Stikkordarkiv: Dagen i dag

Working 9 to 5

#reverb10 December 2 Writing.
What do you do each day that doesn’t contribute to your writing — and can you eliminate it?
(Author: Leo Babauta)

I gang som jeg er med et større skriveprosjekt, ser jeg det som nødvendig å skrive litt hver dag. Skrivinga må inn i fingrene.

Å skrive hver dag, særlig på en masteroppgave, er vanskelig å få til. Det er ikke hver dag en får til å være så veldig akademisk. Av og til er det andre tekster man vil skrive, slik som dette, en post på bloggen.

For tida sitter jeg midt i en eksamen. Jeg sliter med drøftinga. Jeg vet at egentlig er det kun fordi jeg setter for høye krav til meg selv. Jeg burde ikke gjøre det, bør skrive det som faller meg inn og sette min lit til at det er rett.

Målet er å lære bedre skrivevaner, lære å disponere tida bedre, være mer effektiv. Bruke tankekart på en mer hensiktsmessig måte.

Hva hindrer meg i dette? Hva er det jeg gjør hver dag som hindrer meg og ikke bidrar til skriving? Og kan jeg eliminere vekk noe av det?

Working 9 to 5, eller 8 til 4, er ingen god kombinasjon med større skriveprosjekt. Det å pendle 10 mil pr. dag er heller ingen god kombinasjon. Det å ha verv, det å ha famile, være mor, ektefelle, kjæreste. Det er ting som hører med i livet, det er noe jeg er og gjør hver dag. Intet av dette kan jeg kutte ut. Kan ikke kutte ut jobb, kan ikke kutte ut familie. Vil ikke.

Mulig skrivingen min ikke har godt av det, skjønt jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk at dette bidrar til bedre skriving.

Illustrasjon: Writing Trees

Islagt novembersøndag

November er i ferd med å forsvinne, og her inne har det vært tyst som i graven. Hvor ble det av november? Hvor ble det av høsten?

Det er første søndag i advent, og vi går inn i en ventetid. For noen. For meg betyr det innspurt med siste eksamen før jeg for alvor kan sette i gang med masteroppgaven. Det er det høsten har gått med til. Jobb og studier. Og nå sitter jeg her, med en halvferdig eksamensoppgave, der drøftingen vingler og det teoretiske ikke har satt seg helt. Jeg lytter til Bach, er varm i kinn etter å ha lurt i meg en baileys, en liten klunk fra en flaske bakerst i skapet.

Men, til tross for det som ligger der og venter på å bli en god eksamensoppgave, så kan jeg ikke stenge meg inn på skriverommet mitt. Og når novemberdagen viser seg fra den siden jeg liker så godt, den vinterlige, med islagte vann, da må skøytene fram. 15 cm stålis på nærmeste vann, Paddtjønn på folkemunne. Der, på vannets bunn, har paddene gått til ro. Vi andre binder på oss skøyter, tar de første skøytetak, og deretter er det bare å skli over isen.

Svart is. Suser av gårde. Luft og kulde, men likevel varme i kroppen. Og glede. Fordi dette er noe av det beste jeg vet.

Og dette kan godt vare lenge.

Vått i vått i vått i vått….

Zik zak, vi drypper på tag, tik tak, det regner idag. Regn, regn, regn, regn øsende regn, pøsende regn, regn, regn, regn, regn deilig og vådt, deilig og råt, skrev Obstfelder, og visst fanden, jeg kunne skrevet en hel bloggpost om regn og nedbør. Om regnet som falt i fjor, og året før der igjen. Om de hundrede dager sammenhengende, bøttevis rett ned, bekker store som elver, elver store som fosser, fosser store som hav. Buldrende nedover fjellsidene. Regn våterer enn det våteste våte. Våtere og mørkere enn noe annet. Våtere enn regn kan bli noen annen plass her i landet. Vestenfor vannskillet. Vått.

Men. Jeg er jo meg mitt ansvar bevisst. Jeg blogger selvfølgelig ikke om regn og vær og vind og enda mer vær og regn, og storm. Storm, og vær og regn blogger jeg ikke om. Jeg gjør ikke det, for på twitter er det blitt meg fortalt at å lese en hel bloggpost om regn, det gjør de altså bare ikke. Så derfor. Ikke mer en er en og to er to, vi hopper i vand, vi triller i sand. Dette regnet, som faller nå i kveld, som falt i dag, og i går, og som er det samme regnet. Om igjen og om igjen. Resirkulerende. Fra sky til hav til sky igjen.

Regn, ras, vått og flo. En hel vegg med regn. Paraplyer som vrenges. Vindusviskere som slår. Tette avløp. Kondens.

Kretsløp.

(Illustrasjon: rainy day)

Problemstilling

I morgen. Nei, i dag faktisk, går fristen ut for å levere inn skisse til promblemstilling/tema for masteroppgaven.

Fremdeles kverner det i hodet mitt. Fremdeles lurer jeg på hva jeg bør havne på. Jeg vet at jeg ikke er alene om å kverne.

Faget mitt. Velferdsforvaltning. Der vi er

opptatt av hvordan sosiale- og helsemessige oppgaver søkes løst i organisasjoner og i et samspill mellom stat, kommune, lokalsamfunn, private tjenestetilbydere og brukerne.

Der vi skal få

kompetanse om organisering og tilrettelegging av tjenester for å oppnå viktige mål og for at dette bedre skal tilpasses brukerens behov og ønsker.

Og da er jo spørsmålet. Skal jeg

1) satse på en oppgave som handler om arbeidslinja/aktivitetslinja i Nav?
2) satse på en oppgave som handler om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom brukerne og Nav?

eller

3) satse på en oppgave som tar for seg kulturbygging i Nav?

Og hvorfor skal det i det hele tatt handle om Nav, spør vel noen. For derfor, kan jeg svare. Men ettersom det ikke er noe svar, så er det rette svaret at det skal handle om Nav fordi det er interessefeltet mitt innen velferdsforvaltningen. Fordi jeg har jobbet innen trygd og arbeid i 15 år. Fordi det er interessant. Og fordi jeg vil ha svar på noen spørsmål som ligger der ubesvart og som det er lite forsket på.

For dette er forskning. Jeg har lett for å glemme det. Jeg kom på at det er forskning nå i dag, da jeg stod der i solskinnet på ferja og snakket med en sambygding. Du skal forske du da, sa han, da jeg sa at jeg studerte litt på si. Jo, visst søren skal jeg forske.

Men. Jeg kom ett skritt videre i kveld. Jeg leste Øyvind Kvalnes (@othinker) sin bloggpost om Homo Economicus, det økonomiske menneske – som i en hver situasjon ser etter den beste løsningen for seg selv. ”What’s in it for me?”. Der viser han til økonomen Sumantra Ghoshal og det han sier om forhold som betyr ekstra mye for mennesker: Egeninteresse, andres velferd og rettferdige prosesser. Og jeg fant ut at dette er noe som passer inn i en av oppgavetankene mine i alle fall.

Men. Når jeg tenker meg om, passer det inn i alle tre oppgaveidèene.

Så muligens er jeg like langt.

(Illustrasjon: Saying Images.com)

Bergensbilder ~ Duedamen

Jeg har vandret gjennom Bergens gater, og nederst i Marken treffer jeg på denne unge damen. Med en brødskalk lokker hun duene til seg. Selv blir jeg ganske lammet av opptrinnet og klarer kun å knipse det ene bildet. Jeg, med min fugleredsel, og i særdeleshet dueredsel, har mer enn nok med å forstå at det er akkurat dette som skjer. De stimler sammen rundt henne, og hun får dem til å gå opp på låret sitt. Ikke bare denne ene duen. Til slutt har hun tre stykker der som sloss om brødskalken og flakser rundt. Jeg er målløs. Både av skrekk. Og av beundring.

Blogg- og twitterbursdag

I begynnelsen var ordene, og ordene ledet meg fram til setninger jeg leste til øyet ble stort og vått. Det er sommeren for tre år siden, og noe sier meg at jeg må blogge, men jeg vet ennå ikke hvordan og om hva. Jeg vet bare at jeg føler for å skrive, men skal jeg bare skrive for meg selv, eller vil det jeg skriver bli plukket opp av andre?

Jeg googler, jeg finner blogger, og noe og noen bergtar meg. Ja, noe og noen bergtar meg mer enn noe annet og noen andre jeg finner. Jeg vil aldri komme til å kunne skrive like bra som det og den/de som bergtar meg mest gjør, men jeg har holdt ut, og i dag feirer bloggen sin treårsdag.

Det tok tre bloggposter før jeg fikk en kommentar, noen fler før jeg fikk den neste kommentaren, men etter hvert ble bloggen min en del av bloggene i bloggsfæren. En blogg som ble besøkt og kommentert. Jeg har skrevet post på post. Jeg har pludret og kommet med uvesentligheter, jeg har nå og da puttet inn noen småpolitiske innspill. Jeg har vært glad. Jeg har vært lei meg. Fra å være en blogspot-blogg gikk jeg vegen om wordpress.com før jeg plutselig ble min «egen herre», og her er jeg nå, i et format og et design som passer meg bra.

Bloggfrekvensen har gått betraktelig ned den siste tiden. Det kan skyldes så mangt. Det kan skyldes at jeg har skrevet om alt jeg kan skrive om? Eller det skyldes kanskje at jeg ikke lenger er anonym på nettet? Eller det skyldes kanskje «trenden» i tiden; det at det blogges mindre? Eller jeg har ikke tid til å blogge? Eller det skyldes kanskje at twitter har tatt over?

Jeg skulle ikke twitre, men i disse dager har jeg også feiret ett år på twitter. Jeg skulle ikke bli hekta, sa jeg i fjor. Jeg vet ikke om jeg har; jeg sier i alle fall til meg selv at jeg ikke har blitt det.

Før i tida – ja, tidsdimensjonen er en annen på nettet en irl – men altså, før i tida anbefalte vi blogger. Vi kommenterte på blogger. Vi linket. Og kunne vente oss en anbefaling, en kommentar og en link tilbake. Dersom vi på en måte «fant» hverandre. Nå anbefaler vi hverandre på twitter med ffnor (follow Friday Norway) hver fredag, vi retweeter, og det jabbes over en lav sko. Jeg er ikke flink til å jabbe, ikke er jeg flink til å retweete heller, og jeg er en sinke når det kommer til ffnor. Hvis jeg skal anbefale noen framfor andre, må det være noe eller noen som har gitt meg noe, og dette noe må være litt mer underfundig enn det «vanlig» dagligdagse. Jeg er kresen. Det er kanskje stygt av meg, men jeg vil ha det slik. Slik jeg også vil ha det når det gjelder følging og avfølging. Som Ziarah sa det så lurt for en stund siden:

Avfølging og følging er verktøy for å forme sitt eget innhold på Twitter, ikke en fornærmelse mot de man ikke følger eller avfølger.

Ordene. Jeg tror jeg har til gode å lese tweets som har gjort øyet stort og vått. Derfor vil twitter aldri – for meg – oppnå den _status_ blogging har. Allikevel har jeg blitt dårligere til å blogge, dårligere til å lese blogger og dårligere til å kommentere i blogger. Jeg har lovt meg selv flere ganger å bli bedre på det området, men det blir ofte bare med tanken.

Men noe som både blogging og twitring har gitt meg, er nye vennskap, nye bekjentskap og nye utfordringer. En av høstens store utfordringer er fagredaktøransvar i Masterbloggen. Jeg gru-gleder meg.

(Illustrasjon: Inscribing Meaning)

Føling i fjellet

En rolig søndag, en søndag som skapt for føling i fjellet. Vi skal 3,5 km rett opp, til toppen der oppe, 600 meter, eller kanskje 800 meter, over havet. Hvem bryr seg, liksom. Vi skal i alle tilfelle opp. Over bare berg, over tregrensen. Vi skal der oppe kunne skue ut over Masfjordfjellene, inn i Gulen, ut mot Fedje, og ut til der vi kan skimte en plattform. Vi skal kunne føle at sommeren er på vei. Vi skal vite at dette er en av mange fjellturer denne sommeren.

~ Jeg har sett noe som er hvitere enn vingene dine, Gabriel. Jeg har sett myrulla bløme på Lomtjennmyrene. Heme på jord ~

…and it feels good

Jeg skriver semesteroppgave, men tenker masteroppgave. Jeg tenker at denne semesteroppgaven vil danne et utgangspunkt for masteroppgaven. Det kjennes godt. Det kjennes så godt å være på vei til å finne den «akademiske stemmen» man har lyst til å bruke også, og det kjennes godt å vite at jeg nå har to år på meg, og så er oppgaven i boks. To år, der jeg skal fordype meg i sosiologiske perspektiver, i det filosofiske, i Gadamer, i Wittgenstein, i sosial kapital, i emosjonssosiologi. Der jeg skal finne mennesker som har en historie å fortelle.

Akkurat nå driver jeg språkvask på semesteroppgaven min. And I have to kill some darlings. As always. Jeg lærer aldri det der med ikke å skrive for mye, det er liksom så mye jeg vil ha sagt.

Hva jeg skriver om? Jeg skriver foreksempel om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom Nav og brukerne. Det å ta utgangspunkt i brukernes verdier for å skape en god relasjon og god kommunikasjon. Hvordan det å skape en verdibasert fagkultur med etablering av fellesfaglige holdninger på verdiladede områder muligens vil kunne få de ansatte i Nav til å bli bevisst holdningene sine og ta ansvar for hvordan dette preger den faglige virksomeheten.

Sånne ting. Og jeg skal ikke påstå at det er lett.

…and it feels good.

(illustrasjon: vi.sualize.us)

Det livnar

No livnar det i lundar, sang frøken, og dersom hun hadde en god dag, tro hun til på et grønt lite trøorgel. Vi andre stod der som halvtente stearinlys, og dess eldre vi ble der i barneskolen, dess verre ble sangen og stearinlysene slukket helt, på en måte. Men det skal hun ha, frøken, salmeversene satt, om vi ville det eller ikke.

Vi kan være skjønt enig om at det livnar i lundar.

Men foreløpig lauvast det ikkje i li.

Med mindre vi kaller dette for lauv. Og det gjør vi jo ikke. Gåsunger er vel det rette navn, og det er kanskje slik gåsunger kjennes ut hvis vi skulle komme borti en.

Men at den heile skapning stundar no fram mot sumars tid, det kan vi være ganske sikker på.