Uncategorized – spindellett

Vi er ikke vant med dette på våre kanter av landet. Snø som har ligget siden like før jul. Kulde. Vinterveier. Skiføre. Skøyteis. Frost og istapper. Denne til stadighet høye blå himmelen. Sola. Sola som gleder og varmer, men som avslører støv og skitt i heimen. Det er ulempen. Men også den eneste.

Vinterlandskap. Vinteren har jeg tilbrakt i dette vinterlandskapet, og jeg har ikke ofret våren en tanke. Til tider har jeg ofret den dårlige bergensluften en tanke og tenkt litt på stakkarer som bor på Danmarksplass og der om kring, men ellers lever vi i våre egen lille vinterverden her nord i fylket. I deilige vinterlandskap.

Vinterlandskap, som i dag blir tema for denne runden i ABC. Jeg har forsømt hele leken i to måneder og hoppet over P, Q, R, S, T og U, og dermed blir det i dag et Vinterlandskap i Paradis, der man spør seg hvor man går, der man er del av en Raus vinter, søker Stillheten, er sammen med Turkamerater, ser på denne Underfulle vinter, som bare har vært Vakker.

Paradis

Quo vadis

Raus vinter

Stillhet

Turkamerater

Underfull

Vakkert

november 20, 2009

Istid

(Petunias ABC-tema. bokstav I, runde 2)

Dette våte vestland gir meg i vinterhalvåret lengsel etter tørt innlandsklima og hvite snødekte heier. I dag styrter det ned, og beveger du deg ut, er det som å entre et steambad.

Det er langt ute i november, og jeg ønsker meg kuldegrader. Jeg ønsker at de kuldegradene skal fryse vann til is, jeg ønsker meg skøyteis, jeg ønsker å stå der ute, midt på den blanke isen, og jeg vil få sommerfugler i magen av å titte ned i det svarte dypet. Og det skal brake i isen, det skumleste som finnes, nesten, når jeg er helt på andre siden, og jeg må fly det forteste jeg kan tilbake til motsatt side. Og jeg vil fryse på tær, drikke varm kakao, grille pølser. Kose meg.

Det ønsker jeg. Men vet ikke om jeg får det, for denne verden er så uforutsigbar.

Like uforutsigbart er det ikke i Alta. Drar du opp til Ongajok, kan du være sikker på at du finner Alta Igloo Hotel. Selv var jeg i 2008-utgaven av hotellet etter først å ha vært på snøskutersafari på Finnmarksvidda. Snøskutersafari anbefales ikke for vonde rygger, dessuten er jeg ikke fullt så begeistret over at vidda skal besøkes av durende kjøretøy med høy fart og til dels store utslipp. Men det er en helt annen sak. Ishotellet, derimot, det er verdt et besøk. Ikledd kjeledress, votter og lue kan du ta en drink der ved isbaren, og du kan overnatte i fem grader med skinnfeller over og under deg. Og så kan du gifte deg der, hvis du skulle finne på det.

Og der står hotellet hele vinteren før det i juni en gang føres med Altaelva ut i fjorden, og bygges opp igjen rundt juletider. Et helt utopisk prosjekt for Vestlandet.

november 17, 2009

Høstsonate

(Petunias ABC-tema, bokstav H, runde 2)

Høsten har vært strålende. Stort sett. Eller er det bare jeg som har tatt bilder i det strålende været? Jeg vet ikke. Men når jeg ser meg tilbake, tilbake til begynnelsen av september, så har været ikke vært så aller verst, tatt i betraktning at dette er en del av det våteste Vestlandet. Det er ikke langt over til den dalen der det er våtest og hvor det er aller mest nedbør.

Men strålende har det altså vært. For det meste. Strålende. Som her, på en tur i fjellet en søndag i oktober. Ikke strålende i den forstand at himmelen var blå. Himmelen var grå, men bak det grå, der er himmelen alltid blå, og sola gjorde det hun kunne for å nå gjennom.

Høstsonate har jeg kalt innlegget mitt. En sonate består av fire satser, og ser vi året som en sonate med de fire årstidene, er høsten den siste satsen, og fjerde sats i sonaten skal være en middels hurtig finalesats. Og vi kan vel gjerne si at høsten er det, en middels hurtig tid med dager som går opp og ned rent værmessig sett. Regn og blåst den ene dagen, sludd den andre, strålende indian summer den neste.

Jeg tenkte å bryte sonateformen hva bilder angår ved å sette inn et helt galleri. Derfor bryter jeg også mitt prinsipp om bruk av ett bilde i forbindelse med abc-temaet. Og tradisjonen med bruk av gamle bilder blir også brutt. Dessuten var jeg nesten i ferd med å bryte abc-runden, men bare nesten. Min H blir derfor min Høstsonate, og mitt lille galleri er en del av min høst.

Og som avslutning: Litt Eva Cassidy og Autumn Leaves.

september 24, 2009

Augustkveld

(ABC-tema, bokstav A, runde 2)
For å minnes de vakre augustkvelder, slik de kan være. Når kornaksene står nesten gule. Et bilde av aks i Trøndelag og et lite Jakob Sande-dikt å ta med seg denne siste fredag i september, nå når Petunia starter opp andre runde i ABC-bloggen.

Linnsus syng over åker og eng,
gullguli aksi svagar.
Solvarme drag over bygi gjeng,
– det mognast i kyrre hagar.
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Blånande fjell i kveldssol og dis,
skjelvande bjørk frampå stupet.
Havet det femner i voggande bris,
langt ned i det blåsvarte djupet.
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Skjelvande sus i det gule korn,
– hauking og lokk i lider.
Ljomande lokkar eit gjætarhorn,
– tagnar og døyr umsider …
Og fuglen fløyter so mjukt og stilt,
so langt, so langt burti skogen.

Jakob Sande

september 14, 2009

Kveldsmøte

(SundayChallenge, Fotomorro uke 37)

Fugleflokken har høylytt kveldsmøte der ute på det lille fyret mens kveldshimmelen bader verden rosa. De med mest makt har tatt de beste plassene, de øverste, de med mest utsyn. Det er den sterkestes rett som råder i fugleuniverset. Som ellers i samfunnet, kanskje?

september 4, 2009

Æ

(ABC-tema, bokstav Æ)

Å finne et bilde som kan illustrere dagens bokstav, er ikke så lett. Æ e trønder, æ, og skulle selvfølgelig illustrert hele Æen med et bilde av meg selv. I trønderbunad og full mundur, men da må jeg nok lete veldig i bildemappene mine. Jeg har visst ikke et eneste bilde av meg selv i slikt utstyr, og godt kan det være, for jeg er veldig restriktiv med å vise bilder av meg selv her på bloggen. Det er nok fordi jeg verner om min ærbarhet. Tja – den var vel litt drøy, kanskje, men saken er den, at da jeg startet denne bloggen, ville jeg være fullstendig anonym, da kunne jeg være mest mulig ærlig. Trodde jeg. Men ærlighet, hva er det? Er det å fortelle sannheten? For hvis ærlighet er sannhet, så har ikke jeg alltid vært ærlig i bloggen. Jeg legger til og jeg trekker fra, men jeg ser jo at kjernen i det hele, det er ærlighet, eller sannhet. Så jeg har vel kommet fram til at jeg egentlig ikke trenger å være anonym i forhold til den definisjonen jeg har til ærlighet når det kommer til det å skrive. Derfor har jeg blitt mindre og mindre anonym, men jeg setter min ære i (nåja – den er vel også litt drøy) å ikke si mer om meg selv enn det jeg gjør, eller reklamere for bloggen slik at alle og enhver her jeg bor skal kunne lese den. De får finne den selv.

Æ. Trøndere er vel det eneste folkeslag i verden som har daglig bruk av kun denne ene bokstaven. Æ. Selv er jeg veldig utvannet med hensyn til dialekt, men æen har jeg med meg, selv om jeg ofte tar meg selv i å si «eg». Æ e trønder æ, sang Åge og Prudence, og denne sangen hadde fast plass i bussen på korpsturer den gang da. Ingen skulle være i tvil om hva vi var. Å herregud kor tøff æ e.

Jeg kunne illustrert med en tøff trønder med bart, men det har jeg ingen bilder av. Jeg kunne illustrert med en ærbar trønder, men det har jeg heller ingen bilder av. En ærlig trønder? Nei. Jeg illustrerer med Æva – et bilde på noe trøndersk som står, som har stått i lang tid, og som fortsatt vil stå der. Æva er et gammelt ord for lang tid, det sier min norske ordbok fra 1914. Domkirka i Trondheim har stått lenge, og den skal stå «aar og æve» (meget lenge). Og dessuten kan den si: Æ e trønder, æ.

Dette var bokstav 27 i ABC-tema hos Petunia. Flere Æer er å finne her.

august 21, 2009

Den yndige yngste

(ABC, bokstav Y)

Det er en mors privilegium, ikke sant? Ens egne barn er de vakreste, yndigste, flinkeste, beste, klokeste i absolutt hele verden. Her er min yndige yngste, som i min bloggeperiode har vært niåringen, tiåringen og nå ellveåringen. Hun er en racer i engelsk, er musikalsk, dansende og syngende, kulturell sterk, og meget oppdatert på verden omkring. Blant annet mener hun at politikk bare er smisking, og at hun politikeren med det lyse håret ikke holdt det hun lovet da hun sa at de skulle få varm mat på skolene. Så det så.

Min yndige yngste har fått det for seg at shopping er noe som må bedrives i hennes alder. Shopping er ikke mors aller største interesse, så det er mulig hun har falt et stykke fra stammen akkurat der. Og det er også mulig at Disney har en viss påvirkningskraft. Egentlig er det akkurat det samme hva som shoppes. Det kan godt være en penn til 19,90. Hovedsaken er at det blir lagt inn litt shopping når vi er på våre utflukter. En tur til York, foreksempel. Så her er den Yndige Yngste etter en shoppingrunde i York.

Og da fikk vi lagt inn en Y til. York er en by som bør besøkes. Jeg har vært der flere ganger, sist på skolekorpstur for ett år siden. Her er det mye å se og oppleve, særlig for den som er historisk interessert. York Cathedral er i alle fall verdt et besøk, her i redigert form, gjort av den Yndige Yngste.

Dette er 25. runde i ABC-leken hos Petunia. Flere Y-bidrag er å finne her.

august 20, 2009

Vilt, vått og vakkert

Sommeren som forsvant. Jo, jeg tror den gjorde det. Den forsvant i regn og tåke og lave temperaturer, men sett ut fra navnet på de siste månedene, så har det visstnok vært en sommer. Tror likevel ikke at minnene om den består. Minnene overgår i alle fall ikke andre sommerminner. Det er litt synd, men neppe noe man kan gjøre noe med. En kan vel egentlig bare være glad for at det fremdeles er skifte i temperaturer og at været kan endre seg slik det gjør. Det blir galt den dagen det ikke gjør det, og vi har konstante temperaturer her oppe i nord. Da må nok også FrP innse at vi mennesker påvirker endringene i klimaet.

Men selv om sommeren så og si forsvinner i dårlig vær, kan man ikke grave seg ned. Har man to bein og en kropp som liker å klyve, og bor man slik til at det er kort vei til fjells, da er det bare å ikle seg fjellstøvler, ta på seg sekken og gyve løs. Noen av oss bor ikke i asfaltjungelen. Vi bor i det noen kaller distrikts-Norge, men for oss er det Oslo som er utkant. Oslo ligger utrolig krøkkete til.

Mine fjell ligger ikke krøkkete til, men mannen min, sportsidioten, har et noe krøkkete forhold til yr.no. Jeg har sagt han skal slutte å bry seg med værmeldingene, men han kan likevel ikke dy seg, og her en dag kunne han gledesstrålende fortelle om oppholdsvær og at nå var det dags for tur på Ådneburen. Nå er ikke jeg tung å be når det gjelder en tur til fjells, og hadde nok også tatt turen om han fortalte at det ville bli lett regn og overskyet, men det var dette påståtte oppholdsværet som gjorde at jeg ikke la regntøy i sekken. Det gjorde ikke han heller, og til alt overmål glemte han å legge matpakka i sekken også, så der gikk vi oppover i terrenget, og da regnet begynte å sile, ble det Wet T-shirt competition istedet for regnjakke, og noe bestigning av høy fjelltopp ble det ikke. Mye pga tåka som kom sigende, men også grunnet den glemte matpakka. Så det ble opp vakre og ville Meisdalen for vårt vedkommende, inn mot Høgestølen og Andvikesetra. Der ble det en rast med kaffekoppen, og jammensanten fant vi ikke en sjokolade der i sekken også.

Vilt, vått og vakkert. Det er slik det er her.

august 10, 2009

Spilleglede og fellesskap

(SundayChallenge, Fotomorro uke 32)

Dette er såvisst intet vakkert bilde, tatt som det er med et enkelt kamera i temmelig totalt mørke, kun med dette spøkelsesaktige lyset mot musikantene. Men dette bildet viser akkurat hva dette er – en spøkelseskonsert, framført av 70 unger i alderen 10 til 12 år samt en gjeng entusiastiske instruktører. En halvtimes program med musikk, dans og skumle hendelser, og dette fikk vi foreldre, søsken, tanter og onkler ta del i lørdag ettermiddag. Dette var avslutningskonserten for de som hadde deltatt på musikkurs for de yngste i regi av Norges Musikkorps Forbund her i Hordaland. Så dette er altså et korps. For det er slik det er å spille i korps når støtteapparatet rundt vet å legge til rette for det. Et høyt aktivitetsnivå i fire dager kan da utkrystallisere seg i en konsert der du som publikum sitter med en god følelse. Ikke fordi at de spiller så vakkert, eller at musikken er så himla god, men fordi dette er spilleglede og fellesskap. Og det er det som er det viktige. Samt vennskapet og nettverkene som skapes, og som ungene kan ta med seg videre i livet. Etter hvert vil det bli mer alvor i musikkopplæringen, men tar de med seg leken og spillegleden, vil det alvorlige bli lettere å takle. Selv var jeg til stede både som representant for arrangøren og som mor. Jeg kan derfor skryte av at kurset så ut til å forløpe utmerket og jeg kan skryte av at ellveåringen var en del av dette evenementet. Og gjennom henne vet jeg at alle hadde det sååååå gøy.

august 4, 2009

4 kilometer bøker

(Monicas SundayChallenge, Fotomorro, uke 31)

For en del år tilbake tok jeg mot til meg, utstyrte meg med hansker og våt fille og gikk til verks i min svigermors bokhyller. Støvet flakset av bokryggene, og enda verre var det på toppen av boksidene. Jeg så fort at støvsugeren ville bli det beste arbeidsredskapet. Etter flere timers arbeid, kunne jeg igjen ta ut et bind av leksika fra 1914 uten at jeg nøys av den grunn.

Det lukter noe spesielt av gamle bøker. En blanding av støv og skitt, kjeller og loft. Jeg var i Bokbyen Fjærland sist uke, og jeg vet jeg ikke har vært der for siste gang. Bøker fra gulv til tak i flere bygninger, og selvbetjening ved postkassestativet. Betal kr 10,- i kassen. Ukens bilde i SundayChallenge viser bokutsalget Fjøsen med sine tusenvis av bøker. Jeg trår til med nok et bilde. Et bilde av et bilde. Teksten er ganske beskrivende for en del, kanskje.

Det sies at det er fire kilometer bøker i Fjærland. Jeg har tenkt å tro på akkurat det utsagnet. En kilometer av bøkene befant seg helt sikkert på Tusund og ei natt, og flere hundre meter var å finne i Fjøsen. Der kunne en finne bøker i gamle trau, i grisehuset, i hønsehuset og i stallen. Noe for enhver smak, fra reisebøker til krigshistorie, fra lyrikk og til krim. Hva med å kjøpe «Jeg har drept en mann» av Bernt Dilling?

Den spesielle boka jeg var på jakt etter, var der dessverre ikke nå. Men vi kom hjem med flere bæreposer og noen hundrelapper, og vel så det, fattigere.

Kategori: Uncategorized

Vidunderlige Vinter