Vi skulle til Fjærland og være under tak. Vi skulle fordype oss i bøker, og en god bok er ikke å forakte når regnet sildrer ned. Da kan været på Vestlandet være akkurat slik.

(Bidrag til Petunias ABC-utfordring. Se her for flere V-bidrag)

Quo Vadis

Den i særdeleshet antikvariske ordboken Norsk Ordbok med ordtydning paa norsk-dansk utgitt av Det Norske Samlaget i 1914 hopper rett fra siste ord på P – Pøyta – til første ord på R – Ra – helt uten å ofre bokstav Q en tanke. Min velbrukte og snart permløse ordbok Nynorsk ordliste for alle fra 1983 inneholder derimot hele tolv ord/uttrykk på bokstav Q. Kan man da si at Q er en forholdsvis ny bokstav i det norske alfabetet?

Ikke vet jeg, og ikke har jeg tenkt å bry meg så mye med den problemstillinga heller. Jeg tar meg heller en gugeltur i forbindelse med dagens bokstav i ABC i ord og bilder. En ikke planlagt walk-over sist uke førte til at min P ikke ble publisert. Q skal derimot publiseres, på et vis, og nå i kveld, etter en dag i sola, sitter jeg her og gugler litt og blar i gamle bilder. Jeg ser at et svensk par ville gi sønnen sin navnet Q. Det er en smule sært, men værsågod, hver sin smak. Jeg leser om Q-feber, en slags feber som kommer av bakterien Coxiella burnetii. Den rammer først og fremst drøvtyggere, men også mennesker og kjæledyr. Jeg vil helst ikke bli smittet av den. Så har man jo Q-melk og Q-tips og slikt, men det har andre blogget om.

Jeg kunne også ha laget en Quiche, en Quiche Lorraine, men det kom jeg på for seint, og denne bloggen har på en måte ikke vært en blogg viet oppskrifter, og jeg lurer på om det skal fortsette å være slik enn så lenge. Q-metoden kunne jeg også ha sagt noe om, men jeg tror det vil bli nerdete. Dessuten lite å ta bilder av også. Men selve metoden er voldsomt interessant altså. Også jeg som driver med en sånn mastergrad, kan ha god bruk for å sette meg inn i denne metoden i forkant av oppgaven min. Det kan være den kan være anvendelig til mitt bruk. Quilting kunne kanskje vært noe å skrive om? Problemet er at jeg da måtte gå på stjelerunde i quiltebloggeverdenen, men jeg er ingen quiltedame og har derfor ingenting å komme med på området. Annet enn at jeg har et litt anstrengt forhold til fenomenet.

Så – hva havnet vi på da? Where are you going? Quo vadis. Ja, si det. Jeg vet ikke hvor jeg går, eller hvor jeg havner på den veien jeg går. Jeg har en viss anelse, men

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Som han skreiv, Olav H Hauge. Noe som kan illustreres med bildet fra en fjelltur over vidder i Masfjorden i slutten av april.

quo-vadis-41

Quo vadis, eller også Quo vadis, Domine, ‘Hvor går du, Herre?’. Dette skal, ifølge legenden, være spørsmålet apostelen Peter stilte Jesus, som viste seg for ham på Via Appia rett utenfor Roma. Jesus svarte at han var på vei til Roma for å la seg korsfeste for annen gang. Dette skjedde da Peter var på flukt fra Neros forfølgelse. Svaret fikk Peter til å vende tilbake, og han led martyrdøden i Roma ved å korsfestes med hodet ned. Legenden og sitatet ble deretter berømt gjennom den polske forfatteren Henryk Sienkiewicz’s roman Quo Vadis (1895) som er oversatt til ca. 30 språk. Sienkiewicz ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1905. Boka er også blitt filmatisert.

Så lærte vi litt i dag også. Og flere Q-er er å finne her.

Ved Nidelvens bredd

img_2647rosen Nidelven, stille og vakker du er, her hvor jeg går og drømmer. Drømmer om deg som jeg hadde så kjær, nu er det bare minner.

Den er både stille og vakker der den bukter seg fra Selbusjøen og ut i Trondheimsfjorden. Sant og si er det ikke så ofte jeg har gått der og drømt, slik det står i sangen. Det gjorde imidlertid han som skrev teksten. Han hadde visst kjærlighetssorg den gangen, en sommernatt i 1940 der han gikk gjennom Lykkens Portal og langs Marinen kanskje, på nedsida av domkirka. Med til historien hører at han fikk kjæresten sin tilbake. Kanskje ble de gift også? Tja, det kan vi sikkert finne ut av dersom vi leter oss fram til Oscar Hoddøs liv der i Trondhjem.
img_2649

Den gamle bybro er lykkens portal,
sammen vi seiler i stjernekorall.
Nidelven, stille og vakker du er,
her hvor jeg går og drømmer.

Å joda, det heter Trondhjem. Det er min barndoms og ungdoms by, og når jeg skal hjem, da skal jeg til Trondhjem.  Ettersom Trondhjem het Nidaros og ligger ved bredden av Nidelva og inneholder selveste Nidarosdoman, så blir denne posten mitt bidrag i serien ABC i ord og bilder denne uka.  For vi har kommet fram til bokstaven N.

maschius_big

Dette er Trondhjem anno 1674.  Det viser ingen stor by, men det er mulig å se at dette faktisk er Trondhjem. Elva bukter seg og den store domen – Nidarosdomen – den står der som et landemerke, slik den gjør i dag. Bildet viser byen og bebyggelsen før Cicignons byplan. Trangt, smale veiter og tett bebyggelse. Temmelig godt egnet for ildebranner, noe som til stadighet har hjemsøkt byen. Husene var av tre, de hadde nevertak og stod i rekker, litt fra hverandre med port imellom. Husrekkene ble brutt av to kirker, Frukirka og Domkirka. Byen bestod av småsamfunn som var sosialt sammensatt. Mot syd var byen dominert av embetsmenn og tjenestemenn, og i byens nordlige del bodde det kjøpmenn og kapitalister av utenlandsk hærkomst. I øst, langs elva, bodde det godseiere, og på Brattøra og vestover bodde det en tallrik gruppe av nordlendinger. Ute ved Sanden bodde det fiskere og sjøfolk, og fra Domkirka og ned til Ravnkloa bodde flere grupper håndverkere. Lengre mot øst bodde dagarbeiderne og fattigfolket. Så sier i alle fall kildene. Boka Trondhjem før Cicignon av Henry Berg, foreksempel.

img_2757

domen

Trondhjem, Trånnhjæm, Trondheim. Nidaros. Norges første hovedstad. Sagaen forteller at Olav Tryggvasson grunnla byen ved utløpet av Nidelva i 997, men arkeologiske utgravinger har påvist bosetning ved munningen av Nidelva lenge før 997.

Helgenkongen Olav Haraldsson – Olav den Hellige – ble gravlagt i Nidaros etter å ha falt i slaget på Stiklestad i 1030. Over denne graven har Nidarosdomen reist seg, og byen og domen ble plutselig et sted å dra til for pilegrimer.

Jeg prøver alltid å få med meg Olavsfestdagene i månedsskiftet juli-august. Dette er en festival, elller et festspill kanskje, som inneholder alt for enhver smak, kan man si, men med forankring i Olsok, Hellig Olav og Nidarosdomen. Hvert år er det marked i Borggården bak domkirka. Det kan være vel verdt et besøk, men man trenger ikke bruke penger der. Man kan ta en titt på ikoner, trønderkeramikk og urter fra Tautra, og man kan bivåne gjøglere og musikere.
img_2785

Og så kan man ta turen over Gamle Bybro. Ta en spasertur på Bakklandet. Gå langs Nidelvens bredd og se at stormannsgalskapen også har nådd Trondhjemmerne når det gjelder å bygge i strandsonen, ta en titt på den runde røde huset på hjørnet, Trondhjemsstudentenes hjem, og ta turen
På elgeseter bru, der fainn æ og du,
det vi leitt ætt i mange år
Vi skuill flyt på drømmen ,høgt over elvestrømmen,
itj drukne som flaskeskår
Vi har det, vi ska klar det

img_2768

Bakklainnet’s vakre Maja
hu’ e’ min hjærtens kjær.
Sjå a’ i dains på kaia
løsti’ i lyse klær.
Skjørte’ de’ flyg når fotan trør
trinnan så lætt mens hu’
smilan’ strør.
Bakklainnet’s vakre Maja
Hu’ e’ min hjærtens kjær.

img_2773

Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist ifra dæ,
at æ koinne finn på nokke slekt!
Når æ tænke på ka godt du ga’ mæ,
e de’ som æ læste dekt!
Trondhjæm, Trondhjæm, no æ rætt forstår dæ,
du min barndoms ailler største vænn!
Oindres på korless det går dæ,
ka som heinne einn,
aildri reise æ fra dæ igjæn!

Le Paysan des Fjords de Norvege

Paris, 1906. Sosiologen Paul Bureau har vært på Norgestur og skriver bok om sine inntrykk fra begivenhetsrike dager i Norge, våren 1904. Det Internasjonale Selskapet for Samfunnsvitenskapet har gitt Bureau oppdraget med å besøke bønder i Norge, og på sin 45 dagers tur besøker han gårder på Jæren, på Voss, i Nordfjord og i Trøndelag. Dessuten – den franske sosiologen besøker den kommunen jeg bosatte meg i for en del år siden. Helt nord i Hordaland, på grensa til Sogn. I boka Le Paysan des Fjords de Norvege forteller Bureau om dette stedet han har kommet fram til, etter en lang båttur.

Masfjorden er ein fjord av dei mindre, han ligg litt nord for Bergen, men trass i den korte avstanden treng ein sju timar for å koma fram, fordi den vesle dampbåten som trafikerer strekninga, må fyrst gjera tallause krokar om øyar og bukter som særmerkjer kysten.

Denne fjorden er ukjend av turistar. Den tyske reisehandboka Baedeker nemner ikkje Masfjorden, og jamvel ei stor mengd av folket i Bergen veit ikkje av han. Det er i høgda slik at dei som har høyrt namnet, knyter til det heller negative idear om ureinske og elende og eit folk som står attende i utvikling.

Likevel er det heilt naudsynt å vitja denne fjorden, slik som Abbed Wang (ved den katolske kyrkja i Oslo) seier, min reisefører og tolk på denne ferda. Det er her ein kan lære å kjenna dei sosiale tilstandar i det gamle Noreg best, fordi dei eldre levemåtane her enno er mest i hevd.

Masfjordnatur

Masfjordnatur

Dette er en del av fjorden Bureau besøkte. Bildene er tatt på ulike tidspunkt – tidlig vår og vinter – og viser fjorden innover mot Solheim og Matre, tatt fra mitt yndlingsfjell, Austefjellet. Fra Austefjellet har man 360 graders utsikt. På riktige godværsdager kan man se Fedje helt i vest, og ellers heter det seg at man ser sju kirkesogn herfra.  Austefjellet er 528 meter høyt, og jeg har det i syninga fra kjøkkenvinduet mitt.  Det ligger der og frister til bestigning, og selv om man vet at turen er hard, er utsikten fra toppen verdt strevet.  Har du lyst til å prøve, kan jeg godt være guiden din.

Vi må tilbake til Bureau.  Han og tolken hans har kommet fram til Sandnes med denne dampbåten, som på langt nær er noe luksusfartøy.  På kaien på Sandnes, som kun består av noen steinblokker, skal vi tro den franske sosiologen, blir de møtt av en bonde og datteren hans.  De skal ro dem inn til gården Bergsvik inne i fjorden.

Faren og dottera, ei sterk, blond, vakker og tekkeleg gjente, ror med kraft og dugleik, og i sju kvarter sit me og ser dei høge granittkollane til Masfjorden gli framom. Dei er ikkje så svært høge, men likevel er ein freista til å kalla dei fjell, fordi dei stupbratte fjellveggane og den tronge fjorden forsterkar inntrykket av høgd som dei gjev.

Fjellsidene er fullstendig nakne; av og til prydar nokre magre furutre det aude og nakne berget litegrann, men overalt elles er fjellet så hardt og snaudt at ikkje noko slags tre kan finna næring og leva i det….

For ei streng einsemd, for ei still natur og for ein isolasjon!

gunnarbuc3b8yra-og-sleire

Når ein går i land, merkar ein ikkje noko anna frå kaien enn bratte fjellveggar og hytta til husmannen som står på ein liten flate oppe på eit høgt nes. Ein kjenner ein byrgskap som går heilt til hjarta, når ein veit at trass i eit lende som ser såleis ut, har ein familie her funne leveveg ved sine henders arbeid midt i dette kaos.

150 meter over stranda stengjer granittfjellet for alt med sine bratte steinvegger, berre geita kan kliva oppetter her…. På toppen av fjellet er dei glatte overflatene endå naknare: dette er viddene, granittøydemarka, der ikkje anna gror enn lav og nokre urter her og der

seterhuset1

Stølen (sætra) er ikkje noko anna enn fjellheimen med sine veldige aude strekningar som er oppskorne av vatn og elvar med reint vatn. Elvane er av ulik storleik og strøymer som perleband i alle leiar. Lav, mose, lyng finn vokstergrunnlag til å leva på fjellgrunnen. Det er på eine sida råmen av regnet og på den andre den milde varmen som den høge solgangen som sumaren alltid vil gje. Fordi beiteviddene er utan grenser, og ein let kyr og sauer gå heilt fritt, finn dei rikeleg næring, mog stølen er eit uunnverleg hjelpemiddel på ein norsk gard.

Det er fjellene og naturen som for meg gjør denne plassen til et sted å slå seg ned. Det, og de gode oppvekstvilkårene som finnes for ungene. Men det kan bli for innestengt. Det kan bli for trangt. Både psykisk og fysisk.
Masfjordnatur

Solnedgang i Masfjorden, juni 2008.  Bildet er tatt fra kabelferja som trafikkerer strekninga Masfjordnes – Duesund.  Den tar 5 minutter, og egentlig skulle det vært ei bro over fjorden.  Ferje gjør at man på en måte har portforbud enkelte deler av døgnet.

Masfjordnatur

Tidlig morgenstund, parti fra Sandnes over mot Arekletten på nordsida av fjorden.

Dette var mitt bidrag til ukas ABC i Ord og bilder.  Ukas bokstav er M, og hva passet vel bedre enn et lite glimt inni denne trange fjorden, Masfjorden.  Den er jo faktisk ikke så trang da.  Det tar ca 1 1/2 time til Bergen, men det rare er jo at det er lengre til Masfjorden fra Bergen enn fra Masfjorden til Bergen, hva nå det kan komme av.  Jeg skulle likt å lese hele boka til Bureau.  Det jeg har tatt med her, er en liten del fra hans besøk på gården Bergsvik i Masfjorden, et av de mest velholdte brukene.  Riktig vakkert er det der.  Reisebeskrivelsen er oversatt av Johannes Gjerdåker og er å finne i årboka Fjon frå fjell til fjord, gamalt og nytt frå Masfjorden, nr. 4, hausten 1994.

Besøk Petunias ABC-blogg og finn flere M.

Kill your darlings

Overskrifta er ikke så grusom som den kanskje ser ut som. Det er mine darlinger i en 48 siders kladd som nå har blitt til et essay på 15 sider. Med hard hånd har jeg knust ord etter ord, setning etter setning, til det nå framstår som noe som kanskje kan leses, og som kanskje kan være noe jeg står for når det mandag sendes til høgskolen for godkjenning og karakter. Å huff og huff. Det med karakteren er verre, men jeg har bestemt meg for å ikke bli skuffa om sensor ikke liker det jeg har fått ned på papiret. Liker han det ikke, er det jaggu hans feil. Jeg har gjort så godt jeg kan. Sensor har doktorgrad på området. Jeg går for skarve 15 studiepoeng. Det er en viss forskjell på oss da, ikke sant?

picnik-collage

Dette er noen av bøkene jeg har lest. De gjør seg bedre på bilde enn som sengelektyre, synes jeg. Særlig Bernhard Bass. Bass har holdt meg med selskap i lang tid. Han er litt tung og litt langdryg, og snakker i blant et noe ufårstålig språk. Ikke noe særlig å gå til sengs med. Men han har gitt meg noen tanker om lederskap. Det samme har Strand. Han er ikke like langdryg. Han er faktisk litt fin, og så har jeg samme interesse som han, ser det ut til. Han er også en jeg sovner av dersom han er med i senga, men han er fin ellers. Strand er god å ty til når man vil se ledelse i lys av kultur. Og det er det jeg har gjort. Sett ledelse i NAV i lys av kultur. Hvordan man kan lede gjennom kulturbygging. Noe mer hadde jeg ikke tenkt å si om det, for tenk om sensor finner fram til bloggen min og kan se at jeg har publisert oppgaveteksten før han har lest soga? Det vil vi ikke ha noe av.

Akkurat nå føler jeg meg bare så flink som har blitt ferdig (nesten ferdig) tre dager før fristen. Da kan jeg innvilge meg noe hyggelig i helga og gjøre helt andre ting enn å sitte foran en skjerm. Jeg kan dra på OiOi-festival i Bergen, kanskje. Eller ta en tur oppi de fjellene jeg har tenkt å skrive om i ABC i ord og bilder i neste uke. Og når vi er inne på ABC. Vi har jo kommet fram til bokstaven L i dag. Og hva passet da bedre enn å publisere min L. L for Ledelse. L for Lederplattformen i NAV. Skikkelig kjedelige greier for enkelte. Like kjedelig som byråkratiet. Andre har skrevet mye morsommere og tatt mye finere bilder av L enn hva jeg har gjort. De finner du her.

Det sku bo folk i Husan

11

Det sku bo folk i Husan, Husan e som folk. Folk træng Hus, og Hus træng folk. I aill si tid. Jeg tror den er slik, sangen jeg prøver å lete etter. Jeg tror det er Kari Bremnes som synger den. Eller sang den. Av en eller annen grunn tenkte jeg først på Nordnorsk Visegruppe, men jeg tror det må være feil.

Husker dere Bjurra? Jeg har boka stående en eller annen plass i hyllene, eller kanskje den ligger i en kasse. Bjurra er en barnebok skrevet av Odd Hjort-Sørensen, og i 1970 ble det laget en film basert på denne boka. Filmen har vært vist i fjernsynet en del ganger. Her finner vi Henki Kolstad sammen med sin kjære filmhustru Inger Marie Andersen sammen med en hel haug unger fra en internatskole i Oslo. De reiser til et nedlagt fiskevær i Lofoten og får det (nesten) på fote igjen, med grunnlov og kommunestyre og president.

Jeg trenger ikke dra til Lofoten for å finne noe nedlagt. Jeg kan dra til gård nr 17 Holsnøen og bruk nr 1. Slik det står nå, har det stått siden siste bruker døde i 1980. Her står det et gårdshus, en flor og det som på lokal dialekt kalles for ei skykkje. Jeg tror gårdshuset skriver seg fra 1800-tallet, og det er nok opprinnelig bygd som en enkeltbredd lemstove med midtgang. Ei stue på hver ende, et kjøkken og en gang i midten. Loftslemmen er muligens delt i tre, med to sovelemmer og en ganglem. Trappa går opp fra kjøkkenet, eller fra gangen. Det er høy grunnmur, og det ble ganske vanlig fra slutten av 1800-tallet. Da får man full høyde i kjelleren uten å grave ut for mye, og man kunne sette inn vindu og få lys inn.

Bygningsmiljøet rundt et gårdsbruk bestod tidligere av flere ulike bygninger:

Til ein bondeheim høyrde mange serskilde bygningar: Heimehusi, flor og løda, smalhus, geithus, hestestall, vedskytja, eldhus, smidja, kvernhus, naust, garnhus, sjøbud, vårflor, sæter, kalvhus (til sumarbruk), og endeleg potetkjellar, ein murd kjellar med jord ikring og berre ei liti dør, og eit hol i taket, som vart stengd når kulden kom.

Matrikeltakst 1723:

Holsøen. Landsk. 1/2 L. S. 1/2 Td. Malt. Opsidderen eier og bruker alt med Bøxel. Intet Sætter. Lit Furuskoug til Stour og ringe Brendefang. 1 flomqvern. Ligger ved Søen 6 3/4 Mil fra Bergen. ringe kornart dog schels letvunden. Saar Havre 3 Td., afler 9 Td. Føder 9 Kiør, 5 Ungnød, 18 Faar. Matrikeltaksten 2 pd. 6 Mk. Smør. Lever alene af Qvegets afling.

Dette er mitt bidrag i ukens ABC. Det sku bo folk i Husan. Ja, jeg mener det bør bo folk i Husene. Slike bruk som dette bør man kunne ta vare på, om det så er bare som et landsted. Det er veldig idyllisk på denne plassen, akkurat i dag, med strålende solskinn og en eng dekket av hvitveis. Det har nok likevel ikke vært særlig idyllisk å drive gårdsbruk på Vestlandet. Dette bruket er ikke drevet siden 1980, men det er store planer om et natursenter her. Jeg håper noe slikt kan gå i orden. Det er spennende framtidsvyer.

Flere bidrag i kategori H finnes hos Petunia.

Kilder:  Masfjordboka 1995 og Sefrak registreringsrapport nr 7 fra Fylkeskonservatoren i Hordaland.

Gammelt og moseGrodd i Grønt og Grått

mosegrodd-3

Saar 6 Td., høster 20 Td. Føder 22 Nød, 24 Faar. Korskirkens Prestebol, Bergen, allernådigst beneficeret. Ligger ved Søen, maadelig jordart, men tungvunden, ligger lenge indefrossen om vinteren, som saaledes forbyder baade ind- og udfart. ei nogen herlighed, men lidt Bierke- og Furuskov til Brende og husfornødenhed samt en liden flomqvern hvermed Gaarden ikke mer end selfhjulpen er. Udgifter 10 Rdl., 4 Mk. 8 4/5 Sk.

Dette er utdrag fra en  prøvematrikel fra 1721.  Gården, som den gang bestod av to bruk, er en typisk vestlandsgård, et småbruk.  Litt skog, litt fiske og noen smaler (sau).  Ut på 1800 tallet ble det utskilt flere bruk, og her, på et av brukene, strevde Henrikka fra morgen til kveld.  En forsommerdag i 1896 døde hun i en alder av 28 år.  En relativt ung dame får man si, men hun hadde rukket fire barnefødsler, hun hadde sett to av barna dø,  hun hadde blitt enke og hun hadde giftet seg igjen.  Som så mange ekteskap inne i fjordarmene, var vel dette andre ekteskapet et fornuftsekteskap kanskje, ettersom det ble inngått vel et halvt år etter den første mannens død.  En gård måtte ha en bonde og ei kjerring måtte ha en mann til å forsørge seg.  Etter Henrikkas død satt en 25 år gammel bonde igjen med to små barn.  Også han giftet seg på nytt, vel et år etter den første konas død.  Sikkert av fornuft det også, ettersom barn måtte ha ei mor, en mann måtte ha ei kone, og en gård måtte ha ei gardkjerring.

Gårdsbruket ligger der den dag i dag.  Det er til salgs, men eier får visstnok ikke selge. Det har kommunen bestemt, forstår jeg.  Bygningsmessig er ikke bruket særlig pent. Det er lenge siden det har bodd folk her, og du skal være svært nevenyttig for å kunne sette i stand gårdshusene.  Men det går nok for dem som ikke har så alt for mange tommeltotter.

Helt nede ved vannet vokser det noen svære grantrær. De kaster store skygger og ødelegger på en måte vegetasjonen og skogbunnen. Dette fører til lite vekst av andre arter i området; mosen får vokse, og den legger seg som et lag over steiner og røtter. Dette skaper en litt trolsk stemning. Her ligger det også et naust, et forfallent stykke trekonstruksjon. Naustet inneholder derimot ingen båt, kun noe gammelt sjøbruksmateriale og flere lag saueekskrementer. Det er vel dette som kalles til nedfalls og søkk i saman, kanskje, slik som i skigardsvisa, men der er skigarden mosegrodd og grå. Her er naustet til nedfalls og søkk i saman.  Gammelt og moseGrodd,  Grønt og Grått. Men som et minnesmerke der det står. Naustet har fått selskap av ei bu som også er i ferd med å falle ned. Oppe ved gården er det gravd ut en jordkjeller, og ved den falleferdige floren står en slipestein. Det er stille her, og man kan la tankene gå tilbake til en tid som var en gang.

Så du Henrikka her?  Du kan tenke at hun er her.  Inne i jordkjelleren, eller en tur ned til naustet.  Hun måtte slenge fra seg sinkbøtta.  Bonden har sjøl slipt en ljå der på slipesteinen.  Du ser det nok, hvis du bare tenker deg om.

Hvis du vil fortsette å være i Gammel stemning, kan du jo lese en historie om båtbygging jeg har skrevet ned, og som er å finne på Båtportalen. Der finner du også flere historier om båtbyggertradisjoner og livet i litt eldre tid.

Dette var bidraget mitt i ABC-serien der vi denne uka har kommet til bokstav G.  Mitt bidrag har jeg kalt Gammelt og moseGrodd i Grønt og Grått.  Flere G-bidrag finner du her.

Kilde:  Masfjordboka 1995

Edvards Erotikk

Øvelse gjør mester, det vet jeg jo, men for en autodidakt i pianokunsten tar det sin tid å få til de rette tonene, den rette takten og den rette fingersettingen. Fingrene mine har ikke det spennet som skal til for å få til akkorden F-C-A i venstrehånden på en og samme ansats. Edvard har skrevet ned at det skal være slik, men jeg må ta lillefingeren først nede på F, bruke pedal, og så sette an C og A. Det blir feil, men feilen er det bare jeg som hører, for jeg har ikke tenkt å holde konsert, og jeg er bare på øvestadiet.

img_4495

På øvestadiet har jeg vært i svært mange år. Jeg hadde aldri den tålmodigheten som skulle til for å bli en skikkelig pianist. Ikke hadde jeg talentet heller. Men jeg liker å leke meg, og jeg tar meg tid og stund til det. Jeg kan noter, og jeg har gehør, og Edvards vakre akkorder kryper inn i sjelen min.

img_4490

Jeg liker pianoet mitt. Eller klaveret. Det er et pent stykke arvegods, og ethvert møblert hjem har et klaver. Her kan jeg spille Edvards Erotikk, eller hans Elegi, eller Ensomme vandrer. Og Efterklang. Edvards lyriske stykker.

img_4486

Edvard Griegs lyriske stykker består av 66 småstykker for piano fordelt på ti hefter som ble utgitt i tidsrommet 1867 – 1901. Det er i hefte III opus 43 vi finner Erotikk. Det sies at han med dette heftet nådde nye høyder som komponist av lyriske musikalske miniatyrer. Jeg spiller min Erotikk og er ikke så nøye med takten og fingersettingen. Ikke bryr jeg meg så mye om dette heftet var en høydare i Edvards karriere heller. Jeg er bare fantastisk glad for at Norge fostret denne komponisten og at det finnes pianister som spiller hans stykker til stor glede for meg og mange andre.

img_4438

Dette var mitt lille bidrag til ABC i ord og bilder der vi denne uken har kommet til bokstaven E. Edvard Griegs hjem kan du besøke hvis du er i Bergensområdet. Du finner det på Hop, mellom Paradis og Nesttun. Edvards musikk kan du lytte til når du vil, eller under Festspillene.

Fjellblogging, moteblogging og andre bloggegreier

Noen moteblogger. Andre fotoblogger, eller matblogger, eller bokblogger, eller driver med beautyblogging, eller politikkblogging. Enkelte babyblogger, hundeblogger og makramèblogger. Andre igjen er rekvedbloggere. Noen er bare i feel-good-modus, andre er så sinna at fresinga kommer gjennom skjermen, de sinnablogger og tror de får venner. Meg får de ikke som venn.

Er det bare meg, eller er det flere som synes det er rart at begrepet «fjellblogging» ikke har slått like godt an som – ja – vi får like god si ordet – «moteblogging»? Et enkelt googlesøk, og jeg finner omlag 84 sider på «verdsveven» som inneholder ordet fjellblogging. Ved å studere dette nøyere, er det de samme sidene som går igjen flere ganger, og til slutt viser det seg at det bare er 21 treff. Et av treffene inneholder det eksakte ordet fjellblogging, og det er det jeg selv som står for.

Går vi derimot til ordet moteblogging får vi et treff på 16500. Det er egentlig ingen tvil – jeg har funnet opp et nytt ord, og skal heretter bruke dette som kategori i alle postene fra fjellturene mine.

Du er ikke interessert i fjellturene mine, sier du. Nei, nei, men det er en av mine hobbyer da, og den er like mye verdt den hobbyen som andre hobbyer. Jeg kunne ha korpsblogget for den del. Eller mammablogget. Fjellturer er hobby og en del av et godt liv, slik som fashion er. Eller dippedutter og duppeditter av alle slag. Frøken Makeløs moteblogger denne uka. Hurra for det, for hun har jammen teket, og Hilde Marstrander har en sabla god moteblogg, og den har jeg tenkt å følge nærmere. Selv prøvde jeg meg også på moteblogging, men i motsetning til de andre damene har jeg liksom ikke helt teken. Butikken i min lille post er kanskje heller ikke er helt i stil med dagens mote. Moteblogginga førte meg derimot inn i en verden som er noe ukjent. Interessant er den likevel.

Ved å innøføre dette nye fjellbloggingbegrepet vil det kanskje få en oppsving på «verdsveven», slik det fortjener, mener jeg, på lik linje med annen blogging. Foreløpig finner du fjellbloggingpostene mine under «ut på tur», men de vil snart få en ny kategori.

Jeg vet det er flere som fjellblogger der ute, og på mitt søk over selve begrepet fant jeg Bridgehill, Linnèa, Ingrids Verden og I oppoverbakke med Liv Janne og Steffen. Førstnevnte er en meget god turkamerat her inne i min bloggverden, de tre andre bloggene er nye for meg. Jeg er ganske sikker på at vi er flere fjellbloggere der ute. Fjellblogging er godt for sjela. Og gjør så uendelig godt i kroppen. Fjellet altså, det er det som gjør godt i kroppen, og i sjela. Og etterpå er det ikke så verst å blogge om det, og så blir man kjent med en verden utenfor egen stuedør.

Sensommer 797 moh.

Fra stuevinduet mitt har jeg utsikt til et spesielt fjell. Fjellet har et helt flatt platå og er godt synlig langt utenfor kommunens grenser. Fra vest eller nordvest ligner det ei kiste, og det er vel derfor det har fått navnet Ådnebrukistå, på folkemunne Kisto, eller Ådneburen. Et gammelt sagn sier at Vestlandets store kjeltring, Gjest Bårdsen, hadde seg en tur forbi Ådneburen. Han bar på tjuvgods, et skrin med sølv, sies det, og det gjemte han i ei ur på sørsida av fjellet. Når sola står akkurat i sør, skinner den rett i nøkkelhullet på skrinet, og da blinker det i sølv over Ådneburen. For skrinet ligger der fortsatt. Ingen har funnet det.

Siste dag i agust har vi en flott tur opp til fjellets topp. Stien er godt synlig, men har bratt stigning. Deler av stien er hellelagt og innimellom finner vi trapper som gjør stien lett og god. Etter stigninen brer dalen seg utover, og her finner vi flere støler som er godt vedlikeholdt.

Denne dagen er det ikke stølene som er målet for turen, men de er verdt et besøk. Et særtrekk ved byggeskikken her inne var en spesiell type sammenbygde sterbuer der to eller flere bruk hadde hver sin del av seterbua. Dette var en måte å spare materialet på i et trefattig område. Av samme grunn har også seterbuene en eller flere vegger av stein.

Det merkes at høsten er på veg. Den sparsommelige vegetasjonen på fjellets topp har fått mer karakteristiske høstfarger, men lenger nedover dalen er det fortsatt grønt, og blåbærene er søte og ikke vassne slik de er i lavlandet.

Målet for turen ligger 797 moh. Det karakteristiske fjellet har gjennom tidene vært et godt seilingsmerke for sjøfolket, og det blir sagt at det er blitt brukt som navigasjonsmerke like siden vikingtiden. Det er dette som får meg til å føle meg så liten her jeg står på fjellets topp. Jeg er bare en del av historien, jeg fødes, lever og dør. Fjellet står her til evige tider slik det har stått. Isen lå en gang over dette fjellområdet. Med issmeltingen oppstod dette landskapet med dette fjellet. Jeg ser det hver dag. En gang i blant får jeg stå på toppen. Det er den delige friheten.