Dagen i dag – spindellett

september 2, 2010

Problemstilling

I morgen. Nei, i dag faktisk, går fristen ut for å levere inn skisse til promblemstilling/tema for masteroppgaven.

Fremdeles kverner det i hodet mitt. Fremdeles lurer jeg på hva jeg bør havne på. Jeg vet at jeg ikke er alene om å kverne.

Faget mitt. Velferdsforvaltning. Der vi er

opptatt av hvordan sosiale- og helsemessige oppgaver søkes løst i organisasjoner og i et samspill mellom stat, kommune, lokalsamfunn, private tjenestetilbydere og brukerne.

Der vi skal få

kompetanse om organisering og tilrettelegging av tjenester for å oppnå viktige mål og for at dette bedre skal tilpasses brukerens behov og ønsker.

Og da er jo spørsmålet. Skal jeg

1) satse på en oppgave som handler om arbeidslinja/aktivitetslinja i Nav?
2) satse på en oppgave som handler om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom brukerne og Nav?

eller

3) satse på en oppgave som tar for seg kulturbygging i Nav?

Og hvorfor skal det i det hele tatt handle om Nav, spør vel noen. For derfor, kan jeg svare. Men ettersom det ikke er noe svar, så er det rette svaret at det skal handle om Nav fordi det er interessefeltet mitt innen velferdsforvaltningen. Fordi jeg har jobbet innen trygd og arbeid i 15 år. Fordi det er interessant. Og fordi jeg vil ha svar på noen spørsmål som ligger der ubesvart og som det er lite forsket på.

For dette er forskning. Jeg har lett for å glemme det. Jeg kom på at det er forskning nå i dag, da jeg stod der i solskinnet på ferja og snakket med en sambygding. Du skal forske du da, sa han, da jeg sa at jeg studerte litt på si. Jo, visst søren skal jeg forske.

Men. Jeg kom ett skritt videre i kveld. Jeg leste Øyvind Kvalnes (@othinker) sin bloggpost om Homo Economicus, det økonomiske menneske – som i en hver situasjon ser etter den beste løsningen for seg selv. ”What’s in it for me?”. Der viser han til økonomen Sumantra Ghoshal og det han sier om forhold som betyr ekstra mye for mennesker: Egeninteresse, andres velferd og rettferdige prosesser. Og jeg fant ut at dette er noe som passer inn i en av oppgavetankene mine i alle fall.

Men. Når jeg tenker meg om, passer det inn i alle tre oppgaveidèene.

Så muligens er jeg like langt.

(Illustrasjon: Saying Images.com)

mars 8, 2010

Løpetid

Som kvinnepolitisk talsmann i denne familien har du helt rett, sier mannen min. Jeg har uttrykt min misnøye over innbydelsen til et orienteringsløp, og mannen min prøver ikke en gang å ta mannen bak innbydelsen i forsvar. Han kunne sagt at fyren vet ikke bedre. Han kunne sagt at det sikkert er gjort med humor. Han kunne også sagt at innbydelsen er helt ok. Men han gjør ikke det, han støtter meg, og på selve løpsdagen er han ikke snauere enn at han konfronterer løpsansvarlig med hans fadese på innbydelsesfronten.

Fadese og fadese, fru Blom. Jeg kan gjerne la slikt passere, men det er noe med den der tonen i innbydelsen. Dette med å undervurdere. Hva som gjorde meg misfornøyd? En filleting, egentlig. Bare en liten småting i den store og hele verden, men nok til å sette sinnet litt i kok og tenke litt over hva som skjer.

Orienteringsløpet går i Ytrebygda i Fana en vinterkald dag i februar. Orienteringsklubben frister med to løyper fordelt på fem klasser:

7 km : Herrer Lang
5 km : Damer alle. Unge gutter. Gamle gubber. Svake herrer.

Her skal alle løpe i et terreng med 30 cm snø, det er både vei og sti, men også en del tungt terreng. Også poster fordelt rundt omkring, slik det pleier å være. Likt for alle, egentlig. Rent bortsett fra at damer må løpe i samme klasse som de gamle gubbene og de svake herrene. De har ikke anledning til å løpe sammen med herrene i den lengste klassen.

Dette er jo et forsøk på å være morsom, jeg ser jo den, for løpsleder følger opp med følgende ord:

Fellesstarten går samtidig for alle. Alle løper samme trasè, men kortløypen har 2 innersvinger. Førstemann til mål vinner, uansett klasse. Egen samvittighet bestemmer løype- og klasse-valg, men arrangøren er helt suveren og kan overprøve svake sjelers løypevalg

Morsomt, ikke sant? Men skal det være sånn? Hvorfor denne forskjellsbehandlingen i idretten?

I dag kunne vi høre lege i Olympiatroppen, Lars Engebretsen, si at det på åtti og nittitallet var et av argumentene fra østblokklandene at kvinnene kunne få brystkreft av å delta i kvinnefotball. Og nedslaget i hopp kunne være skadelig for de reproduktive organene. Det er såkalte medisinske begrunnelser som ligger til grunn, det at kvinnekroppen ikke tåler det og at kvinner er for svake.

”Gutteklubben” Tjalve hegnet om Holmenkollstafetten som mannsbastion fra 1923 til 1975. Kvinner hadde ønske om å være med, men møtte stor motstand. Midt på 1960 tallet fikk de lov til å være pausefyll og løpe en liten stafett inne på Bislett, men ble seinere erstattet med turnjenter, som hadde større underholdningsverdi. Dette var det enkelte som ikke ville finne seg i, og det med god grunn. Gerd von der Lippe, for enkelte av oss kjent som professor i idrettssosiologi ved Høgskolen i Telemark, løp med en blomsterkvast som stafettpinne under Holmenkollstafetten i 1972 og fikk deretter startforbud i friidrett for denne akk så gedigne forseelsen. I 1973 ble Idrettsaksjonen dannet, og i 1974 kunne man i 8-mars toget gå under parolen Nei til kvinnediskriminering i idretten. I 1975 fikk kvinnene lov til å stille egne lag i Holmenkollstafetten, men alle hersketeknikker Berit Ås er en talsmann for ble tatt i bruk for å hindre at dette ble en realitet: Kvinnene ble usynliggjorte, de ble gjort til latter, informasjon ble tilbakeholdt, de ble fordømt og påført skyld og skam. Fordi de ville løpe. Like langt som gutta. Men gutta boys definerte hvorvidt kvinner kunne løpe langt, ja hvorvidt de egentlig kunne løpe i det hele tatt.

For det var denne knallharde etappen opp til Besserud som virkelig var bøygen. Det er jo virkelig skummelt for damer å løpe hele 2 kilometer. Det har jo alltid vært kjempeskummelt å la kvinner få lov til å delta i noe som fører til svetting og sikling. Friidrett for kvinner stod ikke på programmet i Olympiske Leker før i 1928, men de fikk ikke lov til å løpe mer enn 400 meter, altså en runde rundt banen. IOC hadde problemer med å se utmattede kvinner, så noe lengre distanse kom ikke på tale før i 1960. Enten har kvinner blitt bedre til å løpe med åra, eller så har IOC kommet på bedre tanker helt av seg selv, for i 1972 fikk de endelig lov til å løpe 1500 meter, og jaggu var det noen som skjønte at kvinner også kunne løpe maraton og lot dem gjøre det fra 1984.

Men allikevel settes det opp hinder for hvor langt kvinner kan løpe eller gå på ski eller skøyter i forhold til menn. Hvorfor går ikke damene 50 km på ski? Jeg er ganske sikker på at sterke og trente kvinnekropper kunne klart det. Slik jeg også er sikker på at mang en mann jeg kjenner ikke kan klare å komme seg gjennom en 7 km orienteringsløype.

En kropp som tåler en fødsel, tåler lengre distanser. Banna bein.

(Kilder: Lippe, Gerd von der. «det er ittno som kjem ta sæ sjøl.» I: Kvinnens årbok 1976. Oslo: Pax, 1975)

Illustrasjon: Gelbooru

desember 2, 2009

Luke 2 – Lys (#LysForRegine)

Velsigna du dal over fjordan
velsigna du lys over land
velsigna de evige ordan
om håp og ei utstrakt hand
verg dette lille du ga oss
den dagen du fløtta oss hit
så vi kjenne du aldri vil la oss
førkomme i armod og slit

Vi levde med hua i handa
mæn hadde så stærk ei tru
og ett har vi visseleg sanna
vi e hardhause vi som du
no har vi den hardaste ria
vi slit med å kare oss fram
mot lyset og advensti’a
d’e langt sør te Betlehem

Guds fred over fjellet og åsen
la det gro der vi bygge og bor
Guds fred over dyran på båsen
og ei frossen og karri jord
du ser oss i mørketidslande
du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folke som leve her nord

Med Nordnorsk julesalme av Trygve Hoff tenner jeg lys i mørketida, et lys for Regine, et lys for alle, et lys for min far, et lys for de som står mitt hjerte nærmest, et lys for håpet.

Vokal Nord

desember 1, 2009

Luke 1 – Adventstanker

Det lå et tynt lag melis på bilvinduet i morges, såpass mye at jeg måtte finne kosten. Snø, årets første i lavlandet her i Nordhordland. Godt og herlig, fullmåne og kuldegrader. Jeg tok litt av det hvite i munnen, uten tanke på formaninger man fikk som liten om ikke å spise snø. Tenk om du får mark i trusa? Det var advarsler man fikk, men likevel ikke nok til å la være å smake. Og jeg så aldri den marken i trusa, ergo var vel snøen fri for slikt.

Jeg burde vel, som den gode mor jeg visstnok håper å være, begynne å tenke på disse juleforberedelsene. Men dette blir nok en desember der meg og mine behov står i første rekke. Behovene mine for nok tid til skriving. Slik at jeg får levert fra meg en eksamensoppgave jeg kan være noenlunde stolt av. Voksne damer tar studiene sine så alvorlig, sier min bedre halvdel, men støtter opp om meg som best han kan. Han kan ikke hjelpe så mye med det faglige, men han gir sitt bidrag som venn og elsker, og det er da noe.

Jula er kanskje oppskrytt? Jeg vet ikke. Jul blir det åkke som, om det er jeg eller mannen min som henger opp adventskalenderen, om gavene blir pakket inn i siste liten, om vi ikke får sendt de julekortene i år heller. Jula kommer. Og adventskalenderen er hengt opp, med 25 gaver. Fem til hver, og jeg gleder med til i overmorgen, for da får jeg kalendergave, pent pakket inn av 11-åringen. Jeg skal være snill mamma og lese Jostein Gaarders Julemysteriet for henne. Det er juletradisjon. Vi vet så godt hva som skjer, men det er like spennende hver gang.

Selv om jeg sitter midt oppi en eksamensoppgave har jeg bestemt meg for å gjennopplive denne bloggen. En gang skrev jeg hver dag. En gang hadde jeg ikke prestasjonsangst og kunne skrive om hver minste lille filleting. Nå merker jeg at det går lang tid mellom hvert innlegg, men prøver å få til et hver uke. Ikke leser jeg blogger lenger heller. Mitt lille adventsønske til meg selv blir derfor å skrive et lite stykke her i bloggen hver dag, og å lese en annen blogg hver dag. Jeg kan gjenoppdage de gode gamle, eller jeg kan finne noen nye. En ny blogg å lese hver dag og et nytt lite innlegg fra meg på denne bloggen blir min adventskalender til meg selv.

oktober 7, 2009

Tanker jeg har om deg og vår elskov

Si meg, hvor blir elskov til? Hvor hjertet vil? Hvor hodet vil? Hva gir næring til dens ild? Dette er lånte ord fra William Shakespeare, slik overskriften er lånte ord fra bloggens bakrom. «Tanker jeg har om deg og vår elskov». En vakker liten setning. Noen har en romanse gående, en mann, eller en kvinne, vil finne ut hva nettet kan svare. Hvilke tanker har jeg om deg og vår elskov.

Jeg kan ikke svare. Jeg har mine tanker om elskov, om kjærlighet, om vennskap. I mitt hjerte vokser et tre med mange greiner der det kommer nye blader til, blader jeg ikke vil miste. Kjærlighetsblader.

Hva elskov er, vet ingen å forklare:
hvori den stikker, denne glade tro,
at en ble skapt til salig liv i to –
se, det kan ingen mann på jord besvare.
Henrik Ibsen

(Illustrasjon: Love exclamation girl )

september 15, 2009

Takk til Lars

Jeg husker et årsmøte i Hordaland Venstre midt på 1990-tallet for tre ting. Det ene var at jeg mistet vinterkåpa mi, den jeg var så glad i, og jeg har siden ikke vært i stand til å finne lignende kåpe. Det andre var Gunn-Vivian Eide som danset nesten hele natta til Magarena. Det tredje var møtet med Lars. Store Sponheim kom ens ærend fra Oslo, en liten svipptur innom årsmøtet til fylkeslaget. Kan ikke si det var nærkontakt med den store mannen, jeg satt vel sånn midt i forsamlingen tenker jeg, men det var et møte som jeg ikke ville vært foruten. Han kom, han stod, han talte. Til oss, til meg – den gang jeg var en del av hans menighet. Han stod der, uten manuskript, og jeg satt som fjetret og bare lyttet. Hva han snakket om, husker jeg ikke. Sikkert om miljø og småbedrifter. Jeg var bare paralysert av måten han var på, også det å ha en kjendis (på en måte) så nært innpå seg.
Siden har jeg både sett og hørt andre politikere i liveutgave, jeg har skiftet politisk ståsted, og jeg er glad for valgets utfall. Men Sponheim hadde fortjent noe bedre. Han hadde fortjent å forlate Venstre i medvind.

september 13, 2009

Norge i en koselig boble

Jeg liker sånne valgkamper, sier 11-åringen og suger intens på det grønne dropset. Hun har nettopp blitt enig med seg selv om at SP-dropset er bedre enn AP-dropset. Hvis Høyre hadde hatt drops, hadde de vært blå, sier hun, og da hadde jeg blitt blå på tunga. Er jeg grønn på tunga nå? Nei, hun er ikke grønn på tunga. Selv har jeg spist det røde dropset, og er ikke overvettes begeistret for smaken. Det grønne lar jeg være. 11 åringen har samlet valgkampmateriale, og nå blåses det i ballonger, røde, gule, grønne og blå. Hun er klar på at dersom hun skal stemme, blir det SV, for hun har laget veggtavle om SV på skolen, sammen med Preben. Der var det ingen som laget veggtavler om FrP og Krf.

Vil du hjelpe til med å få en statsminister fra Hordaland, spør ordføreren, og legger arma om skulderen min. Ordføreren har blazer og høyremerke, og har sant og si gjort en god jobb for kommunen og regionen. Det skal han ha. Vi ser på bildet av Erna, ganske pen, men jeg må innrømme at jeg heller vil ha en statsminister fra Oslo. Han er mye penere. Og de eldre herrene der på standen ler, nå må du passe deg, for mannen din står bak deg, humrer en tidligere ordfører, også han fra Høyre, men eg beliter meg ikkje. Mannen min tåler såpass, sier jeg, tar i mot den røde obligatoriske Arbeiderpartirosen på vei ut, og observerer en ensom representant fra Frp der helt nede ved utgangsdøra.

Eg e over 18 år, roper mannen min i telefonen. Han er bergenser og vant med å snakke i motvind. Lærer og fagforeningsleder er han også, og derfor pr definisjon ikke en blå mann. Han har fått Norsk Gallupp på tråden, og er strålende fornøyd. Sv, sier han. Tror du meg ikkje? Jeg hører mannen i andre enden le, og de setter i gang en samtale helt på siden av det Galluppmannen egentlig ringer for. Du har vel andre du skal ringe til, og da kan vel ikkje vi fortsette praten, sier mannen min, og ønsker Galluppmannen lykke til og får vite at valgmålingen kommer i Aftenposten i morgen. Mannen min liker sånne undersøkelser. La du merke til at Frp hadde dårlig med besøk på standen sin, spør han.

Hvor går vi etter mandagens valg? Hvor er Norge på vei? Jeg leste med stor interesse den franske journalisten Gwladys Fouchés kommentar i Bergens Tidende lørdag 12 september. Dere nordmenn befinner dere i en svært luksuriøs posisjon, sier hun. En koselig liten boble. Det er interessante betraktninger om oss nordmenn fra en utlendings ståsted. Fouche har latt seg fascinere av at NRK hadde politikerdebatt fra et norsk fengsel, og at en innsatt kunne knuse politiske argumenter. Så fascinert ble hun, at hun hadde en sak på dette i The Guardian. Noe slikt kunne aldri skjedd i England og Frankrike, sier hun. Men noe av det som treffer meg mest, er det hun sier på slutten: I andre land ville en statsminister som Stoltenbeg blitt hedret for sin gode styring av landet gjennom en økonomisk krise. I stedet må han kjempe med nebb og klør for å beholde posten sin.

Kanskje er det fordi nordmenn har det så bra. Kristelig Folkeparti oppsummerer det kanskje best med sitt slagord: «Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra?» For meg betyr dette at det ikke finnes noen store problemer i Norge. Men mange mennesker er fremdeles misfornøyde med tingenes tilstand, og ønsker å eksperimentere med nye regjeringer hvert fjerde år – siden 1996 har ingen sittende regjering vunnet et valg. Det er en luksusposisjon å befinne seg i, og dere er de eneste som er heldige nok til å ha det slik.

Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra? Google ordet misfornøyd, og du får 182 000 treff. Google ordet fornøyd, og du får 2 120 000 treff. Det er derfor god grunn til å være fornøyd med tingenes tilstand.

Godt valg!

juni 16, 2009

Stopp langs veien

Et enkelt Canon digital Ixus 70 og lek med bilderedigering. Ingen mester, men gøy å leke. Ønsker meg speilrefleks og photoshop. Og kurs! Noen som kjenner sin besøkelsestid der ute?

juni 15, 2009

Give it a try?

Ping pong og blipp blopp. Twingly og Blogglister opp og i mente. Skal bloggen min komme seg opp og fram, eller skal den ha sine faste lesere, noen nye i ny og ne, og disse guglerne som stadig er innom med sine søkeord? Skal jeg bli blant de 100 mest leste – som i noens øyne er å lese som de 100 beste? Skal jeg bli innflytelsesrik, eller nøye meg med å være mindre innflytelsesrik, kanskje ha hverken innflytelse eller være rik? Skal jeg begynne å twitre? To tweet og not to tweet, that is the question? Skal jeg legge meg ut på fjesboka? Skal jeg prøve Bloggurat igjen? Ping pong – her pinges det, og bloggen tar bolig mellom hobbyfantaster, hagegale og hvitt interiør. Hvem vil lese en hummer og kanraiblogg fra nordom Bergen og sørom Sognefjorden? En blogg uten mål og mening? Et bilde her, et bilde der. En tekst her og en tekst der. Hit eit steg og dit eit steg. Give it a try. Hermed gjort. Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Og måsen kan ha full kontroll over sitt revir…..

….mens hagen blømer…..

….humla suser….

…og Fensfjordens krusninger går i turkis.

Dette er ingen hageblogg. Det er ingen fotoblogg. Det er ingen interiørblogg. Den er ingen hobbyblogg. Den er bare meg og min hverdag.

juni 9, 2009

My own Study

100004 Bestefar hadde stikkelsbærbusker i hagen. Tykke tette tornekratt. Gulgrønne lubne stikkelsbær. Hendene ble såre av plukkinga, og i magen skjedde det saker som ikke burde skje. Man kunne forspise seg på stikkelsbær hvis man ikke stoppet i tide. Man burde stoppe i tide, særlig fordi et mageonde som følge av stikkelsbær kunne oppstå dagen etter. Når du satt på skolen foreksempel, og det var et stykke til do, og noe skjedde før du kom så langt, og du ble så flau at du sneik deg ut av syne og oppover bakkene og hjem, og der måtte du skifte og ville ikke gå på skolen mer den dagen, og mamma måtte ringe ned til rektor og venninnen måtte ha med ranselen hjem. Etterpå da kunne det ta mange år før man tok et stikkelsbær i munnen. Det kunne gå så mange år at det passerte flere tiår før man gjorde det. Og da var det et stikkelsbær og kanskje et til, men helst i form av en liten skje syltetøy sammen med vaflene.

Søte bløte stikkelsbær
Du som er så rund og pen
Hvorfor må du alle år
Gro på slike sinte trær
Kan du ikke neste vår
Flytte til en eplegren
Og bli gul og moden der
Så jeg kan få plukket deg
Uten å få stukket meg.

Jeg har funnet meg en stikkelsbærpute. Det er Anne Knutsen som har designet denne puta, og jeg har falt pladask. Det er noe som forteller meg at den en gang i løpet av sommeren skal bli en del av mitt nye lille studiekammer. I juli eller august en gang. Når jeg har fått det rommet Virginia Woolf mener en kvinne skal ha for å kunne skrive. A room of one’s own. A woman must have money and a room of her own if she is to write fiction. Pengene florerer ikke for tiden. De gjør ikke det når man frivillig går fra en relativt godt lønnet statlig stilling i 100 prosent og ned omtrent ti lønnstinn og til 60 prosent stilling samt studenttilværelse. Men selv uten flust med penger trenger jeg mitt eget lille studiekammer, og det har jeg tenkt å innrede i løpet av sommeren. Blant annet med denne puta. Fordi jeg falt for den. Den skal få ligge i en benk, eller en sofa eller en stol. Vi får se. Når rommet er ferdig kan vi jo se om jeg klarer å interiørblogge litt. Jeg burde kanskje nilese andres interiørblogger nå, men slik puta sier at den skal til meg, er det noe ved interiørbloggene som sier meg at sånn kommer ikke jeg til å få det i mitt studiekammer. Rart med det. Stil og sånn. Slike hvite greier, og lys og blomster og polkadotter, det er liksom ikke meg. Jeg vil ha stikkelsbærputa. Den ga meg slike minner om varme sommerdager i bestefars hage. Og slik skal my own study bli.

Sjekk Anne K