Syrinfargen

Innerst inne i skykkjo har han fått plass, den gamle leksepulten til systra hans. Måttspist, men framleis med ein aldrande syrinfarge. Bonden ser på leksepulten og det rustne malingsspannet han er i ferd med å hive ut. Skal tru om det er nokre restar att her, tenkjer han. Lokket sitt hardt, og han er nær ved å gi opp, då det endeleg gjer etter, og han kan titte ned i spannet. Ei lukt stig opp. Umiskjenneleg maling. Han prøver seg fram med ein pinne, rører litt i den brune smørja på toppen, og der, der finn han syrinfargen. Nett som på leksepulten. Nett som på syrinbusken framom stoveglaset.

1975. Han hugser det. Systra mala leksepulten sjølv, og etterpå mala ho den gamle DBS-sykkelen. Han står der med spannet i handa og berre kjenner på seg at han må bruke restane. I augekroken ser han silotanken. Han prøver seg fram, stikk malerkosten han har funne ned i restane av det syrinfarga på botten av spannet. Maler. Det vert fint, tenkjer han. Skal tru om silotanken vil kle denne fargen?

Han får malt heile understellet. Syrinfarga. Han beundrer verket sitt, set tanken til traktoren og kjøyrer han ut på bøen. Der, mellom gule løvetann, står han, tanken med det syrinfarga understellet. Eg syklar forbi, undrar meg over fargekombinasjonen. Og synast han er vakker.

De nære ting

124537579814529

Om vi tok ut den ene pastillen i Lacrylpakken klarte vi å unnvære den ene kalorien som var å finne i esken. På den måten kunne vi spise flere Lacrylpakker daglig, om vi hadde lyst. Om søthungeren ble stoppet, er jeg ikke riktig sikker på, men det var i den tiden man følte at man skulle smale inn på sukkerforbruket, og Grete Roedes små lacrylpakker i ulike farger var på en måte en vei ut av forbruket. Sånn på dagtid. For når vi stod der på Leutenhaven på ettermiddagstid, eller nede i Olav Trygvasson, for å vente på bussen hjem, da fristet Narvesenkiosken. Melkeplettene fra Narvesen var noe annet enn svarte små pastiller uten smak og kalorier. For om vi spiste den Lacrylpakken og på en måte hadde fått i oss litt søtstoff, så var det noe ved melkepletten som trakk. Det å ta den på tunga, la den smelte langsomt. Jeg har siden den gang latt melkeplettene smelte på tunga oftere enn jeg har tatt ut den ene kalorien i Lacrylpakken.

Det er de nære ting. Det som egentlig hendte for lenge siden, den tiden man var ung og litt dum. Nå er man fremdeles ung, men dummheten er erstattet med litt mer livsvisdom, selv om dumskapen ligger der latent og klar til bruk.

Det var i de dager Diana giftet seg med Charles, og hennes kremkake av en brudekjole stod utstilt der nede i Olav Trygvasson, i en damekonfeksjon jeg aldri satte mine bein i. Jeg studerte denne kjolen og fant aldri ut hva som kunne få en ung dame, bare noen år eldre enn meg, til å ikle seg noe så utstudert tåpelig og gifte seg med en gammel fyr.

I de dager var det, og når jeg nå ser bilder fra en klassefest, en reunion, ser jeg noe dypt inne i ansiktene til disse menneskene, en likhet fra den gang da. Bak noen små rynker, bak noe gråstenkt, bak litt alderstillegg og måne, jeg ser at det er han, og han og henne.

Jeg ser at noen av dem har spist flere melkepletter enn lacryl siden den gang, noen av dem har kanskje giftet seg i kremkaker med gamle menn, jeg vet ikke. Jeg har ikke fulgt med, for jeg har vært vekke. Jeg vet jeg kan ha gått forbi mange av disse, forholdsvis unge mennesker, en vårdag på Nordre, når jeg har tatt turen hjemover. Noen har sikkert gått forbi meg også, selv om jeg ikke har forandret meg det spor. Tror jeg selv.

Det fjærne ble så nært, plutselig. Jeg opprettet en facebookkonto, og plutselig var jeg tilbake til dager på Katta. Og jeg kan kjenne melkepletten smelte på tunga.

Luke 9 – Gaveønske

20090510120131

“How do you feel?” Spørsmålet kommer fra terapeuten. Skjønnhetsterapeuten. Vet ikke helt hva jeg skal kalle henne. Selv sa hun “My name is Ines. I’m your physioterapeut”. Men aldri har fysioterapeuter utført dette på meg. Her ligger jeg totalt passiv. Ikledd en liten lekker sak. G-streng. I papir. Ines gnir meg inn med havsalt. Det svir. Hun har tatt for seg hele kroppen. Unntatt akkurat på puppene. “Ok” – sier jeg. Hva annet kan jeg si da. Dette skal jo være godt. SPA og greier. Det er det vi damene unner oss når vi tar storbyferie med venninnene. Nå ligger jeg her på min benk iført den lekre lille. Det samme gjør venninnene. Vi har fnist mye i forkant av denne seansen. Det blir vel ikke mindre fnising etterpå. “Now you go to the bath”- sier Ines. Ines er fra Riga. Hun er høy og lys og ganske kraftig. Hun følger meg til badet. “Relax”- sier hun. Javel, jeg skal prøve. Vannet føles godt. Det er varmt og boblene får hele meg til å relakse noe så til de grader at jeg er nær ved å sovne. Etter hvert kjenner jeg at havsaltet er borte. Kroppen kjennes myk og deilig. Og deiligere skal den bli. Iført ny, tørr g-streng ligger jeg atter på benken. Nå skal det masseres. Fra den ytterse nakne lilletå opp til stresskulene i nakken. Ines bruker alle sine krefter. Denne massasjen er det tak i. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, men selvfølgelig gjør det akkurat det. Bare litt til der på den kulen. Du fant den vonde kulen du Ines, den jeg aller helst vil ta vekk med en isskje. “Now you will have a mask made of seamud”- sier Ines. Hun gnir inn mage, rumpe og lår med denne leiren. Etterpå ligger jeg der, inntyllet i leire, plast og teppe. “Relax”- sier Ines. Ok, jeg relakser atter en gang, lytter til sånn der Enya-musikk og er nær ved å sovne. Men – hvor lenge var man i paradis? Leiren skal av, dusje må jeg også. Iført min tredje lekre lille g-streng denne dagen avsluttes min to timer lange SPA med body-lotion over hele kroppen. Ines har gitt meg en Rest by the ocean. Huden min er tilbake til baby-stadiet. Kropp og sinn er løftet en smule. Veldig relaxed.
Posten «Relax by the ocean» fra 31. juli 2007

Foreksempel så ønsker jeg meg en slik stund i julegave. Et spa-opphold på Selje hotell hadde ikke vært å forakte. Litt thalassoterapi med algeinnpakninger og undervannsmassasje hadde vært fint. Bli knadd etter alle kunstens regler. Bli skjemt bort til de grader.

Jeg tar gjerne i mot en slik julepresang.

(Illustrasjon: Beach Queen; Graham Carter)

Luke 6 – Å finne roen

Fine bloggedamen Petunia ønsker å finne roen før jul, men hun vet ikke helt hvordan, selv om hun har kastet mopp og vaskefille. Jeg håper hun finner roen, slik kjøkkennissen hennes har gjort.

Jeg har ikke kastet mopp og vaskefille. Jeg har ikke tatt det fram ennå. Nå før jul er det liksom ikke juleforbedredelser jeg sliter meg ut på. Det er de teoretiske perspektivene jeg skal se eksamensoppgaven min gjennom som sliter mest. Hodet mitt føles som det skal sprenges. Jeg har visst for mye der oppe akkurat nå; det må bare ut og ned på papiret.

Etterpå, når alt har kommet ned på papiret, og jeg på fredag får sendt fra meg rubbel og bit til høyskolen på Lillehammer, da skal jeg roe helt ned, før jeg skal ta noen skippertak for å få jula i boks. Men innimellom der, da skal jeg også finne roen, sammen med Tine og hennes trompet, kanskje. Bare å se på Tine, så føler man ro. Det å være så helt uten fakter med trompeten foran munnen, det ser ikke ut som hun puster en gang. Bare blåser de nydeligste toner gjennom rørene.

Men man burde nok ha tatt fram adventsstaken.

Luke 1 – Adventstanker

Det lå et tynt lag melis på bilvinduet i morges, såpass mye at jeg måtte finne kosten. Snø, årets første i lavlandet her i Nordhordland. Godt og herlig, fullmåne og kuldegrader. Jeg tok litt av det hvite i munnen, uten tanke på formaninger man fikk som liten om ikke å spise snø. Tenk om du får mark i trusa? Det var advarsler man fikk, men likevel ikke nok til å la være å smake. Og jeg så aldri den marken i trusa, ergo var vel snøen fri for slikt.

Desemberettermiddag 047x

Jeg burde vel, som den gode mor jeg visstnok håper å være, begynne å tenke på disse juleforberedelsene. Men dette blir nok en desember der meg og mine behov står i første rekke. Behovene mine for nok tid til skriving. Slik at jeg får levert fra meg en eksamensoppgave jeg kan være noenlunde stolt av. Voksne damer tar studiene sine så alvorlig, sier min bedre halvdel, men støtter opp om meg som best han kan. Han kan ikke hjelpe så mye med det faglige, men han gir sitt bidrag som venn og elsker, og det er da noe.

Desemberettermiddag 033

Jula er kanskje oppskrytt? Jeg vet ikke. Jul blir det åkke som, om det er jeg eller mannen min som henger opp adventskalenderen, om gavene blir pakket inn i siste liten, om vi ikke får sendt de julekortene i år heller. Jula kommer. Og adventskalenderen er hengt opp, med 25 gaver. Fem til hver, og jeg gleder med til i overmorgen, for da får jeg kalendergave, pent pakket inn av 11-åringen. Jeg skal være snill mamma og lese Jostein Gaarders Julemysteriet for henne. Det er juletradisjon. Vi vet så godt hva som skjer, men det er like spennende hver gang.

Desemberettermiddag 030

Selv om jeg sitter midt oppi en eksamensoppgave har jeg bestemt meg for å gjennopplive denne bloggen. En gang skrev jeg hver dag. En gang hadde jeg ikke prestasjonsangst og kunne skrive om hver minste lille filleting. Nå merker jeg at det går lang tid mellom hvert innlegg, men prøver å få til et hver uke. Ikke leser jeg blogger lenger heller. Mitt lille adventsønske til meg selv blir derfor å skrive et lite stykke her i bloggen hver dag, og å lese en annen blogg hver dag. Jeg kan gjenoppdage de gode gamle, eller jeg kan finne noen nye. En ny blogg å lese hver dag og et nytt lite innlegg fra meg på denne bloggen blir min adventskalender til meg selv.

Navlebeskuende blogger søker Ping-tjeneste

Jeg vet ikke helt hva som gjør det, men den gangen jeg var ny i Bloggeby, da fant jeg så mange spennende blogger, men nå er liksom ikke Bloggeby den samme lenger, for mange av de bloggene jeg fant den gang, de er borte. Bare helt borte. Og med Bloggrevyen forsvant en del av «miljøet», hvis man i det hele tatt kan kalle det et miljø. Flere miljø var det vel kanskje, og litt småkriging bloggere i mellom. Det var litt morsomt der innimellom, særlig når diskusjonen gjaldt det fantastiske begrepet metablogging. Men, men, ting er ikke som det en gang var, og ingen steder skjer det vel slike raske endringer som i interveven. Det som en dag var et nytt fenomen, er plutselig den neste dagen gammeldags og avleggs. Også sakker vi akterut, vi som ikke helt klarer å følge med. Jeg klarer f.eks ikke å følge med i bloggverdenen lenger. Det er så mange blogger, og alle har sitt å si, og vil opp og fram og bli synlig for alle og enhver. RS-leseren min forteller meg at mine faste blogger oppdaterer seg, men av og til må jeg ut å prøve upløyd mark, men enten så er det meg, eller så er det bloggene: jeg klarer ikke å finne fram til nye som virkelig – virkelig – blir mine nye favoritter. Blopp er jeg innom i ny og ne, men heller ikke der oppdages noe spennende. Twitter – jo, sikkert en bra tjeneste det, til sitt bruk, men jeg ser ikke at jeg har fått noen nye lesere av bloggen min gjennom Twitter, og jeg er ikke den som på død og liv forteller om nye poster og nye kommentarer, jeg mener, vil du oppdage bloggen min, så gjør det gjerne, men jeg nøder ingen. Jeg har blitt fast leser av et par blogger gjennom Twitter, jeg, og et par tre nye er på trappene. Men ellers hopper jeg galant over de fleste. Og jeg har en følelse av at de fleste hopper galant over min også. For egentlig er vi noen navlebeskuende krek hele gjengen. Se på meg, roper vi, og glemmer å se til og på hverandre.

Som det selvsentrerte navlebeskuende vesenet jeg er, prøver jeg derfor atter en gang å registrere meg på Bloggurat
Jeg aner ikke om jeg får flere lesere, skjønt jeg trenger egentlig ikke flere sånn sett. Det er jo ikke kvantiteten det kommer an på, jeg vil jo heller ha kvalitetslesere. Men altså, jeg prøver atter en gang denne tjenesten. Var her med min gamle blogg en gang, prøvde å komme meg inn i vår, men jeg vet da søren, noe gjør jeg visst feil, og det skjer kanskje denne gangen også.

Vil du lese bloggen min, så er den her. Vil du ikke, så hopp for all del over. Galante hopp, vel og merke.

Tanker jeg har om deg og vår elskov

Si meg, hvor blir elskov til? Hvor hjertet vil? Hvor hodet vil? Hva gir næring til dens ild? Dette er lånte ord fra William Shakespeare, slik overskriften er lånte ord fra bloggens bakrom. «Tanker jeg har om deg og vår elskov». En vakker liten setning. Noen har en romanse gående, en mann, eller en kvinne, vil finne ut hva nettet kan svare. Hvilke tanker har jeg om deg og vår elskov.

Jeg kan ikke svare. Jeg har mine tanker om elskov, om kjærlighet, om vennskap. I mitt hjerte vokser et tre med mange greiner der det kommer nye blader til, blader jeg ikke vil miste. Kjærlighetsblader.

cute,girl,heart,illustration,blue,bubble-f8d0f3b735cd2ce98841f910df32578b_h

Hva elskov er, vet ingen å forklare:
hvori den stikker, denne glade tro,
at en ble skapt til salig liv i to –
se, det kan ingen mann på jord besvare.
Henrik Ibsen

(Illustrasjon: Love exclamation girl )

Kroppskompleks

bungee

Hvem fanden er Pernille Holmboe? var det første jeg tenkte da reklamen gjorde meg oppmerksom på at norske kjendiskvinner skulle stille i all sin nøgne prakt i neste nummer av Elle. Elles redaktør får ha meg unnskyldt, men jeg kommer ikke til å kjøpe denne glansa greia for å se disse kjendisdamene, og heller ikke for å finne ut hvem fanden Pernille Holmboe er. Det kunne Google fortelle meg med sine 6700 treff, og hun ser like lite spennende ut som andre kvinnelige modeller. Både med og uten klær. De ser jo stort sett like ut hele gjengen. Noen lange lemmer og et ubestemmelige ansiktsuttrykk som skulle de slukt en sitron uten at det skal vises for mye.

Hildrande du, kan jeg si i kor med eminente Dagfinn Nordbø. Han hadde en alldeles fortreffelig kommentar i lørdagens VG (25. juli 09), og den er også å finne på bloggen hans. Han kom ikke like godt ut av det i samtale med Signy Fardal i NRKs Ukeslutt (25. juli 09), men det synes jeg han bare skal være glad for. Det er jo en alldeles håpløs debatt når Elles sjefsredaktør har bestemt seg for at hun har gjort sommerens scoop.

Nordbø kaller damebladets redaktør for hyklersk. Enig. Her bekymrer hun seg stort over at kvinner har komplekser for kroppen sin, for deretter å vise fram bilder av fem kvinnekropper uten synlige lyter. Disse nøgne kvinner skal fortelle hvilket forhold de har til kroppen sin, for i følge Fardal så er vi alle veldig opptatt av denne kroppen og hvordan vi ser ut og slikt. Særlig på denne tiden av året. Og da må vi få lese om Synnøve som har slike komplekser at hun ikke tør å dusje sammen med andre på offentlige bad. Mulig hun har et gedigent fødselsmerke på rompa, det kan jo enhver gremmes over, men det sier ikke Elles coverbilde noe om. Alle damer har visst komplekser for kroppen sin, skjønner dere, til og med disse vakre skapningene her. Ja, ja. Trasige greier, egentlig, men Fardal gjør det definitivt ikke enklere for damer som virkelig har store problemer. Om jeg ville sett Fardal naken, slik Nordbø har et ønske om, er jeg imidlertid usikker på. Egentlig lar jeg nakne damer seile sin egen sjø, men det hender jeg lurer på hvor ofte de er framme med barberhøvelen. Eller om det er slik at de har tatt en hairremover som fjerner alt kroppshår for ever and ever.

Åkke som. Det jeg egentlig lurer på, er hvorfor Fardal er så skråsikker på at alle kvinner synes det er noe galt med en selv? Er det noe som har gått meg hus forbi? Hun sier at vårt dårlige kroppsselvbilde sitter i hodenen våre. Det kan hun sikkert ha rett i, men det sitter også i hodet til Fardal at dette visstnok skal gjelde alle og enhver. Snakk for deg selv og dine glansede skjønnheter, du Fardal. Jeg kan godt tenke meg at vi er opptil flere som ikke har så voldsomme komplekser. I alle fall er det ikke slik at våre små skavanker overskygger alt annet og gir oss de største sorger og bekymringer. Jeg kan gjerne gå i en offentlig dusj med føflekken jeg har strategisk plassert der bak og mitt noe assymetriske puppestell, det dreier seg vel om noen millimeter her og der, men jeg kan da kompensere disse skavankene med noen voldsomt lekre muskler i leggene. Synnøve bør også få seg slike leggmuskler. Da er jeg sikker på at hun tør vise seg i fellesdusjen.

(Illustrasjon: the humor archives)

To tweet or not to tweet #5

sheep,cartoon,drawing,bonitinho, ,,ovelha,p,b-d736086737fc7c219350e01587eb5467_h

Overfor ferjekaien bor en flokk sauer, kanskje en 20 til 30 stykker i stort og smått. De vandrer der på den grønne marka, av og til høyt oppe i skogbrynet, andre ganger nesten på andre siden av gjerdet, der gresset selvfølgelig er mye grønnere enn på innsiden. Det er som regel ledersauen som sier at det er grønnere der, og da må de prøve det, hele gjengen. De står som regel alldeles i flokk, men selskapssyke som de er, oppdager de fort at tobeinte er på vei til deres lille verden. Da starter brekinga. Og når selveste bjøllesauen starter å breke, breker hele gjengen, til det til slutt er en kakofoni av ulike brekestemmer. Besøk der ved gjerdet skaper nemlig litt spenning i hverdagen deres. Etter hvert stilner brekinga av, og de kan fortsette med det de holdt på med. Som regel er det å spise. Og det er ledersauen som bestemmer tingenes gang der i saueverdenen, overfor ferjekaien.

Let’s face it, most people are sheep. It is much easier to follow than to lead, and on Twitter it is no different.

På Twitter er de fleste sauer. Det er mye lettere å følge enn å lede. I artikkelen jeg leser, blir det hevdet at 80 prosent av twitterbrukerne har færre enn 10 følgere. Dette baserer seg på en eller annen undersøkelse. Sikkert en amerikansk en. Det hevdes videre at 30 prosent av brukerne har 0 følgere.

The fact that an estimated 32 million people around the world visited Twitter.com alone in April certainly indicates that there is something going on there. It just may be that Twitter really isn’t as much about two-way micro-conversations as it is about one-way micro-broadcasting. Indeed, a recent Harvard Business School study suggested that the top 10 percent of Twitter users produce more than 90 percent of all Tweets.

Tallene fra denne studien sier altså at en hel drøss brukere ikke følger noen, at en hel rekke brukere ikke har følgere i det hele tatt, og at ganske mange ikke noen sinne har kvitret så mye som et lite kvirrevitt.

«Wow» – sier du kanskje, «her er noe jeg kan prøve.» Så lager du en konto, prøver deg, og så blir det liggende. Og så en dag har du glemt både brukernavn og passord og kan ikke fjerne kontoen en gang. Kanskje det er det som har skjedd med min gamle skolekamerat? Sitt siste pip-pip framførte han 3. mai. Enda han er kapabel til å si mer enn et lite pip-pip. Kanskje man bør starte en kampanje for å få han på nett igjen?

Det er altså slik, sies det i artikkelen (ja, den er gammel, jeg vet det, helt fra juni 2009 faktisk), at Twitter er fylt med sauer. 63,6 prosent følger flere enn de selv har følgere. Altså – man dilter etter bjøllesauen.

But that is what you’d expect. When only 22 percent of accounts have more than 10 Tweets, people who bother to Tweet on a regular basis will attract more followers than people who prefer to sit back and read. Twitter is no different than any other form of participatory media. A small fraction of users produce the overwhelming amount of content, even if it is just 140 characters at a time. Everyone else just drinks from the stream. Baaaa!

Du kan hete Martha Stewart og ha 1039361 followers og selv følge 29, blant dem Ellen DeGeneres. Som Ellen DeGeneres kan du ha 2476013 followers og følge 26, blant dem Oprah Winfrey. Er du Oprah, har du 1890437 followers og følger hele fjorten stykker, blant dem den fantastisk storslåtte skuespiller Demi Moore. Demi, med sin unge husbond og sitt ene ansiktsuttrykk, blir fulgt av 1541852 disipler, og hun følger jaggu meg 99 stykker, den dama, det er jo strålende, blant dem Dame Elizabeth Taylor. Elizabeth deimot blir fulgt av skarve 113428 personer – ja, ja – her må det mobilisering til – My love goes out to Katherine and Michael’s beloved children – sier hun, og følger sine 58 mer eller mindre kjente personer, blant dem – nei, nå ser jeg at Elizabeth følger slike hjelpeorganisasjoner, og for ikke å snakke om Aidsorganisasjoner. Får håpe hun donerer noen av sine penger også. Hun følger jo også Botox-legen sin Arnold Klein. Han har ikke så mange følgere, enn så lenge, men han følger bl.a Yoko Ono, som blant annet sier: «In your head, a sunset can go on for days. You can eat up all the clouds in the sky.» Og det var egentlig ganske vakkert sagt. Yoko Ono følger Birte Nordahl – i NORGE! – sanger, tror jeg. Ikke så mange følgere, foreløpig, men hun følger NRK P3. og de følger jo de fleste av sine egne followers.

Så hvis du da ønsker å blir fulgt av de riktig store på denne enorme møteplassen, kan du jo starte herfra. Følg P3, som igjen vil føre deg over til Birte, og du kan bli introdusert for Yoko, som kan legge inn et godt ord for deg til han Klein-fyren, og han snakker sikkert pent om deg til Dame Elizabeth, og du vil være inne i varmen hos Demi, som igjen forteller om dette kvitrefantomet fra Norge i et Oprahshow, og så går det slag i slag. Du blir venn av Oprah, og Ellen plukker deg opp, og da kan ikke Martha være verre, og du blir nr. 30 på hennes følgeliste. En stor og deilig familie, dette Twittersamfunnet. Assymetriske vennskap over landegrensene. Ingen sosiale skiller. Bare lykke og fordragelighet. En helt ny verden åpner seg. Kan det bedre være?

Vestlandet svikter sine mørkemenn

Vestlandsvelgerne svikter KrF. Jeg tenkte jeg skulle sette et utropstegn og et hurra etter denne setningen.

Vestlandsvelgerne svikter KrF! Hurra!

De tror ikke noe på det selv da, for de har visstnok både et bredt verdibudskap og et kjempepotensiale:

Nestleder i KrF, Inger Lise Hansen vil ikke være med på at partiet er i ferd med å miste taket på Sør- og Vestlandet.

– Jeg tror ikke det. Klarer vi å kommunisere det brede verdibudskapet vårt tror jeg vi har et kjempepotensial.

Men – enn så lenge: Vestlandsvelgerne svikter KrF! Hurra!