Selvfølgelig så jeg meg i speilet den morgenen, enda mamma sa jeg ikke burde. Hun så det var noe galt med meg. Jeg kjente det var noe galt med meg.
Det var den langfredagen seint i april, ja så seint i april langfredag kan komme, det var bursdagen min, sånn ca rundt 20 april, på datoen faktisk, og jeg ble 13. En merkedag, sånn sett.
Ikke se deg i speilet. Jeg lå der i overkøya på hytta, denne bittelille to-roms hytta, der vi jentene og mamma fikk soverommet mens pappa måtte nøye seg med sofa i stua. Til gjengjeld våknet han tidlig og kunne varme opp hytta for oss.
Ikke se deg i speilet. Plutselig stirret de på meg alle mann, og jeg forstod at det jeg kjente også var synlig for andre.
Denne hytta i Trollheimen hadde vært utgangspunkt for daglige skiturer hele denne påsken. Været var fantastisk med skyfri himmel og strålende sol, og denne sola gjorde som soler ofte gjør i påskefjellet sent i april. Den brente. Og jeg var spesielt utsatt for brannen.
Selvfølgelig så jeg meg i speilet. Jeg kunne ha sagt «litt for mye botox?» til det fjeset, som med vidåpne øyne stirret tilbake på meg. Hadde jeg som 13 åring visst om dette stoffet, vel og merke. Sola hadde vært min botox. Den hadde skint på meg, jeg hadde blitt svett, jeg hadde gnidd meg inn med snø. Dette hadde ført til det jeg nå både kjente og så. Leppene mine fylte ansiktet mitt, og jeg fikk dem ikke fra hverandre mer enn akkurat så mye at jeg kunne tre et sugerør inn der. Det var umulig å snakke rent. Haken var full av blemmer, hvite og væskefylte.
Der stod jeg ved speilet på min trettenårsdag og gråt. Ute var det fantastisk langfredagsvær. Jeg krøp til køys og gjemte meg under dyna.
Det var liksom ikke ei kvise der på haka, det var 20 blemmer. Og det var ei gedigen leppe, så voldsom at den skulle hatt medisinsk hjelp.
Medisinsk hjelp fikk jeg ikke. Kun mammas medbrakte remedier. Og det var ikke stort å skryte av. Jeg husker likevel vidundermiddelet – Elizabeth Arden Eight Hour Cream. Det var i alle fall det som ble ansett som vidundermiddel i min familie, tatt med fra parfymeriet midt i Trondheim sentrum.
Det ble en usedvanlig snål 13 års dag. Tatt i betraktning at jeg ikke kunne åpne leppene, ble det så som så med kakespising. Som sagt fikk jeg et sugerør inn og kunne derfor suge i meg suppe og drikke.
Utpå kvelden var nok leppene gått ned noe. Jeg husker egentlig ikke. Men det jeg husker, var at blemmene begynte å klø da det gikk hull på dem. Jeg fikk streng beskjed om ikke å klå på blemmene. Ettersom jeg ikke har arr i fjeset, holdt jeg meg nok til den beskjeden.
Det som siden hendte var at min alltid «ikke-tenke-før-du-snakker»-farmor kunne fortelle meg at det virkelig ikke så ut som jeg hadde vært med på påsketur i det hele tatt – aill dæm andran e jo så brun, men du sjer jo itj ut som du har vært utom døra, du. Det er liksom slik man snakker til 13 år gamle jenter, i følge min farmor i alle fall, og som også er en av årsakene til at denne påsken sitter spikret.
Da jeg som 13 åring fikk naturens egen botox. Litt for mye brennende sol.
Au. Ble det dokumentert? (Er nysgjerrig)
Bilder ble det tatt masser av, også denne påsken, men er litt usikker på dokumentasjonen av botoxen. Jeg bør nok gå i min mors skuffer da, tror jeg. Hun har aldri vært særlig god på album.
Det høres så grusomt ut, så jeg lager sikkert veldig overdrevne bilder i hodet. Solbrennskader gjør vondt!
Uff… Du har min fulle medlidenhet for den der – been there and done nesten that :S Haaper aarets paaske blir minneverdig paa helt andre maater 🙂
Vibeke, jeg har opplevd det samme. I studietiden hadde vi oss en tur oppi fjellene over Sogndal og vi var 4 stykker som skulle dele en dasj solkrem. Vi lagde en flott solkrok og sløvet hele dagen. Om kvelden da jeg kom gjem og så meg i speilet, så det ut som om jeg var en kylling-varme-lampe. Jeg ringte så til de andre som var med på turen, og alle hadde samme facelook.. Det ble fri fra leksjonene dagen etter.
Jeg trodde jeg skulle ødelegge meg under et solarium en gang. Var ikke klar over at rørene var nye, og ble nok dessverre liggende litt for lenge. Hell i uhell, var det bare ansiktet som ble rammet, men det var ikke noe særlig godt. Der det skulle ha gått inn ved øynene, var det nesten så det heller gikk litt ut. Jeg gikk med svarte solbriller de neste par dagene, og det var ikke nesen alene som holdt de oppe. Fy, søren, det var som jeg pusset brillene hver gang jeg blunket.
Vel, tror heller jeg benytter meg av botox dersom jeg skal bli kvitt rynkene 🙂
Å bli stekt i eget fett er ikke godt! Bedre å være inne,studere og kaste et blikk i speilet av og til på vinterblekt, gammelt skinn. Tenke som så at det dere forteller om er typisk norsk – ikke å være dum, men å gjøre dumme ting! Er det noen der ute som vet om slik bruningskrem som dekker over det faktum at en ikke har eksponert seg for solens glans denne påska? Tenker på møtet med kollegaene over helga!
HHS: Jeg så faktisk ikke ut den gangen. Blemmene ble etter hvert gule. Jeg har aldri i ettertid hatt noe lignende,heldigvis.
Alter Ego: joda, påska er god den. Og kald.
Zulu: Men vi lærer aldri, sant? Vi stikker nesa fram med det samme sola er der. Og blir noen ganger sittende litt for lenge. Jeg bruker derimot solfaktor 30. Sånn for sikkerhets skyld.
Eugenie: Farlig – farlig.Ikke gjør det mer!!
Petter: Det finnes sånn spray. Du kan gå på sånn hudpleiesalong og få deg en shining. Det er sånn som kommende bruder ofte gjør for å ta seg ut i kjolen sin på selveste dagen, etter at de har prøvd å gå ned noen kilo. Forfenglighet.