Stikkordarkiv: uvesentligheter

10/52: Rusten holk

Den en gang så vakre cabincruiser kruser ikke fjorden mer. De var nok stolte, eierne, som en gang fikk denne i hende. Signalgul og hvit, lekker og smekker. Skai i setene, radar, badetrapp. Godt på vannet, lå den. Far bak rattet, mor med nesa vendt mot sola. Kanskje en tur inn til byd’n. Vise seg fram, ta noen øl der ved bryggekanten. Billigere enn å besøke restaurantene der inne i storbyen. Kruse tilbake til strilelandet.

Kildesortering. Gjenvinning. Vrakpant.

En dag var ikke båten mer verdt, eieren fikk kanskje en ny, en stor fjordseiler. Den signalgule og hvite får mer og mer rust, den er fraktet langt opp på land. Sakte til nedfalls.

Forlatte steder er tema for X/52 denne uka. Det finnes noe forlatt overalt. Denne båten var en gang et sted for forlystelse og fritid. Nå er den tappet for energi og er lite egnet for turer mellom øyene. Jeg ser på den som et forlatt sted. Og nei, den er ikke min.

Andre deltagere har løst oppgaven på sin måte:
Jelrik Nylund-van Berkel: Windoweyes
Sonja Elisabeth Middelhuis: Forlatte steder
Anne: Naust i fjæra
Anne Ueland: Abandoned and destroyed
Geir Ertzgaard: Rundown
Ståle Ertzgaard: Forlater detforlatte
Vanja S. Lund: Stille
Stein-Evert Pettersen: “Forlatt sted”
Yngve Thoresen: Snail Shell

8/52: Heksedans

Fang en melodi, skrev ukas oppgavemaker på X/52 Et bilde i uka. Noe som førte til fullstendig blokkering hos meg. Også hos meg da, som har metervis med Spotifylister. Men så gjorde melodien seg egentlig selv. Et kostyme og litt lek med ulike bildeprogrammer, og resultatet blir en Heksedans. Kanskje en hyllest til 60-års jubilanten Jan Eggum, eller kanskje bare helt tilfeldig, eller kanskje fordi dette var den andre plata jeg ble eier av, den gang på midten av 1970-tallet. Da eide jeg en plate fra før, Harpos Smile.

Det sier vel noe om meg og min musikksmak den gang i meget unge år, eller den sier noe om utvalget av musikk i heimen. Der gikk det i den tiden i Vømmel, Roger Withaker og Chet Atkins. Eller mammas fortryllende pianotoner.

I dag spenner musikksmaken over et langt videre register, men Heksedans lytter jeg til innimellom. Og om den fullstendige teksten ikke har noe med heksedans som sådann å gjøre, kan vi tenke oss det. Min(e) heks(er) danser til ordene: ute maner månen uten stans: Kom til heksedans.

7/52: Toy Story

Da leken tok slutt
Toy Story. Foto: Vibeke Prestmo Valestrand

Leken tok slutt en dag, og stativet ble satt inn i et hjørne av gården, sammen med det andre bosset. Ingen hyl, ingen kiling i magen, ingen barn. Og ingen voksne tar plass på det orange setet. Dissen gynger av og til, når vinden tar tak. Fram og tilbake. Ellers går prosessen sin gang, men jern er visst ikke skapt av jord, så her er intet av jord er du kommet til jord skal du bli. Her står alt til nedfalls, korrosjonsprosessen har gode vilkår. 2 Fe + O2 + 2 H2O = 2 Fe(OH)2, for å si det på vitenskapelig vis. Jern i kontakt med luft og vann. Visstnok.

Ukens tema i X/52 er Lek

Andre deltagere:
Ståle Ertzgaard: Tauende til glede
Jelrik Nylund-van Berkel: Rockin’ the world
Stein-Evert Pettersen: Sensorrens
Anne Ueland: Come Out and Play!
Jan Ivar Vik: Lek og moro i Sarpsborg
Yngve Thoresen: Old Teddy
Line Storlid: Playing with a box off colorfull lego/toys

Uke 7 var en uke med minimalt fotografering da tiden rett og slett ikke strakk til. Dette motivet knipset jeg i all hast ved en kommunal bolig. Synes det forteller en historie, på en måte.  For å få litt liv i bildet, har jeg selv lekt meg litt med ulike versjoner. Havner på dette, men kunne sikkert lagt inn orginalen.

Jeg vet at jeg ingenting vet

#reverb10 December 4 – Wonder.
How did you cultivate a sense of wonder in your life this year?
(Author: Jeffrey Davis)

Undring er en av mine beste egenskaper. Jeg ser på undring som en døråpner til å få større innsikt i et spørsmål og mer erfaring. Alt nytt jeg møter på min vei, stiller meg overfor undring og spørsmål. Dette gjør verden og situasjonen jeg er i, der og da, mer begripelig. Det er på en måte det barnet som bor i meg, helt innerst, som kommer frem. Og fordi jeg har undringen i meg, prøver jeg å la være å kategorisere verden i svart og hvitt. Eller være alt for påståelig. Jeg holder undringsevnen min ved like, og jeg tror dette hjelper meg både i arbeids- og i studiesituasjon.

Jeg kan vel ikke peke på noe som viser at jeg dette året har kultivert undringen min, og jeg vet vel egentlig ikke helt hva Jeffrey Davis mener med det heller. Om jeg har utviklet undringen, eller foredlet den? Dyrket den? Bearbeidet den, forfinet den, eller dannet den? Jeg vet bare at undringen min får min verden til å bli mer levelig enn om jeg hadde hatt et svar på alt. Litt sånn Sokrates, på en måte, «Jeg vet at jeg ingenting vet», sa han, litt undrende og spørrende. Å ikke gi seg ut for å være ekspert på alle områder tror jeg er det beste for mitt vedkommende. Være undrende. Filosofisk. Prøve å forstå hva andre mener, prøve å forstå en arbeidsmåte, en tekst, et utsagn. Det er vel slik jeg kultiverer undringen min.

Jeg kan blant annet undre meg over hvordan vannliljer kan vokse, og hvordan og hvorfor de kommer opp like og på samme plass år etter år….

Working 9 to 5

#reverb10 December 2 Writing.
What do you do each day that doesn’t contribute to your writing — and can you eliminate it?
(Author: Leo Babauta)

I gang som jeg er med et større skriveprosjekt, ser jeg det som nødvendig å skrive litt hver dag. Skrivinga må inn i fingrene.

Å skrive hver dag, særlig på en masteroppgave, er vanskelig å få til. Det er ikke hver dag en får til å være så veldig akademisk. Av og til er det andre tekster man vil skrive, slik som dette, en post på bloggen.

For tida sitter jeg midt i en eksamen. Jeg sliter med drøftinga. Jeg vet at egentlig er det kun fordi jeg setter for høye krav til meg selv. Jeg burde ikke gjøre det, bør skrive det som faller meg inn og sette min lit til at det er rett.

Målet er å lære bedre skrivevaner, lære å disponere tida bedre, være mer effektiv. Bruke tankekart på en mer hensiktsmessig måte.

Hva hindrer meg i dette? Hva er det jeg gjør hver dag som hindrer meg og ikke bidrar til skriving? Og kan jeg eliminere vekk noe av det?

Working 9 to 5, eller 8 til 4, er ingen god kombinasjon med større skriveprosjekt. Det å pendle 10 mil pr. dag er heller ingen god kombinasjon. Det å ha verv, det å ha famile, være mor, ektefelle, kjæreste. Det er ting som hører med i livet, det er noe jeg er og gjør hver dag. Intet av dette kan jeg kutte ut. Kan ikke kutte ut jobb, kan ikke kutte ut familie. Vil ikke.

Mulig skrivingen min ikke har godt av det, skjønt jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk at dette bidrar til bedre skriving.

Illustrasjon: Writing Trees

Life is a lively process of becoming

Denne stadige prosessen jeg er i. Leting og lesing, finne de riktige perspektivene, drøfte, skrive. Denne prosessen fram til produktet leveres, likevel er det ikke produktet i seg selv som er det viktigste, det er å finne fram, undre seg, lure på. Er jeg på riktig spor? Vil teoriene henge sammen med problemstillingen jeg tar opp? Denne prosessen fram mot å starte på enda en prosess, fordi det jeg holdt på med, ble ferdig med i forbindelse med en eksamensoppgave, den fører meg bare videre framover. Stadig i prosessen. I masterprosessen.

Slik kan 2010 oppsummeres. Som en prosess. Med dette ene ordet. Og slik ønsker jeg også at 2011 skal oppsummeres. At jeg stadig vekk er i denne prosessen, en prosess som drives framover, der det skal undres, forskes, stilles spørsmål, der man kan finne svar. Man skal gå på tryne, reise seg igjen, forhåpentlig. Framover, framover. Skriveprosessen.

Livet er også en prosess, intet er ferdig før man ikke er lenger. Å være til i denne livlige prosessen som kalles livet.

(Illustrasjon: carmelscribe)

Inspirert av ziarah og med ønske om å skrive noen ord hver dag, henger jeg meg på prosjektet #reverb10 , et bloggprosjekt der man skal refletere over året som gikk og året som kommer. Det legges ut en oppgave hver dag i desember, og dagens oppgave lyder:

December 1 One Word.
Encapsulate the year 2010 in one word. Explain why you’re choosing that word. Now, imagine it’s one year from today, what would you like the word to be that captures 2011 for you?
(Author: Gwen Bell)

Erotisk salme

Siden nå dine to grønne blad skjelver i vinden og duene stiger og synker i vindens blå vindeltrapp mellom jorden og vår felles sol, skal så ikke min svarttrost synge med solen ytterst i nebbet?

Skriver Harald Sverdrup i sitt dikt Skal jeg så ikke synge, og jeg vet hvor han vil. Dette er forførende vakkert og erotisk, og man skulle nesten ønske at man var i besittelse av en mann som kunne ta disse ordene i sin munn. Mann er man jo i besittelse av, like erotisk i ordkunsten som den godeste Sverdrup er han dog ikke. Forsåvidt har det gått greit hittil. Man greier brasene uten at deler av kroppen benevnes som svarttrosten som synger med solen ytterst i nebbet.

Men deilige ord. Det er det.

Hvor flink du er til å finne veien når du er på jakt etter elskov

Eller erotikk.

Googler du erotikk, vil du få rundt 348 000 resultat. Av og til sender google deg inn på denne bloggen. 454 ganger, for å være nøyaktig.  Jeg har vel sagt et eller annet erotisk en gang, tenker jeg.  For å være helt nøyaktig den 20 januar 2008 .  Ettersom posten er såpass gammel ( i bloggsammenheng er alt gammelt etter en uke eller så), er det heller ikke kommet noen kommentarer på posten siden januar 2008, men her en dag fant jeg en kommentar som hadde havnet i spamfilteret mitt.  Jeg synes kommentaren var hyggelig, og jeg ser ikke bort fra at jeg hadde utforsket forslaget vedkommende kom med. Hadde jeg trengt det.

Egentlig står det mer om erotikk på denne bloggen enn hva den norske utgaven av Wikipedia kan skilte med.  Noen bør ta seg på tak å få gjort noe med det. Einar Gelius, kanskje?

Erotikk som søkeord blir forøvrig kun slått av Blå Salme. Erotikk og Bibel, altså. Salomos Høysang. Kom, la oss nyte kjærlighetsrusen, fryde oss i elskov til morgenen gryr, som det visstnok heter der et sted.

(Illustrasjon: We Heart It)

Hvor høsten ble av

Hvor ble høsten av? spurte jeg i gårsdagens bloggpost. Høsten ble av i et knippe måneder som framstod som vakre, billedlig sett. Den ble av i en tidlig høstdag i månedsskiftet augus-september, da vi kunne nyte sommerens siste bad fra vår vakre strand, en klar dag med drag av høstlighet.  Senere ble høsten av i et nedsunket naust, som blir mer og mer nedsunket for hvert år.  Kanskje dette er naustets siste høst?  Og som vanlig ble høsten av i sin egen grøde. I rognebær, som muligens skal bety at vinteren blir snørik. Eller snøfattig.

Og i gule kantareller. Som et teppe over skogbunnen, der nede i vågen, den bare jeg vet om. Kanskje. De gullgule kantareller som lukter og smaker høst.  Inn i disse ble høsten av. Samt i bjørkas gule skrud, nesten like vakkert som de første grønne museører i april.  Og siden ble høsten av i fjellturer, høyt hevet over bygda, med utsyn over flere kirkesogn og ut mot hav og inn i himmel.

Det gule landskapet, den høye himmelen, høstens solstråler.  Inn i alt dette ble høsten av.  Fra sent i august til enden av november. Og i høstens første snøfall.  Som farget verden hvit.

Islagt novembersøndag

November er i ferd med å forsvinne, og her inne har det vært tyst som i graven. Hvor ble det av november? Hvor ble det av høsten?

Det er første søndag i advent, og vi går inn i en ventetid. For noen. For meg betyr det innspurt med siste eksamen før jeg for alvor kan sette i gang med masteroppgaven. Det er det høsten har gått med til. Jobb og studier. Og nå sitter jeg her, med en halvferdig eksamensoppgave, der drøftingen vingler og det teoretiske ikke har satt seg helt. Jeg lytter til Bach, er varm i kinn etter å ha lurt i meg en baileys, en liten klunk fra en flaske bakerst i skapet.

Men, til tross for det som ligger der og venter på å bli en god eksamensoppgave, så kan jeg ikke stenge meg inn på skriverommet mitt. Og når novemberdagen viser seg fra den siden jeg liker så godt, den vinterlige, med islagte vann, da må skøytene fram. 15 cm stålis på nærmeste vann, Paddtjønn på folkemunne. Der, på vannets bunn, har paddene gått til ro. Vi andre binder på oss skøyter, tar de første skøytetak, og deretter er det bare å skli over isen.

Svart is. Suser av gårde. Luft og kulde, men likevel varme i kroppen. Og glede. Fordi dette er noe av det beste jeg vet.

Og dette kan godt vare lenge.

Ventetid

Det er aftenen for de små menn og de store damer. Det er slik jeg føler det, der jeg står henslengt ved et gjerde der inne i Vestlandshallen.

Vi har stått i kø, ganske langt framme, og kommet oss inn i salen, og der, ved gjerdet, som skiller klinten fra hveten, eller de rike fra de fattige, eller vippene fra hopen, der har jeg fått plass. Ikke så langt fra scenen, når det kommer til stykket. Like ved et gedigent høytaleranlegg. Ok, jeg kan vel gå bakover dersom lyden blir for intens, tenker jeg. Klokka tikker sakte mot den lille mannens opptreden, i mellomtiden ser jeg på andre små menn.

Det er mange små menn i Vestlandshallen denne kvelden, små menn uten hår, finner jeg ut. Små menn med hang til høye damer. Dette umake paret, han lille i rutete skjorte, allværsjakke og converse, han når henne så vidt til halsen, hun, i åletrange skinnbukser, silkebluse og høye hæler hun så vidt klarer å stå oppreist på. Han må være rik, for er det ikke slik, de små menn kan måle sin rikdom i høyden og det vakre ved kvinnen ved sin side? Rent bortsett fra at jeg ikke ser det vakre i den kvinnen, mulig fordi hun er noe pussa og egler seg innpå den lille mannen. Må du gi deg, sier jeg til meg selv, er vel ikke noe å si på at han er liten og hun er lang.

Forutinntatt, men fascinert.

Blikket mitt glir over forsamlingen. Prøver å skimte kjendisene, for jeg ser dem, den ene etter den andre. De på Vip-lounge, der på andre siden av gjerdet. Ikke mye sofistikerte noen av dem, søler øl, tråkker i ølsølet, stolprer på høye hæler. Finner ikke søppelspannet, kaster glasset rett ned. Venter.

De store damer. Ikke bare de på høye hæler, de lange slanke. Men også de som vider seg utover. Damen foran meg er av det store slaget. Og en storslagen Princefan. Kommet hele veien fra Sverige for å ta en titt på en mann som kunne fått plass i en fjerdedel av denne damen, vektmessig sett i alle fall. Stor, storslagen og dansende. Duvende. Hofter som beveger seg under de posete klærne, opp og ned, hode som nikker, armer svinger. Hun beveger seg nydelig, på en måte. Det er som hun er i sitt rette element, der i dansen. Og ennå er det bare til musikk over høytaleranlegget.

Men der. Et sus. Både fra klinten og hveten, fra vippene og den gemene hop, fra de rike og de fattige, fra de små menn og de store damer.

Ventetiden er over. Den lille, men store mann står på scenen. The only love there is, is the love we make. Og den store damen duver i sine bevegelser. Princelove. Det umake paret dypt konsentrert i sin egen love.

Meg selv, i en verden av vond rygg og slitne bein, innhyllet i lyd fra en legende det var verdt å vente på.

(illustrasjon: Plain or Pan)