Stikkordarkiv: Natur

Optimistisk

(Petunias ABC, runde 2, bokstav O)

Iskald

Selv om jeg 1 januar i det Herrens år tjueti eller totusenogti (alt ettersom du vil følge Sylfest eller TV2) våknet med dundrende hodepine som skulle jeg ha vært ute for flatfyll natta i forveien, (noe jeg faktisk ikke var, ikke et fingerbøl alkohol har passert mine lepper på flere dager), er det all mulig grunn til å være mer enn optimist enn pessimist på klodens vegne. Jeg mener – disse dagene med kulde og snø kan da virkelig ikke være i slekt med global oppvarming og smeltende polis? Hva var det egentlig som skjedde i København disse førjulsdagene? Ikke vet jeg, men klimakrisen ser ut til å være løst akkurat nå, disse juledagene, disse første dagene inn i det nye året, og det på breddegrader der det stort sett pleier å komme vinter en fire fem ganger i løpet av sesongen, vintre som ligger et par dager for så å regne totalt vekk. Nå har det hvite lagt seg som et tykt teppe over land og strand, og den deilige kulden biter i kjakene, og vi kan finne fram skiene og gå på ski i lavlandet, vi som alltid må et stykke opp i fjellet for å finne dette vakre hvite. Her i våre rurale utkantsstrøk kjører vi på fine vinterveier og intet saltkorn ødelegger dette hvite slik det gjør inne i byen, der de salter på 20 cm snø, totalt mislykket brøyteopplegg disse bergenserne bedriver. Vi smører med blått og fyker avgårde innover. Mannen min er så optimistisk der han langer avgårde og venter seg vel smilende Hemingjenter med blåbærsuppe på Blankvannsbråten, til tross for at dette terrenget er femti mil og vel så det fra Nordmarka. Han sier forøvrig at jeg har penere skistil enn han. Selvfølgelig har jeg det. Jeg er trønder og pr. definisjon bedre til å gå på ski enn en bergenser. Jeg er forresten flinkere enn han til å svømme også. Men det er visst noe familiært og har ikke noe med svømmehud mellom tærne å gjøre.

Det er deilig å være litt optimistisk. Jeg må prøve å fortsette i den trenden. Det har nemlig gått litt opp og ned de siste par årene, og selv om det kanskje ikke synes på meg eller vises i det jeg skriver, så er det ikke alltid man føler seg helt på topp. Av og til er man nærmere gråten enn smilet, av og til skal det nesten ingenting til før det strømmer over. Men det har visst med hodepinen å gjøre, og den kommer av litt for lite søvn og litt for mye stress. Tror jeg.

Men likevel – jeg har det bedre enn mange. Jeg er takknemlig for det.

Mitt nyttårsforsett er å ta med meg optimismen og takknemligheten inn i det nye året, la det stå framst i tankerekkene mine og ikke la pessimisme uroe tankevirksomheten. Være glad for det jeg har.

Godt nytt år til dere alle.

Høsten

Høsten kommer tidlig i år, egentlig har det vel vært mer eller mindre høst siden juli, dette øsende pøsende som faller ned, og romling fra alle himmelretninger, storm og plask og tåkete dager. Så også på Lillehammer sist uke.

IMG_5515

Her ved Lystgård står kornåkrene klare for høsting. Jeg liker kornåkre, kornåkre er i mine deiligste sommerminner varme hete støvete sommerdager i Trøndelag, men man vet jo at varme hete støvete sommerdager i Trøndelag bare er et minne, kanskje det var en sommer, eller et par, for Trøndelag er heller ikke viden kjent for sommer slik sommer bør være. Men her går jeg langs åkrene ved Lystgård, bak Birkebeineren hotell, der jeg for sjette gang på et år tilbringer et par dager. Jeg vil så gjerne fotografere Lillehammer i godvær. Det var det jeg hadde tenkt, nå når jeg endelig hadde kamera med meg.

IMG_5518

Tåka henger, og Lystgårdsbakken er ikke å se. Ingen hoppere utfor kanten, heller ingen turister som våger seg opp, det er jo heller ingenting å se fra toppen av bakken. Her ligger anlegget og venter på et nytt OL, det er bare for kronprinsen å løpe opp trappa med flammen, og vi får atter en gang the best Olympic Winter Games ever.

IMG_5521

Lillehammer er studiebyen min noen år framover, og i høst skal 15 studiepoeng fra faget Velferdens organisering bli mine. Egentlig er det bare å sette igang skrivinga av første arbeidskrav, og så er det neste arbeidskrav, og deretter skal den store oppgaven bli ferdig. Det som egentlig er eksamensoppgaven min. Denne høsten skal jeg skrive noe NAVsk noe. Jeg skal studere organisasjonens organisering og dissekrere den; nåja, der tar jeg vel litt hardt i. Jeg tror jeg holder meg til NAV og kultur, slik jeg har gjort i de andre emnene jeg har tatt, fortsetter i det sporet, så får jeg se hva det ender med i selve masteroppgaven. Det er også dette jeg tenker på, der jeg går rundløypa Birkebeineren-Lystgård-Kristinshall, og ser syklister som trener til Birkebeinerrittet.

IMG_5522

Og det er slik løypa ser ut, der ved målgang, før uværet setter inn fredag og lørdag og tusenvis av syklister leiker i gjørma. Og det er høst, og vi vet at været kan vi ikke gjøre noe med, må bare gjøre det beste ut av det, og høsten kan være fin den, inne, med en bok og penn og papir. Det er slik høsten min blir.

Vilt, vått og vakkert

mountain

Sommeren som forsvant. Jo, jeg tror den gjorde det. Den forsvant i regn og tåke og lave temperaturer, men sett ut fra navnet på de siste månedene, så har det visstnok vært en sommer. Tror likevel ikke at minnene om den består. Minnene overgår i alle fall ikke andre sommerminner. Det er litt synd, men neppe noe man kan gjøre noe med. En kan vel egentlig bare være glad for at det fremdeles er skifte i temperaturer og at været kan endre seg slik det gjør. Det blir galt den dagen det ikke gjør det, og vi har konstante temperaturer her oppe i nord. Da må nok også FrP innse at vi mennesker påvirker endringene i klimaet.

Men selv om sommeren så og si forsvinner i dårlig vær, kan man ikke grave seg ned. Har man to bein og en kropp som liker å klyve, og bor man slik til at det er kort vei til fjells, da er det bare å ikle seg fjellstøvler, ta på seg sekken og gyve løs. Noen av oss bor ikke i asfaltjungelen. Vi bor i det noen kaller distrikts-Norge, men for oss er det Oslo som er utkant. Oslo ligger utrolig krøkkete til.

Mine fjell ligger ikke krøkkete til, men mannen min, sportsidioten, har et noe krøkkete forhold til yr.no. Jeg har sagt han skal slutte å bry seg med værmeldingene, men han kan likevel ikke dy seg, og her en dag kunne han gledesstrålende fortelle om oppholdsvær og at nå var det dags for tur på Ådneburen. Nå er ikke jeg tung å be når det gjelder en tur til fjells, og hadde nok også tatt turen om han fortalte at det ville bli lett regn og overskyet, men det var dette påståtte oppholdsværet som gjorde at jeg ikke la regntøy i sekken. Det gjorde ikke han heller, og til alt overmål glemte han å legge matpakka i sekken også, så der gikk vi oppover i terrenget, og da regnet begynte å sile, ble det Wet T-shirt competition istedet for regnjakke, og noe bestigning av høy fjelltopp ble det ikke. Mye pga tåka som kom sigende, men også grunnet den glemte matpakka. Så det ble opp vakre og ville Meisdalen for vårt vedkommende, inn mot Høgestølen og Andvikesetra. Der ble det en rast med kaffekoppen, og jammensanten fant vi ikke en sjokolade der i sekken også.

Vilt, vått og vakkert. Det er slik det er her.

Vått vestlandsvær

(abc-tema, bokstav V)

Vestlandssommer

En oppsummering av sommeren her vest, juli 2009. Vått vestlandsvær. Men hva kan vi gjøre med været? Ingenting. Vi lar været være som det er, og værre einn være kain værra i Værran de kain de itj værra når være står væst, å sola fersvinn i allmækti protæst…. for å si det fritt etter Otto Nielsen. Vi får ta det som det kommer, og dennen juli ga oss ingen solsommer.

Vestlandsommer II

Bildene er fra en våt dag i Fjærland. Vi var inntyllet i tåke og dette våte, tunge og klamme regnet som sildrer rett ned fra vi forlot Nordhordland til vi var tilbake. Oppedal – Lavik var regntugn, Førde var ikke bedre, vi tok en rast i Jølster, en rask rast, tåka hang over Jostedalsbreen. Det gjorde ikke så mye. Vi skulle til Fjærland og være under tak. Vi skulle fordype oss i bøker, og en god bok er ikke å forakte når regnet sildrer ned. Da kan været på Vestlandet være akkurat slik.

(Bidrag til Petunias ABC-utfordring. Se her for flere V-bidrag)

Quo Vadis

Den i særdeleshet antikvariske ordboken Norsk Ordbok med ordtydning paa norsk-dansk utgitt av Det Norske Samlaget i 1914 hopper rett fra siste ord på P – Pøyta – til første ord på R – Ra – helt uten å ofre bokstav Q en tanke. Min velbrukte og snart permløse ordbok Nynorsk ordliste for alle fra 1983 inneholder derimot hele tolv ord/uttrykk på bokstav Q. Kan man da si at Q er en forholdsvis ny bokstav i det norske alfabetet?

Ikke vet jeg, og ikke har jeg tenkt å bry meg så mye med den problemstillinga heller. Jeg tar meg heller en gugeltur i forbindelse med dagens bokstav i ABC i ord og bilder. En ikke planlagt walk-over sist uke førte til at min P ikke ble publisert. Q skal derimot publiseres, på et vis, og nå i kveld, etter en dag i sola, sitter jeg her og gugler litt og blar i gamle bilder. Jeg ser at et svensk par ville gi sønnen sin navnet Q. Det er en smule sært, men værsågod, hver sin smak. Jeg leser om Q-feber, en slags feber som kommer av bakterien Coxiella burnetii. Den rammer først og fremst drøvtyggere, men også mennesker og kjæledyr. Jeg vil helst ikke bli smittet av den. Så har man jo Q-melk og Q-tips og slikt, men det har andre blogget om.

Jeg kunne også ha laget en Quiche, en Quiche Lorraine, men det kom jeg på for seint, og denne bloggen har på en måte ikke vært en blogg viet oppskrifter, og jeg lurer på om det skal fortsette å være slik enn så lenge. Q-metoden kunne jeg også ha sagt noe om, men jeg tror det vil bli nerdete. Dessuten lite å ta bilder av også. Men selve metoden er voldsomt interessant altså. Også jeg som driver med en sånn mastergrad, kan ha god bruk for å sette meg inn i denne metoden i forkant av oppgaven min. Det kan være den kan være anvendelig til mitt bruk. Quilting kunne kanskje vært noe å skrive om? Problemet er at jeg da måtte gå på stjelerunde i quiltebloggeverdenen, men jeg er ingen quiltedame og har derfor ingenting å komme med på området. Annet enn at jeg har et litt anstrengt forhold til fenomenet.

Så – hva havnet vi på da? Where are you going? Quo vadis. Ja, si det. Jeg vet ikke hvor jeg går, eller hvor jeg havner på den veien jeg går. Jeg har en viss anelse, men

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Som han skreiv, Olav H Hauge. Noe som kan illustreres med bildet fra en fjelltur over vidder i Masfjorden i slutten av april.

quo-vadis-41

Quo vadis, eller også Quo vadis, Domine, ‘Hvor går du, Herre?’. Dette skal, ifølge legenden, være spørsmålet apostelen Peter stilte Jesus, som viste seg for ham på Via Appia rett utenfor Roma. Jesus svarte at han var på vei til Roma for å la seg korsfeste for annen gang. Dette skjedde da Peter var på flukt fra Neros forfølgelse. Svaret fikk Peter til å vende tilbake, og han led martyrdøden i Roma ved å korsfestes med hodet ned. Legenden og sitatet ble deretter berømt gjennom den polske forfatteren Henryk Sienkiewicz’s roman Quo Vadis (1895) som er oversatt til ca. 30 språk. Sienkiewicz ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1905. Boka er også blitt filmatisert.

Så lærte vi litt i dag også. Og flere Q-er er å finne her.

O-enker finnes ei

Hadde det vært penger i orienteringsidretten, hadde det vært mer å hente for gullgravende jenter, og idretten ville straks oppnå høyere status, glamouren ville innhente samlingsplass, og o-enker ville vært en naturlig følge. Med solbriller, vesker og klær fra Dior, Chanel, Gucci, Prada, Diesel, Armani, D&G and you name it samt syltynne stiletter, ville samlingsplass gå fra å være gjørmehøl til VIP-tribuner, paparazzi ville lurt i buskene, og enhver muskelmann iført siste skrik i o-kolleksjonen ville vært førstesidestoff, sammen med sin dame som holdt styr på hjemmebane.

o-11

Men O-enker finnes ei. Er du så dum at du finner deg en orienteringsløpende mann på det studiestedet du frekventerte i ungdommen og du ønsker å følge den mannen, selv om øst og vest og nord og sør har vært mer eller mindre ukjent og kart i målestokk 1:5000, koter, ekvidistanse og høydekurver har vært enda mer ukjent, og kompasset – ja, for ikke å snakke om kompasset, dette huset med pil som går i alle retninger, har vært så ukjet at det gjør rent vondt, ja, så er du dømt til å ikle deg dette tynne stoffet av en o-drakt og komme deg ut i myra. Sånn er det bare. Og så kan det være at du blir frelst.

o-21

o-41

Så kan du i mange år dra på løp etter løp. I inn- og utland, til grisgrendte strøk og der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Du får bryne deg på flateste lavlandet i tette granskauer der du ikke ser skogen for bare trær og alt ser likt ut. Og du får klyve i berg og så vidt unngå stup, gi helt opp etter tidenes bom, fryse på deg blærekatarr og det som verre er, bli våt innerst i sjelen, rope drit og dra og helvetes dritterreng. Gråte og banne, få tung hodepine, møte hoggorm og elg, trekke ut flått, bade ufrivillig i overfylte vestlandselver, gå med unger i småtrolløypa, ha unger i barneparkering, få brystet fullt av melk for det var nå du skulle ammet den babyen du satte fra deg for to timer siden. Spise vafler og sjokoladekake. Møte folk. Sammenligne veivalg. Lukte svette og skit, ikke ha tilgang på vaskmaskin. Kanskje få en god plassering. Eller helt sikkert ikke få en god plassering. Tenke at nå skal du konkurrere bare med deg selv, men det blir bare med tanken. Du får et startnummer på, og du er atter i gang.

o-31

img_45811

Helt til en dag du har tatt en ryggoperasjon og må ta det med ro. Så finner du ut at du ikke orker å dra rundt på disse løpene. Det kan mannen gjøre, og han eldste sønnen som er bitt av samme løpebasill som faren sin. Men så er ikke sommeren den samme uten noen løp, og du føler at nå var du kommet deg etter operasjonen, og trening gjennom vinter og vår hadde leget såret, og du hadde likevel lyst, og da blir du med, selvfølgelig for å konkurrere med kart og kompass, for på samlingsplass er det fortsatt lite glamour. Det er i skogen det skjer. Og så var det på’an igjen. For O-enker finnes ei.

kasper_s1

Og så kan du være stolt mor til sønner som løper så det suser og som innimellom faktisk får en ganske god plassering og som reiser land og strand rundt. Noen må føre tradisjonen videre. Og kanskje du en dag blir svigermor til ei som heller ikke er O-enke.

(Dette var mitt bidrag i ukas ABC. Mer om bokstaven O finner du på Petunias ABC-blogg)

Le Paysan des Fjords de Norvege

Paris, 1906. Sosiologen Paul Bureau har vært på Norgestur og skriver bok om sine inntrykk fra begivenhetsrike dager i Norge, våren 1904. Det Internasjonale Selskapet for Samfunnsvitenskapet har gitt Bureau oppdraget med å besøke bønder i Norge, og på sin 45 dagers tur besøker han gårder på Jæren, på Voss, i Nordfjord og i Trøndelag. Dessuten – den franske sosiologen besøker den kommunen jeg bosatte meg i for en del år siden. Helt nord i Hordaland, på grensa til Sogn. I boka Le Paysan des Fjords de Norvege forteller Bureau om dette stedet han har kommet fram til, etter en lang båttur.

Masfjorden er ein fjord av dei mindre, han ligg litt nord for Bergen, men trass i den korte avstanden treng ein sju timar for å koma fram, fordi den vesle dampbåten som trafikerer strekninga, må fyrst gjera tallause krokar om øyar og bukter som særmerkjer kysten.

Denne fjorden er ukjend av turistar. Den tyske reisehandboka Baedeker nemner ikkje Masfjorden, og jamvel ei stor mengd av folket i Bergen veit ikkje av han. Det er i høgda slik at dei som har høyrt namnet, knyter til det heller negative idear om ureinske og elende og eit folk som står attende i utvikling.

Likevel er det heilt naudsynt å vitja denne fjorden, slik som Abbed Wang (ved den katolske kyrkja i Oslo) seier, min reisefører og tolk på denne ferda. Det er her ein kan lære å kjenna dei sosiale tilstandar i det gamle Noreg best, fordi dei eldre levemåtane her enno er mest i hevd.

Masfjordnatur

Masfjordnatur

Dette er en del av fjorden Bureau besøkte. Bildene er tatt på ulike tidspunkt – tidlig vår og vinter – og viser fjorden innover mot Solheim og Matre, tatt fra mitt yndlingsfjell, Austefjellet. Fra Austefjellet har man 360 graders utsikt. På riktige godværsdager kan man se Fedje helt i vest, og ellers heter det seg at man ser sju kirkesogn herfra.  Austefjellet er 528 meter høyt, og jeg har det i syninga fra kjøkkenvinduet mitt.  Det ligger der og frister til bestigning, og selv om man vet at turen er hard, er utsikten fra toppen verdt strevet.  Har du lyst til å prøve, kan jeg godt være guiden din.

Vi må tilbake til Bureau.  Han og tolken hans har kommet fram til Sandnes med denne dampbåten, som på langt nær er noe luksusfartøy.  På kaien på Sandnes, som kun består av noen steinblokker, skal vi tro den franske sosiologen, blir de møtt av en bonde og datteren hans.  De skal ro dem inn til gården Bergsvik inne i fjorden.

Faren og dottera, ei sterk, blond, vakker og tekkeleg gjente, ror med kraft og dugleik, og i sju kvarter sit me og ser dei høge granittkollane til Masfjorden gli framom. Dei er ikkje så svært høge, men likevel er ein freista til å kalla dei fjell, fordi dei stupbratte fjellveggane og den tronge fjorden forsterkar inntrykket av høgd som dei gjev.

Fjellsidene er fullstendig nakne; av og til prydar nokre magre furutre det aude og nakne berget litegrann, men overalt elles er fjellet så hardt og snaudt at ikkje noko slags tre kan finna næring og leva i det….

For ei streng einsemd, for ei still natur og for ein isolasjon!

gunnarbuc3b8yra-og-sleire

Når ein går i land, merkar ein ikkje noko anna frå kaien enn bratte fjellveggar og hytta til husmannen som står på ein liten flate oppe på eit høgt nes. Ein kjenner ein byrgskap som går heilt til hjarta, når ein veit at trass i eit lende som ser såleis ut, har ein familie her funne leveveg ved sine henders arbeid midt i dette kaos.

150 meter over stranda stengjer granittfjellet for alt med sine bratte steinvegger, berre geita kan kliva oppetter her…. På toppen av fjellet er dei glatte overflatene endå naknare: dette er viddene, granittøydemarka, der ikkje anna gror enn lav og nokre urter her og der

seterhuset1

Stølen (sætra) er ikkje noko anna enn fjellheimen med sine veldige aude strekningar som er oppskorne av vatn og elvar med reint vatn. Elvane er av ulik storleik og strøymer som perleband i alle leiar. Lav, mose, lyng finn vokstergrunnlag til å leva på fjellgrunnen. Det er på eine sida råmen av regnet og på den andre den milde varmen som den høge solgangen som sumaren alltid vil gje. Fordi beiteviddene er utan grenser, og ein let kyr og sauer gå heilt fritt, finn dei rikeleg næring, mog stølen er eit uunnverleg hjelpemiddel på ein norsk gard.

Det er fjellene og naturen som for meg gjør denne plassen til et sted å slå seg ned. Det, og de gode oppvekstvilkårene som finnes for ungene. Men det kan bli for innestengt. Det kan bli for trangt. Både psykisk og fysisk.
Masfjordnatur

Solnedgang i Masfjorden, juni 2008.  Bildet er tatt fra kabelferja som trafikkerer strekninga Masfjordnes – Duesund.  Den tar 5 minutter, og egentlig skulle det vært ei bro over fjorden.  Ferje gjør at man på en måte har portforbud enkelte deler av døgnet.

Masfjordnatur

Tidlig morgenstund, parti fra Sandnes over mot Arekletten på nordsida av fjorden.

Dette var mitt bidrag til ukas ABC i Ord og bilder.  Ukas bokstav er M, og hva passet vel bedre enn et lite glimt inni denne trange fjorden, Masfjorden.  Den er jo faktisk ikke så trang da.  Det tar ca 1 1/2 time til Bergen, men det rare er jo at det er lengre til Masfjorden fra Bergen enn fra Masfjorden til Bergen, hva nå det kan komme av.  Jeg skulle likt å lese hele boka til Bureau.  Det jeg har tatt med her, er en liten del fra hans besøk på gården Bergsvik i Masfjorden, et av de mest velholdte brukene.  Riktig vakkert er det der.  Reisebeskrivelsen er oversatt av Johannes Gjerdåker og er å finne i årboka Fjon frå fjell til fjord, gamalt og nytt frå Masfjorden, nr. 4, hausten 1994.

Besøk Petunias ABC-blogg og finn flere M.

Blått

img_3856

Jeg synger meg en blå, blå salme når dagen svinger hatten til farvel og ror med sakte åretak mot strender dit alle dager ror når det blir kveld. Da søker jeg min hvile ved treets trygge rot mens sankthansormer gløder grønt i gresset ved min fot. Da synger jeg min salme.

img_3858

Jeg synger meg en blå, blå salme og takker for all grøde som ble min. For lyse døgn, for barneskritt i tunet og dine gode kjærtegn mot mitt kinn. Men òg for våkenetter som aldri unte ro men gav min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto. Nå synger jeg min salme.

img_3861 Jeg synger meg en blå, blå salme til deg, du Hånd som sanker og som sår og senker deg med signing over jorden med legedom for alle våre sår. Som byr oss rette ryggen stå opp og gå i strid. med løftet hode skal hver sjel gå inn i Herrens tid. Så synger vi vår salme.

Erik Bye

Blogger på min vei

«Vi lever i mange spenningsforhold i det fysiske som det psykiske, i rytmene mellom det disharmonisk stimulerende og det som er i harmonisk balanse. I det fysiske balanseres vi i harmoni mellom rytmer av polære energier og jordas tyngdekraft.  Naturen byr på alle slags visuelle, auditive og fysiske kontraster der utfordringen for menneskene er å ekstistere harmonisk.  Harmoni kan ikke skapes uten variasjoner og kontraster, det er grunnlag for estetisk opplevelse.»

Sitatet ovenfor er hentet fra kapittelet Billedkunstens og naturens abstrakte harmoni av Reidun Døving Heyerdahl i boka Kunst, natur og livskvalitet, redigert av Ragna Flotve.  Boka kom ut i forbindelse med billedkunstneren Roald J. Tellnes sin 60 års dag i 2006.  Bildet til venstre heter Budskapet.

Boka er et festskrift, og den vil vise hvordan natur og kultur kan gi næring til vår søken etter trivsel og glede i hverdag og fest.  Stikkord er entusiasme, kreativitet og livskvalitet.

Denne posten skal forøvrig ikke handle om Tellnes.  Den skal handle om blogger jeg har møtt på min vei, og som er med på å gi meg trivsel og glede.  Stikkordene er også her entusiasme, kreativitet og livskvalitet.

Å lese blogger er en kunst i seg selv.  Jeg leser mine blogger og har min smak, slik alle andre leser sine blogger og har sin smak.  Så opparbeider vi oss kunnskap og kjennskap til bloggene, og så vil vi veldig gjerne at alle andre skal like de samme bloggene som vi gjør.  Men det går jo ikke.  Om ikke bloggen er et kunstverk, er den et kulturuttrykk, i alle fall er det en ytring i skriftlig eller billedlig form, og slik jeg ikke har sansen for enkelte bøker, har jeg heller ikke sansen for enkelte blogger, eller rettere sagt enkelte bloggposter.  For jeg har kommet fram til at enhver blogg har noe positivt over seg.

Og fordi det er slik, skal jeg gjøre som en del bloggere har gjort før meg, nemlig presentere noen blogger jeg synes om.  Blogger jeg liker å lese og som drives av bloggere jeg synes det er hyggelig å være i virtuell kontakt med.  Som jeg fant i et kommentarfelt jeg var innom hin dagen:

Noe av det jeg trives best med her, er at det er omsorgsfulle og interessante mennesker som aldri driver med verken smisking, utfrysning, skriver ûbercoolt eller viser pretensiøsitet på noen måte. Det er rett og slett trivelige mennesker som det er fint å ha virtuell omgang med.

Den skumle Ultra er kjempeskummel når han skriver om bsdm-livet.  Hva får meg til å lese innlegg om bsdm-liv?  Fordi det egentlig ikke er disse postene som gjør at jeg liker bloggen hans.  Jo, jeg liker bsdm-postene hans også, fordi det er så annerledes på en måte.  Men Ultra skriver prosa også, og om homolivet, og om samfunnsliv, og jaggu er han glad i svisker.  Han krydrer de fleste postene sine med en liten musikksnutt.  Jeg synes rett og slett bloggen hans er en god opplevelse.

Gutten Simen skulle jeg gjerne hatt som lillebror.  Bare se det koselige smilet hans.  Og sånn oppfører han seg også.  Rett og slett koselig.  Simen har funnet ut hvem jeg er (akkurat som det var så vanskelig, liksom), og så har han fotografert ferja mi fra mange vinkler.  Det ble fine bilder, det.  Simen sjonglerer mellom to blogger, en hvor han skriver og en der han kun har foto.  Simen har sansen for humor, folkelighet, kreativitet, romslighet og fleksibilitet. Derimot har han ikke sansen for gjerrighet, bedrevitere, overfladiske og trangsynte. Jeg applauderer hans synspunkter.

Globetrotteren og hans bror Jeg vil reise på tur med Ståle og Geir. «Geir Ertzgaard is what the world was waiting for» – er et slogan fra en av postene, men ikke så dumt heller. Geir gir meg bilder, både i skrift og i rent billedlig form. Han kan lære meg om fotoapparat, dersom jeg ønsker det. Og oppdatering på Afrika. Jeg tar Geir for å være klok, og jeg trives på bloggen hans. Ståle er han som skal få lov til å gå foran med sånn guidestav når jeg skal reise rundt i verden i mitt neste liv. Det fineste på bloggen hans er reisebildene. Et bilde pluss en liten historie, og så kan vi selv spinne videre på historien. Det gir gode opplevelser.

Fotografen Ikke til forkleinelse for andre fotografer, men Selsius er bare fantastisk god med fotoapparatet. Her er det dyr og landskap, farger og svart-hvitt. Fortsett med å gi oss bilder, Selsius. Det er kunst på høyt nivå.

Moltemyra Denne bloggeren setter jeg veldig høyt. Og det er til han de første ordene i posten passer så godt. Og det er til ham de er dedikert. Er det en plass jeg føler meg harmonisk og i godt selskap, så er det hos Bridgehill. Når jeg har sprunget meg vill, som kan hende av og til, er det deilig å finne hvileplass i Moltemyra. Bridgehill er den som plutselig kan falle meg i hu når jeg går på mine egne fjellturer. «Dette kunne jeg tenkt meg å vise Bridgehill», tenker jeg ofte. Bridgehill er til stede, både i sine egne bloggposter og i kommentarfeltet sitt, og han er til stede i kommentarfeltet mitt. Det er sjelden man finner en slik flott moltemyr.

Det var seks bloggere det. Dessuten var det seks menn. Det kan være fordi jeg har utrolig stor sans for menn. De aller fleste menn. Jeg tror det må være derfor.