Stikkordarkiv: Natur

35/52: Grønt og vått

Høst. Dette fossefallet skiller meg fra stien og kantarellstedet. Fossefall og fossefall. Egentlig en liten bekk, men store nedbørsmengder, ja, som er tildels store denne sommeren og høsten, gjør at jeg får vansker med å passere.

Vått og grønt. En av de mange grønne lunger i mitt nabolag, men ikke det typiske furugrønne. Her er mest gran, plantet selvfølgelig. Det er mose, det er bregner. Og det er sopp. Et kantarellsted. På motsatt side av fossefallet.

Grønne lunger er tema for X/52 – et bilde i uka i uke 35. Endelig ble det litt liv også på egen blogg, som har ligget i det stille siden midt i juli.

Andre deltakere har løst oppgaven slik:
Line Aakre: Regnvått
Geir Ertzgaard: Green Spot
Stines hverdag: Grønn lunge
Linn Cathrin Skår: Stille

17/52: Lys og skygge

Man kan spre lys omkring seg på to måter: Enten ved selv å være et, eller ved å være speilet som kaster lyset tilbake.
Edith Wharton

Lyset og skuggen er syskjen på jorda, sier Skjæraasen. Jeg står på ferja, en tidlig morgenstund. Mellom natt og dag. Mellom himmel og fjord. Mellom det våte element og ferjas harde stålkonstruksjon. Mellom det varme og det kalde. Mellom lyset og skyggen.

Sola, lyskilden, når ikke ned på ferjedekket, fordi den ennå henger for lavt på himmelen. Den bryter heller ikke helt gjennom et tynt skylag. Skyggene er lange før kl 07.00 en maimorgen.

Kontraster er tema for X/52 i uke 17. Jeg har valgt kontrasten mellom lys og skygge, eller lys og mørke. Egentlig kom temaet et par uker for tidlig; jeg hadde faktisk selv tenkt å velge det i «min» uke, og da hadde også bildet blitt et helt annet. Men slik er livet. Når Ståle og jeg tenker likt, på en måte. Ja, for det er han som står bak ukas tema.

Andre har løst oppgaven slik:

Sonja Middelhuis Kontraster i en midtsommernattsdrøm
Naturglede/Randi Lind Vårens kontraster
Anne Ueland Chess
Ståle Ertzgaard: Storveis
Jelrik Nylund-van Berkel: The Burned House
Yngve Thoresen: Fire And Ice
Line Storlid:Sand & kontraster
Anne:Vann

11/52: Trying to escape

Den eneste forskjellen mellom tåke og skyer, er at tåken er i kontakt med bakken. Her han vandrer innover, kan han bare så vidt skimte noe gjennom den tykke tåkeveggen. En bjørkelegg her, en stein der. Går han noen meter til, vil han forsvinne for meg. Trying to escape. Bli borte. Usynlig.

Flukt er ukens tema i X/52 – Et bilde i uka. Flukt som substantivet en flukt, eller flukt, som i verbet å flykte. Eller som i det engelske escape. Og som i trying to escape, som i get away, komme bort. Og det er det jeg har grepet fatt i. Escape – komme bort, forsvinne. Og det gjør han, forsvinner inn i tåkeheimen, og skynder jeg meg ikke etter, vil jeg komme bort. Eller gå meg bort. Selv.

Andre løsninger på oppgaven:

Jelrik Nylund-van Berkel: Flowerpower
Ståle Ertzgaard: Hverdagsflukt
Anne: Flukt
Randi Lind: Ekornflukt
Line Storlid : Virkelighetsflukt
Sonja Middelhuis: Flukt fra fatet
Yngve Thoresen: A Safe Place For Books
Stein-Evert Pettersen: Flukt
Vanja S. Lund: Plopp
Geir Ertzgaard: Hvis blikk kunne drepe

Hvor høsten ble av

Hvor ble høsten av? spurte jeg i gårsdagens bloggpost. Høsten ble av i et knippe måneder som framstod som vakre, billedlig sett. Den ble av i en tidlig høstdag i månedsskiftet augus-september, da vi kunne nyte sommerens siste bad fra vår vakre strand, en klar dag med drag av høstlighet.  Senere ble høsten av i et nedsunket naust, som blir mer og mer nedsunket for hvert år.  Kanskje dette er naustets siste høst?  Og som vanlig ble høsten av i sin egen grøde. I rognebær, som muligens skal bety at vinteren blir snørik. Eller snøfattig.

Og i gule kantareller. Som et teppe over skogbunnen, der nede i vågen, den bare jeg vet om. Kanskje. De gullgule kantareller som lukter og smaker høst.  Inn i disse ble høsten av. Samt i bjørkas gule skrud, nesten like vakkert som de første grønne museører i april.  Og siden ble høsten av i fjellturer, høyt hevet over bygda, med utsyn over flere kirkesogn og ut mot hav og inn i himmel.

Det gule landskapet, den høye himmelen, høstens solstråler.  Inn i alt dette ble høsten av.  Fra sent i august til enden av november. Og i høstens første snøfall.  Som farget verden hvit.

Vestlandsglimt ~ Hellesøy

Helt ute i Øygarden, ytterst. Havet er utenfor, ei øy i det fjerne. Hernar. Deretter Fedje. På motsatt side av vågen skimtes Radøy og Bøvågen. I luftlinje ikke så langt hjem dit hvor jeg bor. Den gang sjøveien var hovedferdselsåre, fjord og hav bandt Øygarden sammen med Nordhordland. Rart å tenke på. Nå kjører vi fra Bergen og utover disse smale øyene med den stort sett brede veien på mindre enn en time. Der Troll-ledningen og Oseberg-ledningen kommer i land.

Sånn omtrent 4000 innbyggere er det i Øygarden kommune. Man kan være ganske sikker på at det også er 4000 måker der. Noen av dem med bolig her ytterst, på nothuset. Her har de sine måketing, ser utover havet, drar ut etter mat. Krever sitt. Lager lyd. Det er den eneste lyden vi hører her ute denne augustdagen. Måkeskrik.

Vi kunne gått om bord i båten som bringer folk og fe til Hernar. Vi bør gjøre det en gang.

No ser eg atter slike fjell

Tidlig,tidlig starter vi hjemmefra, noen timers og endel mils kjøretur ligger framfor oss før vi kan sette oss på bussen fra Vassbygdi til Østerbø. Klokka har såvidt passert 09.30 når vi litt småhutrende får i oss ei skive og litt drikke før vi starter nedstigningen, fra Østerbø til Vassbygdi. En stipulert tur på 6 timer. Det er grått, men mannen, som stoler fullt og fast på yr-dott-no, sier at det ikke vil bli regn, ergo er det ikke regn det våte som kommer fra det grå.

Dette er en turistløype, noe vi merker, da det ikke bare er oss som har tatt turen. Vi er ikke vant til slikt, bortskjemte som vi er med å ha vår egen fjellheim nesten for oss selv. Det er smalt, trang og bratt, det er grønt, så grønt, og en utrolig frodig natur, full av voksende arter, både for den botanisk interesserte, og for den som kun er ute etter skjønnheten og opplevelsen av å være en del av storslått natur. Her er stein, bergheller, fosser, vann, elver, gamle gårder og støler. Her har det bodd folk.

Vi starter turen vår i 900 meters høyde, på ene øret hører vi elva, på det andre er det fuglesang. Går i egne tanker. Bratte fjellsider, elva langt under oss. En avstikker til grotta «Vetlehelvete» , et fascinerende syn, der vannet har gravd seg inn i fjellet. Fosser i fjellsiden, et fraflyttet bruk, enda et bruk, men det er i drift. Sinjarheim. Vakre gråsteinsmurer og tømmervegger. Det bittelille bruket  Almen med huset som er bygd innunder ei stor fjellblokk. Så stod det trygt, i det minste.  Videre langs elva til Belle øverst  i Vassbygdi. Sola har kommet fram, slik vi var lovet, vi varmes, både av sol og av vandringen.

Lauge seg i iskaldt elvevann. Ta av varme fjellsko, kjenne på stive legger.  Kjenne kroppen som lever.  Kjenne at 7 timer i fjellheimen har gjort godt.

Føling i fjellet

En rolig søndag, en søndag som skapt for føling i fjellet. Vi skal 3,5 km rett opp, til toppen der oppe, 600 meter, eller kanskje 800 meter, over havet. Hvem bryr seg, liksom. Vi skal i alle tilfelle opp. Over bare berg, over tregrensen. Vi skal der oppe kunne skue ut over Masfjordfjellene, inn i Gulen, ut mot Fedje, og ut til der vi kan skimte en plattform. Vi skal kunne føle at sommeren er på vei. Vi skal vite at dette er en av mange fjellturer denne sommeren.

~ Jeg har sett noe som er hvitere enn vingene dine, Gabriel. Jeg har sett myrulla bløme på Lomtjennmyrene. Heme på jord ~

namba sita

Namba sita. Ditt sjette bilde i din sjette mappe, sa han til meg, Daxeé. En utfordring altså. Nå var det vel hans matfar som la ordene i munnen på denne unge mann, et menneskeår i mars, men hele sju hundeår. Namba sita, sier jeg, for denne hund slår til med italiensk, og da kan jeg like gjerne slå til med swahili, tenker jeg, sånn for likevekten. Og her sitter jeg og leter i mappene mine, lytter til The Smiths, som bare er noe av det fineste som finnes, og ser ut på et snødekt landskap, i dag 18 april i dette herrens år 2010, to dager før jeg selv fyller år, for nte gang.

Men det var dette bildet da. Min sjette mappe er fra april 2009, og mitt sjette bilde viser også et snødekt landskap. Dette landskapet er i fjellheimen, i de nordre fjordarmer av Hordaland. Det var en slik speilblank dag, og vi hadde en firetimers tur i deler av et vakkert fjellområde, mitt nærområde. Det var i slutten av april, det lå ennå snø i nordhellingene, småbjørka ventet fortsatt på sine grønne musører, men sola varmet, og det var vel like før de spratt ut. Bildene mine ligger der i mappa si, og er i det hele tatt ikke publisert på blogg. Jeg hadde vel på det tidspunktet også en del annet å gjøre, tenker jeg, for siden har aktiviteten på denne blogg gått nedover og nedover. Jeg vet derimot at aktiviteten i fjellet var stor, så om jeg ikke blogget, ble det en del turer der i høyden. Og det blir det i år også.

(Jeg skulle kanskje utfordre noen også, men gjør det ei, fordi jeg selv har hatt vansker med å følge opp de utfordringer jeg har fått. Huff!)

Vinterens endelikt

Jeg erklærer vinterens endelikt og vårens komme. Riktignok er ikke lammene sluppet ut på bøen enda, og museørene er ikke kommet på bjørka. Påskeliljene vil fortsatt bruke en uke eller to på å vokse seg store og fine, og varmen er det også så som som med. Men snøen er borte, all den fine, hvite, som lå der fra desember og i hele tre måneder. Alt forsvant her nede i lavlandet med et lite fingerknips, et lite pust av en fønvind og noen solstråler , litt vestlandsk regn, og vips, borte vekk. Jeg erklærte vinterens endelikt den dagen jeg kjørte i grøfta, den eneste dagen med grusomt føre. Det er to uker siden.

I går så jeg vårens første sommerfugl, er riktig så prektigkledd en, men visstnok svært ør og svimmel, den for omkring som skulle den forte seg før livet ebbet ut. Helt umulig å få den til å sitte stille slik at det kunne bli et bilde eller to. Og jeg har sett tysker i båt. Stående. Det er et vårtegn uten sidestykke. Riktignok har jeg heller ikke noe bilde av det, så man får bare se tyskeren for seg, der han står, uten redningsvest, med hatt og fiskestang, mitt i ei lita jolle. Fisk får han også, ingen fare for det.

Derfor – med bilder av våren på netthinnen, og noen i kameraets linse, erklærer jeg vinterens endelikt og hyller vårens komme.

Vidunderlige Vinter

(Petunias ABC, runde 2, bokstav V)

Vi er ikke vant med dette på våre kanter av landet. Snø som har ligget siden like før jul. Kulde. Vinterveier. Skiføre. Skøyteis. Frost og istapper. Denne til stadighet høye blå himmelen. Sola. Sola som gleder og varmer, men som avslører støv og skitt i heimen. Det er ulempen. Men også den eneste.

Vinterlandskap. Vinteren har jeg tilbrakt i dette vinterlandskapet, og jeg har ikke ofret våren en tanke. Til tider har jeg ofret den dårlige bergensluften en tanke og tenkt litt på stakkarer som bor på Danmarksplass og der om kring, men ellers lever vi i våre egen lille vinterverden her nord i fylket. I deilige vinterlandskap.

Vinterlandskap, som i dag blir tema for denne runden i ABC. Jeg har forsømt hele leken i to måneder og hoppet over P, Q, R, S, T og U, og dermed blir det i dag et Vinterlandskap i Paradis, der man spør seg hvor man går, der man er del av en Raus vinter, søker Stillheten, er sammen med Turkamerater, ser på denne Underfulle vinter, som bare har vært Vakker.

Paradis

paradis

Quo vadis

quo vadis

Raus vinter

IMG_6020_edited-2

Stillhet

stillhet

Turkamerater

turkamerater

Underfull

under

Vakkert

vakkert